Språklig og annen fremgang for lille Irina :)

Smilefjes i overskriften. Det setter stemningen for posten. Det er travle dager for far frem mot jul, travelt også fordi han har fått 12 dagers medlemsskap på et treningssenter, og nesten må benytte det mens det er der. Så gjelder det jo å styre skuta med familie, jobb, gaver og pynt og baking frem mot jul. For vår del er ikke gavene og pynten så overveldende, da, og bakingen blir gjort hos mormor.

I hvert fall, det er korte dager. Når jeg kommer hjem, er det ofte mørkt, og da blir det ikke tid til de daglige turene Irina og jeg har hatt gjennom hele året. Vi holder oss inne. Etter middag fyrer jeg opp i peisen, nede i kjelleren, og gir mama Olia avlastning for barnepass. Da er det lek med bamser, hunder og kaniner, det som i en fellesbetegnelse må alles kosedyr, og de er hos oss i alle størrelser. Leken begynte forsiktig med at de to bjørnene vi hadde da, og en kanin – Snurre Sprett – spiste grøt, drakk, gikk på do og sov. Om og om og om og om igjen. Nå skjer det mye, mye mer.

Irina har stor og rask fremgang. Riktignok ser jeg at det nå har gått mange måneder med denne store og raske fremgangen, og det vel er ganske likt nå og den gang, hun er liksom på nippet til en rekke med ting. Hun hadde sine første vellykkede turer på potte lenge, lenge, lenge før hun ble to år, men så tok det helt slutt, og vi må nå lære henne det på ny fra begynnelsen av. Det er et stykke frem. Men i går fant jeg henne plutselig selv sittende på potten, uten bleie og med buksa på knærne. Bleia hadde hun tisset i, og selv tatt av. Så visste hun det var noe med potte og tissing, og satte seg på den. Om det var skryt hun var ute etter, så fikk hun det – i bøtter og spann.

Jeg gikk også inn til mama Olia på rommet for å fortelle nyheten. Da kom Irina tuslende etter, med ren bleie i hånden. Den hadde hun funnet frem til selv. Sånne barn trenger vi. Mor og far kan lett bli litt opptatt. Det er bra om hun finner ut av tingene, og kan ordne opp på egen hånd når det kreves.

Jeg er rimelig sikker på at hun nå skiller mellom de to språkene, russisk og norsk. Det skjer aldri lenger at hun bruker russiske ord når hun snakker norsk, eller omvendt. Hun har også lært seg at hjemme i huset, er det russisk, mens ute er det norsk. Det blir litt problemer, om man kan kalle en uskyldig situasjon som dette, problemer, når jeg skal lese norske barnebøker for henne og snakke om dem på norsk. Irina svarer da konsekvent på russisk, og begir seg ikke ut på det norske. Om de samme eller tilsvarende bøkene blir lest hos bestemor på Klepp stasjon, går det selvsagt i norsk.

Hun er også i ferd med å få noen grammatiske strukturer på plass. På russisk er det avansert, med seks kasus, og komplisert bøying av verbet i kjønn og tall. Hun gjør ikke mye av kasusbøyingen, ennå, men er på sporet av entall og flertall. Hun sier ruka for hånd, og ruki for hender. Både på norsk og russisk har hun setningen Det er, eller det var, og ser Det er seu, det er tre, det er gran, på norsk, mye av det vi ser når vi er ute og rusler, mens på russisk er det eto, eller uttalt eta – eto tsvet (lys), eto svesda (stjerne). Hun tar etter omtrent alle ord vi sier til henne, de smeller bare på plass i hjernen. Skikkelig bra lim, der.

Tallene har hun lenge hatt bra kontroll på. Raz, dva, tri, sa hun i går, slik russerne teller til tre, (én) gang, to, tre, betyr det, og hun sa det da hun hadde lagt en liten bjørn i en liten mugge, og ristet på den før noe skulle skje. Hun tok også etter alfabetsangen, på en av lekene hun har fått, det er på melodi av Twinkle, twinkle, little star, eller blinke, blinke, stjernen der, som det heter på norsk, hos meg. Hun klarer ikke å skille bokstavene og lydene, selvfølgelig, det er jo ganske mange, men hun er etter det, og vet det slutter æøå, sånn cirka.

Og latteren helt til slutt – den tar hun fullstendig.

 

Kampen om å få min ukrainske kone til Norge!

Jeg har skrevet tre poster (1, 2, 3) tidligere om bryet og byråkratiet som må til for å få min ukrainske kone, Olga Iurzhenko, opp hit til Norge. Kampen er nå forbi, i det dette postes er jeg på Flesland og henter henne. Nå skal det være slutt på at vi må reise fra hverandre etter feriene, nå kommer hun for å bli her. Familiegjenforeningen er gått i orden. Den beste julepresangen jeg kunne tenke meg, er i år blitt meg gitt.

Brevet mottok jeg om det var andre eller tredje desember. Jeg hadde allerede levert inn en liten permisjonssøknad på jobben, jeg ønsket en dag ekstra juleferie, så jeg kunne være en dag ekstra i Kiev. Utenom dette, så var det en så prosaisk grunn at jeg tenkte jeg skulle vente med å kjøpe billetter til etter 5. desember, da kredittkortsystemet til Skandiabanken innleder en ny periode, slik at beløpet først ville blitt trukket i januar.

Så ble altså alt snudd på hodet med et brev fra UDI om at søknaden var innvilget. Jeg skrev en liten mail til dem etter at jeg hadde vært på politistasjonen forrige gang, og lurte på sjansene for at søknaden skulle bli ferdigbehandlet til jul. Det kunne de ikke garantere. Likevel kom altså godkjennelsen kort tid etter. Jeg vet ikke om denne mailen hadde noe å si, mitt inntrykk er at de aller fleste skriver slike mailer, og alle oppriktige søkere har selvsagt lyst til å få sin kjære hjem til jul.

Med meg gikk det altså bra. Nå blir det julefeiring for hele familien hjemme på Ganddal, julaften blir hos min sster Tone på Klepp, og det eneste som nå er trist, er at vår kjære far som døde i fjor ikke får være med og oppleve dette. Ellers har vi mye å være lykkelige for i storfamilien Salen med forgreininger nå for tiden.

Olias familie kommer til å feire julen som vanlig i Kiev. De kommer selvsagt til å savne henne, men virker stort sett til å være glade over at hun har funnet seg en mann, og at det ser ut som det går bra med oss. De ønsker henne lykke til, og kommer helt sikkert til å gi henne en følelsesladd avskjed når de sender henne på flyet i morgen formiddag. Avskjeden vil heldigvis sjelden bli for mange månedene om gangen. I slutten av februar er det vinterferie, og da går turen til Kiev for Olia og meg.

Nå skal vi imidlertid ha noen deilige og spennende måneder sammen i Norge! For første gang skal vi nå også ha hverdag sammen.

Min kone kommer!

Jeg hadde strengt tatt tenkt å vente med å skrive om dette på bloggen, men jeg greier det bare ikke. Det fyller jo hele dagene mine, og jeg tenker ikke på annet. Tirsdag hadde jeg tenkt å kjøpe meg god fiskepudding fra Manger å ha til middag, men tenkte at om jeg kjøper den, vil jeg bare spise halve, og så vil Olia og jeg ha en halv pakke fiskepudding å slite med den uken hun kommer, og vi skal spise festmiddag hver dag. Jeg kjøpte fiskepinner i stedet. Det var den første avgjørelsen tatt med direkte hensyn til at hun kommer.

I dag opprettet jeg kontoer for henne på de to datamaskinene mine, den bærbare og den stasjonære. Jeg valgte ut bilder og skrivebordsbakgrunn og skjermsparer, og ordnet det slik at hun skal få russisk språk på den ene, og norsk på den andre. Jeg innstilte også GoogleEarth på russisk, og merket av mitt og hennes og min mors hus på det, så hun lett skal finne frem.

Jeg kjøpte også en liten potteplante, en julestjerne, tror jeg den heter, liten og søt og billig. Jeg kjøpte den opprinnelig med potte og det hele, men siden det viste seg at jeg allerede hadde en potte å bruke (hvem kunne vite det?), gikk jeg straks tilbake og fikk byttelapp. Byttelappen var akkurat som jeg liker den, en vanlig postit-lapp, laget med to stempel oppå hverandre, og underskrift med bare fornavn, og for sikkerhets skyld med kr både før og etter beløpet. Det skal være litt feil, det feilfrie er umenneskelig.

Så gikk jeg hjem og skiftet ut plastduken med en tøyduk, og satte blomsten på. Dermed er alt så å si klart. Jeg har også tenkt å kaste alle tingene som ligger på gulvet før hun kommer. Siden mor var her bare for noen uker siden er det egentlig ganske ryddig, og i alle fall ganske rent, egentlig. Jeg har vasket tøy. Alt er klart.

Nå kan hun bare komme.