Arsenij Jatseniuk var sammen med bokseren Vitalij Klitsjko og den ytre høre nasjonalisten, Oleg Tjagnibok, en av de politiske frontfigurene under demonstrasjonene på uavhengighetsplassen i sentrum av Kiev for tre år siden. Det var Jatseniuk den amerikanske viseutenriksministeren Victoria Nuland ville ha inn i det politiske lederskapet, under en lekket telefonsamtale (lagt ut på YouTube) med den amerikanske ambassadøren i Kiev, Geoffrey Pyatt. Det var også Jatseniuk som ble statsminister, og siden han snakket godt engelsk og til en viss grad greide å tilpasse seg hva vestlige medier ønsker å høre, så ble han en slags talsmann også for oss. Folk som kan russisk og ukrainsk, og fikk se hva han sa på sitt eget språk og hva han tidligere har uttalt, fikk naturligvis et ganske annet bilde av ham enn det som ble presentert den gang. Den gang fikk uttalelsen hans stå uimotsagt, at han som en slags politisk martyr, skulle ofre seg for landet og lede en politisk kamikaze-regjering, et politisk selvmordsprosjekt, stilt overfor de enorme utfordringene Ukraina hadde foran seg. Det er vel neppe å trekke det for langt at han og landet hans vant vår sympati.
Den euforiske gleden varte mer eller mindre gjennom 2014, selvfølgelig alvorlig forstyrret av hva som skjedde med halvøyen Krim og «antiterroroperasjonen» som utviklet seg til ren krig i Donbass. Alt dette gikk det an å gi Russland skylden for, og ukrainske politikere, inkludert Jatseniuk, fikk opptre uforstyrret i vestlige medier, som reformvennlige, demokratisk innstilte politiske ledere, i et land Russland forsøker å rive i stykker for å beholde under sin innflytelse. Gjennom hele 2014 og store deler av 2015 gikk det ikke godt an å påpeke at Ukraina hadde andre problemer enn de russiske, og at det også er andre som forøsker å rane til seg landets ressurser, enn russerne. De ukrainske politikerne, og ukrainske makthaverne, som stort sett var de samme som landet alltid hadde hatt, fikk fortsette med sitt, og skylde alle landets problemer på Russland. Ble det bråk, gikk det bare an å si at Russland hadde vist sitt sanne ansikt med annekteringen av Krim, og med krigen i Donbass, så nå var det bare å ruste opp og forsvare seg, og sørge for å opprettholde sanksjoner og propaganda mot Russland, slik at alle holdt oppmerksomheten rettet mot andre problemer enn de ukrainske.
Samtidig falt den ukrainske økonomien med tosifrede prosenter, fra de kritiske nivåene som hadde ført til Maidan-protestene. Landet pådro seg gjeld, ikke bare fra Russland, men også fra IMF og andre vestlige institusjoner, med alt det slike lån fører med seg. Hellas har vel kanskje en gang for alle fjernet bindet for øynene om hva disse lånene er for noe, og innbilningen om våre lån alltid er av det gode lån, mens russiske lån og lån fra andre land vi er i mot, alltid er politiske, sleipe og slikt det følger en baktanke med. For vanlige mennesker i Ukraina har livene blitt veldig mye verre. De har nå Europas laveste inntekter, ganske utrolig i et ressurssterkt land som Ukraina, den av sovjetrepublikkene med «best utsikter» da unionen gikk i oppløsning.
Nå i år og i fjor har Ukraina druknet litt i andre nyheter. Det går jo ikke så bra der nede, og medieflokken liker jo bedre historien om «et folk som reiser seg mot det autoritære styret» enn historien om at «det ene autoritære styret ble skiftet ut med et annet». Vestlige medier tok jo ganske feil om hvordan det ville gå i Ukraina, optimismen var ubegrunnet, og det ville folk skjønt om de hadde tatt seg litt bedre tid på å sette seg inn i situasjonen, eller hørte på eksperter som hadde gjort det. I stedet ble mikrofonene gikk til politikere, kommentatorer og tenketankere som har satt sin karriere på å spre det liberale, kapitalistiske demokratiet over hele verden, den vestlige og amerikanskledede verdensordenen, systemet de alle var en del av og hadde sine posisjoner i. Det har fulgt en periode hvor militære kommandører i NATO og etterretningskilder i CIA, NSA og FBI plutselig er «pålitelige kilder», også når de opptrer anonymt, og om man forsøker å påpeke dette, blir man raskt stemplet som antiliberal, antidemokratisk og – som alltid til slutt: pro Putin.
Ukraina har forsvunnet litt i alt dette. Krigen har blusset opp igjen i Donbass, med nye beskyldninger fra begge sider om at det er motparten som har begynt, og det er også innført en blokade av kull fra området. Dette skal det være den ultranasjonalistiske gruppen Høyre sektor som står for, og målet skal være å «lamme økonomien i Donbass» (som om det skulle være nødvendig), men det lammer jo oså økonomien ellers i Ukraina, siden landet trenger dette kullet. Få skriver om dette. Donald Trump, hacking og alt støyen om alle disse tingene har overtatt helt. Ukraina er overlatt til seg selv. De nye makthaverne kan stjele fra budsjettene og ta opp nye lån å stjele penger fra, slik de alltid har gjort.
Men i går dukket plutselig en av de gamle «heltene» opp i BBC Hardtalk. Det er en helt som mildt sagt har falt fra den litt opphøyde posisjonen han fikk etter Maidan, med å være statsminister i Ukraina og talerør i vestlige medier, stadig på besøk i Washington og europas viktige hovedsteder, for å ta smilende bilder av seg selv og statsledere «mot Russland». Det gikk under radaren at oppslutningen hans i Ukraina falt til under 2 %, at partiet han opprettet og som gjorde det bra i det første, litt spesielle, parlamentsvalget etter Maidan, men som så straks gjorde det så dårlig at det ikke engang ville stille opp i lokalvalgene, det ville blitt for pinlig. Det var heller ikke mange som fikk med seg at Jatseniuk måtte gå av, varslet i uker og måneder, og at Groismann har overtatt, en person de aller, aller færreste i vesten vet hvem er, som ikke snakker engelsk offentlig, og som ikke blir fotografert sammen med den vestlige, politiske eliten.
Nå var imidlertid Jatseniuk i England, og i den forbindelse stilte han opp i BBC Hardalk, med programleder Stephen Sackur. Endelig ble spørsmålene stilt, som skulle vært stilt i årevis. Endelig fikk ikke Jatseniuk lov til å slippe unna med billige beskyldinger om at Russland har skylden, at Putin har planer om å innvadere Europa, at den vestlige verden står under stor og øyeblikkelig fare fra Putins autoritarisme, alle slike lettkjøptheter ble ignorert, og Jatseniuk ble endelig stilt til ansvar for hva han og andre ukrainske politikere har gjort, hva som egentlig skjer i landet.
Det er kontraster i Kiev og Ukraina om dagen. Våren springer ut på sitt aller vakreste. Trærne er på ny fylt av grønne blader, kastanjene har allerede gitt fra seg frøene, de ligger strødd på bakken, og flere av frukttrærne har blomstret ut. Denne uken kom også magnoliaen, en turistattraksjon her i Kiev, særlig alle dem som er samlet i botanisk hage. Folk kommer langveis fra for å se på dem. Strengt tatt gjør vi også det, helt fra Norge, men vi har nær familie like ved, i Petsjersk, hvorfra det bare er minutter i hyppige busser til hagen. Torsdag reiste vi dit.
Jeg tror også det var torsdag det ble klarhet hvem som skulle bli den nye statsministeren i Ukraina. Det var sist søndag den forrige, Jatseniuk, annonserte sin avgang, jeg tror det kan være på sin plass med en lenke til YouTube-klippet med en lekket telefonsamtale mellom USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, og hennes ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt. Jeg gråter ingen tårer over at han er vekk, i motsetning til de fleste har jeg vært mot ham fra første stund, den ukrainske befolkning trengte et par år, mens i den vestlige verden og i USA har han vel ennå ikke helt tapt sin merkelige stjerne. Jeg sier som professor Richard Sakwa, det er uforståelig at Europa kan støtte en sånn regelrett (outright) nasjonalist.
I stedet for Jatseniuk har det kommet en som heter Vladimir Groisman. Det mest omdiskuterte ved ham har vel hittil vært hvordan navnet hans staves, med ukrainsk omskrivning blir det noe helt annet, Volodymir Hroysman, om jeg nå fikk det riktig. Han er president Porosjenkos lakei, en nikkedukke, men i følge konstitusjonen trenger han også støtte i parlamentet, og den støtten har simpelthen ikke Porosjenko. Normale spilleregler skulle tilsi at presidenten da skrev ut nyvalg, men det kan han ikke, for han vil da tape store deler av sin maktbase, upopulær som han og hans støttespillere nå er blitt.
Ukraina går adundas. At Groisman ikke vil vare perioden ut er en forsiktig spådom, at Ukraina som land ikke vil vare så lenge er det litt mer kraft i, men det er vanskelig å se hvordan landet kan klare å henge sammen med alle problemer som rir det. Jeg håper bare Ukrainas langsomme død ikke også resulterer i væpnet konflikt mellom atommaktene USA og Russland. Jeg ser de gjør sitt beste for å få det til, med amerikanske krigsskip like opp til russiske havner (Kaliningrad), og åpne trusler om å skyte ned russiske kampfly som forsøker å fortelle dette krigsskipet at dette er farvann der det ikke hører hjemme. Amerikanerne har tradisjoner for å sende sine krigsskip hvor det måtte passe dem, og i farvann det ikke ville være snakk om at de selv ville akseptere tilsvarende nær deres havner, noe denne artikkelen sier mye mer om. Den er skrevet av tidligere ambassadør Chas W. Freeman Jr., og inneholder svært mye stoff om amerikansk utenrikspolitikk opp gjennom historien, og i dag. Få i Norge er så kunnskapsrike at de ikke kan lære noe av den, jeg anbefaler den på det varmeste.
Torsdag morgen hadde jeg som vanlig en løpetur til Hydropark og treningsanlegget, et lite bad i elven, og hjem igjen til en god, lang frokost. Frokosten i Ukraina er som en middag, alltid noe varmt, aldri brød og pålegg som vi er vant til hos oss. Etter den er det godt med en hvil, og denne dagen falt det sammen med at også vesla vår sovnet, slik at hun og jeg fikk slappet av ved siden av hverandre en liten time. Klokken var dermed omtrent tolv da vi omsider kom oss av gårde til hagen.
Olia var også med. Hun hadde så koselig, så koselig smurt matpakke og laget kaffe latte på termos mens lille Ira og jeg sov. Kaffenavnene er forresten artige her hos oss, min kone Olia har ingen respekt for dem, og kaller de ulike betegnelsene i hytt og vær. Hun bryter reglene, kan man trygt si, men kaffen på termosen smakte godt, og det er nå en gang det viktigste.
Første stopp i den botaniske hagen er lekeparken like til høyre for inngangen. For interesserte som planlegger reise i Kiev og vil besøke hagen, så er det buss nummer 14 eller nummer 62. Nummer 62 er veldig praktisk, og går hele veien nede fra Kontraktovaja plosjad, mens nummer 14 starter ved jernbanestasjonen, og går oppover boulevard Lesu Ukrainka, der vi bor.
Tradisjonen er at jeg får kjøpe meg en øl, mens vi sitter på lekeplassen. Olia kjøpte også is til oss, det var slik en varm solskinnsdag. Jeg satt i bar overkropp. Lille Irina koste seg enormt på plassen, sprang rundt og lekte på sitt vis med de andre barna, eller krøp rundt i apparatet satt opp for barn under 3-4 år. Passe høyde, passe utfordringer. Det er et rør man kan krype gjennom, noe lille Irina gjør mens hun hyler av glede. Oppgaven til oss som foreldre er å sitte på en benk og smile og se på, kose oss med matpakken og kaffen, og knipse noen blinkskudd når de byr seg.
Militærfly lavt over himmelen ødelegger idyllen. Det må jeg få lov til å si. Det var transportfly, det så ut som de gikk inn for landing et sted her i Kiev, hva de fraktet kan ikke vi vite, det blir bare spekulasjoner. De får våpen fra forskjellige NATO-land, noe vi er sterkt, sterkt i mot, og tankene trenger seg på, det er en provokasjon å se militærfly på himmelen, særlig når det ikke er i fredstid, og når det er slik en maktdemonstrasjon som det er nå. Vi er hjelpeløse mot dette, kan ikke gjøre annet enn å se på dem. Siden har jeg fått vite gjennom John Batchelors podcast at det nå foregår trening av ukrainske piloter, det er engelskmenn og amerikanere som står for treningen, om jeg nå husker riktig. Kanskje var det dette vi så, kanskje var det noe annet. Vi skulle gjerne vært synet foruten.
Det er så mye annet fint å se på i hagen. Tullipanene blomstrer nå. De har sånne små tullipaner her, jeg kan ikke huske å ha lagt merke til slike i Norge, bare noen centimeter eller en knapp diameter høye, plantet i midten av den brede veien ned fra plassen ved inngangsporten. Olia er full i planer om hvordan hun skal pynte det til hjemme hos oss på Ganddal, og på datsjaen vår i Hrovlika, om jeg nå greide å stave navnet på plassen den ligger. Vi går av veien for å se på forskjellige planter vi kanskje også kan plante. Olia vil fotografere meg stående i en sti av maur, ikke på grunn av maurene, men fordi akkurat der blir det et fint motiv. I kortbukse og bar overkropp kjenner jeg maurene kravle omkring, særlig når hun vil ha meg til å ligge ned, men såpass må man ofre for en vakker kone og et fint foto.
Lille Irisjka vår har det herlig der hun kan løpe rundt på grønt gress, god plass, og ingen biler. Hun finner seg interessante ting å pusle med, alltid noe nytt å se på og å prøve ut. Olia har insitert på at vi skulle ta med en sånn sparkesykkel, som det kaltes før, en slik man kan stå på og sparke, og så beveger den seg fremover. 1 år og 7 måneder som Ira er, er hun håpløst for liten til denne sykkelen, så hun kan kun bruke den når vi holder henne helt fast, og står for alle bevegelsene. Disse syklene er populære her nede, og Ira har alltid vært interessert i å ta på dem og se på dem, når andre barn har hatt dem. Denne dagen fant babusjka frem en gammel slik sykkel, tilhørende niesen vår, Tasja.
Hovedattraksjonen i hagen på denne tiden av året er uten tvil magnoliaen. Vi har en magnolia utenfor huset vårt på Ganddal også, arvet etter mine foreldre jeg kjøpte huset av, det er kanskje den planten jeg setter aller størst pris på. Den vinteren det var så mye frost ble magnoliaen sterkt plaget, det året blomstret den ikke. Men den har heldigvis livnet til etterpå, og blomstrer nå som vanlig. Om vinteren er greinene ideelle å henge fuglemat på. Det lille treet står like utenfor kjøkkenvinduet vårt, hvorfra vi kan se på det hver gang vi spiser.
Men det er noe eget med den overfloden det er av magnolia her i den botaniske hagen. De er i alle størrelser og fasonger, flere forskjellige farger, på ulike stadier i blomstringstiden. Vi er rikelig utstyrt med fotomuligheter, to gode mobiltelefoner, og et speilreflekskamera. De blir brukt alle sammen, nærbilder og fjernbilder, av trærne, blomstene, og av oss sammen med dem.
Den største samlingen ble plantet i 1966, står det på et skilt, det er i Sovjettiden. Jeg tror området blir kalt «magnoliahagen», men husker det ikke helt, det står alt sammen på skiltet. Her er det tettpakket med folk, de aller fleste opptatt av å fotografere. Ukrainske jenter er mer feminine enn norske, mer opptatt av å være jenter og å utstråle sin feminitet, og her blant blomstertrærne får dette utløp i utallige foto der de stiller seg opp, vrikker på kroppen, og lukter på blomstene, veldig, veldig karakteristisk. Norske jenter legger mer humor i bildene, så vidt jeg har oppfattet, det skal være litt morsomt, man skal gjøre seg litt til, og i hvert fall ha smilet på lur om man forsøker å gjøre seg fin. Her i Ukraina er det ingen ironisk distanse, noe som også kan være litt befriende.
Det er spørsmålet om mat som gjør at Olia omsider vil hjem. Jeg har det kongelig, og vil ikke hjem før kvelden, maten kan utsettes. Vi begynner likevel å bevege oss, sakte, i mitt tempo, og mitt opplegg og håp slår til for fullt i det vi støter på en som arbeider i hagen. Olia er full av spørsmål om hva de ulike typene magnolia heter, hvilke hun kan kjøpe, og hvor mye de vil koste. De to snakker sammen nesten en time, jeg så ikke på klokken. De gjorde avtaler, og Olia fikk telefonnummeret. Han blir gartneren vår på datsjaen vår, han vil hjelpe til. Slik knyttes kontakter her i landet, det er viktig for å klare det her, og Olia mestrer det til fulle. Det er ikke like lett for henne i Norge.
Jeg benytter ventetiden til å få kjøpt meg en øl. Kioskene i parken er ikke åpne i vintersesongen, sist vi var her for noen uker siden var det ikke spor av dem. De settes opp og åpner akkurat nå, direkte talt. Teltene var satt opp, kjøleskap og frysebokser satt opp, og arbeidfolk fra lastebiler lesset vannflasker og styret og ordnet. Det var ledninger og kontakter, noen vasket kjøleskapene innvending (et pussig syn, en skitten ukrainsk arbeidskar, tøffing, bokstavlig talt inni kjøleskapet, med såpeflaske og vaskeklut, vaske i vei), alle så ut til å være opptatt med noe. Kioskdamen var også på plass, enda varene ikke var det. Det eneste som stod som det skulle i kjøleskap, klar for salg, var øl. Det viktigste. Jeg kjøpte en flaske for 20 hryvna, kioskdamen hadde armen i fatle, og måtte ha hjelp på min anmodning om å åpne flasken opp. Hjelpen fikk hun fra en skitten gamp, en skikkelig kraftkar, han fant et skrujern, og åpnet omhyggelig så hans skitne hender ikke skulle besudle tuten jeg skulle drikke fra.
Da var det lett å vente på Olia. Lille Irina løp selvfølgelig rundt omkring, kikket på de forskjellige plantene og trærne, var lett å se til og passe på. Et lite bleieuhell skjedde kort etter, da også Olia var på plass, men vi hadde heldigvis helt sett med rent tøy, og det var et toalett like ved, med god plass og vann, og rent å skifte. Så kunne vi være enda et par timer.
Nå var det begynt å kveldes. Irina var denne siste tiden enda mer selvstendig enn hun ellers pleier å være, puslet for seg selv, langt unna oss. Olia og jeg kunne gå omkring på små stier, og se på de forskjellige nåletrærne, blomstene og plantene de har satt opp i hagen. Alt var også en inspirasjon for hvordan vi kan gjøre det selv. Lille Irina satt seg på grusveien og puslet med steiner, fant noen andre barn å henge rundt, løp rundt på en plen og viftet med hendene, lykkelig i egen verden.
Så fant Olia enda en samtalepartner, mens Irina fant noen trapper hun ville opp. Der oppe var det barn med noen forunderlige leker, lille Ira vår fikk låne, og dermed seilte enda noen kvarter av sted. Da vi endelig forlot hagen var det kveldslyst, skyet og kjølig. Hjemme ventet babusjka med rikelig med mat.
Jeg bestemte meg for å vente med morgentreningen i den kalde luften her i Kiev til jeg helt har sluttet å hoste. Våren med sine tosifrede varmegrader fortsetter å være en uke unna. Værmeldingene forskyver seg, kulden klamrer seg fast. Hver natt er det frost, og nå en tidlig morgen er det 3 grader ute, skyet og grått.
Da Olia reiste ut til datsajen på mandag satt hun i bilen til en i fra Azov-bataljonen. Det var uklart om han hadde vært med dem å krige i Donbass, eller han bare støttet dem. Olia sa det var Azov-flagg i bilen, de er karakteristiske, med det ukrainske flagget og symbolet som ikke så rent lite minner om nazisistiske. Det var arbeidsfolkene hun hadde funnet til å hjelpe henne, som var slike ukrainske nasjonalister. De snakket bare ukrainsk hele gjengen.
Min kjære kone var litt ute av seg, da hun kom hjem. Ikke noe alvorlig, og ikke bare av denne grunnen, det er også stort stress for henne med mye penger hun må ta ut for å betale, og mye å styre og ordne. Selv om de er nasjonalister og snakker ukrainsk, snakker hun russisk. Selv om hun kan ukrainsk, kommer hun aldri til å bruke det. Azov-karen i bilen sa at hans plan var et Ukraina som var ukrainsk, ikke noe å gjøre med Russland, ikke noe å gjøre med Europa. Han er neppe den mest utdannede og beleste i verden, og har nok ikke fått med seg at Ukraina er avhengig av hjelp for å få det til å gå rundt. De er bankerott, og vel så det.
Samtalen kom også inn på Krim, han ville selvsagt ha tilbake Krim, det var ukrainsk. Olia er uredd som få, ikke redd for å gå inn i en diskusjon, heller ikke når hun sitter alene i en bil med en fremmed mann. De hadde nok en saftig diskusjon, der i bilen, og mens de arbeidet på datsjaen. Hun på russisk, han på ukrainsk.
Også jeg fikk en liten opplevelse av at alt ikke er som det skal i Ukraina, da jeg tok en tur gjennom sentrum med lille Irina samme dag. Lite er som det skal, hva man ser på overflaten skjuler hva som egentlig foregår. Fattigdommen er ikke synlig, folk går i ordentlige klær, det er flust av biler på veiene, man får inntrykk av at dette er en storby, der folk har det og lever greit. Men nesten hver dag ser vi folk komme og rote i søppeldunkene våre, mon det kan være noe der. Vanlige folk, ikke alkoholikere. Det gjorde vi aldri før.
Oppover Mikhaila Hrusjevskovo ulitsa langs Marinskij-parken i Marsjrutka så jeg også en demonstrasjon utenfor parlamentsbygningen. Det var satt opp telt i det ukrainske flaggets farger, blått og gult, det så ut til å være velfinansierte protester. Jatseniuk må gå, var meldingen. Nok nå med Jatseniuks tariff. Presset mot statsministeren er stort. Min gjetning er at det ikke er så viktig for de som trekker i trådene at Jatseniuk virkelig må gå av, men at han vet å oppføre seg og lydig gjør som han blir fortalt. Han lengter nok tilbake til tiden da vestlige statsledere i hopetall reiste til Kiev for å smilende la seg avbilde med ham. Det er en annen tid nå.
I Brussel var det terrorangrep i går. Det er ganske uhyggelig, selvfølgelig, med enda mer muslimsk terror. Europa ser overhodet ikke ut til å være i stand til å ta den diskusjonen som må følge. Få dager etter at hovedmannen blant de gjenlevende etter Paris-terroren ble tatt, er de i stand til å slå til på ny, og det i samme by som han oppholdt seg i. Det er også byen der både EU og NATO har sitt hovedkvarter, der makten er samlet. Mitt første skritt ville være at Europa innrømmet at vi har et problem, at noe har gått alvorlig galt for oss, og at tiden for enkle, ideelle løsninger for lengst er forbi.
I Kiev hadde de en original vri på hva dette kunne være. Sikkerhetssjefen i landet ville ikke se bort fra at dette kunne være del av Russlands hybride krigføring. Det må ha rablet for ham. Også vestlige journalister og menigmann er i ferd med å innse det, fra Ukraina kommer det mye rart, og det er ikke nødvendigvis samt selv om offisielle representanter for landet sier det. Europa må adressere sine reelle problemer, de er ikke Russland. Selv om Ukraina sammen med de baltiske landene og Polen til enhver tid er klar til å skrike at russerne kommer, så betyr ikke det at det er slik. Europa og NATO har gjort lurt i å ikke la Hellas styre sikkerhetspolitikken mot Tyrkia. Det ville være dumt å lytte til Pakistan for å gjøre seg opp en mening om hva India pønsker på. Men for Russland, gir vi megafon til landets fiender, og innretter vår sikkerhetspolitikk og våre budsjetter etter det. Det er veldig dumt, og veldig farlig.
Jeg har ingen illusjoner om at det vil bli noen endring i dette. Vi går inn i en tid med økte forsvarsbudsjetter og tegning av fiendebilder for år fremover. I stedet for å bli venner og allierte med Russland, skal vi på ny være fiender med dem og redde for dem. Det kommer aldri til å bli noe russisk terror på europeisk jord, de kommer aldri til å angripe noen av de baltiske landene, enn mindre andre land i Europa. De er ikke i krig med oss, og vil ikke være i krig med oss. De er ikke noen trussel. Trusselen og problemene kommer fra andre steder, og om det ikke blir håndtert skikkelig, vil det ta knekken på Europa som vi kjenner det i dag.
Vi får se. EU har et par folkeavstemninger nå fremover som vil vise hvor populære de har blitt. Nederland skal stemme over Ukrainas forhold til unionen, om det skakkjørte landet skal tilbys partnerskap, mens britene skal stemme over om de vil forlate unionen. Særlig den siste avstemningen er kritisk. EU har gapt over for mye og hatt for mange storslåtte prosjekter på en gang. Nå kommer regningen, og den har de veldig store problemer med å betale.
Da er det bedre å skrive om hyggeligere ting. Konsentrere seg om seg selv og sine. I vår lille familie blir vi nå friske, og kan begynne å fungere som vanlig igjen. Olia og jeg tok med vår vesle Irina i den lille, rosa vognen i vår. Den store blå er forsvunnet. Stjålet eller fjernet – hvem vet? Den står ikke i oppgangen lenger, som den gjorde. I den lille vogna sovnet veslejenta vår raskt, hun var nok veldig trøtt, det var blitt ettermiddag. Vi gikk nedover Lecu Ukrainka, uten noe egentlig mål om hvor vi skulle. Ved første regndråpe ville Olia snu og hjem, null stayerevne, ingen motstandskraft.
Vi snudde, og gikk oppover igjen. Mot oss kom en svart afrikaner, veldig mørk, ingen innblanding av hvite gener her, og han spurte oss på russisk hvor nummer 7a, var? Det var jo ganske spesielt. Det var blokken jeg bodde i vinterferien 2009, da Olia og jeg traff hverandre for første gang. I storbyen Kiev ville tilfellet at vi skulle bo i samme gate, jeg i nummer 7, hun i nummer 11. Det var klart det måtte bli oss. Den mørke afrikaneren fikk forklart hvor han måtte gå.
Kanskje kan man gå så langt som å si at fasiten er ute. Resultatet av protestene i sentrum av Kiev vinteren 2013-14 er ikke at Ukraina har blitt et bedre land å bo i, ikke på noen måte. Det er heller ikke på vei til å bli bedre, ikke økonomisk, ikke politisk, ikke når det gjelder verdier og holdninger. Ukraina har ikke beveget seg mot Europa, ikke blitt mer europeisk, og det har ikke lenger utsikter til å bli det. Det den vanlige demonstranten demonstrerte mot, brikken i spillet, korrupsjonen, vanstyret og oligarkkontrollen, den er akkurat den samme som før, om ikke det er blitt verre. Kampen mot de kreftene som før ødela Ukraina er blitt erstattet av en kamp mot Russland, og i ly av at Russland har annektert Krim og støtter opprøret i Donbass, har regimet i Kiev innført «sanksjoner» mot Russland, og med det gjort livene til befolkningen i Ukraina helt håpløs.
Ved å fremstille tingene på denne måten ville jeg blitt nektet innreise i Ukraina, om jeg hadde vært en kjendis og bloggen hadde hatt innflytelse. Hadde jeg bodd i Ukraina, og vært en del av den politiske opposisjonen, ville mitt liv vært i fare. Jeg kunne blitt kastet i søppeldunken, slått ned, eller drept. De som eventuelt drepte meg ville ikke blitt funnet, det ville ikke blitt noen sak. Det er så mange eksempler på dette at det begynner å bli pinlig for dem som fremdeles støtter Ukraina, og de som styrer der, og kontrollerer landet.
De som tok over Ukraina februardagene 2014 påberopte seg en voldsom moralsk legitimitet, siden «Janukovitsj hadde skutt og drept sin egen befolkning». Vi har i Norge en knall ved navn Hans Wilhelm Steinfeldt som har reist ut og sagt at «slik var det», «han var der», som om han fra hans posisjon i Hotell Ukraina rett ved Uavhengighetsplassen kunne få med seg alt som skjedde. Norske politikere og norske medier var også overveldende overbevist om at her var det en kriminell villmann, en galning av en president, som hadde beordret snikskytere til å skyte mot ubevæpnede demonstranter, og så stukket av. Alle sammen var de raske på avtrekkerne, og dømte på forhånd, uten bevis, og uten at noen tvil kunne komme tiltalte til gode.
Allerede den gang fantes en film. Jeg legger den ut nå, jeg vet ikke om jeg har lagt den ut før, men jeg har omtalt den. Det var jo litt rart, EUs utenrikskommisær Catherine Ashton snakker med Estonias utenriksminister, Urmas Paet, og diskuterte de mystiske tegnene på at det ikke var snikskytere fra Janukovitsj’ regime som skjøt, at det kanskje var Maidan selv, og i alle fall at det var de samme skuddene som rammet både demonstranter og politi. I vestlige medier var det ikke særlig oppmerksomhet rundt at demonstrasjonene var voldelige, at det ukrainske spesialpolitiet Berkut ble banket opp, kastet isvann på, kjørt mot med bulldoser, kastet brannbomber mot, skutt, drept, og så videre, og så videre. Det var alltid politiet som gjorde overgrepene, slik det ble fremstilt her, for å passe vår evinnelige narrativ om at «våre» demonstranter er «fredfulle», «moderate» og «ikke-voldelige». Kanskje bør denne narrative endres til en som er mer i tråd med realitene, i større medier enn denne lille, norske bloggen. Her er videoklippet:
Det ble naturligvis ingen «etterforskning» av hva som egentlig skjedde på Maidan, da opp mot hundre mennesker ble skutt og drept, langt flere ble skadet. De få forsøkene som var, rant alle ut i sanden, slik enhver «etterforskning» på vold som tjener det nåværende regimet i Kiev, har en tendens til å forsvinne av seg selv. Symptomatisk er at de eneste arrestasjonene som har skjedd av den høyreekstreme, ultranasjonalistiske og livsfarlige gruppen Høyre sektor, er av de idiotene som angrep den komisk latterlige «homomarsjen» i Obolon-distriktet i Kiev. Marsjen var et pinlig forsøk på å vise at Ukraina virkelig har blitt mer «europeisk», at det nå er mer «liberalt», og at homofile nå kan gå i fred i Ukraina, noe de ikke kan. Marsjen ble lagt i hovedstaden Kiev, men et sted godt utenfor sentrum, som ikke pådro seg så mye oppmerksomhet (vi var i Kiev da marsjen var, jeg fikk det med meg fordi jeg følger vestlige medier, min kone og hennes familie ante ingenting om den, selvsagt). Likevel var det noen fra Høyre sektor som fant veien, og som angrep de homofile. Disse er arrestert og tiltalt, de angrep nemlig «vestlige» verdier. Ingen av de som har angrepet «russiske» verdier eller alt som kan kalles «russisk» (uhyggelig likt sånn som nazistene i Tyskland og andre jødehatere i sin tid omtalte alt som var fælt «jødisk»), de slipper alle sammen unna.
Det er ikke jeg som er pro Russisk, det er fakta. Stilt overfor slike fakta pleier innbitte antirussere å si at dette er russisk «propaganda», at vi er «betalt av Putin», eller «hjernevasket av ham», i stedet for å komme opp med enkle motfakta om at det virkelig er noen i Høyre sektor som er arrestert, for noe som er et angrep på noe de som støtter Russland støtter. Vinteren 2015 ble det drept 8 – 10 opposisjonspolitikere og journalister i Ukraina, noen av dem berømte. Er noen av drapsmennene tatt? Er noen forsøkt tatt?
Slike ting beveger ikke «innbitte forsvarere av Ukraina», ingen faktiske forhold kan endre deres versjon av historien, der Russland er skurken og skyld i alt vondt, mens det nye vestvendte regimet i Kiev forsøker å ordne opp så godt de kan, i en håpløs situasjon. Sannsynligvis kommer det ikke til å endre noe at det nå er blitt trygt å skrive at det var Maidan-demonstrantene selv som skjøt og drepte under de en gang så mye omtalte demonstrasjonene for det som nå er to år siden. Janukovitsj er ikke skylden. De som tok over makten gjorde det på en løgn, og det en løgn som kostet opp mot hundre menneskeliv, og siden har kostet flere. Det ligger nok av rapporter, beskrivelser og filmer ute på nettet for alle som gidder å sjekke, et enkelt søk viste meg for eksempel denne.
Slike funn vil ikke finne veien til store vestlige medier. De var jo alle sammen veldig raske til å slenge seg på den «gledelige» nyheten om at den korrupte morderen Janukovitsj var erstattet av et nytt og godt og «vestvendt» ukrainsk regime. I ettertid ser det enda mer rart ut enn det gjorde den gang, nå har jo de nye makthaverne vært i Kiev vært lenge nok ved makten til å vise hva de står for, også for de som ikke kjente dem fra før, eller ikke brydde seg med å sjekke bakgrunnshistorien deres. Wikielaks har en egen avdeling for Ukraina, brevene fra den amerikanske ambassaden der, årene 2005-2010, der kan man lese om Porosjenko, Jatseniuk og alle de andre den gang, se hva amerikanerne egentlig mener. Man skal være bra opphengt i sin egen versjon av historien, om man ikke kaller det underlig at Porosjenko i 2014 er en «bra», «vestvendt» president, en representant for det «nye Ukraina», når han i forrige falg, i 2009, var en varm støtte av Janukovitsj, den korrupte morderen som nettopp var avsatt. I 2012 satt Porosjenko i regjering, pro Janukovitsj.
Jeg har vært veldig forsiktig med å ta i en av de største tragediene i den ukrainske krisen. Nedskytingen av MH17, flyet fra Malaysia airlines som ble skutt ned over Donbass juli 2014. Også der fikk Russland øyeblikkelig skylden, nye og kraftige sanksjoner ble vedtatt og iverksatt med en gang, enda det like før nedskytingen nettopp var innført andre sanksjoner, allerede en opptrapping. Russland ble på denne tiden beskyldt for å «innvadere Ukraina», det var vel ikke mindre enn det, opprøret i Donbass var «russisk», de som deltok var «terrorister» og «separatister». Stemningen i vestlige medier var slik at man skulle være ytterst forsiktig med å kritisere Kievs bombing og blokade av opprørsområdene, det er bare å gå tilbake og se hva jeg selv skrev, enn si vanlige, tradisjonelle medier. Jeg kommer fremdeles til å være forsiktig med å skrive om det flyet, det er en tragedie, mange liv gikk tapt, og det kunne vært oss. Det blir også brukt politisk, fremdeles i dag, om noen vil fyre opp anti-russiske stemninger, er det bare å skrive om dette flyet og nedskytingen av det (BBC reiste til og med og besøkte en av de etterlatte i Nederland, og sendte et helt program om det, noe de aldri gjorde med det russiske flyet som ble skutt ned over Sinai-ørkenen, der fremstillingen heller var slik at «Putin mislyktes i sin politikk med å gjøre Russland tryggere gjennom å bombe i Syria», det er en fremstilling korrespondenten i Moskva, Steve Rosenberg, fremdeles lager saker på). Den svenske venstrepolitikeren og filmregissøren, Maj Wechselmann, blir spekulativ i denne posten på the Indicter, men hun stiller noen spørsmål som bør stilles, og hun kommer her med en påstand som vel bør undersøkes nærmere:
B: The Ukrainian army produced a falsified sound recording of a conversation between two separatist-leaders, which allegedly confirmed that the separatists had downed MH17 – but the recording originates from a conversation two days BEFORE the downing according to the time-stamps.
Jeg har selv hørt de opptakene. Er det sant at de er falsifisert, så er det oppsiktsvekkende. Jeg har hatt ganske liten tro på den nederlanske etterforskningen av hva som egentlig skjedde med det flyet. Den virker til å være politisk, slik det er et problem her i verden at internasjonale domstoler og etterforskningsorganer er kontrollert av vestlige statsmakter – eller, jeg skal være mer presis, domstolene er uavhengige statsmaktene, ingen statsmakt kan diktere dommene, men det er statsmaktene som utnevner dommerne, og i dette ligger en veldig, politisk makt. Nå venter jeg imidlertid på resultatene med litt større spenning, nederlenderne er ikke lenger så uforbeholdne i støtten av Kiev, og ikke lenger så raske i avtrekkeren på fordømmelsen av Russland.
Nederland har selv hatt sine problemer med Ukraina denne uken. Det vil si, problemene stammer fra tidligere, med det er denne uken det har nådd frem i mediene. Det dreier seg om noen malerier som for ti år siden ble stjålet fra Westfries museum i Hoorn, nord for Amsterdam. Maleriene er nå funnet, de befinner seg i Ukraina. Nyhetsbyrået Reuters siterer avisen De Telegraaf at det er en ultranasjonalistisk militsia øst i Ukraina, som har maleriene, og er vel kanskje med det litt omtrentlige i sin omgang med fakta. Å skrive «øst i Ukraina» er å plassere problemet der det ikke hører hjemme, for dette har ikke noe direkte med krigen i Donbass å gjøre, tyvene tilhører partiet Svoboda, der lederen med det vanskelige navnet Tyahnybok var en av frontfigurene på Maidan, og partiet fikk flere av regjeringspostene i overgangsregjeringen som fulgte. Partiet kontrollerte blant annet innenriksministeriet, og det hemmelige politiet, SBU, noe avisen The Guardian fikk bedre med i sin fremstilling av saken, der det i det minste stod at SBU var involvert (uten at det stod hva SBU var). Jeg kan legge til noe man neppe finner i noe vestlig medium, nemlig at den nevnte lederen, Oleh Tyahnybok, i den forbindelse postet et innlegg av seg selv på Facebook, der han viser hvilke bilder han har på veggen, Stepan Bandera, og andre ukrainske nazi-kollaboratører fra andre verdenskrig. De nederlanske museene kan jo komme og hente dem.
Jeg nevnte SBU. De fikk nettopp besøk, av viseutenriksministeren i USA, Victoria Nuland. Hun styrer sammen med visepresident, Joe Biden, og USAs ambassadør, Geofferey Pyatt, Ukraina mer enn Russland noensinne har gjort siden oppløsningen av Sovjetunionen. De kontrollerer pengesekken, gjennom det internasjonale pengefondet, IMF, og Ukraina er dermed avhengige av dem. Joe Biden var også på besøk, det femte i hans regjeringstid. Han slapp til i Nasjonalforsamlingen, ved talerstolen i Verkhovna Rada, og i den forbindelse ble det ukrainske flagget firt, det amerikanske reist, symbolsk nok. Hele talen han holdt er lagt ut på YouTube, men med enerverende ukrainske oversettelser oppå den engelske talen, slik at det er vanskelig å høre hva Biden sier. Mottakelsen han får er imidlertid klar nok, særlig er det morsomt å se president Porosjenko, som oppfører seg som den lakeien han er.
Besøket fra de amerikanske toppolitikerne faller sammen med en del hendelser og avgjørelser, som man ikke trenger være konspirasjonsteoretiker for å la være å kalle tilfeldig. Jeg skrev tidligere i en post at Russland hadde tilbudt å rullere videre et obligasjonslån på 3 milliarder dollar, gitt til Janukovitsj i hans siste måneder som president, et lån som nå volder Ukraina og deres allierte betydelige problemer. Jeg fikk ganske riktig kommentaren og rettelsen at rulleringen var gitt på visse betingelser, nemlig at USA og EU skulle garantere for lånet, noe USA nå har nektet for å gjøre. Dermed skal lånet betales tilbake nå like før jul, noe Ukraina ikke er i stand til å gjøre, og heller ikke vil, siden de forlanger at Russland skal gå med på gjeldsreduksjonen de andre kreditorene har gått med på. Det betyr at Ukraina er diskvalifisert for nye lån fra IMF, for IMF kan i følge sine egne regler ikke gi nye lån til land som ikke har orden i sine gamle. Disse reglene har IMF nå omgått, nettopp nå, som Victoria Nuland og Joe Biden var på besøk. Hva de snakket om og ble enige om, vet ingen, heller ikke om det fulgte amerikanske betingelser med deres overstyring av reglene til IMF, for at Ukraina skulle få lånet de så sårt trenger, og som likevel vil ende i lommene på de rike.
Det skjedde nemlig noe annet også, i løpet av besøket til Biden og Nuland. Krim fikk strømmen tilbake. Under like lite oppstyr som den ble tatt fra dem. Det er en krigsforbrytelse i følge Geneve-konvesjonen å angripe strømforsyningen til sivile. Jeg kjenner rett og slett ikke til tilfeller der det er gjort i et slikt omfang, som det ble gjort av ukrainske ultranasjonalister mot befolkningen på halvøyen, Krim. Det bor 2 millioner der, anslagsvis 1,6 millioner ble rammet, i dager og uker, vinterstid. 1,6 millioner er cirka 1 million flere mennesker enn det bor i Montenegro, landet som nettopp ble med i NATO, i en typisk provokasjon fra verdens mest aggressive militære allianse, den eneste alliansen som fører kriger i andre land. 2 millioner er det samme som bor i Latvia. Man kan tenke seg reaksjonen om russiske «aktivister» hadde sabotert den russiske strømføringen til Latvia, da Latvia frigjorde seg fra Moskva i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen. Særlig om de russiske aktivistene var ultranasjonalistiske høyreekstremister.
Meg bekjent har Israel aldri kuttet strømmen til Palestina, Aserbajdsjan til Nagornoa-Karabakh, det finnes ingen eksempler på noe lignende, det er helt ekstremt. Og det ble møtt med øredøvende taushet i vestlige medier, av vestlige politikere, vestlige kommentatorer og «menneskerettighetsaktivister». Det er en helt merkelig stemning at om befolkningen på Krim ønsker å tilhøre Russland, da kan de bare ha det så godt. Da kan de fryse, sulte, dø, samme det. Betegnende nok var at avisen the Guardian slo størst opp da det var en sjelden tigerunge som døde som følge av strømbruddet, den frøs i hjel, eller hva den gjorde.
Jeg kan vel i denne forbindelse skrive at ønsket på Krim om å være fri fra Ukraina er vel så stort som ønsket i Ukraina å være fri fra Russland, og Sovjetunionen, i sin tid. Det var en folkeavstemning i august 1991, året Sovjetunionen ble oppløst, der Ukraina stemte for uavhengighet, merk – ikke for Sovjetunionens oppløsning, men for uavhengighet. I mars samme år var det en folkeavstemning der Ukraina stemte for å beholde Sovjetunionen, at det ikke skulle bli oppløst. Også i Polen, som i de baltiske landene og alle andre land i EU, så er det klart at en folkeavstemning om uavhengighet, ville gitt flertall, sannsynligvis, man vil ikke være avhengig av EU, det er et annet spørsmål om man ønsker å forlate unionen, eller at den skal bli oppløst. Jeg skriver dette som et argument for at det er ganske dobbeltmoralsk, det russerne kaller dobbel standard, å være så aggressiv mot en Krim-befolkning som aldri har ønsket å tilhøre Ukraina, å bare lage et Helvete for dem når de har stemt for å tilhøre Russland, mens Ukrainas egen frigjøringskamp får uforbeholden støtte.
De samme argumentene kan brukes, men i mindre grad, om Donbass, der stemningen anti-Kiev er åpenbar, men det ikke er like åpenbart at det innebærer at de ønsker løsrivelse, eller å bli lagt inn under Russland. I en ideell verden kunne de fått hatt en folkeavstemning, som de hadde i Skottland, der folket selv kunne avgjøre hvem de skulle tilhøre. En slik verden er vi veldig, veldig, veldig langt i fra å ha, og vi beveger oss lenger vekk, maktpolitikken har overtatt helt. Det var nettopp valg i Mariupol, havnebyen som var et gjennomgangsmotiv sommeren 2014, byen skulle hele tiden «angripes» fra «russiske styrker» som ønsket «landforbindelse til Krim», og diverse andre motiv som ble tillagt dem. Ingen vestlige medier viste bilder eller filmer av ukrainske tanks i denne byen, og folket i byen som forsøkte å sette opp sperringer for dem, og kastet stein på dem, når de braste gjennom sperringene i toppfart (for å unngå pinligheter av at folk stilte seg foran, og hindret fremrykkingen, slik det hadde skjedd tidligere det året, mens tanksene ennå rullet sakte). Få skrev også om det opprinnelige valget, der valget i Mariupol ble «utsatt», fordi det var «mistenkelige forhold». De mistenkelige forholdene var neppe noe annet enn at partiene lojale til Kiev lå an til å tape fullstendig, noe de også gjorde. Ingen av regjeringspartiene eller noen som støtter dem fikk inn en eneste representant, alle partiene pro Kiev havnet under sperregrensen.
Det er faktum. Folk som skriver om Ukraina og uttaler seg om landet bør orientere seg etter fakta, i to år har de eller basert seg på tankespinn og ønskedrømmer, der konflikten i landet er satt opp som en fremtidsrettet pro europeisk linje, og en bakoverrettet, korrupt pro russisk. Den såkalt pro europeiske linjen har styrt landet i snart to år nå, og har kjørt det rett i grøften. Det nytter ikke lenger å snakke om at det er «Russland sin feil», og at de har «annektert Krim» og «invadert Donbass», og alt som blir sagt og skrevet. Problemene er vel så heller at befolkningen på Krim og i Donbass er fullstendig ignorert, overlatt til seg selv, deres stemmer og ønsker har ingen betydning og ingen vekt, kun de som hjernetomt støtter det «nye Ukraina» har rett til å uttale seg. Kampen mot vanstyre og korrupsjon var aldri reell, den ble med en gang overtatt av en kamp mot Russland og alt russisk i Ukraina.
Det kjører landet rett i grøfta, og har gjort det for jævlig å leve i og å være i. Ukraina har et av verdens fineste flagg, gult og hvit, som hvetemarkene og den blå himmelen, men nå maler de hele landet i disse fargene, og gjør det nasjonalistisk. På den gale måten. Alle folk er blitt fattigere, alle har fått det verre, alle vi snakker med, alle vi kjenner. Kun en mann er blitt rikere, president Porosjenko, og det er sikkert en og annen tett på ham som har beriket seg, uten at det lar seg lese av noen lister eller oversikter.
Jeg har ikke engang skrevet om Saakashvili. Den vandrende bomben, ilden ved sprengladningen, bensinen på bålet. Han er satt til å være guvernør i Odessa i noe som må nå høyt opp på listen over de mest vanvittige utnevnelsene så langt i dette ennå korte århundret. Hans menn og parti tapte selvfølgelig også lokalvalget, når folket fikk lov til å uttale seg, uten at dette ser ut til å plage denne «demokraten» og hans allierte. Ukraina er en katastrofe, Saakashvili gjør den farlig. Han har ambisjoner om å bli statsminister, han er republikanernes mann i USA, stod tett til George W. Bush, er veldig tett på John Mc. Cain, har sterk støtte fra USA, og det er nå i desember nåværende statsminister, Arsenij Jatseniuk, mister sin immnuitet, og kan erstattes.
Jeg tror ikke det er noen grunn til å holde igjen, her. Saakashvili ønsker en krig mellom NATO og Russland. Han har tidligere vist at han er villig til å gå til ekstremt drastiske skritt for å få til en sånn krig, som president i Georgia angrep han russiske, i navnet fredsbevarende styrker, i utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhazia. Han visste godt Russland med det ville starte sin krig, men han feilberegnte totalt da han trodde han så ville få støtte av NATO. Det fikk han ikke, den gang.
Nå er forholdene i verden slik at en væpnet konflikt mellom Russland og NATO er nærmere. På sett og vis er konflikten allerede her, med den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet ved grensen til Syria. Det tidligere gode forholdet mellom Tyrkia og Russland er med det på et blunk blitt iskaldt. Det er neppe vanskelig å nå finne russiske offiserer og soldater som mer enn gjerne skyter ned et tyrkisk fly, som krenker en eller annen grense, som tyrkiske fly hele tiden gjør. Det finnes også de som er villige til å skyte ned tyrkiske fly, eller andre NATO-fly, og late som de er russere. Det er ganske enkelt livsfarlige tider. Så langt har krisen i Ukraina bare fått oppfylt alle de verste spådommer, og det er ingen tegn i tiden på at dette vil snu, eller endres.
Hva som gjelder å følge med på fremover er hva som skjer med statsminister Jatseniuk når immunitetsperioden hans går ut, om angrepene mot ham og utskiftningen kommer med en gang, eller om det går litt tid. Jeg tror datoen er 11. desember. Så er det 19. og 20. desember, da det er på tide for Ukraina å betale tilbake lånet til Russland. Kanskje vil Kiev finne på noe før det, for å gjøre det ytterligere legitimt at det ikke er nødvendig å betale tilbake dette lånet, at det er Russland som er skurken. Befolkningen i Donbass og på Krim er utsatt. Det er der Kiev eller halvmilitære ultranasjonalister eventuelt vil slå til, det er der de kan provosere frem en reaksjon. OSSE melder at Kiev flytter tungt, militært utstyr tilbake mot fronten. Det lover ikke godt. Derimot er det veldig sannsynlig at visepresident Biden har diskutert lånet til Russland med de ukrainske styresmaktene, og forlangt klar beskjed om hva Ukraina har tenkt å gjøre. Tidspunktet er dårlig for en amerikansk konfrontasjon med Russland, for det er ikke sikkert de vil få Europa med på den. Europa har andre problemer. Så det gjør at Ukraina kanskje kan hangle videre, og at den iskalde krigen ikke blir varm, ennå.
Det har vært en tendens i de tidligere Sovjetrepublikkene og i andre land som sliter med demokratiutviklingen at ambisiøse politikere kommer til makten ved å anklage det sittende styret for manglende reformer, korrupsjon, mer åpenhet og for ikke å være sanne demokrater. Det begynte med Boris Jeltsin, en mann jeg også stolte på og trodde på den gang jeg var skoleelev og student, men som nok var veldig langt fra den reformvennlige demokraten han i den vestlige verden solgte seg som. Mange har den dag i dag minne av Jeltsin som den som stilte seg på en tanks, og talte de kommunistiske kuppmakerne midt i mot, begynnelsen på Gorbatsjovs fall og Sovjetunionens oppløsning. Færre vet at da rollene få år senere var byttet på, og Jeltsin var den som hadde kommandoen over tanksen, så fyrte han den av. Midt mot parlamentsbygningen. Det russiske 90-tallet var et kaos av hyperliberale markedsreformer, politisk var det veldig langt fra å være noe demokrati. Valgene var rigget, og Jeltsin brukte alle triks og tvilsomme allianser på å beholde makten, inntil han sammen med «Familien», av oligarker, hadde en styrt overføring til en som den gang ble oppfattet som moderat i alle retninger, Vladimir Putin.
To stykker som også har gjort politisk karriere av å alliere seg med Vesten, les: USA, og bråke om reformer og demokrati i opposisjon, er Arsenij Jatseniuk i Ukraina og Mikhail Saakashvili. Begge er de svært ulike typer fra Jeltsin, Jeltsin var jo på sin måte likandes, det er få som har ham som bitter fiende og som hater ham. Selv om han hadde veldig store problemer med å holde på oppslutningen han opparbeidet seg, da han ble valgt til president i Sovjetrepublikken Russland, det mest åpne og frie valget Russland har hatt, så ble populariteten hans aldri katastrofal, og fortsatt i dag så har de fleste russere en nokså positiv oppfatning av ham. Det samme kan ikke sies om Jatseniuk i Ukraina, og Saakashvili i Georgia.
Saakashvili kom til makten ved roserevolujonen i Georgia, 2003. Det blir viet mye oppmerksomhet i dokumentarserien til BBC, som gikk på NRK, men dessverre ikke er tilgjengelig lenger fra Norge. I serien fremstår han som en skikkelig brumlebasse, det er på film hvordan han roper til den sittende presidenten, Edvard Sjevernadse (den tidligere utenriksministeren under Gorbatsjov, i Sovjetunionen, den gang regnet som en god mann, men det skiftet, da noen ropte høyere om demokrati), som er i ferd med å holde en tale. Det er langt fra noen fredelig maktovertakelse, Sjevernadse blir tvunget vekk, og Saakashvili heiser straks EU-flagget (en handling som kan sammenlignes med hvordan Kiev pyntet utenriksdepartementet med et gedigent EU-banner, etter Maidan – det banneret er borte nå), i en utilslørt provokasjon mot Russland og alle som syntes det ikke var så greit at han kom til makten.
Noe av historien til Saakashvili i Georgia er kjent, som at han i den feilaktige troen at han ville få hjelp av NATO, gikk til krig mot utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia, og fikk russiske styrker helt inn i hovedstaden Tiblisi som svar. Bilder og film av hvordan han etterpå spiser slipset sitt er ikke glemt, og ikke tapt, de finnes på nettet. Mindre kjent er at han senere var med og faket nyheter om et attenat eller attenatforsøk mot ham selv, og den polske presidenten, og en ny invasjon av russiske styrker i 2010, begge deler for å fyre opp stemningen og få mer hjelp av USA og NATO mot Russland. Søk på Saakashvili hoax, så vil man finne spor av det, men de originale meldingene fant i alle fall ikke jeg i farten.
Saakashvili tapte presidentvalget i Georgia i 2013, og emigrerte til USA, Brooklyn. I typisk post-sovjetisk stil ble han og hans menn anklaget for korrupsjon og annen kriminalitet mens de satt ved makten, og er nå ettersøkt. Det ligner jo også på det som alltid skjer i Ukraina, den sittende makten forsøker alltid å arrestere den forrige. Janukovitsj arresterte Timosjenko, særlig Jatseniuk vil arrestere Janukovitsj (Porosjenko er jo litt mer lavmælt i dette spørsmålet, siden han satt i regjeringen som samarbeidet med Janukovitsj, så sent som i 2012, året før Maidan). I Georgia vil Saakashvili bli arrestert og siktet for korrupsjon og maktmisbruk, om han reiser dit. Derfor har han nå satset på en ny karriere i Ukraina, en karriere som vil være vanskelig å tenke seg uten amerikansk rettledning og hjelp.
Mange vil sikkert tvile på at en som snakker så glatt og skamløst om demokrati, reformer og liberalisme kan være noe annet enn det han gir seg ut for, det er jo en viss sjanse for at han mener det han sier. Dere kan høre selv, BBC Hardtalk, fra juli i år, slik fremstår han alltid når han blir intervjuet eller holder tale. Han er en brautende brumlebasse, snakker i vei, tar ordet fra intervjueren, snakker seg over i andre tema enn de han blir spurt om, pøser på med tall og statistikker og påstander umulig å være forberedt på, og umulig å sjekke opp i farten, og satser på å ha ordet mest mulig, så det blir minst mulig tid til ubehaglige spørsmål og til tanker. Å kalle ham godt forberedt er drøyt, han er en bløffmaker, som fremsetter sine påstander med kraft og fynde, slik at uopplyste mennesker kan tro han har rett i dem. Da George Bush møtte ham i sin tid, hadde Saakashvili «forberedt seg» ved å skumlese noen av talene hans, og lært seg noen setninger fra dem. Å gjengi dem som Saakashvilis egne meninger gjorde godt inntrykk på Mr. Bush, Bush syntes han virket intelligent. Siden – om ikke før – har Saakashvili vært amerikanernes mann. Lite fremmed for smisk valgte han også å kalle opp en av hovedgatene i Tiblisi etter Bush – George Bush boulevard. Det er saker.
Jatesniuk er en annen type. Han er mer en strateg, en som opererer i bakgrunnen, og ikke en som så åpenbart liker å stikke seg frem og være den synlige, som Saakashvili. Jatseniuk har heller ikke den ordflommen når han snakker, og er heller ikke en bløffmaker og bajas, som Saakashvili. Men skruppelløs og følelsesløs, det er han. Jeg har ennå ikke i dette halvannet året han har vært kjent, se ham uttale noe menneskelig eller uttrykke sympati for noen av dem som har vært berørt av konflikten. Det er nullnix forståelse for den andre siden, de skal straffes, de er terrorister, de skyldige skal finnes, vi skal slå hardt ned, dette er formuleringene som går igjen, om det er annekteringen av Krim, mordbrannen i Odessa, krigen i Donbass, uroen ellers i Ukraina, det er aldri medfølelse for dem som blir rammet, alltid straff av dem som i følge Jatseniuk har skylden.
Med Jatseniuk hadde det vært interessant å ta en meningsmåling i forskjellige vestlige land for å se på populariteten hans, der. Mitt inntrykk er at han ville gjort det bra, folk i vest har en positiv oppfatning av ham, de få som vet hvem han er, og tror han gjør en god jobb. Fremstillingen i vestlige medier er også stort sett positiv, i hvert fall i engelskspråklige og i skandinaviske. I USA og Canada er støtten nokså uforbeholden, Jatseniuk er deres mann.
I Ukraina hører jeg meningsmålingene nå viser at oppslutningen om Jatseniuk og hans parti er nede i under 3 %. Det er oppsiktsvekkende, ett år etter partiet – som heter Folkets front – ble det største partiet i parlamentsvalget i fjor. Det er også mindre enn fascistiske Svoboda fikk ved det valget, og som gjør at vestlige medier og kommentatorer kaller dem «ubetydelige». Det er veldig mye lavere enn regionspartiet til Janukovitsj fikk, da protestene på Maidan stod på, og den vestlige verden syntes det var nok til at Janukovitsj og hans parti måtte forlate makten, og gå i oppløsning. Det er så lavt at partiet ikke engang kommer til å delta i lokalvalgene som kommer i oktober, partiet går i oppløsning – av mangel på velgere.
Dette står det lite om i vestlige medier. Tiden min strekker ikke til for å følge andre enn BBC, og delvis the Guardian, og ellers høre omtale fra andre, i ingen av disse mediene har jeg sett noen notis eller kommentar om Jatseniuks katastrofale fall. Når det står om Jatseniuk, er det noe positivt. Den vestlige medieverdenen behandler ham fremdeles som en av heltene fra Maidan, en av de europavennlige, en som vil ta Ukraina i en «ny retning».
Så kan man jo lure på hvorfor han har havarert så ettertrykkelig i Ukraina. Kanskje kan det ha noe med at de kjenner politikken hans på kroppen, ser hva gjør, hører hva han sier? Opplyste ukrainere vil også ha fått med seg Jatseniuks fortid, der han ikke akkurat har markert seg som noen liberal frelser. Oppfatningen er vel heller at han er en strateg, som manøvrerer seg til makt. Pro russisk side gjør en jobb med å finne frem gamle videoklipp av ham, og spre dem på sosiale medier. Der snakker han stygt om Timosjenko, og kaller henne like ille som Janukovitsj, den gang de tre kjempet om presidentvervet i 2009. Der er det også et fint klipp der han snakker om Krim-tatarene, den gang han var stasjonert på Krim. Omtanken for denne minoriteten var ikke den samme den gang, som den ble da russerne stjal Krim fra dem. Dessverre er ikke disse klippene oversatt.
Det er imidlertid ingen sak å finne kompromitterende artikler og filmer av Jatseniuk, også på engelsk. Andrew Wilson er en av autoritetene på ukrainsk politikk og historie, du kommer ikke utenom ham skal du skrive seriøst om Ukraina. Han blir alltid sitert, sjekk profilen hans på Europarådet sine sider, han har skrevet flere av standardverkene om Ukraina, tilgjengelig på Amazon. Wilson skrev om Jatseniuk i 2009, den gang det ikke gjaldt å gjøre ham til helt, og den gang det ennå ikke gjaldt om å bagatellisere de politiske problemene i Ukraina. Den gang representerte Jatseniuk partiet Front for change, tydelig inspirert av Obamas presidentkampanje som pågikk omtrent på samme tid, og Jatseniuk var presidentkandidat i ferd med å miste oppslutning. Det står fint om de politiske kampene, skiftene av alianse (siden 2009 har Jatseniuk altså representert tre ulike partier, og vil nå snart antagelig representere enda et, ettersom hans nåværende parti er i ferd med å forsvinne i mangel på oppslutning), støtten av oligarker, og fint lite om politiske saker, som strengt tatt aldri har hatt så veldig mye å si i ukrainsk politikk. Jatseniuk var den gang endt opp i å være anti-EU, «Ukraina alene», og i den grad det skulle være noe EU, så var det en ny variant av Øst-Europeisk EU, for de som var misfornøyde med det reelle. En politisk kameleon, som med det samme ansiktsuttrykket kan få sagt hva som helst. An outright nationalist, kaller professor Richard Sakwa ham, og the most dangerous man in Europe.
Så om situasjonen i Ukraina ikke hadde vært så alvorlig, kunne det blitt riktig fornøyelig når disse to barker sammen. Den ene av typen som slår ned vegger før han er sikker på han får utstyret og materialet til å sette dem opp igjen, som liker seg så godt i stormen at han helst vil sette dem i gang, den andre byråkraten som aldri tar i jobbene selv, og som liker seg best inne for å se gjennom vinduene på stakkarne i stormen. Begge skal representere den samme statsmakten, men begge representerer aller helst seg selv, og begge søker mer støtte av sterkere krefter som oligarker og fremmede stater, enn fra folket de skal representere. At de nå er i ferd med å bevege seg ut i åpen konflikt, er et klart tegn om noen skulle være i tvil, om at ukrainsk politikk er den samme nå som den var i 2009 og alle andre år, og at sørgelig lite er forandret etter Maidan.
Interessant er TV-kanalen Saakashvili fikk slippe til på. De mektige oligarkene har minst en kanal hver, og man kan slutte seg til litt av hvert av hvem og hva som blir vist hvor. Det var når Maidan-protestene ble vist med vinkling pro demonstrantene på kanalene til de to største fiskene, Firtasj og Akhmetov, at kjennerne av Ukraina uttalte at Janukovitsj’ dager var talte. Den gang skjønte jeg ikke hvor de hadde det fra, nå vet jeg mer. De to oligarkene som kom best ut av Maidan-revolusjonen, Kolomoiskij og Porosjenko, viste protestene pro demonstrantene fra første stund. Det er noe av forklaringen på hvorfor Porosjenko etterpå kunne seile så enkelt inn til presidentvervet, og Kolomoiskij blant andre ting fikk vervet som guvernør i Dnjepropetrovsk, og hans selskap fikk den lukerative oppgaven å forsyne den ukrainske hæren med brennsstoff til krigen i Donbass, og enkelte andre ting.
Siden kjølnet forholdet mellom Kolomoiskij og Porosjenko, Kolomoiskij er emigrert til USA etter det som ser ut til å ha vært hestehandler i kulissene, og en annen er nå guvernør i Dnjepropetrovsk. Den tidligere guvernøren i Odessa, han som var før Saakashvili, var kjent som Kolomoiskijs mann, så erstatningen av ham kan ha hatt også noe med dette å gjøre. Det var for øvrig ingen liten sak konflikten mellom Kolomoiskij og sentralstyresmaktene i Kiev stod om, Kolomoiskij tok intet mindre enn en liten tropp soldater fra bataljonen sin, og okkuperte kontorbygningen til et olje- og gassfirma han ville beholde styreplassen i. President Porosjenko måtte handle, og siden Kolomoiskij endte opp i USA der han tidligere var nektet innreise, så er det vanskelig å se for seg at han ikke fikk hjelp av sine venner over Atlanteren i prosessen.
Det har også vært gnisninger mellom Jatseniuk og Porosjenko, statsminister og president, et velkjent tema i ukrainsk historie, som for eksempel mellom statsminister Timosjenko og president Jutsjenko etter oransjerevolusjonen i 2004. De to klarte ikke å holde sammen, mens Jatseniuk og Porosjenko ennå holder fasaden, i det minste, om enn uttalelser de to kommer med ikke alltid står i stil med hverandre. Uansett, det var TV-kanalen til Porosjenko som lot Saakashvili slippe til. Så kanskje ønsker også Porosjenko seg en annen statsminister. Kanskje ønsker han bare å holde Jatseniuk litt i ørene, eller å skremme ham litt.
Det er vanskelig å si. Alliansene skifter raskt og skamløst i dette landet her, som i flere av de andre tidligere Sovjetrepublikkene. President Porosjenko var tidligere med den avsatte presidenten Janukovitsj, og var med på å opprette regionspartiet hans. Han var også minister i regjeringen til Azov så sent som i 2012, året før Maidan, det var en regjering som samarbeidet godt med Janukovitsj, og som sinnet på Maidan var rettet mot. Det gjenstår å se hva som vil bli utfallet denne gangen. Kanskje går det an å tippe at også det neste maktskiftet i Ukraina vil skje på en annen måte enn gjennom ordinære valg. Verken president Porosjenko eller Jatseniuk sitter trygt ut perioden. Saakashvili er en av mange klar til å overta posisjonene deres, om det skulle skje på den ene eller den andre måten.
Det hørtes nettopp smell utenfor vinduet her nede hos i sentrum av Kiev. Vi hadde nettopp spist, Olia og jeg, jeg hadde drukket meg et glass vin fra Krim, mama Irina og Tais hadde nettopp kommet hjem. Så disse smellene. Tais er et barn, hun var den første til å være litt skremt, litt forventningsfull. – Hva er dette? Jeg skal være fornuftig, og tenkte det må være fyrverkeri. Olia var tydelig skremt. – Har de begynt å skyte her? er det bomber? Vi så ingenting fra vinduet, og det var ikke hviningen og sprakingen som følger med fyrverkeri. Det var smell og dunder.
Heldigvis var det en liten dose fyrverkeri. Vi fikk øye på det etter hvert, og så var alt glede igjen. Men det er tydelig at det er en viss spenning, til og med her i Kiev, under alt som skjer. Til og med jeg må innrømme at jeg ble litt urolig. Det er urolige tider.
I dag tok jeg turen ned til uavhengighetsplassen, Maidan nezavisimost, eller Maidan, som den er blitt kjent som. Olia tør ikke gå ned dit lenger, og vil ikke at jeg skal gjøre det heller. – Du er for dyrebar til det, sier hun, og mener det. Det er veldig søtt. Så jeg går alltid ned når hun ikke vet det. Og jeg ville aldri gjort det i det hele tatt, om jeg ikke visste at det var helt, helt trygt.
Dette er teltrekken opp mot selve plassen. Det røde flagget er Pravij sektor, de militante ultranasjonalistene.
Jeg vet godt hva som venter meg der nede. Teltplassen er ikke forlatt. Hele Maidan er dekket av telt og folk som bokstavelig talt har slått leir. De er svært mange, det går ikke an å telle teltene uten videre. Man må gjøre det systematisk. Å si det er 30-40 av dem er ikke urimelig. Og rundt er barrikadene, i fall styresmaktene skal prøve seg på noe, og liksom ville fjerne dem med makt.
Sentrum av Kiev, hovedstad i Ukraina.
Dette opprøret har nå nesten blitt vrengebildet av seg selv. Mange av dem var helter, som stod i mot politistyrkene Berkut, og holdt ut demonstrasjoner i månedsvis i vinter, til daværende president Janukovitsj forsvant, og det nye regimet overtok. Hva skal man kalle dem nå, som de ikke gir seg, selv om det gamle regimet er falt, nyvalg er holdt, og landet har fått en ny president? Kanskje bør man endre begrepene litt, og ikke holde det som så heltmodig å delta i demonstrasjoner og opprør. Det krever kanskje ikke så mye å ofre alt i en dramatisk kamp, enn å bygge livet og landet dag ut og dag inn, uke for uke, måned for måned, år etter år. Større forfattere enn jeg har skrevet fint om dette.
Er det noen som husker Vitalij Klitsjko? Det er bokseren, verdensmesteren, som også var en av lederfigurene under Maidan-protestene. Særlig hos oss i vest fikk han mye oppmerksomhet. I Norge ble det skrevet mye om ham. Bokseren som også hadde en doktorgrad, og som nå skulle bli president. Eksperter langt inni NUPI og andre forskningsinstitusjoner mente at hans store fordel var at han var ny, at han ikke var skitnet til av ukrainsk politikk. Og at det var klart for alle hvor han hadde pengene fra. Han var ingen svindler.
Men han var håpløst naiv. Virkelige kjennere mente han ikke hadde noen sjanse. Han var for ærlig, for åpenhjertig. For enkel å utmanøvrere. På Youtube var det lett å finne videoer av ham, der han dummer seg ut. Han hadde aldri folket med seg. Episoden der han blir sprøytet ned med et brannslukningsapparat etter å ha manet til fred, er godt kjent. Det samme er da han skulle presentere avtalen fredag kveld, 21 februar, der de selvutnevnte lederne for demonstrantene var blitt enige med representanter fra EU, fra Russland og Janukovitsj selv, om en plan for å få slutt på opprøret og få i gang nyvalg i desember, var det vel. Klitsjko ble ledd ut, en kar tok mikrofonen fra ham, og brølte til den nå ville folkemassen, at Janukovitsj skulle trekke seg innen i morgen klokken ti, ellers ville de angripe. Vi vet godt hvordan dette endte. Mindre kjent er da Klitsjko uken etter reiste til Donetsk (eller om det var en annen by i øst) for å «forene folket». Han ble møtt av buing, egg og tomater, og kom ikke til orde.
I dag er han borgermester i Kiev. Det har selvfølgelig ikke vært noe valg. Det er ikke sånn det fungerer her. Det er presidenten som peker ut borgermesterne og guvernørene. Som interesserte husker, gav Klitsjko opp forsøket på å bli president, og valgte i stedet å støtte Porosjenko. Her har han fått belønningen.
Klitsjko er ikke noe dårlig menneske. Han vil oppriktig at alt skal bli bra, men vet nok ikke helt hvordan han skal få det til. Doktorgraden hans er i et idrettsfag. Han har nok noen mangler i økonomi og i politikk, og særlig mangler han praktisk erfaring i hvordan det politiske spillet i Ukraina utøves. Han forsøkte å fjerne demonstrantene på Maidan ved å oppfordre dem til å reise hjem. Han er nok for godtroende. Erfarne ukrainske og russiske politikere utsetter seg ikke for slike nederlag som Klitsjko stadig vekk gjør. At demonstrantene stadig er der, er et synlig bevis på at Klitsjko ikke har lykkes. De er også et symptom på hvor dårlig det står til med den politiske situasjonen i landet.
Et enda tidligere symptom er hva som har skjedd i parlamentet og med regjeringen denne uken. Kommunistpartiet er oppløst, det er gjort forbudt. Det er et horribelt eksempel på manglende respekt og forståelse for demokratiet, når flertallet i parlamentet vedtar å forby et parti som er valgt inn der og sitter der. At høyreekstremistene i Svoboda ikke bare er lovlig og akseptert, men faktisk sitter i regjering, gjør at den russiske propagandaen om fascistene og banderasene (etter Stepan Bandera, den kontroversielle ukrainske frigjøringshelten, eller nazistiske krigsforbryteren og landsforræderen, alt etter hvilken side man står på) ikke er så latterlig som den blir fremstilt i ukrainske og vestlige medier. Det er ukrainsk tradisjon for gjeldende makthavere å politisk forby og straffeforfølge og undertrykke sine motstandere. Nåværende regime er ikke noe unntak.
Nesten samtidig som dette kom melding om at fungerende statsminister, Jatseniuk, trekker seg. Med det bryter hele regjeringen sammen. Folk som følger nøye med har kanskje reagert på at den midlertidige regjeringen som kom i stand etter flukten til Janukovitsj, har fortsatt mer eller mindre uforandret etter at Porosjenko overtok presidentmakten. Betegnelsene «fungerende» og «midlertidig» regjering fadet liksom ut. Nå er det i alle fall ingen tvil om at regjeringen skal skiftes ut, og det ligger an til nyvalg i parlamentet, om enn det er vanskelig å vite.
Regjeringen var sammensatt på grunnlag av en koalisjon mellom fedrelandspartiet til Timosjenko, UDAR (slag) til bokseren Klitsjko og høyreekstremistene i Svoboda. UDAR støttet regjeringen, men hadde ingen medlemmer i den. Til gjengjeld var det en del uavhengige representanter. Nå har regjeringssamarbeidet brutt sammen, og koalisjonen er splittet. Også dette er etter god ukrainsk tradisjon, der skiftende maktstrukturer og allianser gjør det vanskelig å holde oversikten. For eksempel var nåværende president, Petro Porosjenko, sentral i opprettelsen av Regionspartiet – til Janukovitsj. Hoppsan. Den er det ikke mange som skriver om lenger.
Så hvorfor brøt koalisjonen mellom UDAR, Svoboda (Frihet) og Fedrelandspartiet sammen? Min kone Olia har snakket litt om det, hun har sett det på TV, men jeg har tenkt det for dumt til å være sant. Arsenij Jatseniuk er sett på som en politiker som søker makt. Det er rart han trekker seg, når han har den. Så det må være gode grunner.
Årsaken er lånene som kommer fra det internasjonale pengefondet, IMF. De kommer med tøffe betingelser, kutt i energisubsidier og andre offentlige utgifter. Grekerne kan sikkert si litt om disse tingene. Noen av betingelsene er vanskelig å være uenig i. Energisubsidiene i Ukraina og Russland fører til et sløseri uten like. Det vil være veldig bra om EU og IMF klarer å gjøre slutt på det, og andre enn de vil neppe være i stand til det. Strømforsyningen i Ukraina kontrolleres som det meste annet av oligarkene. De er godt fornøyd med tingenes tilstand, der de kontrollerer hele markedet, inkludert prisene, og kan suge ut enorme summer fra subsidier og bedrifter og vanlige folks gass- og strømregninger. Vanlige folk er også dypt skeptiske til kutt i energisubsidiene, det er drepen for enhver valgt politiker, for det vil føre til kraftig økning i helt nødvendige utgifter. Jeg har skrevet flere ganger at kommunale utgifter her i Kiev er nesten doblet dette året.
Med i betraktningen kommer selvsagt også at Russland har økt eksportprisen for gass til Ukraina voldsomt. Kombinasjonen vil gjøre det svært vanskelig for ukrainere som ikke har hjelp fra slekt og venner i utlandet, å klare de vanlige, faste utgifter, om det ikke skjer et mirakel ellers i økonomien. Også for ukrainske bedrifter vil det bli vanskelig å gå med overskudd, og beholde arbeidsplassene.
Så parlamentet stemte rett og slett nei til IMFs krav, lagt frem av statsminister Jatseniuk og hans regjering. Dermed blir det ikke noen nye lån.
Det var rett etter dette Jatseniuk trakk seg. Kraftsalvene som vanligvis er rettet mot Russland og deres ukrainske støttespillere, rettet han nå mot sitt eget parlament.
Hvem ønsker å gå til valg og samtidig steme for upoulære loverr? Historien vil ikke tilgi oss. Vår regjering har nå ikke noe ansvar for spørsmålene: hvordan skal vi betale lønninger, hvordan skal vi i morgen tidlig kunne sende bensin for våre pansrede kjøretøy, hvordan skal vi betale familiene som har mistet soldater, se etter hæren?
Sitatet er hentet herfra (men er også blitt meg gjenfortalt andre steder). Merk at Globalresearch ikke er en kilde jeg liker å bruke, men det er vanskelig å finne andre engelskspråklige medier som referer til regjeringsoppløsningen.
Ukraina kan ikke si nei til både EU og Russland samtidig. Det virker som om de ikke er i stand til å ta inn over seg situasjonen de er i. De er i akutt pengenød. De trenger frisk kapital for å få det til å gå rundt. Ingen er villig til å gi dem det gratis. Det kommer til å gjøre vondt, uansett hvor pengene kommer fra. Jeg skulle gjerne holdt det ukrainske folket utenfor denne karakteristikken. Men teltleiren på Maidan viser at det er noe alvorlig galt der også. De er steile og harde på å protestere mot alt, men ikke en kjeft vil si hvor pengene skal komme fra.
Så lenge det er sommer er det veldig god stemning her i Kiev. Når vinteren kommer med sitt iskalde alvor vil det ganske garantert snu.
Ellers melder den utmerkede avisen New York Times at støtten fra Russland til separatistene har økt. De refererer og intervjuer kilder i Obama-adminstrasjonen, som sier de har etterretningen, men legger ikke frem bevis. Så mye for sanksjonene, som liksom er trappet kraftig opp denne uken. Når sanksjonene ikke hjelper, hva er da hensikten?
Samtidig har Human rights watch offentliggjort en rapport som kritiserer Ukraina for å bruke Grad-raketter i boligstrøk. Dette er raketter som ikke er presise, som produserer 3150 fragmenter, og som det kan være en krigsforbrytelse å bruke i befolkede områder. Bare les rapporten, det er ganske grusomt. Selvfølgelig har slike raketter allerede truffet vanlige folks boliger, tatt livet av vanlige mennesker, og det med en helt latterlig skjev nyhetsdekning mellom russiske og vestlige medier. Russiske medier dekker det fullt og bredt hver eneste gang, vestlige medier knapt i det hele tatt.
President Petro Porosjenko uttalte at krigen i øst snart vil være slutt, om ikke separatistene får ytterligere støtte fra Russland. Det dreier seg om 2-3 uker. Den samme Porosjenko sa vel det dreide seg om timer, ikke måneder, da han tiltrådte som president i slutten av mai. 2-3 uker med krig er også for lenge, for landet Ukraina, som er i ferd med å gå dundrende konkurs, og for menneskene som hver dag blir drept og lever i frykt for å få en bombe inn stuevinduet. 2-3 uker forutsetter også at opprørerne ikke får ytterligere støtte fra Russland. Både ukrainsk og amerikansk etterretning melder at støtten fra Russland heller tiltar, enn avtar.
Så hva skal man gjøre? Det er en ærlig sak å klandre Russland for det som skjer, de blander seg inn i en annen stats anliggender, og de gjør det med våpen, og kanskje med mannskap. Man kan godt mene at det riktige er at Russland trekker seg tilbake. Men har man denne meningen, må man ha med i betraktningen at dette kommer Russland ikke til å gjøre. Det må også med at mange i disse områdene har vel så sterk tilknytning til Moskva, som til Kiev. Russiske medier melder om flyktningstrøm til Russland. Det er ikke antydning til å være tilsvarende i Ukraina. BBC melder tvert i mot (i en Podcast fra Newsroom, jeg tror det var mandag 21. juli, eller deromkring) at Ukraina får kritikk for overhodet ikke å legge til rette for flyktninghjelp.
Hvis man gjør dette til en kamp om å tvinge Russland i kne, vil det ha en veldig dyr pris. Jeg tror ikke det er verdt det. Jeg tror heller ikke Ukraina, med den begrensede hjelpen det vestlige samfunn er villig til å gi, er i stand til det. Kanskje vil de økonomiske realitetene tvinge frem en løsning, før eller siden. At menneskelig fornuft skal gjøre det har jeg vondt for å tro. At medmenneskelighet og gjensidig forståelse skal gjøre det, i disse tider ser det ut til å være bare til å glemme.
Den siste tiden har jeg på ny fulgt intenst med på krisen i Ukraina. Det er noe med den som virkelig opprører meg, og det er at diskusjonen om den utelater opplagte og kjente fakta. Det gjelder i Russland, og det gjelder i Ukraina, der propagandaen er grusom, og graver dype grøfter mellom to folkeslag det ikke skulle være noe skille mellom. De deler kultur, religion og historie, språkene er nært beslektet, de er begge slavere, det er ingen av de etniske delelinjene som gjør så mange av de andre konfliktene i verden så vanskelige å løse. Nå lages det en slik etnisk konflikt. Russerne lærer at ukrainerne er fascister, i den offisielle propagandaen, sta, grådige og lite arbeidsomme, i omtalen dem i mellom. Ukrainerne lærer at russerne er overgripere, at de bare er interessert i å suge ut alle ressurser av Ukraina, at de oppfører seg som om landet er deres, at de mangler respekt. Jeg uttrykker meg mer språklig kulturelt, enn de gjør selv. De bruker kraftigere uttrykk.
At Russland og Ukraina i en tid med bitter konflikt, og med null tradisjon for frie medier, at de er harde med hverandre hører kanskje med til tingenes orden. Fremdeles er det nok mange både i Russland og Ukraina som mest ser på dette som en rar drøm, og venter på at alt skal vente tilbake til normalen. Hva som virkelig opprører meg, er at vi i vesten så åpenlyst underslår viktige fakta i saken. At vi også går inn i propagandakrigen. Vi har tradisjon for frie medier. Vi påberoper oss en stolt tradisjon av opplysning og ytringsfrihet. Vi vil at vanskelige spørsmål skal opp i dagen, skal diskuteres åpent i sin fulle bredde, for så å komme til en best mulig konklusjon.
Bare mellom søndag og mandag ble 44 mennesker drept i Lugansk, den ene av to byer kampene nå pågår. Jeg hørte dette på Newsroom, BBC, lastet ned på Podcast. Det er veldig vanskelig å finne denne nyheten andre steder. Det er 44 vanlige mennesker. De blir drept, fordi begge sider sender bomber rett inn i boligområder. Begge sider gjør det. Det er slett ikke slik, at de pro russiske rebellene er dyr – eller terrorister, som de kalles – og ukrainerne er de snille. Ukrainerne flyr med bombefly, og slipper ned over byer og landsbyer. Det gjelder fremdeles, rett etter den dypt tragiske flyulykken med MH17. To fly er skutt ned. – Provokasjon? undret en forvirret tvitrer. – Dette vil ytterligere svekke separatistenes sak, mente en annen. De fikk prompte svar at her var det nok mer snakk om å overleve, enn å tenke på hvordan saken sin ser ut for omverdenen. Det er rart med det, tenkte jeg. Når fiendtlige bombefly flyr over hodet ditt, oppstår raskt et sterkt ønske om å gjøre noe. Den britiske reporteren fra Newsroom meldte også at ukrainsk side ikke gjør noe for å hjelpe flyktninger fra området de bomber. Her skal jeg vokte meg vel for å skrive mer enn jeg har dekning for. Men min umiddelbare tanke er at de ukrainske styresmaktene vet at mange i disse områdene hater dem som pesten, og ikke vil flykte til dem for alt i verden. Flyktningstrømmen går over til grensen til Russland.
I forrige post skrev jeg at kommunistpartiet i Ukraina ble jaget ut av parlamentet. Jeg er overhodet ingen kommunist, og det kommunistiske partiet er ikke noe man bør stemme på. Best kan det vel kalles en levning fra Sovjettiden. Men det er likevel et parti i det som skal være et demokratisk system, man jager det selvfølelig ikke ut av parlamentet, det er ikke slik demokrati utøves. Ekstra pikant blir det når kommunistpartiet og partiet til formann i parlamentet, Turtsjenov, Fedrelandspartiet, de er bitre rivaler. Tross dette, var jeg likevel for forsiktig når jeg uttalte meg. Partiet ble ikke bortvist, det ble oppløst. Dissolved, er det engelske ordet som blir brukt. Og i dag fortalte min kjære kone, Olia, hva årsaken var. Hun hadde sett det på ukrainsk TV. Kommunistpartiet hadde gjort kjent at leder for Fedrelandspartiet, Julia Timosjenko – damen med fletten -, hadde tjent penger på å selge organer fra døde, ukrainske soldater til utlandet.
Det er vilt. Partiet sender landet i krig, og partilederen tjener penger på å selge organer fra de døde soldatene. Det er en historie å gripe fatt i, å undersøke. Den blir ikke engang nevnt. I ukrainsk politikk ble det enkelt og greit løst ved at partiet som gjorde denne stygge saken kjent, blir oppløst. Av formannen i parlamentet.
Med til historien, som interesserte kan lese her, og her, høres at verken parlamentet eller parlamentets formann hadde mandat til en slik oppløsning. Det ble raskt løst – i kjent stil – ved å lage og vedta en ny lov. Prosessen ble startet på tirsdag og oppløsningen skjedde i dag. 3 dager. Offisiell grunn er at kommunistpartiet har drevet «antikonstitusjonell» virksomhet, at de har støttet «separatistbevegelsen» og vært i mot krigen i øst. De har kalt den «krig mot eget folk». Noe som ikke er hårreisende langt unna sannheten. Partiet var en del av maktbasen til den avsatte presidenten, Janukovitsj, og samarbeidet med hans regionsparti.
Så kan de rekke opp hånden de som tror på noe godt demokrati i Ukraina.
Det er forferdelig langt frem. Mange av dem som demonstrerte mot Janukovitsj på uavhengighetsplassen i vinter ønsker seg nok et fungerende demokrati, og enda flere av dem som støtter dem. Men siden 1989 og fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa er det vanskelig å finne eksempler på at slike folkelige opprør har før til noe fungerende demokrati. Siden 2010 er eksemplene overveldende på det motsatte. Uhyggelig mange av landene som tok del i den arabiske våren, har det verre nå, enn før. I Afghanistan og Indonesia er det rift om makten etter valgene, i Thailand gripes makten med vold og ikke med valg, i Tyrkia og Venezuela er det urovekkende demonstrasjoner. I Ukraina er det også skremmende mange tegn på at ting er ved det gamle, at det knapt nok er kosmetiske endringer. Den viktigste forskjellen er at landet nå har en øredøvende støtte fra Vesten. Kritikken mot landet har druknet. Oppmerksomheten mot problemene som er i landet forsvinner for problemene Russland gir landet.
I Russland er det også store problemer, selvsagt. Landet kan knapt nok kalles et demokrati, selv om valgene har gått noenlunde riktig for seg, og ingen har grepet eller holdt på makten ved hjelp av vold, kupp eller demonstrasjoner. Putin har strammet grepet gradvis, og på den måten gjort det mer og mer urealistisk at makten hans skal utfordres. Han har kontroll på en måte som lite skiller ham fra tradisjonelle diktatorer. Men han har brukt – og tøyd – demokratiske spilleregler for å komme dit. Den siste loven er fra 22 juli, der gjentatt deltakelse i gatedemonstrasjoner skal kunne straffes med fengsel i opp til fem år. Det er den siste i en lang rekke lover som gjør kritikk straffbart.
Jeg skriver lite om dette. Det er fordi jeg anser det lite nødvendig, da internett flommer over av informasjon om hva Russland og Putin gjør galt. Et enkelt søk på «Putin new law» gir tjukt av treff, hos meg helst fra amerikanske medier, og så godt som utelukkende negative, dårlige lover. Tilsvarende søk på «Ukraine new law» gir hos meg treff på den gamle loven til Janukovitsj rettet mot demonstrantene som hadde slått leir i sentrum av Kiev, på gaten og i offentlige bygninger, eller russiske lover vedtatt i forbindelse med konflikten, for eksempel for å gjøre det lettere å overta Krim. Siden jeg er i Ukraina, får jeg kanskje flere treff enn folk flest på russiske medier. De rapporterer utelukkende negative ukrainske lover, slik vi i vest rapporterer negative russiske.
I dag ble det også kjent at Jatseniuk trekker seg fra stillingen som statsminister i Ukraina. Først var dette positive nyheter hos oss, for han har virkelig vært en ufordragelig type. Er det noen som noensinne har hørt ham si noe menneskelig? gitt uttrykk for genuine følelser? Han har siden han tiltrådte brukt stillingen sin til en endeløs serie kraftfulle, kompromissløse uttalelser, der det stort sett handler om at «nok er nok» – et uttrykk han nettopp brukte, og at «Russia has shoved it’s true intentions». Han har gått over grensen for det utrolige, for meg. Det er som om oppgaven hans har vært å skremme vettet av russiskvennlige i Ukraina. Å forene har i alle fall ikke vært noe mål. Store statsledere strekker hånden ut til motstanderne, etter å vunnet en opprivende konflikt. Som i praktisk talt alle land som sliter med skiftende regimer, politisk kaos og vaklende demokratier, er ikke dette en egenskap ved Jatseniuk og de andre ved makten i Ukraina, i det hele tatt. Porosjenko har ennå en mulighet til å motbevise dette, men det er lettere å være skeptisk, enn optimistisk.
At Jatseniuk var den USA ønsket – og fikk – inn i en ledende rolle i det ukrainske statsapparatet har ikke gjort det lettere å like ham, eller USA. Han befant seg ofte ned på Maidan under de store demonstrasjonene, men han var ikke akkurat folkets mann. Da, eller nå.
Men gleden over at Jatseniuk har trukket seg ble snart erstattet av uro over hvorfor han gjorde det. Det er ennå ikke helt klart, jeg får mye annenhånds, fra ukrainsk TV, der alt er på ukrainsk, som jeg ikke forstår. På meg virker det å være en del av det gode gamle spillet om makt i ukrainsk politikk, og økonomi. Fedrelandspartiet til Timosjenko, der Jatseniuk er med, dominerer parlamentet etter at Regionspartiet til Janukovitsj ligger med brukket rygg og avrevne lemmer, etter det siste halve årets hendelser. Men Fedrelandspartiet har ikke flertall alene. En av de viktigste samarbeidspartnerne er høyreekstreme Svoboda, partiet der en av parlamentsmedlemenene går til sjefen for den nasjonale TV-kanalen, og truer ham til å trekke seg – fordi han har vist utdrag fra talen til Putin etter overtakelsen av Krim. Nå ser det ut til å være splittelse. Slik er ukrainsk politikk. Stadig skiftende allianser. Ingenting ser ut til å være endret.
Et annet poeng som blir fremhevet er at Ukraina går tom for penger. Jatseniuk vil ikke ta ansvaret lenger. Han har innsyn, og vet Ukraina står overfor en umulig oppgave. De var praktisk talt konkurs før jul. Siden har det gått bratt nedover. Ukraina er nå Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt. De gikk forbi Moldova på grunn av valutafallet. De har slett ikke råd til å være i krig. Olia er veldig opptatt av at soldatene blir sendt i krigen uten skikkelig fottøy, et kjent tema for dem som er inne i russisk og ukrainsk historie. De får heller ikke skikkelig lønn, som ingen gjør her i landet. Prisene på strøm og kommunale avgifter går opp. Europeiske løfter om at lønningene vil følge etter, er foreløpig nettopp det.
Ukraina har også full konfrontasjon med Russland. Det er lett å forstå ukrainernes følelse av provokasjon fra russernes side, og deres innbitte ønske om å ta igjen og vise dem. Men verden er nå en gang slik at Russland er et mye større og mektigere land. Ukraina har ikke råd til å ta opp kampen. De er nødt til å finne ut av det med dem, som alle andre land som grenser til Russland eller andre mektige naboer har gjort. I en handelskrig mellom Ukraina og Russland er Ukraina dømt til å tape. Og det vil gjøre dem veldig vondt. Det vil bli nye opptøyer og revolusjoner. Og det vil bli stadig vanskeligere å tro på dem. Selv for de eventyrlige optimistene i den vestlige verden, som tror demokrati og menneskerettigheter er en åpenbaring, og at alle vil ønske det og få det til, når de bare skjønner hva det er og hvordan man skal gjøre det.
Den vestlige verden med EU, NATO og særlig USA har uforbeholdent støttet Ukraina i alt de har gjort, alt som har skjedd. De har oppmuntret til krigen. Obama har kalt det en «passende reaksjon». Amerikanske spesialister bidrar med rådgiving. Ingen sier eller uttaler at det er hårreisende å fly militærfly og bombefly i nærheten av krasjområdet etter MH17. Ingen sier det er vanvittig å bombe og krige i Donetsk, når internasjonale eksperter er der for å etterforske ulykken, og få bekreftet hva som skjedde. Det er bare separatistene og terroristene, som de blir kalt, som blir kritisert, fordi de forsvarer seg. Russland blir kritisert, for å støtte dem.
Det er en ærlig sak. Man kan godt være kritisk og sterkt kritisk til russisk politikk i Ukraina. Men det hadde gjort seg om ukrainsk politikk i Ukraina i det minste ble kjent. Støtter man den, så støtter man krig. Man støtter et forsøk på å knuse opprøret med massiv militærmakt. Om opprøret er økonomisk og militært støttet av Russland, så vil ikke opprørerne gå tom for ressurser. Ukraina vil gjøre det, temmelig fort. Og verken Europa eller USA vil stå der og fylle på. Der nøyer man seg med symbolpolitikk, kraftige utsagn og sanksjoner.
Alternativet er å høre hva opprørerne virkelig vil, hva russerne vil og hva folket i Donbassenget vil. Mange Russlandskritikere mener veldig sterkt at man ikke skal ta hensyn til Russland. Men de klarer ikke like sterkt å vise hvordan man skal unngå å gjøre det. Hensynet til Russland trenger ikke å være så urimelig, eller så umulig å leve med for Ukraina. Det holder å blokkere for NATO-medlemskap, ta bort paragrafen om at Georgia og Ukraina på sikt skal bli medlemmer, garantere at Ukraina alltid skal være nøytralt. Så må områdene i øst få sitt selvstyre, eller i det minste utvidet selvstyre. Sånn det er nå, får de ikke engang velge sin egen guvernør. Han blir utpekt i Kiev. For fred med Russland venter belønningen billigere gass, bedre handelsforbindelser og åpne grenser – for mennesker, ikke våpen.
Ultranasjonalistene i det ukrainske parlamentet vil ikke kunne leve med en slik ordning. Men det ukrainske folket vil kunne leve med det, og det er de vi bør ta hensyn til. Når det ukrainske parlamentet ikke har evne til å komme opp med en slik løsning selv, og i stedet velger å kjøre landet i grøfta, så bør vi i vest presse dem til det. Vi bør i hvert fall diskutere det som en mulighet. Foreløpig har også den vestlige linjen i konflikten vært en katastrofe for alle parter, og vært med på å føre til hat mellom folk som tradisjonelt har vært venner, til at Russland er isolert fra Vest, til at Ukraina er nær fortapelsen, og at verden har blitt et mye, mye verre sted å leve i.
På BBC World service i dag formiddag opplyste de om et interessant sammentreff mellom to uavhengige målinger i Russland. Den ene viste at 88 % av den russiske befolkningen støtter Russlands politikk på Krim. Den andre viste at 88 % av befolkningen får nyhetene sine hovedsaklig fra russisk TV. Når man har sett litt på russisk TV, som i all hovedsak er statskontrollert, så skjønner man at tallene blir som de blir. Russisk TV gjør som en russiske medier en god jobb i å forsvare Russlands politikk, og få frem russernes argumenter.
Vi kaller det propaganda. Vi sier det står i motsetning til vår presse, som er fri. Det er den riktignok, i det at redaktørene er uavhengige, og ingen journalist risikerer å miste jobben eller livet for noe han eller hun har skrevet eller ment offentlig. Våre medier kan skrive hva de vil. Men når vi leser våre aviser og studerer våre medier, så mener de temmelig det samme som politikerne våre mener. Det er ikke så enormt mye lettere å se forskjell på norske medier og politikere, som det er å se forskjellen på russiske medier og politikerne, når det kommer til det som nå skjer i Ukraina og på Krim. Jeg tror vi vil få nokså de samme tallene her, de som hovedsaklig får nyhetene fra norske medier vil støtte harde sanksjoner mot Russland, og forsvare regimet i Kiev, mens de som bruker litt tid på internasjonale medier vil se at bildet er ikke så enkelt.
I dag melder Russian Today den ganske brutale nyheten om at Russland kansellerer leieavtalen for flåtebasen i Sevastopol. Det er snakk om mer enn 600 millioner dollar i året, litt over $ 500 millioner som russerne betaler, og litt under $ 100 millioner i sletting av gjeld. Grepet er ikke uventet, det følger helt i den russiske logikk, Krim er vårt, da skal vi ikke betale noen for å ha skipene våre der. Ukraina protesterer med at hvis russerne ikke betaler, så er flåten der ulovlig, og da må de flytte den et annet sted. Denne protesten blir smått komisk, når Ukraina ikke har noen midler å følge den opp med.
Man skal generelt ikke ofre kommentarfeltene på nettet for mye oppmerksomhet, særlig ikke de anonyme, der pleier det være mye som best egner seg oversett. Men når man leser kommentarfeltene til dagens oppslag på RussianToday, virker det som om de russiske sjåvinistene er godt fornøyd. For eksempel er det en som kaller seg Herman Hofmann som skriver
I am sure that by now most Ukrainians have come to painful terms that they would be better of if stayed with Russia. I mean, (almost) free gas, open borders, prospects of employment in RF, notably Moscow … rent for a Russian fleet and other perks they have enjoyed for so many years.
As a consequence of extremely stupid move, Ukraine lost a piece of territory, 90% of it’s military capability including officers and soldiers who decided to join Russia, and almost a billion a year in various rent payments …
But, they’ve got a far-right radical government and an instantaneous debt of $20+ billion.
Whatta deal!
Det kan man kalle «in your face» til ukrainerne. Det er også vanskelig å argumentere mot, enda hvor optimistisk og idealistisk man vil være. Det er ikke så lett for ukrainerne å peke på hva de har oppnådd med å få kastet Janukovitsj, og få ordnet med nyvalg i mai i år, i stedet for februar neste år. Det er en ekstremt høy pris for 9 måneders fremskyndelse av valget.
Det er heller ikke så lett å peke på hva Ukraina har fått på plussiden. Noe økt demokrati kan det vanskelig være snakk om, dette er maktkamp like skittent og kaotisk som det pleier å være i Ukraina. De har knapt hatt et normalt valg i sin 23 årige historie, verken presidentvalg eller parlamentsvalg, Det er alltid kamp om å endre valglover og betingelser, få motstandere fengslet eller avlivet, få endret konstitusjonen og danne og skifte allianser. Presidentvalget i år går inn som et høydepunkt, der halve landet er effektivt avskåret fra å delta på grunn av mangel på kandidat. Opposisjonslederne på Majdan trodde de bare kunne seile inn i maktposisjonene, etter at folkemassene hadde gjort jobben med å få fjernet Janukovitsj og hans regime.
Og vi i Vesten har støttet dem i det. Det er ganske utrolig.
Den som har utnyttet situasjonen til egen fordel, er Russland. De er de eneste som sitter bedre i det nå, enn for noen måneder siden. De spilte veldig, veldig høyt for å få Krim, men foreløpig ser det ut som stort spill også gir stor gevinst. Det går fort for seg. I dag var statsminister Medvedev på Krim, han lovet økte lønninger og økte pensjoner, og økte investeringer. Han hadde også et troverdig program om hvordan han skulle få dette til, med milde skatteregler for dem som ville investere. Dette er mer enn man kan si om Ukraina, og de 23 årene de har hatt herredømmet over Krim.
Litt uheldig blir Putins anneksjon av Krim sammenlignet med Hitlers tilsvarende av Østterike og Sudetenland. Jeg synes det er uheldig, Putin er ikke Hitler, situasjonen er ikke den samme, dette skaper et skremmebilde som ikke er reelt. Man har generelt for lett med å sammenligne med andre verdenskrig, og med Hitler og nazistene. Men skal man først gjøre det, så er det kanskje mest likt i taktikken med blitzkrieg, lynkrig. Der er det mange paralleller. Som Hitler, vil Putin at overtakelsen skal gå raskt, før fienden og omverdenen får summet seg, og så vender man tilbake til det normale. Det er lett å se at fra et strategisk synspunkt har Putin og Russland alle fordeler av at det går raskt for seg på Krim, det er bare å få det gjort alt sammen på en gang. Det gjelder å komme seg fortest mulig til et punkt der annekteringen er irreversibel, at den ikke kan gjøres om.
På noen måter er den kanskje allerede det. Jeg tror også den vestlige verden ser, tross protestene våre, at Russland verken kommer til å gi Krim fra seg, og at folket på Krim neppe vil finne seg i det. De har blitt lovet tilhørighet til Russland, og har allerede gledet seg over det, og det de ser for seg som løftene om en bedre fremtid. Det vil ikke være særlig fint å si til dem nå, at dette løftet var feil, dere skal tilbake til Ukraina. Hvem vil det tjene? Det nye regimet i Kiev? De som kom til makten i protester og kupp som var absolutt helt uten støtte blant befolkningen på Krim? Hva glede vil de egentlig ha av Krim?
Dagen da Putin holdt sin tale i Kreml, som gikk rett i hjertene på befolkningen på Krim, holdt også Ukrainas midlertidige statsminister, Jatseniuk, en tale. Der sa han at «vi skal finne og straffe alle som er skyld i separatismen på Krim, dere er aldri trygge, det kan gå ett år og to år, men før eller siden vil vi finne dere, det brenner under jorden på dere». Ikke akkurat det man kaller en håndsutrekning til flertallet på Krim, som nettopp har gitt klar beskjed om at de ønsker seg lengst mulig vekk nettopp fra sånne som Jatsienuk.
Både Ukraina, NATO og EU må kanskje ta en realitetssjekk. De står i litt av en suppe. Hva de har gjort til nå, har ikke tjent noen av dem. Og det ser ikke ut til å kunne gå så helt bra fremover heller. Som kommentatorene mer og mer får lov til å si, så er det ennå Russland som sitter med makten. De er nødt til å ta hensyn til dem, og det er hensyn som vil gjøre vondt. Vi ser allerede at USA, for eksempel, har løsnet litt på retorikken. Nå er det «Russland må ikke gå lenger inn i Ukraina», og soldatene på russisk side av grensen «må tilbake til basene sine». Det blir ikke lenger krevd at Russland må forlate Krim.
I går snakket USAs utenriksminister, John Kerry, i timevis med Russlands Sergej Lavrov. Det må vel gå an å si at Kerry ser sliten ut. Både han og Obama ser mest ut som om de skulle ønske at dette bare ikke var, at det ikke skjedde, mens Lavrov alltid er målbevisst og fokusert. Det samme er Putin. De har en klar plan med det de gjør, og det er i motsetning til den i Vest en plan som kan føre frem.
Jeg sitter ikke med fasiten hvordan dette kommer til å gå. Jeg tror bare ikke på at noen av de som nå stiller som presidentkandidat for valget i mai vil være i stand til å samle Ukraina. Jeg tror ikke EU og IMF og NATO-landene vil være i stand til eller villige til å gi Ukraina den pengehjelpen de trenger, og jeg tror heller ikke Ukraina vil være i stand til eller villige til å klare betingelsene som vil ligge bak. De er helt ute å kjøre, og krangler med Russland på toppen.
Verden er kanskje enklere for oss som ikke ser på russerne som noen umennesker og monstere. Putin er ingen demokrat, han er en jernmann med jernvilje, og han leder et land med skremmende mye makt. Men han har noe ingen av landene som står i mot ham kan sies å ha: en fornøyd befolkning i ryggen. Og det russiske folk er herlige mennesker. Jeg blir glad når de er glade, det koker også ned til så enkle ting som det.
Jeg ønsker også det beste for Ukraina. Foreløpig ser det ut som hjelpen vi i Vest har hatt å tilby har vært mest anti-hjelp. Det hadde vært veldig fint å få snudd dette. For å få til det, må vi ta hensyn til Russland, tror jeg. De hadde nettopp et godt forslag, nå i går, det som gjorde Kerry så utslitt. Ukraina må bli en føderal stat. De har for sterk sentralmakt i Kiev. Styresmaktene i Kiev protesterer selvfølgelig, en føderal stat vil gi mindre makt til dem, og sikkert også mindre penger å sjonglere med. Men de styrer et konkursbo, de lever på kreditorenes nåde, og det er vel stilt verre betingelser til dem enn at de skal bli en føderasjon, eller at sentralmakten skal svekkes. Jeg tror ikke det ukrainske folk vil bli så uhyre provosert, og i alle fall ikke så provosert som de blir når de ser hvor mye gassprisene vil gå opp. Det kan også være de er nødt til å finne på noe slikt, for å holde på de østlige områdene av landet.
Det går rasende raskt for seg i Ukraina for tiden. Det er ennå ikke en uke siden Janukovitsj forlot Kiev. Forrige fredag satt han sammen med representanter for opposisjonen og for uavhengighetsplassen, og med utenriksministere fra EU, og kom frem til en avtale som hadde som viktigste ingrediens nyvalg i desember. Representantene for opposisjonen var Klitsjko, Jatseniuk og Tsjehnybok, tre karer som har fått forandret livssituasjonen sin i det siste. Jatseniuk er blitt statsminister, Klitsjko forsøker å bygge seg opp til å bli en troverdig presidentkandidat, og Tshehnybok er for øyeblikket ute av bildet.
Det samme er Janukovitsj, for øvrig. Han har nå dukket opp et sted i Russland, antagelig i Barvikha, stedet for avdankede statsledere og tvilsomme rikfolk. Derfra hevder han fortsatt å være Ukrainas president, noe som konstitusjonelt kanskje er holdbart å mene, måten det nåværende, midlertidige regimet grep makten på, har ikke noen dekning i noen lov, men de har sluppet unna med det, er nokså anerkjent av Ukraina og verden, og dermed er det slik. At Janukovitsj fremdeles forsøker seg på å være president, gjør at man kan lure på om han har helt god kontakt med virkeligheten. Han vil være i godt selskap med mange nålevende og historiske statsledere om han mister kontakten med den.
Majdan har gjort en god jobb med å ta kontroll over historien, nyhetsformidlingen og selveste sannheten om Ukrainas utrolige omkalfatring. Janukovitsj’ parti, Regionspartiet, er satt helt ut av spill, og tidligere støttepersoner kappes om å distansere seg fra ham. Det skal godt gjøres om hans maktbase skal klare å bygge opp en ny kandidat til valget allerede i mai. De ligger nede for telling. Fedrelandspartiet, der Julia Timosjenko er leder, Oleksander Turtsjynov nestleder og Aresenyj Jatseniuk parlamentarisk leder har kuppet makten. De tre nevnte er i omvendt rekkefølge fungerende statsminister, fungerende president og sannsynlig presidentkandidat. Det var dette partiet som hadde makten mellom 2004 og 2010, og som forsynte seg grovt av landets budsjetter i den perioden, og pådro landet en voldsom utenlandsgjeld som førte landet ut i et uføre det fremdeles er i etter finanskrisen, og som av ganske forståelige grunner tapte valget i 2010. Nå distanserer de seg helt fra sin tidligere historie, og går glatt inn i rollen som «folkets representanter» og de som skal lede landet den vanskelige og nødvendige veien mot en ny tid. Siden det er vanskelig å få øye på alternativer, kan det godt hende de vil klare det. De har en mektig partiorganisasjon og mektige venner, og de disponerer viktige maktposisjoner frem til valget. Klarer de å velte skylden for landets problemer på Janukovitsj og hans korrupte venner, noe det er skapt god grobunn for å gjøre, så kan de kanskje slippe unna med noen av de upopulære beslutningene de vil bli tvunget til å ta allerede før makten er sikret gjennom valget.
Samtidig er det oppstått et maktvakuum, og en slags følelse av at lovløse tilstander nå er lov. Demonstrantene på uavhengighetsplassen forsøker å gjøre et positivt poeng av at politiet ikke lenger er synlig, elitepolitiet Berkut er oppløst, og at det nå er vanlige sivile som patruljerer gatene og sørger for lov og orden. Jeg husker selv da jeg var i St. Petersburg første gang, og den forferdelige følelsen av at politiet der var noe å være redd for, at de ikke ville deg noe godt, og at de var noe man skulle unngå, selv om man havnet i problemer. Politiet i Kiev og generelt i Ukraina kan på ingen måte sammenlignes med dette. Men de representerte statsmakten, også under en leder som Janukovitsj, og de var korrupte, som veldig, veldig mange er på alle trinn av den ukrainske rangstigen. Likevel er et slikt halvveis politi klart å foretrekke fremfor de selvutnevnte lovens voktere som nå patruljerer gatene. Det er kort vei herfra, til at det er den sterkestes rett som gjelder.
Summen av dette er at det er blitt farlig fritt frem for dem som klarer å samle en gjeng sterkere enn andre gjenger. Dette blir utnyttet på Krim, der det også har gått farlig fort for seg de siste dagene. I begynnelsen av uken var det antydninger til at det kunne bli problematisk på Krim, onsdag kveld skrev jeg en post om det (Krim i spill, postet 27. februar, det bikket midnatt før den var ferdig), og siden det er allerede parlamentsbygningen i Simferpol i likhet med mange andre offentlige bygninger okkupert, og det russiske flagget er heist der. I dag ble også flyplassen okkupert, først i Simferopol, så i Sevastopol. Også der er det russiske flagget heist. Okkupantene kan berolige med at «vi gjør det for å opprettholde lov og orden», og forsikre om at flytrafikken vil gå som normalt. Flyene vil bli møtt med et vennlig smil, som de sier.
Vi vil møte alle flyene med et vennlig smil. (Okkupantene av flyplassen i Simferopol, i en melding)
Det er all grunn til uro. Alle skjønner utmerket godt at det ikke er noe særlig å fly til en flyplass der inntrengere har tatt over kontrollen, om enn de er aldri så vennlige i smilene sine. Den smått sarkastiske uttalelsen er kanskje en hilsen til Kievs okkupanter, som også hele tiden har forsikret om at de gjør det i gode hensikter, og også hele tiden sier de skal holde lov og orden. Men bare det at sivile tar over det som skal være statsmaktens oppgave, viser at i Ukraina er lov og orden for tiden satt til side.
På Krim er dette veldig tydelig. Det er uklart hvor involvert Russland er, de spiller sine kort godt, og tabber seg ikke ut ved å bli avslørt i telefonavlytting og ved offentlige besøk, som det hender USA og EU gjør. Russland holder kortene til brystet, og spiller ikke ut trumfen før de er sikre på å vinne noe med den. Jeg tror Russland for tiden har mer kontroll over Krim enn Ukraina har, Moskva har mer innflytelse enn Kiev, for det nye regimet i Kiev opptrer i et vakuum, og har ikke full legitimitet. Det er mange i Ukraina som mener de ikke er de rette til å sitte der, og på Krim har de knapt støtte overhodet i den russiske majoriteten av befolkningen. Det hjelper ikke å kommandere og beordre, når ordren ikke blir fulgt, som også Janukovitsj smertelig har fått erfare.
Videre har det nye regimet med tung overvekt fra Fedrelandspartiet overtatt et land der Janukovitsj i fire år har kunnet plassere sine folk i viktige posisjoner. Selv om det for tiden foregår et kappløp om å komme seg lengst mulig vekk fra forbindelsen med den falne presidenten, for å posisjonere seg til nye lukrative stillinger i nye tider, så er det ikke slik at disse på et øyeblikk blir vennlige til erkefiendene i Fedrelandspartiet. Det er et meget svart regime som sitter i Kiev nå, Ukraina har en svak statsmakt, og de vil neppe ha styrken til å møte en truende situasjon på Krim med fasthet.
De smått symbolske, men likevel betydningsfulle okkupasjonene av viktige bygninger og infrastruktur som parlamentsbygningen og flyplasser, understreker. Det sender en melding til Kiev: «Vi kan gjøre hva vi vil, og dere kan ikke gjøre noen ting for å stoppe det». Adressaten er tydelig, men avsender er ukjent. Er det virkelig frivillige militsgrupper, som de utgir seg for å være, eller står det en større kjempe bak der?
Russland er bundet av en avtale fra 1994, der de respekterer Ukrainas integritet og nåværende grenser i bytte mot hele Ukrainas atomvåpenarsenal. Den avtalen vil ikke Russland bryte, uten å være helt sikker på å lykkes med det. Men om Krim kommer seilende til dem, vil ikke Russland la sånne gamle avtaler underskrevet av en forfyllet president hindre dem i ta i mot. Garantier og avtaler har det med å slutte å gjelde når mektige aktører har fordel av det. Ukraina har jo glatt satt til siden sin egen konstitusjon siste uken, og blitt applaudert av det internasjonale samfunn. Så eventuelle protester vil klinge litt hult, i hvert fall i russiske ører.
En helt grei blogg 