Ny busslinje 118 fra Tsjernigovskaja til Politeknitsjeskij institut

På overflaten lever folk ganske godt her i Kiev og i Ukraina. Men fasaden skjuler en vanskelig tilværelse i et av Europas fattigste land, kanskje det landet i Europa med lavest lønninger, og et land der utviklingen går i økonomisk feil retning. Det er også mange andre ting som kan irritere her i Ukraina, men hva og hvordan kommer nok litt an på hvor man står politisk, og i Ukrains forhold til omverdenen og til Russland. Jeg irriterer meg over at jeg skal følge en lenke til et intervju med den russiske sjakkspilleren Kramnik. Jeg har en engelsk oversettelse, men når jeg vil klikke meg videre til den russiske originalen, så klarer jeg ikke å åpne siden. Er det fordi den russiske avisen er blokkert, sånn som så mange andre russiske medier, filmer og bøker? Kona vil sjekke en gammel mail, på mailkontoen hun brukte her nede, mail.ru, men den er blokkert her nede, og lar seg ikke åpne. Det samme er søkemotoren Yandeks.ru, og det store sosiale mediet Vkontakte.

Sånt setter meg bare i dårlig humør, og det vil jeg ikke være her nede. Det er kommet en ny bussrute, en fantastisk rute for våre behov, en rute som vil gjøre mye reising lettere og raskere for oss. Vi oppdaget den helt tilfeldig. Vi var til og med litt gretne da vi gjorde det. Olia styrte med en lisens til et dataprogram hun kjøpte da hun kjøpte en PC i 2015, lisensen varte i to år, og nå ville hun sjekke opp det gikk an å fornye den. Irina og jeg ventet på en lekeplass i nærheten. Men Olia kom aldri. Til slutt mistet vi tålmodigheten, og gikk opp etter henne, bare for å se at også hun var litt irritert, siden hun ikke fant ut av denne lisensen. Og Irina blir irritert når mor og far er irriterte. Så kommer altså denne bussen like for øynene våre, nummer 118, og den går til Polyklinisk institutt (Политехнический институт).

I det området liker Olia seg veldig godt. Men det er litt brysomt å komme seg dit. Det lar seg ikke gjøre uten å bytte buss, eller gå fra buss til metro, buss til trikk, eller metro med bytte av linje. Vanligvis unngår vi metro, metro er for nybegynnere, lett som det er å finne frem i rutene. Men det er kjedelig å reise under jorden der man ikke ser noen ting, og den er virkelig treig, med kort mellom stoppene, og lang tid på å komme seg opp og ned rulletrappene. For kjennere er det bedre å bruke buss, trikk og marsjrutka, så man i det misnte får se byen mens man reiser. Som regel er det ikke så vanskelig med dem heller, men man må kjenne kyrillisk skrift, så det går an å lese skiltene i ruten.

Uansett, nå fikk vi en buss som tar oss strake veien, i én tur. Og bedre enn det, den går fra Tsjernigovskaja, på andre siden av elven, og over Patona-broen. Det vil si at det er dette som er bussen til strendene vi pleier å bruke. Nå går den praktisk talt like utenfor leiligheten vår! Det betyr slutt på tiden vi måtte kave oss til Druzjba Naroda, eller sjanse på en overfylt buss 55 (også en ypperlig buss).

På et blunk var all vår irritasjon vekk. Olia kom som vanlig i snakk med de andre passasjerene. Og som så ofte ellers går det ikke lang tid før frustrasjonen begynner å bryte seg frem. Denne kvinnen jobbet som tannpleier, forstod jeg det som, og var i likhet med oss veldig glad for denne bussen, som sparer henne mye reisetid. Ellers var hun ganske lei av Kiev og det meste, virket det som. Hun fortalte oss lønningene før Maidan-revolusjonen, eller den såkalte Maidan-revolusjonen, i tiden med den gamle presidenten, Janukovitsj, og hun fortalte oss lønningene sine nå. Den var redusert til en tredjedel, målt i dollar.

Så i den grad amerikanerne var med på denne revolusjonen, de forsøker jo å si at det var «det ukrainske folket» som ønsket endringene, men da kunne de jo kanskje ventet til året etter, da det var valg? Amerikanerne var så absolutt med på å presse frem endringene der med en gang, regimeskift, som det kalles. Den gamle presidenten ble jaget bort, ny president ble valgt, og nytt parlament ble også valgt, og det er denne presidenten og dette parlamentet landet har nå, som det mer eller mindre er glemt igjen av den vestlige verden. Men folks lønninger er gått drammatisk ned, økonomien har fått en alvorlig knekk etter allerede å ha vært ganske desperat, og det er fritt frem for sensurering av russiske medier og nettmedier, til fordel for amerikanske. Jeg har mistet litt troen på det vestlige prosjektet, etter dette.

Men det gjelder jo om å ha det fint, og å være glad. Vi kommer oss av denne herlige bussen, og er rause med å kjøpe allslags godsaker og søtsaker til Irina, og til oss. Kaffen vi kjøper er helt håpløs, selv etter min standard, jeg drikker jo det meste som heter kaffe, og ikke er pulver, men dette var vann med svart farge og skitten smak. Olia får det for seg at vi vil spise lunsj, så hun finner en litt merkelig, liksom hypermoderne og cool restaurant, der maten serveres i krukker og det henger BH-er i baren. Maten er bare sånn passe, og blir raskt kald i syltetøykrukkene.

Dessuten begynner det å regne. Mildt sagt kraftig. De tapre parasollene som er satt opp, og liksom skal dekke uterestauranten, må snart gi tapt. Det samme må vi og restaurantpersonalet, vi må bære alt sammen inn. Olia styrer for å finne ut av dette med autocad, og få komme seg rundt sperringen av mail.ru, mens jeg følger glad med mens Russland banker USA 4 – 0 i sjakk VM. USA kommer faktisk tredje sist, på plassen like over Norge. Kina vinner, etter seier mot Polen i siste runde.

Irina blir ganske utålmodig, og er egentlig ganske tapper, her. Dette er jo ikke noe ferie for henne. Først lang tid i buss, så å gå på vanlig fortau, deretter sitte lenge på restaurant. Hun og jeg beveger oss over gaten, til krigsminnesmerket ved det polytekniske instituttet. Der har vi hatt det gøy før, da hun var mindre, og så vidt klarte å gå, så vi kunne løpe rundt og rundt dette minnesmerket og liksom gjemme oss. Nå ble vi forstyrret av et nytt, kraftig regnskyll, så vi måtte søke ly i et lite kaffehuss. Der kostet espressoen 8 griven mer enn vanlig, uten å være det spor bedre. Men innehaveren tok flere bilder i smug, av Irina, i døråpningen, kikkene på regnet hun ville ut til.

Å kjøre metro er kjekt for Irina, så det fikk hun lov til. Turen gikk til Arsenalnaja, der det er lang tur opp rulletrappene til høydene over Dnjepr. Så hadde jeg håp og tro om endelig å få Irina til en lekepark, men Olia ville heller hjemover, og lekeapparatene i parken vi passerte var uansett våte av regnet. Så det ble mye gåing og sitting og transport for Irina, denne dagen her. Noe hun ikke ser ut til å plages nevneverdig over.

Den perfekte stormen – Geopolitikk

Denne posten kan jeg begynne på nå, men jeg rekker ikke å skrive den ferdig før i morgen ettermiddag. Den skal fortsette fra de to andre postene jeg har skrevet om kapittel 3 i boken til Richard Sakwa, Frontline Ukraina, der han overbevisende argumenterer med at en rekke av de kreftene som virker splittende og farlige var på sitt maksimale akkurat forhandlingene mellom daværende president, Viktor Janukovitsj, og EU-delegasjonen, gikk mot slutten, og Janukovitsj endte opp med å la være å skrive uder. Slik er det også når vi får den perfekte stormen, når alle krefter som forårsaker sterk vind, virker sammen, i samme retning.

I den første posten forsøkte jeg å vise hvordan forholdene i Ukraina var spente, den gang i 2013, mellom de som ønsket et pro vestlig enspråklig og nasjonalistisk Ukraina, det Sakwa kaller monistene, og de som ønsket et pro russisk flerspråklig og multikulturelt Ukraina, det vi kan kalle pluralistene. For ordens skyld: med flerspråklig og multikulturelt menes her først og fremst at russisk språk og kultur skal ha sin plass, nokså likestilt med den ukrainske, det er ikke flerspråklig og multukulturelt slik vi bruker begrepene som honnørord i Norge. I den andre posten fortsatte jeg denne argumentasjonen, men kom ikke så mye lenger.

Det gjør jeg altså ikke i kveld heller, det er allerede blitt natt, men det skal altså handle om de geopolitiske forholdene, og hvordan særlig forholdet mellom USA og Russland var blitt svært spent disse dagene sent på året i 2013, da krisen ble utløst.

*

Og så fortsetter jeg, på det punktet i boken som heter Russo-Ukrainian Relations, en del som begynner med oppløsningen av Sovjetunionen, og hvordan man den gang ikke helt skjønte hvordan denne oppløsningen ville bli, og dermed bar med seg noen prinsipp som ikke ville holde. For eksempel at grensene innen Sovjetunionen var ukrenkelige. Men det var så lenge Sovjetunionen besto, allerede Gorbatsjov at grensekrav ikke kan utelukkes for repubillker som vil ut av unionen (her har Sakwa note til Serhii Plokhy, The Last Empire: The Final Days of the Soviet Union (New York: Oneworld, 2014), p. 177). Ved møtet i Belavezja, Hviterussland, så var særlig Krim og Sevastopol et tema og problem, Sevastopol var flåtebasen, og hadde en spesiell status (av viktighet for hele unionen) i Sovjetunionen. Jeltsin tenkte at det var ikke så farlig, Russland hadde status som fortsettelsen av Sovjetunionen, ikke følgeren, og ville altså overta alle Sovjetunionens retter og plikter. Videre ville de tidligere sovjetrepublikkene ha omtrent samme status i Samveldet av uavhengige stater. Det var selvfølgelig ingen som den gang tenkte på noen utvidelse av EU og NATO, så det var ikke noe tema.

Et tema var imidlertid atomstridshodene. For Hviterussland og Kasakhstan var ikke det noe problem, de leverte atomvåpenarsenalet tilbake til Russland uten spørsmål, de sluttet opp om ikke-spredningsavtalen. I Ukraina, derimot, innså nasjonalistene at atomvåpen ville være bra å ha i fremtidige konflikter med Russland (og sannelig – det er et tema de stadig tar opp, at de leverte tilbake atomvåpnene den gang, og at hvis de bare hadde hatt dem, så skulle Russland fått sett!). Det er mange interessante detaljer her, for dem som vil lese boken, men det endte jo med at Ukraina leverte atomstridshodene fra seg, og fikk i bytte internasjonale garantier for sin sikkerhet og sine grenser, i det som ble hetende Budapest Memorandum, av 5. desember, 1994.

Sakwa skriver at memorandumet ikke hadde status av å være en internasjonalt bindende avtale, og han fremhever den felles uttalelsen partene kom med etterpå:

Accompanying the memorandum was a joint statement confirming the importance of commitments undertaken within the framework of the OSCE on countering the growth of aggressive nationalism and chauvinism, a point that Russia, following the February revolution, was quick to seize on as ostensibly invalidating the memorandum.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1663-1665). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Budapest-avtalen løste ikke problemet med Sevastopol, som nå hadde blitt en russisk flåtebase på det som ellers var ukrainsk territorium. Det er et et viktig poeng mange ikke får med seg at denne russiske flåten ikke har noen annen plass å være, Russland mangler helårshavner, og den russiske kysten langs Svartehavet er for grunn. Det er gjort forsøk på å grave ut bunnen, der ved Novorossijsk, men det går ikke an å grave ut bunn som får plass til en hel krigsflåte. Sakwa sammenligner betimelig med USA, som har skaffet seg en flåtehavn på Cuba, med Guantanamo, et rent ran, og britene, med Akrotiri og Dhekelia på Kypros, som er britisk territorium, tross Kypros’ selvstendighet. Russland klarte ikke å oppnå noe lignende, skriver Sakwa.

Her lå det en latent strid. Ukraina har jo i konstitusjonen sin forbud mot fremmede baser på eget territorium (artikkel 17), og det var store problemer og diskusjoner både i Russland og Ukraina hvordan man skulle håndtere dette. De forsøkte å komme frem til en avtale om Vennskap, Samarbeid og Partnerskap (Treaty on Friendship, Cooperation and Partnership), forhandlingene begynte i 1993, og ble ikke ferdige før i 1997 (Jeltsin og Kutsjma). Så tok det ytterligere to år før den russiske statsdumaen ratifiserte avtalen.

Dette kunne være vel og bra. Men både i Russland og i Ukraina er det nasjonalister, i Russland har de siden Sovjetunionens oppløsning og frem til nå stort sett vært marginalisert, i Ukraina er det en betydelig maktgruppe som vil gi Russland skylden for alt som er galt. I denne tradisjonen hører Julia Timosjenko og Viktor Jusjtsjenko, radarparet fra oransjerevolusjonen i 2004. Da de kom til makten, surnet forholdet mellom Ukraina og Russland betraktelig.

Det viktige i argumentasjonen til Sakwa er at disse to presset på mot Vesten og særlig USA, om å stå hardt på mot Russland, og ikke stole på at Russland hadde demokratiske prosesser på gang, og var blitt snille. Med andre ord var et godt forhold mellom Washington og Moskva sett på som en trussel for Kiev (og andre øst-europeiske hovedsteder. Her siterer han Wikileaks:

Ukraine’s relationship with Russia has remained tense and complicated. Since the August 2008 Georgia– Russia conflict, Ukrainian perceptions of the potential security threat presented by Russia have come into greater focus, particularly against the backdrop of continuing opposition by some NATO members to MAP status for Ukraine. Changing US policy toward Moscow has led to speculation that the US has softened its support of Ukraine as the price of improving US– Russia relations.

og

for the most part Ukrainian officials remain committed to pursuing Euro-Atlantic integration. How long they will continue to do so in the face of the continuing lack of Ukrainian public support (at only about 25%) for NATO membership is not clear.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1704-1706). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Sakwa peker på det motsetningsfulle i at medlemsskap i NATO ble sett på som demokratisk, enda et slikt medlemsskap langt fra hadde støtte i den ukrainske befolkningen, og heller ikke i den ukrainske grunnloven, der det står uttrykkelig at Ukraina skal være normalt. Det er jo finurlig og pussig. Mer alvorlig er at det overhodet ikke er noen refleksjoner over hvordan NATO-ekspansjonen vil bli sett på for andre parter, ja, det vil si Russland, og det er her det bygger seg opp til den perfekte stormen.

Da Barack Obama kom til makten i 2009 forsøkte han en berømt reset med russerne, han ville normalisere forholdet, og gjøre godt igjen skadene som måtte ha fulgt av en nokså aggressiv George W. Bush. Forsøket fra Obama var genuint nok, på denne tiden var Medvedev president, og Obama og Medvedev fant fint tonen (med Obama og Putin var det en annen sak). Problemer som stod på på den tiden var rakettskjolden Bush ville sette opp i Polen, det gikk Obama vekk i fra. Og så var det krigen som hadde vært i Georgia året før, da Russland hjalp Abkhasia og Sør-Ossetia å bryte ut. Obama ville slå en strek over det gamle, og starte på ny frisk, time for change, som han formulerte det i valgkampen sin.

I Ukraina ble dette sett på som at USA gikk bort fra sin tidligere uforbeholdne støtte om Ukrainas orientering mot vest. For disse kreftene i Ukraina, var det slik at jo verre forholdet var mellom USA og Russland, desto bedre var det for Ukraina. Ukraina hadde grunn til å frykte en lignende operasjon på Krim, som den Russland hadde utført i Georgia, og særlig president Jusjtsjenko var ram på kritikken av hva Russland gjorde her. Timosjenko sa på sikkerhetskonferansen i München det året, 2009, altså, at Ukraina måtte ta større del i Europas sikkerhets- og forsvarsstrategi. Sakwa kaller det sjokkerende at i ingen av de lekkede dokumentene på Wikieleaks er det noen refleksjoner over hva alt dette har å si for Russland, og ingen forståelse for Russlands legitime krav. Utvidelsen av NATO blir et hermetisk prosjekt, skriver Sakwa, ingenting kunne ha påvirke rasjonalet den var bygget på. Det var denne logikken som brakte Europa i krig i 2014, skriver Sakwa.

Opptegnelsen av grensene mellom Russland og Ukraina var et annet problem. Den dag i dag har ikke Russland og Ukraina noen synlige grenser overalt, det er som to fylker i Norge, man vet gjerne ikke når man er i det ene, og når i det andre, om man ikke kjører på noen hovedvei.

Vi må også ta det med som viktig at Janukovitsj (som ble president i 2010) og Medvedev tegnet en avtale som sikret Russland bruk av Sevastopol frem til 2042,  med opposisjon på nye fem år (den gamle avtalen gjaldt til 2017 – og Timosjenko, for eksempel, hadde tatt kraftig til orde for at deretter skulle den ikke bli fornyet). Som kompensasjon skulle Ukraina få billig gass i samme periode, eller, billig gass var med i avtalen, Russland betalte virkelig godt for seg, her, $100 i avslag per tcm, prisen Timosjenko hadde avtalt (og siden ble satt i fengsel for) var på $486,50 per tcm – nettopp den prisen som oppsto på ny, etter Maidan, og har vært gjenstand for harde diskusjoner i hele 2014, og de fortsetter nå.

Eurokrisen

Det blir en lang post dette. Så er det også viktige saker. Janukovitsj overtok makten i 2010, med det ble regimet i Ukraina ikke så åpenbart anti-russisk som det hadde vært under Timosjenko og Jusjtsjenko, skjønt, Janukovitsj aldri var noen russisk nikkedukke, som han av og til har blitt beskyldt for å være. Janukovitsj kjennetegnes nok mer av han spilte med og mot alle mulige maktkonstellasjoner, i den ene og ærlige oppgave å berike seg selv, og sine. Han var en katastrofe, og gjennom boken til Sakwa ser jeg at jeg har undervurdert hvilken katastrofe han var. Den ukrainske utviklingen hadde vært ille siden Sovjetunionens oppløsning, med Janukovitsj gikk det helt i stå. Sammen med Kirgisistan er Ukraina det eneste landet av de tidligere Sovjetrepublikkene som ennå ikke har kommet seg opp på det økonomiske nivået landet lå på – da Sovjetunionen ble oppløst. I 1991. Det er intet mindre enn ufattelig. Og enda verre blir det av at rikdommene er svært ujevnt fordelt, folk flest er blitt atskillig fattigere enn de var det i Sovjettiden, Ukraina er på linje med land som Irak og El Salvador i brutto nasjonalprodukt (dette er i 2012, siden har det gått nedover).

Det skulle virkelig ikke være slik. Sakwa bruker litt tid på å gå gjennom Ukrainas økonomiske potensiale, med en godt utdannet befolkning, stor og god tilgang på teknologi, og kunnskap om teknologi, store naturressurser, og til og med – som et av få land i det tidligere Sovjetunionen – per definisjon et demokrati. Men det er alt sammen bare på overflaten, det er oligarkene som styrer alt. Og de driver ikke businessen sin på å produsere bra og effektivt, de henter ut profitten gjennom statssubsidier. Det finnes et mål som heter Energibruk per dollar av BNP, altså hvor mye energi et land bruker sammenlignet med størrelsen på økonomien. England (UK) har her 3,8 (British termal units, btu), Tyskland 4,7, USA 7,5, Polen 10,6, Kina 26,3, Russland 32,4 – verdens gjennomsnitt er 10. Ukraina har 56,3.

Det er statssubsidier alt i hop. Det går i lommene på oligarkene (og det fortsetter nå, men den diskusjonen tilhører en annen post, og siden Ukraina ikke har råd til å betale disse pengene, svekker det statsfinansene, og vanlige folks lønninger. Det hører med til den perfekte stormen som var i emningen, og som så få forutså. Levestandarden i Ukraina sank, og bitterheten steg, mens Janukovitsj som president satte i gang med metodene han hadde brukt da han var guvernør i Donetsk, arrestasjonen av Timosjenko var bare toppen av isfjellet, metodene Janukovitsj brukte var mye verre enn noe av det Putin har foretatt seg. Parlamentsvalget i 2012 var i følge Sakwa det mest ufrie Ukraina har hatt. Det var i dette valget høyreekstreme Svoboda fikk så mange stemmer, 10,4 %. Sakwa skriver at det tradisjonelle partisystemet langt på vei var brutt sammen ved dette valget, og nevner partiet til Medvedtsjuk (Det sosialdemokratiske partiet i Ukraina, SDPU), som tidligere hadde vært et slags moderat sentrumsparti, men som nå var forvandlet til et slags pro russisk oligarkparti.

Det var politikerne ved makten etter dette valget som skulle håndtere assosiasjonsavtalen og forhandlingene med EU. President var altså Viktor Januvkotisj, alltid på jakt etter å berike seg selv, helt fremmed for landets interesser, og helt udugelig og ukvalifisert i den enorme oppgaven som lå foran ham. I Ukraina vet man hva man har, men fra EU skulle man kunne forvente noen skikkelige politikere. Sakwa er imidlertid ikke nådig:

In keeping with the EU’s traditions, this was integration by stealth. At the heart of the agreement was the sweeping liberalisation of EU– Ukraine trade, with the Ukrainian economy reducing and in due course removing tariff and non-tariff barriers to become more open for goods and services from the EU. Unlike the equivalent agreements with the Central and Eastern European states, there was no promise of eventual membership. Ukraine would not gain ‘candidate status’, and thus the AA/ DCFTA was very much a second-tier agreement, offering many of the sticks but few of the carrots.

og videre

The agreement was about far more than just free-trade but required Ukraine to adopt a large part of the EU acquis communautaire, the 100,000-odd pages of law and regulations, which were economically exclusionary towards Russia. In addition, the agreement’s foreign policy and security protocols meant that Ukraine would have to align its foreign and security policy towards the West.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1788-1792). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Som om ikke dette var nok, en avtale med kolossale forpliktelser, og bare vage formuleringer om fremtidig nytte og gevinst, så stod USA på andre siden av Atlanterhavet og uttalte rett i fleisen på Russland:

Looking over the EU’s shoulder, the president of the National Endowment for Democracy in Washington, Carl Gershman, declared in September 2013 that Ukraine represented ‘the biggest prize’, but beyond that was an opportunity to put Putin ‘on the losing end not just in the near abroad but within Russia itself’.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1794-1795). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Som Sakwa skriver, så er Ukraina på det nærmeste 480 kilometer fra Moskva, og ved siden av dermed å være et eksistensielt spørsmål, et spørsmål om overlevelse, så har Russland og Ukraina også tusen år med felles sivilisasjon og historie – ,mens det for Washington og Brussel bare er enda et land på veien. Dette har også jeg skrevet fra første stund, for Russland er Ukraina deres viktigste naboland, for USA og EU er det bare neste på listen etter å ha fått inn landene i Warszawapakten og de baltiske statene. For Russland er størrelsen på landet årsak til historiske seire mot Napoleon og Hitler, sterkt i den russiske bevissthet, og viktig i russisk, militær strategi, uten Ukraina vil denne være fordelen være tapt, skriver Sakwa, helt direkte.

Sakwa går videre med å beskrive de dype handelsforbindelsene mellom Russland og Ukraina, med Russland som deres største handelspartner, 24 % av eksporten og 30 % av importen, med gass inn, og metaller, maskiner og agroprodukter ut.

Russia bought Ukraine’s industrial goods that could find no market in the West. The Ukrainian and Russian economies are highly complementary, having been part of a single unit for so many centuries and shared patterns of Soviet industrialisation. Ukrainian manufactured exports include railway equipment and a whole range of military-related items, notably helicopter engines, produced at the Motor Sich plant in Zaporozhia. Almost all the helicopters produced in Russia use these engines, as does most of the Afghan fleet.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1811-1813). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Dette er bare et lite utdrag, mens handelen med EU ikke er så lett å få øye på, og slett ikke er livsviktig, verken for EU eller Ukraina. For Ukraina er Russland markedet for deres viktigste eksportartikler, og for Russland vil de få store problemer med å få sine maskiner til å gå uten ukrainske deler. Det er ikke slik at Russland bare kan sitte stille i båten, og se Ukraina tegne en avtale med EU, som vil få store økonomiske konsekvenser, også for dem.

Så har vi det viktigste: Sikkerhetsspørsmålet. I likhet med amerikanerne har vi europeere en forbausende evne til ikke å se at det som for oss føles som sikkerhet og forsvar, for andre oppfattes som trusler og angrep. Jeg har tenkt litt på det, for meg selv, om vi virkelig mener det at rakettskjold i Polen og NATO-baser i baltikum ikke er truende for Russland, eller om vi bare ikke ser det. Prosjektet med det videre Europa, det som slår seg ut i stadig større sirkler, med Brussel i sentrum, og Russland utenfor, det er forener ikke bare økonomiske og politiske interesser, men går også inn i det Euro-atlantiske sikkerhetssamarbeidet. Man er ikke forpliktet til å gå inn i NATO, men, som de sier i artikkel 4

political dialogue in all areas of mutual interest shall be further developed and strengthened between the Parties. This will promote gradual convergence on foreign and security matters with the aim of Ukraine’s ever-deeper involvement in the European security area.

og videre

Article 7 called for EU– Ukrainian convergence in foreign affairs, security and defence, while Article 10 on ‘Conflict prevention, crisis management and military– technological cooperation’ notes in section 3 that ‘the parties shall explore the potential of military and technological cooperation. Ukraine and the European Defence Agency (EDA) will establish close contacts to discuss military capability improvement, including technological issues.’ Thus the EU asserted exclusivity in security matters, which would have become operative as soon as Ukraine signed up at the Vilnius summit.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1829-1832). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Lakonisk skriver Sakwa at forpliktelsene er pakket inn i sedvanlig europeisk språk om fred og utvikling, men man skal være bra ivrig etter å se i andre retninger, om man ikke ser at dette går rett i konflikt med Russlands interesser. Når Ukraina går «stadig dypere ned i den europeiske sikkerhetssfæren (area)», så går de også stadig lenger bort fra den russiske. Dette er midt i blinken for den nasjonalistiske delen av Ukraina, den monistiske, som Sakwa kaller den, men det har utålelige konsekvenser for den russiske sikkerhetspolitikken. Sakwa skriver – og ikke uten sprengkraft – at EU med dette går fra å være et fredsprosjekt (de fikk jo fredsprisen, EU og Obama, som en god illustrasjon for hvor vanvittig denne prisen er), til å bli et prosjekt som lager nye former for konflikter. På den måten underminerer det hele det europeiske prosjektet.

Det er sterke ord. Det er på tide noen sier dem.

Russland har protestert, de har protestert på alle mulige måter, og de har foreslått alternative løsninger, men

Such ideas were repeatedly rebuffed, with for example Barroso being quoted by news agencies as late as 29 November 2013 as saying: ‘Russia’s inclusion in the talks on setting up an Association Agreement between the EU and Ukraine is wholly unacceptable.’ It is in this context that Moscow expended an extraordinary amount of effort to dissuade Kiev from signing the agreement, including various sanctions and trade bans.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1838-1841). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Russland gikk til og med så langt som å advare – ved Sergej Glazyev, Putins rådgiver for europeisk integrasjon – om at hvis Ukraina signerte avtalen, så kunne det provosere frem sosial uro og seperatistbevegelser i pro russiske regioner. Her har Sakwa en note, Shaun Walker, ‘EU “remaining vigilant” as Ukraine signs on dotted line’, Guardian (27 June 2014), men oppgir ingen lenke til artikkelen.

Russland drev på denne tiden og opprettet sitt eget eurasiske prosjekt, et prosjekt vi bare ler av her borte hos oss, særlig nå som de ikke engang fikk Ukraina med i det, men vi skulle kanskje åpne for at også Russland tar sine egne prosjekt alvorlig. Štefan Füle, kommisjonæren for utvidelsen (enlargement) og europeisk naboskap, ville ikke høre snakk om noe slikt. Ukraina måtte velge, en eurasiske unionen var ikke kompatibel med partnerskapet de nå skulle undertegne med EU. Og – i kjent EU-stil – kom han med utsagn om lands «suverene valg», og at enhver trussel fra Russland i forbindelse med undertegnelsen er uakseptabel. Hele talen hans kan dere lese her.

Så EU var parat til å gå på uavhengig av Russlands protester, med henvisning til universelle prinsipper som valg og suverenitet. Som Sakwa skriver, dette er vel og bra i ideelle verdener, men her stod man altså for første gang overfor en stormakt som motsatte seg utvidelsen deres. Det var kommet et «hit, men ikke lenger», uten at EU så ut til å bry seg med det, eller å ha metoder til å klare å håndtere det.

På toppen var et par vanvittige ting. EU krevde befrielsen av Julia Timosjenko, kraftig symbolpolitikk, men la gå. Janukovitsj nektet, og sannelig var ikke denne løslatelsen så viktig likevel, EU ville fremdeles undertegne. Og det med en president som var ganske vanvittig, ganske udemokratisk, ganske mye verre enn Putin, men ikke så ille at EU ikke kunne gjøre noen avtale med ham.

Putin protesterte nå kraftig, og på ny skal man være Russlandsfiendtlig for å mene at han ikke har noen poeng (det er i Sakwas gjengivelse, dette – originalen ser dere på engelsk, her):

Ukraine was supposed to sign an Association Agreement with the EU. Using absolutely modern diplomatic tools, we proved that the document is at least inconsistent with Russian interests since the Russian and Ukrainian economies are closely intertwined. We have 245 Ukrainian enterprises working for us in the defence industry alone.

The ‘diplomatic tools’ were on the rough side, yet sought to register Russian concerns. Instead, as Putin put it:

They told us to mind our own business. Excuse me, I don’t want to hurt anyone’s feelings, but it’s been a while since I heard anything that snobbish. They just slammed the door in our face telling us to mind our own business.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1876-1882). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Så dermed stod Ukraina, ledet av sin håpløse president, Viktor Janukovitsj, overfor det umulige valget å gå til enten EU eller Russland. Begge deler ville innebære døden. Janukovitsj var under kolossalt press om å undertegne avtalen, fra store deler av Ukrainas befolkning, og han var under stort press fra Russland om ikke å gjøre det. Han visste at om han undertegnet med EU, ville han ikke få penger nok, og han ville ikke like lett kunne fortsette med systemet som har tjent ham selv så godt. Han var også skremt av Putin som hadde vist ham arbeidet til Glazyev, om hvor tett integrert den ukrainske økonomien egentlig var med den russiske. Og han så – eller, det er vel heller riktigere at han ble vist – hvor lite EU egentlig hadde å tilby, og hvor ødeleggende reformene EU krevde ville være for det ukrainske systemet. Det gjelder ikke bare for oligarkene, men også for vanlige folk, som ville blitt offer for EUs velkjente sparepolitikk for å kvitte seg med underskudd på statsbudsjettet. Janukovitsj var ikke i posisjon til å kunne skrive under dette dokumentet. Det var umulig. Og EU burde sett det.

Det er kun fra Tyskland det i ettertid har kommet tegn på samvittighet og beklagelse. EU stilte Ukraina overfor et umulig valg, og sendte det med det ut i katastrofen.

Russland tilbød $ 15 milliarder og billig gass, fra $410 til $268,5 per tcm. Det er reinspikka tullball og si at Janukovitsj var i lommen på Russland, at Russland brukte skitne triks, at det var den onde Putin, det er rett og slett slik at Russland hadde en bedre avtale, og det hadde de fordi de kjente Ukraina bedre. Mange i Ukraina ville velge EU, store deler av folket ville det, men det må i anstendighetens navn kunne sies at de hadde liten forståelse for hva EU ville innebære for dem. Det var beinharde krav, stramme inn beltet, og så, kanskje, på sikt, medlemsskap, men ikke noe gratiseventyr a’la et Polen hadde vært med på. EU av 2013 hadde nok av egne problemer, om de ikke skulle invitere inn enda et.

Og så kommer de elendige forholdene mellom USA og Russland inn, på toppen. Det er er her Sakwa selv kommer frem til formuleringen om den perfekte stormen. Nullstillingen til Obama gikk ikke noe bra, og de hadde tapt utenrikspolitisk med at Russland hadde Snowden, og Russland hadde blokkert dem i Syria, og USA fikk det rett og slett ikke helt til. I toppmøtet i 2013, St. Petersburg, så begynte amerikanerne å ta til orde for å boikotte OL i Sotsji. Husker dere det? Det var noen argument om Pussy Riots, som var arrestert for å spille luftgitar i en kirke – og med det krenke noe som er hellig for russerne, og så var det noe om forbud mot homopropaganda rettet mot barn, eller hva det var. Rart, fra land som valfartet til begravelsen til Saudi Arabias kong Abdullah, et land som vel har dødsstraff mot homofili, eller hva?

OL i Sotsji skulle være Russlands prestisjeprosjekt. De satte til og med fri fanger, for å vise seg fra sin beste side, de gav etter for press, Khodorkovskij ble satt fri. Målet for Putin var å vise et annet Russland. Den sjansen kunne vi jo kanskje ha grepet tak i, men nei, vi gikk heller inn for å lattergjøre både OL og Putin og Russland, akkurat samtidig som EU drev og skulle undertegne avtale med Ukraina, til Russlands voldsomme protester som vi ganske enkelt avfeide.

Det var å be om trøbbel i søknad med stempel og underskrift. Det er å gå i blinde inn i katastrofen, og den katastrofen er liten for oss, i forhold til hva den er i Ukraina. Russland slo til, slik de sa de skulle, og vi burde skjønt de ville, og sannelig har vi ikke også feilberegnet hvor sterk nasjonalismen er i Ukraina, og hvor sterkt oligarkstyret er der, og hvor fullstendig kjørt det økonomiske systemet er, og hvor folket lider, særlig i krigsområdene, men i hele landet. Det er en dyp, dyp tragedie. Og geopolitiske forhold og propaganda som har tatt av på sin egen galei, gjør at vi bare på ny og på kritiserer Russland, som om det var dem som initierte denne katastrofen.

Jeg blir følelsesladd når jeg skriver. Sakwa selv formulerer det mer kjølig og elegant:

All the conditions were in place for the ‘perfect storm’ that hit Europe in late 2013. There was a deepening ‘Ukrainian’ crisis, with a president who had already destroyed civil society when he had been governor in Donetsk, and who was now generalising these corrupt practices to the country as a whole. The bureaucratic– oligarchic system of rule was also being destabilised by the greed of his ‘family’. This provoked a radicalisation of public opinion, as reflected in the 2012 parliamentary-election results. At the same time, the ‘Ukraine’ crisis was also gathering pace as the Atlantic and Eurasian integration poles radicalised their positions. The catalyst was the Association Agreement with the EU, but this was only the culmination of a broader failure to negotiate a mutually acceptable structure to post-Cold War European international politics. The country’s central position meant that when the two crises intersected there would be a rapid escalation of both.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1911-1913). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Tony Woods skriver det silk (‘Back from the edge?’, London Review of Books xxxvi/ 11 (5 June 2014), p. 37).

For the US and Europe, the aim has all along been relatively straightforward: to wrest the country from Russia’s sphere of influence and continue the joint eastward expansion of NATO and the EU. […] For Russia, the basic goal has until recently been a symmetrical pushback: to keep Ukraine out of Western security and economic structures, leaving it as at the very least a neutral state, if not an active member of a ‘Eurasian Union’ dominated by Russia.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1919-1922). I.B.Tauris. Kindle Edition.

«De to togene raste mot hverandre», er siste setning i kapittelet. Det var bygget opp til Maidan.

«Vi er her for å opprettholde orden. Vi vil møte flyene med et vennlig smil.»

Det går rasende raskt for seg i Ukraina for tiden. Det er ennå ikke en uke siden Janukovitsj forlot Kiev. Forrige fredag satt han sammen med representanter for opposisjonen og for uavhengighetsplassen, og med utenriksministere fra EU, og kom frem til en avtale som hadde som viktigste ingrediens nyvalg i desember. Representantene for opposisjonen var Klitsjko, Jatseniuk og Tsjehnybok, tre karer som har fått forandret livssituasjonen sin i det siste. Jatseniuk er blitt statsminister, Klitsjko forsøker å bygge seg opp til å bli en troverdig presidentkandidat, og Tshehnybok er for øyeblikket ute av bildet.

Det samme er Janukovitsj, for øvrig. Han har nå dukket opp et sted i Russland, antagelig i Barvikha, stedet for avdankede statsledere og tvilsomme rikfolk. Derfra hevder han fortsatt å være Ukrainas president, noe som konstitusjonelt kanskje er holdbart å mene, måten det nåværende, midlertidige regimet grep makten på, har ikke noen dekning i noen lov, men de har sluppet unna med det, er nokså anerkjent av Ukraina og verden, og dermed er det slik. At Janukovitsj fremdeles forsøker seg på å være president, gjør at man kan lure på om han har helt god kontakt med virkeligheten. Han vil være i godt selskap med mange nålevende og historiske statsledere om han mister kontakten med den.

Majdan har gjort en god jobb med å ta kontroll over historien, nyhetsformidlingen og selveste sannheten om Ukrainas utrolige omkalfatring. Janukovitsj’ parti, Regionspartiet, er satt helt ut av spill, og tidligere støttepersoner kappes om å distansere seg fra ham. Det skal godt gjøres om hans maktbase skal klare å bygge opp en ny kandidat til valget allerede i mai. De ligger nede for telling. Fedrelandspartiet, der Julia Timosjenko er leder, Oleksander Turtsjynov nestleder og Aresenyj Jatseniuk parlamentarisk leder har kuppet makten. De tre nevnte er i omvendt rekkefølge fungerende statsminister, fungerende president og sannsynlig presidentkandidat. Det var dette partiet som hadde makten mellom 2004 og 2010, og som forsynte seg grovt av landets budsjetter i den perioden, og pådro landet en voldsom utenlandsgjeld som førte landet ut i et uføre det fremdeles er i etter finanskrisen, og som av ganske forståelige grunner tapte valget i 2010. Nå distanserer de seg helt fra sin tidligere historie, og går glatt inn i rollen som «folkets representanter» og de som skal lede landet den vanskelige og nødvendige veien mot en ny tid. Siden det er vanskelig å få øye på alternativer, kan det godt hende de vil klare det. De har en mektig partiorganisasjon og mektige venner, og de disponerer viktige maktposisjoner frem til valget. Klarer de å velte skylden for landets problemer på Janukovitsj og hans korrupte venner, noe det er skapt god grobunn for å gjøre, så kan de kanskje slippe unna med noen av de upopulære beslutningene de vil bli tvunget til å ta allerede før makten er sikret gjennom valget.

Samtidig er det oppstått et maktvakuum, og en slags følelse av at lovløse tilstander nå er lov. Demonstrantene på uavhengighetsplassen forsøker å gjøre et positivt poeng av at politiet ikke lenger er synlig, elitepolitiet Berkut er oppløst, og at det nå er vanlige sivile som patruljerer gatene og sørger for lov og orden. Jeg husker selv da jeg var i St. Petersburg første gang, og den forferdelige følelsen av at politiet der var noe å være redd for, at de ikke ville deg noe godt, og at de var noe man skulle unngå, selv om man havnet i problemer. Politiet i Kiev og generelt i Ukraina kan på ingen måte sammenlignes med dette. Men de representerte statsmakten, også under en leder som Janukovitsj, og de var korrupte, som veldig, veldig mange er på alle trinn av den ukrainske rangstigen. Likevel er et slikt halvveis politi klart å foretrekke fremfor de selvutnevnte lovens voktere som nå patruljerer gatene. Det er kort vei herfra, til at det er den sterkestes rett som gjelder.

Summen av dette er at det er blitt farlig fritt frem for dem som klarer å samle en gjeng sterkere enn andre gjenger. Dette blir utnyttet på Krim, der det også har gått farlig fort for seg de siste dagene. I begynnelsen av uken var det antydninger til at det kunne bli problematisk på Krim, onsdag kveld skrev jeg en post om det (Krim i spill, postet 27. februar, det bikket midnatt før den var ferdig), og siden det er allerede parlamentsbygningen i Simferpol i likhet med mange andre offentlige bygninger okkupert, og det russiske flagget er heist der. I dag ble også flyplassen okkupert, først i Simferopol, så i Sevastopol. Også der er det russiske flagget heist. Okkupantene kan berolige med at «vi gjør det for å opprettholde lov og orden», og forsikre om at flytrafikken vil gå som normalt. Flyene vil bli møtt med et vennlig smil, som de sier.

Vi vil møte alle flyene med et vennlig smil. (Okkupantene av flyplassen i Simferopol, i en melding)

Det er all grunn til uro. Alle skjønner utmerket godt at det ikke er noe særlig å fly til en flyplass der inntrengere har tatt over kontrollen, om enn de er aldri så vennlige i smilene sine. Den smått sarkastiske uttalelsen er kanskje en hilsen til Kievs okkupanter, som også hele tiden har forsikret om at de gjør det i gode hensikter, og også hele tiden sier de skal holde lov og orden. Men bare det at sivile tar over det som skal være statsmaktens oppgave, viser at i Ukraina er lov og orden for tiden satt til side.

På Krim er dette veldig tydelig. Det er uklart hvor involvert Russland er, de spiller sine kort godt, og tabber seg ikke ut ved å bli avslørt i telefonavlytting og ved offentlige besøk, som det hender USA og EU gjør. Russland holder kortene til brystet, og spiller ikke ut trumfen før de er sikre på å vinne noe med den. Jeg tror Russland for tiden har mer kontroll over Krim enn Ukraina har, Moskva har mer innflytelse enn Kiev, for det nye regimet i Kiev opptrer i et vakuum, og har ikke full legitimitet. Det er mange i Ukraina som mener de ikke er de rette til å sitte der, og på Krim har de knapt støtte overhodet i den russiske majoriteten av befolkningen. Det hjelper ikke å kommandere og beordre, når ordren ikke blir fulgt, som også Janukovitsj smertelig har fått erfare.

Videre har det nye regimet med tung overvekt fra Fedrelandspartiet overtatt et land der Janukovitsj i fire år har kunnet plassere sine folk i viktige posisjoner. Selv om det for tiden foregår et kappløp om å komme seg lengst mulig vekk fra forbindelsen med den falne presidenten, for å posisjonere seg til nye lukrative stillinger i nye tider, så er det ikke slik at disse på et øyeblikk blir vennlige til erkefiendene i Fedrelandspartiet. Det er et meget svart regime som sitter i Kiev nå, Ukraina har en svak statsmakt, og de vil neppe ha styrken til å møte en truende situasjon på Krim med fasthet.

De smått symbolske, men likevel betydningsfulle okkupasjonene av viktige bygninger og infrastruktur som parlamentsbygningen og flyplasser, understreker. Det sender en melding til Kiev: «Vi kan gjøre hva vi vil, og dere kan ikke gjøre noen ting for å stoppe det». Adressaten er tydelig, men avsender er ukjent. Er det virkelig frivillige militsgrupper, som de utgir seg for å være, eller står det en større kjempe bak der?

Russland er bundet av en avtale fra 1994, der de respekterer Ukrainas integritet og nåværende grenser i bytte mot hele Ukrainas atomvåpenarsenal. Den avtalen vil ikke Russland bryte, uten å være helt sikker på å lykkes med det. Men om Krim kommer seilende til dem, vil ikke Russland la sånne gamle avtaler underskrevet av en forfyllet president hindre dem i ta i mot. Garantier og avtaler har det med å slutte å gjelde når mektige aktører har fordel av det. Ukraina har jo glatt satt til siden sin egen konstitusjon siste uken, og blitt applaudert av det internasjonale samfunn. Så eventuelle protester vil klinge litt hult, i hvert fall i russiske ører.

Avslutningen av Sotsji-OL

Det er mye å si om dette. Etter alt som har skjedd i Ukraina i det siste, og all den velfortjente kritikken som er rettet mot OL i Sotsji, så er det klart det blir spesielt å sitte og se den overdådige avslutningsseremonien. Min ukrainske kone fra Kiev gjorde dette. Og det var mange følelser for henne, mange tanker for meg.

Jeg tenkte jeg skulle boikotte dette OL. Jeg mener det har gått for langt, både OL og det meste av idretten er forvokst, det er kommersielle interesser og tull som styrer. Jeg liker det ikke. Og det tok selvfølgelig fullstendig av når landet som er så disponert for ekstravaganse, Russland, skal arrangere de mest ekstravagante av alle leker, de olympiske. Jeg har skrevet en bloggpost, Fakta om OL i Sotsji. Jeg mener det som står der.

Samtidig klarer jeg ikke mene det fullstendig heller. Jeg er jo glad i og reiser gjerne til alle berømte kirker og palass rundt om i Europa, enda disse er bygget under langt verre betingelser enn OL i Sotsji. Den russiske opposisjonspolitikeren og bloggeren, Aleksej Navalnij, har rett når han kaller OL i Sotsji Putins moderne monument. Det er hans minnesmerke, som Peter den store bygde St. Petersburg, og enhver skikkelig tsar bygde seg et ordentlig palass. Det var overdådig luksus mens det meste av befolkningen var lutfattig, slik situasjonen på mange måter fremdeles er i Russland og med Sotsji-OL.

Likevel fulgte jeg altså ganske nøye med på ishockey-turneringen, og var så vidt innom noen av de andre øvelsene. I dag ble datamaskinen stående på etter ishockeyfinalen, og det gikk over i avslutningsseremonien. Min kone, Olia, var der også. Hun hadde nettopp snakket med sin mor i Kiev. De er svært usikre på hvordan dette her kommer til å gå, og deler langt fra optimismen og gleden som ser ut til å råde overalt ellers. Mange av de som deltar i demonstrasjonene og uttaler seg er vest-Ukrainere. Deler av Olias familie har også røtter i vest, men hun identifiserer seg med Russland, og bryr seg ikke om man kaller henne russer eller ukrainer. – Hva er forskjellen? spør hennes familie. Mange har militante meninger i dette spørsmålet, og nå er motsetningene skjerpet enormt. Vest-Ukrainerne har overtaket, de ser ut til å ha en samlet vestlig verden bak seg, og det er ingen som ser ut til å bry seg om at de har fått dette overtaket gjennom protester mot en avtale mange russer-ukrainere er for. De har tatt seg til rette, kan man si, og har fått veldig sympati, siden protestene er møtt så vanvittig av Janukovitsj. Det er vanskelige tider for de som synes Russland er ok, som er glad i og stolt av Russland, som føler at Russland og Ukraina har felles historie, og hører sammen.

Kanskje jeg kan si bent ut at jeg er blant dem. Min russofile legning har tatt overhånd. Jeg har kanskje mistet min dømmekraft når det gjelder Russland. Jeg elsker dem, og skjønner ikke selv hva jeg er villig til å tilgi dem. Det er ekte lidenskap, ekte kjærlighet, man ser ikke den elskedes feil.

Så sånn er det. Derfor syntes jeg for første gang i mitt liv at en avslutningsseremoni i en olympiade var flott. Jeg pleier ikke engang se slike seremonier. I dag så vi hele, fra start til mål, og trykket på pause og fant tilbake til plassen vi stoppet, om det var noe vi gikk glipp av, eller hadde et ærende, og ikke fikk sett. Og jeg tenkte tanken at dette var verdt 300 milliarder. Det bygger en stolthet som Russland trenger. Jeg holdt med Russland i femmilen i dag, og på stafetten i går, og var så glad når de vant. Det var kjempekjekt å se fornøyde russere nede i OL-byen, så fornøyde med alt, og stolte av landet sitt og av Putin. Det pleier jo gå så dårlig for dem hele tiden, de har så sjarmerende dårlig selvtillit, er så herlige pessimistiske, men likevel så glade og humoristiske. Endelig klarte de noe som verden fikk se.

Olia tenkte ikke så mye, hun gråt. De er jo følelsesmennesker, og det ble rent for mye, med førstesats av pianokonsert av Rachmaninov, ballett fra Scheherazade, og den fabelaktige seansen med alle forfatterne. Det er virkelig et utrolig land som har gitt verden mye, og nå skal liksom vi lære dem å tenke, de som har gitt oss så mye, og hatt bruk for så lite tilbake. Første gang Olia gråt var når alle barna sang nasjonalsangen, da ble det allerede litt mye. Og rent alt for mye ble det da Misjka kom, bamsen, sammen med kaninen og leoparden, men det var Misjka, som også var med i 1980, da fløy han vekk, og det måtte han gjøre nå også, sa Olia, og så viste de klippet, fra den lille bamsen som fløy med alle ballongene den gang i Moskva i 1980, og Olia gråt sine tapre tårer over alt som er vondt og fælt og stolt og fantastisk.

Det var en maktdemonstrasjon av russisk kultur. Ydmykt og humoristisk, og storslått og vakkert, og bare helt skikkelig gjort. Dette her kan russerne. Sånn feiring og oppvisning kan russerne. 300 milliarder er brukt verre i det landet der.

Og så er det en annen dag på jobben for Putin og hans menn i morgen. Ukraina står på programmet. De har en vestlig del, der mange ikke føler seg som en del av programmet som ble vist under avslutningsseremonien (sånn rett fra hukommelsen er i hvert fall Bulgakov og Gogol ukrainske, men blir kalt russiske, og hva er forskjellen?), og en østlig del der mange likte bedre hva Russland fikk til under OL, enn hva demonstrantene fikk til på uavhengighetsplassen i Kiev. Disse håper at Russland kommer inn enda en gang og redder situasjonen, slik de har gjort så mange ganger før, i deres øyne. Mens ukrainere i vest mener Russland aldri har gjort noe godt for Ukraina, bare unyttet det som en mann som forgriper seg på en dame igjen og igjen.

Så det er mange tanker og følelser i sving. Det er virkelig utrolige tider. Og urolige tider. OL i Sotsji endte i hvert fall godt, og enda så kritisk jeg var til arrangementet og til OL generelt, så er jeg glad for det. Hvordan det ender i Ukraina, vet ingen.

En utrolig dag i Ukraina

Hvem skulle trodd dette. I alle fall ikke jeg. Jeg har vært bent frem mot disse protestene, og ment at demonstrantenes sak var håpløs. Så ser det i dag ut som de har vunnet frem med alle sine krav. President Janukovitsj har i alle praktiske henseender tapt makten. Han forlot i dag morges eller i natt Kiev, og i løpet av dagen har det som vel ennå best kan kalles opposisjonen tatt makten, og gjennomført en serie vedtak som lammer presidentmakten. Opprørerne har kontroll over alle viktige bygg i Kiev, de har til og med vært ute i presidentens private residens, og Janukovitsj har sittet hjelpeløst et eller annet sted i øst og mottatt nyhetene. Det er ganske utrolig.

Det er en klart gledelig utvikling fra bunnpunktet torsdag, da mennesker ble drept i hopetall. Men det er etter min mening for tidlig til å bli optimistisk. Ukraina står inne i en dyp, dyp krise, og det er ingen verken av demonstrantene, opprørerne eller opposisjonen som har vært i nærheten av å presentere noen løsning for den. Noen av problemene i Ukraina har også blitt verre nå, enn de var. Ukraina har alltid vært et splittet land. Nå er splittelsen dypere.

Det er ingen tvil om at Janukovitsj etter alle fornuftige mål var en elendig og forferdelig president, og en ulykke for sitt land. At han var og er korrupt og hensynsløs er åpenbart, jeg mener også at han var mindre intelligent og forferdelig vinglete. Bare sånn som han har håndtert denne siste krisen, med vekselsvis å være forsonlig og knallhard, og ikke kjøre noen av linjene frem til en mulig løsning. Man kan ikke stole på ham, man vet aldri hvor man har ham, og plutselig stikker han bare av. Det er ganske utrolig, som hele landet Ukraina og det politiske systemet der, er utrolig.

For det er ingen av alternativene som ser ut til å være noe særlig bedre. Det er mange gode mennesker blant demonstrantene, som kjemper for og oppriktig tror på demokrati og menneskerettigheter, og ønsker seg en rettsstat, også i Ukraina. Men det som nå har skjedd er ingen av delene. Merk talen Janukovitsj holdt i dag, som blir vist på alle TV-kanaler og ligger overalt på internett. Det er ingen som hører på Janukovitsj lenger, for alle hater ham, og sammenligningen med opprørerne og nazistene er langt utover alle grenser, og et eksempel på hans merkelige intelligens. Men legg merke til anklagene han har mot demonstrantene, de er vandaler, det er statskupp, og de forbyr hans eget parti og i tillegg kommunistpartiet. De brenner også ned kontorlokalene til disse partiene. Det lover ikke godt for demokratiet som liksom nå skal komme.

Og statskupp er det vel de facto. Jeg fulgte med et smil med i debatten om det var statskupp i Egypt, den gang militæret overtok makten, fra Mursi, så jeg vet at teoretikerne liker å angripe bruken av ordet, og særlig når det blir kalt de facto. Men disse parlamentsmedlemmene som vedtok alle disse lovene i dag, de hadde vel høyst tvilsom dekning for å gjøre det. Det er opposisjonspartiene som griper sjansen når katten er vekk.

Så sent som i går ble det vedtatt en annen avtale, mellom Janukovitsj og tre av lederne fra uavhengighetsplassen, Klitsjko, Janutsiek og Tsjehnebok. De tre siste gikk med på mye av det samme de ikke ville gå med på for noen uker siden, blant annet en plass i en ny regjering. Nyvalg skulle være i desember, en måned eller to før det uansett skulle være valg. Jeg tenkte da at de tre lederne gikk med på denne avtalen, for de var også farlig nær å ha «blod på hendene», som det så lettvint blir strødd om seg med i norske medier. De hadde tatt på seg en lederrolle i en revolusjon som hadde utviklet seg voldelig. Det hadde vært litt av et ansvar å oppfordre til fortsatt kamp. Det ville veldig fort kunne koste flere liv.

Så de skrev under. Og ble buet ut av demonstrantene og opprørerne på plassen. Et ganske så sikkert tegn på at revolusjonen levde sitt eget liv, at den ikke hadde noen ledelse. Like etter at de tre liksomlederne forgjeves hadde prøvd å selge inn sitt kompromiss, griper en kar mikrofonen, og snakker som tilhørerne vil høre det: Janukovitsj må trekke seg innen klokken ti neste dag, og skrive ut nyvalg. Ellers blir det nye angrep.

Det er ikke akkurat fredelig. Og det var direkte skummelt å se reaksjonen til deltakerne på plassen, hvordan de ropte «Skam! Skam» da Klitsjko snakket, og ville roe situasjonen, og jublet vilt da det var snakk om nye angrep. Hvem kunne vite hva som ville skje med Ukraina da?

Jeg har tenkt i dag at kanskje var Janukovitsj redd for denne trusselen. Hvis det ble nye angrep, ville han måtte bruke mer vold, og havne dypere inn i sine egne problemer. Her er det mange spekulasjoner å gjøre. Han reiste i hvert fall.

Og resten er historie.

Det vil si, historien er ikke ferdig. Det kan gå mange veier herfra, og det er fremdeles lettere å se for seg hvordan  dette skal ende med ytterligere vanskeligheter for vårt kjære Ukraina, enn at det skal gå godt med det. La meg ta en liten ting, for eksempel, som ikke akkurat har kommet frem i vestlige medier i dag. Alle er rystet og overrasket over rikdommene som fantes i Janukovitsj’ hjem, i dyp kontrast med fattigdommen ellers i landet. Overrasket er kanskje feil ord, siden alle visste at presidenten stjal fra budsjettet, og brukte deler av pengene på overdådige eiendommer. Men det er noe eget å se det med egne øyne, og få det på film. Det er et eksempel på hvor korrupt og elendig hans regime var.

Men det er ingen som har nevnt at lignende hjem har hver eneste en av de som stemte frem alle de nye lovene i det ukrainske parlamentet i dag. Alle politikerne er søkkrike, de har beriket seg av offentlige budsjetter, av korrupsjon og av snuskete handel. Mediene kunne tatt en tur til hjemmet til heltinnen Timosjenko, som ble løslatt i dag, eller til noen i hennes familie. Luksusen vil neppe stå noe tilbake for den til Janukovitsj.

Det skal komme raskt nyvalg. Men på den korte tiden vil det umulig å bygge opp en troverdig og redelig og dyktig kandidat. Det vil bare være å stemme over den samme banden som sist gang, de samme som var for udugelige og korrupte til å vinne over Janukovitsj i 2010. Det er ingen å slutte seg opp om, ingen å anbefale. Folket krever slutt på korrupsjonen, et fromt og godt ønske, men selv den dyktigste kommentator og smarteste intellektuelle kan ikke peke på en måte å få gjennomført dette i praksis. Korrupsjonen og uærligheten sitter for dypt.  Den rene og ranke får ikke engang begynt på sin karriere, han er for farlig for alle skurkene han konkurrerer med.

Og i mellomtiden fortsetter de økonomiske problemene. De har ikke blitt bedre under krisen. Tvert i mot. Nå er Ukrainas statsgjeld nedgradert fra CCC+ til CCC, er det 15 % de må ta nå, tro? Var det ikke 7%, eller noe sånt, som var katastrofe for Italia og Spania? Enkelte politikere i EU har vært prisverdig ivrige på å hjelpe Ukraina økonomisk, det trengs virkelig, skal det være håp. Men vil stille opp, når det gjelder å betale ut pengene, og ikke bare si det må gjøres? Hvem tar regningen?

I morgen avsluttes OL i Sotsji. Da kommer også Russland inn for fullt. Hittil har det vært helt umulig å spå utviklingen i Ukraina, nå er det verre enn noensinne. Torsdag var pessimismen enorm, i dag finnes det noen lyspunkt å glede seg til. Men det skal fremdeles enormt mye til om dette skal kunne vare.

Verre og verre i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får inn fra byen og landet vi er så glade i. Dødstallene er allerede så høye at ingen helt har oversikten. Olias mor, som jeg nettopp snakket med selv, siden Olia er på jobb, sier at alt nå er stengt. Alle sitter bare hjemme. Ingen tar sjansen på å gå ut på gaten, der folk skyter hverandre, som hun sier.

Olia har lagt igjen et kredittkort der nede de kan bruke om det kniper på pengene. Det er stolte mennesker, de bruker det aldri, og lever på søster Tanyas lille lønn. Nå sier moren det ikke er nødvendig med penger, siden butikkene er stengt. Og de butikkene som er åpne, har ingen varer. Det var en stund planer om at jeg skulle reise dit i morgen. – Det er godt du ikke reiser, sier moren.

I norske medier blir det ensidig presentert slik at det er Janukovitsj som er skurken. Det er han som er presidenten, han som representerer statsmakten. Det er alltid styggere når politiet skyter demonstranter enn når demonstranter skyter politimenn. Men vold er eskalerende, og ingen må få stå uimotsagt å si at dette er fredelige demonstranter. Det er nok av bilder der de slår opp brostein, forbereder molotovcoctailer eller likefrem står med skytevåpen. De har okkupert offentlige bygninger, de har brent og ødelagt.

Da EU gav sin hjelpepakke til Hellas ble det også demonstrasjoner i gatene. Også da tok norske medier i det store og hele demonstrantenes parti, avtalen fra EU og Tyskland var for tøff. Avtalen EU presenterte for Ukraina var atskillig tøffere, likevel ser det ut til at alle mener at denne burde Ukraina gå med på, og at demonstrantene har legitim grunn til å kreve presidenten avsatt, når han ikke gjorde det. For øvrig ble det ganske raskt slik at det ikke var denne avtalen som var hovedsaken, folk demonstrerte for å få avsatt Janukovitsj generelt.

Det samme gjaldt under oransjerevolusjonen i 2004. Den gang hadde demonstrantene legitim grunn, siden Janukovitsj og hans parti hadde jukset i valget. Den gang var også demonstrasjonene fredelige. Den gang kunne ikke Janukovitsj stå i mot. Det ble omvalg, og Janukovitsj tapte. Men det tok ikke mange årene før han ble tatt inn i varmen igjen, som statsminister under president Jusjtsjenko, helten og offeret fra oransjerevolusjonen. I 2010 vant Janukovitsj er demokratisk valg, der han ikke ble tatt i juks, og det er derfor han er president i dag. Neste valg kommer i januar 2015. Det er 10 måneder til. Kanskje kan det gå an å spørre hvorfor det er så nødvendig for opposisjonen å gå all inn, og kreve nyvalg øyeblikkelig? De som mener at Janukovitsj i denne konflikten har vært for steil, og ikke har villet inngå kompromiss, må da kunne se at fra ham har det i det minste vært bevegelse. Han har avsatt regjeringen, og tilbudt opposisjonslederne Klitsjko og Jatseniuk de viktigste posisjonene i en ny. Det er vanskelig å se hva slags bevegelse det har vært i opposisjonens krav. De har krevd nyvalg, og at presidenten går av, og de nekter å godta noe som helst annet.

Det gjør situasjonen svært deprimerende. Hva slags grunn er det til å tro at et nyvalg vil bli respektert? Hva om Janukovitsj vinner igjen? Hva om de østlige og sørøstlige delene av Ukraina ikke vil ha noe av at det skal bli en annen president enn han de har valgt, før perioden hans er over? Saken er at konstitusjonen og lov og rett for øyeblikket er satt til side. Et nytt valg nå vil ikke være legitimt. Det er ingen grunn for at de som er i mot det, skal gå med på det.

I vestlige regioner av Ukraina blir det allerede erklært uavhengighet fra Janukovitsj og hans parti. Det kan gå mot en umulig splittelse av Ukraina, som har som første paragraf i grunnloven at landet skal være suverent og uavhengig, og som andre at det skal være udelelig og ukrenkelig. Det er øst som har all industrien og økonomien, de vestlige delene har ikke mye å leve av, skal de klare seg selv. Det er heller ingen som ønsker en deling. En som virkelig vet hva han snakker om, forfatteren Amdrei Kurkov (Døden og pingvinen), skriver i en glimrende artikkel på BBC at «en fredelig tilbakeføring av makten til Janukovitsj i de Vest-Ukraina ikke lenger er mulig». Det skrev han 28. januar. Siden har det blitt betraktelig verre.

Det begynner å se vanskelig endatil med en teoretisk mulighet for en fredelig løsning på konflikten sånn den har utartet seg. Jeg satte lenge min lit til valget i januar neste år, om bare demonstrantene roet seg og alt roet seg frem til da, så kunne vi få et demokratisk valg, og få Janukovitsj avsatt da. Nå ser det ikke særlig mulig ut. Det har gått for langt, hatet er for stort på begge sider, og begge sider har gått over grenser det ikke er så lett å gå tilbake fra. Plutselig kan jo Janukovitsj finne på å annullere hele valget, han har jo alt å tape på det. Og ti måneder ser nå plutselig fryktelig lenge ut.

Men sånn som det er nå kan det heller ikke fortsette. Gårsdagens forsøk på våpenhvile holdt ikke engang et døgn. Det er ikke så rart, opposisjonslederne Klitsjko, Jatseniuk og Tsjagnybok har ingen kontroll på demonstrantene. Oppstanden lever nå sitt eget liv. Plutselig lever kanskje opprørspolitiet, Berkut, også sitt eget liv. De liker sikkert heller ikke å se kameratene sine bli drept, det blir personlig for dem også. Og hvem vet i det hele tatt hva slags kontroll Janukovitsj har over maktapparatet sitt.

Det er dystre, dystre tilstander. Forhåpentligvis er dette et bunnpunkt. Men når den triste sannheten skal sies, så er det lettere å se for seg hvordan dette kan bli verre, enn hvordan dette kan løses. Jeg tror ingen egentlig ønsket situasjonen vi har nå. Og ingen vet egentlig hvordan vi skal håndtere den. Mitt forslag er raskest mulig forsoning, og nedkjøling av konflikten. Folk bør ikke gå ned på uavhengighetsplassen. Politiet bør holde seg unna demonstrantene. Ingenting av dette virker særlig realistisk.

11. april har min kone og jeg flybillett til Kiev. Forhåpentligvis skjer det et under til den tid.

Forferdelig i Kiev

Om tre dager begynner vinterferien min. Jeg hadde tenkt å reise til Kiev, jeg er nysgjerrig på hva det som foregår der ned, og jeg har lyst til å være der mens det skjer. Heldigvis kjøpte jeg ikke billett. Det som nå foregår er svært ubehagelig, og det er ikke lenger trygt at dette vil gå bra. Det burde kanskje vestlige medier og vestlige politikere begynne å ta inn over seg.

Det er en maktkamp som foregår i Kiev. I den står det ukrainske folket mot de ukrainske styresmakter. Eller, det er feil å si demonstrantene representerer folket. Det er fremdeles en liten gruppe demonstranter i en liten del av byen, og de har små sjanser til å få med seg resten av folket. Det ble en stund truet med generalstreik. Det er en tom trussel. Det er ikke nok folk som er nok engasjert til det. Dette er ikke noen ny fløyelsrevolusjon, som vi fikk det i 1989 med kommunismens fall i Øst-Europa, og i 1991, med Sovjetunionens oppløsning og kommunismens fall der også. Den gang var det massedemonstrasjoner og generalstreik. Den gang var det et regime som styrte et folk som ikke lot seg styre. Det har vi ikke nå i Ukraina.

Så den egentlige maktkampen står ikke mellom demonstrantene og regimet. Det foregår også en storpolitisk maktkamp mellom USA og EU på den ene siden, og Russland på den andre. I denne er Ukraina bare en brikke. Det er et spill som minner om den gamle krigens dager. Det er viktigere å ha en vennlig statsleder for vår side, enn at statslederen skal være god for landet han leder. I Ukraina er Janukovitsj pro Russland. Ergo er USA og EU mot Janukovitsj. Annerledes er det vanskelig å tolke uttalelsene til europeiske og amerikanske forskjellige statsledere og ambassadører.

Også vestlige medier ser ut til å fordømme det meste Janukovitsj gjør. Men det er ikke så lett å se hva han skulle gjøre annerledes. Han blir kritisert for å bruke vold. Men han har en situasjon der hovedgaten i hovedstaden de facto er et område uten statlig kontroll og jurisdiksjon. Det er okkupert område, okkupert av demonstrantene. Han kan ikke lett bare la dem være der. I dag startet volden etter at politiet hadde hindret demonstrantene i å nærme seg parlamentet. Det er politiet nødt til å gjøre. Voldelige demonstranter kan ikke få nærme seg Stortinget. Og demonstrantene har vist at de er voldelige. De fredelige uttalelsene til noen av lederne deres, står ikke i stil med hva de har gjort.

Kravene til demonstrantene er at Janukovitsj skal trekke seg fra makten og skrive ut nyvalg. Jeg ser norske kommentatorer og forskere ser dette som en mulig vei ut. Jeg ser dette som helt urealistisk. I et land som Ukraina kan du ikke bare gi fra deg makten når du først har fått den. Du vil bli spist av gribbene. Det er nok av dem som har ting å hevne mot Janukovitsj. Og han har seg selv å takke, som har satt Timosjenko i fengsel, for eksempel. Men sånn er spillet. Vinner du ikke, taper du. Og da taper du alt. Med disse utsiktene vil Janukovitsj klamre seg til makten med nebb og klør.

Demonstrantene har heller ikke noen legitim grunn til å kreve Janukovitsj’ avgang. Det er han som er lovlig valgt president, og at han har gjort en elendig jobb som president, betyr ikke at han kan avsettes midt i perioden. Feilene hans er ikke så graverende. Ikke så graverende at ikke de andre potensielle statslederne kunne gjøre det like ille, kunne være fortsettelsen på setningen. Timosjenko og hennes parti satt ved makten i perioden før Janukovitsj ble valgt, og ble kastet av folket i et valg det ikke er avdekket juks ved. Nå øyner både hun og de andre opposisjonslederne sjansen til å ta makten i det som minner mer om et kupp, enn en revolusjon.

Og i dette maktspillet er det den vestlige verden deltar. De vil heller ha en annen statsleder enn Janukovitsj, om det er aldri så ulovlig og skittent. De – eller vi – vil ha en statsleder som knytter Ukraina mer til oss, og som isolerer et Russland i ferd med å vokse seg plagsomme. For Russland er det forferdelig om Ukraina – det nærmeste landet i historie, identitet og kultur – skal gjøre seg vestlige og bli som oss. Det er klart Russland ikke vil gi fra seg Ukraina uten kamp. Og de spiller ikke mer skittent enn vi gjør. De tilbyr Ukraina penger, som vi gjør, og de uttrykker bekymring for den eskalerende volden, som vi gjør. Forskjellen er bare at de legger skylden på demonstrantene og de vestlige landene som oppildner dem, mens vi legger skylden på Janukovitsj som har makten i landet.

På meg ser det ut til at ingen av partene kan gjøre større krav på sannheten enn den andre.

Og mens dette pågår synker Ukraina stadig dypere ned i den krisen som er aller mest alvorlig, den økonomiske. Den er det ingen av demonstrantene som er i nærheten av å ha noen løsning på. Da min ukrainske kone og jeg var på ferie på Krim for noen år siden, var det demonstrasjoner og opptøyer i Hellas på grunn av den økonomiske krisen der. – De har ti ganger bedre pensjon enn oss, sa en gammel ukrainer (eller russer, på Krim er det jo litt uklart om man egentlig er ukrainer eller russer, som det også er for mange andre steder i landet). Den politiske uroen hjelper ingenting på økonomien. Situasjonen er rett og slett helt forferdelig. Og det virker på meg som vestlige medier ikke riktig forstår hvor dypt forferdelig den er. Her er ikke en situasjon som lar seg løse ved å skrive ut et nyvalg. Det er vanskelig å se hvordan den kan la seg løse i det hele tatt.

– Elsk Ukraina! henger det av og til på bannere over hovedgater i Kiev. Ja, så inderlig.