Ommøblering!

Forrige lørdag flyttet vi inn med at Olia og jeg tok kontroll over lørdagsfrokosten. I dag var det ommøblering, og det er det denne posten skal handle om når den endelig skal bli skrevet ferdig noen dager senere.

Vi har det veldig godt for tiden, Olia og jeg. Jeg er lykkelig fordi vi får flyttet hjem til Ganddal, og får oss et skikkelig hus å bo. Vi kan lage oss en familie og et hjem, kanskje i omvendt rekkefølge. Olia er glad fordi det endelig ser ut til å løsne litt med arbeidet hennes. Hun har fått en liten deltidsstilling ved et sykehjem i Stavanger, og med ekstra vakter får hun opparbeidet seg en ganske grei inntekt med dette. Det er også mye mer stabilt enn de usikre ringevikarvaktene, der hun hver dag kunne bli sendt til nye barnehager med nye rutiner, om hun i det hele tatt fikk seg noe å gjøre.

Men vaktene på sykehjemmet er dessverre ofte kveldsvakter. Så når jeg kommer hjem fra jobb, er Olia gjerne allerede reist. Om hun ikke har arbeid, har hun studier ved Stavanger universitet, der hun har kommet seg inn på et forkurs. Hun er aktiv.

Denne morgenen skulle også Olia på jobb. Mot at vi betaler bensinen får vi disponere bilen til mor når hun selv ikke trenger den. Om morgenen i helgene er det egentlig ganske kritisk nødvendig, for det går som man vet som har satt seg inn i det ikke tog eller buss fra Sandnes til Stavanger om morgenen i helgene. Alternativet er å sykle. Og så sakte som Olia sykler, er det et alternativ som må kalles ugunstig. Det er et alternativ vi vil utsette, for å si det sånn. Når mor flytter er det ingen bønn, da har vi ikke bil.

Alright, jeg kjørte Olia til jobb denne lørdags morgenen. Det var grytidlig, og for Olia ganske tøft å måtte stå opp litt over seks når hun ikke hadde fått sovnet før litt over midnatt. Men sånn er det, det er kjekt med jobb, og ypperlig at vi har fått det til slik at hun får anledning til å jobbe. Vi kjørte til Stavanger i godt humør. Jeg slapp henne av, og benyttet også anledningen til en kjapp løpetur rundt Stokkavannet.

Da jeg kom tilbake – jeg merker at jeg går i min vanlige felle, det blir lange poster, denne skal handle om ommøblering – viste det seg at Olia hadde ringt syv ganger. Mens jeg kjørte på motorveien ringte hun enda en gang, de hadde satt opp vaktlistene feil. Hun skulle ha ettermiddagsvakt denne dagen. Hun var på Sandnes.

Vi brukte ikke mye tid på å ergre oss over dette. Tiden ble brukt til å glede oss over at vi fikk spise frokost sammen. Vi svippet innom Mega på Brueland, der kjøpte vi rikelig av alle varer som var på tilbud, og også rikelig av flere andre varer. Jeg fikk også forsynt meg av litt kaffe og kake som var satt ut gratis, slike sjanser lar jeg aldri gå fra meg.

Så hadde vi en fin og lang frokost hjemme. Den varte akkurat så lenge at det var på tide for Olia å gå på jobb igjen. Hun må jo gå ganske tidlig, siden hun er avhengig av kollektiv transport. Tilbudet er ikke all verden her i området.

Det var på ettermiddagen jeg fant ut at jeg ville ta opp stereoanlegget. Det hører jo hjemme i alle hjem som jeg vil bo i, det skal være skikkelig anlegg for musikk. Forrige uke hadde vi hørt bare på en liten tivoliradio, koblet til en bærbar PC, spilt av Wimp. Vi har egentlig et ganske flott anlegg, gammelt og dyr, med tjukke kabler og kraftige høytalere. Det skulle jeg bære opp.

Så er det bare det, at for å få disse kablene fra høytalerne til anlegget måtte vi flytte litt på og styre litt med den store bokreolen fra det brune 70-tallet. Det lå jo i kortene at da burde egentlig hele reolen flyttes. Særlig slik vi kommer til å få det når mor tar ut møblene herfra, så vil den se bra dum ut om reolen står ved langveggen. Dessuten ville de store høytalerne da sende lyden på tvers av rommet, og ikke ut i det. Reolen måtte til kortveggen. Vi spilte kortene ut.

Og så gikk det som det pleier. Jeg gav øyeblikkelig opp, slik flytting og styring er noe av det verste jeg vet. Ved ethvert tidspunkt vil jeg være klar til å utsette alt sammen til senere. Mor får imidlertid kjempekrefter når det kommer til slik flytting og styring og ordning, det er akkurat som hun liker det. Hun liker det i alle fall veldig godt når det er gjort, og er alltid villig til å legge i mye krefter og energi i å komme dit raskt. Hun vil ikke utsette noen ting. Få det gjort med en gang, er slik det blir når hun velger.

Karakteristisk hentet vi frem målbåndet og målte om det ville gå først når vi hadde kommet så langt at det var for sent til ikke å forsøke. Målbåndet gjorde oss verken sikrere eller mer usikre på resultatet, det ville holde akkurat, eller akkurat ikke.

Det gikk med mye lenger tid enn planlagt å få hentet opp dette stereoanlegget. Det gikk med hele kvelden. Men da det var gjort, var resultatet helt åpenbart bedre. Det gjaldt til og med for den overflod av møbler vi sitter med nå. Reolen er presset inn i kortveggen. Sofagruppen står med salongbord og lenestoler, begge to, nede i langhjørnet, og ikke i korthjørnet. Lenestolen får vi plass til nede ved vinduet, i det hele tatt fikk de fleste møblene seg en mye bedre plass enn de fra før hadde hatt. Og vi hadde stereoanlegg som kunne spille flott musikk flott ut i stua. Slik har det ikke vært på årevis.

Nå kunne vi slappe av med god mat. Olia og jeg hadde kjøpt inn på tilbud, og ikke fullt så godt tilbud. Mor laget til. Olia var riktignok på jobb, så hun fikk ikke være med på festen. Dumt nok skjedde til og med en feil med bussen hun skulle ta hjem. Bussjåføren fikk henne ikke av på Ganddal, så hun ble med til delfinene på Foss Eikeland, og måtte bruke ytterligere en halv time og vel så det i kraftig regnvær før også hun endelig var hjemme. Da var det på ny midnatt.

Men vi var alle veldig godt fornøyd med ommøbleringen. Neste ommøblering er når mor tar med alle tingene sine ut. Det skjer den helgen september blir oktober.

 

 

 

Stokka eller Krim?

For en tittel. Den er i dag helt på sin plass. Og like uventet som at dette skulle bli et valg, er det at Stokka kommer til å vinne. Har vunnet.

Det er Olia det er snakk om. Og det er spørsmålet hva vi skal gjøre i sommer som er relevant. Vi har siden vi ble gift alltid feiret sommeren med å reise til Krim. Det er feriehalvøyen, ikke påskekrimmen vi snakker om. Og Stokka er det trauste området mellom Stokkavatnene og Mosvannet vest for Stavanger, aldri skulle jeg vel trodd jeg skulle se på det med interesse.

Det er altså ikke jeg, men Olia som gjør det. For temmelig nøyaktig ett år siden hadde hun sin første arbeidsdag i Norge, som vikar i barnehage i Bergen. Siden – og før – har hun søkt jobb, alle mulige, alle steder.

I januar/februar ble det lagt ut en mengde sommerjobber i omsorgsbransjen. Olia søkte på alle sammen, i Sandnes, Time, Stavanger og Gjesdal. De færreste har hittil svart, men Stokka gjorde det, og kalte henne i dag inn til intervju.

Vi var lunkne, særlig jeg. Sommeren er hellig, da skal man være unge og glade, og ikke kaste tiden bort på jobbing. Valget mellom jobbsommer i Rogaland og feriesommer i Ukraina er ikke noe jeg trenger å se lenge på. Olia pleier lengte seg depressiv etter å ha vært for lenge borte fra sitt kjære hjemland, det er balsam for henne og besøke det og familien.

Men det er et par ting som gjør valget i år litt spesielt. Vi trenger ikke så mye pengene, som vi trenger at Olia har en mer stabil og fast jobb og kan dokumentere en mer stabil og fast inntekt. En måneds julijobbing monner ikke så enormt, men utsiktene til mulig forlengelse er imidlertid noe som må med i betraktningen.

Så Olia bestemte seg i dag for å la det stå til, hun reiste. Stokka ligger klønete til når man reiser med offentlig fra Ganddal. Det er tog til Stavanger sentrum, så videre med buss til Stokka, 150 kroner frem og tilbake. Eller som Olia valgte å gjøre det, til fots de drøye to kilometerne det var til sykehjemmet.

Kort før klokken halv elleve ringte hun. Intervjuet hadde ikke bare gått bra, hun var allerede tilbudt jobben! Det var 80 % i sommer, og mulighetene for forlengelse var allerede avklart – det ville det bli. Hun var bent frem lykkelig.

Det samme var jeg. Vi sier fra oss en sommer på Krim, det ser sånn ut. Men det ser også ut til at vi får Olia inn i fast jobb, med alle rettighetene det utløser. Det vil også hjelpe veldig at hun i Norge vil ha erfaring både fra barnehage og aldershjem, begge steder hvor bemanningsbehovet er desperat. Jobben er også fin å kombinere med studier, når det med tiden antagelig blir aktuelt.

Olia var så glad at hun bestemte seg for å kombinere å ta Stavangerområdet litt i øyesyn og spare noen kroner. Hun hadde kommet til Rogaland rideklubb på Hinna da hun ringte igjen, hun lurte på hvor hun var og hvordan hun skulle komme seg hjem. Hun hadde planer om en buss… gå hjem… hva som helst…

Vi feiret i dag med lammefrikasse til middag, og vafler med rørte jordbær til kaffen. Gode nyheter skal man alltid være litt forsiktige med, i hvert fall når det gjelder Olia her i Norge. Men akkurat nå kan det se ut som at hun etter halvannet år i Norge er i ferd med å få sin første faste jobb. Det ville være en kjempenyhet og gjøre mange ting veldig mye enklere for oss.

Olia får svaret fra NOKUT

Noe av det vi ventet spent på da vi kom hjem fra sommerferien, og som vi forresten spent hadde ventet på gjennom ferien, og også lenge før den, var svaret fra NOKUT. NOKUT er organget i Norge som kontrollerer høyere utdanning i utlandet, og Olia hadde sendt papirene til dem for lenge siden. Allerede i februar, må det ha vært, senest i mars, men da vi reiste på ferie i slutten av juni, var de fortsatt ikke kommet. Og i deprimerte stunder kunne Olia tolke det til litt av hvert, i pessimistiske stunder ikke stort bedre, og annet enn deprimerte og pessimistiske stunder hadde ikke Olia når det gjaldt NOKUT og disse papirene. Hun kunne få det for seg at de drøyde saksgangen for henne og andre utlendinger, og at de aldri ville godkjenne noe som helst, og i alle fall ingenting som ville hjelpe henne noen vei. Jeg vet ikke hvorfor NOKUT bruker så lang tid på saksbehandlingen, men da svaret kom, var det langt mer positivt enn selv jeg hadde håpet, og jeg er veldig optimistisk av natur.

I ettertid ser jeg at de godkjente for Olia akkurat som de har godkjent for alle andre jeg vet om. Det er riktignok få, noe representativt utvalg har jeg ikke å snakke om, men jeg drister meg likevel til tommelfingerregelen at de generelt sett tar bort et år, og godkjenner resten. Det gjorde de alle fall for Olia. Noe av årsaken er etter hva jeg i min overflatekunnskap forstår, at utdanningen i Ukraina er slik at skillet mellom grunnutdanning og høyere utdanning skjer tidligere, slik at noe av det som blir lært på universitetene er slikt som her i Norge blir lært i videregående skole. De har ikke straks den fagspesialiseringen ved universitetene som vi har her i Norge, og de er ennå ikke kommet i slutten av tenårene da de begynner på den. Slik kunne Olia i midten av 20-årene både ha fullført full universitetsutdanning, ha jobbet som oversetter og startet og drevet sin Petsjersk språkskole i sentrum av Kiev.

For Olia betydde fjerningen av et år at hun ikke fikk godkjent hele masterstudiet sitt. Men hun fikk godkjent 60 studiepoeng av det, og hele bachelorgraden meg italiensk og engelsk oversettelse. Det betyr at hun har – eller må ha – godkjent oversettelsesautorisasjon i italiensk og engels, som hun kan spe på med morsmålsspråkene russisk og ukrainsk, og dermed har hun fire forskjellige språk hun kan tolke og oversette mellom. Et av de andre brevene hun fikk i posten var godkjennelsen av norskprøve 3, noe som gjør at hun har dokumentasjon på at også norsken er brukbar, om de hun på norsk snakker med, ikke skulle forstå det. Med det har vi kanskje fått en åpning for litt varige jobbmuligheter her i Norge, noe som er svært viktig for selvfølelsen hennes.

Vi tar imidlertid ingenting for gitt, og fortsetter å prøve alle steder det skulle være muligheter for en karrierevei. Man snakker så mye om integrering, men før man får en skikkelig jobb, blir man ikke integrert, om man er aldri så mye lykkelig gift med en nordmann. Jeg er imidlertid optmistisk – som alltid – på at dette med jobb for Olia snart kommer til å løse seg veldig bra. Og om ikke, så kommer vi fortsatt til å være lykkelige sammen så lenge jeg kan se fremover. Det er ingenting feil i den setningen der.

Neste skritt for Olia nå er å undersøke mulighetene for oversetterjobb, vi er allerede i gang, og se om vi kanskje kan gjøre neste forsøk på Bergenstesten allerede i oktober, om det skulle gjøre mulighetene for oversetter- eller tolkejobb bedre. Også her er vi i gang, vi snakker nå norsk sammen, og lar russisken ligge til testen er tatt. Jeg er optimistisk, og like i nærheten av å si at det er vi begge.

Olia har hatt sin første lønnede arbeidsdag i Norge!

For noen år siden vant jeg Stavanger Aftenblads konkurranse om å gjette på begivenheter for det kommende vår. Det var 20 spørsmål med tre alternativ på hver, spørsmål av typen «hvor mange regndager blir det i juli» og «hvor havner Viking i serien», og jeg klarte vel 14 av dem, eller noe slikt. Etter loddtrekning blant dem som klarte like mange, vant jeg, og fikk besøk av journalist med premie og spørsmål, og fotograf med kamera. Det ble bilde i avisen, og en fin ryggsekk med mer. Det var fine greier.

Min far – som alltid hadde et våkent øye for mulige konkurranser og leker – forelso at vi skulle ha en lignende spørrekonkurranse for familien. Siden har vi hatt det, selv om vi riktignok ikke har fått det helt til etter at han døde, det blir liksom rot med alt i hop. Men vi forsøkte i år også, hver av familiene som deltar skulle sende inn en liten samling spørsmål, og så skulle jeg velge ut de 20 beste. Blant spørsmålene jeg selv laget og selv valgte ut, var når Olia skulle få sin første lønnede arbeidsdag i Norge. Dette var i julen, hun hadde nettopp kommet til landet, og var allerede i gang med å søke jobber på Finn.no og hvor det ellers måtte være. Alternativene var før påskeferien, innen sommeren er over eller senere, om jeg husker noenlunde korrekt. Dagen før påskeferien fikk hun første telefonen fra Vikarservice, det var barnehagejobb fredagen før palmesøndag, og Olia slo seg selvfølgelig til – inntil hun altså husket vi skulle på påskeferie den dagen.

Nå er det imidlertid avgjort. I dag da jeg kom hjem fra jobb, først på formiddagen for å hente matpakken jeg hadde glemt, så på ettermiddagen for virkelig å komme hjem, så var ikke Olia der. Det betydde at hun ikke hadde vært der hele dagen. På bordet lå en lapp med en veibeskrivelse og et navn. Mobilen min var vekk, og da jeg ringte til den, hørte jeg den ikke og fikk ikke svar. Det ante meg hva som var i gjære. og anelsen slo til, Olia hadde vært på jobb. Hun kom hjem overlykkelig mens jeg laget middag, fiskegrateng fra mor, hun hadde vært på jobb, i barnehage, og alt hadde gått bra. Hun hadde snakket norsk som bare juling, og lært å si skarre-r av en 3-4 åring som het Lars, og ikke fant seg i en russisk rulle-r i navnet sitt. Han skulle bare visst hva slags dynamitt han la seg ut med. Men Olia var i perlehumør, og skarret på r-en som en franskmann også da hun kom hjem.

Hun har allerede lagt planer for hva hun skal kjøpe for pengene. Folk som kjenner henne, kan med en gang gjette. Det blir gaver. Hodet har gått i en hvirvelvind med planer siden hun kom hjem, og frem til hun måtte på norskkurset, litt forsinket. Som den ivrige russer hun er, gikk hun på jobb uten både frokost og matpakke, når hun skjønte hun hadde jobb, var det ut. Hun er lykkelig nå, og det er jeg også. Å få jobb var viktig for henne, og nå har hun klart det. Dette var den første, det kommer garantert flere.

Olia foran noen av bilene hun har tenkt å kjøpe for lønnen sin

Tingene faller på plass for Olia

I dag kommer en liten post i fortsettelsen av kampen om å få min kone Olga Iurzhenko (som har kommet til å hete med latinske bokstaver) til Norge, og få henne inn i systemet her. Mesteparten av bryet og arbeidet ble gjort mens vi ennå ventet på at hun skulle få oppholdstillatelse og slippe inn hit, men det viser seg at det gjenstår ennå litt også nå som hun er her. Hun er særdeles aktiv, og har fått ordnet det meste selv av alle mulige registreinger og helsesjekker, hva jeg i høyden må gjøre er å vise på kartet hvor de forskjellige tingene ligger.

De viktigste tingene har med arbeid og utdannelse å gjøre. Mange av dem jeg treffer ute i det virkelige liv – altså ikke her inne i cyberspace, hvor jeg forresten ikke treffer så mange – mener også at det sosiale er viktig, men der kan vi melde at det overhodet ikke er noen problemer. Jeg får fortsette mitt sosiale liv som jeg vil, hun får være med når hun vil, og hun er ennå ikke i nærheten av å ytre noe ønske eller behov om å ha et sosialt liv utenom mitt. For å si det rett ut tror jeg dette behovet rett og slett er sterkere for meg på vegne av henne, enn for henne selv. Jeg vil gjerne at hun skal komme seg ut litt og være litt med norske eller med andre utlendinger i Norge, slik at det ikke bare blir gjennom meg hun får lært seg hvordan tingene blir gjort og hvordan vi tenker her i landet. Så snart hun kommer ut i arbeid eller norskkurs er vi allerede i gang med det.

Olia var for en stund siden og avla en liten test ved Nygård skole i Bergen for å finne ut hvilket nivå hun skulle være på i norskkurset hun skal igjennom. Det var viktig for oss at hun kom på så høyt nivå som mulig, slik at hun kan klare Bergenstesten (norsktest for innvandrere som skal ta høyere utdanning i Norge) allerede i april. Det gikk ganske bra, hun kom inn på et nivå som holder henne i rute, og vi venter bare på klarsignal at hun nå skal begynne. De to ukene som skulle gå før vi fikk brevet i posten er nå passert.

Dette er det eneste av de svært viktige tingene vi venter på nå. I dag fikk vi nemlig ut av verden tre viktge ting som har hengt litt over oss, hvorav det aller gledeligste var at vi endelig fikk personnummeret hennes i posten. Allerede 6. januar var hun og spurte etter det, først i dag kom det. I mellomtiden har hun rukket å utøse riktig så mange klager over norsk byråkrati, hvor alle riktignok smiler og hvor man blir raskt mottatt og effektivt ekspidert, men hvor ingenting skjer. Det er ganske frustrerende å være uten personnummer i vårt moderne samfunn, hvor så mye foregår på internett, og man bent frem trenger personnummer for å bestille en del ting. Det er akkurat som om hun først nå har blitt et helt menneske og et ordentlig medlem av samfunnet. Det er pussig det skal være slik bare for et nummer.

En av tingene vi trodde vi trengte personnummer for å få gjennomført, men som det viste seg at vi ikke trengte det, var samordnet opptak. Der søkte hun allerede første eller andre dag opptaket åpnet andre februar, og selv om hun ganske sikkert kommer til å ombestemme seg en god del med rekkefølgen på studieønskene før den endelige listen skal gjelde, så er i det minste noe sendt og vi har følelsen av at vi er i gang. Vi må også sende ukrainske papirer til Nokut, noe vi også trodde vi trengte personnummer for, men som det omtrent samtidig som vi fikk personnummeret tilsendt, viste seg at vi ikke trengte for å sende papirene dit. Derimot trengte vi kopi av passet, og det sørget jeg for å lage i dag.

Den siste tingen vi fikk ordnet, eller rettere sagt, fikk lagt alle ting til rette for å ordne, var oppmelding til Bergenstest. Jeg var i dag borte i Allegaten 27 i Bergen, der de holder til, bare for å finne ut at oppmeldingen finner sted over internett gjennom folkeuniversitetet. Det er jo like greit, for ikke å si bedre. Det vil bli gjort i morgen.

Ellers er hun aktiv inntil det umulige, og har allerede lagt fra seg læreboken hun skal bruke i norskkurset fordi den er for lett. Hun vil slå flere fluer i samme smekk når hun lærer seg norsk, og leser i stedet for litt forenklet samfunnsfag, ordentlige lærebøker i biologi, kjemi og fysikk, fordi hun vet at dette stoffet vil hun trenge senere i utdanningen sin. Allerede flere ganger har hun spurt meg om ord jeg aldri har hørt om, for eksempel hva det vil si å være «døvblitt». Hun har også flere eksempel på ord som virkelig finnes og som hun har spurt om, men det koseligste eksempelet var den gang hun i en samtale om andre ting forsøkte seg med det ville dyret «spekkhopper».

En begivenhetsrik juni

Denne posten er skrevet i ettertid, ganske godt i ettertid til og med, men det slo meg etter hvert at juni var en ganske begivenhetsrik måned for meg. Det var en utrolig måned, egentlig. Det var mye nytt som skjedde, mange ekstreme ting, fra jeg for første gang i mitt liv gikk til betalt time hos legen, og øyeblikkelig ble lagt inn på sykehus, også det for første gang i mitt liv, selvsagt, til jeg mot slutten av måneden reiste ned til Kiev og min Olga Jurijevna for å gifte meg med henne, noe jeg også gjorde under stor stas den 27’de.

Jeg har skrevet mye om alt allerede her på bloggen, men vil ta den reflekterte versjonen nå. Jeg ante jo ved inngangen til juni ingenting om at jeg alvorlig led av blodmangel, og bare skulle tatt øyeblikkelig pause fra alt. Tvert i mot var jeg like aktiv som alltid, opprettholdt blogger og skrev på andre ting, leste mine sider på russisk i Anna Karenina, planla bryllup og snakket i timevis med min blivende kone hver dag  på skype, og hadde den vanvittige uken med å komme hjem fra Kiev sent mandag kveld/natt, full jobb 8 timer undervisning tirsdag, skrive manuskript, lære det og servere det onsdagen på Rick’s, skaffe tall og fylle ut selvangivelse torsdag, og reise til bryllup for å være toastmaster fredag grytidlig morgen. Den helgen var siste før juni.

Og da juni begynte var jeg mest opptatt av at jeg hadde fått unna alle plikter utenfra som hang over meg, nå kunne jeg konsentrere meg om mine ting, og om jobben, selvsagt, jeg var jo hele tiden i full jobb som lærer. Onsdag var jeg hos legen med frykt for at jeg hadde høyt blodtrykk. Da jeg ikke hadde det, spurte jeg om jeg nå kunne begynne å trene igjen, og om det ikke var mulig for meg å løpe Stoltzekleiven. Da legen sa ja til det, løp jeg Stolzekleiven torsdagen, før jeg ble lagt inn på Haukeland fredagen. Da fikk jeg plutselig enda mer å tenke på. Vi er nå kommet til 5. juni.

Blodoverføring, Haraldsplass

For en lærer er det absolutt verst tenkelig å bli innlagt i juni når karakterene skal settes og eksamene avholdes. Jeg hadde heller ikke fått lansert nyheten ordentlig om at jeg skulle gifte meg. Det hadde jo heller ikke blitt ordentlig klart før to helger tidligere, og ukene i mellom hadde vært ekstremuker. Jeg tenkte dessuten stort sett på min kjære kone, og på at jeg elsket henne enormt. Det eneste jeg fryktet der på sykehuset, var at hun skulle forlate meg.

Mitt opphold på sykehuset ble heldigvis kort. Etter påfyll av to poser blod var hemoglobinnivåene mine tosifrede, og jeg kunne bli utskrevet lørdag kveld. Da gikk jeg hjem, spaserte på føttene mine, og hadde meg et lite måltid middag, før jeg skypet med Olia og informerte henne om hva som hadde skjedd. Hun var sporenstreks klar til å avlyse hele bryllupet, fordi  hun hadde lenge ment jeg var for tynt, og ville ikke ha noe av at jeg lot være å spise, bare for at jeg skulle bruke penger på bryllup. Hun er sjelden redd for de aller største konsekvenser. Og passer således godt med meg, som vanligvis er mer dempet, og synes verken det aller største eller det aller minste er noe videre å ta på vei for. Jeg forklarte henne hva sykehusoppholdet gikk ut på, og vi ble raskt enige om at bryllupet ikke stod i fare, og at ingen av oss således hadde noe å frykte.

Resten av ukene i Norge ble vanvittige. Jeg skulle være sykemeldt, og samtidig skjøtte mine plikter som lærer, jeg skulle i alle fall være sensor. Og det resulterte jo at jeg i hele sykdomsperioden arbeidet godt over 100 %, for jeg hadde jo så mye å ta igjen etter ekstremukene. Bare skriftlig sensor i norsk dreier seg jo om 180 stiler som skal rettes, kommenteres og bli karaktersatt. Heldigvis har jeg en styrke i å få arbeid unna.

Og jeg holdt det også gående med festligheter. Det var avlsutningsmiddag med skolen onsdagen, jeg var med, og lørdag var det fest med Bergen Stand up, jeg var med som bare det, og søndagen var det opp og gå til Ulriken med ubegrensede mengder vin og mat. Det faller meg veldig vanskelig å ta det med ro.

Ulriken09, Martin

Uken som fulgte var sensoruken, jeg gjennomførte alle mine oppdrag. Jeg var også på en avslutningsseanse for sommeren med min gode venn Martin, vi måtte jo drikke opp resten av vinen fra turen, og jeg måtte informere ham ordentlig om at jeg nå reiste til Kiev for å gifte meg. Bloggene var skadelidende i perioden, det må sies. Og jeg brukte veldig mye tid på å snakke med venner og kjente om hva som var skjedd, og hva som skulle skje, og jeg måtte ha noen runder med mor og familien, for det viste seg at jeg fikk innkalling til den siste legeundersøkelsen etter at jeg skulle ha reist til Kiev. Og ingenting tok selvfølgelig så mye tid som min kjære Olia, timevis hver dag.

Mandag 22. juni fikk jeg innkallingen til en undersøkelse for endelig å få slått fast hva det var som var galt, og som gjorde at jeg mistet så mye blod at jeg måtte få nytt, mandag 22. i en uke jeg giftet meg den 27’de i Kiev. Jeg kunne utsette reisen, utsette bryllupet eller utsette undersøkelsen. Det var også inni her nødvendig å få noen dager permisjon fra jobb. Det var i det hele tatt mye som stod på.

Gudskjelov fulgte jeg mitt ubekymrede instinkt, og reiste selv om ikke alt med sykdommen var avklart. Jeg hadde innhentet råd både her og der, og mor hadde forhørt seg på legekontoret hvor hun jobbet, informasjonen var sprikende, men sprikende informasjon er ikke nok til å risikere et helt bryllup. Jeg reiste, jeg reiste ned til min kjære Olia.

Og det nede i Kiev forandret selvfølgelig livet seg. Der var det ikke mer jobb og plikter og snakk, der var det bare planlegging av bryllup og avslapping, det første mer enn det første, og de lave blodverdiene ble ikke snakket om i det hele tatt. Og hvorfor skulle man vel det, de var antagelig på vei oppover? Denne uken var bare fylt av det helt vanlige stress og forventning et bryllup i Kiev innebærer. Det var bare et lite tidspunkt der hele bryllupet stod i fare, noe det ellers hadde gjort rett som det var, i alle fall følelelsesmessig. Vi var aldri sikre på at det ville gå i orden før alle papirene og registreringene var i hende, og da det endelig ble gjort i mai, ble jeg syk i begynnelsen av juni. Mot slutten av juni var det imidlertid på stell.

Olia med ring, hender

Slik gikk det altså til at jeg giftet meg. Fredag 26. juni kom min kjære familie til Kiev. Fra da av var bare sikkerhet og velstand. 27. juni ble bryllupet avholdt, og jeg var en gift mann. En måned med sykehusopphold, full jobb og bryllupsplanlegging var helt greit gjennomført. Venner og kjente har sagt meg at det alt sammen gikk lovlig fort, og det er jeg enig. Det gikk fort og riktig alt sammen, og det var veldig kjekt å ta del i det og å være meg. Slik har jeg også tenkt å la det fortsette. Nå har jeg til og med en kone å la det fortsette med. Nei og nei resten av livet kommer til å bli artig!