Godt nytt år

2019. Jeg husker det var voldsomt å passere 2000, det er 20 år siden. Vi har på mange punkt langs veien følt oss hypermoderne, nå er det 2019. Det er liksom som om fremtiden er over oss.

Og så fortsetter livet på det vanlige vis. Vi i vår lille familie på 3 har vært for oss selv i dag. Nyttårsfeiringen i går ble spesiell, selv til oss å være. Til langt over elleve var vår kjære Olia mest opptatt av å få opp juletreet og annen pynt, ikke å sette i gang festen. Verken hun eller Irine var kledd. Jeg var også trøtt, og skulle gjerne ha sovet, om det ikke var nyttårsfest.

Men jeg satte på noe lystig dansemusikk, sånn man gjør det nå om dagen, med YouTube på bluetooth til stereoanlegget. Musikken var dog 70-talls og 80-talls, i all vår modernitet går vi ennå tilbake for å finne kremmusikken, i alle fall gjør de i min generasjon det. Og det var ikke noe forsøk på å være fancy, det gikk i Abba, Baccara, Boney M, akkurat den musikken jeg syntes var festlig, da jeg var 4-5 år. Yes, sir, I can boogie, var noe av det første jeg sang med på. Nå var det Irina som danset, og sang meg. – Money, money, money, også.

Så nærmet klokken seg midnatt, og det var frem med den russiske sjampanskojen. Jeg skriver det sånn de sier det, det blir mest riktig. Ute på terrassen vår som Olia har laget, har vi god utsikt til mange raketter. Det blir god stemning. Jeg vet ikke, det er litt sånn som at alle disse rakettene låser fast tiden for et øyeblikk, det er å gå inn i det nye året med feiring. Alt er veldig regulert her i Norge, så vi ser de samme rakettene, fargene og mønstrene på alle kanter, men det er sånn det er blitt. Vi nøyer oss med å sprette en sjampanjekork.

Jeg tar rikelig med bilder. Vi kysser og gratulerer hverandre med det nye året, på norsk og russisk. Olia tar en slurk av sin sjampanskoje, jeg drikker mitt glass, og hennes. Mange av de vanlige tingene nyttårsaften, gjør vi ikke denne gangen, som å spise en papirlapp med ønske for det nye året. Vi går snart til sengs. Det har vært en rolig og fin nyttårsfeiring, mye bedre enn tiden da det for alt i verden gjaldt å finne seg en fest, og det sjelden var mulig å leve opp til forventningene. Nå har vi hverandre, legger oss trygt.

I dag morges våknet jeg først som vanlig, 45 år gammel, og holdt på med mine ting. Så kom Olia, og pakket inn de siste gavene til Irina. Det hører med til russisk nyttår, det er gaver i vente første nyttårsdag, brakt av Fader Frost, som han har blitt hetende på norsk, selv om det på russisk er Bestefar Frost de sier. I den russiske juleutvekslingen får ikke barna vite hvem gaven er fra. For min kone og hennes familie, er dette viktig.

Vi gir Irina altfor mye. Det er vanskelig å holde igjen, når hun blir så glad. Det er dobbelt jul for henne, først en norsk jul på julaften, så en russisk på nyttårsaften. Det er samme mengde og kvalitet på gavene, begge dager. Vi må passe oss så hun ikke blir bortskjemt, men jeg tror det motsatte kan bli et verre problem når hun vokser opp, at venninner og venner alltid får mer enn henne. Det er vanskelig å si hvordan fremtiden vil bli. Jeg er overrasket over meg selv, som så lett har gitt etter for julens kjøpelyst. Når man har nok penger, er det uhyre fristende å bruke det på barnet som betyr mest for deg.

Til frokost var det nybakt brød, bakt av meg. Så var det å få ferdig juleferiens arbeid, jeg hadde en oppgave jeg måtte få gjort, og det la beslag på mye tid. Men i dag gikk det ganske greit. Så har det bare vært å slappe av, og å ha det fint. Som nyttårsaften og selve årskiftet midnatt er som en pause i tiden, er også første nyttårsdag som om den ikke teller. Selv om hverdagen begynner i morgen, føles den langt unna.

Godt nytt år, kjære lesere. Jeg tror også 2019 blir godt.

Julefeiringen i år

Julebloggingen for i år blir for Lille julaften og denne som er for julaften, første juledag og dagen i dag.

Selve juledagen gikk sin langsomme gang frem til vi skulle feire aftenen hos Tone og familien på Klepp stasjon. Vi hadde julegrøt til frokost, det vil si at jeg hadde det, men det var ingen mandel, og heller ingen annen juletradisjon som ble gjennomført av Olia og meg. Hun heklet, mens jeg leste videre i Divina Comedia.

På veien ut til Tone reiste vi tradisjonen tro ut til graven til far på Soma kapell. Det er tungt. Denne gangen var det iskaldt, men verken snø eller vind, så det gikk greit å få tent lysene. Men det er grusomt at far ikke kan være med å feire julen med oss

Hos Tone var ungene viltre, og fordrev tiden frem til gaveoppakkingen med å stupe kråke i sofaen. Vi andre brukte tiden til noe mer fornuftig, det vil si å spise middag. I år som i fjor var det pinnekjøtt, veldig godt, men for meg er det svinesteik som alltid vil være julemiddagen. Siden Olia aldri har vært med i denne tradisjonen, og egentlig ikke kan lage svinesteik, så kan det nok ta noen år før jeg får spise den riktige julematen igjen. Kanskje er det borte for alltid, slik også ellers min barndoms jul er det.

Som vanlig var det gaver nok til å etablere en ny lekebutikk borte hos Tone. Selv tok jeg også ansvar for egne julegaver, og sørget for at Olia og jeg fikk oss en skikkelig tysk ordbok, om enn standardutgaven til Kunnskapsforlaget nå er tilrettelagt for elever i videregående skole, og ikke for videre språkinteresserte. Gramatikken er forenklet.

Tonje feiret julen hos familien Kirkeby.

Første juledag var det feiring hos mor, først med julefrokost hvor bare Tonje og Espen var her, i tillegg til Olia og meg. Senere på dagen kom også Tone og Trude med sine familier, og vi hadde storselskap med steik, desserter og kaffe og julekaker. Det var stor stas.

Andreas og Daniel pusler Europa i gaven Daniel fikk av Olia i år.

 

God jul!

Lille julaften, 2010

I dag fant Olia og jeg julestemningen. Enda en gang. Eller kanskje var det en annen stemning vi fant, fint var det i alle fall. Vi satt på hver vår kontorstol nede i peisestua, med det samme skrivebordet, jeg leste Dantes Divina Comedia på italiensk, hun heklet. Vi hadde funnet roen.

Nå sitter vi og drikker kaffe. Omtrent som vi gjorde den gang tidligere på dagen. Jeg skriver blogg, hun hekler. Rundt oss sitter familien. TVen er på.

Vi har nettopp spist rømmegrøt og spekemat. Tonje skulle introdusere julesangen, vi synger alltid før vi spiser i julen. Hun var tydelig nervøs for å velge, og med god grunn, helt håpløst valgte hun «Når det lyser i stille grender» som ingen har valgt Lille julaften før, og som vi til overmål ikke har noe fast toneleie for. Vi sang i hvert vårt, de av oss som sang (flere falt ut).

Så kunne mor – tradisjonsrikt – si: nå kan vi endelig senke skuldrene.

Bak oss stod det lille søte juletreet trygt plassert i juletrefoten. Pynten ved siden av i esken. Vi senket skuldrene, og begynte spisingen og julen. Alt går i henhold til tradisjonen, og tradisjonsbruddene. God jul!

Hjem på juleferie i grevens tid

Det ble en tidlig juleferie for oss i år. Allerede i går var Olia og jeg på plass hos mor Salen i Gaupeveien 5. Olia mistet nok noen dagers barnehagejobbing med det, og også jeg skulle nok funnet på noe å gjøre i hvert fall ut hverdagene i uken, jeg går glipp av litt av hvert jeg gjerne skulle være med på, men med tanke på at Flesland ble stengt på grunn av uvær i dag morges, sa Olia det var skjebnen som bestemte denne gang, og den hadde som vanlig rett. Trivelig reisefølge med en kollega fra jobben hadde vi også. Og samtalen falt seg naturlig slik at Olia måtte fiske frem det berømte maleriet av Ilja Repin, der kosakkene skriver sitt saftige svar til den tyrkiske sultanen som ber dem overgi seg. Alle har sett bildet, men det kan være litt vanskelig å forklare det for noen som ikke har det helt fremme i hjernebarken, og da er det alltid godt å ha det tilgjengelig så man kan vise det frem.

I mitt stille sinn hadde jeg også den tanke som jeg nå åpner opp for hele den blogglesende verden, at jeg ville ha ekstra mange juledager hjemme, siden det fort kan bli siste gang julen blir feiret på denne måten i dette huset. Mor ble nå en gang enke altfor tidlig for to år siden, og det er et stort hus for henne å holde og bo i alene. Hun planlegger å selge det, og kjøpe en mindre og mer lettstelt leilighet å bo i. Med det vil min barndoms jul for alltid være over.

Juleferien faller også omtrent sammen med at Olia har vært her i Norge i ett år. Hun har selvsagt gjennomgått store forandringer dette året, men ikke så store at hun ennå er blitt mer norsk enn ukrainsk. Hun fortsetter sitt kjærlighet/forakt forhold til begge landene, der både kjærligheten og forakten sitter dypere for Ukraina, men der hun heller ikke trenger store tenkepausen for å si mye bra og elendig om Norge også. Hun har litt vanskelig for å gli inn i de aller mest kosete kosetradisjonene våre, og vil nok sikkert få litt overdose jul i år også, som hun fikk det i fjor. Men nå er vi forberedt, vet hva vi går til, og gleder oss.

Familien min i Rogaland tar som vanlig hjertelig i mot. Foreløpig har vi bare hatt med mor å gjøre. Hun setter alle andre gjøremål til side, og lar det eneste og viktigste være at vi skal ha det bra. Måltider blir det i overflod, og alt vi ymter frem på om er godt, befinner seg snart på bordet i rikelige mengder. Til middag var det i går spaghetti, favoritten, og det ble det på vår beordring laget så mye av, at det jammen ble spaghetti i dag også. Olia og mor finner merkelig og koselig tonen. Jeg kjenner dem godt begge godt to, og vet de er temmelig forskjellige og tenker mer enn temmelig ulikt om forskjellige ting, men de er likevel i gang til å holde det gående med prat frem og tilbake i timevis. Det er god avlastning for meg. Jeg liker jo å lese og tenke litt også, men vet av erfaring at om jeg prøver på det mens Olia snakker, så blir det bråk.

På lørdag skal Olia og jeg være barnevakt for tantebarna våre på Kverneland. Jeg tenkte opprinnelig at vi ikke ville det, men Olia sa ja med en gang og at det ble god trening for oss. Olia har jo prøvd seg en god del med norske barn i barnehage de siste månedene, men hun har ennå ikke hatt fullt ansvar, og særlig ikke på kveldstid, hvor de også må legges. Det skal bli spennende og gøy og se hvordan det går! Om det går bra, er det bare å sette i gang å lage barn selv også, jeg skal ikke være vanskelig og nekte.

Selve julefeiringen blir hos Tone, og hos henne blir det også bursdagsfeiring for Sara før den tid. Det vil sikkert bli blogget mer om forholdene på hjemmebane mens vi er på vei dit også, min kanskje siste barndoms jul må jo bli grundig dokumentert.Det kan jo hende fremtidige barnebarn og oldebarn er interessert.

Første juledag med mer festivitas

Det blir mye for Olia, men det går bra. I dag var det full dag med forskjellige slags familieselskaper, først Espen og Tonje til frokost, så hele gjengen til middag. Jeg skal skrive mer og poste bilder senere.

Det er travelt å være gift. Hele dagene går med til å gjøre ingenting. Jeg som har opprettholdt bloggproduksjonen i enhver annen omstendighet, møter virkelig utfordringer nå. Men jeg skal se om jeg ikke får ordnet opp, og skal nå skrive om første juledag som jeg husker den. Det er jo allerede to dager siden, så mye vil være glemt. Forferdelig lite har skjedd siden den tid.

Tradisjonen sier at første juledag er dagen for storfrokost. Da settes all julematen frem, og mor baker når hun er i form ferskt brød. Denne gangen var hun fullstendig i form, og bakte både fersk loff og laget fløtegratinerte poteter, i tillegg laget hun eggerøre. Forskjellige former for skinke og juleskinke, fenalår, karbonader og annet kjøttpålegg var det også, pluss selvfølgelig noen slags oster. Frukt og grønt fantes også. Til drikke var kald juice og kald melk, hva ellers skal man ha til frokost, og først te, siden kaffe.

Olia blir stadig overrasket over alle dager vi har tilknyttet tradisjoner her i julen, så det tok litt tid før hun skjønte hun måtte stå opp og kle seg, og at dette ikke var av den type frokost man kan hoppe over. Hun kom riktignok litt for sent, julesangen «Deilig er jorden» var sunget, men hun kom riktig godt. Og mor hadde sammen med sine fortsatt nyforelskede barn og deres kjærester en lang, god og førsteklasses frokost.

På ettermiddagen kom resten av familien for tradisjonell svinesteik. Gjennom hele mitt liv har dette vært selveste julemiddagen, men i fjor ble det brutt med pinnekjøtt hos Tone og Torben, og dette bruddet gjaldt også i år. I stedet ble det svinesteik første juledag, og det er et av de beste måltidene jeg vet.

Juleselskap

Det ble også en aldri så liten oppvisning i dessertspising. Uten at noen vel egentlig har planlagt det slik, så har det i vår familie utviklet seg en tradisjon der alle skal få favorittdesserten sin til jul. Dermed blir det veldig mange å velge mellom. Jeg alternerte mellom moltekrem og riskrem, ofte servert meg av Olia, ofte forsynt av meg selv, kaffe og cognac og moltelikør var der også, i det hele tatt, det er sagt som skal sies.

Til Ganddal med hele familien

Litt på ettertid blir denne posten skrevet og postet. Det tar på å være ektemann, og tiden til å være for meg selv med datamaskinen vil bli redusert, også nå som det er ferie. Hvordan det vil bli i fremtiden når hverdagen kommer er ikke godt å forestille seg.

Olia må pent finne seg i det kultursjokk det er å komme fra en ukrainsk hverdag med arbeid og tanke på arbeid stort sett hele et voksent menneskes våkne tid, til en norsk juleferie hvor tanken på arbeid ikke kunne vært fjernere. Flyet vårt til Ganddal – via Sola – gikk – eller skulle gå – klokken 0905 lørdag morgen. Som vanlig ble det litt stress med pakkingen, og et allerede stramt tidsskjema ble ytterligere svekket av at det akkurat den natten skulle snø mer enn jeg kan huske det har gjort her på vestlandet. Dette var noe vi oppdaget i det vi kom ut døren, og hadde de ti minuttene det tar å gå hjemmefra til bussholdeplassen. Med rullekoffet i dyp snø kunne det ikke gå, men heldigvis hadde flybussen noen av de samme problemene som vi hadde, slik at den også ble forsinket. Og vel ombord i den hadde vi god tid.

Den gode tiden skulle bli forsterket av at flyet ble forsinket, først med 25 minutt, så med noen små timer. Også Flesland hadde problemer med det for oss som ikke følger så godt med på værmeldingen uventede snøfallet. Men til slutt ble rullebanen måket, og isen på flyvingene og resten av flyet fjernet, og vi kunne ta av for den korte flyturen ned til Sola. Der stod mor og ventet, Tonje kom senere samme dag og har sin Espen, og så kunne den første julen med hele vår nye familie samlet begynne.

Tre turer til Ølberg

I dag reiste vi ut til Ølberg. Det er en strand som skiller seg litt ut fra de andre jærstrendene. Selve stranden er liten, og det er mye tare der og graps der, så det er ikke sandstranden vi reiser for. Men Ølberg har en liten campingplass, en liten butikk, en liten kai med noen båter i en liten bukt, og den har knauser og holmer og skjær og små øyer, og til og med noen bunkerser å leke seg i, og det er fullt av skjell og kreps og sjøplanter, fugler og til og med dyr, om man er heldig. Vi reiser dit ofte, og har mange minner derfra.

Det var her far ødela foten sin en gang. Han skulle hoppe fra et svaberg over til en stein, eller noe, det var glatt og nede ved sjøen, han greide det ikke, og ramlet ned og ødela foten for årevis. Han var til og med sikker på at den aldri ville bli bra igjen, men der tok legen feil, for bra ble den (omtrent). Det var her jeg spilte inn film, Johnny Thunder, Warrior, særemne i norsken på Sandnes videregående skole. Her gikk jeg over ville fjell for å treffe kineseren Chang Li Mana, og trene meg opp til å bli Warrior. Her gikk mor, far, Tonje og jeg en gang på 1990-tallet, da vi alle var små og unge, og kavet oss over til den store øya, drakk brus og drev med småfiske og koste oss og tok film. Her var mor og far og jeg på juletur i nydelig sollys julen 2005. Og her reiste Tonje, mor og jeg i dag, andre juledag, julen 2008.

Tonje hopper

Hoppet Tonje gjør over tilsvarer noenlunde det Johnny Thunder gjør i filmen, i presentasjonen av rollene, det er samme sted. Så gikk vi ned til sjøkanten, og det gjaldt som vanlig å komme seg ut på en holme.

Jeg på stein, Ølberg

Til slutt måtte mor gi tapt, og gå på den siviliserte siden av moloen, mens Tonje og jeg gikk på utsiden. Det var glatte og sleipe steiner, men ingen kunst å gå på dem. Og som alltid friskt og vakkert.

Tonje, Ølberg

Til slutt vanket litt kaffe og sjokolade.
 
På turen i 2005 hadde far jakken og luen som jeg har nå. Det er blitt en klassisk tur, siden lyset var så fint, at bildene vi tok er skrevet ut og hengt opp rundt omkring i Norge og i leiligheten i Spania. På selve turen skjedde ikke så mye. Det var bare å gå, samme korte løypen som alltid. Den går opp til bunkersen, ned til sjøen, og rundt moloen på innsiden eller utsiden, og tilbake. Man må gå sakte og se seg om for å gjøre turen lang.

Mor og far på Ølberg

 

Far sier et eller annet, rett etter at jeg har tatt bilde av ham og mor. Det er på Ølberg i 2005.

Far sier et eller annet, rett etter at jeg har tatt bilde av ham og mor. Det er på Ølberg i 2005.

 

Far, Ølberg

Turen vi gikk på 1990-tallet er av en annen type. På bildene står det at de er fra 1998, men det kan godt være tidligere, bare at de er redigert det året. Det var i hvert fall ikke om julen, det var omtrent badetemperatur, men ikke så varmt at vi kunne bade, da hadde vi utvilsomt gjort det. Tonje og jeg var med, og vi var alle i usedvanlig godt humør, som vanlig. Vi hadde med oss filmkamera, og jeg tror vi her hadde fått oss nytt, og med det kunne vi for første gang trykke på pause, og overføre til datamaskinen på en eller annen måte. Disse stillbildene er de eneste som har verdi for oss, de andre ser vi ikke på. Og vi ser heller ikke på selve filmen, det er disse bildene som er minnene fra turen. 

 
Her har jeg plassert en levende sjøstjerne på foten min

Her har jeg plassert en levende sjøstjerne på foten min

Far og Tonje skal fiske

Far og Tonje skal fiske

Tonje går på livets vei...

Tonje går på livets vei...

Det var tre turer til Ølberg med omtrent ti års forskjell. Du verden så forskjellig stemningen også var mellom dem.