Juventus på vei mot en trippel?

Det skrives mer enn nok om fotball, og denne bloggen prøver jo handle om andre ting enn det man kan lese overalt ellers. I fotball har jeg kanskje heller ikke så mye å bidra med, som kan ha interesse for andre. De som interesserer seg, vet antagelig atskillig mer enn jeg, og har fulgt bedre med over lengre tid. Min fotballinteresse var i barndommen og ungdommen, det var da jeg kunne alt om alle lag og alle spillere det var mulig å finne informasjon av. Siden har det vært mer kjølig, men interessen blusser opp igjen tid om annen, av ulike grunner og med ulik intensitet.

Nå er interessen fanget av at min gamle flamme, min første store lidenskap, Juventus, på ny gjør det så bra. Det er ikke bare det at de gjør det bra, men måten det skjer på, stemningen rundt laget, og hvordan alt dette er bygget opp. Det er mye her som appellerer til meg, selvfølgelig antent av den gamle gnisten fra den gang min far i 1982 hadde sett på Sportsrevyen, og sa at der var det et lag som het Juventus, og at de hadde både Paolo Rossi, Michel Platini og Zbigniew Boniek. De hadde alle: Scirea, Gentile, Cabrini, Tardelli, jeg kunne dem ut og inn, disse spillerne. Siden, på begynnelsen 90-tallet, var det A.C. Milan som hadde de mest fantastiske spillerne, før Juventus på ny fikk et storlag med spillere som Zidane, Deschamps, del Piero og stort sett det som var av italienske landslagsspisser gjennom årene.

I 2005 fikk jeg sett dem mot Samdoria, i Genova. Det var et storlag, med Buffon i mål, Cannavaro og Masero sentralt i forsvaret, Zambrotta på ene kanten, Neved, del Livio og Camoranesi blant andre på midten, og del Piero og Trezguet blant andre å velge fra på topp. Juventus vant i stor stil, både det året og det forrige, men dessverre stolte de ikke bare på sine sportslige kvaliteter, og sørget også for å skaffe de riktige dommerne til kampene. Dermed endte det med nedrykk og fratatte titler, enda dette var et av de beste Juventus-lagene som har vært i min levetid.

Fra Serie B kom de rett opp igjen, tross at de startet med en haug minuspoeng, men de hadde problemer med å hevde seg mot de andre lagene helt i toppen. Juventus var å finne litt lenger nede på tabellen, og uten å ha de mest lysende stjernene i stallen, lenger. På denne tiden kunne jeg se Juventus-kamper på TV, og knapt kjenne noen av spillerne.

Først da Antonio Conte kom, sesongen 2011-12, ble det fart i sakene. Juventus har hatt noen legendariske trenere, Trappatoni, Cappello og Lippi, særlig den første og den siste gjorde underverker, og hører liksom til i Juventus. Conte har den samme auraen av legende, han var spiller i laget og kaptein på 90-tallet, men ofte skadet, så jeg ikke fikk sett ham. Det var stor skuffelse for meg da Conte reiste igjen, før sesongen 2014-15, etter å ha vunnet Serie A tre ganger på rad. Nåværende trener, Massimiliano Allegri, har ikke hatt like lett for å bli akseptert, og det til tross for at han har vunnet Seria A og den italienske cupen hvert eneste år, i tillegg til å bringe laget til to Champions league finaler. Det er noe med energien til Conte som passer i Juventus, besettelsen etter å vinne, viljen til å jobbe hardt og målrettet og lenge, den er der ikke tilsvarende hos Allegri.

På en måte gjør det tingene desto bedre når Juventus nå igjen har fått opp et nytt storlag, og et lag som ikke bare vinner, men gjør det med klasse. Det er kjent at pengene i internasjonal fotball ikke er i Italia lenger. På 80-tallet og 90-tallet var det Italia som lå foran, og som gjennom sponsorer og rike italienske familier og kreative finansielle løsninger kunne kjøpe alle verdensstjernene, alle de beste spillerne gikk til Italia. Nå er det kunstig rike asiater, arabere, russere og halvrussere, som forer britiske og andre klubber med latterlige summer. Den italienske økonomien sliter, som også den italienske fotballen gjør det. Stjernene forlater Seria A, de drar ikke dit. Det var også derfor Conte offisielt dro fra Juventus. Han følte ikke han hadde midlene til å holde på stjernene, og bringe laget videre.

Allegri har altså bevist det motsatte. Sesongen 2014-15 brakte han laget nær en trippel, bare Champions league manglet, men der ble de i finalen utklasset av Barcelona. Juventus imponerte, de yppet seg jo litt, men det var ingen som var i tvil om at Barcelona var best. Det går ikke an å diskutere mot Neymar, Messi og Suarez. Jeg følte selv det var feig kamp. De spanske topplagene Real Madrid og Barcelona kan jo kjøpe hvem de vil for hva summer som helst. Det er liksom ikke ekte penger, ikke noen ekte konkurranse. Laget til Juventus hadde forsvarsstammen de ennå har i dag, Buffon i mål, Bonucci, Chiellini og Barzagli, midtbanen var Vidal, Pirlo, Pogba og Marchisio, fremme var det først og fremst argentineren Carlos Tevez. Etter finalen forsvant de alle sammen, hele midtbanen og angrepet. Pirlo avsluttet karrieren i USA, Tevez i Argentina, ellers ble stjernene lokket av mer penger andre steder.

Marchisio er ennå i klubben, men har vært lenge skadet, og er ikke sikret plass i førsteelveren.

Så det er ganske imponerende Juventus har bygget opp et nytt lag, med nye spillere. Forsvarsstammen er beholdt, noe av det beste verden har sett, Buffon, Bonucci, Chiellini og Barzagli, de kjenner hverandre ut og inn, og verken Juventus eller Italia slipper inn mål når alle disse spiller sammen. Den beste trioen i internasjonal fotball, er Bonucci, Chiellini og Barzagli kalt. Tøft gjort, når Barcelona ennå har Messi, Suarez og Neymar. På midtbanen har Juventus kjøpt inn Khedira fra Real Madrid og Pjanik fra Roma. Det er solide spillere, men ingen superstjerner. Ellers ville neppe Real Madrid latt Khedira gå. Offensivt har Juventus kjøpt Manzukic fra Bayern München og Paolo Dybala fra Palermo. Dybala ser ut til å gå inn i historien blant eventyrlige Juventus-kjøp, talenter som blir superstjerner, slik som franskmennene Michel Platini på 80-tallet og Zinedine Zidane på 90-tallet. Helt på topp har Juventus kjøpt argentineren Higuain, den eneste de har betalt i overkant mye for, den eneste der Juventus også har disponert liksompenger. Riktignok var det penger de fikk for salget av Pogba til United, verdens dyreste spillerhandel, og riktignok ble Higuain kjøpt fra rivalen Napoli, så prisen ble klart presset opp. Jeg liker ikke sånne handler. Men når han først er på plass, har Higuain levert varene, og scoret mål i bøtter og spann, særlig i Seria A.

Det som kanskje mest av alt er nøkkelen til Juventus’ suksess er sidebackene. De spiller i et spesielt system, tre bak, to defensivt på midten, tre i angrep, og så to på sidene. De to på sidene disponerer virkelig hele linjen, å kalle dem vingbacker er å ta i, for de defensive oppgavene er ikke de viktigste. Midtbanen og midtforsvaret tar seg av det, de to på siden skal frem i angrep og legge innlegg det blir mål av. Juventus har fått tak i to helt fremragende brasilianere til å ta seg av den oppgaven, Alex Sandro på venstresiden, og revitaliserte Dani Alvez på høyre. Dani Alvez kom fra Barcelona nå i år, han var på vei ned, men har særlig i Champions league vært den helt store stjernen. Mot Monaco var han fantastisk, med innlegg, mål, tacklinger og pasninger, antagelig banens beste.

Slik Juventus spiller, er de nesten umulige å score mot. De har fem ballvinnere i midten og midtforsvaret, blant de beste i verden i dette, Pjanic, Khedira, Bonucci, Chiellini og Barzagli, det er så godt som umulig å komme gjennom i midten. Laget er også gjennomdisiplinert, spillerne er nesten alltid på riktig plass, taper nesten aldri ballen i farlige posisjoner, slik særlig Pogba hadde en tendens til å gjøre. Når Juventus vinner ballen, går det lynraskt fremover. Enten ut på siden, til Alex Sandro eller Dani Alves, eller inn i midten der særlig Paolo Dybala kan utføre magi. På topp er Hidugain alltid klar til å putte. Han kan også få ballen og gjøre ting selv, stor og sterk og rask som han er.

Mot Roma sist søndag hvilte Juventus en rekke spillere. I forsvaret var bare Bonucci på plass, Alex Sandro var trukket ned på backen, laget spilte en slags 4-4-2, eller 4 – 3- 3. Stjerner som Barzagli, Chiellini, Dani Alvez, Alex Sandro og Dybala hvilte, også Marchisio var på benken. Midtbanen besto av Pjanic, Lemina og Sturaro, i forsvaret hadde Lichtsteiner og Assamoah backene, Benatia var i midtforsvaret med Bonucci. Det er ganske voldsomt å stille med et sånt lag, på bortebane mot laget som er nummer to på tabellen, og ennå en teoretisk utfordrer til seriemesterskapet. Juventus ble da også presset bakpå etter hvert, og da førstelagsspillerne begynte å komme innpå mot slutten, Dani Alvez, Marchisio og Dybala, så var det for sent. De kunne ikke snu spillet. Juvetnus tapte 3 – 1.

Årsaken til at Juventus stilte med dette B-pregede laget, var at onsdag var det finale i den italienske cupen. For å oppnå den magiske trippelen, så må denne finalen vinnes. Juventus kunne også som første lag i historien vinne den italienske cupen tre ganger på rad. At de har vunnet serien de samme årene, øker prestasjonen. Når Juventus bare trenger ett poeng på sine to siste kamper for å vinne serien, er det kalkulert gambling fra Alegris side. Italienerne vet som regel hva de gjør. Det er ikke tilfeldig at de trer frem som den store managernasjonen, med topptrenere i de fleste av toppligaene i verden, og titler overalt.

Mot Lazio var superfemmeren i forsvaret igjen på plass, Bonucci, Chiellini og Barzagli, i midten, Dani Alves og Alex Sandro på kanten. Pjanik var suspendert, Khedira er ennå skadet, så Marchisio og Rincoln tok seg av midtbanen. Fremme var det Dybala, Mandzukic og Higuain. Eneste som manglet i startelveren var Buffon, det ser ut til å være kontraktfestet eller gentlemens avtalt at brasilianeren Neto står i mål i cupen. Og med et slikt lag var Juventus for sterke. Kanskje kunne man se antydning til at båndet mellom forsvaret og keeper ikke var så sterkt, når det var Neto og ikke Buffon som stod i mål, en anelse usikkerhet var å spore, men ikke nok til at det ble mål av det. Når Juventus setter opp førstelaget sitt, er de virkelig vanskelige å score på. Og vingbackene eller vingene dominerte kampen. Dani Alves var på ny fantastisk, virkelig en mann for de store anledninger (30 finaler har han spilt, 25 har han vunnet, i følge Gazzetta dello sport, som har telt), med et flott mål og en vaskeekte tunnell. Begge målene kom etter innlegg fra den andre backen, Alex Sandro.

Nå på søndag kan Juventus sikre seriemesterskapet med seier på hjemmebane mot nedrykningstruede Crotone. Det er ikke gitt på forhånd, Crotone er det store formlaget i italiensk fotball, og topper tabellen for de siste sju kampene, mens Juventus der er mer av en middelhavsfarer, etter de begynte å hvile spillere for andre viktige oppgaver. Var jeg Allegri, ville jeg ikke gamblet mer, men satt opp førstelaget, og sørge for å få scudettoen sikret før siste kamp. Så kan heller B-laget prøve seg til slutt. Champions league finalen er ikke før 3. juni. Det er god tid til å hvile, fra søndag til da.

Og jeg, som disse dagene i mai har veldig mye annet å gjøre, i tillegg til den viktige oppgaven å være ute på terrassen og nyte vårdagene, jeg må rett og slett benke meg til et sted der jeg får sett kampen. Jeg er på ny bitt av basillen, jeg er smittet av Juventus.

Tur til Steinkjerringa og Juventus – Milan (3 – 2)

I dag var stor turdag. Hele storfamilien var med, alle som kunne, Sivertsens. Nygårds, mor og jeg, fem voksne, fem barn, mange.

Jeg har aldri tidligere gått i terrenget rundt Synesvarden. I oppveksten gikk vi alltid i Sandnes og Gjesdal, Jærheiene har fått være i fred for oss. Litt merkelig, siden det er der vi har røttene. Men nå er det så mange av oss som bor i Jærkommunene, det er vel strengt tatt bare Olia og jeg som fremdeles bor i Sandnes, resten er Time og Klepp, så nå er det nesten nærmere til Undheim enn til Ålgård.

God plass på parkeringsplassen, der avgiften er 20 kroner.

.Uansett, i dag skulle vi til Steinkjerringa. Det var målet. Turen har vært avtalt uker i forveien, lenge, sånn må det kanskje være når det er barnefamilier involvert. Jeg ble hentet av mor klokken halv elleve, vi har fremdeles ikke bil, og min opprinnelige plan om å sykle ut til mor ble endret, da vi fikk et fast klokkeslett å forholde oss til. Det var bra, for det var godt å spise en lang frokost med Olia. Halv elleve var det imidlertid slutt, da var det på med klærne, og ut i bilen. Olia hoppet over denne turen, som hun hopper over det meste for tiden, hun prioriterer ikke noe annet enn studiene, og de prioriterer hun så det nesten tar helt overhånd.

Det var mange slike trappestiger å klatre over gjerder til.

Den første lille kilometeren går mellom gjerder som dette.

Ute hos Trude og Lars var alle på plass, det var inn i bilen, og ut til parkeringsplassen. Det var det som heter lang tur, vi skulle gå. Jeg lurer på om det ikke heter Brusali, i nærheten av der parkeringsplassen er. Grunneier forlanger 20 kroner for at vi skal få parkere der. Kanskje en uting, dette her, at det skal koste penger å være parkert i nærheten av friluftsområder, og det like mye som det koster å være parkert i tjukkeste byen. Ennå er det i alle fall en høflig anmodning, og ingen kontroll. Friluftsliv skal være gratis, synes jeg.

Vi passerer en engelsk familie, som har en rast, noen meter før oss.

Starten på turen går mellom gjerder. Disse gjerdene kan ikke være for annet enn mennesker, for det er stadig trapper opp og ned. Det begynner å bli striglet og ordnet, også på Jæren.

Ungene har et sunt instinkt å klatre opp på steiner, og alt som er høyt. Foreldre og søsken og søskenbarn – og onkler – fotograferer.

Men til slutt er vi helt ute i friområdet. Det er vanlig flott jærterreng, lyng og gras. Denne dagen er det tykk tåke. Så utsikten fra Synesvarden ser vi ingenting av.

Søle og tåke, det oppsummerer en del av underlaget og været, men lite og ingenting av stemningen.

Barna er i veldig godt humør, og klager ikke et øyeblikk, enda det er halvannen times gange å komme seg inn til Steinkjerringa, og halvannen time samme vei tilbake.

Selve Steinkjerringa er jo et underlig syn. Langt ute på heien er det en skulptur, laget av vanlig stein, og ikke helt ferdig. En lokal kar kom også, tilfeldig, og forklarte villig vekk om hvordan alt hadde gått til for at Steinkjerringa skulle havne her. Det skjedde i 1925, da teknikken ennå ikke hadde gjort det for lett, og det kunne begynne å bli et problem at for mye av naturen er tilrettelagt, skiltet og ordnet. For barna er det selvsagt kjekt med denne kjerringa av stein, men det er jo ikke noe spesielt med plassen som gjør den til et naturlig mål for voksne. Her er verken noe spesielt å se på, eller gode plasser å sitte. Men her er denne kjerringa, og på grunn av den, var det tett i tett med folk, også utenom oss.

Jeg tror ikke engang jeg skal gjøre forsøk på å beskrive hva de driver med, her…

Daniel og Andreas, ved steinkjerringa, har en rast.

På vei hjem var jeg stort sett tatt til fange, av Sara og Sofie, som på upåklagelig engelsk ga klare ordre om hvordan jeg skulle oppføre meg, og hva som ville skje om jeg fant på noe tull. Stort sett fant jeg på tull, og så var det til å fange meg, og iverksette straffen. På denne måten holdt de veldig godt humør, og god fart, på veien tilbake til bilen.

Vel tilbake på parkeringsplassen sjekker Daniel, Sofie og Sara hvor vi har vært.

Jeg hadde også en plan om å se fotballkamp denne dagen. Det var Juventus – Milan på serie A. Jeg har havnet på en arbeidsplass der mange av kollegene mine er veldig interessert i fotball, og da er det bare å henge med. De har sin elsk på engelsk fotball, vondt for ham som holder med Tottenham, og om jeg ikke tar helt feil reiste helt til London nå i høstferien, for å se laget som nå endelig etter alle disse årene en kort stund var topplaget i ligaen, men nå ble banket 3 – 0 av bunnlaget West Ham. På hjemmebane.

Fra Juventus får vi ikke sånt tull. Mor disket standsmessig opp. Som oppvarming, øl, Old speckled hen, kulturøl, med ale. Artig. Det var også suppe, jeg lurer på om det ikke kalles mexicansk kyllingssuppe, eller så er det kyllingssuppe fra et annet land, eller ikke kyllingsuppe i det hele tatt. Godt var det i alle fall.

Men til kampen var det vin. Det er tross alt Italia. Riktignok ødela Milan litt i starten, med å straks score et mål, 0 – 1 etter 19 sekunder, det er drøyt. Juventus kan man imidlertid stole på. De taper ikke på hjemmebane. De roter det ikke til. Se søler det ikke bort. Etter en stund var det frispark til Juventus, like utenfor 16-meteren. Det er Pirlo. 1 – 1. I andre omgang laget Juventus et mål til, midt mens jeg var og hentet sjokolade. Flott mål, lille Giovinco. Så var det frispark for Juvnetus, og utvisning for Milan. Skurken Mexes – ut. Pang fra Pirlo, i tverrligger, returen i mål. 3 – 1.

Da er det avgjort. Da kan vi slappe av. Riktignok fikk Milan enda et mål. Og selv om Juventus ikke søler bort ledelser, er det alltid skummelt med Milan. Det var også et surt mål å få i mot. Podga soser bort ballen på egen banehalvdel, en enslig Milan-spiller, Muntare, som også hadde laget det første målet.

Klokken var 2235, og jeg var glad etter en bra dag. Jeg fikk låne mor sin sykkel, og sykle meg selv hjem, i stedet for å ta toget.

Kunne jeg elske Borussia Dortmund?

Den første finalen i serievinnercupen jeg hadde noe forhold til var Hamburg – Juventus i 1983. Jeg var ni år. Italia var verdensmestere, og Juventus hadde i tillegg Platni og Boniek. Hamburg hadde ikke engang lenger Kevin Keagen. De var ingenting. Alt de hadde av navn verdt å huske var Hurst Hrubersh, villdyret. Et navn det passer å stave feil. Den gang navnene på de tyske spillerne var like motbydelige som spillestilen. Hamburg vant 1 – 0. Villdyret laget målet.

Det var det mest uforståelige resultatet jeg hadde sett med egne øyne. Det kan bare måle seg med Vest-Tyskland – Ungarn, 1954. 3 – 2. Alltid er det tyskere med i fotballresultat man siden skulle hatt lyst til å forandre.

Jeg ventet i 14 år på sjansen for revansj. Det var Juventus – Borussia Dortmund i finalen i det som nå heter Champions league. Det var akkurat som i 1983, Juventus var helt overlegne på papiret, de var uovervinnelige og vel så det. Midtforsvaret var umulig, Ferrara og Montero, på midtbanen hadde de Deschamps til å vinne ballen og Zidane til å utføre magien etter arven fra Platini, selv når kapteinen Conte var skadet var midtbanen så god som man kan sette den samme. Fremme i angrep hadde de lille og lette DePiero, og tanksenteren Vieri, i tillegg til alle reservene som figurerte fast i landslagstroppene til landene sine. Borussia Dortmund bestod stort sett av fallerte Juventus-stjerner, spillere som ikke lenger var gode nok for de beste.

Borussia Dortmund vant 3 – 1. Uretten går sin gang. Jeg har hatet alt tysk og heiet på motstanderen alltid siden.

*
Det vil si, det har utviklet seg. Det er ikke det samme nå. Fotballen er ikke den samme, og jeg er ikke den samme. Jeg forstår litt for mye av verden og vet litt for godt hvor pengene kommer fra. Den ryddige og rene barneverdenen fra 80-tallet, og som hang igjen på 90-tallet, den gjelder ikke lenger. Tyskland har ikke vunnet noen ting siden år 2000. Spania er verdensmestre og Europamestere.

Det er bare å ta en titt på historien. De gangene Spania har vært i førersetet, har det ikke stått særlig godt til. De krasjet med Sør-Amerika og hentet gullet der til Europa på 1500-tallet. De etterlot seg genmateriale der som har ført til spillere som biter. Fra Spania kommer ingenting av kultur. De er Europas syke bror, om ikke Tyrkia hadde tatt seg av rollen. De skal alltid, alltid, alltid bli satt på plass av Europas egentlige stormakter. Selv med all verdens gull og hele Sør-Amerika på lag, skal de trekke seg tilbake i hjørnet sitt og pleie seg selv når det trekker seg til finalerundene.

Gjennom hele 1900-tallet vant ikke Spania noen ting (annet enn noen lokale Europamesterskap, med prestisje som en firenasjonersturnering). Spanske lag vant riktignok Europacupene, men det var General Franco og import. Det er så stygt som det blir. 20 år etter krigen, hyller verden propagandaseieren, og har gjort det i all ettertid. Real Madrid på 50-tallet var et stjernelag. Men det var et stjernelag bygget opp av fascister. Andre lag besto av lokale helter, Real Madrid kunne forsyne seg av verdensstjerner (ofte på flukt, som Puskas fra borgerkrigen i Ungarn), finansiert av et regime som få år tidligere bombet sin egen befolkning. Hvor begeistret ville vi vært for et stjernelag fra Syria, Al Damaskus?

Riktignok er.det vanskelig å mislike Spania av i dag, og ingen vil vel la seg overbevise av argumentasjon om at Italia av 1982 er å foretrekke fremfor Spania av 1982. Så er heller ikke fotball argumentasjon og fornuft. Den fungerer bare når det kun er følelser. Det er vel derfor den står aller sterkest blant uutdannede og arbeidere, mens akademikere og overklassen alltid vil ha et litt distansert forhold til den. De later som de er begeistret. Men de får det ikke til for seg å la verden gå under etter et nederlag, slik en ekte fotballtilhenger gjør. De tilgir favorittklubbem alt. Dommeravgjørelsene er alltid riktige når de går i rette lags favør, og alltid vanvittige ellers.

Det er en del med at verden er i orden for meg at de rette lagene vinner de store fotballturneringene. Nå sist vant Spania 4 – 0 over Italia. Det var en kniv rett i hjertet. Det var urettferdighet satt i system. Jeg var selv i Kiev, der finalen gikk, og så det. Det vil si, jeg så så langt det gikk å holde ut, og gikk så nedtrykt hjem til vodka. Spania, kaoslandet, som alltid må ha hjelp fra Italia for å få til noe. Selv Columbus var jo italiener. Nå står Spania igjen som verdens suverent beste fotballag.

Det er ikke tid nok igjen av menneskehetens historie til å gjøre opp igjen den urett som har skjedd. De spanske lagene har allerede vunnet for mye. De skulle få sin straff i årets Europacup. Men både Barcelona og Real Madrid har marsjert fram, de har slått ut AC Milan og Manchester United, Milan som nå er i ferd med å drive økonomisk lovlig. Det var ikke italienske lag igjen til å stoppe dem.

Det var bare to tyske. Tyskland, landet som nå er Europas motor, økonomien som holder alle andre oppe. Spania, som mottar penger fra tyske skattebetalere for å fylle på med stjerner til Barcelona og Real Madrid. Hvor har de to klubbene fått pengene fra, til å utføre de dyreste handlene i fotballhistorien? Alltid har de største stjerne gått til Spania. De har aldri gått til Tyskland. Der driver man ordentlig. Man er ikke i nærheten av å finne tilsvarende skandaler der, som i et hvilket som helst annet fotballand.

Tyskland har alltid vært lette å hate, man hater alltid den som er størst og sterkest, og det er alltid irriterende når de man misliker mest, er best. Ikke før var Tyskland samlet, før de like godt startet to verdenskriger mot alle oss andre. Det var selvsagt å overdrive. Det er likevel noe trygt og godt når det er Tyskland som har kontrollen. De er veldig irriterende, men det er i hvert fall noe ordentlig over det de holder på med.

Hvem vil vel la seg styre av Spania? El classico blir det aldri på Wembly. Det blir Der Klassik, Bayern München mot Borussia Dortmund. To tyske industriland forsterket med polakken og hollendere, men tysk kontroll. Det er egentlig greit Tyskland på ny får kontrollen over Europa. Det er som de strenge lærerne våre når vi er små. Vi misliker dem, og ønsker dem vekk. Men vi ønsker dem snart tilbake når de er borte, for det blir bare kaos uten dem.

AC Milan – Juventus 1 – 2

På den siste dagen hjemme på Ganddal for denne gangen så jeg fotballkamp. Det var AC Milan som tok i mot Juventus hjemme på San Siro stadion. På 80-tallet kunne jeg gjort hva som helst for å få sett en slik kamp. Jeg fulgte med på Sportsrevyen søndags kveld, og tok opp målene på VHS, om de ble sendt. Fra 1985 og et par år fremover har vi det meste, i hvert fall mye.

Det er ikke samme magien nå lenger. Juventus har jo også nylig hatt sin skandale, som har tappet klubben for ressurser. Det var ikke mange spillere på dagens lag jeg kjente. Det er heller ikke den fordelen det en gang var å bli sponset av Fiat, lenger, Fiat klarer vel nok å holde liv i seg selv, om de ikke også skal holde liv i en fotballklubb i tillegg. Man kan få veldig mange fiater for en spiller i verdensklasse, i dag.

Nå vel, interessen er nå ikke hva den var. Men vi satte oss nå ned, mor og jeg, med god mat og god vin, og så fotballkamp. AC Milan åpnet fullstendig dominerende, Juventus ble utspilt, og hadde flaks som ikke lå under med et par mål øyeblikkelig. Stikk i mot spillets gang fikk så Juventus en scoring. Quagliarella headet den i mål, ganske flott.

Siden fikk Juventus enda et mål. Det var en spiller jeg ikke kjenner navnet på som fikk stå ganske alene foran Milans keeper. Han somlet den klønete bort, men fikk likevel sendt den til Del Piero som smalt den i mål. 2 – 0 til bortelaget. Jeg tok meg i å juble og smelle håndflaten i sofaen. Det var nesten som før.

Mot slutten ble det nesten litt spennende. AC Milan fikk redusert med den jugoslaviske svensken, Zlatan Ibrahimovic, også han skallet den i mål. Som tilleggstid ble det lagt til hele fem minutter. Det var ganske dramatisk, når man sterkt håpet Juventus skulle vinne.

Det var nesten som før. Men i barndommen ville jeg løpt opp på rommet mitt, hentet lekefigurene og kjørt i gang mine egne kamper med både dagens og historiske spillere, nå gikk jeg bare bort til datamaskinen og skrev blogginnlegg. Tidene har forandret seg, og det har jeg også.

Men en viss fortidig glede lå det i at vi i dag greide å slå en av våre mange erkefiender, AC Milan, og det til og med på San Siro. Det gjorde godt.

Manchester United – Chelsea 1 – 1

I går var jeg på fotballkamp. Eller, jeg var på pub og så fotballkamp, jeg så fra litt uti andre omgang og ut av Mesterligafinalen mellom Manchester United og Chelsea. Jeg er jo en prinsippfast fyr, en kanskje litt i overkant prinsippfast, som likte det best da det het serievinnercupen og bare seriemesterne kunne delta, og lagene fra de forskjellige landene besto av spillere fra de samme landene. Da så jeg finalen hvert eneste år, det var høydepunkt, fra Juventus så fryktelig tapte 1 – 0 mot Hamburg i 1983, til AC Milan begynte å dominere sånn cirka rundt 1990 og litt fremover. I 1996 var det første året det ikke lenger het serievinnercup, men Champions league, utvidet med gruppespill og lag helt ned til fjerde plass i de nasjonale seriene med. Det var med andre ord ikke orden på noen ting, og jeg bestemte meg for å egentlig ignorere hele greiene, men så var det bare det, at Juventus hadde et kjempelag det året, og vant hele greiene. De vant riktignok på straffe, en avgjørelsesmetode jeg aldri har anerkjent, det er ingen egentlig seier for meg, men nå om dagen blir jo alle store turneringer avgjort ved straffekonkurranse, så det er ikke så greit lenger.

Men i går vant altså Manchester United over Chelsea. Og de vant på straffer. Og fotball har aldri vært fornuft, fotball er følelser. Og i England har det nå endt opp med at jeg har holdt litt med Manchester United. Jeg har ulikt nordmenn flest aldri vært så opptatt av engelsk fotball, mitt hjerte har alltid vært i Italia – veldig ulikt nordmenn flest, når det gjelder fotball – og Juventus. Det begynte i 1982, hvor jeg 8 år gammel tippet Italia som vinner av verdensmesterskapet i fotball, og med 8 åringens stahet holdt på mitt og forsvarte mitt lag og mitt standpunkt, et år da Italia selv til Italia å være spilte en uhyre destruktiv og defensiv fotball. Og slo ut Brasil, som akkurat det året selv til Brasil å være, spilte uhyre konstruktivt og offensivt. Slik ble det, jeg har likt Italia og ikke England, jeg har likt Argentina, og ikke Brasil. Og året etter hadde Juventus alle stjernespillerne fra Italia, i tillegg til stjernespilleren Boniek fra Polen, og superstjernen Platini fra Frankrike. Og stripete drakter, og litt for sent på sportsrevyen, men jeg fikk likevel av og til lov å se det allikevel. Det er magi, og den har holdt seg.

Med Manchester United er det ikke så intenst. Jeg var jo Italia-mann, og ville helst snakke om Italiensk fotball, men alle andre snakket jo om engelsk fotball, og det var også fra engelsk fotball all informasjon å oppdrive var, så jeg måtte plukke meg et favorittlag der også. Først ble det meget enkelt Arsenal, siden de hadde prikk like drakter som Norgesfavoritten, Bryne, og det var i starten nok. Men jeg likte jo ikke Arsenal noe særlig, det var et favorittlag jeg ikke egentlig heiet på, og de hadde vel noe sånt som Graham Rix og Alan Sunderland, og lignende stjernespillere, som ikke akkurat var stjernespillere. Nei, det var ikke noe særlig, hele forholdet besto i draktene, og at jeg i hvert fall ikke skulle heie på Liverpol, som kameratene heiet på.

Årsaken til at jeg skiftet til Manchester United, var at jeg selv før jeg nådde et tosifret antall år, var en fotballhistoriker uten like. Selv om min interesse for engelsk fotball var begrenset i forhold til Italia, var den ubegrenset i forhold til alle andre, og jeg tok virkelig til meg all informasjon som var å oppdrive om alt som hadde med fotball å gjøre. Og så hadde jeg en slags fotballens årbok, eller engelsk fotballs årbok, et eller annet sånt, for sesongen 1978/79, akkurat det året Manchester United hadde 100-års jubileum. I den forbindelse stod noe sånt som 30 sider om Uniteds historie, og den leste jeg opp og ned og frem og tilbake og rundt omkring som bare det. Og jeg lånte også alle bøker på biblioteket som hadde med fotball å gjøre, og av dem var jo de fleste om engelsk fotball, og flere om United. Så jeg lærte meg historien, og de har jo en historie det er noe med.

Dette var sånn litt utpå 80-tallet, da United hadde en sterk midtbane i Ray Wilkins og Bryan Robson, og en villmann i Joey Jordan på topp, og Steve Coppel på vingen, og Gordon Mac Queen p midtstopperplass. Det var altså i god tid før suksessen. Første gang de vant noe jeg fikk med meg, var i 1985, da de slo Everton så gode som Everton vel noensinne har vært, og Kevin Moran som første brite bli utvist på selveste Wembly (en fornærmelse – han fikk ikke utdelt gullmedaljen etterpå), og det vel var Norman Whiteside som scoret. Siden skulle det gå noen år før United vant noe igjen, men siden da, har de vunnet jevnlig. Uten at jeg egentlig har engasjert meg noe særlig. Det har vært viktigere at Liverpol ikke vinner, og også det, har jo gått riktig bra i det siste (bortsett fra noen uhell i Europa).

Kampen i går hadde noe ved seg, som gjorde at jeg valgte å se den. For det første, den ble jo spilt i Moskva, og jeg ville jo se hvordan russerne løste dette med å ha fotballfinale. Jeg ble ikke skuffet, politvaktene i brede glis og united-drakt var verd turen, sånt ser man bare i Russland. For det andre var det mot Chelsea, et lag jeg virkelig misliker. Liverpol er erkefienden, det er greit, det går langt tilbake, fra den gang jeg var barn og skulle forsvare først Arsenal, siden United, mot Liverpolkameratene som mente at Liverpol uanset var best, og hadde det fryktelige argumentet at Liverpol alltid vant. Chelsea er noe annet. Jeg mener jo at fotball skal være kultur og identitet, det skal være klubb mot klubb, by mot by, region mot region, land mot land. Riktignok kan man hente noen forsterkninger utenfra, men dette må aldri ta overhånd, klubbene skal være tro mot sin identitet. I Chelsea har søkkrike Roman Abramovitsj kommet inn med russiske penger, fra praktisk talt alle Sovjetiske statsbedrifter, pilråttent, rett og slett, og bare kjøpt det som er av stjernespillere uten å bygge opp noen ting. Jeg vil ikke at sånt skal gå an, jeg vil at det skal straffe seg, jeg vil at klubbene skal bestå av spillere som kan språket i landet de spiller i, og at klubben tar vare på spillerne, og at spillerne blir værende i klubben. Abramovitsj har så mye penger, at han ikke bare kan kjøpe spillere, men trenere og støtteapparat også, han kan kjøpe alt som er av kvalitet her i verden, og det er jo nesten nødt til å bli et bra produkt av det. Men jeg ønsker altså at det skal bli en dundrende fiasko.

Derfor er det så viktig at Chelsea taper. Derfor forlot jeg puben, etter at keeper van der Saar på United slo Chelseas nest siste straffespark i mål. Og United hadde ett igjen, og Chelsea hadde ett igjen, og United – ved Ronaldo, stjernespillere bommer alltid – hadde bommet en gang. Jeg vil ikke se Chelsea vinne, jeg tar å P1 på radioen på ørene, og hører på vei ut at United scorer, og på vei så vidt hjemover, at Chelsea og John Terry bommer. Siden radioen er noen sekunder før TV-bildene, og puben hadde TV i vinduet for røykerne, fikk jeg sett straffen, Terry glir, og skuddet går i stoplen. Og jeg går inn igjen. Og ser alle de gjenstående straffene, der United hver gang scorer sikkert, og Chelsea, ved Niklas Anelka, til slutt bommer. Og jeg ser feiringen i en halv time. Det er greit, det var bare på straffe, men mot Chelsea er det godt nok. Sånn er fotballen, en helt og en skurk, det er alt som trengs, og så engasjerer det.

2008 er 50-års jubileet til flykrasjet i Munchen. Sir Matt Busbys unge lag har spilt europacup kamp i Beograd, mot Røde Stjerne, og skal på vei hjem mellomlande i Munchen. Det er snø, og det er vel i det det skal lette igjen, at det styrter, og store deler av laget dør rett og slett. Det er et av de mest talentfulle lagene engelsk fotball har sett, gjennomsnittsalderen var noe sånt som et par og tjue år, bare, og en senere superstjerne som Bobby Charlton, var bare en av hvem som helstene. Prestasjonen er vanvittig, da Matt Busby i løpet av 10 år klarer å bygge opp et nytt og kanskje like sterkt lag, som – som det første fra Englang – vinner Europacupen for serievinnere i 1968, 4 – 1 mot Benfica. Det er klart, fotball skaper historie, og nå fikk United et meget flott kapittel, der de vinner igjen 50 år etter flyulykken, og 40 år etter første gang i Europa. Fortsatt har manageren vært med i årevis (i motsetning til Chelsea, for eksempel), og de har – tross en litt vel stor kjøpeiver etter min smak – fortsatt en stamme med britiske spillere som har vært med en årrekke, først og fremst Ryan Giggs, som i går satte klubbrekord i antall spilte kamper, og som var den som satte inn den siste straffen.