Rundt Melsvatn for første gang!

Å kjøre ut til Melsvatn med lille Irina i baksetet, lukke døren, og stenge verden ute. Ingen telefon, ikke noe nett, ikke noen lyd på øret. Irina og meg. Rundt vannet. Hun er 2 år og 7 måneder, nå i går. Målet var å gå rundt det omtrent 4 km lange vannet, og at hun skulle gå alene.

Det har vært et tema for oss, dette Melsvatnet, oppe ved Lye, på feil siden av Jæren for oss. Før vi fikk Irina, var jeg der nesten aldri, bare når jeg syklet omvei hjem fra jobb på Bryne. Da jeg var i fedrepermisjon med henne, var vi der omtrent hver fredag, gjennom hele året. Det er et herlig vann å gå rundt, med de skiftende årstider. Her er det passende med trær som får skudd, slår ut sine blader, og lar bladene bli gule og røde og falle, om høsten. Om vinteren pleier det være litt is på vannet, om sommeren går det an å bade. Hele året er det mange små bekker og småelver som forsyner det store vannet med vann, og som frakter vann vekk. Rundt er Jærfjellene og saueheiene.

Siden vi kom fra Bryne, parkerte vi på parkeringsplassen med badeplassen, den nærmest Bryne. Vi gikk også mot venstre på veisiden, altså motsatt vei enn vi pleier. Fra den parkeringsplassen tenkte jeg det ville være lurt, så fikk vi mange kjekke ting mot slutten, og kunne gjøre unna litt transportetapper først.

Irina har lært seg at når jeg går i turjakke og vi er på tur, så er det sjokolade i lommen. Vanligvis skal det bare være på søndagen, men nå er det påske, og søndag hver dag. Og jge er ikke knipen med sjokoladen, det får hun når hun spør. Hun får spise til hun blir lei.

Det går sakte de  første meterne, med mange pauser og sjokoladepauser, ofte la hun seg ned eller satt seg ned, slik hun har for vane. Jeg har en mistanke om at hun da er for varm, at det er det det skyldes, og etter en stund foreslo jeg å ta av strikkejakken under kjeledressen. I den prosessen føk hele kjeledressen av. Irina er i ferd med å utvikle sin egen vilje, og i den vilje ligger det ofte av med klærne. Når far har styringen, er det fritt frem. Irina fikk gå som hun ville, i genser og tynn joggebukse, lue og vanter. Pussig lite klær i 7 grader og påskevind, selv måtte jeg ha jakke – men i disse klærne ble Irina rene energibomben. Hun løp av gårde.

Med nytt sony fotoapparat og ganske ny sony mobiltelefon fotograferte jeg enormt. Irina er et herlig motiv, og det jærske vannet og omgivelsene tilbyr mange vakre bakgunner. I voksen alder er jeg blitt så opptatt av trærne, også, hvordan de skyter nye skudd og greiner, og hvordan de forandrer seg gjennom året. Det er nesten alltid en spennende periode med trærne, nesten alltid noe spennende å se.

Og for lille Irina er alt overmåte spennende å se på og å lære. Faren, som er jeg, vil gjerne lære henne navnet på alt, bjørk og gran og furu, kjøttmeis, bokfink og linerle, mens Irina nok var mer opptatt av de store vindmøllene i bakgrunnen, de faren er litt i mot. Her i landet har vi nok strøm, og vi trenger ikke subsidiere vindmøller og annen såkalt grønn energi, for å transportere den til utlandet. Da kunne vi heller subsidiert dem der, i så fall. Men for Irina spiller det ingen rolle, hun løper av gårde, lett og fri i de myke klærne.

På kortsiden i sør er det en liten port. Der var vi lenge, lenge, lenge. Lille Irina ville først klatre over den, så lærte hun å åpne den. Og da åpnet hun dem opp og igjen, opp og igjen, for seg selv, for meg, og for folk som kom tilfeldig forbi. Jeg fotograferte og filmet, maste ikke et øyeblikk. Det er viktig å være tålmodig med barn. Da går turen lettere. Da kommer man seg rundt.

To små hunder kom forbi, med to små barn som holdt dem i båndet. – Nei, nei, nei, sa Irina, og holdt hendene frem.  De små hundene hoppet opp på henne, de små barna hadde ingen kontroll, og foreldrene var langt unna, så det ikke og brydde seg ikke. Irina er ganske rolig av seg, det samme er jeg. Etter det hadde pågått en tid, tok jeg Irina i hånden, og leide henne bort. Da vi senere passerte et voksent par med en litt større liten hund, var Irina skeptisk, og trakk seg unna til motsatt side. Kanskje er det bare sunt hun lærer seg litt skepsis til fremmede dyr. Hun er tidligere straffet for å overdrive med en katt som klorte henne opp.

Her var også et kritisk øyeblikk da Irina satte av gårde i motsatt retning, tilbake mot bilen, i full fart. Vi hadde ikke kommet halvveis til halvveis engang, det ville blitt en ikke-tur, og jeg ville gjerne ha henne med. Men Irina sprang av gårde, – nei, sa hun, da jeg ville ha henne til å snu. Jeg gikk rolig etter henne. Og plutselig ombestemte hun seg, og løp bort til meg igjen, riktig vei. Heretter var det få forsøk på å snu, heretter gikk det stort sett i riktig retning.

Stadig vekk ville hun over gjerdet, riktignok, og stadig ville hun opp i terrenget. Jeg mener for så vidt at dette er riktig retning, og er stolt over at hun slekter på faren, eller tar etter ham. Det gjelder i både direkte og overført betydning, på sti er det kjedelig, det er der alle går. Det er når man går av stien, ting skjer. Det er da det blir interessant.

Særlig interessant ble det da vi fant en liten elv, eller en stor bekk, alt etter hva man vil kalle det. Den er selvsagt godt kjent, det er den største av bekkene som renner ned i Melsvatn, det går i noen småfosser nedover, og så strømmer vannet inn i noen rør, og ut. Da vi var rundt med søsken-familien i høst, klatret sannelig søskenbarn Sara gjennom røret. Jeg ble litt skeptisk da lille Irisjka satte seg fore å gjøre det samme, jeg skulle ikke ha noe av at hun satte seg fast inni der, med bare svære meg til å prøve å få henne ut igjen. Men lille Irina skulle ikke inn, hun skulle bare ha en stein der inne.

Vann er kjekt. Med rennende vann kan man være i timevis. Det er livgivende, på så veldig mange måter, også moderne, i og med at det gir elektrisk strøm mye bedre enn disse vindmøllene man vil sette opp over alt, og som ødelegger landskapet. For naturen er det rennende vannet som blodårene, det er her næringen renner og transportere, det er det rennende vannet som holder ferskvannene rene og friske. Og for små barn er rennende vann det aller kjekkeste å leke med. Jeg identifiserer meg med små barn. Jeg forlater ikke rennende vann i utrengsmål.

Dette her var sjarmøretappen. Lille Irisjka formelig fløy rundt vannet, Melsvatnet, fant steiner og pekte, løftet og romstrerte, nysgjerrig på alt og ivrig på å finne ut hva som ventet videre. Da vi var litt over halvveis begynte hun å ville holde meg i hånden, da vi begynte å nærme oss andre kortside begynte det å bli nødvendig med litt overtalelseskunst. Men ikke verre enn at Irina kom med frivillig, jeg måtte aldri dra eller slepe, og slett ikke bære.

Her hadde jo også Irina gode grunner til å bli litt motløs. Ikke bare hadde de små bena fraktet henne sikkert 3 kilometer. Det begynte også å blåse opp, det var mindre le på denne siden, og det var i ferd med å bli mer enn halvkaldt. Jeg hadde smurt litt niste og hadde med kaffe i termokopp, og god juice til Irina. Men det var ikke snakk om å sette seg ned og spise niste, ikke en gang på kortsiden med gresset og steinene, der det er så kjekt og så mye å finne på. Irina kunne ikke dy seg fra å kaste et par steiner i vannet, men hun skjønte nesten med en gang dette ikke var noe sted å bli værende, det var jo så surt og kaldt. Hun løp tilbake til stien. Helst ville hun snu, og løpe tilbake andre vei, men det ville jo være mye lenger enn å fortsette, så langt vi var kommet.

Plutselig var det som hun skjønte vi var ved den parkeringsplassen vi pleier å parkere, den ved Ålgårdsenden av vannet, og hun fikk på ny farten opp. Hun løp bort til broen over den lille elven med vann ut fra vatnet, de fleste bekkene renner jo med vann inn, og hun åpnet og lukket porten flere ganger, for meg og for seg selv og for ingen, det hadde hun overskudd til i den kraftige vinden. Men hun ble lei seg da hun skjønte bilen ikke var på denne parkeringsplassen, da gråt hun.

Og verre ble gråten da det begynte å regne. Da var det tøft for et lite barn på 2 år og 7 måneder, i ferd med å gå sitt livs hittil lengste marsj, allerede 3-4 kilometer, men ennå 500 meter til 1 kilometer igjen, det er vanskelig å anslå. Og nå ventet en værhard slette, uten beskyttelse av trær eller noe, med vinden og regnet ubeskyttet rett i mot. Da gråt hun, og virket ganske motløs.  Og denne sletten er som sletter flest, mye lenger enn man forestiller seg dem i hodet. Med lille Irina virket den endeløs. Og hun var tynt kledd, sliten, sulten og trøtt.

Da nyttet jeg kunnskapen jeg har fra militærtjenesten. Nå har jeg nok utviklet meg til å bli en god pasifist, ingen våpen i min hånd, sterkt skeptisk til begrepet rettferdig krig, ingen tro på humanitær krigføring, sint på omskrivinger som «humanitær aksjon» eller «militær operasjon». Den gang avtjente jeg verneplikten, og lærte jo noe av det, deriblant at det var ekstra viktig å gjøre tingene riktig når det er surt og kaldt ute i felt. Det er når vinden tar, kulden sitter og regnet høljer uten ende det gjelder å skru på hodet, og finne ut hvordan man kan få det litt bedre. For Irina var det opplagt, det var bare å ta på kjeldedressen igjen. Man trenger neppe militærtjeneste for å skjønne det. Poenget der er at man må motkjempe apatien som oppstår, når det regner og er surt, har man bare lyst å stå og lide, hate maks, som det het, da vi stod i tjenesten litt før midten av 90-tallet. Fristet er man jo til å ta Irina på armen, og bare løpe til bilen, og droppe å styre med påkledning i regnet, av og på med støvlene, alt styret. Eller, jeg var ikke fristet til det. Jeg skulle ha Irina rundt.

Med kjeledressen på kviknet Irina til som en hund som blir løst fra bånden, eller blir kvitt en smerte eller plage. Hun ble vill av glede, knurret frem en latter, vilt smil, i herlig tross til været og til alt. Nå var det også på tide å finne frem matpakken. Det er når det røyner det gjelder å spise og drikke, «gjøre det godt for kroppene våre», som løytnanten sa, i sol er alt lett, da spiller det ingen rolle hva man gjør. I regn gjelder det å spise og særlig drikke, så man skjønner det går an å få det bedre også i slike forhold. Vi kunne ikke sette oss ned, selvsagt, det var altfor kaldt. Men vi kunne gå og spise. Og Irina spiste som hunden hun nå var, vilt og knurrende, med knurrende smil og latter, varm av kjeledressen, mat i munnen, plutselig ble det så mye bedre å være henne.

Alt ble selvsagt litt lettere også da vi kom inn i skogen ved enden av sletten, den mellom de to parkeringsplassene. Veien går like ved siden av, så vi kunne kuttet turen betraktelig ved bare å følge den, i stedet å følge skogsstien med alle svingene. Sånn er ikke vi, vi gikk på stien. Irina løp frem og tilbake på første broen, spiste stadig mer av skiven jeg serverte, drakk litt juice. Jeg drakk kaffen min. Alt mens vi gikk.

Så var det å lokke henne hundre meter, og hundre til. Først opp til de få treningsapparatene, som for henne er lekeapparater. De gikk hun gjennom et par ganger, litt lek hjelper alltid på, når kreftene tar slutt. Her kunne hun balansere og klatre litt, og gå fra stein til stein, så lenge hun holdt meg i hånden. Deretter er det tre og stein og stubber å se på, rundt svingen er bilen, jeg kan vise henne parkeringsplassen, med bilen, det er bare noen få svinger til, det er synlig alt, nå. Det er en stein å klatre opp på, alt slikt gir krefter, det koster ikke, det er her mange voksne og familier tar feil, tror jeg, når alt går ut på å komme seg fremover, blir man lei, særlig blir barn leie. De må få litt tid til å utforske og til å leke seg, så kan de gå veldig, veldig langt. Mennesket er jo laget for å gå hele livet, vi er veldig energieffektive, det koster oss ikke mye å spasere, det kan vi bare gjøre hele tiden, om vi vil. Problemet – særlig for barn – er at vi slutter å ha lyst.

Og så kom vi ut i lysningen, så Irina kunne se bilen. – Bilen! sa hun, og strålte opp! Nå kunne hun ta noen skritt litt raskt, og være med på at jeg filmet de siste metrene, det spiller forresten ikke så stor rolle for henne, om jeg filmer eller ikke. Helt til bilen kom hun, tok på den, og så var vi fremme, så var vi rundt. Slik lille Irina gikk, med sekvenser av frem og tilbake og opp og ned i terrenget, kan man trygt si hun gikk en halv mil, på egne ben, denne dagen. Så sovnet hun også straks, da vi satte oss i bilen for å kjøre til bestemor.

Melsvatn, Barn, Jæren, Jærheiene, Jærlandskap

På dette bildet får man en idé om hvor stort vannet er. Turen er nettopp i gang.

Rør, Vann i rør, Barn og lek, Barn og vann, Melsvatn, Bekk

Litt lek ved vann og utforsking av rør, hører med.

Bekk, Lek, Pinne, Lek med pinne i bekk

Lek i vann hører også med. Her kan hun få sitte så lenge hun vil.

Melsvatn

Omtrent her er hun akkurat halvveis. Vi ser bilen på andre siden, men bildet gir ingen idé om hvor langt vannet er. Det er lengre enn det er bredt.

Melsvatn,

Mot slutten blir det desto viktigere å leke, og å kaste stein og annet i vannet.

Irina, kjeledress, Tur

Her har hun sett bilen. Stilen holder hun som vi ser, helt frem til mål.

 

Søskentur til Knudaheio

Det var ikke store greiene. Det var Tone, Trude og jeg, de eldste søsknene i familien. Vi ville ut på tur, og så gikk vi.

image

På toppen er Garborghodet, Garborgsteinen, like ved siden av parkeringsplassen. Jeg vet ikke hvor mye Garborg selv ville satt pris på denne «æren», noen liker jo at naturen får være som den er, og at den ikke trenger pyntes på.

 

Jeg vet ikke om vi har vært akkurat denne konstellasjonen før. Men denne gangen passet det seg slik. Trude har familien i rekkehuset i Spania, hun er for en sjelden gang hjemme alene. Jeg har min Olia i Kiev. Og Tone har riktignok sin familie hjemme, men hun har ferie, og mye tid.

Mor og Tonje ble ikke med, de har et lite barn å passe. Det vil si, Tonje og Espen bor med lille David hos mor, og Tonje kommet seg ikke fra. Mor tar seg av besøket. Det ble Trude, Tone og jeg denne gangen. Uvanlig, men kjekt.

Klyve over gjerde, Knudaheio

Slike gjerder finnes det mange av på Jæren. Man kan vanskelig gå tur, om man ikke greier å komme seg over slike.

Tone skulle komme og hente meg, og da blir det alltid litt stress. Tone er den sinteste av oss, og har ikke mye tålmodighet når jeg er litt treg, som jeg alltid er, og ekstra når hun er sint. Det er bare morsomt.

Vi kom oss godt av gårde, og fikk med oss alt. Vi rakk også å handle grillmat, og vente litt på Klepp stasjon, før Trude kom og hentet oss der.

Стрекоза

Et prakteksemplar av en øyenstikker satt lenge på denne steinen, så vi fikk god tid til å fotografere.

 

Planen var at vi skulle gå på Høgjæren, Knudaheio, det var min plan, og det var jeg som stod for planen. Enda hvor jærbu jeg føler meg, og hvor glad jeg er i naturen, så har jeg aldri egentlig vært der. Jeg har syklet gjennom, sikkert vært der som barn, men ikke egentlig benyttet terrenget som turterreng. Jeg bor på Sandnes, så det er i Sandnesområdet vi har vært mest og gått tur. Når vi har reist «langt», har vi reist til Gjesdal. Høgjæren er oversatt, og det er skam å melde, for dette er noe av det vakreste terrenget vi har i Rogaland.

Søstrene mine snakket veldig om «Steinkjerringa», at vi skulle dit, for der hadde de vært før, så dit skulle vi. Trude var til og med inne på å ringe sin mann, Lars, og spørre hvor vi skulle parkere for å finne frem. Det får nå være grenser, sier jeg. Kjøre til Undheim, kjøre opp til heiene, straks finne en plass å parkere – og så gå. Sånn skal og må det være.

image

Typisk landskap i Jærheiene, grønt gras og gråhvit stein.

Søstrene gav seg til å snakke, mens storebror gav seg til å gå. Det er traktorveier og gjerder, mark og utmark, myr og fjell å gå på, hele landskapet ligger åpent. Søster Trude hadde ikke kommet langt før hun mente det var på tide å kutte svingen, gå mot høyre, snu i sirkel, korteste vei. Det var vel noe sånt som 150 meter i luftlinje før hun første gang foreslo dette, en vei mot høyre, der mot venstre betydde lenger vekk.

Det kunne selvsagt ikke komme på tale.

image

Tone og Trude kommer ned fra toppen, ned for å være meg til vannet det viser seg å være storfe rundt.

Neste gang hun fikk en slik sjanse var ved en liten skog. Det er skogen som ligger i Knudaheio, like ved parkeringsplassen, umulig å bomme på. Den ser liten ut, men er ikke så verst stor, det er mulig å forville seg i den, og få det lenger enn man hadde tenkt. Trude ville mot høyre. Det var selvsagt mot venstre vi skulle.

Her lå det også et vann, et vannliljevann, og rundt det var det en blå øyenstikker jeg fikk fotografert godt. Det er fascinerende insekt. Da vi var barn, våget vi å ta dem. Som voksne vet vi at de ikke er farlige, de verken biter eller stikker, så hva kan vel en slik liten skapning gjøre mot oss? De kan flakse brått med vingene, og da slipper vi dem i skrekk. Både jeg, og min søster Tone, som skulle bevise at det er lett å ta dem.

Naturopplevelsen ble klart overgått da vi litt senere kom over en ugle! Det var Trude og Tone som gikk på den, og det er ikke feil å skrive det sånn. Den fløy opp en meter foran dem, de så den tydelig og diger. Jeg var lenger fremme, og snudde meg av lyden, for å se en mektig, lysebrun fugl fly bort og vekk. Jeg har aldri sett ugle før, og sjelden en stor rovfugl så nær. Det er blant betalingen vi får, vi som er mye ute i det fri.

image

Drikkepause på en av småtoppene i Knudaheio.

Det begynte å nærme seg tid for mat. Vi hadde reist etter arbeidstid, Trude har ikke ferie, så det begynte å kveldes, og Trude skulle også på jobb tidlig neste dag. Vi ville gjerne være ved vann, naturlig nok, og så for oss et lenger fremme. Hele Knudaheio er herlig full av små, kjekke fjellvann, akkurat som vi vil ha dem. Friske og fristende.

Men dette vannet lå like ved en bondegård. Det var tjukt av sauer rundt det. Det var ikke passende at vi skulle sette oss ned der, lage mat, og grille. Jeg ville videre, alltid videre, det er helt sikkert et nytt, flott vann over neste fjellskrent. Nå fikk imidlertid Trude viljen sin med å kutte svingen, nå ble det mot høyre, der hun og Tone «hadde sett et vann».

Det var riktignok vann der, men det var også kuer. Uten jur. Så det var ikke helt passende å være ved dette vannet heller, som dessuten var nokså stort (Dette var for kjennere Langavatnet, mens gården vi hadde sett og snudd fra var Skårland, samme navn som vår onkel, inngiftet med fars søster). Dette vannet hadde også det problemet at det var tjukt av kveg på venstresiden å gå rundt, tjukt av skog på høyresiden.

Så vi hadde ikke noe annet valg å gå opp.

image

Sånn ser en banan ut når det ikke lenger er en banan.

Og opp gikk vi. I skog som var tett, der det ikke var ment at noen skulle gå, og der det strengt tatt også var lenger enn vi hadde lyst til. Jeg la i vei først, og kom stadig vekk til lysninger. Men ingen lysninger var det noe med. Det var bare å gå videre.

Til slutt var vi ved det som må kalles toppen. Noe som ikke kan kalles en forløsning. Det var ikke noe vann der. Trude ville gjerne ta hovedpausen og spise maten der allikevel, men nå får hun skjerpe seg. Vel var det fin utsikt, vel godt og varmt. Men det var ikke noe vann der.

I stedet tok vi en sjokoladebit. Og vi fikk svaret på en gåte som hadde plaget oss en tid. Da jeg skulle pakke sekken, var den motbydelig skitten og ekkel, helst råtten, er et ord man ville bruke. Jeg kunne ikke forstå hva det var, jeg kunne ikke huske å ha brukt denne store sekken siden oktober i fjor, og hadde vondt for å tro noe kunne ha blitt liggende siden da. Vel hadde søster Tonje og hennes mann og familie lånt huset noen uker mens min kone og jeg var på ferie, men hva slags ugagn kunne vel de ha funnet på med sekken?

Det var i hvert fall bananer i den. Eller, man kan stille spørsmålet: Når slutter en banan å være banan? Det klisset som var i sekken, hadde åpenbart vært bananer en gang. Men det ville være en åpenbar fornærmelse mot alle bananer å kalle det bananer fremdeles. Jeg fikk det ut av sekken, la det på bakken, hvorpå Trude fotograferte. Jeg snudde sekken på hodet for å tømme ut, alt som eventuelt måtte være der.

En ekkel påminnelse om at det er lurt å ta tursekken når man kommer hjem, ikke la den stå i uker og måneder, og det som verre er.

Men vi hadde altså fremdeles problemet med å finne oss et sted å være, et sted å spise middagen. Det var bare å ta fatt. Det ante meg at skogen vi hadde med å gjøre, var nettopp den, der Trude allerede fra starten av hadde lyst å gå mot høyre, der det var et vannliljevann (det heter Alatjørna), og der vi fotograferte en øyenstikker. Dette betydde nok at vi var nødt til å gå tilbake til samme sted som vi kom.

Det var også uaktuelt å spise middag ved vannliljevann. Man spiser ikke middag, vann det er liljer i.

image

Jeg serverer Tone en sjokolade, og sjekker hvordan det går med hånden, som har vært i kontakt med det som en gang var en banan.

Det var imidlertid flere vann lenger bak. Vi så oss ut et av dem, og strenet ut. Jeg har ikke skrevet så mye om myr, hittil, for myr var ikke noe særlig problem, hittil. Nå hadde vel Trude og Tone litt trøbbel over den ene myren, ved vannliljevannet, myren vi allerede hadde passert en gang, og før vi passerte den på ny, hadde Tone fått sagt – godt timet – at «nå er jeg tørr på føttene». To minutt senere var hun ikke det lenger.

Vannet vi hadde sett oss ut bak der var et kjempevann. Helt nydelig, erketypisk jærvann. Ikke noe liljer og graps i vannet, ikke noe trær og graps rundt det. Gras og knauser, stein og fjell. Som det skal være.

Eneste problemet var at det var litt myr der. Dermed ville ikke Tone og Trude raste der, og vi gikk for å finne et annet sted ved dette vannet. Bare for å se at det var kuer der. Uten jur.

image

Tone på toppen av Jæren.

Til slutt endte vi med et vann jeg vil kalle håpløst, men som søstrene mine var veldig godt fornøyd med. De viste vel her at de var erfarne mødre, det gjelder å holde oppe stemningen, alt er bra nok når man er sulten. Passende nok heter dette vannet Fåretjørn, og det som var problemet, var at det var skog og tøys rundt det, dårlige sitteplasser, og dårlig for grillen. Dessuten var det vind. For å komme dit, måtte vi over plagsomt terreng, med høyt gras, som skjulte hvor det var hauger og søkk, vanskelig å gå i.

Men den to år gamle engangsgrillen kontret, og virket helt ypperlig. Det ble skikkelige hamburgere, gjennomstekte og saftige, med hamburgerbrød, løk og salat, og ketsjup og dressing. Tone og jeg hadde hver vår øl, men det var nok egentlig for kaldt å drikke øl. Det var egentlig litt kaldt, her mot slutten.

image

Trude viser her frem sjeldent fremtredende sider ved seg selv, hun skulle plent klatre opp her, etter at Tone og jeg mente det var for vanskelig.

Til slutt skulle det bare være en enkel vei tilbake til bilen. Helt enkel ble den imidlertid ikke, og det var ikke bare fordi det var Trude og Tone som skulle finne den. Vi havnet i en ganske vanskelig myr, med en ganske umulig myrelv midt gjennom, som ikke inviterte til å komme seg over, og dermed måtte vi gå hele denne myren på tvers, samme hva hindringer som der var. Vi ble ganske våte av dette. Jeg benyttet også anledningen til å ramle.

Men det er ikke farlig med litt friskt myrvann. Vi var snart forbi, og tilbake til bilen. Før vi satte oss inn, og reiste hjem, hadde vi oss en cocgnac – av alle ting, Tone hadde med – og en sjokoladebit, litt kaffe og søtt, og en øl også, for oss som ikke skulle kjøre. Her satt vi lunt, og det var varmt og godt. En fin avrunding på turen.

image

Trude og Tone løper hånd og hånd over myren. Tro ikke dette gikk bra.

 

Det er travelt å ha ferie. Og det tar på å gå gjennom myrer og opp fjell i tett skog, opp og ned og over gjerder. Det var ingen lang tur, og slett ikke i krevende terreng. Men vi fikk det til å bli krevende terreng likevel. Trente er vi, og slitne ble vi ikke. Men trøtte da vi kom hjem, det er en annen historie. Det ble i hvert fall jeg.