70 års markeringen i Moskva for avslutningen av andre verdenskrig

Jeg så nettopp en dokumentar på NRK2, Det var i Polen det begynte, om andre verdenskrig og overfallet på Polen. Slike filmer gjør enormt inntrykk på meg, har alltid gjort det, og mer nå. Tyskernes behandling av kvinner, barn, fedre, det er en skam som vil henge ved Tyskland i lange, lange tider. Det er også en påminnelse om at krig må unngås, i enhver form. Andre verdenskrig ville neppe vært mulig om makteliten i Tyskland ikke hadde vokst opp med første verdenskrig, dens redsler, og tyskernes følelse av urettferdighet etter Versailles-traktaten og fredsoppgjøret.

Akkurat denne filmen nevner ikke Sovjetunionens overfall mot Polen, angrepet fra øst, som kom noen uker etter det tyske i vest. Der foregikk det også redsler. De var systematiske der også, sovjetrusserne arresterte og henrettet, målrettet og vilkårlig, om en annen, som tyskerne gjorde det. Målrettet for å knekke motstandsfolk, vilkårlig for å skremme resten av befolkningen. Forskjellen var at tyskerne skrøt av det, det var en del av deres ideologi, de gjorde det synlig og åpenlyst, mens sovjetrusserne gjorde de verste ugjerningene i det skjulte, benektet dem heller enn å skryte, de snakket om «vennskap og forbrødring», samtidig som de erobret og okkuperte.

Det var et ganske annet Sovjetrussland enn Russland er i dag. Det er vanskelig å vite hva man skal kalle dem. De kalles ofte russerne, men deres leder var fra Georgia, og i grusomheter gikk de ukrainske Bandera-styrkene dem en veldig høy gang. Og det var nå en gang Sovjetunionen som gjorde den tyngste jobben i å befri Europa fra nazistene. Tross alle Sovjetunionens og særlig Stalins forbrytelser, har Europa en god del å takke dem for. Og folket i Sovjetunionen, inkludert russerne, led vel så mye, som ukrainere, hviterussere, balterne, polakker, og alle de andre, både i verdenskrigen og ufriheten som fulgte.

Nå er det krig på ny, mange kriger. I den arabiske verden er det vanskelig å holde oversikten. Libya, Syria, Jemen. Det er uro i Afganistan, Nigeria og Kenya har veldig tydelige problemer, med forferdelige terrororganisasjoner som ikke ser ut til å ha noen grenser, verken for hvor de opererer, eller hva de finner på.

I Ukraina er det også en krig. Det er laget en våpenhvileavtale, Minsk2, men det er ikke en fredsavtale. Det er ingen egentlig enighet. Det er bare en skjør avtale om betingelsene for å la våpnene hvile, mens man forsøke å arbeide seg frem til en bedre avtale, som kan holde og være varig. Jeg ser forskjellige tall, er det halvannen million flyktninger som er det offisielle tallet, nå? Halvannen million som har måttet forlate sine hjem? På grunn av Russland, sier vi. Litt merkelig da, at flertallet av disse flyktningene har reist til Russland. Og det fra disse flyktningene ikke kommer noen klager, mens de som har reist til andre områder av Ukraina, både har klaget selv, og fått kritikk fra menneskerettsorganisasjoner, som jeg har skrevet om i tidligere poster.

Det offisielle antallet drepte er nå rundet 6000, i følge FN. John Pilger skriver i siste nummer av Ny Tid at tilsvarende offisielt tall i Kosovo var noe over 2000. Det var nok for NATO til å bli en angrepsallianse, og bombe «et forsvarsløst Serbia», som Pilger kaller det. Pilger befinner seg godt ute på venstresiden, som også avisen Ny Tid gjør det. For Pilger er USA alltid den største skurken, og de vestlige mediene er medløpere, som tillater USAs ugjerninger å skje.

Moskva skal som vanlig ha en minnemarkering for avslutningen på andre verdenskrig. Ved hvert hele tiår, er det noe ekstra spesielt. I 1995 og 2005 har set vært gledelig, fordi de amerikanske presidentene Bill Clinton og George W. Bush har deltatt, side om side med de russiske presidentene, Boris Jeltsin og Vladimir Putin. Det var noe som var utenkelig for alle som vokste opp under den kalde krigen, da USA og Sovjetunionen var fiender, det var isfront mellom dem, knapt diplomatiske forbindelser, og man boikottet hverandres idrettsarrangement og benyttet enhver anledning til å forsure forholdet.

Sannelig har vi ikke klart å komme dit igjen. Det er ikke bare det at den amerikanske presidenten, Barack Obama, fredsprisvinneren som ble president på et program om å være brobygger, han skal ikke delta, men amerikanerne nekter sannelig også europeerne å delta. De fleste følger lydig Sjefen, Norge også, enda det døde flere russere på norsk jord enn det døde nordmenn under krigen, og det var Sovjetunionen som befriende Finnmark, og trakk seg tilbake, uten verken å ta noe fra oss eller kreve noe av oss. Stavanger Aftenblad har en leder i dag, der de kritiserer denne beslutningen av regjeringen. Geopolitiske forhold gjør at Norge er avhengig av et godt forhold til USA. Men vi har også nytte av et godt forhold til Russland. Nå ødelegger vi dette forholdet, på en konflikt de færreste nordmenn har satt seg noe særlig inn i. Russland kriger i Donbass, sier vi. Jeg er da fristet til å spørre hva Ukrainerne holder på med i Donbass. Om de kanskje bruker slike vennligsinnede bomber, som vi i vest, der folk ikke skjønner det er til deres eget beste at de blir drept.

Pilgers tekst i Ny tid er på halvannen avisside, i gammelt format, tettskrevet med tekst, få bilder. Han skriver om hvordan vi skulle lage en flyforbudssone over Libya, så Ghadaffi ikke skulle bombe egne borgere i Bengazi med bombefly, for øvrig ikke helt ulikt det Ukraina drev med i Donbass tidlig på sommeren i fjor, før opprørerne antagelig fikk hjelp av Russland til å skyte disse bombeflyene ned, og med det sørget for at ukrainerne måtte bruke gradraketter i stedet, noe de gjorde gjennom hele sommeren, til Russland virkelig kom inn på opprørernes side i august, og tvang frem den første våpenhvileavtalen, tidlig i september i fjor. Pilger skriver i artikkelen at USA og dets allierte slett ikke nøyde seg bare med å skyte ned Ghadaffis bombefly, de bombet byene hans også, og regimet, helt til han ble lunsjen av en gatemobb, «vi kom, vi så, han døde», sa Hillary Clinton triumferende, i enda en av disse groteske uttalelsene der amerikanerne inkasserer seieren, i det de virkelige problemene begynner.

Kun et eneste land i Europa har satt seg opp mot USA når det gjelder minnemarkeringen i Moskva. Det er Tsjekkia. Vær oppmerksom, folkens, at da vestmaktene inngikk den famøse avtalen med Hitler, om at han kunne ta Sudetenland fra tsjekkoslovakerne, så var det et land som protesterte, men som ikke kunne gjøre noe. Det var Sovjetunionen, Stalin. Den amerikanske ambassadøren i Tsjekkia kritiserte presidenten i landet, siden han skulle delta på markeringen. – Det vil se rart ut om den tsjekkiske presidenten som den eneste i Europa deltar i denne markeringen, er uttalelsen.

Den tsjekkiske presidenten svarte med å nekte ambassadøren tilgang til å besøke ham. – Jeg reiser akkurat hvor jeg vil. Hvordan ville vel amerikanerne ha reagert, om vår ambassadør i USA hadde lagt seg opp i Barack Obamas reiseplaner?

Tyskland er igjen landet som reelt forsøker å være brobygger. Det er utilgivelig stygt om de ikke vil være med på markeringen, om de blir invitert. Det er jo noe virkelig vakkert, om tyskerne og russerne blir venner igjen, etter alt det de gjorde mot hverandre under krigen. Men tyskerne har forpliktelser i mange retninger, og deltar ikke på selve dagen, men kommer dagen etter, for å legge en krans på den ukjente manns grav. En slik løsning kunne nok også andre statsledere ha fått til, om de ville markere avstand til Putins politikk i Russland og Ukraina, men også anerkjenne Sovjetunionens rolle i den verste av alle kriger, og markere et ønske om at i fremtiden er det fred, forsoning og samarbeid som er idealet, ikke at man skal dyrke motsetningene, gå for kompromissløsheten, mure seg inne, være klar til å krige.

Jeg skammer meg over å være en del av denne verden.

Russ’93 – 20 år etter

Forrige gang var det 15 års jubileum. Nå har vi blitt fem år eldre, og fem år bedre. I 2008 var vi på Sandnes brygge, i en fest som startet litt forsiktig, men tok fint av for enkelte utover kvelden og natten. Denne gangen hadde i hvert fall vi i klasse 3F bestemt oss for at det fikk være nok nostalgi og mimring og vas, nå skulle det være fest og gass, og ingen sjenanse og usikkerhet over hvor gamle og annerledes vi har blitt.

Jeg har blitt veldig annerledes siden sist. Jeg har giftet meg, jeg har kjøpt hus, flyttet hjem, i det samme huset jeg bodde i som barn og ungdom. Det var veldig naturlig vi hadde vorspielet her, også siden dette huset nå har litt ferdig vorspiel-stemning, røft og rufsete som det er.

Men som gift mann er ikke alt så enkelt lenger. Jeg må for eksempel vaske først, en tanke som ville vært nokså fremmed for meg i alle tidligere utgaver av  meg selv. Og om jeg hadde fått en slik tanke, hadde jeg aldri rukket å få den gjennomført før gjestene kom. Nå var det et visst håp, siden jeg ble pisket i gang av min kjære, vakre Olia. Hun har herlig disiplin og herlig kustus på meg, men er litt rufsete og uhøytidelig selv også, så hun passer godt for meg. Vi rakk jo aldri å vaske ferdig, og vi spøkte morsomt at det er fint vi får gjester av og til, så vi får ryddet huset. Men det må ikke skje for ofte, haha.

Det var morsomt mye snakk på Facebook om når vi skulle begynne. Som om slike klokkeslett hadde noe å si. Det var ingen som var i nærheten av å komme i nærheten av når de hadde planlagt. Så hvorfor planlegge, sier nå jeg? Huset står her, og jeg er her, det er bare å dabbe innom, og forventer du det skinet og fresj (skrevet på den måten, selvfølgelig på den måten) så må du jo ikke komme til meg. Det var ingen som så ut til å klage. Og heller var det ingen grunn til å klage.

Det var tvert i mot veldig, veldig gøy. Meget kledelig hadde ringeklokken sluttet å virke denne dagen, eller en av de andre dagene, siden jeg fikk den til bursdagen min nå i januar. Så gjestene liksom bare fadet inn, plutselig var de der i gangen. Svært bra, også med det, at klinken i døren heller ikke virker, så det går egentlig ikke an å lukke den igjen uten å låse den. Så den stod åpen, slik at det var lett og forståelig bare å gå rett inn.

Som på alle kjekke vorspiel – for ikke å si alle vorspiel, for hva er vel vorspiel om det ikke er kjekt? – er selve festen nesten litt forstyrrende. Man kommer seg aldri ut i tide, aldri. Jeg følte det var noen som var veldig nøye på å bestille maxitaxi, det kom i alle fall en maxitaxi, men vi var ikke nede på Charles og de før kvart over åtte, er jeg fortalt. En time og et kvarter etter festen skulle begynne. Meget bra.

For at vi menn skulle få oss en borddame – vi er da sjenerte, vi får det fort ikke til om det ikke blir ordnet for oss – skulle alle damer gi fra seg en av skoene sine. Så skulle vi trekke. Nå i ettertid har jeg jo analysert meg selv, og kommet til at det ikke er tilfeldig at jeg trakk den som stakk seg mest ut, en knall rød. Og jeg ble godt betalt, med en veldig interessant borddame, en som har levd og lever et skikkelig interessant liv, der det på ny blir vist at livet gjerne velge sine egne veier, og man må gjøre med det det beste man kan ut i fra forutsetningene man får. Hun her er en tøffing, hun var det den gang, på gymnaset, og har enda større grunn til å være det nå. Det var veldig artig å snakke med henne,  og vi snakket jo langt videre enn den middagen jeg hadde trukket henne for.

Gamle, gode Kjetil Kristoffersen var der også, han er en av dem som må få fullt navn i blogginnlegg. Han var en av dem som gikk i a-klassen allerede på barneskolen, en gandalitt, som jeg, og en som ser ut til å ha klart seg riktig bra i livet, og blitt riktig behagelig å være med.

Dette koselige middagsbordet ble brutt opp av det skulle være quiz. Da havnet jeg på et annet lag. Noen spørsmål var pinlig enkle, som hovedstedene i land anerkjent av FN, og formelen for pytagoras, men det hele ble avgjort av rekkefølgen på hitlisten den uken, det året vi var russ.  Så vårt lag kom på andre plass.

Etterpå var det Katrine som kom. Det er koselig at hun og jeg ser hverandre med fem års mellomrom. Det ble for lenge med de 15 årene fra skolen sluttet til forrige fest,  og nå også er det akkurat som hun er en nær venn det er naturlig å invitere i bryllupet, om jeg ikke allerede var gift. Vi to forlot bordet for å ta en prat med en kar som ikke var med for fem år siden, og som er typen som selv velger veier å gå. Han er skikkelig, han er noe ekstra, og slik ble vi stående der ute og utveksle komplimenter. 40 år er vi snart, men ennå er vi slik at vi kan bli svimle av glede når noen sier noe bra om oss, og vi ser at de mener det og har grunn for det.

Dans og moro hører også med. Forrige gang skrev jeg om en svingpartner som var flink til å ramle når vi danser. Det er sånt jeg liker godt, for det betyr at man ikke er så opptatt av å holde igjen. Hun var der denne gangen også, og denne gangen ble det til at vi ikke danset med andre enn hverandre. Jeg er også opplært av min ukrainske kone, jeg kjøper vin til damene nå, det skal ikke være noe tull med det. Og denne min dansepartner ramlet virkelig imponerende denne gangen. Hun fløy omkring, det var kjempegøy.

Vi skulle videre til neste sted, vi var nødt til det, de stengte jo. På neste stedet kom vi ikke inn, men vi fikk «VIP-billetter» (det må i hermetegn, det må bare i hermetegn) til det som tidligere het Pøbben, med ø, før det var lov å skrive med ø. Nå het det Storm, eller noe sånt tull, men det var jo Pøbben eller Pearl Harbor eller den mest pøbbete puben i Sandnes. Der gikk vi inn, snart 40-åringene. Og vi danset jo ungdommen ut av dansegulvet.  Jeg og min dansepartner ramlet også frivillig nå, hele rommet i bruk, hele rommet i fest.

Så skulle vi hjem. Det var to  gamle klassekamerater fra b-klassen på barneskolen, c-klassen på Høyland ungdomsskole, som sørget for det. Vi har vært barn sammen, vi tre. Nå sitter vi i hver våre liv, men alle på Ganddal. Og alle internasjonale på en måte det ville vært helt umulig å forestille seg, den gang vi var barn og unge på 80- og begynnelsen av 90-tallet. Men sånn er det med livet, vi kan liksom styre det litt, men ofte tar det sine egne veier, og så sitter man der, fornøyd av helt andre grunner enn man hadde trodd.

Sånn er det jo kjekt med disse gjenforeningsfestene. Hva er det blitt av oss, hva skjedde.

Jubileum (så å si)!

Det er et par timer til jeg skal opp i russisk muntlig. Det at jeg skal opp så sent, som sistemann i nest siste pulje, gjør at jeg fikk litt ekstra tid til å lese gjennom pensum, og kommer til å stille godt forberedt. Jeg har hatt litt leseøvelse med Olia, og de har virkelig hjulpet meg. Lesingen er bedre, uttalen er bedre, og jeg har generelt sett fått luket unna noen feil. Eksamen på tirsdag i russisk grammatikk fikk også gjort at jeg fikk strammet opp den grunnleggende grammatikken en god del. Hele denne uken har jeg satt av til russisk, mens det i helgen blir sprenglesing i fysikk, hvor jeg skal ha eksamen på mandag.

Denne innledningen skulle bare sette stemningen bloggposten blir skrevet i. Jeg skal selvsagt straks lese grammatikken enda bedre, dobbeltsjekke et par ting, slå opp noen ord jeg kan få bruk for, generelt sett forberede meg til det siste. Men jeg fikk nettopp en telefon, eller det var rettere sagt Olia som fikk den gjennom min mobil, det var fra et vikarbyrå hvor hun har vært innom noen ganger, og som gjerne vil ha henne igjen, siden hun nå har fått gode tilbakemeldinger! Det er veldig gode nyheter, spesielt med tanke med hvordan hun slet i begynnelsen med å få det til, og hvor mange klager hun fikk. Ett år etter at hun fikk oppholdstillatelse i Norge ser hun allerede ut til å være endelig etablert.

For det er i dag nøyaktig ett år siden jeg kjøpte flybillettene hennes. Jeg trodde det var denne dagen jeg fikk brevet om at søknaden om familiegjenforening var innvilget, men dette brevet viste det seg at jeg fikk to dager, første desember, tirsdagen. Det var av den type brev som virkelig kan snu tilværelsen til det bedre. Jeg forsøkte den gang å vende meg til tanken om å feire min første jul utenlands, samtidig som jeg også den gang måtte konsentrere meg om eksamen, og alt det andre jeg hadde å gjøre. Fra politiet hadde jeg fått beskjed om at jeg skulle ringe dem om jeg ikke hørte noe før februar. Og jeg som så gjerne ville ha Olia hjem til jul.

Det fikk jeg altså. Første desember kom brevet, tredje kjøpte jeg flybilletene og den fjortende kom hun virkelig. Den syttende hadde jeg eksamen og den nittende reiste vi hjem til Ganddal. Du verden så ferske vi var den gangen.

I dag blir det feiring av mye. Jeg er ferdig med russisk eksamen, det er bagatell, når alle eksamener er ferdig kan vi snakke. Men Olia har nå minst to vikarbyrå som ønsker henne, og det finnes også konkrete barnehager som ønsker henne, og det er altså ett år siden vi fikk de gode nyhetene om at hun fikk komme. Til overmål kommer Trude og Lars, søster og svoger, på besøk. Olia har allerede vasket leiligheten, inkludert overtrekket på sofaen. Er det besøk, så er det fesøk. Og er det feiring, skal ikke vi være dem som holder igjen.

 

Asterix fyller 50 år!

Det er ikke akkurat på dagen. Den første historien om Asterix og hans tapre gallere ble publisert i det franske tegneseriemagasinet, Pilote, den 29’de oktober 1959. Men jeg poster likevel hyllesten i dag, siden det var i dag NRK gjorde meg oppmerksom på jubileet, og at det i dag også er en annen jeg kjenner godt som fyller år, nemlig min mor. Gratulerer med dagen til henne!

Asterix har jeg hatt et forhold til så lenge jeg kan huske, og står for meg som i særklasse den beste tegneserien. Den eneste som kan konkurrere er Larssons gale verden, men det er ikke noen ordentlig tegneserie, det er bare vitsetegninger. Som tegneserie står Astrix i særklasse. Jeg har likt serien siden jeg var et lite barn og lærte og leste, og også helt sikkert før jeg lærte å lese. Jeg likte serien gjennom hele barndommen, videre gjennom ungdommen, jeg likte den som student, og jeg liker den fortsatt som voksen. Den har alltid stått som særklasse.

De første minnene jeg har om Astrix er at min far leser Astrix and the normans, et blad vi hadde på engelsk. Jeg syntes det var fabelaktig, og løp opp til min barndomsvenn, Asgeir Ueland, for å diskutere bladet. Han hadde den norske utgaven. Og vi konkurrerte om hvilken utgave som var best, og utvekslet vitser med hverandre. Jeg mener at min kamerat som ikke kunne lese altfor godt, la en god del til i replikkene de tapre gallerne og livredde romerne utvekslet, for vitsene hans bar etter hvert mer preg av hans egen stil, enn av stilen til de store forfatterne og tegneren av serien, henholdsvis Rene Goschiny, og Alberto Uderzo. Siden har jeg lest Astrix and the normans også på egen hånd, på engelsk, og jeg skulle gjerne hørt fars oversettelse om igjen. Jeg er helt sikker på at han improviserte litt da de engelske glosene ble for subtile og sjeldne, og en av tekstlinjene jeg husker best og likte best er ikke å finne igjen: «Skremme? hvordan kan jeg skremme deg, når jeg ikke vet hva skremme er for noe)?» Det er høvding Timandhaf som sier dette til den vesle spretten, Justforkix. Også det navnet er jeg spent på høre hvordan far taklet. Jeg har spurt ham, men han husker ikke.

Et annet av bladene vi hadde tidlig, og som jeg sikkert har fått opplest et par ganger, før jeg begynte å lese det selv, er Asterix og Cleopatra. Det er også den utgaven av Asterix-albumene vi har som er mest utslitt. Jeg husker at vi lo allerede av forsiden (som i den norske utgaven ikke er en parodi på den berømte filmen med Elisabeth Taylor og Richard Burton, som kom samme år som Asterix-historien i 1963), der det stod hva det hadde krevd å lage denne serien. Først stod alt om tegneutstyr, så stod mengden av øl. Og selv om jeg ikke skulle drikke øl på månedsvis ennå, syntes jeg det var morsomt. Og siden har jeg alltid vært absolutt sikker på hvem Cleopatra er, hvem egypterne er, hva Sfinxen er og at den mangler nese, og en mengde av de andre detaljene som finnes i serien.

Jeg husker at min absolutte favoritt blant bladene er Asterix i keiserens klær. Det var originalt det tiende album i rekken, men de norske utgivelsene fulgte ikke originalrekkefølgene. Jeg mener å huske at vi kjøpte dette albumet ved en liten nærbutikk en gang vi reiste på sommerferie til Marivold, men jeg kan meget vel huske feil her. I hvert fall har jeg lest det bladet om og om igjen. Og selv om humoren i det er nokså enkel og barnslig, som når den rasende romerske kommandanten kommer helt ut av det når han brøler de nye legionærene på marsj, ett-to, ett-to, og så bryter han sammen på «ett», og Obelix kommer vennlig bort med ordene «og så kommer to etterpå, tror jeg». Dette «tror jeg», syntes jeg var overmåte morsomt, og det synes jeg for så vidt fremdeles. Likeledes synes jeg at Lillefix var veldig pen, og at det var veldig sjarmerende når alle forelsket seg  sånn i henne, og Obelix blir så bunnløst ulykkelig slik bare en med umiddelbar tilgang til sine følelser kan bli det. Dette albumet har også skikkelige historiske referanser til slaget ved Thapsus i 46 f. kr, der Julius Cæsar beseirer rivalene Caescellus Scipio alliert med Africanus og Juba I av Numibia. De andre legionærene som verver seg er også kostelige, briten, belgieren, goteren, grekeren og egypteren. Hele albumet er et overskudd av enkel, lun humor, og en historie som jeg synes er skikkelig artig.

I denne første tiden hadde vi ikke alle albumene hjemme. Og jeg var som barn flest kritisk i beit for penger. Jeg fikk ikke ukepenger før jeg var 10 år, og femmeren jeg fikk da, ville det ta ukevis før jeg kunne kjøpe et album med. De eneste mulighet for ekstra inntekt jeg hadde var å samle flasker på brynekamper, og en kjærkommen 50-lapp fra Bestefar på Kåsen nå og da. Nye album måtte mor og far velsigne oss med å kjøpe. De likte også serien, men det tok mange år før vi fikk den samlet. Og når vi fikk sjansen til å kjøpe noen, var ofte jeg med på å få lov til å velge hvilket. Dessverre var det slett ikke alle som var tilgjengelige til en hver tid, og det var et par jeg savnet bitterlig. Det var «Asterix på skattejakt», der forsiden med Asterix og Obelix på jakt etter en gryte med penger i var særdeles tiltalende, og der det til og med gikk rykter om at Asterix brukte sverdet! Det andre var Asterix som gladiator, fordi dette med gladiatorer var så kult, og fordi jeg egentlig var sikker på at han brukte sverdet også her. Det gjorde han altså ikke, og begge disse to albumene var små skuffelser i forhold til de skyhøye forventningene.

Derimot fikk vi tidlig Obelix & co AS, det nokså spesielle der Obelix forlater det vanlige livet i landsbyen for å begynne med produksjon og salg av bautasteiner på fulltid. Obelix var favoritten min, hvem kan ikke la være å like ham, og jeg var meget godt fornøyd med at dette albumet stort sett handlet om ham, selv om det var litt rart. Det var for eksempel en slags form for helligbrøde å kle ham opp i nye klær, i stedet for den karakteristiske blå og hvite buksene han alltid ellers går i. Men starten på albumet er verd hele lesingen alene, der Obelix fyller år, og får en helt ny romersk garnison i gave å banke opp. Det er rett og slett rørende hvordan han griper en stakkar i foten, og bruker ham til å denge alle de andre med, mens landsbyen står bak og gauler «Happy birthday to you». Siden har jeg fått vite at dette er det siste albumet Rene Goscinny fikk fullført før han døde. I Astrix og belgierne har han bare forfattet første del av historien, mens tegneren Uderzo har fullført den. I de senere albune begynte Goscinny å bli mer samfunnskritisk, i stedte for de rene løyene som preger de første albuene. 

Etter Goscinny dør i 1977 synes jeg ikke serien er noenting verdt. Vi har fortsatt å kjøpe dem, siden vi selvsagt smelter over tegningene til Uderzo, skjønnere tegneserietegninger finnes bare ikke, man blir i godt humør av å se dem. Men fra og med Asterix og den store grav holder ikke historiene mål. Dette albumet kjøpte vi på en ferie i Danmark, og jeg trodde lenge at det var dansken som gjorde at dette albumet skilte seg litt ut. Det er altså historien. Andre album vi har kjøpt vel vitende at det ikke er originaler er Asterix odysseen og Asterix & sønn. Det første halter, det andre holder ikke mål. Og siden er det lille jeg har bladd gjennom nye historier, vist at det bare har blitt verre. Magien er over.

Men magien finnes i 24 album der det omtrent ikke finnes svakhetstegn. Det er suksessgaranti å kjøpe dem, selv om det kanskje kan lønne seg å vente litt med de tre første, Asterix og hans tapre gallere, Asterix og styrkedråpene, og Asterix og goterne. Her er ennå ikke persongalleriet fått satt seg skikkelig, og tegningene er ennå litt rare. Siste albumet der er forresten det vi i venneflokken kåret som det albumet der Asterix slåss mest (så vidt slått av Asterix i keiserens klær), og det er jo et sikkert kvalitetstegn i barndommen. Samfunnskritikken i de senere albumene fikk jeg ikke i det hele tatt med meg de første gangene jeg leste dem, men jeg har ingen problemer med å få dem med meg nå. Og de har ikke tapt seg uansett hvilken vei man går i tiden, de er like kjekke som voksen, som de var som barn. Jeg gratulerer Asterix med 50 årsdagen, og takker for et godt vennskap!

Hamsun-jubileum

19. Februar 1952 døde Knut Hamsun 93 år gammel. Han, som allerede da han holdt nobelforedraget i 1920 henvendte seg til ungdommen og mente de eldre – som han selv – burde trå tilbake og gi plass, han ble en meget gammel mann. Han ble født i 1859 (4. august, forresten, og det var lenge tvil om det var 1859 eller 1860 som var året, han selv var ikke den som oppklarte det), det er i år 150 år siden. Vi lever i en tid da man alltid er på utkikk etter et jubileum, og de som er blir opphørig grepet tak i. Hamsun-jubileet startet i dag.