Hänssler classic: Bachs samlede verk til 2399 kroner

Det er 172 CD-plater. Det er noe av den aller vakreste musikken som er laget i verden, 178 timer av den. Prisen per CD er litt under 14 kroner, prisen per time guddommelig musikk er 13,50. Jeg kjøpte den i høst, som en tidlig julegave til meg selv.

Jeg er allerede godt bevandret i Bach og hans musikk. Jeg har det meste, og mye i forskjellige versjoner. Orgelmusikken har jeg av Helmut Wacha, messen, oratoriene og pasjonene med Karl Richter, Karl Münchinger og John Eliot Gardiner (Mateuspasjonen i tillegg med Otto Klemperer), kantatene i utvalg av Richter og Gardiner (i tillegg til noen med Rene Jacobs), konsertene med Trevor Pinnock, Brandenburgkonsertene, suitene for orkester og kammermusikk med Reinart Goebel (og Brandenburg i tillegg med Richter), pianomusikken (eller egentlig cembalo) med Andras Schiff (Goldbergvariasjonene i tillegg med Glenn Gould) og musikk for solo cello og solo fiolin henholdsvis med Pablo Callas og Nathan Milstein.

Etter det ble mulig å strømme har jeg benyttet periodene jeg har hatt på Wimp, Spotify, iTunes (eller hva det heter) og Tidal til å høre verkene i andre versjoner også. Så jeg skal kjenne det ikke så verst, til å være en amatør.

Her, med dette kjøpet, får jeg det alt sammen samlet på et sted. Det meste er spilt inn av Helmuth Rilling, og hans Bach-ensemble. De som går og lurer på om det er verdt å kjøpe samlingen, kan tenke på at den inneholder samtlige kantater. Kantatesamligen til Gardiner – som ikke er komplett – koster 2199 kroner. Den består av 56 CD-er. Her er det 60 CD-er med de religiøse kantatene, i tillegg til 8 med de verdslige. Hvilken innspilling man foretrekker er smak og behag, men Rilling er en av de store, dette er helt skikkelig. Jeg liker hans utgave av kantatene og den andre musikken veldig, veldig godt. Det går litt raskere enn hos Richter, litt lettere, men er ikke så rå og kjapp som Gardiner. Gardiner er den nye tid, med originale instrumenter og forsøk på å legge seg nærmest mulig det man tror er originalen. Som sagt, det er smak og behag.

Akkurat nå hører jeg juleoratoriet, sammensettingen av 6 kantater, hver for de seks viktige dagene i julen. Jeg synes det er ubegripelig vakkert, nesten i enhver innspilling, og i hvert fall i de nå fire jeg har. Rilling står ikke noe som helst tilbake fra de andre. Ved siden av de fire jeg har, liker jeg særlig å høre Ton Koopman og Phillipe Herreweghe når jeg har tilgang på strømmetjenester. Det er vel de fire som har de beste, etter min smak.

De verdslige kantatene er ikke så enkle å få tak i, eller finne frem til. Her får man dem alle sammen, og kan høre at den berømte starten av juleoratoriet egentlig er en verdslig kantate for en fyrste av Magdeburg, tror jeg det var. Også av andre verdslige kantater er det lånt litt av, så vidt jeg vet. Jeg gleder meg veldig til å høre dem.

Motettene er også spilt inn av Rilling. De har jeg i en innspilling av Jacobs. Det er vakker musikk, men går kanskje litt langsomt. Jeg har liksom aldri fått helt tak på dem. Kanskje blir det bedre når jeg får dem av Rilling?

Messene, oratoriene og pasjonene til Bach er det beste som er laget av musikk. Det er overveldende mektig og vakkert. Jeg kan ikke huske å ha hørt dem av Rilling, tror ikke jeg har gjort det. Det er kantatene og juleoratoriet jeg har hørt på med strømming. Jeg antar messene og pasjonene er angrepet på noenlunde samme måte, juleoratoriet er i alle fall det, og lover veldig godt for det andre.

Koralene er ganske spesielle, veldig korte verk, ned mot minuttet, og de finnes både for orgel og for kor, så vidt jeg vet. Jeg har bare hørt noen av orgelversjonene, innspilt av Wacha. Med så liten tid er det måte på hva man kan få til, men dette er Bach. Noe av det er guddommelig. Her skal det være arier, hymner, jeg har ikke hørt dem og vet ikke hva det er. Men jeg gleder meg til å sette meg inn i også denne, perifere delen av Bachs verk.

Så kommer orgelverkene. De er spilt inn av en Kay Johannsen, Andrea Marcon, Wolfgang Zerer, Martin Lücker og Pieter van Dijk. Blant andre. Jeg kjenner ingen av dem. De jeg har slått opp har vært ganske unge, Johannsen er født i 1961. Innspillingen jeg har av Helmut Wacha er kjempegreier, de er definerende for meg, og jeg måler alle andre versjoner opp mot dem. Som om Wacha er originalen. Den samlingen består imildertid av 12 disker. Her, med Johannsen er det 20. Så det venter meg en del flere verk.

Tangentmusikken er spilt inn av Robert Hill, for det meste. Han mener jeg å ha hørt om, selv om jeg ikke kan huske å ha hørt noe av ham. Andre som bidrar er Peter Watchorn, Ergeni Koroliov, Robert Levin, Edvard Aldvell og Trevor Pinnok (!). Pinnock har 6 partitaer, Levin de viktige Das Wohltemperierte Klavier (Bachs utrolige prestasjon av å lage preludium og fuge til hver av toneartene på klaveret, heltone og halvtone, dur og moll, og alt uimotståelig vakkert). Levin er kjent, Pinnok er veldig kjent, han er en av de jeg oppsøker når jeg har tilgang på strømmetjenester. Koroliov har Goldbergvariasjonene, for de som lurer på det. Jeg tror ikke jeg har hørt hans versjon av dem.

Også med tangentmusikken er det en del svært lite kjente verk som har kommet seg med. De har virkelig satt seg fore å få med seg absolutt alt. Min samling med Schiff består av 13 CD-er. Her er det 26. Dobbelt så mange.

Kammermusikken er på 10 disker. Det består av arrangementer for Lutt, spilt inn av Oliver Holzenburg, disse kjenner jeg ikke. De berømte og fantastiske sonatene og partitaene for solo fiolin er spilt inn av Dmitri Sitkovetsky, de enda mer berømte og vel så fantastiske suitene for solo cello er med Boris Pergamenchikov. Det var disse suitene for cello som var min inngang for Bach, jeg kunne bare ikke få inn i hodet at det var mulig å lage så vakker og avansert musikk med bare fire strenger. Det var – og er – meg komplett uforståelig. Det er det nærmeste jeg kommer religiøse opplevelser, det finnes ingen vitenskaplige forklaringer på Bach, han lar seg ikke begripe med fornuften. Det er noe overjordisk, religiøst, med ham. Først møtte jeg det i disse solosuitene. Nå møter jeg det i nesten all hans musikk. Rikdommen og mangfoldet i musikken og verkene er med på å underbygge det. Hvordam er det mulig å få til så mye og så bra i løpet av bare ett menneskeliv? Det er virkelig ingen i nærheten. Innspillingene til Sitkovetsky og Pergamenchikov kjenner jeg ikke. Det gjør jeg heller ikke med de som deltar i innspillingene av den øvige kammermusikken, satt sammen av fløyte og klaver, fiolin og klaver, cello og klaver, noe også med cembalo. Jeg har en innspilling av disse med Goebels og hans Köln-musikere, noe av denne musikken er fantastisk, noe mer menneskelig. Det er heller ikke helt sikkert at Bach var komponisten bak alle disse verkene. Om det er han, har man kvalitetsgaranti.

Orkesterverkene består også av 10 disker. Dirigenten er alltid Rilling, men solistene varierer. Jeg ser Levin tar seg av konsertene for cembalo, de har jeg forventninger til. Fiolinkonsertene er det Christoph Poppen og Isabelle Faust som har. Det er en obo-konsert med Ingo Goritzki. Så vidt jeg vet er instrumenteringen hos Bach av og til litt uklar, så man må bare anta hva som er ment å være soloinstrument. Jeg er ganske sikker på at fiolinkonsertene også er spilt inn med tangenter, og omvendt, man har prøvd litt forskjellig. Man har også prøvd med original cembalo og med moderne piano, med moderne piano har det aldri gått bra for meg. Det får jeg ikke til å passe inn, med Bach. Innspillingene jeg hadde fra før, med Trevor Pinnok, var på 5 CD-er. Så også her er det dobbelt så mange, med 10.

Til slutt er det noe som heter Sonstige werke, eller «andre verk». De består av 13 stykk CD-plater. Her er kanoner, det som heter Musikalisches Opfer, die Kunst der Fuge, og mye mer.  Robert Hill spiller cembalo på den siste. Så er det klaver-heftet for Anna Magdalena Bach, det som vel må være «øvelsesmusikk», og også slik øvelsesmusikk for et par andre. Det er noen rekonstruerte verker, noen spesielle kantater og ytterligere noe vokalmusikk. Det er virkelig litt av hvert. Rilling er dirigenten her også, de gangene det skal være dirigent. Solomusikerne er ukjente for meg. Det samme er de fleste av disse verkene.

Til sammen blir det 172 CD-plater. Ganske utrolig. Det er ganske spesielt at vi lever i en tid der det er mulig å kjøpe all denne musikken samlet, og bor i et land der vi har råd til det. Jeg skal posisjonere det ut forsiktig, høre litt og litt, ta en plate av gangen, ved passende anledninger.

Jeg tror – og har inntrykk av ut i fra hva jeg har lest – at det er Rilling som er beholdningen her. De andre bidragsyterne er litt kompromiss, det er ikke øverste hylle, der finnes det innspillinger som er bedre. Men med Rilling får man alle kantatene, inkludert de verdslige, og de viktige messene og pasjonene. Med ham får man også mye av orkestermusikken, konsertmusikken. Musikken som trenger en dirigent. Der er Rilling en av de store i tolkningen av Bach.

Med i settet kommer også en booklet på 296 sider med navn på og katalogisering av alle de ulike verkene, detaljinformasjonen. I tillegg har man en CD-rom med utfyllende informasjon, alle tekstene på tysk, fransk, engelsk og spansk, og informasjon om verkene og innspillingene. Man får også kantatene organisert etter søndagen og helligdagen de hører til. Her er alt man kan drømme om for de som liker statistikk og tabeller og orden. Det er helt skikkelig gjort. CD-romen ser veldig fin ut, de har til og med laget lyd når man blar om i det som skal være et digitalt CD-hefte, men det er jo litt teknologi fra 20 år siden i disse nettider. Folk bruker ikke mye tid på CD-rom nå lenger. De bruker nok ikke så mye tid på CD, heller.

Det gjør imidlertid jeg. Og jeg synes dette er et av de beste kjøpene jeg har gjort. Det vil gi meg rik glede i mange, mange år fremover, Bach er en gave som varer og varer og varer.

Opphogging av bjørketre, de første apostler og Johannes pasjonen

Det er kveld. Olia har reist på jobb, nattevakt. Jeg er alene, og har kaffekoppen og vestlandslefsene. Jeg kan skrive litt før jeg legger meg.

For et par dager siden fikk vi hogget ned bjørketreet i hagen. Det var plantet av min far, som var glad i trær. Jeg var glad i ham, og er det fortsatt, men vi må komme oss videre. Det er for mange trær og busker og planter plantet hos oss. I tillegg kommer alt det som ikke er plantet, men som bare kommer av seg selv. Bjørketreet delte seg i to, som far og mor, kan man si. Den ene delen ble tidlig saget bort, den andre stod høy og fin, men uten den halvdelen som hørte til. Det var på det metaforiske plan. På det praktiske plan sperret bjørka for utsikt og for solen, i tillegg til at den gjorde det vanskelig å holde det ordentlig rundt den. Olia og jeg må også få laget vår egen hage, som vi vil ha den. Vi må overta.

Så bjørketreet er hogget ned. Det ligger i hauger på plenen. Det er utrolig så mye materiale et eneste tre kan inneholde. Dette er til og med halvdelen av et tre, den andre halvdelen er allerede hogget bort. Greinene, kvistene og stammen ligger strødd rundt i hagen. Det er fullt av dem, enda jeg har arbeidet flere timer hver dag i helgen, for å få det bort.

Det er arbeid som får meg til å tenke på Lev Tolstoj, og hans Konstantin Levin, i Anna Karenina. I en scene der, går han sammen med arbeidsfolket på godset, og slår med ljåen. Det er den beste dagen han har. Oppslukt av arbeidet går han i ett med naturen og livet, glemmer seg selv og alt han ellers har å tenke på, og er helt og rent lykkelig. Sånn hadde også jeg det fredag, og hver dag, men særlig fredag. Da klippet jeg og hogg litt og ordnet og stablet, og fikk unna de tyngste greinene til Olia ropte meg inn for mat. Sånn var det med Levin også. Han måtte bli kalt inn for å avslutte arbeidet, og han hadde en stor og naturlig appetitt på maten da han skulle spise.

I går og i dag har jeg litt utolstojsk hatt foredrag på ørene mens jeg har arbeidet. Det er den mirakuløse verden av MP3, man kan laste ned nær sagt hva man vil. Informasjonen jeg store deler av mitt liv har vært så ivrig etter å finne, ligger nå mer eller mindre fritt tilgjengelig. Jeg har lastet ned mange harddisker og eksterne harddisker med forskjellige slags foredrag, språkkurs, diskusjoner og den slags. I Bergen fikk jeg sjelden tid til å høre på dem. Jeg hadde så kort vei til jobb, og hadde heller ingen andre steder det var naturlig å gå rundt og lytte i timevis på alt jeg hadde tilgjengelig.

Her på Ganddal er det annerledes. Nå går det unna. Jeg har også kommet frem til foredrag jeg riktignok lastet ned, men egentlig aldri trodde jeg skulle komme til å høre på. Jeg er heller ikke så nøye på å ta det systematisk lenger. Det blir det ene etter det andre, som det ligger på spilleren.

Akkurat nå ute i hagen har jeg hørt på forskjellige foredrag som har å gjøre med de første kristne skrifter. Det henger også sammen med hva jeg hørte på vei til jobb før sommeren, om Jesus Kristus som historisk person, altså hva man kan vite eller anta om ham, ut i fra de historiske kildene, og ikke ut i fra troen. Foredragene om de første skriftene handler om hvilke skrifter som er kommet med i Bibelen, hvordan de kom seg dit, hva med tekstene som ble utelatt, og hvor usikkert det meste er med alle sammen av dem.

Timene forsvinner sammen med disse foredragene og bjørketreet. Jeg er helt uten fornuft nøye med det, jeg kaster ikke bort en eneste kvist, alt skal til brensel. Klok av feil fra i fjor, klipper jeg imidlertid bort bladene. Det går med veldig mange timer for et helt tre på denne måten. Det blir et haug av blader i det jeg kaller komposthaugen. Det blir eske med eske med småkvist, og greiner. Det blir stabler av noe som nærmer seg vedkubber, og etter hvert det som virkelig er vedkubber hogget og saget av stammen.

Og jeg tenker på hva foreleseren sier. Det er stoffet fra hovedfaget mitt, dette, jeg skrev om den kristne og jødiske martyren. Bøkene til Eusebius og Josefus var hovedkildene mine. Mye av det jeg fant, og trodde var viktig, blir her sagt som den største selvfølge, som premiss. Det er herfra forskningen begynner. Dette fant jeg også ut under arbeidet med hovedfaget. Det skal veldig mye til før man har satt seg så godt inn i et emne, at man kan uttale seg og komme med noe nytt, at man har noe å bidra med. Har man en lur tanke, har nok en annen hatt den før deg. Så det kan være lurt å holde litt igjen, aldri bli bombastisk.

Den tidlige kirkehistorien er et betent tema. Det er mange ikke-kristne på jakt etter enhver opplysning som kan skade troen. De er notorisk opptatt av evangelistene som ikke kom seg med i samlingen på fire, de gjør mye ut av hvordan tekstene er skrevet lenge etter hendelsene de omtaler, og generelt alt som kan gjøre kristendommen utroverdig. Likeledes er det mange kristne som tviholder på alt de tror må til for å opprettholde troen. De vil ikke ha bibeltekstene valgt ut av mennesker, Bibelen er hellig, det som står der er sant og korrekt, og kan ikke være noe annet.

I våre dager er disse problemene ingenting mot hva de var den gang. Vi har i det minste en fasit, Bibelen som vi har den, og som den har sett ut i omtrent 1600 år. Du skal være ganske fiendtlig innstilt, hvis du mener at disse tekstene teller mer, enn de tekstene som ikke kom seg med i den. De første 3-400 år fantes ingen slik fasit. Det var bare mange tekster som sirkulerte. Og de som skulle organisere menighetene hadde et svare strev med å få med hvilke som var de riktige, og hvordan man skulle leve som en god kristen. Det var svært, svært, svært mange alternativ. I tillegg kom problemene med kopiering, feilkopiering og uekte manuskript. Om de som stod oppe i det den gang, hadde visst hvor enorm betydning det skulle få for hele verdenshistorien, hvilke valg de den gang gjorde, det følger en hel verdenshistorie av resultatene.

Inspirert av dette tenkte jeg å høre litt på Johannespasjonen av Bach, nå som Olia er reist på jobb. I den tiden internett ikke kunne tilby noe gratis av verdi, kjøpte jeg tre ulike bokser med Bachs store korverk (Münchinger, Richter og Gardinger). Johannespasjonen er selvfølgelig spilt inn på alle av dem. I tillegg har jeg lånt noen versjoner på musikkbiblioteket, det fantes fantastiske muligheter også før nettet. Nå er det imidlertid opp mot det ubegrensede. Jeg valgte en versjon av Peter Schreier, fordi jeg synes han er en så flott evangelist i en versjon av Mattauspasjonen jeg har. Versjonen av Johannespasjonen er imidlertid litt tung og treg, kanskje.

Men det finnes youtube. Der er en versjon av Maasaki Suzuki, filmet, og med undertekster på engelsk, slik at man kan følge med på hva som egentlig blir sagt, om tysken ikke skulle strekke til sunget på denne måten. Der sitter det. Det er et verk som selvfølgelig går over vår forstand. Alle som har et forhold til dette verket vet hva jeg snakker om. Man kan like Beatles, Carola og jazz, man kan få religiøse opplevelser av salmer, tårer i øynene av visesang, det er ingen sak å ha et sterkt forhold til musikk. Men det er noe helt eget med Johannespasjonen og Bachs øvrige storverk. Det er ikke noe man trenger å snakke om, eller dele med andre. Opplevelsen er så sterk og inderlig at man har helt nok med seg selv. Det er verdenshistoriens største lidelseshistorie det handler om. Det er laget av en som fullt og helt trodde det var menneskehetens frelser som her døde, forrådt av de samme menneskene, for så å overvinne selve døden, og frelse alle sammen allikevel.

Hvordan skal man sette musikk til noe slikt? Johan Sebastian Bach. Hør selv, igjen og igjen og igjen. Når man først er kommet inn i hans verden, slipper man ikke ut igjen.

Og hverdagens små og store problemer blir veldig lette å leve med.