Fredelig jul

Julaften i dag feiret vi hos Nygård på Kverneland. Det ble en veldig flott jul, en riktig barnejul, og dermed veldig fin for de voksne også.

Irina og jeg våknet borte hos mor etter lille julaftensmiddagen dagen før. For første gang hadde vesla julestrømpe å kikke i, og for første gang fikk hun følelsen av å eie store mengder sjokolade helt selv. Følelsen var overveldende, og vår vesle skatt reagerte med å pakke opp alle bitene på en gang.

Frokosten besto av restene fra dagen før, det vil si, for meg gjorde de det. Mor opprettholdt tradisjonen med en veldig pietistisk julaftens frokost. Det skyldes ikke noen religiøs overbevisning, heller en overbevisning om at det er viktigere ting å gjøre for en mor i det vi går inn i julen. Hun skal ha julegjester dagen etter, tradisjonell steik, og da må hun gjøre klar allerede nå. Jeg spiste fløtegratinerte poteter med fenalår. Mor spiste altså knekkebrød med aprikossyltetøy. Lille Irina spiste sjokolade. Og løp rundt.

Hjemme på Ganddal har vår egen kjære mor og kone julen best når hun slipper å være med på den. Olia er ikke vant med sånn overdådig feiring i dagevis, med julepynt og juledildal, hennes jul varer en kveld, en natt og en morgen, og kombineres med nyttår. Pynten er som man pynter til fest. Den varer så lenge som festen, og ikke i ukevis, som julen varer hos oss. I stedet for å tvinge henne inn i en integrering hun ikke ønsker, får hun være i fred. Og har det best med det.

Den siste julegudstjenesten i Frøyland og Orstad kirke varer bare en halv time nå for tiden. Det er nesten merkelig å være til stede, der jomfru Maria blir helt menneskeliggjort, og presten forsøker å sette seg inn i hodet hennes, hvordan hun må ha reagert over de store nyhetene hun ble til del, og alle hverdagsbekymringene og hverdagstankene hun måtte få over saken. Det er også hverdagshistorier fra en i menigheten, og musikk med band og mikrofoner. Så mye for den vakre akkustikken som finnes i alle kirkebygg.

Deretter var det å kjøre til festne. Lille Irina er så ivrig at hun dropper jakken og luen, der hun løper til bilen. Jeg tror sannelig vi kjører av gårde før vertsskapet også, men de svinger inn i gårdsrommet like etter oss, så det blir ingen problemer med låst dør eller noe sånt. Inne er det pyntet til fest, og barna er fininnstilt fra første stund. De løper rundt, tar av og på nisselue, og leker med hverandre mens de venter.

Middagen er pinnekjøtt, helt ypperlig laget, og med førsteklasses rødt, salt kjøtt. Alt er godt planlagt. Mens middagen skal skiftes ut med dessert, har barna i huset tenkt ut en aktivitet. Den foregår riktignok på skjerm, men er inkluderende og samlende, ikke sånn at hver av oss går inn i vår egen verden med vår egen skjerm. Jeg tror det heter «It’s you», eller noe sånt, og det gikk ut på å gjette hvem av oss som passet best til eller ville gjort forskjellige ting. Spillet var tilrettelagt barn, noe som alltid er lurt, siden gode voksne – som vi er – har det best når barna har det bra.

I vår familie har vi lagt oss til en litt merkelig tradisjon med å ha flere desserter enn gjester. Trude begrenset seg til tre, sjokoladepudding, gele og riskrem, til sin egen familie, min lille familie og mor alene. Barna til Trude er blitt såpass store at utålmodigheten til gavene er blitt håndterbar, mens min egen Irina ennå er så liten at hun ennå ikke helt skjønner hva det er å glede seg til. Hun har fått med seg dette med gaver og juletre, men det er ikke gitt for voksne å trenge inn i barnesinn hva konsept som «senere» og «etterpå» har å si for treåringer.

Det hører med å gå rundt juletreet. Irina og jeg har øvd inn Per Sjuspring, og nå er det så å si premiere. Det er veldig sjarmerende å se hvordan hun ivrig synger med og vifter med begge pekefingrene for tror du ei han danse kan,  og helt riktig rekkefølge med det var én, og det var to, og det var tre, og så videre, med stort sett de riktige bevegelsene til også. Uheldigvis lærte jeg henne feil første gang, og var nede med albuen allerede på tre, mens den ikke kommer før på fem. Den er vanskelig å avlære. Ellers er alt på plass. Og for Irina var det fantastisk å holde i hendene og gå rundt treet med alle.

De andre sangene var Et barn er født i Bethlehem, som hun nå har fått høre et par ganger, men ennå ikke har lært, Glade jul, som er ny for henne, og Å jul med din glede, som hun også har øvd på. Den siste satt, med bevegelse og det hele, fra klapper i hendene til svinge oss i kretsen og neie og bukke.

Så var det endelig tid for gavene. For Irina var det bare enda et ledd i alt som er kjekt. Lille Benjamin på snart ti stod for å lese navnelapper og dele ut gaver, med lille Irina på altså tre som mer enn velvillig hjelper. Benjamin var midt i blinken for oppgaven, og krasjet rett inn i problemet med bare å finne gaver til de samme folkene til å begynne med. Moren og faren hans er rutinerte foreldre, og så problemet i god tid, og sendte inn den store hovedgaven til Irina – en sykkel. Herlig trårig var hun ennå for liten å si hva den innpakkede sykkelen var for noe, så det kom som en stor overraskelse for henne – en sykkel! Dermed var hun opptatt for kvelden. Og det var ikke lenger noe problem at de samme folkene stadig ble forsynt med gaver.

Som far og mor er man mest opptatt av at barnet skal ha det bra i julen, og ellers. Jeg var sant å si ikke forberedt på hvor sterk denne følelsen er, og hvor sterk ekstra juleglede det gir. Irina fikk plastelin, eller Dough, som det kanskje heter, lego, kasseapparat, byggeklosser og sykkelhjelm til sykkelen, pluss kanskje litt til. Det var overveldende for henne. Hun lekte med alt, hele tiden.

Vesle Benjamin var ferdig med gaveutdeling da han selv fikk dronebil. Det var en fantastisk gave fra tante Tonje & Co. Den var radiostyrt, kunne kjøre, og fly, og begge deler råtøft. Det tok en god stund før han var i stand til å dele ut flere gaver etter den. Også storebror Daniel, var solgt. Og la bort alle sine gaver for å hjelpe lillebror å montere. Sofie hadde fått iPhone, og med det fått både julen og 2018 sikret.

Vi voksne småsmilte også over våre egne gaver, men det har jo virkelig ikke så mye å si lenger. Alt vi trenger kan vi kjøpe selv. Det er, vil jeg tro, viktigst at våre egne barn får oppleve den samme julegleden vi selv har opplevd.

Selvsagt er det ting som endrer seg. Tiden går, og det er ikke lett å få alle samlet over brettspill eller kortspill som det en gang var, dataspillene og teknologien tilbyr noe som ikke lar seg utkonkurrere. Men det analoge og virkelige har ikke tapt, det ble ennå gitt brettspill og kort, og Daniel fant også frem Bordhocky – eller ishocky, som jeg kaller det – og han og jeg hadde oss en match. Han er aktiv, faktisk, og reiser på turneringer og greier, så jeg var ikke noen egentlig motstand mot ham. Lille Irina fikk også være med, og til og med gamlemor.

Nei, dette var julen sin. Klokken var nærmree elleve da vi reiste hjem. Irina var supertrøtt og supervåken på en gang, vilt syngende i bilen, særlig Per Sjuspring, selvfølgelig, men også Bjelleklang, Å jul med din glede, og Haren uti gresset, Fader Jacob og En elefant kom marsjerende. Ingen diskriminering for hva som var julesang og ikke. Ved den minste motstand var gråten på plass, som da hun ikke fikk lov til å sykle straks da vi kom hjem, men i stedet måtte hjem. Den gråten lot seg lett overvinne med litt plastelin og litt andre juleleker.

Vi var ikke i seng før nærmere ett. En skikkelig jul. Takk til Trude og familien Nygård, og til mor, som alle var med på å lage den.

God jul – 2016!

Julefreden – og juleværet – har senket seg. Her på vestlandet betyr det regn, vind og noen få grader pluss. Det var som alltid stress å komme seg til julen, mye som skjedde både hjemme og ute i verden, mye å gjøre og å følge med på. Jeg skal forsøke å gjøre rede for begge deler i denne av den grunn litt ambisiøse posten.

2016 føyer seg inn i rekken av dårlige år siden USA med sine vestlige partnere og Russland falt ut av det med hverandre mot slutten av 2013. 2014, 2015 og 2016 har alle vært forferdelige. En verden som kjentes trygg, er blitt utrygg. Der det før gjaldt om å spre våre demokratiske og liberale ideer til resten av verden, har det nå nesten utviklet seg til en kamp om å beholde det hos oss selv. Det europeiske prosjektet med union og stadig tettere fellesskap vakler, hver gang folket får anledning til å si sin mening, ender det med nederlag for unionen. Mest spektakulært med britenes sensasjonelle utmelding tidlig på sommeren. USA er i gigantiske problemer, polarisert, og med en kommende president ingen eksperter eller ledende kommentatorer helt kan få seg til å tro virkelig vant over Hillary Clinton. Og det er en rekke problemer man skal være forsiktig med å ta i, som flyktningekrisen og muslimsk terror, hvor sosiale medier overtar debatten og det ender opp som de gode gamle, beryktede kommentarfeltene i nettavisene.

Jeg har prøvd å holde meg unna nyheter i år, og heller lest poesi og litteratur, og gammel historie som ikke er så betent. Men jeg blir sugd inn i det, og har fulgt intenst med på alt som har skjedd de siste dagene. Som om det ikke var nok i dagliglivet å henge seg opp i.

Ved siden av alt det andre å gjøre i julestria fikk jeg et 12 dagers medlemsskap på et treningssenter. Jeg blir litt autistisk i hodet, jeg, da, jeg må utnytte alle tolv dagene, og det har ført til at jeg hver dag siden mandag 12. desember har kjørt opp til Jærhagen på Klepp, og gjennomført mine 3 x 10 x 5 x 2 program. Tre repetisjoner med 10, fem ulike apparat, og så en gang til med fem andre appart. Til sammen 300 repetisjoner. Jeg har virkelig presset ned tiden det tar, virkelig presset meg for å få det unna, for jeg har jo virkelig ikke hatt tid til dette. Det går ut over samværet med familien, julegavekjøp, alt. Men det var nå jeg hadde disse dagene, utnyttet jeg dem ikke nå, ville de aldri komme igjen.

Hver lille julaften har vi tradisjon for å reise opp til mor, pynte juletreet, og spise spekemat og rømmegrøt. Det er en fin tradisjon, det går tilbake til tiden da far levde, hvor rømmegrøten og spekematen kommer fra, vet vi egentlig ikke. Det har liksom bare blitt sånn. Plutselig merket vi at vi spiste denne rømmegrøten og spekematen hver gang solen snudde, lille julaften og St. Hans, og vi fant at det var godt – for å komme med en lett omskriving av hva Gud så da han hadde skapt verden.

I år skulle familien Kirkeby være med. De er tilbake i Norge for noen få dager, de bor for tiden i Paris, og skal være i utlandet noen år, så vi vil jo gjerne være sammen med dem den korte tiden vi har. Bitte lille julaften treftes vi også, da jeg med Irina i bilen kjørte innom på Klepp stasjon for å levere julegaver, og etterpå ta med meg samme Irina på trening, hun plassert på barnerommet – og dermed sterkt incentiv for meg å bli raskt ferdig med treningen. Som alltid.

Min søster Tonje er for sikkerhets skyld blitt syk, og rakk akkurat å kaste opp før vi gikk igjen.

I går var også dagen Vladimir Putin holdt sin årlige, store pressekonferanse. Ganske komisk ser jeg kjekkaser på sosiale medier kalle ham «Vlad», når de liksom skal være litt familiære og spydige, med Vlad er på russisk kjælenavnet for Vladislav. Kjælenavnet til Vladimir er Vova, eller Volodja, og varianter av dette, med klinger jo ikke like familiært og spydig som Vlad. Feilen er betegnende for alt som skrives og sies om Russland og Putin om dagen. Det er mange selvutnevnte eksperter og forståsegpåere der ute, men kunnskapsnivået avslører seg med at de bommer på kjælenavnet, slik de bommer litt på det meste. De skriver sånn som de tror det er.

Pressekonferansene til Putin varer i flere timer. Ingen andre statsledere gjør noe lignende. Få ville vært i stand til det. Man kan si mye om Putin, men ikke at han ikke er intelligent og smart, og han husker godt. Vel kan spørsmålene være avklart på forhånd, men det er over veldig mange temaer, Putin snakker uten manus, og han gjør det direkte på TV. Detaljnivået er imponerende. Retorikken er avmålt og gjennomtenkt.

Vestlige medier er naturlig nok mest opptatt av Russlands utenrikspolitikk. BBCs Steve Rosenberg spør om hacking, en journalist fra Tyskland spør om Ukraina. Det er spørsmål om Aleppo, om Syria, om Trump, om doping, om det meste. Putin svarer ofte med å omgå spørsmålet lite grann, med å gå til motangrep, eller med å komme med eksempler eksempler og sitater fra kanskje litt andre sammenhenger, som snur saken og lukker den. Slik som når han til Rosenberg fra BBC siterer Trump på at demokratene burde gå i seg selv for å finne årsaken til nederlaget, ikke skylde på andre. De fremstår som dårlige tapere. Elegant gjort, svaret fungerer på flere nivåer, også med å smøre Trump og egoet hans lite grann, og det kritiske spørsmålet blir vendt til Russland og Putins fordel. Oppfølgingsspørsmål tillates ikke.

På NRK ble det gjort et stort nummer av at både Trump og Putin vil øke og modernisere atomvåpenarsenalet. Trump har i kjent stil skrevet det på Twitter, vel vitende om at slikt vil vekke oppsikt, men som en god del av det andre Trump blir kritisert for, så er det bare en videreføring av det som lenge har vært USAs offisielle politikk. Også under Obama. Obama har fått igjennom et budsjett på tusen milliarder dollar, og ikke kroner, som NRK sa, på modernisering av atomvåpnene til USA. De skal blant annet lage en utgave hvor de radioaktive utslippene «kontrolleres», slik at våpnene blir mer «brukbare i praksis» (usable). Altså at de kan brukes i en reell krig, sprenge bort en by eller militærbase, uten at omlandet blir så sterkt skadet. Disse stridshodene kan – som andre atomstridshoder – enkelt monteres på det USA og NATO kaller «forsvarssystmer» eller «forsvarsmissiler» satt opp i Polen og Romania, det tar et kvarter fra de skytes til de når St. Petersburg. Det er Obama, demokratene, som har sørget for dette. Clinton ville følge det opp, og også omringe Kina med slike «forsvarsmissiler».

Det er veldig mye mer å si om dette, om atomkrig generelt, om betegnelsene first strike og Mutual assured destruction (MAD), og hvordan amerikanerne nå forsøker å omgås dette med forsvarsmissilene, og hvordan de ensidig har trukket seg fra flere av avtalene fremforhandlet under den kalde krigen. Deriblant forbudet mot mellomdistanseraketter med atomstridshoder. Nettopp slike som kan ramme St. Petersburg innen et kvarter, men Russland ikke har sjanse til å lage tilsvarende for å nå USA. USA risikerte atomkrig for å hindre sovjetiske raketter på Cuba, som man vet. Når russerne protesterer mot amerikanske og vestlige raketter helt opp til grensen, så er det russerne som blir kalt aggressive.

God jul. Det er ikke rart jeg tar pauser fra nyheter. Jeg tror at tider som dette må folk holde frem med sine vanlige jul. Nyte høytiden, ikke la seg skremme, terrorisere eller hisse opp. Demokratiene våre trenger sindige, rasjonelle mennesker til å styre skuta, ta de riktige valgene. Det har skjedd litt for mye på en gang, litt for mye å la seg provosere av eller bli skremt av, endringer som har gått raskt, og ikke alltid til det bedre. Høyreekstremismen er som venstreekstremismen på fremmarsj, om disse skillelinjene gir mening i vår tid. Ekstremisme i enhver form, kunne man si.

Jeg vil ikke være med på det. Jeg tar med meg Irina for å levere julegaver og pynte juletre. Som alltid kommer vi litt sent ut, morgenen starter sent, og mama Olia godtar enhver forsinkelse om det skyldes lille Irina vil spise lite grann. Fra tolvtiden har jeg vært klar og hatt neste post på programmet å reise til søster Trude, først litt over to kommer vi oss av gårde. Hos Trude og Nygårds på Kverneland har de også juletravelt, guttene Daniel og Benjamin spiller fotball på terrassen, Trude skal ut og hente Sofie på Bryne. Irina og jeg er alene på besøk. Må selv sørge for kaffen, på kapselmaskin enkel å betjene. Da – eller jeg har lyst til å skrive når, når de kommer tilbake, fordi vi er i en tid, da Trude ikke er der, og så kommer de tilbake, litt fremover fra tiden vi er i, da blir det for meg unaturlig med da, selv om jeg utmerket godt vet det heter den gang da, hver gang når, men det heter jo også når de kommer, selv om de kommer en eneste gang, så lenge den tiden er  fremtiden, det var en digresjon, som vanlig – de kom tilbake måtte vi selvsagt snakke litt. Sofie lekte med Irina, så koselig. Trude skal bli lærer i norsk, og strever med nynorsk. Julen er her. Tiden går. Fra oss.

Først litt over fire er vi hos mor på Klepp stasjon. Jeg som tenkte det ville være dumt om vi kom for lenge før tre. Så rakk vi ikke engang fire. Og jeg hadde den evinnelige treningen på Jæren Arena, og enda noen innkjøp å gjøre. Også med mor er det noen minutter utveksling av informasjon før jeg kommer meg av gårde igjen. På veien er det disse nyhetene, på NRK, om Trump og Putin som skal bruke penger på atomvåpen og ruste opp og modernisere, som om dette ikke har vært USAs og NATOs politikk i årevis.

Og det regner så motbydelig, og er allerede mørkt. Først løper jeg inn for å gjøre innkjøp. Det mangler julegave til mor og til lille Irina. Lille Irina har jeg tenkt på, så det går fort. Men hva i all verden skal jeg kjøpe til mor? For henne hadde det kanskje vært best om jeg droppet hele gaven, og heller kom tidsnok til middagen, men slik gikk det altså ikke. Matinnkjøp skulle jeg også gjøre. Julemat for helligdagene, fløte på tilbud, 3 liter kjøper jeg. Overflod skal det være. Og ut i regnet med varene, og inn igjen med treningstøyet.

Jeg presser de cirka 300 repetisjonene ned i knappe 40 minutter. Da har jeg trent hver dag i tolv dager. Typisk meg. Ingen hviledag med restitusjon, som det heter, bruke dagene mens jeg har dem. Jeg skulle klart repetisjonene enda raskere, om jeg ikke var så sliten fra før.

På vei tilbake til bilen i kortbuksen treffer jeg ei jærdame i samme julefarten, for henne vrenger paraplyen seg i vinden. – God jul! sier jeg til henne.

Og God jul blir det, endelig, da jeg kommer tilbake til mor, sånn litt før klokken seks. Da er maten nokså spist, og julesangen sunget. Jeg dusjer, og setter meg til bords jeg også. Spiser hele kvelden. Rømmegrøt, fenalår og fløtegratinerte poteter. I rause porsjoner. Juleøl og akevitt. Lille Irina er gleden selv, og løper rundt blant alle lekene, og David og enda mindre Noah, som også er her. Hun har lært seg hun skal ikke skrike så høyt for å uttrykke gleden hun har inni seg, så hun vrenger bare fjestet i taus glede, da tante Tone og søskenbarn Sara kommer, ikke en lyd slipper det ut av den lille munnen. Hun er veloppdratt når hun vil, den lille store skatten vår. Og faren hennes bugner av stolthet og glede og velvære.

Mens maten spises pyntes treet, stikk motsatt tradisjonen vi har pleid å ha, treet først, så mat. I år gikk ikke det. Jeg spøker med min kristne søster, om de må nynne deler av teksten på På låven sitter nissen, for å ta igjen mot alle de som vil nynne, omskrive eller forby de kristne sanger. Tonje ler, og kommer med en utrolig motspøk, om en venninne som er veganer, og tvinger katten sin også til å være det. Kunne hun synge at nissen truer med katten?

Vår vestlige verden er blitt ganske forskrudd. Mens jeg har lett etter julegaver, har jeg oppdaget at vanlige redskaper som stekespader og tørkerullholdere er blitt designvare og merkevare, noe som heter «Eva solo», og gjør tørkerullstativet noen hundre kroner dyrere. Det gjør oss ganske atskilt fra verden, som den er, vil jeg si. Hvordan kan noen som synes det er viktig å ha design og merkevare på tørkerullholderen, kunne sette seg inn i hvordan det er å være fattig og å leve i kaos, krig og konflikt? Hvordan det er å se pengene ikke strekke til for mat, eller det ikke er nok og riktig mat å kjøpe? Mange har nok en overdreven tiltro til egen innlevingsevne. Det er en verden i forskjell. Like lite som de forstår oss, forstår vi dem.

Min kone fra Ukraina spøker med at hun kunne arrangere en innsamlingsaksjon for Eigersund, der arbeidsledigheten er høy om dagen, slik at velmenende folk i Norge får en dypere forståelse av hva det vil si å få brukte klær og små pengegaver fra overfloden. Vi har steikespader til hundrevis av kroner, med en ekstra snurr på skaftet, slik at det blir design og merkevare fra Eva Solo, og derfor litt eksklusivt. I år går diskusjonene om hvilke farger det skal være på juletreet, og om det kanskje trengs flere, slik at det også kan være et for barna, eller i andre farger.

Jeg er ikke med på denne galeien. Jeg koser meg med julematen og god drikke, alt i overdådige mengder, jeg har kjøpt en kraftig julegave til oss selv. For min kone og meg og vår lille familie har det vært et urimelig godt år. Vi er veldig glade for det. Verden bekymrer vi oss for, og håper det beste for. Jeg har skrevet mye, og har mer å skrive. Vi ønsker alle en riktig god og kanskje aller mest fredelig jul.

 

Rolig jul hos mor

I år var jeg på besøk hos mor både lille julaften og selve julaften. Lille julaften er en tradisjon det er vanskelig å komme vekk fra. Da er det rømmegrøt og spekemat, og mor lager fløtegratinerte poteter. Det er veldig godt. Tradisjonen er for øvrig også forbundet med St. Hans. Når solen snur, så er det rømmegrøt og spekemat. Så er også det noe å glede seg til.

Denne gangen var det ekstra å glede seg, siden Tonje og Espen er tilbake fra Slovakia. Når de en gang reiser ned igjen, er de foreldre. Tonje er høygravid. Det ville bli hyggelig å treffe henne, og høre hva hun tenker om det.

Jeg har mitt eget prosjekt dette året, om løping rundt Frøylandsvannet. Det kan se ut som jeg ikke vil nå mitt ambisiøse mål. Jeg syklet ut til mor på Klepp stasjon i kraftig vind, og forsøkte så å løpe i den samme vinden. Det gikk ikke. Jeg har tidligere havnet på sykehus for å løpe feil rundt dette vannet, så jeg ville ikke ta noen sjanser nå. Jeg løp hjem til julefeiringen. Dermed ble jeg en veldig, veldig tidlig gjest.

Det er nå synlig og offisielt: Tonje er gravid.

Etter hvert kom også Tonje og Espen, først for å hente bilen og snu i døren, så for å bli værende. Det viste seg at det å pynte treet også hørte med til tradisjonen, noe jeg helt hadde glemt. Det er forresten ikke så rart, da jeg aldri har deltatt noe særlig i dette. Noen må jo drikke gløggen også. Det er dette som på komisk heter fordeling av oppgaver.

Mor og Tonje pynter tre. Noen må også fotografere og drikke gløgg.

Så var det høydepunktet – maten, som også denne gangen var et høydepunkt.

Rømmegrøt og spekemat. Og vel så det.

Etter maten var det kaffe, og vi ble sittende og snakke rolig i sofaen. Jeg lurer på om det ble skrudd på noen filmer også, slutten av Die hard 2, satt vi og så. Det er et tegn på at tidene forandrer seg. Da far levde, ble det alltid til at vi spilte kort eller andre spill når familien var samlet. Nå spiller man ikke så mye spill, lenger, som ikke er på skjerm. Men det var hyggelig å sitte og småprate også, og vi fikk høre det vi ville om hva Tonje og Espen tenkte om dette store som skal skje dem.

Julaften var det bare mor og jeg. Hun hentet meg, og så kjørte vi opp til fars grav som vi har gjort det de siste julene. Jeg har minne om at det alltid er kaldt og surt vær der, jeg tror det i år var ekstra ille. Men vi fikk nå tent lyset, så det lyste friskt og sørgelig opp, Einar Salen, 1948 – 2008. Det er veldig dumt at han døde for tidlig. Det har fulgt noen ganske store forandringer med det at han ikke er med oss mer.

Svinesteik på julaften.

Selv om hun ikke ventet mange gjester, hadde ikke mor holdt igjen på noe som helst når det gjaldt maten eller annet. Det var steik fra slakteren, mandelpoteter, og hjemmelaget surkål. Juleøl fra polet hadde hun også kjøpt, eller forsøkt å kjøpe. De var utsolgt, så hun hadde kjøpt Juleavec. Det er søtlig øl som passer til kaffen. Jaja. Jeg hadde allerede tatt gode slurker og satt det var godt med skikkelig øl til maten, i stedet for butikkølet, som ikke er mørkt og sterkt nok nå i juletider, synes jeg. Til multene hadde vi pærelikør (ikke multelikør), så det var sine ting vi tok lett på.

Siden det for første gang på årevis – 38 år, så lenge jeg har levd – det ikke var barn til stede julaften, så måtte mor og jeg dele ut gavene selv.

Mor ryddet og vasket absolutt alt før vi begynte å pakke opp gavene. Denne gangen var det ingen utålmodige barn utenom jeg, som maste. Og jeg er ferdig med tiden jeg maste. Jeg husker den godt. Aldri tok oppvask lenger tid. Nå er det slutt på tiden da julegavene virkelig kunne forandre livet og hverdagen.

Jeg med årets pakker.

Nåja. Litt forandringer blir det fortsatt. Men det skyldes en gave jeg kjøpte til meg selv: iPad mini. Av og til må man selv ta ansvar. Ellers var temaet at de som hadde kjøpt gaver til oss, hadde tenkt mer på Olia enn på meg. Her var håndkler og kjøkkenutstyr gjennomgangstema. Mor fikk stort sett gaver fra Espen og Tonje.

Mor fikk et tog eller hva det var, til jul, av seg selv, og ble veldig glad.

Jeg lekte meg utover kvelden med ipaden min (slik man skal, man leker med gavene man får!), mens mor satt og sov til et program om den britiske kongefamilien. Vi så noenlunde et komiprogram med Rowan Atkinson, et slags stand up med hjelper, fra midten av 80-tallet. Og når dette programmet var slutt, kunne jeg briljere med å ha på youtube film med REM-konserter på iphonen, mens jeg skrev på ipaden.

Jeg, med årets julegaver.

Det er bare å se det i øynene. Vi er langt unna 90-tallet.

Mor sitter og ser på den britiske kongefamilien.

Julefeiringen måtte fortsette inn i første dag, siden det ikke gikk tog på Jærbanen julaften. Det ble derfor første juledags frokost, med julegavete og spekemat fra lille julaften. Mye god mat, men det var appetitten som sviktet. Til slutt måtte jeg bare ta en rugkrans med smør og brunost. Så var det å vente med et parti sjakk på minien, før mor kjørte meg hjem klokken elleve.

Og sånn så det ut første juledag, da jeg spiller mitt første sjakkparti på iPad-mini – og vinner.

 

Første juledag med mer festivitas

Det blir mye for Olia, men det går bra. I dag var det full dag med forskjellige slags familieselskaper, først Espen og Tonje til frokost, så hele gjengen til middag. Jeg skal skrive mer og poste bilder senere.

Det er travelt å være gift. Hele dagene går med til å gjøre ingenting. Jeg som har opprettholdt bloggproduksjonen i enhver annen omstendighet, møter virkelig utfordringer nå. Men jeg skal se om jeg ikke får ordnet opp, og skal nå skrive om første juledag som jeg husker den. Det er jo allerede to dager siden, så mye vil være glemt. Forferdelig lite har skjedd siden den tid.

Tradisjonen sier at første juledag er dagen for storfrokost. Da settes all julematen frem, og mor baker når hun er i form ferskt brød. Denne gangen var hun fullstendig i form, og bakte både fersk loff og laget fløtegratinerte poteter, i tillegg laget hun eggerøre. Forskjellige former for skinke og juleskinke, fenalår, karbonader og annet kjøttpålegg var det også, pluss selvfølgelig noen slags oster. Frukt og grønt fantes også. Til drikke var kald juice og kald melk, hva ellers skal man ha til frokost, og først te, siden kaffe.

Olia blir stadig overrasket over alle dager vi har tilknyttet tradisjoner her i julen, så det tok litt tid før hun skjønte hun måtte stå opp og kle seg, og at dette ikke var av den type frokost man kan hoppe over. Hun kom riktignok litt for sent, julesangen «Deilig er jorden» var sunget, men hun kom riktig godt. Og mor hadde sammen med sine fortsatt nyforelskede barn og deres kjærester en lang, god og førsteklasses frokost.

På ettermiddagen kom resten av familien for tradisjonell svinesteik. Gjennom hele mitt liv har dette vært selveste julemiddagen, men i fjor ble det brutt med pinnekjøtt hos Tone og Torben, og dette bruddet gjaldt også i år. I stedet ble det svinesteik første juledag, og det er et av de beste måltidene jeg vet.

Det ble også en aldri så liten oppvisning i dessertspising. Uten at noen vel egentlig har planlagt det slik, så har det i vår familie utviklet seg en tradisjon der alle skal få favorittdesserten sin til jul. Dermed blir det veldig mange å velge mellom. Jeg alternerte mellom moltekrem og riskrem, ofte servert meg av Olia, ofte forsynt av meg selv, kaffe og cognac og moltelikør var der også, i det hele tatt, det er sagt som skal sies.