Russisk jul – rozjdestvo og novyj god

Horosjovo rozjdestvo!

Det er direkte oversatt God jul på russisk. Det er ingen som sier det. De sier heller s rozjdestvom, «med julen», eller hvis man skal være veldig formell: Pozdravljaiu vam c prazdnikom rozjdestvo. «Jeg gratulerer Dem med festen til julen». Russerne gjør det enklere, og sier bare med julen. Også det sier de ganske sjelden, egentlig.

Det er nemlig ikke knyttet så mange tradisjoner til julen i Russland, ikke den kristne julen. Det vil si, det er veldig mange tradisjoner, og de ligner på våre, men de er lagt til nyttår og ikke til julen. Forklaringen er ganske interessant, og gjør at de kommer skjevt ut de som prøver seg og ikke har satt seg skikkelig inn i det. Selv skjønte jeg det ikke ordentlig før jeg hadde giftet meg med min kone fra Kiev, og levd med henne noen år. Det til tross for at jeg hadde lært meg russisk godt nok til å lese russiske romaner i original da vi møttes.

Ordet Rozjdestvo (og ikke rozhdestvo (med ‘h’), som man får forlag om når man søker på Google, det er den engelske transkripsjonen, på norsk blir bokstaven ж skrevet zj, slik den også skal uttales – en stemt sj, kan man si) betyr fødsel. Den fulle betegnelsen er Rozjdestvo Khristovo (Рождество Христого), eller «Kristi fødsel». For ikke å si hele hver gang, sier de bare «Fødselen». Så når man sier s rozjdestvom, sier man egentlig «med fødselen». Det viser også hvor dumt det blir å si Horosjovo rozjdestvo, «God fødsel», og hvor meningsfullt – og formelt – det blir å si: Pozdravljaiu vam c prazdnikom rozjdestvo – Jeg gratulerer Dem med festen i anledning fødselen. Det er festen på grunn av Kristi fødsel man feirer.

Slik unngår russerne diskusjonene som rir Norge hver jul, hvor ikke alle vil gå med på at det er Jesu’ fødsel julefeiringen er til for. Mange av tradisjonene vi knytter til julen er jo også gamle og hedenske, mye av det som er viktig for folk i julen har lite med kristendommen og Jesus å gjøre. At man utveksler gaver på en fødselsdag går det kanskje an å skjønne, men hvorfor man drar et grantre inn i stuen for å feire et barn født der ingen grantre finnes, er uforklarlig. I overflodssamfunnet vårt nå om dagen har det også tatt av fullstendig med julemat og julepynt, i uker og nesten måneder på begge sider av selve juledagen. Noe av pynten og tradisjonene er hentet fra kristendommen, som julestjernen og krybben og englene, noen er det delvis, som julenissen, og noen er det ikke i det hele tatt, som fargene lilla i adventstiden og rød i julen. Noen vil gå i kirken, selv om de ikke gjør det ellers i året, for å få en liten åndelig dimmensjon midt i alt det materielle, maten, pynten og gavene. Og så blir folk sinte fordi de føler de blir pålagt kristne julesanger, og felles kirkebesøk, selv om de ikke er kristne. For de er julen noe annet.

Russerne har ikke disse diskusjonene og problemene i det hele tatt. En ting er at de har unngått vår vestlige velstand, og de er ennå ikke helt druknet i vår markedsøkonomi og kapitalisme. Ingen jul i butikkene fra tidlig oktober, der. Ingen pynt i hjemmene, før julen er på plass (og knapt nok da). Ikke noe spesiell mat. Moderat med gaver. Moderat med slektsbesøk og felles julefeiring i storfamilien. Ordet julestress er uoversettelig, og unødvendig.

Dessuten har de ingen diskusjon om det er Jesus vi feirer, eller gamle hedenske fester i forbindelse med at solen snur. På russisk heter jo julen Rozjdestvo Khristovo, det er «Kristi fødsel». Selvfølgelig er det fødselen festen er til for. På norsk heter det jul, ikke noe kristent ord, men på engelsk er det Christmas, «Kristen messe». Der går diskusjonene nokså som hos oss, hva med dem som ikke tror på denne fødselen, skal ikke de også feire jul?

Diskusjonen eksisterer ikke i Russland. Det er overhodet ikke noe problem. Og årsaken er å finne i noe så uventet som Sovjetstaten, det autoritære, antireligiøse Sovjetunionen. I det landet eksisterte ikke religion, kristendommen og all religion ble formelt avskaffet, religion ble forbudt og religiøse tradisjoner ulovlige å følge. I Stalintiden og også under Lenin var det rett og slett farlig, prestene ble drept, kirker ble revet. Det var brutalt. Rene forfølgelsen.

Det var en vanskelig kamp de ateistiske kommunistene førte i et religiøst land som Russland. De klarte aldri helt å knekke den ortodokse kirke, om de aldri så hardt forsøkte. I andre verdenskrig ble grepet om kirken løsnet, Stalin og kommunistlederne skjønte at det hardt prøvede russiske folk trengte litt religiøs inspirasjon også, i den umulige tiden med naziinvasjonen, kommunismens tørre og tomme slagsordpropaganda var ikke nok. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning blomstret kristendommen og kirken opp igjen. Det gikk veldig, veldig fort. I dag blir kirken kritisert for å stå for tett på statsmakten, og Vladimir Putin, og Putin blir kritisert for å stå for nær kirken. Putin har skjønt at russerne er et religiøst folk, og spiller på det for å binde det enorme landet sammen og ganske sikkert øke egen oppslutning.

Som så mange andre steder der religion er forsøkt undertrykt, forsvinner ikke religionen, den går bare i skjul. Russerne ville holde på de religiøse tradisjonene sine, også de religiøse, selv om det var forbudt, og man kunne risikere strenge straffer ved å utfordre forbudet. Derfor flyttet russerne alle de materielle tradisjonene knyttet til julen, rozjdestvo, over til nyttår, novyj god. Det er altså på nyttår det er juletre, eller jolka (gran), som det heter på russisk (ёлка), og det er da utvekslingen av gaver foregår. Julefeiringen smelter også sammen med nyttårstradisjonene, så det er sjampanskovo (musserende vin, russisk sjampanje) og annen alkohol, morsomme hatter og stor fest.

Morgenen etter våkner alle barn til at det ligger presanger under treet. De er det Djed moroz som har delt ut, fader frost eller – direkte oversatt – bestefar frost. Kanskje har han fått hjelp av snegurusjka, den kvinnelige og alltid veldig søte hjelperen hans. Her kan man som mann si russerne har funnet på noe briljant, alle mannlige slektsmedlemmer og andre jeg viser bilde av en snegurusjka til, går helt av skaftet, hvorfor i all verden har vi ikke i tide funnet på noe lignende hos oss? Det kunne gjort mang en far mer inspirert på juletrefesten.

Merk at det er djed moroz, som deler ut gavene. De har dermed ikke det som er så veldig, veldig viktig hos oss, å vite hvem gavene er fra, så man vet hvem man skal takke. Gavene ligger bare i en haug under treet. Her er ingen mulighet for konflikt med at farmor har kjøpt dyrere julegave enn mormor, ingen som kan vise seg med hvor mye penger de har og hva slags gaver de er i stand til å kjøpe. Det er heller ikke den galematias gavene er utviklet til å bli i Norge, der ingen tre er store nok til å få plass til alle gavene.

Dette gjør også at de som har lært seg russisk skikkelig ikke oversetter jul med rozjdestvo, men med novyj god. Alle elever vi har oppe til eksamen treffer rett i blinken, de har jo russisk familie og kommer fra den russiske kulturen, om de er fra Russland, Ukraina eller noen av de andre tidligere Sovjetstatene, de har ganske sannsynlig selv feiret jul – eller novyj god – på denne måten. Nordmenn som lærer russisk bruker gjerne noen år på å ha det feil, slik jeg gjorde, og kalte jul for rozjdestvo. Når vi snakker om jul i dagligtalen og om julefeiringen, så er det jo for de aller fleste juletreet, gavene og tradisjonene vi tenker på, Kristi’ fødsel kommer eventuelt i andre rekke.

Det vil si, for de troende er selvfølgelig Kristi’ fødsel viktigst. Selvfølgelig, det er verdens frelser, gitt for at hver dem som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Det er det største i verden for dem som er kristne. Alt det materielle med julen kommer rett og slett i veien.

Ikke i Russland. Der er alt det religiøse havnet på en annen dag, rozjdestvo, fødselen, eller rozjdestvo Khristovo, Kristi fødsel. Det er i dag, 7. januar. Det skyldes at den ortodokse kirke følger den julianske kalender, og den kommer i ubalanse med vår gregorianske, siden den har flere skuddår.  De er 13 dager på etterskudd, og i dag er det 13 dager etter 25. desember. I går var det trettende dag jul hos oss, den dagen julen skal ut. Det er jo litt artig at når julen går ut hos oss, går den inn i Russland.

Det gjør også at det aldri er noen diskusjon om at det egentlig er at solen snur, vi feirer. Når julen – rozjdestvo Khristovo – ringes inn i Russland, har solen allerede snudd for over to uker siden.

Jeg har aldri vært med på en russisk julefeiring, ikke en rozjdestvo khristovo, så den vet jeg ikke mer om, enn man kan lese seg til. Den foregår i kirken, med messe, og skikkelig, varer antagelig i timevis.

Derimot var jeg i Kiev i 2013, og fikk en nyttårsjul. Da var det slik at våre juledager i desember var helt fullstendig vanlige, det var ingen forskjell i det hele tatt fra hvordan det er ellers, helt umulig å skjønne at den vestlige verden samtidig går av hengslene. 30. desember fikk vi imidlertid av djed moroz og snegurusjka, i innleid, utkledd variant, djed moroz tradisjonen tro sørpe full, og snegurusjka vanvittig søt. 31. ble huset bitte litt pyntet klokken ti, da festen begynte, og før 1. januar var ferdig, var alt vekk. Den morgenen fikk lille Tasja, niesen vår, pakket opp presangene sine, fra Djed moroz.

Рождетство, Новый год

Familien, med Djed moroz og Snegurusja – og det lille juletreet i bakgrunnen.

Først etter dette skjønte jeg virkelig hva russsisk jul er for noe. Det er Novyj God. Å feire Rozjdestvo Khristovo tror jeg nesten er litt vanskelig, om man ikke selv er ortodoks. Derfor skal god jul på russisk kanskje oversettes med c novym godum, med det nye året – underforstått: Jeg gratulerer med det nye året.

Det kan også godt sies lykkelig jul, lykkelig fødsel – tsjastlivovo rozjedsvo – underforstått med ønske om en lykkelig jul.

God russisk jul!

Om dette har jeg også skrevet en post tidligere: God russisk jul!

Advertisements

Julefeiring

God jul!

Det er første juledags morgen. Kona og barnet sover ennå, og jeg har kanskje tid å skrive ferdig en post om julefeiringen for i år, 2016.

Pinnekjøtt, Julebrus, Rødbrus, Julemat, Barnejul

Irina og Sara var de mest utålmodige med maten. Som man ser er det ennå et stykke igjen, før man helt kan begynne.

Etter strev og litt mas frem til jul, ble selve julaften fredelig og rolig. Jeg hørte Bachs juleoratorium med Karl Richter, og skrev på gårsdagens bloggpost mens min lille familie sov da også. Jeg droppet vanlig frokost, og gikk rett på julegrøten, slik at lille Irisjka og jeg skulle være klare når mor kom for å hente oss rundt halv to. Det var vi også, vi måtte bare rive Ira løs fra enda et måltid grøt mama Olia hadde laget til henne. Vi kom oss godt av gårde.

For første gang på noen år var vi igjen i kirken på julaften. Mye har forandret seg, med trommer på «Deilig er jorden», tekst på lysskjerm rett på veggen, og nummer for å vippse penger rett til hjelpearbeid for Ukraina. Jeg spurte vesle Irtsjik hva hun syntes som det, halvt ukrainsk som hun er, men to år og tre måneder hadde hun ennå ikke gjort seg opp noen mening. Hun satt stort sett rolig og storøyd gjennom gudstjenesten, som det vel ennå må kalles, om det enn ikke ligner så veldig på hvordan gudstjenester en gang var. Det er mye underholdning om dagen, og pynt og stas, i kirken også. Hver eneste sang hadde modulering, opp en halvtone i siste vers. Trosbekjennelsen var tatt bort. Det samme var bønnen. Og juleevangeliet ble fremført av to små barn, som vandret oppover kirkegulvet fra seteradene der de satt, og stilte seg rundt krybben i en liten dramatisering. Til og med en liten film hadde de fått plass til, med høytalerstemme som snakket alvorlig om et eller annet veldig in i tiden. Som det meste var og prøvde å være, der i kirken.

Ute raste uværet. Det var snø og regn og hagl på en gang, og sterk vind. Vår store slekt hadde ennå noen gaver å utveksle, men været var så surt at det gikk ikke an å stå ute noen minutter en gang. Vi måtte vente innenfor kirkedørene, og bare løpe ut når alt var klart. Lille Irina ble satt på plass av bestemor, så kjørte vi til henne, hvor hun skulle skifte, og vi skulle videre til Tone.

Da hadde uværet gitt seg. Det var bare kaldt og vind, så vi bestemte oss for bare å gå bort de omlag tusen metrene fra Kvednadalen til Tangarbakken. Lille Irina og jeg gikk i forveien, til slutt, bestemor tok litt tid, og jeg ville så gjerne vise Irina juletreet med alle gavene under. På de bittesmå bena sine går Irina allerede som en voksen, hun holder vårt tempo, men hun holdt ikke ut i den kalde vinden som blåste rett i ansiktet på henne. Så hun trakk ned hetten, slik at hun ikke kunne se. Dermed satte jeg henne på skuldrene mine, og vi var antagelig fremme hos Tone før mor haddde kommet seg ut av huset sitt. Jeg gikk tilbake for å møte henne, slik at ingen måtte gå alene i julen.

I julehuset hos familien Sivertsen var lille Irina mer opptatt av julekulene på juletreet, enn på julegavene under. Duften av pinnekjøtt hang tung og god i huset. Vi var veldig klare til å spise og drikke, og sang ikke engang en julesang først. Lille Irina brukte alle ordene hun kunne, for å få brus i glasset, og kunne ikke skjønne hva vi ventet etter. Hun hadde satt seg til bords lenge før alle andre, hun var sulten og tørst. Men på jul skal vi være samlet. Det må også en toåring lære seg.

Sammen med mørkt julebrygg og skikkelig akevitt var pinnekjøttet eventyrlig godt. Den salte smaken kom helt til sin rett, kålrabistappa var som fløyel, og vi gjorde innhogg i maten så ekteparet Sivertsen var forundret over hvor mye som forsvant. To kilo poteter, det meste av kjøttet, to hele kålrabi. Det var langt fra nok igjen for en hel familie, etterpå. Nok for en halv person, om den personen er Torben eller jeg.

I tillegg til pinnekjøttet var det forresten medisterkake og julepølser. Barna spiste det. Også lille Irina, som fulgte søskenbarn Saras eksempel med å ha ketsjup på, eller «keppek», som hun kaller det. Sara var ferdig på et øyeblikk. Hun hadde gaver å tenke på. Men gavene er etter maten. Og det var ennå lenge, lenge, lenge igjen.

For etter middagen var det dessert. Det er ikke menneskelig gitt å huske alle rettene det var. Alle skulle få sin favoritt. Men jeg mistenker det var flere favoritter enn folk, for noen av dessertene ble stående urørt. De blir dessert til førstejuledagsmiddagen i dag, hos mor, sammen med de andre restene. Det er ikke noe problem. Jeg spiste sjokoladepudding, og riskrem. Begge deler i respektable mengder.

Så var det å rydde av. Klokken var blitt sju, og over sju. Gavene lå ennå urørt under treet. Og lille Irina var ennå mest interessert i pyntekulene over dem. De slo virkelig an, i mange og sterke farger, og så svingte de når man rørte på dem. Det var rett og slett mer spennende, enn pakkeeskene i julens mengder av innpakningspapir. Irina hadde nok ennå ikke fått inn i hodet at det var presanger inni disse pakkene, hun så pakkene som de var.

Duplo, Barn, Presang, Julegave

Irina pakker opp gaven fra mor og far.

Andreas og Sara gikk ut for å lufte Nikki, hunden de passer på, og slik gikk det til at det var de voksne som satt i sofaen og ventet på barna, før pakkene kunne åpnes. Klokken var nærmere åtte da vi endelig, endelig kunne  begynne.

Og vi pakket til klokken var nærmere elleve, og alt var slutt. Lille Irina syntes ennå julekulene var på nippet til å være mer spennende, vi måtte lokke og rope på henne for å få henne bort til sine egne gaver. Men da de var åpnet, så var det noe annet. Flere av gavene lekte hun med straks. Andre gaver, som telt og bøker, var ikke ment å lekes med straks. Turboirtsjik holdt lett koken hele kvelden, forresten. Gråt aldri, og fikk i gang litt allsang med den ikke akkurat julete, tommelfinger, tommelfinger – hvor er du? Favoritten hennes, for tiden. Hun var kul, der hun stod på kaffemaskinen far (jeg) hadde kjøpt, og ledet an.

Jul

Hvor er du, hele hånden? Her er jeg!

Familien Sivertsen ledet an i gavene. Det er lett å se hvorfor de har behov for å feire julen med seg selv. Om det er andre familier også til stede, vil julegaveåpningen aldri ta slutt. De har mange familiemedlemmer på begge sider, og mange som liker å gi mange gaver. Både Andreas og Sara har venner, som også gir, helt ulikt sånn det var, da vi vokste opp. Det var rett og slett helt utenkelig at jeg skulle gi eller få gave fra en kamerat, det har jeg til dags dato aldri gjort. Men jeg tror kanskje søstrene mine har utvekslet litt gaver med venninner. Kanskje er det nye at guttene kommer etter?

Jeg hadde uansett kaffe og cognac og vin og øl. Ustanslige mengder kaffe, siden de har kaffemaskin i Tangarbakken 3, og utømmelige mengder cognac, vin og øl. Lille Irina kunne drikke brus, og si «en te», for å få sjokolade. Vi var godt fornøyd og tilfreds.

Mellom elleve og tolv en gang, brøt vi opp. Det var mor som ville hjem, fornuftig nok, siden hun skal ha storselskap for alle i dag. Lille Irina og jeg kunne nok uten vanskeligheter, holdt lenger.

For oss gikk turen hjem i taxi. Artig nok var han fra Uzbekistan, han sjåføren, og med kone fra Kirgisistan, og opplever nok ikke hver dag at han får en passasjer som kan litt av hvert om begge landene, og kan fortelle ham det på russisk. Sant å si var jeg bedre enn ham på russisk, han våget ikke å snakke det, sa han, men han forstod det, og kona snakket flytende. Barnet deres på tre har fire språk å lære seg, norsk, russisk, engelsk og uzbekisk, jeg vet ikke hva engelsk har der å gjøre, men han sa det. Han kunne fortelle det var mange uzbekere i Kiev, jeg hadde ikke hjerte til å fortelle ham at det er det nok ikke, vi har i alle fall aldri sett noen.

Sånn endte julekvelden for oss, i 2016. Men julen fortsetter, med juleselskap, julemat og julemat, og vestlandsk julevær som aldri skuffer i å levere skikkelig gråvær og regn og vind, i skarp kontrast til hvordan vi har det. God jul!

Jul, Juletre

Karakteristisk julebilde fra julen i år. Irina med treet, Andreas i full fart.

 

God jul – 2016!

Julefreden – og juleværet – har senket seg. Her på vestlandet betyr det regn, vind og noen få grader pluss. Det var som alltid stress å komme seg til julen, mye som skjedde både hjemme og ute i verden, mye å gjøre og å følge med på. Jeg skal forsøke å gjøre rede for begge deler i denne av den grunn litt ambisiøse posten.

2016 føyer seg inn i rekken av dårlige år siden USA med sine vestlige partnere og Russland falt ut av det med hverandre mot slutten av 2013. 2014, 2015 og 2016 har alle vært forferdelige. En verden som kjentes trygg, er blitt utrygg. Der det før gjaldt om å spre våre demokratiske og liberale ideer til resten av verden, har det nå nesten utviklet seg til en kamp om å beholde det hos oss selv. Det europeiske prosjektet med union og stadig tettere fellesskap vakler, hver gang folket får anledning til å si sin mening, ender det med nederlag for unionen. Mest spektakulært med britenes sensasjonelle utmelding tidlig på sommeren. USA er i gigantiske problemer, polarisert, og med en kommende president ingen eksperter eller ledende kommentatorer helt kan få seg til å tro virkelig vant over Hillary Clinton. Og det er en rekke problemer man skal være forsiktig med å ta i, som flyktningekrisen og muslimsk terror, hvor sosiale medier overtar debatten og det ender opp som de gode gamle, beryktede kommentarfeltene i nettavisene.

Jeg har prøvd å holde meg unna nyheter i år, og heller lest poesi og litteratur, og gammel historie som ikke er så betent. Men jeg blir sugd inn i det, og har fulgt intenst med på alt som har skjedd de siste dagene. Som om det ikke var nok i dagliglivet å henge seg opp i.

Ved siden av alt det andre å gjøre i julestria fikk jeg et 12 dagers medlemsskap på et treningssenter. Jeg blir litt autistisk i hodet, jeg, da, jeg må utnytte alle tolv dagene, og det har ført til at jeg hver dag siden mandag 12. desember har kjørt opp til Jærhagen på Klepp, og gjennomført mine 3 x 10 x 5 x 2 program. Tre repetisjoner med 10, fem ulike apparat, og så en gang til med fem andre appart. Til sammen 300 repetisjoner. Jeg har virkelig presset ned tiden det tar, virkelig presset meg for å få det unna, for jeg har jo virkelig ikke hatt tid til dette. Det går ut over samværet med familien, julegavekjøp, alt. Men det var nå jeg hadde disse dagene, utnyttet jeg dem ikke nå, ville de aldri komme igjen.

Hver lille julaften har vi tradisjon for å reise opp til mor, pynte juletreet, og spise spekemat og rømmegrøt. Det er en fin tradisjon, det går tilbake til tiden da far levde, hvor rømmegrøten og spekematen kommer fra, vet vi egentlig ikke. Det har liksom bare blitt sånn. Plutselig merket vi at vi spiste denne rømmegrøten og spekematen hver gang solen snudde, lille julaften og St. Hans, og vi fant at det var godt – for å komme med en lett omskriving av hva Gud så da han hadde skapt verden.

I år skulle familien Kirkeby være med. De er tilbake i Norge for noen få dager, de bor for tiden i Paris, og skal være i utlandet noen år, så vi vil jo gjerne være sammen med dem den korte tiden vi har. Bitte lille julaften treftes vi også, da jeg med Irina i bilen kjørte innom på Klepp stasjon for å levere julegaver, og etterpå ta med meg samme Irina på trening, hun plassert på barnerommet – og dermed sterkt incentiv for meg å bli raskt ferdig med treningen. Som alltid.

Min søster Tonje er for sikkerhets skyld blitt syk, og rakk akkurat å kaste opp før vi gikk igjen.

I går var også dagen Vladimir Putin holdt sin årlige, store pressekonferanse. Ganske komisk ser jeg kjekkaser på sosiale medier kalle ham «Vlad», når de liksom skal være litt familiære og spydige, med Vlad er på russisk kjælenavnet for Vladislav. Kjælenavnet til Vladimir er Vova, eller Volodja, og varianter av dette, med klinger jo ikke like familiært og spydig som Vlad. Feilen er betegnende for alt som skrives og sies om Russland og Putin om dagen. Det er mange selvutnevnte eksperter og forståsegpåere der ute, men kunnskapsnivået avslører seg med at de bommer på kjælenavnet, slik de bommer litt på det meste. De skriver sånn som de tror det er.

Pressekonferansene til Putin varer i flere timer. Ingen andre statsledere gjør noe lignende. Få ville vært i stand til det. Man kan si mye om Putin, men ikke at han ikke er intelligent og smart, og han husker godt. Vel kan spørsmålene være avklart på forhånd, men det er over veldig mange temaer, Putin snakker uten manus, og han gjør det direkte på TV. Detaljnivået er imponerende. Retorikken er avmålt og gjennomtenkt.

Vestlige medier er naturlig nok mest opptatt av Russlands utenrikspolitikk. BBCs Steve Rosenberg spør om hacking, en journalist fra Tyskland spør om Ukraina. Det er spørsmål om Aleppo, om Syria, om Trump, om doping, om det meste. Putin svarer ofte med å omgå spørsmålet lite grann, med å gå til motangrep, eller med å komme med eksempler eksempler og sitater fra kanskje litt andre sammenhenger, som snur saken og lukker den. Slik som når han til Rosenberg fra BBC siterer Trump på at demokratene burde gå i seg selv for å finne årsaken til nederlaget, ikke skylde på andre. De fremstår som dårlige tapere. Elegant gjort, svaret fungerer på flere nivåer, også med å smøre Trump og egoet hans lite grann, og det kritiske spørsmålet blir vendt til Russland og Putins fordel. Oppfølgingsspørsmål tillates ikke.

På NRK ble det gjort et stort nummer av at både Trump og Putin vil øke og modernisere atomvåpenarsenalet. Trump har i kjent stil skrevet det på Twitter, vel vitende om at slikt vil vekke oppsikt, men som en god del av det andre Trump blir kritisert for, så er det bare en videreføring av det som lenge har vært USAs offisielle politikk. Også under Obama. Obama har fått igjennom et budsjett på tusen milliarder dollar, og ikke kroner, som NRK sa, på modernisering av atomvåpnene til USA. De skal blant annet lage en utgave hvor de radioaktive utslippene «kontrolleres», slik at våpnene blir mer «brukbare i praksis» (usable). Altså at de kan brukes i en reell krig, sprenge bort en by eller militærbase, uten at omlandet blir så sterkt skadet. Disse stridshodene kan – som andre atomstridshoder – enkelt monteres på det USA og NATO kaller «forsvarssystmer» eller «forsvarsmissiler» satt opp i Polen og Romania, det tar et kvarter fra de skytes til de når St. Petersburg. Det er Obama, demokratene, som har sørget for dette. Clinton ville følge det opp, og også omringe Kina med slike «forsvarsmissiler».

Det er veldig mye mer å si om dette, om atomkrig generelt, om betegnelsene first strike og Mutual assured destruction (MAD), og hvordan amerikanerne nå forsøker å omgås dette med forsvarsmissilene, og hvordan de ensidig har trukket seg fra flere av avtalene fremforhandlet under den kalde krigen. Deriblant forbudet mot mellomdistanseraketter med atomstridshoder. Nettopp slike som kan ramme St. Petersburg innen et kvarter, men Russland ikke har sjanse til å lage tilsvarende for å nå USA. USA risikerte atomkrig for å hindre sovjetiske raketter på Cuba, som man vet. Når russerne protesterer mot amerikanske og vestlige raketter helt opp til grensen, så er det russerne som blir kalt aggressive.

God jul. Det er ikke rart jeg tar pauser fra nyheter. Jeg tror at tider som dette må folk holde frem med sine vanlige jul. Nyte høytiden, ikke la seg skremme, terrorisere eller hisse opp. Demokratiene våre trenger sindige, rasjonelle mennesker til å styre skuta, ta de riktige valgene. Det har skjedd litt for mye på en gang, litt for mye å la seg provosere av eller bli skremt av, endringer som har gått raskt, og ikke alltid til det bedre. Høyreekstremismen er som venstreekstremismen på fremmarsj, om disse skillelinjene gir mening i vår tid. Ekstremisme i enhver form, kunne man si.

Jeg vil ikke være med på det. Jeg tar med meg Irina for å levere julegaver og pynte juletre. Som alltid kommer vi litt sent ut, morgenen starter sent, og mama Olia godtar enhver forsinkelse om det skyldes lille Irina vil spise lite grann. Fra tolvtiden har jeg vært klar og hatt neste post på programmet å reise til søster Trude, først litt over to kommer vi oss av gårde. Hos Trude og Nygårds på Kverneland har de også juletravelt, guttene Daniel og Benjamin spiller fotball på terrassen, Trude skal ut og hente Sofie på Bryne. Irina og jeg er alene på besøk. Må selv sørge for kaffen, på kapselmaskin enkel å betjene. Da – eller jeg har lyst til å skrive når, når de kommer tilbake, fordi vi er i en tid, da Trude ikke er der, og så kommer de tilbake, litt fremover fra tiden vi er i, da blir det for meg unaturlig med da, selv om jeg utmerket godt vet det heter den gang da, hver gang når, men det heter jo også når de kommer, selv om de kommer en eneste gang, så lenge den tiden er  fremtiden, det var en digresjon, som vanlig – de kom tilbake måtte vi selvsagt snakke litt. Sofie lekte med Irina, så koselig. Trude skal bli lærer i norsk, og strever med nynorsk. Julen er her. Tiden går. Fra oss.

Først litt over fire er vi hos mor på Klepp stasjon. Jeg som tenkte det ville være dumt om vi kom for lenge før tre. Så rakk vi ikke engang fire. Og jeg hadde den evinnelige treningen på Jæren Arena, og enda noen innkjøp å gjøre. Også med mor er det noen minutter utveksling av informasjon før jeg kommer meg av gårde igjen. På veien er det disse nyhetene, på NRK, om Trump og Putin som skal bruke penger på atomvåpen og ruste opp og modernisere, som om dette ikke har vært USAs og NATOs politikk i årevis.

Og det regner så motbydelig, og er allerede mørkt. Først løper jeg inn for å gjøre innkjøp. Det mangler julegave til mor og til lille Irina. Lille Irina har jeg tenkt på, så det går fort. Men hva i all verden skal jeg kjøpe til mor? For henne hadde det kanskje vært best om jeg droppet hele gaven, og heller kom tidsnok til middagen, men slik gikk det altså ikke. Matinnkjøp skulle jeg også gjøre. Julemat for helligdagene, fløte på tilbud, 3 liter kjøper jeg. Overflod skal det være. Og ut i regnet med varene, og inn igjen med treningstøyet.

Jeg presser de cirka 300 repetisjonene ned i knappe 40 minutter. Da har jeg trent hver dag i tolv dager. Typisk meg. Ingen hviledag med restitusjon, som det heter, bruke dagene mens jeg har dem. Jeg skulle klart repetisjonene enda raskere, om jeg ikke var så sliten fra før.

På vei tilbake til bilen i kortbuksen treffer jeg ei jærdame i samme julefarten, for henne vrenger paraplyen seg i vinden. – God jul! sier jeg til henne.

Og God jul blir det, endelig, da jeg kommer tilbake til mor, sånn litt før klokken seks. Da er maten nokså spist, og julesangen sunget. Jeg dusjer, og setter meg til bords jeg også. Spiser hele kvelden. Rømmegrøt, fenalår og fløtegratinerte poteter. I rause porsjoner. Juleøl og akevitt. Lille Irina er gleden selv, og løper rundt blant alle lekene, og David og enda mindre Noah, som også er her. Hun har lært seg hun skal ikke skrike så høyt for å uttrykke gleden hun har inni seg, så hun vrenger bare fjestet i taus glede, da tante Tone og søskenbarn Sara kommer, ikke en lyd slipper det ut av den lille munnen. Hun er veloppdratt når hun vil, den lille store skatten vår. Og faren hennes bugner av stolthet og glede og velvære.

Mens maten spises pyntes treet, stikk motsatt tradisjonen vi har pleid å ha, treet først, så mat. I år gikk ikke det. Jeg spøker med min kristne søster, om de må nynne deler av teksten på På låven sitter nissen, for å ta igjen mot alle de som vil nynne, omskrive eller forby de kristne sanger. Tonje ler, og kommer med en utrolig motspøk, om en venninne som er veganer, og tvinger katten sin også til å være det. Kunne hun synge at nissen truer med katten?

Vår vestlige verden er blitt ganske forskrudd. Mens jeg har lett etter julegaver, har jeg oppdaget at vanlige redskaper som stekespader og tørkerullholdere er blitt designvare og merkevare, noe som heter «Eva solo», og gjør tørkerullstativet noen hundre kroner dyrere. Det gjør oss ganske atskilt fra verden, som den er, vil jeg si. Hvordan kan noen som synes det er viktig å ha design og merkevare på tørkerullholderen, kunne sette seg inn i hvordan det er å være fattig og å leve i kaos, krig og konflikt? Hvordan det er å se pengene ikke strekke til for mat, eller det ikke er nok og riktig mat å kjøpe? Mange har nok en overdreven tiltro til egen innlevingsevne. Det er en verden i forskjell. Like lite som de forstår oss, forstår vi dem.

Min kone fra Ukraina spøker med at hun kunne arrangere en innsamlingsaksjon for Eigersund, der arbeidsledigheten er høy om dagen, slik at velmenende folk i Norge får en dypere forståelse av hva det vil si å få brukte klær og små pengegaver fra overfloden. Vi har steikespader til hundrevis av kroner, med en ekstra snurr på skaftet, slik at det blir design og merkevare fra Eva Solo, og derfor litt eksklusivt. I år går diskusjonene om hvilke farger det skal være på juletreet, og om det kanskje trengs flere, slik at det også kan være et for barna, eller i andre farger.

Jeg er ikke med på denne galeien. Jeg koser meg med julematen og god drikke, alt i overdådige mengder, jeg har kjøpt en kraftig julegave til oss selv. For min kone og meg og vår lille familie har det vært et urimelig godt år. Vi er veldig glade for det. Verden bekymrer vi oss for, og håper det beste for. Jeg har skrevet mye, og har mer å skrive. Vi ønsker alle en riktig god og kanskje aller mest fredelig jul.

 

Deilig er jorden, folkens

Deilig er jorden,
prektig er Guds himmel,
Skjønn er sjelenes pilgrimsgang!
Gjennom de fagre
riker på jorden
Går vi til paradis med sang.

Dette ble for mye for en skole i Stavanger. Av hensyn til de som går der og jobber der, nevner jeg ikke navnet på den. Det er ganske flaut. Og det kan få noen og enhver til å spørre seg hva de egentlig driver med på barneskolene rundt omkring, når gamle barnesanger og julesanger blir forbudt. Hva skal da være lov, liksom?

Om det er humanistene i human-etisk forbund som står bak denne aksjonen, eller hva det er, så skal de kanskje være litt forsiktige. De kristne lever ennå i skammen over å ha ønsket forbud mot filmer som Life of Brian og diverse rocketekster. Det blir bare flaut. Det ser ut som de kristne har lært.

Jeg tenkte jeg ikke skulle skrive så mye om selve saken om barneskolen i Stavanger. Mange nok skriver om den og harselerer om den. Det har nådd nasjonale medier, og skolen har «beklaget» med at det er et «internt dokument» som er blitt offentlig «ved en feil», og at de skal synge Deilig er jorden likevel.

Ja-ha, ja. Det ser ut som det skal litt mer til for å legge denne saken død. Kanskje de heller skulle prøvd seg med at det var en spøk, som kom feil ut.

For lenge siden, en annen tid, var det også noen som nektet å syne Deilig er jorden. Det var ved et juleselskap, og årsaken den gang var så mye elendighet i verden. Da reiste en kvinne som heter Ruth Meier seg, og holdt en gripende forsvarstale for livet, for troen på det. Det er kanskje de færreste som vet sånn uten videre hvem Ruth Meier er for én, mer kjent er hun som skrev disse ordene om henne: Gunvor Hofmo.

Ruth Meier er jødinnen som ble arrestert av tyskerne sammen med de andre norske jødene under krigen, sendt til Auschwitz, hvor hun døde. Hun var bestevenninne til Gunvor Hofmo. Hofmo kom aldri over det, og skrev noen av de sterkeste diktene som er skrevet i norsk litteratur, før hun tilbrakte 22 år, eller så, på Gaustad sinnssykehus.

Dere kan lese selv hvordan Gunvor Hofmo skildrer episoden, i boken Mørkets sangerske, på nasjonalbiblioteket. Jeg tror lenken skal føre dere direkte til riktig side. Mørkets sangerske er navnet Jan Erik Vold satte på Hofmo, og er et navn som har festet seg. Hofmo hadde aldri noe lyst livssyn. Men hun beundret Ruth Meier, som hadde det. Som jøde, med nazisme og antisemettisme på farlig fremmarsj, reiste hun seg og holdt en forsvarstale for livet. For troen på det. Jeg siterer Hofmo ordrett, fra dagboken hennes (om diktning og annet).

Jeg leste nettopp en del om og av Hofmo, og bet meg merke i dette om Ruth Meier og Deilig er jorden, allerede før de på en Stavangerskole bestemte at den teksten er for drøy. Deilig er jorden, folkens. Jeg skulle gjerne – ved hjelp av magi eller noe – arrangert et møte mellom rektoren på Stavangerskolen og Ruth Meier, slik at rektoren kunne forklart jødinnen at den sangen kan virke støtende på noen.

Verden er gått av hengslene, jeg synes vi skulle forsøke å hekte den på plass igjen. Da gjelder det å skille det som er farlig og ufarlig, viktig og uviktig. En god tommelfingerregel er at det vanligvis er farligere å forby eller sensurere en sang, enn å synge den. Det er også smart, ufarlig og viktig å være nysgjerrig på andre trosretninger enn ens egen. Det kan jo være andre har skjønt noe du ikke helt har skjønt. At jorden er deilig, for eksempel.

 

Nellikappelsin – Hvor mange dager er det igjen til jul?

I dag er det Lucia-dagen. Den blir forbigått i stillhet i vårt hjem, som så mange andre merkedager. At det er mor som pynter til jul er en av de ikke altfor mange ting som henger igjen fra de gamle kjønnsrollemønstrene, om far gjør noe, så er det å henge opp lysene ute. Kalendere, adventslys, nisser og julekuler og stjerner og engler, og røde duker og gardiner, det er det mor som sørger for. Sånn tror jeg det er i ganske mange familier, ennå.

Sånn er det imidlertid ikke hos oss. Min kone er fra Kiev. Der har de russisk juletradisjon, hvor nyttårsaften og første nyttårsdag har overtatt helt, med alle juletradisjonene. Det er den dagen treet er pyntet, og den natten gavene blir lagt under det. Noen julepynt ellers er ikke å snakke om. Vi er jo generelt veldig pyntete av oss, her oppe i nord. I Kiev, hvor livene er hardere og pengene aldri strekker til, blir pynt regnet som unødvendig dilldall. Så kona synes vi gjør altfor mye ut av det, og vil ikke være med på det.

Dermed er det jeg som må sørge for julepynten. Hvilket betyr at den glimrer med sitt fravær. En enslig julestjerne henger i et av vinduene, det er satt opp et lite stabbur i karmen, ellers er det lite og ingenting.

Det samme gjelder juletradisjonene. Jeg er jo egentlig ganske tradisjonsbunden, men har vist meg ganske dårlig til å ivareta dem selv. Det eneste er maten, julematen, der sparer vi ikke på noe, og kjøper inn overdådig av spekemat og kjøtt. I mørketiden gjelder det å spise godt.

Nå har vi imidlertid et lite barn som vokser til. Irina begynner så smått å merke seg at det er noe som heter jul, og at det er nisser og utstillinger i butikkene. Hun har vært med bestemor og bakt julekaker. Hun har snappet opp ordet jul, på norsk, og rozjdetsvo, på russisk, uten at hun bruker dem selv. Hun reagerer bare på dem. Det er noe der.

Med tiden regner jeg med at hun vil få med seg enda mer, og begynne å kreve sin rett og at vi skal ha det som andre. Det er spennende tider i vente. Mama Olia er parat til å holde veldig sterkt på sin tradisjon, sånn hun husker det fra sin barndom, mens jeg nok heller mot ja-takk, begge deler. Og synes vel kanskje julehysteriet har gått vel langt, oppe hos oss, vi kvalifiserer vel ikke lenger til å bruke uttrykket «amerikanske tilstander». Det er like ille hos oss, med pynt og overforbruk.

Nåvel, poenget med denne posten var å skrive at jeg gjorde et lite forsøk med lille Irina å innføre en juletradisjon jeg husker godt fra egen barndom. Det er å ha nellik i en appelsin. Det lukter godt, og er koselig. For lenge siden kjøpte jeg inn appelsiner, på tilbud, 5 stykker. Helt tidsnok til første desember var jeg riktignok ikke, men det var ikke så langt i fra, heller.

Problemet var nellikene. De fant jeg ikke. I flere butikker lette jeg etter nelliker, mens dagene i desember ble flere og flere. Så fikk jeg nellik av mor, nå på fredag. Lørdag satte jeg dem i den ene appelsinen, 24 stykker, jeg telte dem sammen med den lille. Hun fulgte nøye med.

Så gjelder det jo å ta bort én nellik for hver dag frem til jul. Vi var ti dager på etterskudd, og måtte ta ti stykker ut igjen, straks. Irina fulgte kort etter på med å ta ut resten. Appelsinen ligger nå på kjøkkenbordet med 24 hull, der det en gang har vært nelliker. Og ingen vet hvor mange dager det er igjen til jul.

En annerledes jul

Klokken er 1754, ukrainsk tid. Jeg setter meg ut på balkongen, fordi lille Tais har så høy lyd på YouTube-spilleren sin. Hun er selskapssyk, så hun kommer heller inn på rommet til Olia og meg, enn å sitte på rommet sitt alene. Olias mor får hvile seg litt, mens barnets mor også denne dagen er på jobb til langt på kveld. Hjemme i Norge er klokken nå 1654. Det er fem minutter til julen ringes inn, til selskapene kan begynne, maten skal på bordet.

Det blir en annerledes jul for meg i år. – Hvilken dato er det i dag? Spurte Olia. – Det er 24’de, sa moren. En helt vanlig dag for dem, som for de fleste andre ukrainere jeg har sett i dag.

Denne dagen våknet vi litt tidligere enn vi har gjort hittil i ferien, betydelig tidligere, faktisk. Halv seks. Så har vi også sovet og hvilt altfor mye så langt. Etter å ha ligget og våknet spiser vi en enkel frokost, kylling og poteter, te og gulrotsaft. Det er rester, og det gjør godt for meg å la magen hvile litt etter all overspisingen den og jeg har vært i gjennom.

Så tar jeg rett og slett en løpetur ut, og får trent litt. Det er en kald solskinnsdag, denne julaften i Kiev, et par grader pluss, lav sol, og egentlig ganske innbydende. Løpende har ikke trafikken noe å si. Den står stille, om det er på grunn av revolusjonen eller andre ting. Det er mange folk ute i gatene, men ingen ser ut til å tenke på verken jul eller revolusjon. De nyter dagen, og haster avgårde på vanlig vis.
image

Hydropark, trening

Ute i Hydropark, der treningsanlegget er, er det betydelig stillere enn om sommeren. Ingen biler, nesten ingen mennesker. Kebab- og sjaslikkafeene er stengt. De stakkarene som har åpent, har ingen kunder. I tynn treningsdrakt fra Norge småløper jeg til den delen av Hydropark der treningsanlegget er. Ponpon-broen er borte, den jeg likte så godt å stupe fra om sommeren, den sjarmerende broen, full – for full – av biler og mennesker. Den store asfaltbroen er ferdig. Den gamle broen var der da Olia og jeg giftet oss. Siden har den vært til reperasjon. Nå er den her, ny.
image

På treningsanlegget var det færre folk og roligere stemning enn om sommeren. Men det var en håndfull eldre her, også nå midtvinters. Karen som går rundt og høres ut som han er fra den ortodokse kirke, men egentlig samler inn penger til anlegget, han var der også. Denne gang med boblejakke og topplue. Annenhver time, cirka, året rundt, tar han runden sin og ber om pengegaver for å opprettholde sportsplassen. Veldig koselig.
image

I hele høst har jeg løpt frem og tilbake til jobb, en mil hver vei, men armene har ikke fått noe særlig oppmerksomhet. De sa også tidlig takk for nå, da jeg skulle trene dem. Jeg klarte ikke engang halvparten av repetisjonene jeg hadde planlagt. Så planlegger jeg også alltid for optimistisk. Kaldt ble det også, i treningsdrakt ment for løping i plussgrader, ikke rolig styrketrening utendørs i temperaturer rundt null.
image

Hjem igjen
Klokken var ikke engang halv ett, så det var ennå mye dag igjen. Jeg løp og gikk om hverandre, hjemover, jeg ville jo bruke litt tid til å se byen, denne korteste av alle årets dager. Siden jeg ikke løp, kunne jeg gå gjennom Lavra, det gamle, ærverdige klosteret som dekker store deler av høydene på vestbredden av Dnjepr. Det var nesten ingen folk der. De grønne kuplene på de hvite kirkeveggene så nydelige ut i det lave sollyset. Jeg fotograferte dem lite grann, som jeg har gjort så mange ganger før.
image

Litt over kvart over ett var jeg hjemme. Det er tiden for å spise julegrøt hjemme i Norge, eller helst skal man være ferdig med den, for å være sulten til middagen klokken fem. Olia var ikke hjemme, hun var ute med lille Tais. Jeg dusjet raskt, og skiftet, og så kunne jeg gå ut og lete etter dem. Samtidig kunne jeg gå i butikken. Det måtte inn litt juledrikke.
image

Dessverre klarte jeg ikke å finne Olia og Tais, de var gått til en lekeplass lenger unna, en jeg vet Olia liker godt, men som det ville være langt å gå feil til, om jeg skulle gjette de var der. I stedet gikk jeg til butikken, og gjorde svært kraftige juleinnkjøp.
image

Og så var det lunsj. Det var som vanlig en stor bolle suppe, og nå hadde jeg rikelig med alkohol å velge fra. Det ble en flaske øl, og et shotglass med russisk Cognac. Jeg vil ikke kalle det julestemning, men dårlig stemning var det heller ikke.
image

Ettermiddagen

Så var det å slappe av inn mot ettermiddag og kveld. I Norge var resten av familien samlet hos Trude, for pinnekjøtt og julefeiring. Her er det nyttår som vil bli den store feiringen. Den lille julefeiringen her, måtte jeg mer eller mindre sørge for selv. Og akkurat denne dagen, av alle, var lille Tais på fire år og noen måneder, så helt i overkant oppmerksomhetssyk. Kanskje hun skjønte at det var noe? Vi fikk i alle fall ikke fred.

Siden hun var på rommet vårt og så på Youtube med for høy lyd, tenkte jeg at jeg kunne gå inn på rommet hennes, og lese en Tsjekhov-novelle. Det fikk hun med seg, og kom for å holde meg med selskap. Hun satte på TV’n, så jeg skulle få litt lyd, og skrudde av lyset for stemningens skyld. Deretter mente hun det var bedre å farge, enn å lese, og kunne gjerne være med å hjelpe, om det var sånn. Så ble vi sittende og fargelegge i en av bøkene hennes, og kunne sikkert sittet sånn til hun ble voksen, om jeg ikke på et tidspunkt hadde takket for å ha vært gjest, og gikk inn til Olia igjen.

Dit kom hun også.
image

Julekvelden

Mor til Olia er veldig gjestfri, men denne dagen var hun synlig sliten. Det ble Pelemeni til middag, en slags sibirsk pasta, med kjøtt inni. Man kjøper det frossent, og så er det bare å koke. Hadde jeg visst hva kjøtt å kjøpe, kunne jeg kjøpt inn på min handletur, men jeg har ikke peiling, og utvalget er langt større enn i Norge. Jeg vil ikke kjøpe noe umulig å lage. Pelemeniene var det Olia som hadde kjøpt, tidligere. Til dem drakk jeg rødvin fra Krim, Bakkara.

Og Tais var selskap, og ville være med på å spise, og å klinke i glasset, og videre inn på rommet, da jeg gikk dit. Olia var også småsliten, og likte sikkert godt å ha litt fred sammen med moren. Min fluktmulighet var balkongen, når Tais ble for hektisk.

20131225-172729.jpg

Senere på kvelden tok Olia og jeg en tur ut. De gjør godt, disse rusleturene i Kiev sentrum. Vi gikk denne gangen bort til Lavra, og så til Arsenalnaja metro, hvorfra vi tok en marsjrutka hjem.

Der hjemme fikk jeg åpnet min ene julegave. En Sony Xperia tablet, som jeg nå skriver denne posten på.
image

Det var julekvelden for i år. En helt annerledes jul, fra alle de andre.

Lille julaften i Kiev

Jeg har alltid vært tradisjonsbunden. Det er ikke lenge siden jeg synes det var bare dumt med dem som reiste til syden i julen. Julen er ikke noe man reiser bort fra. Men nå er min situasjon forandret, jeg har ikke bare meg selv å ta hensyn. Min kone, Olia, vil også feire sin jul, og i år har vi for første gang anledning til det.

image

Lille julaften er første dag i julen det virkelig er knyttet tradisjoner til. Den dagen pynter vi juletreet. Den dagen er det julemusikk på CD. Den dagen spiser vi rømmegrøt og spekemat. Nå skal julefreden senke seg, nå begynner selve feiringen.

image

Da jeg reiste ned hit sa jeg og tenkte jeg at det sikkert ikke vil bli så store forandringer, det vil bli ganske som vanlig. Og i det har jeg ganske rett. Det er overdådige måltid, men det er tradisjonell ukrainsk mat, slik vi spiser den til alle årets tider. Og Olia tenker ikke på jul som annet enn nyttår, novij god, som hun sier. Frem til da er ikke snakk om verken gaver eller feiring, utenom det vanlige.

image

Det vanlige er imidlertid ikke så verst. I dag fikk vi oss en liten pause til frokost. Det ble ikke laget ny, fersk mat, og det var te og nypresset gulrotjuice, ikke øl og vodka. Mor til Olia syntes jeg var tynn da jeg kom, og har satt alt inn på å gjøre noe med det øyeblikkelig. Det var ikke fersk mat til frokost, men det var rikelig med sirniki, en slags ostekaker, laget av noe som ligner cottage cheese.

image

Etter frokost gikk vi ut en tur, Olia og jeg. Det ble en nydelig, romantisk tur. Vi gikk ned til Arsenalnaja metro, og så til venstre, ned Marinskij-parken, til Verkhotnij rad, det ukrainske parlamentet. Olia har de snart fem årene vi har vært gift ikke hatt noe som helst til overs for ukrainske styringsmakter. Men etter de siste ukers hendelser snakker hun nå varmt om Janukovitsj. Endelig er det tak i ham. Det er kraftig endring fra sånn hun har snakket tidligere.
image