Fredelig jul

Julaften i dag feiret vi hos Nygård på Kverneland. Det ble en veldig flott jul, en riktig barnejul, og dermed veldig fin for de voksne også.

Irina og jeg våknet borte hos mor etter lille julaftensmiddagen dagen før. For første gang hadde vesla julestrømpe å kikke i, og for første gang fikk hun følelsen av å eie store mengder sjokolade helt selv. Følelsen var overveldende, og vår vesle skatt reagerte med å pakke opp alle bitene på en gang.

Frokosten besto av restene fra dagen før, det vil si, for meg gjorde de det. Mor opprettholdt tradisjonen med en veldig pietistisk julaftens frokost. Det skyldes ikke noen religiøs overbevisning, heller en overbevisning om at det er viktigere ting å gjøre for en mor i det vi går inn i julen. Hun skal ha julegjester dagen etter, tradisjonell steik, og da må hun gjøre klar allerede nå. Jeg spiste fløtegratinerte poteter med fenalår. Mor spiste altså knekkebrød med aprikossyltetøy. Lille Irina spiste sjokolade. Og løp rundt.

Hjemme på Ganddal har vår egen kjære mor og kone julen best når hun slipper å være med på den. Olia er ikke vant med sånn overdådig feiring i dagevis, med julepynt og juledildal, hennes jul varer en kveld, en natt og en morgen, og kombineres med nyttår. Pynten er som man pynter til fest. Den varer så lenge som festen, og ikke i ukevis, som julen varer hos oss. I stedet for å tvinge henne inn i en integrering hun ikke ønsker, får hun være i fred. Og har det best med det.

Den siste julegudstjenesten i Frøyland og Orstad kirke varer bare en halv time nå for tiden. Det er nesten merkelig å være til stede, der jomfru Maria blir helt menneskeliggjort, og presten forsøker å sette seg inn i hodet hennes, hvordan hun må ha reagert over de store nyhetene hun ble til del, og alle hverdagsbekymringene og hverdagstankene hun måtte få over saken. Det er også hverdagshistorier fra en i menigheten, og musikk med band og mikrofoner. Så mye for den vakre akkustikken som finnes i alle kirkebygg.

Deretter var det å kjøre til festne. Lille Irina er så ivrig at hun dropper jakken og luen, der hun løper til bilen. Jeg tror sannelig vi kjører av gårde før vertsskapet også, men de svinger inn i gårdsrommet like etter oss, så det blir ingen problemer med låst dør eller noe sånt. Inne er det pyntet til fest, og barna er fininnstilt fra første stund. De løper rundt, tar av og på nisselue, og leker med hverandre mens de venter.

Middagen er pinnekjøtt, helt ypperlig laget, og med førsteklasses rødt, salt kjøtt. Alt er godt planlagt. Mens middagen skal skiftes ut med dessert, har barna i huset tenkt ut en aktivitet. Den foregår riktignok på skjerm, men er inkluderende og samlende, ikke sånn at hver av oss går inn i vår egen verden med vår egen skjerm. Jeg tror det heter «It’s you», eller noe sånt, og det gikk ut på å gjette hvem av oss som passet best til eller ville gjort forskjellige ting. Spillet var tilrettelagt barn, noe som alltid er lurt, siden gode voksne – som vi er – har det best når barna har det bra.

I vår familie har vi lagt oss til en litt merkelig tradisjon med å ha flere desserter enn gjester. Trude begrenset seg til tre, sjokoladepudding, gele og riskrem, til sin egen familie, min lille familie og mor alene. Barna til Trude er blitt såpass store at utålmodigheten til gavene er blitt håndterbar, mens min egen Irina ennå er så liten at hun ennå ikke helt skjønner hva det er å glede seg til. Hun har fått med seg dette med gaver og juletre, men det er ikke gitt for voksne å trenge inn i barnesinn hva konsept som «senere» og «etterpå» har å si for treåringer.

Det hører med å gå rundt juletreet. Irina og jeg har øvd inn Per Sjuspring, og nå er det så å si premiere. Det er veldig sjarmerende å se hvordan hun ivrig synger med og vifter med begge pekefingrene for tror du ei han danse kan,  og helt riktig rekkefølge med det var én, og det var to, og det var tre, og så videre, med stort sett de riktige bevegelsene til også. Uheldigvis lærte jeg henne feil første gang, og var nede med albuen allerede på tre, mens den ikke kommer før på fem. Den er vanskelig å avlære. Ellers er alt på plass. Og for Irina var det fantastisk å holde i hendene og gå rundt treet med alle.

De andre sangene var Et barn er født i Bethlehem, som hun nå har fått høre et par ganger, men ennå ikke har lært, Glade jul, som er ny for henne, og Å jul med din glede, som hun også har øvd på. Den siste satt, med bevegelse og det hele, fra klapper i hendene til svinge oss i kretsen og neie og bukke.

Så var det endelig tid for gavene. For Irina var det bare enda et ledd i alt som er kjekt. Lille Benjamin på snart ti stod for å lese navnelapper og dele ut gaver, med lille Irina på altså tre som mer enn velvillig hjelper. Benjamin var midt i blinken for oppgaven, og krasjet rett inn i problemet med bare å finne gaver til de samme folkene til å begynne med. Moren og faren hans er rutinerte foreldre, og så problemet i god tid, og sendte inn den store hovedgaven til Irina – en sykkel. Herlig trårig var hun ennå for liten å si hva den innpakkede sykkelen var for noe, så det kom som en stor overraskelse for henne – en sykkel! Dermed var hun opptatt for kvelden. Og det var ikke lenger noe problem at de samme folkene stadig ble forsynt med gaver.

Som far og mor er man mest opptatt av at barnet skal ha det bra i julen, og ellers. Jeg var sant å si ikke forberedt på hvor sterk denne følelsen er, og hvor sterk ekstra juleglede det gir. Irina fikk plastelin, eller Dough, som det kanskje heter, lego, kasseapparat, byggeklosser og sykkelhjelm til sykkelen, pluss kanskje litt til. Det var overveldende for henne. Hun lekte med alt, hele tiden.

Vesle Benjamin var ferdig med gaveutdeling da han selv fikk dronebil. Det var en fantastisk gave fra tante Tonje & Co. Den var radiostyrt, kunne kjøre, og fly, og begge deler råtøft. Det tok en god stund før han var i stand til å dele ut flere gaver etter den. Også storebror Daniel, var solgt. Og la bort alle sine gaver for å hjelpe lillebror å montere. Sofie hadde fått iPhone, og med det fått både julen og 2018 sikret.

Vi voksne småsmilte også over våre egne gaver, men det har jo virkelig ikke så mye å si lenger. Alt vi trenger kan vi kjøpe selv. Det er, vil jeg tro, viktigst at våre egne barn får oppleve den samme julegleden vi selv har opplevd.

Selvsagt er det ting som endrer seg. Tiden går, og det er ikke lett å få alle samlet over brettspill eller kortspill som det en gang var, dataspillene og teknologien tilbyr noe som ikke lar seg utkonkurrere. Men det analoge og virkelige har ikke tapt, det ble ennå gitt brettspill og kort, og Daniel fant også frem Bordhocky – eller ishocky, som jeg kaller det – og han og jeg hadde oss en match. Han er aktiv, faktisk, og reiser på turneringer og greier, så jeg var ikke noen egentlig motstand mot ham. Lille Irina fikk også være med, og til og med gamlemor.

Nei, dette var julen sin. Klokken var nærmree elleve da vi reiste hjem. Irina var supertrøtt og supervåken på en gang, vilt syngende i bilen, særlig Per Sjuspring, selvfølgelig, men også Bjelleklang, Å jul med din glede, og Haren uti gresset, Fader Jacob og En elefant kom marsjerende. Ingen diskriminering for hva som var julesang og ikke. Ved den minste motstand var gråten på plass, som da hun ikke fikk lov til å sykle straks da vi kom hjem, men i stedet måtte hjem. Den gråten lot seg lett overvinne med litt plastelin og litt andre juleleker.

Vi var ikke i seng før nærmere ett. En skikkelig jul. Takk til Trude og familien Nygård, og til mor, som alle var med på å lage den.

God jul!

Det er ikke noe å si på ambisjonsnivået til kona. På barnets vegne. Vår lille Irina er 3 år, snakker russisk ganske godt, holder igjen litt på norsken, og har også et visst ordforråd på engelsk etter utallige YouTube-videoer (og vi som trodde vi skulle ha sjanse til å begrense barnets skjermbruk). Nå er det tysk. Bøker ble kjøpt inn i sommer, det ser ut til å være lærebøker for småskolen, for de fordrer barnet kan lese, men vi leverer det ut til lille Irina allerede nå. Det er kalendergaven hennes i dag. En tyskbok med klipp og lim og fargelegging.

For andre fedre som må ta seg av juleforberedelsene og julepynten selv: Jeg gjør det på enkleste vis. Hver dag pakker jeg inn en liten gave, og så skriver jeg nummeret på dagen på en papirlapp ved siden av. Sånn får Irina lært tallene også. Hun har lenge kunnet 1 – 10, nå kommer de videre tallene også. På norsk og på russisk. Og engelsk like bak. Og nå altså – tysk.

Mine juleforberedelser og min julestemning er litt mer hindret av at jeg ikke får stereoanlegget til å virke. Det gamle, flotte jeg arvet av far sluttet å virke om det var like før eller like etter sommeren. En god venn fikk montert forsterkeren jeg har stående nede, det gamle studentanlegget mitt, men nå som mørketiden er her og jeg fyrer i peisen, så trenger jeg et anlegg nede også. Etter jeg var ferdig med eksamen i tysk, fikk jeg kjøpt ny og flott forsterker, C388 fra NAD, med innebygget Bluesound, men jeg får ingenting av det til å virke.

Jeg tenker på det, det er ganske sykt. Jeg har veldig mange vekttall og studiepoeng, inkludert i fysikk, med labøvinger og det hele, men å få mitt helt vanlige og på forhånd oppsatte stereoanlegg til å virke, det får jeg bare ikke til. På ny må jeg nok kanskje vente til min gode venn kommer på besøk. Skjønt, jeg har virkelig løst å høre på den flotte julemusikken min, nå som julen er her, og jeg skulle gjerne greid det før romjulen da kameraten min kommer.

Vi får nå se hvordan det blir med det. Vår lille Irina har i år for første gang forstått noe av dette med jul, at det er noe her, og at det innebærer mye som er gøy. Hun ser husene som lyser, amerikaniseringen er over oss også her, og jeg må si jeg hører til dem som synes det er ganske koselig at folk pynter. Ellers kunne det jo ha blitt riktig mørkt her, langt mot nord, i årets mørkeste måned. Siden det er jul og julelys, forbinder folk flest det heller med glede og trivsel, enn noe mørkt og trist. Det er ikke så trist det, synes jeg.

I dag skal Irina og jeg til den tradisjonelle juletrepyntingen hos min mor, hennes bestemor. Vi har øvd inn Per Sjuspring til vi skal gå rundt treet, den er blitt en hit for lille Ira-vår, enten det følger bevegelse med den, eller bare sang. Ellers oppsøker hun selv og vil høre Bjelleklang, kanskje er hun litt på vei med På loven sitter nissen, Rudolf er rød på nesen og Når nettene blir lange, men sant å si foretrekker hun da heller gamle klassikere som Lille Petter Edderkopp og En elefant kom marsjerende. Ride ride ranke i forskjellige versjoner, Bjørnen sover og Haren uti gresset lever også godt, samt Ro, ro, ro min båt, en sang Irina har nytolket for meg, og virkelig har løftet til uante høyder. Det har vi på film. Det er en del synging her hos oss, og Irina er akkurat i den alderen der hun elsker å bli filmet mens hun gjør det.

Ellers venter hos mor rømmegrøt og spekemat, som alltid når solen snur. Og så er det juleøl og akevitt, og fløtegratinerte poteter til fenalåret. Rikelig med mat, sånn jeg liker det. Og begrenset med drikke, selvsagt, når små barn er til stede. I år gleder jeg meg noe helt enormt. Vi kommer til å overnatte der borte, og ta julaftens morgen på Klepp.

Der våkner Irina – og dagen er i gang!

Russisk jul – rozjdestvo og novyj god

S rosjdestvom!

Det er sånn man sier «God jul «på russisk. Direkte oversatt ville det blitt «med julen». Det er en forkortelse for : Posdravljaiu vam c prasdnikom rosjdestva. «Jeg gratulerer Dem med julefesten». Man kan også si s prasdnikom, «(jeg gratulerer) med festen, men man må for all del unngå *horosjevo rosjdestvo. Det ville vært noe sånt som å si «good christmas» på engelsk. Ingen gjør det.

Som vestlig er det fort gjort å trå feil når det gjelder den russiske julen. Enhver russer er selvfølgelig vokst opp med det, og kan dette ut og inn, men for den som skal lære seg dette ved å lese om det, er det nesten umulig ikke å misforstå noe. Det har nemlig endt opp ganske forvirrende. Men det har alt sammen en logisk og interessant forklaring.

Nøkkelen ligger i at julen i Russland ikke er den samme som den i Vesten. Mange av de tradisjonene vi forbinder med julefeiringen er i Russland lagt til nyttårsaften, og ikke til julaften. Før jeg traff min kone fra Kiev så skjønte jeg ikke dette fullt ut, enda jeg hadde satt meg veldig inn i russisk kultur og lært språket godt nok til å lese romaner i original. Den store dagen for alle barn og voksne er ikke julen – rosjdestvo, det er nyttår – novyj god.

Ordet Rozjdestvo (og ikke rozhdestvo (med ‘h’), som man får som forslag om når man søker på Google, det er den engelske transkripsjonen) betyr fødsel. Den fulle betegnelsen er Rozjdestvo Khristovo (Рождество Христого), eller «Kristi fødsel». Dette blir kortet ned til «Fødselen». Tilsvarende blir s rozjdestvom egentlig «med fødselen». Det viser også hvor dumt det blir å si Horosjovo rozjdestva, «God fødsel». Man ser også hvor meningsfullt – og formelt – det blir å si hele frasen: Pozdravljaiu vam c prazdnikom rozjdestvo – «Jeg gratulerer Dem med festen i anledning fødselen». Det er Kristi fødsel man feirer.

Denne festen er i dag, 7. januar. Den er for de troende. Det er en religiøs festdag, på slutten av en lang ferie russerne har åp begynnelsen av året. Gavene og moroa som hører med det, har de på nyttårsaften.

Slik unngår russerne diskusjonene som rir Norge hver jul, hvor ikke alle vil gå med på at det er Jesu’ fødsel julefeiringen er til for. Folk blir sinte og lar seg provosere av at de blir pådyttet en religiøs høytid de ikke bryr seg om. For disse er julen noe annet, og de vil ikke ha noe av kristne julesanger og felles kirkebesøk. Ortodokse klør seg i hodet over at det er mulig å krangle om noe sånt. For russerne er det ikke noe tema i det hele tatt.

Der er den religiøse høytiden lagt til et tidspunkt, og den verdslige festen lagt til et annet. Årsaken ligger i den autoritære og antireligiøse Sovjetstaten. Den var bygget over den kommunistiske ideologi, der religion er opium for folket, og staten gjorde folket en tjeneste ved å avskaffe den. Det er vel kjent hvordan kirker ble omgjort til museum for ateisme, eller til potetlager og den slags type ting. Sammen med religionen ble også de religiøse høytidene forsøkt fjernet, deriblant julen.

Resultatet ble at russerne flyttet de materielle tradisjonene knyttet til julen, rosjdestvo, over til nyttår, novyj god. Derfor er det til nyttårsaften russerne har juletreet, eller jolka (ёлка – gran), som de kaller det, og det er også i den anledning utvekslingen av gaver foregår. Julefeiringen smelter også sammen med nyttårstradisjonene, så det er sjampanskovo (musserende vin, russisk sjampanje) og annen alkohol, morsomme hatter og stor fest.

Morgenen etter våkner alle barn til at det ligger presanger under treet. Dem er det Fader Frost som har delt ut, Djed moroz på russisk, direkte oversatt «bestefar frost». Det er en annen en julenissen, opphavet er forskjellig, men oppførselen for anledningen er lik, også Fader Frost deler ut gaver. Kanskje har han fått hjelp av snegurusjka, den kvinnelige og alltid veldig søte hjelperen hans. Her har russerne funnet på noe briljant, det kan alle jeg viser bilde av Snegurusjka forstå, særlig alle menn, de går helt av skaftet. Hvorfor i all verden har vi ikke i tide funnet på noe lignende hos oss? Det kunne gjort mang en far mer inspirert på juletrefesten.

Dette her gjør også at de som har lært seg russisk skikkelig og er godt inni kulturen, tenker novyj god når det er snakk om jul eller store høytider. Det er når man starter fra et vestlig, uinformert utgangspunkt man er opptatt av rozjdestvo, og lurer på hvordan det blir feiret. Som regel er det man da man egentlig lurer på hvordan novyj god blir feiret, for det er det som er mest tilsvarende den vestlige julen. De fleste forbinder julen mest med gaver, god mat, julepynt og sosialt samvær, mindre med at Jesus ble født og alt som følger med det.

Her stiller det selvfølgelig annerledes om man selv er troende. Da er Kristi fødsel hovedsaken, og alt det materielle med julen kommer rett og slett i veien.

I Russland har de på en pussig måte unngått problemet. Der er alt det religiøse havnet på en annen dag, rozjdestvo, fødselen, eller rozjdestvo Khristovo, Kristi fødsel. Det er i dag, 7. januar. Det skyldes at den ortodokse kirke følger den julianske kalender, og den kommer i ubalanse med vår gregorianske, siden den har flere skuddår.  De er 13 dager på etterskudd, og i dag er det 13 dager etter 25. desember. I går var det trettende dag jul hos oss, den dagen julen skal ut. Det er jo litt artig at når julen går ut hos oss, går den inn i Russland.

Det gjør også at det aldri er noen diskusjon om at det egentlig er at solen snur, vi feirer. Når julen – rozjdestvo Khristovo – ringes inn i Russland, har solen allerede snudd for over to uker siden.

Jeg har aldri vært med på en russisk julefeiring, ikke en rozjdestvo khristovo, så den vet jeg ikke mer om, enn man kan lese seg til. Den foregår i kirken, med messe, og skikkelig, varer antagelig i timevis.

Derimot var jeg i Kiev i 2013, og fikk en nyttårsjul. Da var det slik at våre juledager i desember var helt fullstendig vanlige, det var ingen forskjell i det hele tatt fra hvordan det er ellers, helt umulig å skjønne at den vestlige verden samtidig går av hengslene. 30. desember fikk vi imidlertid av djed moroz og snegurusjka, i innleid, utkledd variant, djed moroz tradisjonen tro sørpe full, og snegurusjka vanvittig søt. 31. ble huset bitte litt pyntet klokken ti, da festen begynte, og før 1. januar var ferdig, var alt vekk. Den morgenen fikk lille Tasja, niesen vår, pakket opp presangene sine, fra Djed moroz.

Рождетство, Новый год

Familien, med Djed moroz og Snegurusja – og det lille juletreet i bakgrunnen.

Først etter dette skjønte jeg virkelig hva russsisk jul er for noe. Det er Novyj God. Å feire Rozjdestvo Khristovo tror jeg nesten er litt vanskelig, om man ikke selv er ortodoks. Derfor skal god jul på russisk kanskje oversettes med c novym godum, med det nye året – underforstått: Jeg gratulerer med det nye året.

Det kan også godt sies lykkelig jul, lykkelig fødsel – tsjastlivovo rozjedsvo – underforstått med ønske om en lykkelig jul.

God russisk jul!

Om dette har jeg også skrevet en post tidligere: God russisk jul!

*

Posten er bearbeidet den russiske julen, 7. januar, 2018. Jeg lyktes ikke å gjøre bearbeidelsen helt ferdig før det ble leggetid, men også nåværende versjon skal være lesverdig. Det russiske ordet for jul er Рождество. Lyden ж er en stemt zj-lyd, en lyd som ikke finnes på norsk. Derfor transkriberes det av og til sj, slik vi uttaler det, av og til zj, slik det skal uttales.

Julefeiring

God jul!

Det er første juledags morgen. Kona og barnet sover ennå, og jeg har kanskje tid å skrive ferdig en post om julefeiringen for i år, 2016.

Pinnekjøtt, Julebrus, Rødbrus, Julemat, Barnejul

Irina og Sara var de mest utålmodige med maten. Som man ser er det ennå et stykke igjen, før man helt kan begynne.

Etter strev og litt mas frem til jul, ble selve julaften fredelig og rolig. Jeg hørte Bachs juleoratorium med Karl Richter, og skrev på gårsdagens bloggpost mens min lille familie sov da også. Jeg droppet vanlig frokost, og gikk rett på julegrøten, slik at lille Irisjka og jeg skulle være klare når mor kom for å hente oss rundt halv to. Det var vi også, vi måtte bare rive Ira løs fra enda et måltid grøt mama Olia hadde laget til henne. Vi kom oss godt av gårde.

For første gang på noen år var vi igjen i kirken på julaften. Mye har forandret seg, med trommer på «Deilig er jorden», tekst på lysskjerm rett på veggen, og nummer for å vippse penger rett til hjelpearbeid for Ukraina. Jeg spurte vesle Irtsjik hva hun syntes som det, halvt ukrainsk som hun er, men to år og tre måneder hadde hun ennå ikke gjort seg opp noen mening. Hun satt stort sett rolig og storøyd gjennom gudstjenesten, som det vel ennå må kalles, om det enn ikke ligner så veldig på hvordan gudstjenester en gang var. Det er mye underholdning om dagen, og pynt og stas, i kirken også. Hver eneste sang hadde modulering, opp en halvtone i siste vers. Trosbekjennelsen var tatt bort. Det samme var bønnen. Og juleevangeliet ble fremført av to små barn, som vandret oppover kirkegulvet fra seteradene der de satt, og stilte seg rundt krybben i en liten dramatisering. Til og med en liten film hadde de fått plass til, med høytalerstemme som snakket alvorlig om et eller annet veldig in i tiden. Som det meste var og prøvde å være, der i kirken.

Ute raste uværet. Det var snø og regn og hagl på en gang, og sterk vind. Vår store slekt hadde ennå noen gaver å utveksle, men været var så surt at det gikk ikke an å stå ute noen minutter en gang. Vi måtte vente innenfor kirkedørene, og bare løpe ut når alt var klart. Lille Irina ble satt på plass av bestemor, så kjørte vi til henne, hvor hun skulle skifte, og vi skulle videre til Tone.

Da hadde uværet gitt seg. Det var bare kaldt og vind, så vi bestemte oss for bare å gå bort de omlag tusen metrene fra Kvednadalen til Tangarbakken. Lille Irina og jeg gikk i forveien, til slutt, bestemor tok litt tid, og jeg ville så gjerne vise Irina juletreet med alle gavene under. På de bittesmå bena sine går Irina allerede som en voksen, hun holder vårt tempo, men hun holdt ikke ut i den kalde vinden som blåste rett i ansiktet på henne. Så hun trakk ned hetten, slik at hun ikke kunne se. Dermed satte jeg henne på skuldrene mine, og vi var antagelig fremme hos Tone før mor haddde kommet seg ut av huset sitt. Jeg gikk tilbake for å møte henne, slik at ingen måtte gå alene i julen.

I julehuset hos familien Sivertsen var lille Irina mer opptatt av julekulene på juletreet, enn på julegavene under. Duften av pinnekjøtt hang tung og god i huset. Vi var veldig klare til å spise og drikke, og sang ikke engang en julesang først. Lille Irina brukte alle ordene hun kunne, for å få brus i glasset, og kunne ikke skjønne hva vi ventet etter. Hun hadde satt seg til bords lenge før alle andre, hun var sulten og tørst. Men på jul skal vi være samlet. Det må også en toåring lære seg.

Sammen med mørkt julebrygg og skikkelig akevitt var pinnekjøttet eventyrlig godt. Den salte smaken kom helt til sin rett, kålrabistappa var som fløyel, og vi gjorde innhogg i maten så ekteparet Sivertsen var forundret over hvor mye som forsvant. To kilo poteter, det meste av kjøttet, to hele kålrabi. Det var langt fra nok igjen for en hel familie, etterpå. Nok for en halv person, om den personen er Torben eller jeg.

I tillegg til pinnekjøttet var det forresten medisterkake og julepølser. Barna spiste det. Også lille Irina, som fulgte søskenbarn Saras eksempel med å ha ketsjup på, eller «keppek», som hun kaller det. Sara var ferdig på et øyeblikk. Hun hadde gaver å tenke på. Men gavene er etter maten. Og det var ennå lenge, lenge, lenge igjen.

For etter middagen var det dessert. Det er ikke menneskelig gitt å huske alle rettene det var. Alle skulle få sin favoritt. Men jeg mistenker det var flere favoritter enn folk, for noen av dessertene ble stående urørt. De blir dessert til førstejuledagsmiddagen i dag, hos mor, sammen med de andre restene. Det er ikke noe problem. Jeg spiste sjokoladepudding, og riskrem. Begge deler i respektable mengder.

Så var det å rydde av. Klokken var blitt sju, og over sju. Gavene lå ennå urørt under treet. Og lille Irina var ennå mest interessert i pyntekulene over dem. De slo virkelig an, i mange og sterke farger, og så svingte de når man rørte på dem. Det var rett og slett mer spennende, enn pakkeeskene i julens mengder av innpakningspapir. Irina hadde nok ennå ikke fått inn i hodet at det var presanger inni disse pakkene, hun så pakkene som de var.

Duplo, Barn, Presang, Julegave

Irina pakker opp gaven fra mor og far.

Andreas og Sara gikk ut for å lufte Nikki, hunden de passer på, og slik gikk det til at det var de voksne som satt i sofaen og ventet på barna, før pakkene kunne åpnes. Klokken var nærmere åtte da vi endelig, endelig kunne  begynne.

Og vi pakket til klokken var nærmere elleve, og alt var slutt. Lille Irina syntes ennå julekulene var på nippet til å være mer spennende, vi måtte lokke og rope på henne for å få henne bort til sine egne gaver. Men da de var åpnet, så var det noe annet. Flere av gavene lekte hun med straks. Andre gaver, som telt og bøker, var ikke ment å lekes med straks. Turboirtsjik holdt lett koken hele kvelden, forresten. Gråt aldri, og fikk i gang litt allsang med den ikke akkurat julete, tommelfinger, tommelfinger – hvor er du? Favoritten hennes, for tiden. Hun var kul, der hun stod på kaffemaskinen far (jeg) hadde kjøpt, og ledet an.

Jul

Hvor er du, hele hånden? Her er jeg!

Familien Sivertsen ledet an i gavene. Det er lett å se hvorfor de har behov for å feire julen med seg selv. Om det er andre familier også til stede, vil julegaveåpningen aldri ta slutt. De har mange familiemedlemmer på begge sider, og mange som liker å gi mange gaver. Både Andreas og Sara har venner, som også gir, helt ulikt sånn det var, da vi vokste opp. Det var rett og slett helt utenkelig at jeg skulle gi eller få gave fra en kamerat, det har jeg til dags dato aldri gjort. Men jeg tror kanskje søstrene mine har utvekslet litt gaver med venninner. Kanskje er det nye at guttene kommer etter?

Jeg hadde uansett kaffe og cognac og vin og øl. Ustanslige mengder kaffe, siden de har kaffemaskin i Tangarbakken 3, og utømmelige mengder cognac, vin og øl. Lille Irina kunne drikke brus, og si «en te», for å få sjokolade. Vi var godt fornøyd og tilfreds.

Mellom elleve og tolv en gang, brøt vi opp. Det var mor som ville hjem, fornuftig nok, siden hun skal ha storselskap for alle i dag. Lille Irina og jeg kunne nok uten vanskeligheter, holdt lenger.

For oss gikk turen hjem i taxi. Artig nok var han fra Uzbekistan, han sjåføren, og med kone fra Kirgisistan, og opplever nok ikke hver dag at han får en passasjer som kan litt av hvert om begge landene, og kan fortelle ham det på russisk. Sant å si var jeg bedre enn ham på russisk, han våget ikke å snakke det, sa han, men han forstod det, og kona snakket flytende. Barnet deres på tre har fire språk å lære seg, norsk, russisk, engelsk og uzbekisk, jeg vet ikke hva engelsk har der å gjøre, men han sa det. Han kunne fortelle det var mange uzbekere i Kiev, jeg hadde ikke hjerte til å fortelle ham at det er det nok ikke, vi har i alle fall aldri sett noen.

Sånn endte julekvelden for oss, i 2016. Men julen fortsetter, med juleselskap, julemat og julemat, og vestlandsk julevær som aldri skuffer i å levere skikkelig gråvær og regn og vind, i skarp kontrast til hvordan vi har det. God jul!

Jul, Juletre

Karakteristisk julebilde fra julen i år. Irina med treet, Andreas i full fart.

 

Deilig er jorden, folkens

Deilig er jorden,
prektig er Guds himmel,
Skjønn er sjelenes pilgrimsgang!
Gjennom de fagre
riker på jorden
Går vi til paradis med sang.

Dette ble for mye for en skole i Stavanger. Av hensyn til de som går der og jobber der, nevner jeg ikke navnet på den. Det er ganske flaut. Og det kan få noen og enhver til å spørre seg hva de egentlig driver med på barneskolene rundt omkring, når gamle barnesanger og julesanger blir forbudt. Hva skal da være lov, liksom?

Om det er humanistene i human-etisk forbund som står bak denne aksjonen, eller hva det er, så skal de kanskje være litt forsiktige. De kristne lever ennå i skammen over å ha ønsket forbud mot filmer som Life of Brian og diverse rocketekster. Det blir bare flaut. Det ser ut som de kristne har lært.

Jeg tenkte jeg ikke skulle skrive så mye om selve saken om barneskolen i Stavanger. Mange nok skriver om den og harselerer om den. Det har nådd nasjonale medier, og skolen har «beklaget» med at det er et «internt dokument» som er blitt offentlig «ved en feil», og at de skal synge Deilig er jorden likevel.

Ja-ha, ja. Det ser ut som det skal litt mer til for å legge denne saken død. Kanskje de heller skulle prøvd seg med at det var en spøk, som kom feil ut.

For lenge siden, en annen tid, var det også noen som nektet å syne Deilig er jorden. Det var ved et juleselskap, og årsaken den gang var så mye elendighet i verden. Da reiste en kvinne som heter Ruth Meier seg, og holdt en gripende forsvarstale for livet, for troen på det. Det er kanskje de færreste som vet sånn uten videre hvem Ruth Meier er for én, mer kjent er hun som skrev disse ordene om henne: Gunvor Hofmo.

Ruth Meier er jødinnen som ble arrestert av tyskerne sammen med de andre norske jødene under krigen, sendt til Auschwitz, hvor hun døde. Hun var bestevenninne til Gunvor Hofmo. Hofmo kom aldri over det, og skrev noen av de sterkeste diktene som er skrevet i norsk litteratur, før hun tilbrakte 22 år, eller så, på Gaustad sinnssykehus.

Dere kan lese selv hvordan Gunvor Hofmo skildrer episoden, i boken Mørkets sangerske, på nasjonalbiblioteket. Jeg tror lenken skal føre dere direkte til riktig side. Mørkets sangerske er navnet Jan Erik Vold satte på Hofmo, og er et navn som har festet seg. Hofmo hadde aldri noe lyst livssyn. Men hun beundret Ruth Meier, som hadde det. Som jøde, med nazisme og antisemettisme på farlig fremmarsj, reiste hun seg og holdt en forsvarstale for livet. For troen på det. Jeg siterer Hofmo ordrett, fra dagboken hennes (om diktning og annet).

Jeg leste nettopp en del om og av Hofmo, og bet meg merke i dette om Ruth Meier og Deilig er jorden, allerede før de på en Stavangerskole bestemte at den teksten er for drøy. Deilig er jorden, folkens. Jeg skulle gjerne – ved hjelp av magi eller noe – arrangert et møte mellom rektoren på Stavangerskolen og Ruth Meier, slik at rektoren kunne forklart jødinnen at den sangen kan virke støtende på noen.

Verden er gått av hengslene, jeg synes vi skulle forsøke å hekte den på plass igjen. Da gjelder det å skille det som er farlig og ufarlig, viktig og uviktig. En god tommelfingerregel er at det vanligvis er farligere å forby eller sensurere en sang, enn å synge den. Det er også smart, ufarlig og viktig å være nysgjerrig på andre trosretninger enn ens egen. Det kan jo være andre har skjønt noe du ikke helt har skjønt. At jorden er deilig, for eksempel.

 

En annerledes jul

Klokken er 1754, ukrainsk tid. Jeg setter meg ut på balkongen, fordi lille Tais har så høy lyd på YouTube-spilleren sin. Hun er selskapssyk, så hun kommer heller inn på rommet til Olia og meg, enn å sitte på rommet sitt alene. Olias mor får hvile seg litt, mens barnets mor også denne dagen er på jobb til langt på kveld. Hjemme i Norge er klokken nå 1654. Det er fem minutter til julen ringes inn, til selskapene kan begynne, maten skal på bordet.

Det blir en annerledes jul for meg i år. – Hvilken dato er det i dag? Spurte Olia. – Det er 24’de, sa moren. En helt vanlig dag for dem, som for de fleste andre ukrainere jeg har sett i dag.

Denne dagen våknet vi litt tidligere enn vi har gjort hittil i ferien, betydelig tidligere, faktisk. Halv seks. Så har vi også sovet og hvilt altfor mye så langt. Etter å ha ligget og våknet spiser vi en enkel frokost, kylling og poteter, te og gulrotsaft. Det er rester, og det gjør godt for meg å la magen hvile litt etter all overspisingen den og jeg har vært i gjennom.

Så tar jeg rett og slett en løpetur ut, og får trent litt. Det er en kald solskinnsdag, denne julaften i Kiev, et par grader pluss, lav sol, og egentlig ganske innbydende. Løpende har ikke trafikken noe å si. Den står stille, om det er på grunn av revolusjonen eller andre ting. Det er mange folk ute i gatene, men ingen ser ut til å tenke på verken jul eller revolusjon. De nyter dagen, og haster avgårde på vanlig vis.
image

Hydropark, trening

Ute i Hydropark, der treningsanlegget er, er det betydelig stillere enn om sommeren. Ingen biler, nesten ingen mennesker. Kebab- og sjaslikkafeene er stengt. De stakkarene som har åpent, har ingen kunder. I tynn treningsdrakt fra Norge småløper jeg til den delen av Hydropark der treningsanlegget er. Ponpon-broen er borte, den jeg likte så godt å stupe fra om sommeren, den sjarmerende broen, full – for full – av biler og mennesker. Den store asfaltbroen er ferdig. Den gamle broen var der da Olia og jeg giftet oss. Siden har den vært til reperasjon. Nå er den her, ny.
image

På treningsanlegget var det færre folk og roligere stemning enn om sommeren. Men det var en håndfull eldre her, også nå midtvinters. Karen som går rundt og høres ut som han er fra den ortodokse kirke, men egentlig samler inn penger til anlegget, han var der også. Denne gang med boblejakke og topplue. Annenhver time, cirka, året rundt, tar han runden sin og ber om pengegaver for å opprettholde sportsplassen. Veldig koselig.
image

I hele høst har jeg løpt frem og tilbake til jobb, en mil hver vei, men armene har ikke fått noe særlig oppmerksomhet. De sa også tidlig takk for nå, da jeg skulle trene dem. Jeg klarte ikke engang halvparten av repetisjonene jeg hadde planlagt. Så planlegger jeg også alltid for optimistisk. Kaldt ble det også, i treningsdrakt ment for løping i plussgrader, ikke rolig styrketrening utendørs i temperaturer rundt null.
image

Hjem igjen
Klokken var ikke engang halv ett, så det var ennå mye dag igjen. Jeg løp og gikk om hverandre, hjemover, jeg ville jo bruke litt tid til å se byen, denne korteste av alle årets dager. Siden jeg ikke løp, kunne jeg gå gjennom Lavra, det gamle, ærverdige klosteret som dekker store deler av høydene på vestbredden av Dnjepr. Det var nesten ingen folk der. De grønne kuplene på de hvite kirkeveggene så nydelige ut i det lave sollyset. Jeg fotograferte dem lite grann, som jeg har gjort så mange ganger før.
image

Litt over kvart over ett var jeg hjemme. Det er tiden for å spise julegrøt hjemme i Norge, eller helst skal man være ferdig med den, for å være sulten til middagen klokken fem. Olia var ikke hjemme, hun var ute med lille Tais. Jeg dusjet raskt, og skiftet, og så kunne jeg gå ut og lete etter dem. Samtidig kunne jeg gå i butikken. Det måtte inn litt juledrikke.
image

Dessverre klarte jeg ikke å finne Olia og Tais, de var gått til en lekeplass lenger unna, en jeg vet Olia liker godt, men som det ville være langt å gå feil til, om jeg skulle gjette de var der. I stedet gikk jeg til butikken, og gjorde svært kraftige juleinnkjøp.
image

Og så var det lunsj. Det var som vanlig en stor bolle suppe, og nå hadde jeg rikelig med alkohol å velge fra. Det ble en flaske øl, og et shotglass med russisk Cognac. Jeg vil ikke kalle det julestemning, men dårlig stemning var det heller ikke.
image

Ettermiddagen

Så var det å slappe av inn mot ettermiddag og kveld. I Norge var resten av familien samlet hos Trude, for pinnekjøtt og julefeiring. Her er det nyttår som vil bli den store feiringen. Den lille julefeiringen her, måtte jeg mer eller mindre sørge for selv. Og akkurat denne dagen, av alle, var lille Tais på fire år og noen måneder, så helt i overkant oppmerksomhetssyk. Kanskje hun skjønte at det var noe? Vi fikk i alle fall ikke fred.

Siden hun var på rommet vårt og så på Youtube med for høy lyd, tenkte jeg at jeg kunne gå inn på rommet hennes, og lese en Tsjekhov-novelle. Det fikk hun med seg, og kom for å holde meg med selskap. Hun satte på TV’n, så jeg skulle få litt lyd, og skrudde av lyset for stemningens skyld. Deretter mente hun det var bedre å farge, enn å lese, og kunne gjerne være med å hjelpe, om det var sånn. Så ble vi sittende og fargelegge i en av bøkene hennes, og kunne sikkert sittet sånn til hun ble voksen, om jeg ikke på et tidspunkt hadde takket for å ha vært gjest, og gikk inn til Olia igjen.

Dit kom hun også.
image

Julekvelden

Mor til Olia er veldig gjestfri, men denne dagen var hun synlig sliten. Det ble Pelemeni til middag, en slags sibirsk pasta, med kjøtt inni. Man kjøper det frossent, og så er det bare å koke. Hadde jeg visst hva kjøtt å kjøpe, kunne jeg kjøpt inn på min handletur, men jeg har ikke peiling, og utvalget er langt større enn i Norge. Jeg vil ikke kjøpe noe umulig å lage. Pelemeniene var det Olia som hadde kjøpt, tidligere. Til dem drakk jeg rødvin fra Krim, Bakkara.

Og Tais var selskap, og ville være med på å spise, og å klinke i glasset, og videre inn på rommet, da jeg gikk dit. Olia var også småsliten, og likte sikkert godt å ha litt fred sammen med moren. Min fluktmulighet var balkongen, når Tais ble for hektisk.

20131225-172729.jpg

Senere på kvelden tok Olia og jeg en tur ut. De gjør godt, disse rusleturene i Kiev sentrum. Vi gikk denne gangen bort til Lavra, og så til Arsenalnaja metro, hvorfra vi tok en marsjrutka hjem.

Der hjemme fikk jeg åpnet min ene julegave. En Sony Xperia tablet, som jeg nå skriver denne posten på.
image

Det var julekvelden for i år. En helt annerledes jul, fra alle de andre.

Lille julaften i Kiev

Jeg har alltid vært tradisjonsbunden. Det er ikke lenge siden jeg synes det var bare dumt med dem som reiste til syden i julen. Julen er ikke noe man reiser bort fra. Men nå er min situasjon forandret, jeg har ikke bare meg selv å ta hensyn. Min kone, Olia, vil også feire sin jul, og i år har vi for første gang anledning til det.

image

Lille julaften er første dag i julen det virkelig er knyttet tradisjoner til. Den dagen pynter vi juletreet. Den dagen er det julemusikk på CD. Den dagen spiser vi rømmegrøt og spekemat. Nå skal julefreden senke seg, nå begynner selve feiringen.

image

Da jeg reiste ned hit sa jeg og tenkte jeg at det sikkert ikke vil bli så store forandringer, det vil bli ganske som vanlig. Og i det har jeg ganske rett. Det er overdådige måltid, men det er tradisjonell ukrainsk mat, slik vi spiser den til alle årets tider. Og Olia tenker ikke på jul som annet enn nyttår, novij god, som hun sier. Frem til da er ikke snakk om verken gaver eller feiring, utenom det vanlige.

image

Det vanlige er imidlertid ikke så verst. I dag fikk vi oss en liten pause til frokost. Det ble ikke laget ny, fersk mat, og det var te og nypresset gulrotjuice, ikke øl og vodka. Mor til Olia syntes jeg var tynn da jeg kom, og har satt alt inn på å gjøre noe med det øyeblikkelig. Det var ikke fersk mat til frokost, men det var rikelig med sirniki, en slags ostekaker, laget av noe som ligner cottage cheese.

image

Etter frokost gikk vi ut en tur, Olia og jeg. Det ble en nydelig, romantisk tur. Vi gikk ned til Arsenalnaja metro, og så til venstre, ned Marinskij-parken, til Verkhotnij rad, det ukrainske parlamentet. Olia har de snart fem årene vi har vært gift ikke hatt noe som helst til overs for ukrainske styringsmakter. Men etter de siste ukers hendelser snakker hun nå varmt om Janukovitsj. Endelig er det tak i ham. Det er kraftig endring fra sånn hun har snakket tidligere.
image