Tur til Steinkjerringa og Juventus – Milan (3 – 2)

I dag var stor turdag. Hele storfamilien var med, alle som kunne, Sivertsens. Nygårds, mor og jeg, fem voksne, fem barn, mange.

Jeg har aldri tidligere gått i terrenget rundt Synesvarden. I oppveksten gikk vi alltid i Sandnes og Gjesdal, Jærheiene har fått være i fred for oss. Litt merkelig, siden det er der vi har røttene. Men nå er det så mange av oss som bor i Jærkommunene, det er vel strengt tatt bare Olia og jeg som fremdeles bor i Sandnes, resten er Time og Klepp, så nå er det nesten nærmere til Undheim enn til Ålgård.

God plass på parkeringsplassen, der avgiften er 20 kroner.

God plass på parkeringsplassen, der avgiften er 20 kroner.

.Uansett, i dag skulle vi til Steinkjerringa. Det var målet. Turen har vært avtalt uker i forveien, lenge, sånn må det kanskje være når det er barnefamilier involvert. Jeg ble hentet av mor klokken halv elleve, vi har fremdeles ikke bil, og min opprinnelige plan om å sykle ut til mor ble endret, da vi fikk et fast klokkeslett å forholde oss til. Det var bra, for det var godt å spise en lang frokost med Olia. Halv elleve var det imidlertid slutt, da var det på med klærne, og ut i bilen. Olia hoppet over denne turen, som hun hopper over det meste for tiden, hun prioriterer ikke noe annet enn studiene, og de prioriterer hun så det nesten tar helt overhånd.

Det var mange slike trappestiger å klatre over gjerder til.
Det var mange slike trappestiger å klatre over gjerder til.
Gjerder, Jæren

Den første lille kilometeren går mellom gjerder som dette.

Ute hos Trude og Lars var alle på plass, det var inn i bilen, og ut til parkeringsplassen. Det var det som heter lang tur, vi skulle gå. Jeg lurer på om det ikke heter Brusali, i nærheten av der parkeringsplassen er. Grunneier forlanger 20 kroner for at vi skal få parkere der. Kanskje en uting, dette her, at det skal koste penger å være parkert i nærheten av friluftsområder, og det like mye som det koster å være parkert i tjukkeste byen. Ennå er det i alle fall en høflig anmodning, og ingen kontroll. Friluftsliv skal være gratis, synes jeg.

DSC_0633

Vi passerer en engelsk familie, som har en rast, noen meter før oss.

Starten på turen går mellom gjerder. Disse gjerdene kan ikke være for annet enn mennesker, for det er stadig trapper opp og ned. Det begynner å bli striglet og ordnet, også på Jæren.

DSC_0635

Ungene har et sunt instinkt å klatre opp på steiner, og alt som er høyt. Foreldre og søsken og søskenbarn – og onkler – fotograferer.

Men til slutt er vi helt ute i friområdet. Det er vanlig flott jærterreng, lyng og gras. Denne dagen er det tykk tåke. Så utsikten fra Synesvarden ser vi ingenting av.

DSC_0636

Søle og tåke, det oppsummerer en del av underlaget og været, men lite og ingenting av stemningen.

Barna er i veldig godt humør, og klager ikke et øyeblikk, enda det er halvannen times gange å komme seg inn til Steinkjerringa, og halvannen time samme vei tilbake.

Selve Steinkjerringa er jo et underlig syn. Langt ute på heien er det en skulptur, laget av vanlig stein, og ikke helt ferdig. En lokal kar kom også, tilfeldig, og forklarte villig vekk om hvordan alt hadde gått til for at Steinkjerringa skulle havne her. Det skjedde i 1925, da teknikken ennå ikke hadde gjort det for lett, og det kunne begynne å bli et problem at for mye av naturen er tilrettelagt, skiltet og ordnet. For barna er det selvsagt kjekt med denne kjerringa av stein, men det er jo ikke noe spesielt med plassen som gjør den til et naturlig mål for voksne. Her er verken noe spesielt å se på, eller gode plasser å sitte. Men her er denne kjerringa, og på grunn av den, var det tett i tett med folk, også utenom oss.

DSC_0637

Jeg tror ikke engang jeg skal gjøre forsøk på å beskrive hva de driver med, her…

DSC_0639

Daniel og Andreas, ved steinkjerringa, har en rast.

På vei hjem var jeg stort sett tatt til fange, av Sara og Sofie, som på upåklagelig engelsk ga klare ordre om hvordan jeg skulle oppføre meg, og hva som ville skje om jeg fant på noe tull. Stort sett fant jeg på tull, og så var det til å fange meg, og iverksette straffen. På denne måten holdt de veldig godt humør, og god fart, på veien tilbake til bilen.

DSC_0652

Vel tilbake på parkeringsplassen sjekker Daniel, Sofie og Sara hvor vi har vært.

Jeg hadde også en plan om å se fotballkamp denne dagen. Det var Juventus – Milan på serie A. Jeg har havnet på en arbeidsplass der mange av kollegene mine er veldig interessert i fotball, og da er det bare å henge med. De har sin elsk på engelsk fotball, vondt for ham som holder med Tottenham, og om jeg ikke tar helt feil reiste helt til London nå i høstferien, for å se laget som nå endelig etter alle disse årene en kort stund var topplaget i ligaen, men nå ble banket 3 – 0 av bunnlaget West Ham. På hjemmebane.

Fra Juventus får vi ikke sånt tull. Mor disket standsmessig opp. Som oppvarming, øl, Old speckled hen, kulturøl, med ale. Artig. Det var også suppe, jeg lurer på om det ikke kalles mexicansk kyllingssuppe, eller så er det kyllingssuppe fra et annet land, eller ikke kyllingsuppe i det hele tatt. Godt var det i alle fall.

Men til kampen var det vin. Det er tross alt Italia. Riktignok ødela Milan litt i starten, med å straks score et mål, 0 – 1 etter 19 sekunder, det er drøyt. Juventus kan man imidlertid stole på. De taper ikke på hjemmebane. De roter det ikke til. Se søler det ikke bort. Etter en stund var det frispark til Juventus, like utenfor 16-meteren. Det er Pirlo. 1 – 1. I andre omgang laget Juventus et mål til, midt mens jeg var og hentet sjokolade. Flott mål, lille Giovinco. Så var det frispark for Juvnetus, og utvisning for Milan. Skurken Mexes – ut. Pang fra Pirlo, i tverrligger, returen i mål. 3 – 1.

Da er det avgjort. Da kan vi slappe av. Riktignok fikk Milan enda et mål. Og selv om Juventus ikke søler bort ledelser, er det alltid skummelt med Milan. Det var også et surt mål å få i mot. Podga soser bort ballen på egen banehalvdel, en enslig Milan-spiller, Muntare, som også hadde laget det første målet.

Klokken var 2235, og jeg var glad etter en bra dag. Jeg fikk låne mor sin sykkel, og sykle meg selv hjem, i stedet for å ta toget.

Søskentur til Knudaheio

Det var ikke store greiene. Det var Tone, Trude og jeg, de eldste søsknene i familien. Vi ville ut på tur, og så gikk vi.

image

På toppen er Garborghodet, Garborgsteinen, like ved siden av parkeringsplassen. Jeg vet ikke hvor mye Garborg selv ville satt pris på denne «æren», noen liker jo at naturen får være som den er, og at den ikke trenger pyntes på.

 

Jeg vet ikke om vi har vært akkurat denne konstellasjonen før. Men denne gangen passet det seg slik. Trude har familien i rekkehuset i Spania, hun er for en sjelden gang hjemme alene. Jeg har min Olia i Kiev. Og Tone har riktignok sin familie hjemme, men hun har ferie, og mye tid.

Mor og Tonje ble ikke med, de har et lite barn å passe. Det vil si, Tonje og Espen bor med lille David hos mor, og Tonje kommet seg ikke fra. Mor tar seg av besøket. Det ble Trude, Tone og jeg denne gangen. Uvanlig, men kjekt.

Klyve over gjerde, Knudaheio

Slike gjerder finnes det mange av på Jæren. Man kan vanskelig gå tur, om man ikke greier å komme seg over slike.

Tone skulle komme og hente meg, og da blir det alltid litt stress. Tone er den sinteste av oss, og har ikke mye tålmodighet når jeg er litt treg, som jeg alltid er, og ekstra når hun er sint. Det er bare morsomt.

Vi kom oss godt av gårde, og fikk med oss alt. Vi rakk også å handle grillmat, og vente litt på Klepp stasjon, før Trude kom og hentet oss der.

Стрекоза

Et prakteksemplar av en øyenstikker satt lenge på denne steinen, så vi fikk god tid til å fotografere.

 

Planen var at vi skulle gå på Høgjæren, Knudaheio, det var min plan, og det var jeg som stod for planen. Enda hvor jærbu jeg føler meg, og hvor glad jeg er i naturen, så har jeg aldri egentlig vært der. Jeg har syklet gjennom, sikkert vært der som barn, men ikke egentlig benyttet terrenget som turterreng. Jeg bor på Sandnes, så det er i Sandnesområdet vi har vært mest og gått tur. Når vi har reist «langt», har vi reist til Gjesdal. Høgjæren er oversatt, og det er skam å melde, for dette er noe av det vakreste terrenget vi har i Rogaland.

Søstrene mine snakket veldig om «Steinkjerringa», at vi skulle dit, for der hadde de vært før, så dit skulle vi. Trude var til og med inne på å ringe sin mann, Lars, og spørre hvor vi skulle parkere for å finne frem. Det får nå være grenser, sier jeg. Kjøre til Undheim, kjøre opp til heiene, straks finne en plass å parkere – og så gå. Sånn skal og må det være.

image

Typisk landskap i Jærheiene, grønt gras og gråhvit stein.

Søstrene gav seg til å snakke, mens storebror gav seg til å gå. Det er traktorveier og gjerder, mark og utmark, myr og fjell å gå på, hele landskapet ligger åpent. Søster Trude hadde ikke kommet langt før hun mente det var på tide å kutte svingen, gå mot høyre, snu i sirkel, korteste vei. Det var vel noe sånt som 150 meter i luftlinje før hun første gang foreslo dette, en vei mot høyre, der mot venstre betydde lenger vekk.

Det kunne selvsagt ikke komme på tale.

image

Tone og Trude kommer ned fra toppen, ned for å være meg til vannet det viser seg å være storfe rundt.

Neste gang hun fikk en slik sjanse var ved en liten skog. Det er skogen som ligger i Knudaheio, like ved parkeringsplassen, umulig å bomme på. Den ser liten ut, men er ikke så verst stor, det er mulig å forville seg i den, og få det lenger enn man hadde tenkt. Trude ville mot høyre. Det var selvsagt mot venstre vi skulle.

Her lå det også et vann, et vannliljevann, og rundt det var det en blå øyenstikker jeg fikk fotografert godt. Det er fascinerende insekt. Da vi var barn, våget vi å ta dem. Som voksne vet vi at de ikke er farlige, de verken biter eller stikker, så hva kan vel en slik liten skapning gjøre mot oss? De kan flakse brått med vingene, og da slipper vi dem i skrekk. Både jeg, og min søster Tone, som skulle bevise at det er lett å ta dem.

Naturopplevelsen ble klart overgått da vi litt senere kom over en ugle! Det var Trude og Tone som gikk på den, og det er ikke feil å skrive det sånn. Den fløy opp en meter foran dem, de så den tydelig og diger. Jeg var lenger fremme, og snudde meg av lyden, for å se en mektig, lysebrun fugl fly bort og vekk. Jeg har aldri sett ugle før, og sjelden en stor rovfugl så nær. Det er blant betalingen vi får, vi som er mye ute i det fri.

image

Drikkepause på en av småtoppene i Knudaheio.

Det begynte å nærme seg tid for mat. Vi hadde reist etter arbeidstid, Trude har ikke ferie, så det begynte å kveldes, og Trude skulle også på jobb tidlig neste dag. Vi ville gjerne være ved vann, naturlig nok, og så for oss et lenger fremme. Hele Knudaheio er herlig full av små, kjekke fjellvann, akkurat som vi vil ha dem. Friske og fristende.

Men dette vannet lå like ved en bondegård. Det var tjukt av sauer rundt det. Det var ikke passende at vi skulle sette oss ned der, lage mat, og grille. Jeg ville videre, alltid videre, det er helt sikkert et nytt, flott vann over neste fjellskrent. Nå fikk imidlertid Trude viljen sin med å kutte svingen, nå ble det mot høyre, der hun og Tone «hadde sett et vann».

Det var riktignok vann der, men det var også kuer. Uten jur. Så det var ikke helt passende å være ved dette vannet heller, som dessuten var nokså stort (Dette var for kjennere Langavatnet, mens gården vi hadde sett og snudd fra var Skårland, samme navn som vår onkel, inngiftet med fars søster). Dette vannet hadde også det problemet at det var tjukt av kveg på venstresiden å gå rundt, tjukt av skog på høyresiden.

Så vi hadde ikke noe annet valg å gå opp.

image

Sånn ser en banan ut når det ikke lenger er en banan.

Og opp gikk vi. I skog som var tett, der det ikke var ment at noen skulle gå, og der det strengt tatt også var lenger enn vi hadde lyst til. Jeg la i vei først, og kom stadig vekk til lysninger. Men ingen lysninger var det noe med. Det var bare å gå videre.

Til slutt var vi ved det som må kalles toppen. Noe som ikke kan kalles en forløsning. Det var ikke noe vann der. Trude ville gjerne ta hovedpausen og spise maten der allikevel, men nå får hun skjerpe seg. Vel var det fin utsikt, vel godt og varmt. Men det var ikke noe vann der.

I stedet tok vi en sjokoladebit. Og vi fikk svaret på en gåte som hadde plaget oss en tid. Da jeg skulle pakke sekken, var den motbydelig skitten og ekkel, helst råtten, er et ord man ville bruke. Jeg kunne ikke forstå hva det var, jeg kunne ikke huske å ha brukt denne store sekken siden oktober i fjor, og hadde vondt for å tro noe kunne ha blitt liggende siden da. Vel hadde søster Tonje og hennes mann og familie lånt huset noen uker mens min kone og jeg var på ferie, men hva slags ugagn kunne vel de ha funnet på med sekken?

Det var i hvert fall bananer i den. Eller, man kan stille spørsmålet: Når slutter en banan å være banan? Det klisset som var i sekken, hadde åpenbart vært bananer en gang. Men det ville være en åpenbar fornærmelse mot alle bananer å kalle det bananer fremdeles. Jeg fikk det ut av sekken, la det på bakken, hvorpå Trude fotograferte. Jeg snudde sekken på hodet for å tømme ut, alt som eventuelt måtte være der.

En ekkel påminnelse om at det er lurt å ta tursekken når man kommer hjem, ikke la den stå i uker og måneder, og det som verre er.

Men vi hadde altså fremdeles problemet med å finne oss et sted å være, et sted å spise middagen. Det var bare å ta fatt. Det ante meg at skogen vi hadde med å gjøre, var nettopp den, der Trude allerede fra starten av hadde lyst å gå mot høyre, der det var et vannliljevann (det heter Alatjørna), og der vi fotograferte en øyenstikker. Dette betydde nok at vi var nødt til å gå tilbake til samme sted som vi kom.

Det var også uaktuelt å spise middag ved vannliljevann. Man spiser ikke middag, vann det er liljer i.

image

Jeg serverer Tone en sjokolade, og sjekker hvordan det går med hånden, som har vært i kontakt med det som en gang var en banan.

Det var imidlertid flere vann lenger bak. Vi så oss ut et av dem, og strenet ut. Jeg har ikke skrevet så mye om myr, hittil, for myr var ikke noe særlig problem, hittil. Nå hadde vel Trude og Tone litt trøbbel over den ene myren, ved vannliljevannet, myren vi allerede hadde passert en gang, og før vi passerte den på ny, hadde Tone fått sagt – godt timet – at «nå er jeg tørr på føttene». To minutt senere var hun ikke det lenger.

Vannet vi hadde sett oss ut bak der var et kjempevann. Helt nydelig, erketypisk jærvann. Ikke noe liljer og graps i vannet, ikke noe trær og graps rundt det. Gras og knauser, stein og fjell. Som det skal være.

Eneste problemet var at det var litt myr der. Dermed ville ikke Tone og Trude raste der, og vi gikk for å finne et annet sted ved dette vannet. Bare for å se at det var kuer der. Uten jur.

image

Tone på toppen av Jæren.

Til slutt endte vi med et vann jeg vil kalle håpløst, men som søstrene mine var veldig godt fornøyd med. De viste vel her at de var erfarne mødre, det gjelder å holde oppe stemningen, alt er bra nok når man er sulten. Passende nok heter dette vannet Fåretjørn, og det som var problemet, var at det var skog og tøys rundt det, dårlige sitteplasser, og dårlig for grillen. Dessuten var det vind. For å komme dit, måtte vi over plagsomt terreng, med høyt gras, som skjulte hvor det var hauger og søkk, vanskelig å gå i.

Men den to år gamle engangsgrillen kontret, og virket helt ypperlig. Det ble skikkelige hamburgere, gjennomstekte og saftige, med hamburgerbrød, løk og salat, og ketsjup og dressing. Tone og jeg hadde hver vår øl, men det var nok egentlig for kaldt å drikke øl. Det var egentlig litt kaldt, her mot slutten.

image

Trude viser her frem sjeldent fremtredende sider ved seg selv, hun skulle plent klatre opp her, etter at Tone og jeg mente det var for vanskelig.

Til slutt skulle det bare være en enkel vei tilbake til bilen. Helt enkel ble den imidlertid ikke, og det var ikke bare fordi det var Trude og Tone som skulle finne den. Vi havnet i en ganske vanskelig myr, med en ganske umulig myrelv midt gjennom, som ikke inviterte til å komme seg over, og dermed måtte vi gå hele denne myren på tvers, samme hva hindringer som der var. Vi ble ganske våte av dette. Jeg benyttet også anledningen til å ramle.

Men det er ikke farlig med litt friskt myrvann. Vi var snart forbi, og tilbake til bilen. Før vi satte oss inn, og reiste hjem, hadde vi oss en cocgnac – av alle ting, Tone hadde med – og en sjokoladebit, litt kaffe og søtt, og en øl også, for oss som ikke skulle kjøre. Her satt vi lunt, og det var varmt og godt. En fin avrunding på turen.

image

Trude og Tone løper hånd og hånd over myren. Tro ikke dette gikk bra.

 

Det er travelt å ha ferie. Og det tar på å gå gjennom myrer og opp fjell i tett skog, opp og ned og over gjerder. Det var ingen lang tur, og slett ikke i krevende terreng. Men vi fikk det til å bli krevende terreng likevel. Trente er vi, og slitne ble vi ikke. Men trøtte da vi kom hjem, det er en annen historie. Det ble i hvert fall jeg.