Romjulsro

Jeg føler jeg har gjort en god jobb som far når barnet på tre er i stand til å kjenne igjen Toccata og fuge i D-moll, Dorian, sånn at jeg kan spørre: hvem er det som spiller? – Det er Bach. Følelsen får seg imidlertid en knekk når jeg spiller en Madrigal av Monteverdi, og barnet spør om det er – Neil Young…

Det har vært noen svært rolige romjulsdager dette året. Jeg har som så mange ganger fortapt meg i sjakken, hurtigsjakk og lynsjakk, direkte på NRK, og mange nettsider og sosiale medier. Det tar overhånd, men ikke verre enn at jeg skjønner jeg må ut med mitt lille barn, de få dagene vi har snø her i Sør-Rogaland, og at jeg skjønner hun er i sin fulle rett til å forstyrre meg samme hva jeg måtte holde på med. Og at ingenting er viktigere enn at jeg ikke øyeblikkelig kan legge det bort for henne.

Fredag reiste hun og jeg bort til mor. Egentlig var det for å se sjakk, men på veien fikk vi også gått noen skritt på ski. Det var hennes første forsøk. Kanskje kommer det av at hun har prøvd seg litt på skøyter, hun var i alle fall stødig og sikker fra første stund på skiene, om enn hun ikke fant hun helt hvordan hun best skulle bevege seg på dem. Det var såpass lite snø at jeg måtte gå til fots, så jeg kunne ikke vise, hun måtte finne det ut selv. Det gjorde hun på enkleste vis, og beveget seg på skiene som om hun hadde lange bein. Om hun skled på dem, så falt hun.

I dag klarte hun seg litt bedre på skiene, men fremdeles er det veldig langt igjen. Hun går helt fint på flat mark, da faller hun ikke lenger. Men det er bom stopp, om det går opp eller ned. Da må hun ha hjelp. Det samme gjelder når hun faller, hun kommer seg ikke opp uten at jeg løfter henne. Dagens fremgang var at hun klarte å snu seg rundt. Og hun er etter de riktige bevegelsene, når jeg holder henne i jakken i nakken, og løper etter henne når hun sklir ned bakken utenfor. Hun vil gjerne hvile seg på meg, men det får hun ikke lov til. Holder hun ikke balansen selv, stopper jeg, eller lar henne falle. Det er i overført betydning å lære barnet selvstendighet, tenker jeg. Hun må lære å stå på egne ben.

Ellers er det veldig rolig, her hos oss. Juleselskapene gjør vi unna lille julaften, julaften og første juledag, da er det hektisk og tradisjonsrikt. Siden var vi for oss selv. Vi har kjøpt inn overdådig med julemat, men vi rekker ikke helt å spise den. Jeg er også mer bedagelig anlagt enn vanlig, og sjekker heller tøysenyheter og sosiale medier, enn å ta fatt på noe mer ordentlig. Veldig mye går jo også med i sjakk, først alle timene med runder, så alt før og etter med å lese om det og delta i diskusjonen. De fleste tingene som ble diskutert fant sin løsning, heldigvis.

Og så fortsetter jeg en tradisjon fra ungkarsdagene. Hver dag i feriene åpne jeg en ny CD-plate. Det er klassisk musikk, og det er i den forbindelse den morsomme episoden med Irina og Neil Young og Monteverdi jeg satt opp i innledningen oppsto. Alle som vet det minste om Neil Young, skjønner hvorfor det er så artig. Kjenner man det minste til Monteverdi, forstår man det desto mer. Om ikke er det bare å spille av noe av ham,, fjernere fra Neil Young er det vanskelig å komme. Dog er jeg veldig godt fornøyd med at barnet mitt har lært navnet på to artister her i verden, to navn fra musikkhistorien: Bach og Neil Young.

Det er velvalgte navn.

 

Reklamer

Fredelig jul

Julaften i dag feiret vi hos Nygård på Kverneland. Det ble en veldig flott jul, en riktig barnejul, og dermed veldig fin for de voksne også.

Irina og jeg våknet borte hos mor etter lille julaftensmiddagen dagen før. For første gang hadde vesla julestrømpe å kikke i, og for første gang fikk hun følelsen av å eie store mengder sjokolade helt selv. Følelsen var overveldende, og vår vesle skatt reagerte med å pakke opp alle bitene på en gang.

Frokosten besto av restene fra dagen før, det vil si, for meg gjorde de det. Mor opprettholdt tradisjonen med en veldig pietistisk julaftens frokost. Det skyldes ikke noen religiøs overbevisning, heller en overbevisning om at det er viktigere ting å gjøre for en mor i det vi går inn i julen. Hun skal ha julegjester dagen etter, tradisjonell steik, og da må hun gjøre klar allerede nå. Jeg spiste fløtegratinerte poteter med fenalår. Mor spiste altså knekkebrød med aprikossyltetøy. Lille Irina spiste sjokolade. Og løp rundt.

Hjemme på Ganddal har vår egen kjære mor og kone julen best når hun slipper å være med på den. Olia er ikke vant med sånn overdådig feiring i dagevis, med julepynt og juledildal, hennes jul varer en kveld, en natt og en morgen, og kombineres med nyttår. Pynten er som man pynter til fest. Den varer så lenge som festen, og ikke i ukevis, som julen varer hos oss. I stedet for å tvinge henne inn i en integrering hun ikke ønsker, får hun være i fred. Og har det best med det.

Den siste julegudstjenesten i Frøyland og Orstad kirke varer bare en halv time nå for tiden. Det er nesten merkelig å være til stede, der jomfru Maria blir helt menneskeliggjort, og presten forsøker å sette seg inn i hodet hennes, hvordan hun må ha reagert over de store nyhetene hun ble til del, og alle hverdagsbekymringene og hverdagstankene hun måtte få over saken. Det er også hverdagshistorier fra en i menigheten, og musikk med band og mikrofoner. Så mye for den vakre akkustikken som finnes i alle kirkebygg.

Deretter var det å kjøre til festne. Lille Irina er så ivrig at hun dropper jakken og luen, der hun løper til bilen. Jeg tror sannelig vi kjører av gårde før vertsskapet også, men de svinger inn i gårdsrommet like etter oss, så det blir ingen problemer med låst dør eller noe sånt. Inne er det pyntet til fest, og barna er fininnstilt fra første stund. De løper rundt, tar av og på nisselue, og leker med hverandre mens de venter.

Middagen er pinnekjøtt, helt ypperlig laget, og med førsteklasses rødt, salt kjøtt. Alt er godt planlagt. Mens middagen skal skiftes ut med dessert, har barna i huset tenkt ut en aktivitet. Den foregår riktignok på skjerm, men er inkluderende og samlende, ikke sånn at hver av oss går inn i vår egen verden med vår egen skjerm. Jeg tror det heter «It’s you», eller noe sånt, og det gikk ut på å gjette hvem av oss som passet best til eller ville gjort forskjellige ting. Spillet var tilrettelagt barn, noe som alltid er lurt, siden gode voksne – som vi er – har det best når barna har det bra.

I vår familie har vi lagt oss til en litt merkelig tradisjon med å ha flere desserter enn gjester. Trude begrenset seg til tre, sjokoladepudding, gele og riskrem, til sin egen familie, min lille familie og mor alene. Barna til Trude er blitt såpass store at utålmodigheten til gavene er blitt håndterbar, mens min egen Irina ennå er så liten at hun ennå ikke helt skjønner hva det er å glede seg til. Hun har fått med seg dette med gaver og juletre, men det er ikke gitt for voksne å trenge inn i barnesinn hva konsept som «senere» og «etterpå» har å si for treåringer.

Det hører med å gå rundt juletreet. Irina og jeg har øvd inn Per Sjuspring, og nå er det så å si premiere. Det er veldig sjarmerende å se hvordan hun ivrig synger med og vifter med begge pekefingrene for tror du ei han danse kan,  og helt riktig rekkefølge med det var én, og det var to, og det var tre, og så videre, med stort sett de riktige bevegelsene til også. Uheldigvis lærte jeg henne feil første gang, og var nede med albuen allerede på tre, mens den ikke kommer før på fem. Den er vanskelig å avlære. Ellers er alt på plass. Og for Irina var det fantastisk å holde i hendene og gå rundt treet med alle.

De andre sangene var Et barn er født i Bethlehem, som hun nå har fått høre et par ganger, men ennå ikke har lært, Glade jul, som er ny for henne, og Å jul med din glede, som hun også har øvd på. Den siste satt, med bevegelse og det hele, fra klapper i hendene til svinge oss i kretsen og neie og bukke.

Så var det endelig tid for gavene. For Irina var det bare enda et ledd i alt som er kjekt. Lille Benjamin på snart ti stod for å lese navnelapper og dele ut gaver, med lille Irina på altså tre som mer enn velvillig hjelper. Benjamin var midt i blinken for oppgaven, og krasjet rett inn i problemet med bare å finne gaver til de samme folkene til å begynne med. Moren og faren hans er rutinerte foreldre, og så problemet i god tid, og sendte inn den store hovedgaven til Irina – en sykkel. Herlig trårig var hun ennå for liten å si hva den innpakkede sykkelen var for noe, så det kom som en stor overraskelse for henne – en sykkel! Dermed var hun opptatt for kvelden. Og det var ikke lenger noe problem at de samme folkene stadig ble forsynt med gaver.

Som far og mor er man mest opptatt av at barnet skal ha det bra i julen, og ellers. Jeg var sant å si ikke forberedt på hvor sterk denne følelsen er, og hvor sterk ekstra juleglede det gir. Irina fikk plastelin, eller Dough, som det kanskje heter, lego, kasseapparat, byggeklosser og sykkelhjelm til sykkelen, pluss kanskje litt til. Det var overveldende for henne. Hun lekte med alt, hele tiden.

Vesle Benjamin var ferdig med gaveutdeling da han selv fikk dronebil. Det var en fantastisk gave fra tante Tonje & Co. Den var radiostyrt, kunne kjøre, og fly, og begge deler råtøft. Det tok en god stund før han var i stand til å dele ut flere gaver etter den. Også storebror Daniel, var solgt. Og la bort alle sine gaver for å hjelpe lillebror å montere. Sofie hadde fått iPhone, og med det fått både julen og 2018 sikret.

Vi voksne småsmilte også over våre egne gaver, men det har jo virkelig ikke så mye å si lenger. Alt vi trenger kan vi kjøpe selv. Det er, vil jeg tro, viktigst at våre egne barn får oppleve den samme julegleden vi selv har opplevd.

Selvsagt er det ting som endrer seg. Tiden går, og det er ikke lett å få alle samlet over brettspill eller kortspill som det en gang var, dataspillene og teknologien tilbyr noe som ikke lar seg utkonkurrere. Men det analoge og virkelige har ikke tapt, det ble ennå gitt brettspill og kort, og Daniel fant også frem Bordhocky – eller ishocky, som jeg kaller det – og han og jeg hadde oss en match. Han er aktiv, faktisk, og reiser på turneringer og greier, så jeg var ikke noen egentlig motstand mot ham. Lille Irina fikk også være med, og til og med gamlemor.

Nei, dette var julen sin. Klokken var nærmree elleve da vi reiste hjem. Irina var supertrøtt og supervåken på en gang, vilt syngende i bilen, særlig Per Sjuspring, selvfølgelig, men også Bjelleklang, Å jul med din glede, og Haren uti gresset, Fader Jacob og En elefant kom marsjerende. Ingen diskriminering for hva som var julesang og ikke. Ved den minste motstand var gråten på plass, som da hun ikke fikk lov til å sykle straks da vi kom hjem, men i stedet måtte hjem. Den gråten lot seg lett overvinne med litt plastelin og litt andre juleleker.

Vi var ikke i seng før nærmere ett. En skikkelig jul. Takk til Trude og familien Nygård, og til mor, som alle var med på å lage den.

God jul!

Det er ikke noe å si på ambisjonsnivået til kona. På barnets vegne. Vår lille Irina er 3 år, snakker russisk ganske godt, holder igjen litt på norsken, og har også et visst ordforråd på engelsk etter utallige YouTube-videoer (og vi som trodde vi skulle ha sjanse til å begrense barnets skjermbruk). Nå er det tysk. Bøker ble kjøpt inn i sommer, det ser ut til å være lærebøker for småskolen, for de fordrer barnet kan lese, men vi leverer det ut til lille Irina allerede nå. Det er kalendergaven hennes i dag. En tyskbok med klipp og lim og fargelegging.

For andre fedre som må ta seg av juleforberedelsene og julepynten selv: Jeg gjør det på enkleste vis. Hver dag pakker jeg inn en liten gave, og så skriver jeg nummeret på dagen på en papirlapp ved siden av. Sånn får Irina lært tallene også. Hun har lenge kunnet 1 – 10, nå kommer de videre tallene også. På norsk og på russisk. Og engelsk like bak. Og nå altså – tysk.

Mine juleforberedelser og min julestemning er litt mer hindret av at jeg ikke får stereoanlegget til å virke. Det gamle, flotte jeg arvet av far sluttet å virke om det var like før eller like etter sommeren. En god venn fikk montert forsterkeren jeg har stående nede, det gamle studentanlegget mitt, men nå som mørketiden er her og jeg fyrer i peisen, så trenger jeg et anlegg nede også. Etter jeg var ferdig med eksamen i tysk, fikk jeg kjøpt ny og flott forsterker, C388 fra NAD, med innebygget Bluesound, men jeg får ingenting av det til å virke.

Jeg tenker på det, det er ganske sykt. Jeg har veldig mange vekttall og studiepoeng, inkludert i fysikk, med labøvinger og det hele, men å få mitt helt vanlige og på forhånd oppsatte stereoanlegg til å virke, det får jeg bare ikke til. På ny må jeg nok kanskje vente til min gode venn kommer på besøk. Skjønt, jeg har virkelig løst å høre på den flotte julemusikken min, nå som julen er her, og jeg skulle gjerne greid det før romjulen da kameraten min kommer.

Vi får nå se hvordan det blir med det. Vår lille Irina har i år for første gang forstått noe av dette med jul, at det er noe her, og at det innebærer mye som er gøy. Hun ser husene som lyser, amerikaniseringen er over oss også her, og jeg må si jeg hører til dem som synes det er ganske koselig at folk pynter. Ellers kunne det jo ha blitt riktig mørkt her, langt mot nord, i årets mørkeste måned. Siden det er jul og julelys, forbinder folk flest det heller med glede og trivsel, enn noe mørkt og trist. Det er ikke så trist det, synes jeg.

I dag skal Irina og jeg til den tradisjonelle juletrepyntingen hos min mor, hennes bestemor. Vi har øvd inn Per Sjuspring til vi skal gå rundt treet, den er blitt en hit for lille Ira-vår, enten det følger bevegelse med den, eller bare sang. Ellers oppsøker hun selv og vil høre Bjelleklang, kanskje er hun litt på vei med På loven sitter nissen, Rudolf er rød på nesen og Når nettene blir lange, men sant å si foretrekker hun da heller gamle klassikere som Lille Petter Edderkopp og En elefant kom marsjerende. Ride ride ranke i forskjellige versjoner, Bjørnen sover og Haren uti gresset lever også godt, samt Ro, ro, ro min båt, en sang Irina har nytolket for meg, og virkelig har løftet til uante høyder. Det har vi på film. Det er en del synging her hos oss, og Irina er akkurat i den alderen der hun elsker å bli filmet mens hun gjør det.

Ellers venter hos mor rømmegrøt og spekemat, som alltid når solen snur. Og så er det juleøl og akevitt, og fløtegratinerte poteter til fenalåret. Rikelig med mat, sånn jeg liker det. Og begrenset med drikke, selvsagt, når små barn er til stede. I år gleder jeg meg noe helt enormt. Vi kommer til å overnatte der borte, og ta julaftens morgen på Klepp.

Der våkner Irina – og dagen er i gang!

Mot jul

Først litt selvskryt (det vil si skryt av barnet): Jeg spilte i går Toccata og fuge i D-moll, den som blir kalt «Dorian», BWV538. Så spurte jeg lille Irina på 3, hvem er det som spiller? – Det er Bach, svarte hun.

Helt riktig. Vi går mot jul. Eksamener er gjennomført, det venter oss ikke mer stress, nå, og det er bare å gli inn i den gode julemodusen. I beisen brenner det med lyd, lys og lykt, det er den beste varmen som finnes. Som om alle sansene blir varmet. Til middag var det fenalår, og konas potetmos. Alt helt topp. Vintermørket får ikke tak på meg dette året her, ikke i det hele tatt.

Og snart snur solen. På fredag kjøpte vi oss nye billetter til Kiev. Vi flyr sammen 23. mars, jeg blir over påsken, og kona og barnet får være der helt frem til litt uti mai. Jeg savner dem så det gjør vondt, men jeg ser hvor godt de to har det der nede, og unner dem gleden. April er også en av de aller, aller beste måneder å være i Kiev i. Da blomstrer magnoliaen, og da går våren raskt over i å være som en god norsk sommer, med temperaturer over 20 grader, kortbuksevær og sol.

Vi forsøker å gjøre det kjekt for Irina i vinternorge også. Jeg har laget julekalender for menn, julekalender av aller enkleste sort. Hver morgen pakker jeg inn en liten gave, og så skriver jeg nummeret på dagen på en papirlapp ved siden av. Slik får Irina lært seg tallene lite grann, også. Og hun har fått med seg det er noe som heter jul, som nærmer seg.

En dag i uken drar vi for å svømme i vårt lokale basseng. Nå sist fikk vi advarsel om vannet var kaldt, 26 grader, om vi virkelig ville dette. Særlig hvis barnet er lite aktivt, kunne det bli kaldt for henne. Akkurat det med å være lite aktiv er liten fare for oss med Irina. Hun er helt vill, selv til barn å være. Ingen jeg har sett er i nærheten av å holde det aktivitetsnivået hun holder. Hun er 3 år gammel, og nå for et par uker siden insisterte hun på å hoppe uti vannet selv. Hun ville ikke bli løftet uti. Så hopper hun, og er ute av stand til å komme seg opp selv, men hun stoler selvfølgelig fullt og fast på at far vil ta tak og hjelpe henne. Og faren er jeg, og den tryggheten kan hun ha, jeg er der. Torsdagen nå i denne uken svæmte hun for første gang med slike luftbeholdere i plast på ryggen, sånn svømmehjelp. Det er helt i tidligste laget for en 3-åring, men Irina tar initaitivet helt selv, vi presser ikke noen ting. Og ved minste tegn på at det blir ubehagelig for henne, med vannet som skvetter opp i munnen, så tar vi henne, og holder henne og lar henne puste noen sekunder. Før det er på an igjen, med ny, vill aktivitet.

Også på skøyter er det i ferd med å bli til noe. Skøyter er typisk fredagsaktivtet. Skøytene kjøpte vi i fjor, altfor store da, i ferd med å bli passe nå. Men hun er ikke i stand til å ta et eneste skritt, uten at jeg holder henne helt fast. Nå, forrige gang vi var der, forsøkte hun imidlertid for første gang selv å styre bevegelsen. Årsaken var at det var andre folk der, Irina ville gjerne være med dem. Så hun satte fart på de små bena sine, sparket og kavet i vei, uten helt å skjønne skikkelig hvordan man beveger seg på skøyter, og uten å kunne holde sin egen balanse. Men det var en begynnelse. Om ikke lenge kan jeg slippe henne, på isen.

Ellers er det å sparke ball rett utenfor her. Vi har fått oss noen ski til henne, gitt oss av noen kolleger, men skoene er allerde blitt for små, så selv om det har vært noen snøfiller hos oss her i Rogaland dette året, har det ikke blitt noe skigåing. Og akebrettet har ikke fått noe fart på seg. Dermed er det å sparke en liten ball, kjekt det også, på isen.

Det er bare en liten uke til selveste julaften. Julepynt er det sparsomt med, i dette huset her, og julestemningen er preget av at et av medlemmene i vår lille husstand regner nyttår og «novyj god» som den viktige dagen. Men lille Irina skal bli helt norsk og helt russisk, eller ukrainsk-russisk, om man vil, så hun må lære seg juletradisjonene som vi har dem her. En sang som har festet seg, er Bjelleklang, og hun har altså også skjønt at det venter en liten kalendergave hver morgen. Torsdag er det bursdag hos Sara, lørdag – lille julaften – er det tradisjonell pynting av juletreet, rømmegrøt og spekemat hos ‘na mor. Da har julefreden senket seg.

Russisk jul – rozjdestvo og novyj god

S rosjdestvom!

Det er sånn man sier «God jul «på russisk. Direkte oversatt ville det blitt «med julen». Det er en forkortelse for : Posdravljaiu vam c prasdnikom rosjdestva. «Jeg gratulerer Dem med julefesten». Man kan også si s prasdnikom, «(jeg gratulerer) med festen, men man må for all del unngå *horosjevo rosjdestvo. Det ville vært noe sånt som å si «good christmas» på engelsk. Ingen gjør det.

Som vestlig er det fort gjort å trå feil når det gjelder den russiske julen. Enhver russer er selvfølgelig vokst opp med det, og kan dette ut og inn, men for den som skal lære seg dette ved å lese om det, er det nesten umulig ikke å misforstå noe. Det har nemlig endt opp ganske forvirrende. Men det har alt sammen en logisk og interessant forklaring.

Nøkkelen ligger i at julen i Russland ikke er den samme som den i Vesten. Mange av de tradisjonene vi forbinder med julefeiringen er i Russland lagt til nyttårsaften, og ikke til julaften. Før jeg traff min kone fra Kiev så skjønte jeg ikke dette fullt ut, enda jeg hadde satt meg veldig inn i russisk kultur og lært språket godt nok til å lese romaner i original. Den store dagen for alle barn og voksne er ikke julen – rosjdestvo, det er nyttår – novyj god.

Ordet Rozjdestvo (og ikke rozhdestvo (med ‘h’), som man får som forslag om når man søker på Google, det er den engelske transkripsjonen) betyr fødsel. Den fulle betegnelsen er Rozjdestvo Khristovo (Рождество Христого), eller «Kristi fødsel». Dette blir kortet ned til «Fødselen». Tilsvarende blir s rozjdestvom egentlig «med fødselen». Det viser også hvor dumt det blir å si Horosjovo rozjdestva, «God fødsel». Man ser også hvor meningsfullt – og formelt – det blir å si hele frasen: Pozdravljaiu vam c prazdnikom rozjdestvo – «Jeg gratulerer Dem med festen i anledning fødselen». Det er Kristi fødsel man feirer.

Denne festen er i dag, 7. januar. Den er for de troende. Det er en religiøs festdag, på slutten av en lang ferie russerne har åp begynnelsen av året. Gavene og moroa som hører med det, har de på nyttårsaften.

Slik unngår russerne diskusjonene som rir Norge hver jul, hvor ikke alle vil gå med på at det er Jesu’ fødsel julefeiringen er til for. Folk blir sinte og lar seg provosere av at de blir pådyttet en religiøs høytid de ikke bryr seg om. For disse er julen noe annet, og de vil ikke ha noe av kristne julesanger og felles kirkebesøk. Ortodokse klør seg i hodet over at det er mulig å krangle om noe sånt. For russerne er det ikke noe tema i det hele tatt.

Der er den religiøse høytiden lagt til et tidspunkt, og den verdslige festen lagt til et annet. Årsaken ligger i den autoritære og antireligiøse Sovjetstaten. Den var bygget over den kommunistiske ideologi, der religion er opium for folket, og staten gjorde folket en tjeneste ved å avskaffe den. Det er vel kjent hvordan kirker ble omgjort til museum for ateisme, eller til potetlager og den slags type ting. Sammen med religionen ble også de religiøse høytidene forsøkt fjernet, deriblant julen.

Resultatet ble at russerne flyttet de materielle tradisjonene knyttet til julen, rosjdestvo, over til nyttår, novyj god. Derfor er det til nyttårsaften russerne har juletreet, eller jolka (ёлка – gran), som de kaller det, og det er også i den anledning utvekslingen av gaver foregår. Julefeiringen smelter også sammen med nyttårstradisjonene, så det er sjampanskovo (musserende vin, russisk sjampanje) og annen alkohol, morsomme hatter og stor fest.

Morgenen etter våkner alle barn til at det ligger presanger under treet. Dem er det Fader Frost som har delt ut, Djed moroz på russisk, direkte oversatt «bestefar frost». Det er en annen en julenissen, opphavet er forskjellig, men oppførselen for anledningen er lik, også Fader Frost deler ut gaver. Kanskje har han fått hjelp av snegurusjka, den kvinnelige og alltid veldig søte hjelperen hans. Her har russerne funnet på noe briljant, det kan alle jeg viser bilde av Snegurusjka forstå, særlig alle menn, de går helt av skaftet. Hvorfor i all verden har vi ikke i tide funnet på noe lignende hos oss? Det kunne gjort mang en far mer inspirert på juletrefesten.

Dette her gjør også at de som har lært seg russisk skikkelig og er godt inni kulturen, tenker novyj god når det er snakk om jul eller store høytider. Det er når man starter fra et vestlig, uinformert utgangspunkt man er opptatt av rozjdestvo, og lurer på hvordan det blir feiret. Som regel er det man da man egentlig lurer på hvordan novyj god blir feiret, for det er det som er mest tilsvarende den vestlige julen. De fleste forbinder julen mest med gaver, god mat, julepynt og sosialt samvær, mindre med at Jesus ble født og alt som følger med det.

Her stiller det selvfølgelig annerledes om man selv er troende. Da er Kristi fødsel hovedsaken, og alt det materielle med julen kommer rett og slett i veien.

I Russland har de på en pussig måte unngått problemet. Der er alt det religiøse havnet på en annen dag, rozjdestvo, fødselen, eller rozjdestvo Khristovo, Kristi fødsel. Det er i dag, 7. januar. Det skyldes at den ortodokse kirke følger den julianske kalender, og den kommer i ubalanse med vår gregorianske, siden den har flere skuddår.  De er 13 dager på etterskudd, og i dag er det 13 dager etter 25. desember. I går var det trettende dag jul hos oss, den dagen julen skal ut. Det er jo litt artig at når julen går ut hos oss, går den inn i Russland.

Det gjør også at det aldri er noen diskusjon om at det egentlig er at solen snur, vi feirer. Når julen – rozjdestvo Khristovo – ringes inn i Russland, har solen allerede snudd for over to uker siden.

Jeg har aldri vært med på en russisk julefeiring, ikke en rozjdestvo khristovo, så den vet jeg ikke mer om, enn man kan lese seg til. Den foregår i kirken, med messe, og skikkelig, varer antagelig i timevis.

Derimot var jeg i Kiev i 2013, og fikk en nyttårsjul. Da var det slik at våre juledager i desember var helt fullstendig vanlige, det var ingen forskjell i det hele tatt fra hvordan det er ellers, helt umulig å skjønne at den vestlige verden samtidig går av hengslene. 30. desember fikk vi imidlertid av djed moroz og snegurusjka, i innleid, utkledd variant, djed moroz tradisjonen tro sørpe full, og snegurusjka vanvittig søt. 31. ble huset bitte litt pyntet klokken ti, da festen begynte, og før 1. januar var ferdig, var alt vekk. Den morgenen fikk lille Tasja, niesen vår, pakket opp presangene sine, fra Djed moroz.

Рождетство, Новый год

Familien, med Djed moroz og Snegurusja – og det lille juletreet i bakgrunnen.

Først etter dette skjønte jeg virkelig hva russsisk jul er for noe. Det er Novyj God. Å feire Rozjdestvo Khristovo tror jeg nesten er litt vanskelig, om man ikke selv er ortodoks. Derfor skal god jul på russisk kanskje oversettes med c novym godum, med det nye året – underforstått: Jeg gratulerer med det nye året.

Det kan også godt sies lykkelig jul, lykkelig fødsel – tsjastlivovo rozjedsvo – underforstått med ønske om en lykkelig jul.

God russisk jul!

Om dette har jeg også skrevet en post tidligere: God russisk jul!

*

Posten er bearbeidet den russiske julen, 7. januar, 2018. Jeg lyktes ikke å gjøre bearbeidelsen helt ferdig før det ble leggetid, men også nåværende versjon skal være lesverdig. Det russiske ordet for jul er Рождество. Lyden ж er en stemt zj-lyd, en lyd som ikke finnes på norsk. Derfor transkriberes det av og til sj, slik vi uttaler det, av og til zj, slik det skal uttales.

Julefeiring

God jul!

Det er første juledags morgen. Kona og barnet sover ennå, og jeg har kanskje tid å skrive ferdig en post om julefeiringen for i år, 2016.

Pinnekjøtt, Julebrus, Rødbrus, Julemat, Barnejul

Irina og Sara var de mest utålmodige med maten. Som man ser er det ennå et stykke igjen, før man helt kan begynne.

Etter strev og litt mas frem til jul, ble selve julaften fredelig og rolig. Jeg hørte Bachs juleoratorium med Karl Richter, og skrev på gårsdagens bloggpost mens min lille familie sov da også. Jeg droppet vanlig frokost, og gikk rett på julegrøten, slik at lille Irisjka og jeg skulle være klare når mor kom for å hente oss rundt halv to. Det var vi også, vi måtte bare rive Ira løs fra enda et måltid grøt mama Olia hadde laget til henne. Vi kom oss godt av gårde.

For første gang på noen år var vi igjen i kirken på julaften. Mye har forandret seg, med trommer på «Deilig er jorden», tekst på lysskjerm rett på veggen, og nummer for å vippse penger rett til hjelpearbeid for Ukraina. Jeg spurte vesle Irtsjik hva hun syntes som det, halvt ukrainsk som hun er, men to år og tre måneder hadde hun ennå ikke gjort seg opp noen mening. Hun satt stort sett rolig og storøyd gjennom gudstjenesten, som det vel ennå må kalles, om det enn ikke ligner så veldig på hvordan gudstjenester en gang var. Det er mye underholdning om dagen, og pynt og stas, i kirken også. Hver eneste sang hadde modulering, opp en halvtone i siste vers. Trosbekjennelsen var tatt bort. Det samme var bønnen. Og juleevangeliet ble fremført av to små barn, som vandret oppover kirkegulvet fra seteradene der de satt, og stilte seg rundt krybben i en liten dramatisering. Til og med en liten film hadde de fått plass til, med høytalerstemme som snakket alvorlig om et eller annet veldig in i tiden. Som det meste var og prøvde å være, der i kirken.

Ute raste uværet. Det var snø og regn og hagl på en gang, og sterk vind. Vår store slekt hadde ennå noen gaver å utveksle, men været var så surt at det gikk ikke an å stå ute noen minutter en gang. Vi måtte vente innenfor kirkedørene, og bare løpe ut når alt var klart. Lille Irina ble satt på plass av bestemor, så kjørte vi til henne, hvor hun skulle skifte, og vi skulle videre til Tone.

Da hadde uværet gitt seg. Det var bare kaldt og vind, så vi bestemte oss for bare å gå bort de omlag tusen metrene fra Kvednadalen til Tangarbakken. Lille Irina og jeg gikk i forveien, til slutt, bestemor tok litt tid, og jeg ville så gjerne vise Irina juletreet med alle gavene under. På de bittesmå bena sine går Irina allerede som en voksen, hun holder vårt tempo, men hun holdt ikke ut i den kalde vinden som blåste rett i ansiktet på henne. Så hun trakk ned hetten, slik at hun ikke kunne se. Dermed satte jeg henne på skuldrene mine, og vi var antagelig fremme hos Tone før mor haddde kommet seg ut av huset sitt. Jeg gikk tilbake for å møte henne, slik at ingen måtte gå alene i julen.

I julehuset hos familien Sivertsen var lille Irina mer opptatt av julekulene på juletreet, enn på julegavene under. Duften av pinnekjøtt hang tung og god i huset. Vi var veldig klare til å spise og drikke, og sang ikke engang en julesang først. Lille Irina brukte alle ordene hun kunne, for å få brus i glasset, og kunne ikke skjønne hva vi ventet etter. Hun hadde satt seg til bords lenge før alle andre, hun var sulten og tørst. Men på jul skal vi være samlet. Det må også en toåring lære seg.

Sammen med mørkt julebrygg og skikkelig akevitt var pinnekjøttet eventyrlig godt. Den salte smaken kom helt til sin rett, kålrabistappa var som fløyel, og vi gjorde innhogg i maten så ekteparet Sivertsen var forundret over hvor mye som forsvant. To kilo poteter, det meste av kjøttet, to hele kålrabi. Det var langt fra nok igjen for en hel familie, etterpå. Nok for en halv person, om den personen er Torben eller jeg.

I tillegg til pinnekjøttet var det forresten medisterkake og julepølser. Barna spiste det. Også lille Irina, som fulgte søskenbarn Saras eksempel med å ha ketsjup på, eller «keppek», som hun kaller det. Sara var ferdig på et øyeblikk. Hun hadde gaver å tenke på. Men gavene er etter maten. Og det var ennå lenge, lenge, lenge igjen.

For etter middagen var det dessert. Det er ikke menneskelig gitt å huske alle rettene det var. Alle skulle få sin favoritt. Men jeg mistenker det var flere favoritter enn folk, for noen av dessertene ble stående urørt. De blir dessert til førstejuledagsmiddagen i dag, hos mor, sammen med de andre restene. Det er ikke noe problem. Jeg spiste sjokoladepudding, og riskrem. Begge deler i respektable mengder.

Så var det å rydde av. Klokken var blitt sju, og over sju. Gavene lå ennå urørt under treet. Og lille Irina var ennå mest interessert i pyntekulene over dem. De slo virkelig an, i mange og sterke farger, og så svingte de når man rørte på dem. Det var rett og slett mer spennende, enn pakkeeskene i julens mengder av innpakningspapir. Irina hadde nok ennå ikke fått inn i hodet at det var presanger inni disse pakkene, hun så pakkene som de var.

Duplo, Barn, Presang, Julegave

Irina pakker opp gaven fra mor og far.

Andreas og Sara gikk ut for å lufte Nikki, hunden de passer på, og slik gikk det til at det var de voksne som satt i sofaen og ventet på barna, før pakkene kunne åpnes. Klokken var nærmere åtte da vi endelig, endelig kunne  begynne.

Og vi pakket til klokken var nærmere elleve, og alt var slutt. Lille Irina syntes ennå julekulene var på nippet til å være mer spennende, vi måtte lokke og rope på henne for å få henne bort til sine egne gaver. Men da de var åpnet, så var det noe annet. Flere av gavene lekte hun med straks. Andre gaver, som telt og bøker, var ikke ment å lekes med straks. Turboirtsjik holdt lett koken hele kvelden, forresten. Gråt aldri, og fikk i gang litt allsang med den ikke akkurat julete, tommelfinger, tommelfinger – hvor er du? Favoritten hennes, for tiden. Hun var kul, der hun stod på kaffemaskinen far (jeg) hadde kjøpt, og ledet an.

Jul

Hvor er du, hele hånden? Her er jeg!

Familien Sivertsen ledet an i gavene. Det er lett å se hvorfor de har behov for å feire julen med seg selv. Om det er andre familier også til stede, vil julegaveåpningen aldri ta slutt. De har mange familiemedlemmer på begge sider, og mange som liker å gi mange gaver. Både Andreas og Sara har venner, som også gir, helt ulikt sånn det var, da vi vokste opp. Det var rett og slett helt utenkelig at jeg skulle gi eller få gave fra en kamerat, det har jeg til dags dato aldri gjort. Men jeg tror kanskje søstrene mine har utvekslet litt gaver med venninner. Kanskje er det nye at guttene kommer etter?

Jeg hadde uansett kaffe og cognac og vin og øl. Ustanslige mengder kaffe, siden de har kaffemaskin i Tangarbakken 3, og utømmelige mengder cognac, vin og øl. Lille Irina kunne drikke brus, og si «en te», for å få sjokolade. Vi var godt fornøyd og tilfreds.

Mellom elleve og tolv en gang, brøt vi opp. Det var mor som ville hjem, fornuftig nok, siden hun skal ha storselskap for alle i dag. Lille Irina og jeg kunne nok uten vanskeligheter, holdt lenger.

For oss gikk turen hjem i taxi. Artig nok var han fra Uzbekistan, han sjåføren, og med kone fra Kirgisistan, og opplever nok ikke hver dag at han får en passasjer som kan litt av hvert om begge landene, og kan fortelle ham det på russisk. Sant å si var jeg bedre enn ham på russisk, han våget ikke å snakke det, sa han, men han forstod det, og kona snakket flytende. Barnet deres på tre har fire språk å lære seg, norsk, russisk, engelsk og uzbekisk, jeg vet ikke hva engelsk har der å gjøre, men han sa det. Han kunne fortelle det var mange uzbekere i Kiev, jeg hadde ikke hjerte til å fortelle ham at det er det nok ikke, vi har i alle fall aldri sett noen.

Sånn endte julekvelden for oss, i 2016. Men julen fortsetter, med juleselskap, julemat og julemat, og vestlandsk julevær som aldri skuffer i å levere skikkelig gråvær og regn og vind, i skarp kontrast til hvordan vi har det. God jul!

Jul, Juletre

Karakteristisk julebilde fra julen i år. Irina med treet, Andreas i full fart.

 

God jul – 2016!

Julefreden – og juleværet – har senket seg. Her på vestlandet betyr det regn, vind og noen få grader pluss. Det var som alltid stress å komme seg til julen, mye som skjedde både hjemme og ute i verden, mye å gjøre og å følge med på. Jeg skal forsøke å gjøre rede for begge deler i denne av den grunn litt ambisiøse posten.

2016 føyer seg inn i rekken av dårlige år siden USA med sine vestlige partnere og Russland falt ut av det med hverandre mot slutten av 2013. 2014, 2015 og 2016 har alle vært forferdelige. En verden som kjentes trygg, er blitt utrygg. Der det før gjaldt om å spre våre demokratiske og liberale ideer til resten av verden, har det nå nesten utviklet seg til en kamp om å beholde det hos oss selv. Det europeiske prosjektet med union og stadig tettere fellesskap vakler, hver gang folket får anledning til å si sin mening, ender det med nederlag for unionen. Mest spektakulært med britenes sensasjonelle utmelding tidlig på sommeren. USA er i gigantiske problemer, polarisert, og med en kommende president ingen eksperter eller ledende kommentatorer helt kan få seg til å tro virkelig vant over Hillary Clinton. Og det er en rekke problemer man skal være forsiktig med å ta i, som flyktningekrisen og muslimsk terror, hvor sosiale medier overtar debatten og det ender opp som de gode gamle, beryktede kommentarfeltene i nettavisene.

Jeg har prøvd å holde meg unna nyheter i år, og heller lest poesi og litteratur, og gammel historie som ikke er så betent. Men jeg blir sugd inn i det, og har fulgt intenst med på alt som har skjedd de siste dagene. Som om det ikke var nok i dagliglivet å henge seg opp i.

Ved siden av alt det andre å gjøre i julestria fikk jeg et 12 dagers medlemsskap på et treningssenter. Jeg blir litt autistisk i hodet, jeg, da, jeg må utnytte alle tolv dagene, og det har ført til at jeg hver dag siden mandag 12. desember har kjørt opp til Jærhagen på Klepp, og gjennomført mine 3 x 10 x 5 x 2 program. Tre repetisjoner med 10, fem ulike apparat, og så en gang til med fem andre appart. Til sammen 300 repetisjoner. Jeg har virkelig presset ned tiden det tar, virkelig presset meg for å få det unna, for jeg har jo virkelig ikke hatt tid til dette. Det går ut over samværet med familien, julegavekjøp, alt. Men det var nå jeg hadde disse dagene, utnyttet jeg dem ikke nå, ville de aldri komme igjen.

Hver lille julaften har vi tradisjon for å reise opp til mor, pynte juletreet, og spise spekemat og rømmegrøt. Det er en fin tradisjon, det går tilbake til tiden da far levde, hvor rømmegrøten og spekematen kommer fra, vet vi egentlig ikke. Det har liksom bare blitt sånn. Plutselig merket vi at vi spiste denne rømmegrøten og spekematen hver gang solen snudde, lille julaften og St. Hans, og vi fant at det var godt – for å komme med en lett omskriving av hva Gud så da han hadde skapt verden.

I år skulle familien Kirkeby være med. De er tilbake i Norge for noen få dager, de bor for tiden i Paris, og skal være i utlandet noen år, så vi vil jo gjerne være sammen med dem den korte tiden vi har. Bitte lille julaften treftes vi også, da jeg med Irina i bilen kjørte innom på Klepp stasjon for å levere julegaver, og etterpå ta med meg samme Irina på trening, hun plassert på barnerommet – og dermed sterkt incentiv for meg å bli raskt ferdig med treningen. Som alltid.

Min søster Tonje er for sikkerhets skyld blitt syk, og rakk akkurat å kaste opp før vi gikk igjen.

I går var også dagen Vladimir Putin holdt sin årlige, store pressekonferanse. Ganske komisk ser jeg kjekkaser på sosiale medier kalle ham «Vlad», når de liksom skal være litt familiære og spydige, med Vlad er på russisk kjælenavnet for Vladislav. Kjælenavnet til Vladimir er Vova, eller Volodja, og varianter av dette, med klinger jo ikke like familiært og spydig som Vlad. Feilen er betegnende for alt som skrives og sies om Russland og Putin om dagen. Det er mange selvutnevnte eksperter og forståsegpåere der ute, men kunnskapsnivået avslører seg med at de bommer på kjælenavnet, slik de bommer litt på det meste. De skriver sånn som de tror det er.

Pressekonferansene til Putin varer i flere timer. Ingen andre statsledere gjør noe lignende. Få ville vært i stand til det. Man kan si mye om Putin, men ikke at han ikke er intelligent og smart, og han husker godt. Vel kan spørsmålene være avklart på forhånd, men det er over veldig mange temaer, Putin snakker uten manus, og han gjør det direkte på TV. Detaljnivået er imponerende. Retorikken er avmålt og gjennomtenkt.

Vestlige medier er naturlig nok mest opptatt av Russlands utenrikspolitikk. BBCs Steve Rosenberg spør om hacking, en journalist fra Tyskland spør om Ukraina. Det er spørsmål om Aleppo, om Syria, om Trump, om doping, om det meste. Putin svarer ofte med å omgå spørsmålet lite grann, med å gå til motangrep, eller med å komme med eksempler eksempler og sitater fra kanskje litt andre sammenhenger, som snur saken og lukker den. Slik som når han til Rosenberg fra BBC siterer Trump på at demokratene burde gå i seg selv for å finne årsaken til nederlaget, ikke skylde på andre. De fremstår som dårlige tapere. Elegant gjort, svaret fungerer på flere nivåer, også med å smøre Trump og egoet hans lite grann, og det kritiske spørsmålet blir vendt til Russland og Putins fordel. Oppfølgingsspørsmål tillates ikke.

På NRK ble det gjort et stort nummer av at både Trump og Putin vil øke og modernisere atomvåpenarsenalet. Trump har i kjent stil skrevet det på Twitter, vel vitende om at slikt vil vekke oppsikt, men som en god del av det andre Trump blir kritisert for, så er det bare en videreføring av det som lenge har vært USAs offisielle politikk. Også under Obama. Obama har fått igjennom et budsjett på tusen milliarder dollar, og ikke kroner, som NRK sa, på modernisering av atomvåpnene til USA. De skal blant annet lage en utgave hvor de radioaktive utslippene «kontrolleres», slik at våpnene blir mer «brukbare i praksis» (usable). Altså at de kan brukes i en reell krig, sprenge bort en by eller militærbase, uten at omlandet blir så sterkt skadet. Disse stridshodene kan – som andre atomstridshoder – enkelt monteres på det USA og NATO kaller «forsvarssystmer» eller «forsvarsmissiler» satt opp i Polen og Romania, det tar et kvarter fra de skytes til de når St. Petersburg. Det er Obama, demokratene, som har sørget for dette. Clinton ville følge det opp, og også omringe Kina med slike «forsvarsmissiler».

Det er veldig mye mer å si om dette, om atomkrig generelt, om betegnelsene first strike og Mutual assured destruction (MAD), og hvordan amerikanerne nå forsøker å omgås dette med forsvarsmissilene, og hvordan de ensidig har trukket seg fra flere av avtalene fremforhandlet under den kalde krigen. Deriblant forbudet mot mellomdistanseraketter med atomstridshoder. Nettopp slike som kan ramme St. Petersburg innen et kvarter, men Russland ikke har sjanse til å lage tilsvarende for å nå USA. USA risikerte atomkrig for å hindre sovjetiske raketter på Cuba, som man vet. Når russerne protesterer mot amerikanske og vestlige raketter helt opp til grensen, så er det russerne som blir kalt aggressive.

God jul. Det er ikke rart jeg tar pauser fra nyheter. Jeg tror at tider som dette må folk holde frem med sine vanlige jul. Nyte høytiden, ikke la seg skremme, terrorisere eller hisse opp. Demokratiene våre trenger sindige, rasjonelle mennesker til å styre skuta, ta de riktige valgene. Det har skjedd litt for mye på en gang, litt for mye å la seg provosere av eller bli skremt av, endringer som har gått raskt, og ikke alltid til det bedre. Høyreekstremismen er som venstreekstremismen på fremmarsj, om disse skillelinjene gir mening i vår tid. Ekstremisme i enhver form, kunne man si.

Jeg vil ikke være med på det. Jeg tar med meg Irina for å levere julegaver og pynte juletre. Som alltid kommer vi litt sent ut, morgenen starter sent, og mama Olia godtar enhver forsinkelse om det skyldes lille Irina vil spise lite grann. Fra tolvtiden har jeg vært klar og hatt neste post på programmet å reise til søster Trude, først litt over to kommer vi oss av gårde. Hos Trude og Nygårds på Kverneland har de også juletravelt, guttene Daniel og Benjamin spiller fotball på terrassen, Trude skal ut og hente Sofie på Bryne. Irina og jeg er alene på besøk. Må selv sørge for kaffen, på kapselmaskin enkel å betjene. Da – eller jeg har lyst til å skrive når, når de kommer tilbake, fordi vi er i en tid, da Trude ikke er der, og så kommer de tilbake, litt fremover fra tiden vi er i, da blir det for meg unaturlig med da, selv om jeg utmerket godt vet det heter den gang da, hver gang når, men det heter jo også når de kommer, selv om de kommer en eneste gang, så lenge den tiden er  fremtiden, det var en digresjon, som vanlig – de kom tilbake måtte vi selvsagt snakke litt. Sofie lekte med Irina, så koselig. Trude skal bli lærer i norsk, og strever med nynorsk. Julen er her. Tiden går. Fra oss.

Først litt over fire er vi hos mor på Klepp stasjon. Jeg som tenkte det ville være dumt om vi kom for lenge før tre. Så rakk vi ikke engang fire. Og jeg hadde den evinnelige treningen på Jæren Arena, og enda noen innkjøp å gjøre. Også med mor er det noen minutter utveksling av informasjon før jeg kommer meg av gårde igjen. På veien er det disse nyhetene, på NRK, om Trump og Putin som skal bruke penger på atomvåpen og ruste opp og modernisere, som om dette ikke har vært USAs og NATOs politikk i årevis.

Og det regner så motbydelig, og er allerede mørkt. Først løper jeg inn for å gjøre innkjøp. Det mangler julegave til mor og til lille Irina. Lille Irina har jeg tenkt på, så det går fort. Men hva i all verden skal jeg kjøpe til mor? For henne hadde det kanskje vært best om jeg droppet hele gaven, og heller kom tidsnok til middagen, men slik gikk det altså ikke. Matinnkjøp skulle jeg også gjøre. Julemat for helligdagene, fløte på tilbud, 3 liter kjøper jeg. Overflod skal det være. Og ut i regnet med varene, og inn igjen med treningstøyet.

Jeg presser de cirka 300 repetisjonene ned i knappe 40 minutter. Da har jeg trent hver dag i tolv dager. Typisk meg. Ingen hviledag med restitusjon, som det heter, bruke dagene mens jeg har dem. Jeg skulle klart repetisjonene enda raskere, om jeg ikke var så sliten fra før.

På vei tilbake til bilen i kortbuksen treffer jeg ei jærdame i samme julefarten, for henne vrenger paraplyen seg i vinden. – God jul! sier jeg til henne.

Og God jul blir det, endelig, da jeg kommer tilbake til mor, sånn litt før klokken seks. Da er maten nokså spist, og julesangen sunget. Jeg dusjer, og setter meg til bords jeg også. Spiser hele kvelden. Rømmegrøt, fenalår og fløtegratinerte poteter. I rause porsjoner. Juleøl og akevitt. Lille Irina er gleden selv, og løper rundt blant alle lekene, og David og enda mindre Noah, som også er her. Hun har lært seg hun skal ikke skrike så høyt for å uttrykke gleden hun har inni seg, så hun vrenger bare fjestet i taus glede, da tante Tone og søskenbarn Sara kommer, ikke en lyd slipper det ut av den lille munnen. Hun er veloppdratt når hun vil, den lille store skatten vår. Og faren hennes bugner av stolthet og glede og velvære.

Mens maten spises pyntes treet, stikk motsatt tradisjonen vi har pleid å ha, treet først, så mat. I år gikk ikke det. Jeg spøker med min kristne søster, om de må nynne deler av teksten på På låven sitter nissen, for å ta igjen mot alle de som vil nynne, omskrive eller forby de kristne sanger. Tonje ler, og kommer med en utrolig motspøk, om en venninne som er veganer, og tvinger katten sin også til å være det. Kunne hun synge at nissen truer med katten?

Vår vestlige verden er blitt ganske forskrudd. Mens jeg har lett etter julegaver, har jeg oppdaget at vanlige redskaper som stekespader og tørkerullholdere er blitt designvare og merkevare, noe som heter «Eva solo», og gjør tørkerullstativet noen hundre kroner dyrere. Det gjør oss ganske atskilt fra verden, som den er, vil jeg si. Hvordan kan noen som synes det er viktig å ha design og merkevare på tørkerullholderen, kunne sette seg inn i hvordan det er å være fattig og å leve i kaos, krig og konflikt? Hvordan det er å se pengene ikke strekke til for mat, eller det ikke er nok og riktig mat å kjøpe? Mange har nok en overdreven tiltro til egen innlevingsevne. Det er en verden i forskjell. Like lite som de forstår oss, forstår vi dem.

Min kone fra Ukraina spøker med at hun kunne arrangere en innsamlingsaksjon for Eigersund, der arbeidsledigheten er høy om dagen, slik at velmenende folk i Norge får en dypere forståelse av hva det vil si å få brukte klær og små pengegaver fra overfloden. Vi har steikespader til hundrevis av kroner, med en ekstra snurr på skaftet, slik at det blir design og merkevare fra Eva Solo, og derfor litt eksklusivt. I år går diskusjonene om hvilke farger det skal være på juletreet, og om det kanskje trengs flere, slik at det også kan være et for barna, eller i andre farger.

Jeg er ikke med på denne galeien. Jeg koser meg med julematen og god drikke, alt i overdådige mengder, jeg har kjøpt en kraftig julegave til oss selv. For min kone og meg og vår lille familie har det vært et urimelig godt år. Vi er veldig glade for det. Verden bekymrer vi oss for, og håper det beste for. Jeg har skrevet mye, og har mer å skrive. Vi ønsker alle en riktig god og kanskje aller mest fredelig jul.