Fredelig jul

Julaften i dag feiret vi hos Nygård på Kverneland. Det ble en veldig flott jul, en riktig barnejul, og dermed veldig fin for de voksne også.

Irina og jeg våknet borte hos mor etter lille julaftensmiddagen dagen før. For første gang hadde vesla julestrømpe å kikke i, og for første gang fikk hun følelsen av å eie store mengder sjokolade helt selv. Følelsen var overveldende, og vår vesle skatt reagerte med å pakke opp alle bitene på en gang.

Frokosten besto av restene fra dagen før, det vil si, for meg gjorde de det. Mor opprettholdt tradisjonen med en veldig pietistisk julaftens frokost. Det skyldes ikke noen religiøs overbevisning, heller en overbevisning om at det er viktigere ting å gjøre for en mor i det vi går inn i julen. Hun skal ha julegjester dagen etter, tradisjonell steik, og da må hun gjøre klar allerede nå. Jeg spiste fløtegratinerte poteter med fenalår. Mor spiste altså knekkebrød med aprikossyltetøy. Lille Irina spiste sjokolade. Og løp rundt.

Hjemme på Ganddal har vår egen kjære mor og kone julen best når hun slipper å være med på den. Olia er ikke vant med sånn overdådig feiring i dagevis, med julepynt og juledildal, hennes jul varer en kveld, en natt og en morgen, og kombineres med nyttår. Pynten er som man pynter til fest. Den varer så lenge som festen, og ikke i ukevis, som julen varer hos oss. I stedet for å tvinge henne inn i en integrering hun ikke ønsker, får hun være i fred. Og har det best med det.

Den siste julegudstjenesten i Frøyland og Orstad kirke varer bare en halv time nå for tiden. Det er nesten merkelig å være til stede, der jomfru Maria blir helt menneskeliggjort, og presten forsøker å sette seg inn i hodet hennes, hvordan hun må ha reagert over de store nyhetene hun ble til del, og alle hverdagsbekymringene og hverdagstankene hun måtte få over saken. Det er også hverdagshistorier fra en i menigheten, og musikk med band og mikrofoner. Så mye for den vakre akkustikken som finnes i alle kirkebygg.

Deretter var det å kjøre til festne. Lille Irina er så ivrig at hun dropper jakken og luen, der hun løper til bilen. Jeg tror sannelig vi kjører av gårde før vertsskapet også, men de svinger inn i gårdsrommet like etter oss, så det blir ingen problemer med låst dør eller noe sånt. Inne er det pyntet til fest, og barna er fininnstilt fra første stund. De løper rundt, tar av og på nisselue, og leker med hverandre mens de venter.

Middagen er pinnekjøtt, helt ypperlig laget, og med førsteklasses rødt, salt kjøtt. Alt er godt planlagt. Mens middagen skal skiftes ut med dessert, har barna i huset tenkt ut en aktivitet. Den foregår riktignok på skjerm, men er inkluderende og samlende, ikke sånn at hver av oss går inn i vår egen verden med vår egen skjerm. Jeg tror det heter «It’s you», eller noe sånt, og det gikk ut på å gjette hvem av oss som passet best til eller ville gjort forskjellige ting. Spillet var tilrettelagt barn, noe som alltid er lurt, siden gode voksne – som vi er – har det best når barna har det bra.

I vår familie har vi lagt oss til en litt merkelig tradisjon med å ha flere desserter enn gjester. Trude begrenset seg til tre, sjokoladepudding, gele og riskrem, til sin egen familie, min lille familie og mor alene. Barna til Trude er blitt såpass store at utålmodigheten til gavene er blitt håndterbar, mens min egen Irina ennå er så liten at hun ennå ikke helt skjønner hva det er å glede seg til. Hun har fått med seg dette med gaver og juletre, men det er ikke gitt for voksne å trenge inn i barnesinn hva konsept som «senere» og «etterpå» har å si for treåringer.

Det hører med å gå rundt juletreet. Irina og jeg har øvd inn Per Sjuspring, og nå er det så å si premiere. Det er veldig sjarmerende å se hvordan hun ivrig synger med og vifter med begge pekefingrene for tror du ei han danse kan,  og helt riktig rekkefølge med det var én, og det var to, og det var tre, og så videre, med stort sett de riktige bevegelsene til også. Uheldigvis lærte jeg henne feil første gang, og var nede med albuen allerede på tre, mens den ikke kommer før på fem. Den er vanskelig å avlære. Ellers er alt på plass. Og for Irina var det fantastisk å holde i hendene og gå rundt treet med alle.

De andre sangene var Et barn er født i Bethlehem, som hun nå har fått høre et par ganger, men ennå ikke har lært, Glade jul, som er ny for henne, og Å jul med din glede, som hun også har øvd på. Den siste satt, med bevegelse og det hele, fra klapper i hendene til svinge oss i kretsen og neie og bukke.

Så var det endelig tid for gavene. For Irina var det bare enda et ledd i alt som er kjekt. Lille Benjamin på snart ti stod for å lese navnelapper og dele ut gaver, med lille Irina på altså tre som mer enn velvillig hjelper. Benjamin var midt i blinken for oppgaven, og krasjet rett inn i problemet med bare å finne gaver til de samme folkene til å begynne med. Moren og faren hans er rutinerte foreldre, og så problemet i god tid, og sendte inn den store hovedgaven til Irina – en sykkel. Herlig trårig var hun ennå for liten å si hva den innpakkede sykkelen var for noe, så det kom som en stor overraskelse for henne – en sykkel! Dermed var hun opptatt for kvelden. Og det var ikke lenger noe problem at de samme folkene stadig ble forsynt med gaver.

Som far og mor er man mest opptatt av at barnet skal ha det bra i julen, og ellers. Jeg var sant å si ikke forberedt på hvor sterk denne følelsen er, og hvor sterk ekstra juleglede det gir. Irina fikk plastelin, eller Dough, som det kanskje heter, lego, kasseapparat, byggeklosser og sykkelhjelm til sykkelen, pluss kanskje litt til. Det var overveldende for henne. Hun lekte med alt, hele tiden.

Vesle Benjamin var ferdig med gaveutdeling da han selv fikk dronebil. Det var en fantastisk gave fra tante Tonje & Co. Den var radiostyrt, kunne kjøre, og fly, og begge deler råtøft. Det tok en god stund før han var i stand til å dele ut flere gaver etter den. Også storebror Daniel, var solgt. Og la bort alle sine gaver for å hjelpe lillebror å montere. Sofie hadde fått iPhone, og med det fått både julen og 2018 sikret.

Vi voksne småsmilte også over våre egne gaver, men det har jo virkelig ikke så mye å si lenger. Alt vi trenger kan vi kjøpe selv. Det er, vil jeg tro, viktigst at våre egne barn får oppleve den samme julegleden vi selv har opplevd.

Selvsagt er det ting som endrer seg. Tiden går, og det er ikke lett å få alle samlet over brettspill eller kortspill som det en gang var, dataspillene og teknologien tilbyr noe som ikke lar seg utkonkurrere. Men det analoge og virkelige har ikke tapt, det ble ennå gitt brettspill og kort, og Daniel fant også frem Bordhocky – eller ishocky, som jeg kaller det – og han og jeg hadde oss en match. Han er aktiv, faktisk, og reiser på turneringer og greier, så jeg var ikke noen egentlig motstand mot ham. Lille Irina fikk også være med, og til og med gamlemor.

Nei, dette var julen sin. Klokken var nærmree elleve da vi reiste hjem. Irina var supertrøtt og supervåken på en gang, vilt syngende i bilen, særlig Per Sjuspring, selvfølgelig, men også Bjelleklang, Å jul med din glede, og Haren uti gresset, Fader Jacob og En elefant kom marsjerende. Ingen diskriminering for hva som var julesang og ikke. Ved den minste motstand var gråten på plass, som da hun ikke fikk lov til å sykle straks da vi kom hjem, men i stedet måtte hjem. Den gråten lot seg lett overvinne med litt plastelin og litt andre juleleker.

Vi var ikke i seng før nærmere ett. En skikkelig jul. Takk til Trude og familien Nygård, og til mor, som alle var med på å lage den.

God jul!

Det er ikke noe å si på ambisjonsnivået til kona. På barnets vegne. Vår lille Irina er 3 år, snakker russisk ganske godt, holder igjen litt på norsken, og har også et visst ordforråd på engelsk etter utallige YouTube-videoer (og vi som trodde vi skulle ha sjanse til å begrense barnets skjermbruk). Nå er det tysk. Bøker ble kjøpt inn i sommer, det ser ut til å være lærebøker for småskolen, for de fordrer barnet kan lese, men vi leverer det ut til lille Irina allerede nå. Det er kalendergaven hennes i dag. En tyskbok med klipp og lim og fargelegging.

For andre fedre som må ta seg av juleforberedelsene og julepynten selv: Jeg gjør det på enkleste vis. Hver dag pakker jeg inn en liten gave, og så skriver jeg nummeret på dagen på en papirlapp ved siden av. Sånn får Irina lært tallene også. Hun har lenge kunnet 1 – 10, nå kommer de videre tallene også. På norsk og på russisk. Og engelsk like bak. Og nå altså – tysk.

Mine juleforberedelser og min julestemning er litt mer hindret av at jeg ikke får stereoanlegget til å virke. Det gamle, flotte jeg arvet av far sluttet å virke om det var like før eller like etter sommeren. En god venn fikk montert forsterkeren jeg har stående nede, det gamle studentanlegget mitt, men nå som mørketiden er her og jeg fyrer i peisen, så trenger jeg et anlegg nede også. Etter jeg var ferdig med eksamen i tysk, fikk jeg kjøpt ny og flott forsterker, C388 fra NAD, med innebygget Bluesound, men jeg får ingenting av det til å virke.

Jeg tenker på det, det er ganske sykt. Jeg har veldig mange vekttall og studiepoeng, inkludert i fysikk, med labøvinger og det hele, men å få mitt helt vanlige og på forhånd oppsatte stereoanlegg til å virke, det får jeg bare ikke til. På ny må jeg nok kanskje vente til min gode venn kommer på besøk. Skjønt, jeg har virkelig løst å høre på den flotte julemusikken min, nå som julen er her, og jeg skulle gjerne greid det før romjulen da kameraten min kommer.

Vi får nå se hvordan det blir med det. Vår lille Irina har i år for første gang forstått noe av dette med jul, at det er noe her, og at det innebærer mye som er gøy. Hun ser husene som lyser, amerikaniseringen er over oss også her, og jeg må si jeg hører til dem som synes det er ganske koselig at folk pynter. Ellers kunne det jo ha blitt riktig mørkt her, langt mot nord, i årets mørkeste måned. Siden det er jul og julelys, forbinder folk flest det heller med glede og trivsel, enn noe mørkt og trist. Det er ikke så trist det, synes jeg.

I dag skal Irina og jeg til den tradisjonelle juletrepyntingen hos min mor, hennes bestemor. Vi har øvd inn Per Sjuspring til vi skal gå rundt treet, den er blitt en hit for lille Ira-vår, enten det følger bevegelse med den, eller bare sang. Ellers oppsøker hun selv og vil høre Bjelleklang, kanskje er hun litt på vei med På loven sitter nissen, Rudolf er rød på nesen og Når nettene blir lange, men sant å si foretrekker hun da heller gamle klassikere som Lille Petter Edderkopp og En elefant kom marsjerende. Ride ride ranke i forskjellige versjoner, Bjørnen sover og Haren uti gresset lever også godt, samt Ro, ro, ro min båt, en sang Irina har nytolket for meg, og virkelig har løftet til uante høyder. Det har vi på film. Det er en del synging her hos oss, og Irina er akkurat i den alderen der hun elsker å bli filmet mens hun gjør det.

Ellers venter hos mor rømmegrøt og spekemat, som alltid når solen snur. Og så er det juleøl og akevitt, og fløtegratinerte poteter til fenalåret. Rikelig med mat, sånn jeg liker det. Og begrenset med drikke, selvsagt, når små barn er til stede. I år gleder jeg meg noe helt enormt. Vi kommer til å overnatte der borte, og ta julaftens morgen på Klepp.

Der våkner Irina – og dagen er i gang!

Mot jul

Først litt selvskryt (det vil si skryt av barnet): Jeg spilte i går Toccata og fuge i D-moll, den som blir kalt «Dorian», BWV538. Så spurte jeg lille Irina på 3, hvem er det som spiller? – Det er Bach, svarte hun.

Helt riktig. Vi går mot jul. Eksamener er gjennomført, det venter oss ikke mer stress, nå, og det er bare å gli inn i den gode julemodusen. I beisen brenner det med lyd, lys og lykt, det er den beste varmen som finnes. Som om alle sansene blir varmet. Til middag var det fenalår, og konas potetmos. Alt helt topp. Vintermørket får ikke tak på meg dette året her, ikke i det hele tatt.

Og snart snur solen. På fredag kjøpte vi oss nye billetter til Kiev. Vi flyr sammen 23. mars, jeg blir over påsken, og kona og barnet får være der helt frem til litt uti mai. Jeg savner dem så det gjør vondt, men jeg ser hvor godt de to har det der nede, og unner dem gleden. April er også en av de aller, aller beste måneder å være i Kiev i. Da blomstrer magnoliaen, og da går våren raskt over i å være som en god norsk sommer, med temperaturer over 20 grader, kortbuksevær og sol.

Vi forsøker å gjøre det kjekt for Irina i vinternorge også. Jeg har laget julekalender for menn, julekalender av aller enkleste sort. Hver morgen pakker jeg inn en liten gave, og så skriver jeg nummeret på dagen på en papirlapp ved siden av. Slik får Irina lært seg tallene lite grann, også. Og hun har fått med seg det er noe som heter jul, som nærmer seg.

En dag i uken drar vi for å svømme i vårt lokale basseng. Nå sist fikk vi advarsel om vannet var kaldt, 26 grader, om vi virkelig ville dette. Særlig hvis barnet er lite aktivt, kunne det bli kaldt for henne. Akkurat det med å være lite aktiv er liten fare for oss med Irina. Hun er helt vill, selv til barn å være. Ingen jeg har sett er i nærheten av å holde det aktivitetsnivået hun holder. Hun er 3 år gammel, og nå for et par uker siden insisterte hun på å hoppe uti vannet selv. Hun ville ikke bli løftet uti. Så hopper hun, og er ute av stand til å komme seg opp selv, men hun stoler selvfølgelig fullt og fast på at far vil ta tak og hjelpe henne. Og faren er jeg, og den tryggheten kan hun ha, jeg er der. Torsdagen nå i denne uken svæmte hun for første gang med slike luftbeholdere i plast på ryggen, sånn svømmehjelp. Det er helt i tidligste laget for en 3-åring, men Irina tar initaitivet helt selv, vi presser ikke noen ting. Og ved minste tegn på at det blir ubehagelig for henne, med vannet som skvetter opp i munnen, så tar vi henne, og holder henne og lar henne puste noen sekunder. Før det er på an igjen, med ny, vill aktivitet.

Også på skøyter er det i ferd med å bli til noe. Skøyter er typisk fredagsaktivtet. Skøytene kjøpte vi i fjor, altfor store da, i ferd med å bli passe nå. Men hun er ikke i stand til å ta et eneste skritt, uten at jeg holder henne helt fast. Nå, forrige gang vi var der, forsøkte hun imidlertid for første gang selv å styre bevegelsen. Årsaken var at det var andre folk der, Irina ville gjerne være med dem. Så hun satte fart på de små bena sine, sparket og kavet i vei, uten helt å skjønne skikkelig hvordan man beveger seg på skøyter, og uten å kunne holde sin egen balanse. Men det var en begynnelse. Om ikke lenge kan jeg slippe henne, på isen.

Ellers er det å sparke ball rett utenfor her. Vi har fått oss noen ski til henne, gitt oss av noen kolleger, men skoene er allerde blitt for små, så selv om det har vært noen snøfiller hos oss her i Rogaland dette året, har det ikke blitt noe skigåing. Og akebrettet har ikke fått noe fart på seg. Dermed er det å sparke en liten ball, kjekt det også, på isen.

Det er bare en liten uke til selveste julaften. Julepynt er det sparsomt med, i dette huset her, og julestemningen er preget av at et av medlemmene i vår lille husstand regner nyttår og «novyj god» som den viktige dagen. Men lille Irina skal bli helt norsk og helt russisk, eller ukrainsk-russisk, om man vil, så hun må lære seg juletradisjonene som vi har dem her. En sang som har festet seg, er Bjelleklang, og hun har altså også skjønt at det venter en liten kalendergave hver morgen. Torsdag er det bursdag hos Sara, lørdag – lille julaften – er det tradisjonell pynting av juletreet, rømmegrøt og spekemat hos ‘na mor. Da har julefreden senket seg.