Forblåst tur til Hellestø

I en travel hverdag uten blogging og lite av det meste fant lille Irina og jeg endelig anledning til å være sammen en hel dag og reise ut til stranden i går. Det har vært en spesiell måned, september i år, veldig varm, og i går var ikke noe unntak med 18 grader i det måneden går mot slutten. Det var sjelden så varmt i juli, etter hva jeg forstår, vi var i utlandet. Gårsdagen var imidlertid ingen solskinnsdag, det var overskyet med tunge skyer, og det var sterk vind. Det er ikke det beste været for å reise på stranden, der er vinden sterkere og temperaturen kaldere, men det var siste sjanse for dette året å få en slags «sommertur» ut dit. Så jeg pakket intet mindre enn den gamle tursekken, med god plass, og så satte vi oss i bilen og reiste av gårde.

Med oss hadde vi kokeapparat, pølser og pølsebrød, og det som med det hører til, sjokolade, kaffe og appelsin, grapseved å brenne, varme klær og litt leker til Irina. Jeg var ikke så sikker på veden, men vi har så kolossalt mye etter at konemor Olia har hatt storopprydning i bedene rundt huset, og hos naboen, i tillegg til alt plankeverket som følger med skifte av hele kledningen på hus og garasje, pluss ny terrasse. Selv om et lite strandbål ikke monner i det hele tatt, føles det liksom greit å få brent unna litt. Det ble ikke noe av, riktignok, bål og barn går ikke når man er alene, særlig ikke i sterk vind, det visste jeg jo egentlig. Men ok, vi hadde i hvert fall muligheten. Det er viktig for meg, man skal ha muligheter, også mange man ikke utnytter. Det er livsvisdom.

Hverdagsvisdom er at Irina sovner i bilen om hun har hatt en litt kort natt, eller litt travel dag. Og hun sovner når man ikke tenker på det, sjelden når man håper hun skal gjøre det (dette er ren matematikk, folkens, det er såpass ofte man ikke tenker på det, og såpass sjelden man håper hun skal sovne, det er klart hun sovner oftest når man ikke tenker på det!). Jeg var hele tiden litt i stuss hvor vi egentlig skulle. Hellestø er liksom bålstranden vår, der finnes det knauser å brenne mellom, men det er også blant de mest forblåste. Jeg hadde jo også i tankene at det fort kunne bli bare kokeapparat, og at kanskje det viktigste ville være å finne le for vinden.

Det mektige synet av kraftige bølger langs den store stranden overbeviste meg. Her ville vi være. Vi parkerte, og jeg ventet til Irina våknet før vi forlot bilen. Klokken var da omtrent to.Hellestø, Strand, Jærstrender, Hav og himmel, Himmel og hav, Sol i skyer, Naturen, Mektig, Sublim, Svaberg, Strand

Ankomst

Irina har dette herlige, overraskede blikket hver gang vi kommer ut av bilen. Hun har jo aldri peiling hvor vi skal, og fra barnesetet har hun ikke all verdens oversikt hvor vi kjører. Plutselig er vi liksom fremme, og et helt nytt sted, eller helt annet sted. På Ølberg kjenner hun seg igjen. På Hellestø har vi ikke vært på noen måneder, så om hun kjenner igjen stedet eller kjenner igjen stranden er ikke godt å si. Glad er hun i alle fall, og løper av gårde på de små bena i de altfor fine rosa joggeskoene kjøpt av bestemor på Klepp stasjon. De skoene skal få kjørt seg denne strandturen. Men, som jeg tenker, sko er til for å brukes. Om kort tid er de for små. Sko er til for å ha det kjekt i dem.

Vår tur på Hellestø når vi har bål å kanskje brenne går alltid til høyre, bort til knausen med den ene viken, der borte det ikke går an å parkere lenger. Det er noe som henger igjen fra barndommen, kanskje, det var det fritt frem å parkere der, og kort vei ned. Det er også det beste stedet. Men fra den nye og større parkeringsplassen er det et stykke å gå. Og det er få som gjør det, ingen denne forblåste lørdagen.

Irina er ikke vanskelig å be. Jeg må løfte henne over den skitne elvebekken nesten hver eneste strand har her i dette området av Jærstrendene, det er alltid rennende vann å krysse, og skilt fra kommunen om at det er tatt målinger, og at vannet er for skittent til å leke i. Jeg vasser likevel gjennom det i sandalene jeg har på meg. Også sandalene får kjørt seg. De en gang fine sandalene fra Nike holder seg langt fra så godt som de jeg kjøpte for 20 kroner, eller så, på Krim i 2009. De bruker jeg hele tiden, som tøfler mens jeg skriver dette, og er godt kvalifisert som kandidat til det mest nyttige fottøyet jeg har kjøpt i mitt liv.

Vi må lete litt etter et sted å være. Jeg hadde liksom en ide om at det skulle være le for vinden et sted på eller i nærheten av den landøyen som er der, en landøy er som en øy, men den ligger på land, strand og vann rundt, gress og stein på øyen, som en ordentlig øy. Le for vinden var det imidlertid ikke. Og det var så mye vann i sjøen at det nesten ikke var plass på det som ville vært lesiden, det var sjø opp hele viken.

På landøyen var gresset vokst veldig høyt. Det var aldri slik i min barndom. Lille Irina er veldig tålmodig med å gå, syter aldri, men her ville hun holde i hånden. Gresset var høyere enn henne. Hun fikk med seg det nye ordet, sjøen, og gjentok med store øyne sjøen, i det vi stod og så på den. Hun fikk imidlertid aldri inn ordet bølger, enten fordi hun ikke fikk til å si det, eller at hun aldri helt skjønte hva det var. Det holdt med sjøen.

Jeg tenkte kanskje vi burde reise et annet sted, med mindre vind. Her var det den lange veien tilbake til parkeringsplassen som reddet oss. Så uhorvelig langt er det ikke, noen hundre meter, men for langt til at man går det på et øyeblikk. Vi fant heller en plass mellom noen steiner, der det blåste litt mindre, men fremdeles var så kaldt at jeg måtte ha på treningsjakke og Irina ha på kjeledress. Hun var begynt å hikke i den tjukke buksen og fleecejakken. Uten fleecejakke, men med kjeledress, gikk det bra. Det var kleskoden.

Mat

Ny lærdom – eller gjenlæring av gammel kunnskap – var at kokeapparat på rødsprit ikke virker i sterk vind. Jeg vet ikke om det er noen som bruker slike apparat lenger, nå er det gass som gjelder, propan, atskillig mer effektiv. Det er ikke allmenn kunnskap å lage mat utendørs. Nåtidens felles referansepunkt er engangsgrillen. Med kokeapparat heller man rødsprit i en beholder, og fyrer opp. Stekepanner og gryter kan settes på. I kaldt vær virker det godt, vi har frest opp pølser i kuldegrader til fjelles. Men i vind blåser flammene vekk. Karakteristisk kunne lille Irina ta både på pølsene og på stekepannen mens det «stekte», i hermetegn, hun trente ikke legge begrensninger på nysgjerrigheten som følge av brente fingre.

Hellestø, Pølser, Kokeapparat

Varme pølser?

Selv kalde og lunkne var pølsene en storsuksess. Hun svelgte ned tre stykker, to der med stekeapparatet, og så senere enda en, helt kald. Hun likte også å ha på ketsjup, et ord hun gjentok – «kettp» . uten helt å få det til, så godt hun likte hun det, at hun snek seg til å slikke av bare ketsjupen av og til, ikke så nøye med pølsen. Og enda mindre med pølsebrødet. Jeg spiste min dose på seks pølser, slik at vi hadde én med hjem av pakken på ti vi kjøpte.

Så var det uforskning. Først var det en liten pause med litt lek for Irina, mens jeg spiste min mat. Jeg hadde jo et lite håp om å få litt varme inn i pølsene, noe som bare i aller beste fall kan kalles delvis vellykket. Det var knapt lunk. Men mat må man ha, og med ketsjup, sennep, spørstekt løk og gode pølsebrød er det ikke vanskelig å få det ned, og vi hadde gammel cola å skylle ned med. Mens jeg spiste, lekte Irina for seg selv med spadene og bøtten vi hadde med. Hun liker å pusle sånn for seg selv, eller sammen med andre, i sanden. Hun er slikt et barn akkurat som det skal være.

Og så – endelig – var det utforskning. Jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det er å rusle rundt på svaberg og knauser langs stranden, klatre opp og ned, se på den ville sjøen, gå så nærme man tør. Jeg var flere lag ekstra forsiktig, nå som Irina var med. I baktankene hadde jeg også alle som er skylt på sjøen i England og Skottland denne sommeren, uerfarne folk som ikke skjønner sjøen er lunefull. Plutselig kommer en bølge større enn alle andre. Lille Irina og jeg var mer enn trygge. Og Irina skjønte herlig at disse steinene her, de gikk det an å kravle på. Så det gjorde hun, med min hånd som støtte, eller alene. Dette er noe nordmenn skulle ha i blodet, synes jeg. Hvilke steiner det går an å klatre på, hvor bratt det går an å gå, hva som kan være glatt eller løst og utrygt, hva som går helt fint. I en alder av to år er Irina i full gang av å lære det.

Hjem igjen

Her, mens jeg skriver dette står solen akkurat opp over fjellkammen i Melshei, til en ny, varm og vindfull dag. Det er godt å leve nær naturen, å la seg glede og fylle av liv av den. Irina og jeg går ut hver kveld, men kommer ikke så langt etter at jeg har vært på jobb. I helgene forsøker vi å kompensere, og om søndagene er det alltid ut, om det ikke er noe annet på gang, bursdager eller noe sånt. Forrige helg var jeg i Stølsheimen, noe jeg håper å få skrevet om, ellers har vi vært ganske flinke til å utnytte tiden vi har. Året jeg var i permisjon var vi ute mer eller konstant. I går var vi altså på Hellestø. Det gjelder å overvinne den lille motviljen mot å bevege seg bort fra den behagelige komforten man er i, komme seg bort fra innevarmen, ikke bare sjekke hvert minutt hva som har skjedd siden sist på internett. Min erfaring er at man alltid får igjen for det, det lønner seg alltid.

Hjem igjen fra den lille landøyen vår gikk vi i motvind. Vi hadde hentet frem den lille plastballen. Jeg kunne sparke den av gårde av alle krefter. Så ville den blåse tilbake til oss. Alt mens lille Irina løp etter, hylende av glede. Noen ganger spilte vi liksom litt fotball også. Noen ganger satt hun seg ned i sanden også. Eller la seg ned. Det er svært, svært viktig med god tid, når man er på tur med barn. Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

I nærheten av den andre landøyen, den som er mer et klassisk svaberg, uten gress og planter, bare stein, og like ved stien ned fra parkeringsplassen, der oppdaget Irina sjøen og bølgene. Så der satte hun seg ned. Minst en gang feilberegnet hun bølgene, eller tenkte ikke på dem, så de kom opp og skylte over henne, eller under henne, rettere sagt. Da ble hun overrasket, og krøp opp, spørrende i blikket til meg, hva var dette for noe? – Det var at du lærer hvordan bølgene virker, lille Irina. Der det er vått, vil bølgene komme en gang til. Der det er tørt vil de sannsynligvis ikke komme, men de kan komme der også. Det gjelder å passe på. Og det er veldig gøy å presse det litt, ta litt større sjanser enn man egentlig kan. Ikke bare risikere å bli våt, men faktisk å bli det.

Bølger, Lek, Hellestø, Barn

Våt?

Vi klatret som bare juling over det ganske lille svaberget også (lite relativt sett, det er et par mannshøyder opp til toppen, og det er litt å gå oppe på toppen og langs den lille eggen også, bare at det andre lenger bort er så mye større). Irina fikk lære at sko med sand og særlig våt sand er glatte, så da får man ikke feste, og man sklir ned. Det går an å kompensere, ved gå raskt opp, løpe, eller finne fester på knausene. Foreløpig er beina hennes så små at det er ikke lett å bevege dem fra feste til feste, og hun får ikke fart nok til å løpe opp. Så hun må holde i fars hånd. Da går det helt fint. Hun kan klatre hvor hun vil.

Irina, Klatring, Stein

Alt under kontroll.

Og så kommer den store overraskelsen for meg. Da vi endelig, etter enda en god del tid (hun satt ved bølgene på andre siden av svaberget også, og ble nesten skylt på en gang til, men nå løftet jeg henne opp, så hun slapp det), kommer bort til stien opp til parkeringsplassen, så vil ikke Irina opp den. Hun vil opp, over sanddynene. Det får hun lov til. Og hun er ganske ustoppelig, går helt opp til toppen, mister balansen, og faller nesten ned skråningen, uten å bli skremt av det. Hun går på, i høyt gress, og med bratt sandbakke ned på begge sider. Jeg forsøker å lirke henne mot venstre, dit vi skal, dit bilen er, og det går litt tid før hun finner seg i det.

Der nede er gresset så høyt og tett at jeg må leie henne, og gå foran. Vi kommer omsider til den brede stien, men hun vil ikke gå den. Hun vil ha mat, faktisk talt, og prøver alle ordene hun kan for at jeg skal forstå. Jeg trodde hun mente sjokolade, eller brus, men nei. Det var pølse, kald pølse. Den smalt hun rett ned, med sand på fingrene, og på pølsen.

Så ville hun ennå ikke gå. Hun likte seg der, på strandstien. Vi skulle sitte ved siden av hverandre, der. Jeg fant frem mitt siste triks, såpebobler. I vinden blåste de helt av seg selv, myriader av bobler, som forsvant bort over det høye gresset med en gang. Helt umulig å løpe etter, og fange. Det var likevel stor stas. Irina prøvde selv også, inntil hun i kjent stil helte ut resten av såpevæsken, rett på bakken. Så var det slutt, tomt. et ord hun ennå ikke har verken skjønt eller sagt.

Ennå gikk det en drøy halvtime, minst, før vi var tilbake i bilen. Enda det var knappe hundre meter til parkeringsplassen, og nye hundre meter over den, til bilen. Irina kikket på steiner, holdt i et gjerde, holdt på med sine ting, i sin verden. Jeg gikk langt foran, la fra meg sekken, la sekken i bilen, var ute av syne for henne, uten at det fikk henne til verken å stresse eller skynde seg. For henne var denne siste etappen vel så interessant som alle andre. Det er noe fascinerende med barnesinnet. De har ikke lært hva som er sjelden, og verdt å bruke oppmerksomhet på, og hva som er vanlig, og til å gå forbi. Irina er svært opptatt av steiner hun kan plukke opp, og kaste bortover. Eller bare se, og plukke på.

Hellestø, Barn, Sti

Hjem igjen

Hjemme fortsatte utedagen straks med en kort tur bort til skolen i nærheten, der det er litt lekeapparater for henne, og apparater til litt trening for meg. Konemor Olia hadde fikset takrenne og fått malt litt og saget til terrassen mens vi var ute. Nå ruslet hun med oss for å se på resultatet av arbeidet, og for å få snakket litt med oss. Irina satt på trehjulssykkelen, men var ikke så interessert i huset, hun ville til lekeplassen. Så det fikk hun lov til.

Først nærmere var vi hjemme, inne, og fikk kyllingmiddagen i ovnen. Det var å spise og å sove. Begge deler gjør man svært godt, etter slike lange, gode utedager.

Pølsegrilltur på Hellestø

Det er en uvanlig tidlig påske i en uvanlig kald mars, men det er også et uvanlig fint vær. I dag hadde vi den tradisjonelle påskegrillturen, men denne gangen var det bare Tone og ungene, og Olia og jeg som var med.

Gresset er så tørt, at det skal være mulig å få fyr på det gjennom et forstørrelsesglass.

Gresset er så tørt, at det skal være mulig å få fyr på det gjennom et forstørrelsesglass.

Det var et eksempel på hvordan manglende planlegging og løse avtaler av og til kan være det beste. Det var snakk om grilltur på bursdagen til Sofie og Anders, fredag, og i går kveld sendte Tone en melding om at hun kom til å dra. Jeg svarte det var ok, Hellestø, vi reiser når det passer oss. Det er ikke alltid så lett å beregne Olia.

Ikke et ord om klokkeslett ble nevnt.

Jeg har med kamerastativet, og setter på selvutløseren. Olia pynter på motivet med to pølser.

Jeg har med kamerastativet, og setter på selvutløseren. Olia pynter på motivet med to pølser.

20130326-231127.jpg

Det er lite vann i sjøen, så det skal være godt håp om å komme seg ut til de ytterste knausene.

Olia og jeg står alltid opp tidlig. Denne gangen stod vi ekstra tidlig opp, gjorde ikke en gang forsøk på å late oss gjennom morgenen, for jeg måtte ut og fylle bensin. Da kjøpte jeg også brød. Så hadde vi en god frokost. Etterpå hadde vi en ganske lang og ganske lat formiddag, der tiden bare gikk.

Ved et tidspunkt ble det på tide å reise. Jeg pakket sekken, sånn noenlunde, vi satte oss i bilen og kjørte. Vi måtte innom REMA og handle grillpølser, og annet vi trengte, og jeg ville også plukke opp brensel langs veien. Det var ganske gøy, det ble mer ekte slik. Det var heller ikke særlig vanskelig, tørt som det har vært.

 20130326-231142.jpg

Så kjørte vi ut til Hellestø, via en liten omvei, både for å finne brensel, og for å få en fin innkjøring til den fine stranden. Klokken cirka 1320 var vi der, eller kanskje var det 1220, sikkert var det det. Uansett var Tone der også. Akkurat samtidig. Det har vi aldri noensinne klart, ikke så lenge vi har reist flere familier, og aldri så mye vi har planlagt avreisetidspunkt og sendt tekstmeldinger og ringt for å få det til. Så viser det seg altså at det beste er bare å reise når det passer oss, så blir det samtidig av seg selv.

20130326-231200.jpg

For en gang skyld hadde Olia og jeg med oss gode, ferske pølser. Det ble også et kjekt bål. Både den råtne veden jeg hadde funnet og den gode veden Tone hadde kjøpt brant godt. Det skulle da også bare mangle at vi fikk det til, knusktørt som det har vært i det siste.20130326-231215.jpg

 Etter å ha spist og snakket var det tid for en liten utflukt. Også i sjøen var det uvanlig lite vann, det var mulig å komme seg ut til et skjær i hvert fall ikke jeg kan huske det har vært mulig å komme til tørrskodd. Det har i hvert fall ikke vært vanlig. Hvis ikke hadde vi vel vært der hver gang, kjekt som det er å hoppe fra stein til stein og holme til holme i vannet. Noen spektakulære bilder fikk vi også tatt. De blir lastet opp med iPad, etter å ha fått dem gjennom billedstrøm og iCloud fra iPhone. Det er så teknisk, så teknisk.

20130326-231227.jpg

Vi kom hjem litt utpå ettermiddagen. Det er første gang vi har reist med denne konstellasjonen, Tone og jeg, men det var hyggelig det også. Det er vel første gang vi barna viser at vi klarer oss alene, første gang ikke far eller mor er med. Sånn er det når mor reiser til Slovakia i påsken. Da må vi selv ordne opp her hjemme.

På vei hjem, Olia og Sara, Andreas og Tone.

På vei hjem, Olia og Sara, Andreas og Tone.

Under er enda flere bilder i en post som nok ble litt rotete. Det dreier seg stort sett om Tone, som også vil ut til steinene litt langt uti sjøen, og som ikke helt lett kommer opp knausen Andreas har vist vei på etterpå.

20130326-231238.jpg

20130326-231251.jpg

20130326-231305.jpg

20130326-231324.jpg

20130326-231337.jpg

20130326-231346.jpg

Påskestrand!

I dag var mor og jeg på Orrestranden. Det er kanskje kongen av jærstrendene, skjønt, hver av dem har sin egenart. Solastranden er for meg stranden for å drikke øl, om man kan skrive slikt på en blogg. Her har jeg mange tatt med øl og gitar, fått tent noe bål og stekt noen pølser, og spilt Rockin’ in the free world inn i sommernatten. Her var flørting i ungdomstiden, russearrangement og overnattinger uten søvn. Det er Solastranden. Ungdomsstranden. Ølberg er stranden for utforskning og idyll. Her finnes svaberg og knauser, en liten småbåthavn, her er mye å finne på og ting å se uten at man behøver å gå så langt. Hellestø er gitar og kaffe, her har familien grillet pølser i mange år, her er stranden for å slappe av og en av de strendene hvor jeg har vært oftest. Sele har hengebroen, det er en passende strand for en liten rusletur i jærlandskapet. Bore er badestranden.

Og så kommer vi ut til de virkelige jærstrendene. Reve, Orre, Refsnes, og enda videre til Brusand og Ogna hvor jeg sjelden er. Her er det mer øde og vilt, og samtidig mer fredfylt. Her kommer vi ut dit det passer til åpningen av Garbogs monumentalverk, Fred, den sju mil lange sandstranden. I dag var mor og jeg på Orrestranden.

Det var kanskje den første ordentlige familieturen. Skjærtorsdag hadde Olia fri fra jobb og ville ha meg hjemme. Hun er fra Kiev, og ikke opplært som en god vestlending, det finnes ikke vær som ikke er fint å gå tur i. Man må ta det være man har når anledningen byr seg. Olia vil gjerne ha det «toplinka», som hun kaller det, godt og varmt. Hun vil ikke ut hvis det er fare for regn, som det strengt tatt alltid er her på vestlandet. Så hun ville ikke ut denne overskyede skjærtorsdagen, og fikk også meg til å være hjemme.

Langfredag var det forsøk på den aller mest tradisjonsrike pølsegrillturen. Den har vært hver eneste påske så lenge det går an å huske. Til å begynne med var den alltid på Hellestø, så ble den flyttet til det vi kaller påskeplassen ved Figgjoelven, like ved der Bråstein stasjon pleide å ligge lpå den gamle Ålgårdbanen. Der er det to sider av elven, en solrik og en skyggefull. Pussig nok har vi alltid vært på den skyggefulle siden etter at far døde, og kun en eneste gang mens han levde. Det er ganske striglet der, etter min smak. Lakesfiskerne har satt opp en liten bod, et lite skur, med bord og benker, det er mer komfortabelt enn vi har det på terrassen vår. Jeg får ikke helt turfølelsen. Denne gangen hadde jeg også pølser hvor pølseprodusenten med vilje hadde gjort det plent umulig å få dem stekt over åpent bål. De sprakk så selv jeg mistet appetitten på dem. Det ble ikke all verden for min del, dette, men det var jo kjekt å være med gjengen.

I dag, derimot, var det skikkelig. Jeg sendte mor melding, skal vi på tur, må det bli etter klokken ett, da Olia skal på jobb. Så etter klokken ett ble det. Mor stilte opp, klar for alt, pakket og kledd for enhver form for tur. Men helst ville hun til stranden, og det ønsket ble innvilget, mot at det ble Orrestranden.

Her er vi kommet frem, mor får sekken på ryggen, mens jeg fotograferer.

Mor hadde som vanlig pakket rikelig med mat, skiver med brunost, frokostbrød med ost og skinke, boller, appelsin og sjokolade, kakao og te. Hun hadde planlagt for det meste, men ikke for hva jeg hadde bestemt meg for å prøve å ta med: risengrynsgrøt. «Jeg så ikke den komme», sa mor. Nei, det er klart. Vi pleier ikke å gå tur på lørdager.

Fugleliv. Noen som kjenner denne?

Planen var den, at jeg skulle koke grøten nesten ferdig, legge den i en beholder, og så spise den ganske snart på turen, mens den ennå var varm. Sukker, kanel og meierismør var med atskilt. Med mor ble det mer schwung over sakene, hun fikk grøten oppi en termosflaske, som også kunne holde på varmen, og hun sørget for at jeg fikk salt i den, salt  grøten.

Mor på vei til sitteplassen, hvor den enn måtte være, på Orrestranden.

Grøtstuntet og det faktum at det allerede var litt sent på dagen, litt lenge siden frokost, gjorde at vi raskt ville finne oss et sted å sitte når vi først var kommet ut på stranden. Det var kaldt og vind, så mor ville finne en liten, lun sandhule å sitte i, og ville sågar gå mot venstre når vi var begynt å gå mot høyre, for å finne den. Men her hadde hun bare å ombestemme seg, det er klart man snur ikke når man har begynt å gå i en retning. Selv om ingen lun sandyne var i sikte den retningen vi gikk, hadde vi pent å gå den til en slik dyne dukket opp. Alle vet at det gjør de før eller siden på skikkelige jærstrender.

Det er ikke så lett å ordne det til, på første sitteforsøk, selv med godt, medbrakt sitteunderlag.

Og på Orrestranda mot nord kom leet helt i enden av stranden, like før overgangen til Reve. Der var det til gjengjeld kjempefint, og godt og varmt. Etter litt startvansker fikk vi til og med ordnet oss med en plankebit, som kunne fungere både som sittebenk og bord. Da var det meste gjort. Dessverre var mye da også allerede spist. For eksempel risengrynsgrøten. Det gikk veldig bra å ha den på tur, selv om det kjentes litt pussig ut å spise den. Vi hadde litt myke papptallerkner, som bøyde og vinglet seg under vekten av grøten, og sand i grøt er ikke så sjarmerende som salt på grilte pølser. Jeg forklarte mor at det skal være salt i grøten, ikke sand. Det kan være noen som vil helle sand i maskineriet, og strø salt i åpen grøt, og generelt, er det best å ha salt og sand på sin rette plass.

Risengrynsgrøt, Orrestranda, Jærstrender

Litt forbedring i sittingen blir det når mor kommer seg ned på bakken. Min skjødesløse omgang med grøt på strand ses til høyre for henne, grøt med kanel og sukker og sand.

Så var det været, havet og oss. Det var uvanlig klart, fargespill av grønt og blått, og spill av hvitt og blått i himmelen. Solen stod rett på oss, vinden kom oss i ryggen, men den var dekket av en vegg av sand og strandgress. Her var vi i beskyttet idyll. Mor snakket og snakket om bading. Det er klart, sånt klart vann har alle lyst til bare å kaste seg uti. Men jeg hadde jo vært dårlig kledd på denne turen og den dagen før, jeg visste det var kaldt denne påsken.

Her har jeg funnet min rette plass. Trygt plassert på en planke.

Til slutt tok mor av skoene og de tjukke vintersokkene og tuslet ned til sjøen barbeint. Da måtte jo jeg også gjøre det. Og da hun brettet opp buksen, og vasset uti, måtte jeg gjøre det også, selv om min bukse ikke gikk an å brette opp. Dermed var det bare et spørsmål om tid før vi måtte uti hele oss.

Her er mor på vei ned til sjøen. Vakre farger.

Og det tidsspørsmålet ble løst et par minutter senere. Vi var allerede oppe på plankebiten vår. Jeg skjønte det, det var når, ikke om, og så var det nå, ikke når. Jeg tok av meg klærne, og tuslet ned til sjøen i underbuksen.

Det var ikke noe særlig kaldere enn da vi avsluttet fjorårets sesong med bading. Men det var mye deiligere. Sjøen var forlokkende denne dagen, nesten ikke bølger, og gjennomsiktig vann det bare var å legge seg ned i. Og så var det jo sol, selv om denne riktignok ikke greide å varme opp lufttemperaturen noe særlig. Først badet jeg litt, så badet mor litt, og så badet jeg litt mer. Så var det ferdig.

Verken håndkle eller klesskift hadde vi med, i hvert fall hadde ikke jeg med. Selv om jeg bader så å si hver eneste påske, hadde det ikke falt meg inn at jeg skulle bade denne, og enda mindre at jeg kanskje skulle ta noen forholdsregler at det kunne skje likevel. Nå var underbuksen klissvåt, og buksen var også våt, siden jeg hadde brukt den til å vasse i. Ingen vits å gå i detaljer her, om hva som er ekkelt og ikke. Det endte i hvert fall med at jeg fikk låne en helt tørr, lang underbukse av mor, sånn gammel type av ull.

Dermed hadde det også blitt nokså sen ettermiddag. Solen var kommet så lavt at det begynte å bli litt skygge, også der vi satt, og vi kunne rusle hjem igjen. Forfrisket, og godt optimistiske både for resten av dagen og resten av påsken, og resten av livet. Det var sånt fint vær og god luft på denne stranden denne dagen, alt er mulig. Jeg kjørte mor hjem. I morgen skal vi gå i bymarka.

 

 

Det som skulle være en skikkelig regnværstur til Ølberg

I dag var det som alle vet som følger med på værmeldingen meldt kraftig regnvær over det meste av vestlandet. Jeg regner ikke meg selv med til denne gruppen, jeg er for det meste uinteressert i hvordan været blir før det er her. Og selv da er min interesse nokså begrenset. Som vestlending må man glede seg over det været man til enhver tid har. Om man foretrekker vær av en bestemt type, vil gleden alltid være kortvarig.

Nå var det likevel i dag meldt spesielt kraftig regnvær. Det var meldt skikkelig sensommerregn. Og jeg tenkte vi da måtte utnytte være til en skikkelig tur et sted været virkelig får komme til sin rett. Det vil vel si omtrent hvor som helst utendørs, skog, fjell eller sjø, det er vakkert i regn alt i hop. Vi valgte allikevel sjøen. Det passer for også å avslutte badesesongen. Og siden noen av oss hadde et lite formiddagsprogram, kunne turen heller ikke bli så altfor lang. Å gå fra Sola til Ølberg er passende.

Mens mor var ute og gjennomførte formiddagsprogrammet sitt, ble Olia oppringt og bedt om å stille på jobb om hun hadde muligheten til det. Det hadde hun, som alltid. Vi ble enige om å svippe henne ut på arbeid på vei til Sola og turen vår. Olia har jobb i en av Stavangers bydeler, og der fikk vi den herlige opplevelsen å overvære «Bilfri dag», som det så fint het, og som Olia så ustyrtelig komisk svarte når jeg spurte hvorfor det var så forferdelig mye trafikk på vei til Tjensvollskrysset. Det var «bilfri dag», sentrum var stengt av, så alle biler ble dirigert rundt omkring i periferien, der de sto i stampe og slapp ut eksos. Vi brukte et kvarter ekstra på å få Olia til arbeid på denne bilfrie dagen. Herlig.

Dagen etter ser vi i avisen at det er flere som har fått med seg at den bilfrie dagen nok ikke helt forløp slik de som innførte den hadde tenkt seg. Et godt tips ville være å kanskje sette opp litt ekstra kollektivtransport, slik at de av oss som hadde ærender i bydelene hadde muligheter for å komme seg dit. Særlig i helgene er det vondt for min kone som verken disponerer bil eller førerkort å komme seg fra Ganddal til Stokka på tider som passer. For morgenvaktene er det plent umulig.

Nåvel, vi fikk henne nå frem til slutt. Deretter var det for mor og meg å kjøre til Solastranden. Vi måtte ta rundt Harfrsfjord for å slippe unna trafikken, siden dagen var bilfri. Det ble et par nye steder å se for meg, akkurat slik har jeg aldri før kjørt så jeg husker det. På Sola er som på de fleste jærstrendene fint å parkere, og vi startet ut fra Rege-stranden.

Der har jeg sjelden vært. Det var et russearrangement der, den gang jeg var russ i 1993. Og så gikk jeg Jærstrendene fra Sola til Sele en gang rundt 2000, jeg husker ikke akkurat når. Jeg husket ikke godt hvor vakkert og spennende det er på denne korte strekningen, fra Sola-stranden til Ølberg.

Mor på vei bortover den lille stranden som heter Ræge eller Rege.

Først er det den bittelille Rege- eller Rægestranden. Der er det rullesteiner i vannet som varierer synsinntrykkene, og det er råtten tang som kryder den ellers friske sjøluften lite grann. Jeg måtte tidlig ned og kjenne på vannet, gjennom tangen, nærmere en opplevelse av å tråkke i kilovis med ihjelkokt spaghetti kommer man ikke. Vannet var varmt etter årstiden.

Så er det over gjerdet, et lite steingjerde satt opp av en av de mange bøndene i området. Her er dyr på beite. Vi skulle stifte nærmere bekjentskap med dem. Men først var det å få bevege seg over noen for området karakteristiske svaberg, skråstilt og med tynne og dermed skarpe kanter på toppen, som om de var skåret ut i flak. Vi hadde hver våre utfordringer, mor og jeg. Hun, etter slaget hun hadde for noen år siden, jeg, etter badeskoene jeg hadde valgt for turen, og som overhodet ikke gav noen motstand mot glatten. Det ble allerede tidlig litt gøy og vanskelig å gå.

Mor holder seg oppe i gresset, og vil ikke ned på de glatte og skrå steinene.

Deretter ble kuproblemet mer påtrengende. Det var åpenbart vi måtte forbi dem. De stod og beitet overalt hvor vi kunne passere. Det hadde krevd klatreegenskaper som oversteg våre om vi skulle komme rundt dem helt uforstyrret, da måtte vi ha gått helt ytterst på pynten. Og mor synes det er vanskelig å gå på glatte steiner med en gang de er litt skråstilte og krever litt balanse.

Mor og kuene.

Så vi måtte bevege oss i utkanten av marken der kuene beitet. Og vi måtte uansett klatre litt. Mor var først ute, mens jeg fotograferte. Dessverre ble ikke bildene så utmerkede som de kunne blitt, hun våget rett og slett ikke stille seg så nærme kuene at det så fint og skummelt ut. Heller ikke likte hun å bli stående lenge, slik at jeg kunne stille meg på rett plass for å få motivet riktig plassert i billedrammen.

Bildet ville naturligvis være riktigere komponert om også hodet til kua var med. Men det ville seg ikke slik.

Men vi kom oss nå forbi kyrne, og opp på den lille høyden som ligger så flott mellom Sola og Ølberg. Der har vi flott utsikt, og kan legge planer for hvor vi vil ha rasten når den tid kommer. Mor har nettopp fortalt Olia om vår venn, Sven, som falt i sjøen under en fisketur for mange år siden. Hun er engstelig for å la meg bade der det ser det minste ut til å være litt glatt og litt bølger.

Et oversiktsbilde.

Greit nok, jeg ser jeg som vanlig går i fellen og skriver altfor langt. Det er ennå mye igjen. Vi kommer oss nå ned fra den lille høyden igjen, det er flott terreng å gå i. Jeg veksler mellom å gå barbeint og i badesko. Den første mulige rasteplassen passerer vi, nettopp fordi mor mente det så litt farlig ut med tanke på bølgene og steinene.

Et lite høydepunkt eller bunnpunkt – alt etter hvordan man ser det – når vi i det vi skal passere det som egentlig ikke ser ut til å være noen ting. Det er gress og litt søle og litt vann. Jeg har allerede badeskoene i hånden, så jeg trenger ikke frykte noen ting og gjør det heller ikke, jeg hopper i det. Og synker nedi så jeg må trekke opp kortbuksen.

Morsomt bilde

Et flott bilde det ved første øyekast ikke er noe spesielt med.

Da gjelder det å tenke raskt! Dette må fotograferes. Jeg kaster badeskoene over til andre siden, og fotoapparatet tilbake til siden jeg kom fra, tilbake til mor. Hun fotograferer. Og så kommer jeg på det også hadde vært artig med film, og forklarer mor hvordan hun skal stille kameraet inn på film. Hun gjør det, og jeg går over – nesten -, før jeg kommer på at det hadde vært artig å filme hele seansen, fra jeg plumper uti.

Noe å tenke på.

Etter å ha gjort det en gang, må vi gjøre det en gang til, siden vi er usikre på om mor fikk til dette med filmingen. Tre ganger fikk jeg med det hoppet uti sølevannet til knærne. Da hadde jeg uansett et godt påskudd til å bade.

Mor med appelsinen ferdig skrelt. Legg for all del merke til himmelen i bakgrunnen.

Så bader jeg, mens rasten og nisten blir gjort i stand. Mor filmer det også, badingen. Jeg tror ikke det er så altfor mange som har badet akkurat der, det var litt kronglete å komme uti, og mye tang og steiner og greier i bunn og rundt omkring, og bølger, og forskjellig. Men deilig var det.

Det ble en nydelig rast til en nydelig tur. Vi fortsatte videre helt til Ølberg. Der måtte jeg bade en gang til. Her var det jo sandstrand og greit å komme uti, og så gikk det jo an å svømme lite grann. Sannelig kom ikke også mor uti her, enda hun strengt tatt ikke hadde badetøy med seg. Vi badet begge lenge og vel. Det var slett ikke snakk om rett uti og opp igjen, for å ha noe å snakke om. Det var for nytelsen og kosen – og et par ganger ekstra for meg, siden dette fort kan bli det siste sjøbadet for i år for min del.

Et vakkert og kunstnerisk bilde av bølgene og mor som bader.

Hjem igjen skulle vi ta en snarvei. Folk som er veldig godt kjent i området mellom Sola og Ølberg vet at slike veier finnes ikke (om de ikke da er så godt kjent at de har hus og gård der, og kan springe gjennom tunet!). Så etter å ha rotet oss litt rundt omkring endte vi til slutt oppe på bilveien igjen.

Nå er det bare å forte seg til bilen. Vi har jo også en søndagsmiddag vi skal spise. Jeg har bare en ekstra ide, et ekstra innfall. Ved siden av innkjørselen til Ølbergveien er det en liten skog. Den har jeg selvsagt mange ganger sett, men alltid kjørt forbi, og aldri gått inn i. Nå var sjansen her. Det ville også være en grei snarvei tilbake til parkeringsplassen, og bilen.

Det hadde det også vært, om det ikke var for at skogen vel på noen måter fortsatt ser ut til å være militært område, og er helt inngjerdet. Man kommer ikke inn i den eller ut av den andre steder enn ved en av portene langs Ølberg-veien. Vi gikk skikkelig på kryss og tvers i den for å forsikre oss om det.

Alt bidro til opplevelsene. Det hjelper å huske hvorfor vi går tur og det bare er å komme seg ut om søndagene. Man får prøvd seg litt, får fine minner og noe å snakke om resten av livet. Dette skulle bli en skikkelig regnværstur. Det ble noe helt annet. Skikkelig kjekt.

 

Palmesøndagstur til Jærstrendene

Olia og mor før turstart, parkeringsplassen på Sele

Det trenger ikke være så stress. Det er å våkne. Så sovne igjen. Jeg spiser først frokost med mor. Så går hun på gudstjenste, mens jeg stadig er nede og sjekker om Olia er våknet. Til slutt er hun det, etter en søvnprestasjon jeg nok aldri er kar for å gjøre henne etter. Så spiser jeg frokost på ny, med henne.

Et fint bilde jeg gjerne ville ha med, selv om det ikke passer i dramaturgien.

I løpet av frokosten vår kommer mor tilbake. Det blir en ny runde med te, min tredje for dagen, og mor setter seg ned og spiser litt frukt og drikker litt te for å holde oss med selskap. Instinktene til mor og Olia er også så overutviklet, at Olia får trang til å rydde når mor kommer hjem, og mor får trang til å hjelpe henne når Olia først rydder. Så denne tredje frokosten ble litt pussig.

Fugleperspektiv

Dermed var det på tide å gå en liten tur. Alle ville være med, og jeg ville til Sele, akkurat til Sele. Så da ble det slik.

Et av de obligatoriske poseringsbildene jeg kommer til å skrive om nedenfor.

Vi bestemte oss for å la det være en tur av aller enkleste sort, urutinert. Vi tok heller ikke ordentlig på alvor at påsken i år er den seneste i vår levetid, det er 17. april og 14 varmegrader.

Som man ser er det utmerkede temperaturer på Sele i påsken.

Nåja, jeg kjørte til Sele rundt omkring på Jærveien, vi pekte og forklarte for Olia hva alle tingene var. Ute av bilen satte Olia og mor i gang med å snakke, jeg med å fotografere.

Mor og Olia kommer over bakketoppen på vei ned mot Figgjoelven på Sele.

Mor snakket om Christian Bjelland som pleide å invitere kong Harald på laksefiske. Vi gikk ned til Figgjoelven for å se etter laksen, eller strengt tatt bare se til elven. Det var Olia som uttrykte litt skuffelse over i en så flott elv ikke å se eneste laks pilende rundt.

Her er historien om Bjelland og kongen i gang.

Over hengebroen er det faste motiv som skal fotograferes. Fotografiene ble forstyrret av familien Lunde som skulle over samtidig. Aldri om jeg kjente dem igjen, ikke tale om. Nesten 20 år er gått, jeg hilste bare på dem fordi de hilste først, og fordi det er fin skikk å hilse på tur.

Mor blir gjort oppmerksom på at kongen står over loven, og ikke trenger fiskekort for å fiske laks.

Langs etter strandveien mot Bore er det utplassert nymoderne kuer. De ligner ikke i det hele tatt på de gamle, gode jærkuene vi er vant med, røde og late, de er ikke engang kuer, men okser. Jeg fotograferte dem.

Kan dette være en ku?

Så var vi plutselig på Bore. Da var det bare å få på seg badetøyet. Bore er nemlig badestranden. Og når påsken kommer så sent som den gjør i år, har man nesten plikt til å bade. I alle fall har jeg en nesten selvpålagt plikt å gjøre det.

Mor og Olia på vei til Bore

Rett skal være rett, det var mye mer behagelig å gå i lett badebukse og t-skjorte, enn lett, svart treningsbukse og t-skjorte. Det var virkelig en solskinnsdag. Men sjøvannet bruker mer tid enn luften på å stille inn temperaturen sin etter årstidene, det var vinterkaldt, virkelig. Noen surfere plasket rundt i juksedressene sine. En gruppe småjenter løp hylende uti, og rett opp igjen. Badere var det ingen av. Jeg kunne jo vise disse jentene og disse varmedressene hvordan det skal gjøres, men om det hadde vært aldri så kjekt å imponere litt, var det nok lurere å vente med badingen til vi var nærmere Sele og bilen igjen.

Skifting til badetøy en tidlig sommerdag. Så tidlig at våren knapt er begynt.

Jeg er ingen dårlig bader. Sesongen min er mellom påske og høstferie, jeg bader i sjø og fjellvann, der det er mulig. Jeg er herdet i hodet og kropp. Men i dette sjøvannet her måtte jeg gjøre noen forsøk før det gikk. Og jeg syndet mot mitt prinsipp at man skal ikke bare bade, det skal også se godt ut. Temperaturen i vannet var imidlertid på feil side av behagelig, det var bare altfor tydelig og ble bare altfor synlig.

Tøff i trynet før det begynner.

Men etterpå var det deilig som vanlig. Jeg hadde hatt mine minutter på ryggen. Jeg hadde svømt litt bryst. Ligget litt i bølgene. Det var gjort. Og nå gikk jeg og tørket i solen og brisen, helt herlig. Barbeint gikk jeg tilbake til bilen. Det skammeligste var at jeg ikke hadde kortbukse.

Jeg bryter med det viktige prinsipp at bading skal se behagelig ut. Det ser rett og slett ut til at jeg vil forlate vannet.

Som vanlig traff vi familien Lunde på vei over broen. Denne gangen var jeg forberedt, og hilste vel vitende hvem de var. Mor slo av en gammel prat om bading, alt var velstand.

Jeg poserer på hengebroen. Bak forstyrrer familien Lunde med hund.

Vel hjemme ble det enda en lunsj. En fjerde runde med te. Planen var lammefrikasse, men klokken var halv seks, det var ingen sjanse til å få det ferdig til kvalitetstid. Det ble spedd på med litt plov fra i går, improvisert litt. Og dette opplegget improviserte jeg i mål med å avslutte dagen med en liten cognac. Rutinert.

Badingen er overstått og baderen vinker fornøyd til sitt publikum.

Heim te’ kånå…

Så er jeg tilbake i Bergen igjen, og skal være her frem til jul. Siste dag i Rogaland for denne gang ble brukt til en liten rusletur på Sele med mor. Solen stod lavt og bølgene høyt, og det var trolsk å gå fra Bore til Sele. Vi hadde med en liten melketrull til niste, og fikk også tatt noen bilder i det vakre sollyset. Hengebroen over Figgjoelven var blitt så oppusset og fjong, som det i det hele tatt er mye som har forandret seg siden den gang jeg bodde i Rogaland, og følte meg hjemme der. I de fleste tilfellene foretrekker jeg det gamle, opprinnelige.

Hjemme hos mor igjen var det lammefrikasse til middag, en norsk delikatesse jeg håper også Olia lærer seg å lage, for dette er noe jeg gjerne vil spise jevnlig gjennom livet. To kaker hadde mor bakt til kaffen, begge de to kakene jeg liker. Riktignok var de både bakt og servert tidligere, men nå ble de servert samtidig og til meg. Kakespisingen var ledsaget av film, «All makt», med Clint Eastwood og Gene Hackman, nok en bekreftelse på hvorfor jeg ser så lite film. Underholdende er slike filmer, fordummende også. Men det var hyggelig å se den med mor, eller den stod nå på der i bakgrunnen.

Klokken åtte var kaffen drukket og kakene tilstrekkelig spist, filmen var slutt, og det var tid for pakking. Siden jeg bare hadde håndbagasje gikk det fort. Vi var ferdige slik at vi strengt tatt kunne kjøre hjemmefra mot flyplassen før tiden, og jeg hadde all ro i verden ute på Sola. Påfyll til stand up showet mitt (eller mitt og mitt, fru Blom, jeg er en av fem komikere, og en av de minst betydningsfulle) kommende onsdag og fredag på Rick’s fikk jeg også oppleve i sikkerhetskontrollen. Jeg er litt flau over å leve i en tid og i et samfunn der slik idioti er satt i system, og at opplyste, fornuftige folk finner seg i det.

Flyplassoppholdet og flyreisen ble brukt til å lese ferdig første del i tredje bind i Krig og fred. Jeg var ikke så verst fornøyd med meg selv over det. Siste del av Oblomov pluss denne delen av Krig og fred ble lest på russisk denne leseferien, og hundrevis av gloser ble skrevet ned. Jeg skjønte jeg måtte sette til side leseprogrammet for å være fullt ut med mor siste dagen, og jeg visste det var helt uaktuelt å sette seg ned og lese når jeg kom hjem til Olia, det hadde tatt seg ut etter fem dager borte fra henne. Så jeg var nødt til å lese på flyet for å få programmet mitt gjennomført, og slik ble det.

Olia satt så nydelig og ventet på meg da jeg omsider kom inn døren hjemme i Strandgaten. Hun var småforkjølet og småsyk, full av sine vanlige bekymringer, men også glad for å ha meg hjemme igjen. Og jeg var glad for å komme hjem, og for at jeg har flere jeg slik kan komme hjem til.

 

En tur til Bore

Dette var vårt halvt års bryllupsdag. Vi hadde selvfølgelig glemt det mens dagen var, men husket det godt både før og etter. Olia hadde fått batteriene fullstendig oppladet etter den rolige hjemmelørdagen dagen før, og insisterte på å kle seg fint for sin mann søndagen også.

Etter å ha gjort det og spist en fin, lang søndagsfrokost, reiste Olia og jeg ut for å se på Jærstrendene sammen for første gang. Jeg er glad i dem alle, og ønsket en myk start med Bore, som for meg er badestranden fremfor noe. Her er stranden aller mest strand. Det er ingen stein og fjell, ingen knauser, bare sjøen som slår inn mot sanden og sandynene på den andre siden. Olia var selvfølgelig imponert, men det var kaldt, så vi reiste raskt hjem igjen. I det nye fikk vi prøvd det nye speilreflekskameraet vårt med noen bilder.

Bore, snø

Bore, jærstrand