Påskemandag i regnværet, med Corelli, Leopardi og Espresso

Jeg spanderer på en bloggpost i dag også. Mange av de faste leserne er nok forsvunnet, i den passive perioden, og mange av de sporadiske er nok sjeldnere innom. Mitt liv er jo også litt forandret, store deler av det er holdt utenfor denne bloggen, og tiden kommer gavmild og rik, men den fylles opp, og noe må prioriteres vekk.

Mye av det som skjer med Norge og verden er vondt for meg. Jeg synes veldig mye går i feil retning, det uroer meg og plager meg. Jeg setter vekk store deler av livet mitt til å gjøre noe med det, faktisk, sånn er jeg. Brennende engasjert. Holder ikke ut å se ting som er feil, uten å forsøke å gjøre noe med det.

Jeg er jo historiker, av fag og av hjerte, det er ikke sånn at det er en plikt og et ork for meg å lære og å lese og å lære bort historie, jeg er veldig glad i det. Jeg bruker gjerne av tiden min på det. Jeg kan det ganske godt, har levende bilder i hodet, poengene langt fremme i hodet, er bare å si sted og årstall, og så kan jeg begynne å snakke. Om jeg ikke har alle detaljene så innlært, for eksempel eksotiske steder og lite aktive perioder, så kan jeg fortelle i generelle trekk.

Det er helt vanlig, i historien, at den eldre generasjon synes det går litt fort frem, og synes det var bedre før. Det er nesten så det er et genetisk trekk hos mennesket, at det alltid er sånn. Ungdommen vil forandre og forbedre, ikke redde for radikale endringer, de vil veldig gjerne og litt for tidlig sette sitt preg på samtiden, og selv forme sin fremtid. Den eldre generasjon har erfaringen, har innsikten, og synes dette er skummelt.

På sett og vis er dette til å smile av. Men det er også å huske at mange ganger hadde den eldre generasjon rett, mange ganger gikk det dårlig. Helt fantastiske samfunn, der alt fungerte og var ganske supert, har opplevd katastrofer og til og med gått under. Den greske antikken, med Athen, demokratiet, det varte bare tre generasjoner, så når Sokrates berømt advarte om ungdommens fremfusenhet, så hadde han et poeng. Knappe hundre år etter var det slutt. Det gikk veldig fort. Samme med rommeriket, selv om der tok det lenger tid.

Og så kan man ta det ene samfunnet, etter det andre, i alle deler av verden. De har gått under alle sammen. Også det norske, fantastiske høymiddelalderen, på 1200–tallet, varte knapt hundre år. Så kom Svartedauden og firehundreårs natten. I nyere tid ble det advart både mot den kommunistiske og den fascistiske fare, begge deler med god grunn. Forrige århundre hadde to verdenskriger. Og etterkrigstiden, tross sine problemer, det var et halvt århundre med fantastisk vekst og velstand. Alt har gått bedre og bedre, sånn som i den greske, klassiske antikken, og den norske høymiddelalderen.

Det er ingen naturlov som sier det skal fortsette for evig. Det er ikke bare alderdommen som gjør en grunnleggende optimistisk og bekymringsløs person som jeg, litt engstelig og pessismistisk. Det er ting i vår tid som ikke er bra, det er utviklingstrekk som går i feil retning, og det kan ende opp med å gå ganske dårlig. Min generasjon, og særlig generasjonen ti år eldre, de vil ikke bli så altfor plaget. Men neste generasjon, barnet mitt Irina, 6 år gammel, dette plager meg.

Hva jeg egentlig ville, med alt dette, er å si at tross alle disse bekymringene, som er høyst reelle, så er det ting i vår tid som også er veldig, veldig gledelige, og som ingen andre tider noen andre steder har kunnet tilby maken til. For eksempel denne dagen i dag, en helt vanlig mandag, bortsett fra at det er i påsken, og derfor fri. Været er grått og surt og trist, men jeg trenger ikke å gå ut i det. Jeg kan trykke på en knapp, og få nykvernet fersk espressokaffet sprutet ned i koppen min, et ubegrenset antall ganger. På spilleren har jeg Arcangelo Corelli, den italienske komponisten fra barokken, hans Sonats Op. 5. Det er ikke noe problem for meg å kjøpe en boks med 30 CDer av denne typen, sånn at jeg også får ubegrenset med tilgang med vakker musikk jeg liker, og enorme muligheter til å utforske mer. Jeg kan lese dikt, av Giacomo Leopardi, den italienske romantikkeren, lastet ned på iPad, og med fantastiske glosebøker og oppslagsverk til å finne ut av ordene og meningene jeg ikke forstår.

Dette er riktig. Dette betyr noe for meg. Andre har andre gleder. Jeg ville formidle min. Midt oppe i bekymringen.e

Godt nytt år – 2021!

God morgen og godt nytt år! Det er blitt 2021!

Hva har jeg gjort så langt i år? Jeg har stått opp, kledd på meg passe fine klær, med hvit skjorte og slips under genseren. Jeg har satt en deig med rundstykker, de står og hever seg. Og jeg har åpnet en ny pakke espresso, 1 kg, første kopp er fylt opp.

Det blir 2021.

Godt!

Koppen fylles opp – med 2021!

Bursdagsselskap for Irina (4 år!)

Det var på tirsdag Irina fylte året, men det var i dag dagen ble feiret med familien. Det gjorde vi hos mor, som vartet opp med lammefrikassé og lass på lass med sjokoladekake og annet godt søtt. Det ble en flott dag. Og hovedpersonen selv, Irina, ble varm av lykke og takket flere ganger for alt hun fikk, og fikk være med på. – Ja otsjen tebja liublu, så hun flere ganger.

Det betyr «jeg er veldig glad i deg». Hun er en følsom liten jente, og det flommer av og til over for henne. Hun strever med norsken, og foretrekker å snakke russisk, selv når hun er omringet av nordmenn, og ingen av dem forstår et ord av hva hun sier. Det er vanlig at flerspråklige barn kan foretrekke språket de snakker best, og nekte å snakke det de ikke liker eller ikke får til så godt. Men det er på noen måter umulig å trenge inn i barnesinnet. Enda så mye tid jeg tilbringer med Irina, er det som om jeg ikke kjenner henne fullstendig, og ikke forstår henne fullt ut.

I Rogaland var det en ordentlig regnværsdag i dag. Så sterkt at Soma gård valgte å holde stengt, selv om det egentlig var i dag som skulle være deres siste åpne dag. Irina og jeg droppet også vår vanlige søndagstur. Den skal det veldig mye til vi ikke er på, om ikke noe større, så i alle fall lite grann. I dag rakk det med at jeg tok meg en løpetur i pøsregnet.

Og så var det å kjøre til mor. Irina hadde den søte, rosa ballerinadrakten, med ballettskolen og stram t-skjorte, eller hva det heter, og strømpebukse med glans, eller hva det er. Jeg hadde hintet for familien at dukkeserien LOL er det helt store. Denne bloggen er fri for reklame, alt som dukker opp her har ikke jeg noe med å gjøre, det er plattformen jeg bruker som eventuelt legger ut noe. I alle fall, det var eventyrlig glede i Irina over alle gavene hun fikk.

Bestemor hadde kjøpt to. Tante Tone hadde kjøpt en. Tante Trude hadde kjøpt en flott, vanlig dukke. Og de hadde også en gammel, brukt dokkevogn å gi bort, i tillegg. Irina var helt solgt, helt i lykkeland.

Det var virkelig vanskelig å være oppdrager, å få henne til å sitte ved bordet, når hun hadde alle disse lekene. Tyngdekraften lot seg ikke motstå. Hun var ferdig å spise på et øyeblikk. Så var det å leke, leke, leke.

Vi andre kunne spise norsk tradisjonskost i de menger vi måtte ønske. Lammefrikassé blir ikke servert på denne måten i så mange land, og det er heller ikke så enormt mange land som har de mulighetene for sauehold, som vi har her. Jeg liker denne tradisjonsmaten. Og det er noe skikkelig å få den servert hos mor, på mors vis. Det er veldig, veldig godt.

Og etterpå var det latterlige mengder kaker. Mor hadde overanstrengt, som vanlig, enda det var vårt selskap. De heter Trøffelkake og firkløverkake, disse kakene, men jeg vet ikke om disse navnene gir mening. Det var i alle fall sjokoladekaker, karakteristiske for oss. Vi har fått dem servert i bursdagsselskap i flere tiår. Trøffelkake serverte vi tilbake på det tidlige 80-tallet, da det var jeg som var barnet og hadde selskap. Dette var den eneste kaken jeg likte.

Det var dessert også, sjokoladefondant. Nydelig dandert, nydelig smak. Min søster Trude sa vi kunne spise hvor mye vi ville, det var ikke sånn at det var en til hver. Jeg tok henne på ordet, og spiste en fire fem stykker. – Blir du ikke kvalm? Spurte søster Tone. – Nei, sa jeg der, og skriver her.

Rikelig med kaffe var også med på laget. Alle i familien har kaffemaskiner om dagen. Det er av de ting som har gjort livet bedre, etter som tiden har gått. Vi får kvalitetskaffe av å trykke på en knapp. Og det er i ubegrensede mengder. Nøyaktig så mye du vil ha.

Det er alltid tøft for Irina når selskap slutter og folk reiser hjem. Det gjelder ikke bare bursdagsselskap, det gjelder alltid når noen er sammen med oss. Hun gråter sine modige tårer, hun vil det skal vare evig.

Og hvem vil vel ikke det, når noe er kjekt og godt? Vi har så å si hatt en bursdagsuke, for henne, med markering på selve dagen bare oss i kjernefamilien, så besøket på Soma gård, og til slutt nå i dag. Alle lekene gjorde det lettere å reise hjem. Vi pakket dem nøye i bilen, og Irina løp selv frem og tilbake to ganger for å få med seg alt. Inne i vårt hus kom hun ikke lenger enn til korridoren, før hun satte seg ned, og fortsatte leken.

Gratulerer med dagen!

Søndagstur i hagen :)

En sjelden bruk av smilefjes på denne bloggen. Så var det også en sjelden tur vi gjorde i dag, Irina og jeg.

Det er 19. november i dag. Det ville vært min fars bursdag, om han hadde levd. Han ville blitt 69 år. Da han døde, var han 59 år, og vi var i ferd med å planlegge 60-årsdagen hans. Mye har forandret seg siden hans tid. Søstrene Tone og Trude skulle han nok kjent igjen, der er mye det samme, de er bare blitt eldre. Men hva som har skjedd med Tonje og meg, skal det mye til ikke å bli overrasket av. Nå bor jeg i huset han og mor en gang kjøpte, sammen med en kone fra Kiev, hjemmespråket vårt er russisk, og vår datter på tre foretrekker russisk fremfor norsk.

Hver søndag tar jeg med min lille datter på tur, slik min far også gjorde hver søndag med meg. Som oftest var hele familien med, det var bare den aller, aller første tiden søstrene mine var for små, og de var hjemme med mor. Jeg mener det er en god og viktig tradisjon å ta barna med ut i naturen, slik at de lærer seg å ta vare på den og bli glade i den. Det ser ut til å være en mangel for ganske mange nå om dagen. Det koster ikke de som bestemmer mye å ta litt turterreng for å bygge litt veier, litt boliger eller litt industriområder. For meg skjærer det litt i hjertet hver gang noen skjærer bort skogen, men et sånt hjerte føler jeg meg nokså alene om å ha, nå om dagen.

I dag var det sånn en fin og lett dag. 19. november har i det hele tatt vært fine de siste årene, de som har bilder med dato kan bare ta en tid. Jeg har Google Foto til å minne meg på det. Det var så jeg kunne sette meg på terrassen i bare inneklærne, etter frokost, og bla gjennom litt tyske gloser på mobilen. Det er snart eksamen, og det stresser meg. Ellers er det oppussing uten ende i dette huset vi kjøpte av mor, to og et halvt år etter far døde. Han ville både kjent seg igjen og ikke kjent seg igjen, slik vi har det nå.

Terrassen min kone har laget ville han blitt begeistret for, det er sikkert. Der ville nok han og jeg tatt noen parti backgammon, hadde han levd. Forsynt med kaffe fra den fine kaffemaskinen jeg har kjøpt. Den ville han også likt. Men han ville kjeftet for oppussingen, at den tar for lang tid, og at vi holder ut for mye for å spare pengene det koster med profesjonell hjelp.

Tidligere gikk det som ingenting å få Irina med ut på tur, eller ut i hele tatt. Nå hender det hun sier nei, og heller vil være inne. Ute på tur, hender det hun vil hjem. Nå på høsten er det forståelig, kaldt og surt som det ofte er. Men i dag var det sol, i alle fall tilløp til sol, og stort sett trygt for regn og vind, og kulde. Likevel foretrakk Irina å være inne. Og jeg var jo litt fristet til det jeg også, jeg hadde jo denne tysken å lese på, og så er det fredelig med en lang hjemmesøndag, sånn av og til, i alle fall. Også før Irina ble syk kavet jeg meg ut om søndagene, jeg har gjort det hele livet.

Løsningen ble et herlig kompromiss. Vi kledde på Irina greie klær, strømpebukse og bukse, en god allværsjakke, og en lute på toppen, så var hun ute. Jeg tok på meg en lue og en varm sykkeljakke, og halvvarm treningsbukse. Så var også jeg klar. Til og med konemor Olia prøvde seg, hun i kortbukse, stikk i strid all fornuft og alle hennes karaktertrekk (bortsett fra at hun ikke lar seg gjette på). Så gikk vi ut på terrassen, og ned i hagen.

Sekken var pakket som en vanlig tur. Der var varm solbærsaft, sjokolade og appelsin, og et vellykket, hjembakt ferskt rundstykke, med solid norsk smør og brunost. Så klatret Irina rundt i plommetreet, mens jeg fotograferte. Vi satte oss på et gammelt terrassemøbel, vi hadde henslengt i hagen, Olia og jeg. Irina løp rundt på plenen med det høge gresset, og alle bladene fra trærne, den hadde vel så mange trekk fra naturen, som fra en velstelt plen, hagen vår.

Når det var på tide med kaffe, var det bare å hente fra kaffemaskinen. Olia i kortbuksen måtte jo gi tapt ganske fort, mens hun ennå var med hadde den utradisjonelle søndagsturen sine aller herligste høydepunkt, men også etter hun var gått inn, fikk Irina og jeg rikelig med frisk luft, og antydninger til naturopplevelser. Mot slutten hentet hun sparkesykkelen, og sparket seg frem og tilbake på terrassen, mens jeg satt og fotograferte, drakk kaffe, fulgte med på Irina, og spedte på med tyske gloser.

Da turen var slutt, var det rett inn for å sette på potetene til en tradisjonell (eller halvtradisjonell) søndagsmiddag: Biffkjøtt i biter med champignon og løk, og fløte helt over, og potetmos ved siden av. Det hører fløte til mørketiden, synes jeg. Det er jo en vanskelig tid, må man huske, om man ikke vet å oppføre seg i den, og legge til rette for et godt liv med gode dager og god mat. Irina løper rundt på gulvet, frisk og fin etter mange timer i aktivitet, utendørs, Olia fortsetter med oppussingen, og jeg fortsetter med tysken etter å ha skrevet dette innlegget.

Det var vel verdt et smilefjes i overskriften. Hele dagen har vært smilefjes for oss. Far ville likt det godt.

Kveldsturer til Berezniaky, venstre bredd av Dnjepr

Det er så varmt nå at babusjka vil ikke ha oss ut midt på dagen. Jeg respekterer det, nå disse dagene, og venter til litt ut på ettermiddagen før jeg tar ut. Jeg har tenkt det er litt sånn som i Spania, der man har siesta midt på dagen. Temperaturene er de samme, mellom 30 og 35 grader. Det er en lidelse å være inne, for varmt å være ute i solen, og i skyggen ute er det bare knapt svalt nok til å være en lindring. Jeg liker å være ved elven å bade slike dager, elven kjøler ordentlig ned, men på vei dit må vi i en varm buss og gå et stykke, og mens man er i elven vil solen brenne i hodet. Dessuten er altså babusjka bekymret for oss, når vi er ute i denne varmen. Hun liker best at alle er trygt inne, og venter til det går over.

Jeg skriver ikke så mye om morgentreningene mine, men det skjer ting der også. Alltid når jeg kommer er restene fra gårsdagens fest i Hydropark på vei til å oppløse seg, med restene mener jeg mennesker. Søppelet er det rengjøringspersonale til å ta seg av, de er også i gang, og får jobben gjort før morgenrushet kommer. Det er godt alkoholiserte mennesker som gjør mest inntrykk, skitne og uten egentlig å virke som de er på vei noe sted. Mange er sikkert uteliggere. En kar i rullestol virker enda verre utsatt enn de andre, han er her stadig han også, enten i rullestolen sin, eller liggende eller sittende på en benk.

I går så jeg også en ung dame i slutten av 20-årene sitte på rekkverket på broen over elven. Det er 10-15 meter ned, så høyt at jge kanskje burde spørre om noe er i veien, og forsikre meg om at hun ikke går i selvmordstanker. Men hun satt med beine på hver side av en veldig stolpe, så det så ikke ut til at hun hadde tenkt å falle ned. Jeg kan også nevne at tidligere år har tøffinger hoppet og stupt fra denne broen, noe som fra i år og delvis i år ser ut til å være forbudt. Så det er ikke det beste stedet for folk med dødsdrift. Jeg tror nok denne damen hadde tenkt å leve.

Samme dag, litt senere, så jeg plutselig en feit mann komme løpende i vill fart over treningsfeltet. Han løp mye raskere enn kroppsvekten skulle tilsi, om dere skjønner hva jeg mener. Dette var ikke en mann som drev med jevnlig løpetrening. Han hadde røde flekker på sitt bare bryst og på andre steder av den digre overkroppen, han var bare i kortbuksen, og da jeg så nærmere på ham, så jeg han var kraftigst rød like under nesa. Det var blod. Han hadde fått seg en god en på trynet. Da han la merke til at jeg så på ham, slapp han fra seg et dyrisk klynk, som i dødsangst, og hastet videre. Han stoppet et øyeblikk da det kom en sjelden bil på asfaltveien, før han kom over til andre siden, og forsvant inn en blikkdør.

I dag var det en kar som stod midt ute på marka, naken som fra mors liv, og snakkende i telefon. Alt man kan oppleve.

Morgentreningene mine er imidlertid bare bagateller. Det meste av dagen skjer etterpå. Vanligvis føler jeg meg frisk og fin etter å ha trent, men nå om dagen er det for varmt. Jeg spiser frokost, og holder ut. Midt på dagen kommer jeg meg ut til et sted med aircondition, i går var jeg en ekstra tur innom kaffestedet, i dag forsøkte jeg meg i en litt moderne restaurant. Det blir med det forsøket. Moderne restauranter er ikke for meg, denne hadde fått fire stjerner hos Tripadvisor, men de som deler ut disse stjernene er ikke som jeg. Jeg liker bedre de tradisjonelle, Kievske restaurantene, med ukrainsk mat og mat fra de andre sovjetrepublikkene, mat de har greie på her. Mat med særpreg.

I går reiste Irina og jeg alene sammen over til venstre bredd. Som vanlig traff vi Varvara, hun vi tidligere har kalt hjerneskadd, men som ganske sikkert ikke er det. Det er bare disse merkelige vinklene hun har for vane å sette armene og fingrene i. I dag var hun allerede opptatt da vi kom, med en flere år eldre jente, og faren hennes, og en diger luftmadrass. Hun var likevel glad og høflig da vi kom, hilste både på meg og Irina, og ville ha Irina med i leken. Her var det imidlertid ikke noe for henne, men hun fikk låne baderingen til Varvara, som vanlig.

Og det var som alltid en lykkestund på stranden. Akkurat denne stranden her, i området Berezniaky, blir kanskje ekstra vakker i kveldssolen, da utsikten går veldig pent over til høydene med helteparken og klosteret Lavra. De har også et ølsalg jeg liker godt, en flott kiosk med en hyggelig vert, her har jeg for vane å kjøpe to øl. Så trenger ikke jeg noe mer her i verden, og i livet. Irina springer rundt og leker. Er øynene vekk fra henne to øyeblikk, kan hun være hvor som helst. Jeg er spandabel, og kjøper is og slikkepinne og det hun vil ha, til henne.

Etterpå får hun hoppe litt på trampolinen også, og i det hele tatt. Det var en veldig fin tur. Og sånn på ettermiddagen, var det heller ikke så plagsomt varmt, som det er gjennom dagen.

Det var også om kvelden vi reiste til stranden i dag. Nå var det enda litt senere, for nå var også Olia med. Det tok litt ekstra tid før Olia skjønte vi skulle til stranden, så klokken var vel rundt seks da vi kom oss hjemmefra. Så ville Olia til posten og hente et eller annet hun hadde bestilt, men nå fikk det være nok, Irina og jeg måtte til stranden. Olia fikk hente posten alene.

Dermed var Irina og jeg på stranden en tid før Olia kom. Jeg hadde endelig kjøpt en badering til Irina, så hun slapp å låne den til Varvara, men akk – jeg greide ikke å blåse den opp. Så vi måtte låne Varvaras enda en gang. Varvara var denne gangen med sånne armringer, så det kunne se ut som hun var forberedt på at vi ville komme. I kveldingen er det flott å bade, og flott i solen. Etter å ha badet litt, kjøper jeg meg en øl, og ser Irina leke i sanden og i vannkanten. Det er fullt av barn å leke med, fullt av ting.

Etter hvert kommer også Olia, og høyner lykken vår enda noen hakk. Olia er også i stand til å blåse opp baderingen, slik at Irina endelig – og for første gang i sitt liv – får svømme i sin helt egen badering. Dessverre er dette en lykke som bare varer noen minutter, for vi er snart ferdige med å bade, og da vi skal gå – glemmer vi hele ringen.

Det gjør ikke så mye. Den koster omtrent 25 kroner. Irina får is, slikkepinne og juice, alt hun vil ha. Hun får også hoppe på trampolinen, sammen med noen viltre gutter, uten at det ser ut til å gjøre henne noe særlig engstelig. Han ene langer ut med hånden, og slår henne rett i ansiktet med et høylydt klask, uten at Irina avbryter hoppingen med gråt og uro. Dog skal det sies det er kjekkere å hoppe med litt forsiktigere jenter.

Etter å ha hoppet på trampolinen, får hun sitte litt i lekebilene som også er utstilt, og som det koster 30 griven å kjøre i ti minutter. Hun er for liten til å kjøre dem, men får samme glede bare med å sitte. Olia og jeg kan drikke kaffe og snakke sammen, eller vi kan sitte med hver vårt, hun med studier, jeg med tyske og russiske gloser. Buss nummer 55 tar oss trygt hjem.

Tradisjonen disse varme dagene har også vært å avslutte med litt vodka. Det gjør godt, enten blodtrykket er høyt eller lavt.

Så varmt at blodtrykket falt

I går kveld spurte babusjka om alt stod bra til med meg. – Ja, sa jeg, enda jeg kjente godt at det ikke var tilfelle. Jeg var svimmel, trøtt og ugrei, ville bare sove og ha alle vekk, enda klokken ikke var mer enn halv ti. Babusjka gjennomskuet meg selvfølgelig, hun er mor og bestemor, og var også den som stelte for sin nå avdøde mann på sykeleiet, – vi må måle blodtrykket, sa hun. Davlenie, heter det på russisk. Så fant hun frem et apparat, festet det på armen min, og satte det på. Jeg kjente det strammet og strammet og strammet, det så aldri ut til å bli ferdig med å stramme, og når det først hadde sluttet å stramme, tok det tilsvarende lang tid før det sluttet å stramme igjen på vei ned. Hjertet mitt hadde tilsynelatende ingen interesse av å sende blodet gjennom årene mine om det møtte litt motstand. Blodtrykket mitt var svært, svært lavt.

– Du får ikke legge deg før blodtrykket er oppe igjen, sa babusjka. – Dette er farlig. Så satte hun ut på kjøkkenet for å lage kaffe til meg, for å få blodtrykket opp. Og jeg som hadde drukket kaffe hele dagen, og hadde mest lyst til å sove…

Nå også drikker jeg kaffe, cappuccino. Jeg har funnt min plass på kaffestedet, et av ikke altfor mange steder i nærheten med aircondition, og et av ikke altfor mange steder å slippe unna varmen. Babusjka har ikke så lyst til å sende oss langt av gårde, når det er så varmt som nå, og siden hun ble enda mer engstelig etter i går, respekterer jeg det. Så langt denne dagen har jeg tilbrakt en drøy time på lekeplassen utenfor blokken, med Irina stort sett i husken eller i sandkassen, og jeg med tyske gloser og setninger når jeg har hatt anledning. Morgentrening og frokost har det også vært, selvfølgelig, men det er jo som det pleier å være. At vi ikke reiser straks til stranden varme dager, er uvanlig.

I går var en treningsfri dag, jeg satt om morgenen her på kaffestedet, og gikk så hjem for å spise frokost. Det skulle bli det eneste skikkelige måltidet mitt gjennom dagen, russiske pannekaker rullet rundt med kjøttfarse. Så var det ut, Irina og jeg først, Olia skulle komme etterpå. Temperaturen var rundt 30 grader. Irina og jeg var ute på lekeplassen, til jeg mistet tålmodigheten, og gikk for å hente Olia. Vi måtte komme oss til stranden. Irina og jeg gikk til bussholdeplassen, og sannelig kom ikke buss nummer 118 før Olia kom, så vi måtte sette av gårde uten henne. Og uten badetøy og tingene våre.

Planen var at vi skulle til restauranten Kvartal, på promenaden på høyre side av Patona-broen, området jeg nå vet heter Berezniaky. Venstre side er Rusanivka, den kunstige øyen, høyre side er Berezniaky, en bydel i Kiev, på venstre side av elven. På restauranten kunne vi bestille businesslunch, og fordrive tiden med å spise, mens vi ventet på Olia og neste buss. Problemet var at restauranten så ut til å være nedlagt. Bordene var tatt bort, parasollene slått ned og bundet sammen, vinduer og dører var stengt, og dekket for. Her var det ikke noe mat, ikke noe sted å gjøre av seg.

Jeg sendte Olia en tekstmelding: Kom så fort du kan. Siden skulle jeg sende en til, et enormt mas til meg å være, og sikkert flere enn alle de foregående år til sammen her nede. Vi sender ikke meldinger fra norsk til ukrainsk nummer, eller fra norsk til norsk i Ukraina, det er bare i ytterste nødsfall og fortvilelse, som dette var. Det var altfor varmt til ikke å bade. Og Olia hadde badetøyet.

Jeg fikk lurt unna litt tid ved å sende Irina opp i en trampoline, og siden kjøpe en is til henne, som vi delte. Men så presset også hun på, ned mot stranden. Sanden, treverket og betongen i solen var så varmt at det gikk ikke an for henne å gå på det barbeint. Jeg satte henne nede ved vannet, der bølgene skvulper opp, og tok av henne klærne til trusen, så hun kunne bade. Så var det om jeg kunne gjøre det samme? En ting var at det ikke tar seg ut, en annen var verdisakene. Det var spørsmål om verdisaker som gjorde at jeg ikke ville bade i kortbuksen. Jeg hadde ingen pose eller noe å ha ting i, alt var i lommen, eller i en snor rundt skulderen, sånn som fotoapparatet. Om jeg skulle bade i underbuksen, hadde jeg bare kortbuksen, min t-skjorte og Irinas lille kjole å dekke tingene med. Og så var det jo det at det ser veldig rart ut for en voksen mann å bade i underbuksen, sammed med sitt lille barn.

I det jeg bestemte meg for å likeel gjøre det, kom Olia. Jeg skiftet i en fart, og kom meg uti det svalende vannet. Snart var den lille jenta jeg hadde trodd kanskje var hjerneskadet, men som kanskje ikke var det likevel, borte hos oss. Den gang hadde både hun og Irina hatt baderinger, nå var det bare hun som hadde. Hun lånte den villig vekk. Det var også ei annen jente som var med litt denne gang, men hun var mest opptatt av å skvette vann, så hun var det ikke noe gøy med. Irina koste seg sånn i baderingen, at jeg bestemte meg for at dette måtte jeg kjøpe til henne.

Så var det strandrutiner. Olia hadde stukket i butikken, etter at hun kom, og kjøpte der en deilig melom og for henne typiske «strandleker». Det vil si bøker med klisterlapper, og en artig sak der det gikk an å fargeleggge ved å fukte fingeren, og føre den over papiret. Flere sånne bøker hadde Olia kjøpt. Den andre jenta kom bort og satt med oss. Olia delte villig vekk både melon og tegnebøker, det var en nydelig liten scene, Olia, denne jenta og Irina-vår. Olia avviste konstant at denne jenta var hjerneskadet, hun fungerer helt fint for en 7-åring, mente hun. Men det var noe rart over hvordan hun holdt armene og fingrene sine, hun trakk dem liksom bakover og i vinkel, sånn som hjerneskadde gjør.

Min favorittbartender i kiosken satt og sov, da jeg kom til ham. Han hadde svære solbriller på, så det ikke skulle være så synlig. – En øl, sa jeg. – Njeto, sa han. Det er ikke. Og nå var det ingen forsøk på å prakke på meg en annen vare, slik han pleier. Nå var det bare å vente til jeg gikk, før han sovnet på ny. Jeg kjøpte mine to første øl på en annen og litt større strandkafe, et litt større utsalg, med litt flere bord, bare 30 meter unna. Så det er vanskelig å skjønne hvordan min venn, bartenderen, kan overleve med sin lille bod, når han attpåtil ikke har øl på en dag som denne.

Senere kom ølet, jeg kunne se de fjerne de tømme fatene, og koble til nye. Nå gikk jeg bort og kjøpte et par hos ham også, radio nostalgia spilte så flott musikk, og det var så fint og kjekt der på stranden. – Det var en fin lykkefølelse, tenkte jeg, der jeg satt, og så utover stranden, der min vakre kone og mitt vakre barn også var, og på andre siden av elven høydedragene i Kiev, med klosterkomplekset Lavra og den abnorme statuen for å feire seieren i andre verdenskrig. Solen var ikke lenger på sitt sterkeste, og gav stranden det karakteristiske ettermiddagslyset alt blir så vakkert i.

Apropos vakkert, og malapropos, mens jeg sitter i disse lykketankene mine, ser jeg Irina ute i vannet med den andre jenta, og så plutselig detter hun under. Jeg er på et øyeblikk oppe, det er 30-40 meter bort til vannet, men Irina er oppe igjen før jeg har kommet fem av dem. Hun reiste seg opp selv, og så ikke ut til å ta det så nøye, tørket seg i ansiktet, og lekte videre. Olia lå motsatt vei, med øynene i mobilen, der det antagelig er noen kommende studier hun leser på.

Hun hadde ikke fått med seg noen ting.

Snart ville hun hjem. Hun syntes det var for varmt. Jeg kunne ikke skjønne at hun ville tro det var noe kjøligere hjemme, men da også Irina satte kursen opp mot promenaden, var det greit. Jeg sa i fra til jenta og bestemoren at vi gikk, – kommer dere i morgen også? spurte hun blidt. – Vi får se, sa jeg.

På vei hjem kjøpte vi et par is og et par kaffe. Kaffen gikk i meg, isen for det meste i Irina og Olia. Irina gikk veldig i sitt eget tempo, og fikk bremset oss godt ned. Hun ville både i lekeparker, og på trampoline. – Hvem kunne hindre henne? Olia ville helst til nærmeste buss, og grønn metro, men sånn var det små sjanser for at det ville gå. I stedet ble det lang tid med å skyve Irina frem og tilbake i dissen, der i kveldssolen, og å sitte på en benk og snakke sammen, for Olia og meg. Etterpå satte vi Irina på skuldrene mine, og gikk hele den lange veien langs elven, og inn med kanalen, for å komme til bussholdeplassen. Dette er en rute som ikke er mye brukt, det er omvei, og ikke alt er helt tilrettelagt. Særlig under Patona-broen er det ikke akkurat laget til for å lokke til seg turister. Men jeg liker denne runden, nær elven og naturen. Enda senere på kvelden vil man høre frosker her.

Det var buss nummer 55 som fraktet oss hjem. Jeg hadde et lite håp om at 115 skulle ta oss til Kontraktova, og en georgisk restaurant, slik gikk det altså ikke. Hjemme hadde heller ikke babusjka vært sitt vanlige jeg, kanskje hun også slått ut av varmen, ingen mat ventet. Olia skulle røre sammen noe, hun satte seg for å skrelle poteter, sa hun hadde en plan. Hun er en herlig kone, men når det gjelder mat, henter vi – eller jeg – gjerne frem historien fra vårt aller første møte. – Er det viktig for deg at kvinne er flinke til å lage mat? – Ja, sa jeg, tankeløst, på det tidspunktet var det ikke i mine tanker at det var min fremtidige kone jeg snakket med, og jeg måtte være forsiktig hva jeg sa. Hun fikk helt panikk, gispet etter pusten, før hun blandet inn fisken vi hadde kjøpt med salt og mel og pepper. Det er viktig å lage god mat, men jeg er lettspist, spiser det meste, så lenge det er solid og skikkelig mat, ikke noe tull. Det måltidet Olia stekte sammen denne kvelden her, altså i går, var nok litt tull, stekte poteter og egg og sopp og ost, i en blanding som ikke var laget med omsorg. Olia liker av og til bare å ha noe mat å hive i munnen, spisingen er noe man må ha unnagjort, jeg liker å spise skikkelig når jeg først spiser. Er det ikke skikkelig, lar jeg heller være. Etter en lang, varm dag i solen, var jeg ikke så veldig sulten heller.

Antagelig var det kombinasjonen av alt dette som gjorde at blodtrykket falt. Jeg tenkte jo på alle glosene, alt jeg hadde å gjøre på PC, men hadde ikke ork til det. I stedet lå jeg bare på sengen, halvsov, sov, eller så på gamle YouTube-klipp med amerikansk country, ikke i mitt kjernerepertoir av musikk, men helt fint, og passende for anledningen. Irina var også med og så på av og til, og hun vekket meg i de riktige øyeblikkene når jeg sov. Den varme dagen, som regel ubeskyttet under solen, ikke engang capsen hadde jeg funnet, og ikke hadde jeg spist skikkelig. Bare kaffe og øl og is.

Det var derfor medisinen med mer kaffe helst gjorde meg gretten. Jeg hadde mine egne tanker om at en god natts søvn ville gjøre susen, nå så det ut til at jeg ikke skulle få lov til å legge meg før blodtrykket hadde steget. Jeg drakk den russiske kaffen de serverte meg, det har jeg skrevet om tidligere, skikkelig røverkaffe, bare blande kaffekorn og kokt vann, la de stå til. Så hentet babusjka frem en enda bedre medisin: Vodka. Og jeg tenkte på det gamle diktet, det finnes ikke noe som heter lavt blodtrykk, det finnes bare for lite vodka. Jeg fikk også drukket litt appelsinjuice, få inn noe skikkelig næring, en annen gang i livet har jeg jo hatt problemer med druesukkeret, og så brukte jeg mitt talent som forhenværende – og kanskje på vei tilbake – deltidskomiker til å spøke litt med maten Olia hadde laget. I et møte med slik mat sa hjertet at nå fikk det være nok, nå gidder jeg ikke jobbe lenger. Og babusjka var helt enig, og forklarte sin datter Olia at jeg ikke var noen kanin, hvorpå jeg supplerte at det er helt riktig, jeg er en tiger, alt sammen ledsaget av noen gode slurker vodka, og appelsinjuice ved siden av.

Blodtrykket gikk rett til værs. Babusjka laget meg noen gratinerte kyllingkoteletter, kylling Kiev, tror jeg det heter, denne typen å lage kylling på har navn etter byen. Da de andre gikk og la seg, ble jeg sittende og se på mer country, og videre til Dylan, Bach og Elvis, stigende rett til værs, som man ser. Jeg serverte Olia den ene fine spøken etter den andre, da jeg senere gikk og la meg, alt sentrert rundt vodka og bevingede setninger på russisk, vodka er vår fortid, og vår nåtid og vår fremtid, det har dere helt rett i, sa jeg til henne, før jeg la meg og sovnet.

Morgen på kaffestedet

Jeg vet ikke hvor mange faste lesere jeg har lenger. Av og til sitter jeg med et inntrykk av jeg skriver for meg selv og min mor, det blir veldig lange innlegg og veldig mange ord om et dagligliv som ikke skulle være interessant for andre enn mine aller, aller nærmeste. Så er det de som stikker innom av og til, kjente og ukjente, som antagelig leser deler av innleggene før de går videre til andre ting. Noen dumper sikkert innom fra søkemotorer og andre lenker også. En gang var dette en nokså fungerende reiseblogg, kategorien reiser er jo fyldig, men alle detaljene i hva vi gjør i Kiev nå, kan bare være nyttige for de som kjenner byen veldig godt. Og de trenger ikke denne bloggen som hjelp.

Jeg trives godt med det. Midt i alt det andre jeg har å gjøre, lever jeg i tvangstanken at nå i ferien skal jeg produsere et innlegg hver eneste dag. Og minnene og inntrykkene er så levende og påtrengende, at jeg har veldig store problemer med å begrense meg. Alt må liksom med. Selv om det gjør postene mindre lesverdige. Episoder som kunne være kjekke å lese om, også for de som ikke kjenner meg, slik som de to fyllikene og Irina på konsert, drukner i tekst fra en veldig lang dag.

Hver morgen pleier jeg å våkne i sekstiden. Er det lyst når jeg slår opp øynene, står jeg opp. To av tre dager er det til morgentrening i Hydropark, Katsjalka. Det er ikke sånn jeg hadde sett for meg meg selv, at jeg skulle drive så mye med styrketrening, men det er skikkelig kjekt, og som så mange av de andre tingene jeg gjør, fyller det meg helt, når jeg først går i gang med det. Rutinen er å spasere til Arsenalnaja metro, ta metroen til Hydropark, gjennomføre 300 eller 450 repetisjoner i grupper på 3 x 10 x 5 x 2 eller 3, om det gir mening. Hvert apparat gjør jeg ti repetisjoner av, så ti til,  og enda ti, før jeg går videre til neste. Etter råd fra folk som kan dette bedre enn jeg, løfter jeg av og til tyngre, og går ned i antall repetisjoner. Det skal liksom være bedre. Men jeg trener ikke for noe, så for meg er det ikke så farlig.

Innimellom treningen, bader jeg litt i elven. På øret hører jeg foredrag, det tenke jeg at jeg er alene om, der på senteret. De andre i anlegget med øreplugger, tror jeg nok har heftig musikk i ørene. Jeg har foredrag om den amerikanske borgerkrig, og Robert E. Lee og generalene hans, og nå om den amerikanske revolusjonen som ledet til uavhengigheten. På vei hjem går jeg gjennom første gloselister fra Anki, det går i tyske og russiske gloser, organisert litt etter hvor jeg har funnet dem, og litt etter hvordan de er. Oppe i undergangen ved metroen kjøper jeg meg en kopp kaffe, det samme gjør jeg som regel i kaffehuset jeg nå sitter. Gjøremålet er å høre ferdig foredraget, eller bli ferdig med gloselisten.

Så er det hjem til frokost. Den er alltid veldig kraftig, svære tallerkener med tung middagsmat, og øl i literflaske å drikke. Om det ikke er noen på kjøkkenet med meg, sjekker jeg nå nyheter. Jeg er sliten av Trump og Putin, og prøver å unngå nyheter med en av de to i overskriften. Slik unngår jeg det meste av engelskspråklige nyheter. Jeg har tanker om å slå over til tysk, heller følge det tyske nyhetsbildet, men jeg har ikke funnet frem til en god og gratis tilbyder. Engelsk har BBC og Guardian, blant flere. Nylig har jeg også slått til på et tilbud på Dagens Næringsliv, 60 kroner for seks uker. Det er veldig billig, men jeg føler jeg kaster bort tiden min på å lese nyhetene der. Internasjonalt er det mye av det samme jeg har lest og sett fyldigere og bedre på engelsk, nasjonalt blir det veldig innstengt og tett. Av sosiale medier er det bare Twitter jeg forsøker å få lest hele feeden, men også der lurer jeg på om det gjør mer skade enn nytte. For alle virkelig gode artikler jeg finner, må jeg gjennom mye graps, først.

Nei, det er bedre å komme seg ut. Om det er det skrevet mange og fyldige poster. Rutinen er at om det er varme dager, går det til en av Kievs mange strender, kjøligere dager benyttes i byen. Jeg håper alltid å få med meg Olia, kona, men hun er av og til opptatt med andre ærender, som regel datsajen. En sjelden gang i blant blir Irina, barnet, satt igjen hjemme hos Babusjka, og jeg kan operere på egen hånd, som i gamle dager. Det gir meg ingen glede lenger. Jeg vil være med barnet, og være med kona. Ellers blir alle aktivitetene litt meningsløse.

Som regel er vi ute til langt, langt ut på dagen, ettermiddagen og kvelden. Frokosten sitter i, men vi spiser av og til litt likevel. Særlig er det alltid spørsmål om å få med oss en businesslunsj, før klokken fire. Det er altfor tidlig å spise lunsj, etter en så tung frokost som vi har, men det blir mye billigere enn å spise etter klokken fire. Og enten vi har spist eller ikke, har som regel Babusjka tilberedt noe om kvelden også, så vil blir aldeles overmette. Særlig jeg.

Kommer vi hjem før det er mørkt, er babusjka alltid på lekeplassen utenfor huset, sammen med hunden Mike og søskenbarnet til Irina, Tasia. Det er også mange andre barn og voksne der, kjente og ukjente. Her slippes Irina fri, og er etter hva vi hører og ser ellevill. Babusjka sier hun løper raskere enn alle de andre barna, like raskt som de flere år større enn henne, hun simpelthen elsker å løpe. Det går over stubber, stokk og stein, vilt og herlig. Jeg har sett hvordan hun hilser på barn hun kjenner, ved å gi dem en god klem. Det er veldig søtt. Hun er også en slags heltinne, der på lekeplassen, mange kjenner henne og roper navnet hennes, barn og voksne. Her lever hun et liv uten mor og far, Olia og jeg går inn, om ikke Olia setter seg ned på en benk, for å prate med moren.

Jeg er imens oppe i leiligheten, som regel med store planer om alt jeg skal gjøre, som regel punkterer jeg helt, og havner på sengen. Mellom ni og ti kommer barna inn, som regel først Irina, så Tasia, hunden og babusjka. Da blir det bråk og støy, til vi endelig (for meg) får alle sammen i seng, samtidig, sånn rundt klokken elleve. Jeg sovner temmelig sikkert ofte først.

Dager det ikke er morgentrening, bruker jeg til å ta frem datamaskinen og skrive inn gloser, eller skrive blogginnlegg, som jeg gjør nå. Noen ganger gjør jeg det hjemme, noen ganger over gaten i restauranten Katiusja, men nå siden jeg har oppdaget den helst på stedet Kaffe mesto, som jeg har oppdaget nå. Her får jeg god kaffe billig som om det var hjemme i huset mitt i Norge, 3 kroner for en espresso, 5 for en cappuccino. Det er også behagelig å sitte. Planen er alltid å bli oppdatert med bloggen, men erfaringen lærer meg at sånn jeg gjør det, får jeg ikke skrevet mer enn to-tre innlegg. Kommer jeg på etterskudd, er det vanskelig for meg å hente meg inn. Jeg har jo også andre ting jeg skulle ha gjort.

Så er det jo også det, at det ikke spiller så veldig stor rolle. Snart er også denne ferien historie, og jeg tipper det vil bli like interessant for meg å lese om den, som det er å lese om mine tidligere ferier. Jeg gjør det bare unntaksvis. Det er mye viktigere at jeg er en god far og en god ektemann, enn at jeg holder bloggen oppdatert og får skrevet alt jeg gjør. Det er viktigere å leve, enn å skrive. Det skriver jeg, samtidig som jeg bestiller meg enda en kopp espresso, den fjerde for dagen, og gjør meg klar for en siste oppfrisking av gamle, uferdig innlegg, før jeg stikker innom butikken, kjøper en trillevogn med forskjellig drikke, og tar turen hjem for en kraftig frokost, og det som utgjør dagene våre og livene våre her nede.

Forskjellige gjøremål i sentrum

I dag var det meldt dårlig vær og pøsregn her i Kiev. Vi la derfor opp til en rolig dag. Olia hadde planer om å betale en regning for søsteren, men da regnet kom, reiste vi rett hjem. Da hadde vi fått vært ute en drøy time. På vei hjem fikk Irina for første gang i år kjøre metro. Ellers har hun kjørt marsjrutka, trollejbuss og tramvai (trikk). Hun følger nøye med på trafikken, og er spesielt opptatt av om det er grønt eller rødt lys.

Hjemme fikk jeg rikelig anledning i dag til å følge med på sjakken. Det er lyn- og hurtigsjakkturnering i Paris, der cirka alle de beste i verden deltar, og det er verdensmesterskapet for lag i Khanty-Mansisjk, Sibir. I dag spilte Norge mot Hviterussland, og gjorde det dårlig. Ellers har et svekket Norge uten flere av stormesterne våre, gjort det ganske bra, om enn poengfangsten ikke har stått i stil til spillet. Det har i alle fall vært artig å følge med. I Paris er Magnus Carlsen på ny i storslag, så der ligger det an til norsk seier. Ikke at det er så viktig for meg, jeg har nok av spillere og land å sympatisere med, i sjakk.

I går var vi på rundtur i byen. Vi reiste ned til Kontraktova Plosjad, der vi rakk businesslunsj på Kievskij restaurant, en av de bedre i byen. Deretter satte vi oss på en trikk, mest for at Olia skulle få litt nostalgi fra en svunnen barndom og ungdom, og for at Irina skulle få prøve seg i trikk. Vi havnet midt ute i ingensteder, trikk nummer 18 tok vi, og gikk av litt tilfeldig. Alle haugene og høydene i Kiev gjør det ganske enkelt å orientere seg, så vi visste vi måtte i oppoverbakke, og nede på andre siden ligger sentrum. Vi havnet imidlertid på et litt kjedelig sted, uten lekeplass for Irina, og selv om hun før fylte tre viser mesterklasse i gåing, så ble dette litt mye. Hun måtte på skuldrene mine til slutt.

Da også Olia syntes det begynte å bli drøyt, satte vi oss på en buss. Det var også nummer 18, mener jeg å huske, og den fraktet oss til hovedgaten Khrestjatik. Der kjøpte vi en is til Irina, og en kaffe til Olia, og så var alt bare velstand.

Det er forresten en observasjon vi har gjort her i byen. Mengdene av kaffeutsalg er blitt ytterst begrenset. Tidligere vrimlet det av dem, overalt hvor det kunne ligge an til å bli en del folk, var det satt opp en vogn og et utsalg av forskjellige typer kaffe. Nå er de borte. Er det fordi det ikke er lønnsomt, eller er det kommet en ny lov som gjør det umulig? Vi mistenker nok det siste. I fjor var det ølsalgene de tok. Nå er det kaffesalget. Med det mister byen litt særpreg, og vi mister muligheten til alltid å ha en kopp kaffe innen rekkevidde.

Nåvel, vi krysset veien gjennom undergangen, og fant oss en buss eller rettere sagt marsjrutka hjem. Selv om den var stapp full, bestemte Irina seg på et tidspunkt for at det var på tide å sitte. Og det fikk hun, en dame gav høflig og sjarmert plassen sin vekk.

Ellers denne dagen fikk vi litt kontakt med det ukrainske byråkratiet, med Olia som reiste hit og dit, for å ordne med internett og betale regninger. Stort sett mens det pågikk, var Irina og jeg på en lekeplass og ventet. Snill som Olia er, pleide hun å komme tilbake med litt moreller eller fersken, noe godt å spise. Det kjøpte vi også på vei hjem til slutt, kolossale mengder av fersken og jordbær.

De Longhi ecam kaffemaskin 45,760

Jeg sitter her foran peisen med en kopp cappuccino som denne kaffemaskinen har laget meg. Det var med ett trykk, knappen cappuccino, og det var med melk brukt også i går, og som har stått i kjøleskapet i beholderen over natten. Mens den brygget seg var jeg på toalettet, den lager seg selv, man trenger ikke passe på. Smaken er god, ganske typisk hjemmelaget cappuccino, men ennå et stykke fra de virkelig gode cappuccinoene man får i topprestauranter, kaffehus og i Italia.

Jeg tvilte meg frem til å kjøpe denne maskinen. Først kom det etter et innskudd, det var så mye klammeri og ble så mye søl med å lage espresso på den gamle maskinen vi arvet av mor. Det er topp, men det er bry med renhold, og et ork å ta den frem. Cappuccino er så sølete og gir så mye melk til overs, at det laget vi sjelden. Nå var selv det å lage en espresso akkurat hakket mer strevsomt, enn at det ble til at jeg gjorde. Enn hadde jeg en maskin, som gjorde at man bare behøvde trykke på en knapp, tenkte jeg.

Min søster har en gammel kaffemaskin som nå ser simpel ut, men som lager skikkelig god kaffe. Min mor har en god kaffemaskin vi kjøpte til bursdagen hennes nå i høst, også den fra de Longhi. Jeg tenkte at jeg som er den største kaffedrikkeren i familien, og den kaffen virkelig betyr noe for, jeg måtte ha den beste kaffen hjemme. Med i historien hører at kaffeautomaten på jobben ble skiftet ut, fra en veldig god til en godt under middels.

Så jeg tenkte jeg skulle kjøpe en kaffemaskin til meg selv, eller til oss, kona og meg, familien. Jeg søkte på nettet, men der er det ikke lett å bli klok. Anmeldelser av kaffemaskiner går år tilbake, og treffer ikke helt det jeg var ute. Spesifikasjonene fra butikkene og produsentene var heller ikke så lett å bli klok på. De er mer opptatt av funksjoner, enn av kvaliteten på kaffe. Jeg ville sikre meg at jeg kjøpte en god maskin, den beste, som et fornuftig budsjett og plassen på kjøkkenet kunne tillate.

Dermed falt en gigant på 24 000 kroner vekk, fra den ville man få skikkelig espresso, og skikkelig vanlig kaffe fra et annet system. Prisen er drøy, og den ville tatt hele kjøkkenbenken. Dessuten ville den ikke løst problemet med rengjøring. Den var for butikker og kafeer, men solgt til private i hjemmet, slik man kan gjøre det om dagen. Den neste på listen i systemet jeg gikk for hadde WiFi og fargedisplay. Temmelig unødvendig, spør du meg. Jeg er interessert i god kaffe, ikke i å sette den i gang med mobilen.

Så jeg gikk for denne fra de Longhi, top Cappuccino eletta, kaller de den. Jeg ville ha et italiensk merke, ikke fordi jeg nødvendigvis tror italienerne er bedre, men fordi det følelsesmessig må være italiensk når det gjelder kaffe, for meg. Systemet som maler kaffebønnnene og lager kaffen ser ut til å være akkurat det samme som på billigere modeller. Produsenten oppgir heller ingen vesentlige forskjeller.

Forskjellen fra mors modell til halve prisen er at min har egen beholder for melk til cappuccino. I det hele tatt ser det ut til at denne modellen satser på melken, ikke på kaffen. I reklamen står det at man kan programmere melken inn akkurat som man vil ha den. Det går også an å ta bort beholderen, og skumme melken på vanlig måte, for å lage cappuccino. Skulle man ønske det. Så er det en liten rekke melkebaserte kaffer man kan lage, og som jeg neppe kommer til å bruke. Er det melk i kaffen, er det cappuccino for meg.

Espresso lages ved å presse damp under høyt trykk gjennom finmalt kaffe. Trykket skal være høyt, slik at dampen går gjennom raskt, og tar opp den gode smaken fra kaffen, og etterlater seg den bitre. Det gjør også at kaffen får en fin crema, skum. Det gjør den på den gamle espressomaskinen vi hadde, der vi må skru til holderen med espresso selv. Når det er gjort skikkelig, alt er rent, og systemet i orden, da blir kaffen god. Som regel var det ikke det, vi slurvet med renholdet, og det hendte kaffen bare dryppet ned fra holderen.

På den fine maskinen vi har nå kommer det ikke i en ren stråle. Jeg har eksperimentert litt med malingsgraden, prøvd 1, 3 og 5 av det jeg tror er 13, uten at jeg har kjent nevneverdig forskjell. Bryteren for malingsgrad er helt mekanisk, så maskinen kan umulig skjønne hvordan kaffen skal lages etter hva bryteren står på, så vidt jeg kan se. Det kan se ut som den blir tilbredt helt likt enten kaffen er finmalt eller grovmalt.

På mors maskin og på min søsters maskin har jeg alltid drukket vanlig kaffe. Den blir god, når bønnene blir kvernet i maskinen, og kaffen alltid er fersk. Foreløpig har jeg ikke drukket så mange slike kopper fra egen maskin, det går i espresso og cappuccino, disse første dagene. Men jeg antar det er nokså likt hos meg, som hos dem.

Også i vanlig trakter og i presskanne er det mulig å få veldig god kaffe, om man behandler den skikkelig, og den er frisk og helst nykvernet. Vi har kvern fra Gaggia, og enda en bedre kvern gitt i gave til meg i 40-års dagen min. Med den får vi god kaffe alle veier. Så den store fordelen med en helautomatisk maskin er at det er så enkelt. Når bønner og vann er på plass, er det bare å trykke på en knapp. Resultatet blir veldig godt. Og det er veldig lite rengjøring og etterarbeid.

Jeg var i tvil om jeg skulle gå for toppmodellen, og tror egentlig ikke det var nødvendig. Det er kjekt å ha et system der det er enkelt å lage cappuccino også, men i det lange løp drikker sikkert ikke vi nordmenn så mye cappuccino. Vi vender tilbake til den svarte kaffen vi er vant til. Andre typer kaffe er helst for gøy og ekstra gøy. Jeg liker å være litt puritansk, og foretrekker kaffen svart og ren. Da er mors modell til halve prisen mer enn god nok. Om man vil ha melk i en beholder, så finnes det også billigere modeller med antagelig det samme resultatet. For denne toppmodellen får man først og fremst litt større maskin, mer plass til vann og kaffebønner, og litt flere innstillinger å velge mellom. De fleste av dem vil aldri bli brukt.

For meg er kaffe så viktig at bare det å ha følelsen av å ha det beste hjelper. Jeg kunne ikke kjøpe en billigere modell, hvis det er sjanser for at en dyrere lager bedre kaffe. Og så har jeg hatt en del ekstra inntekt i høst, som gjorde denne modellen enkel å finansiere. Da var det ikke så mye mer å tenke på for min del, jeg gikk for den, selv om det nok kanskje var litt ekstravagant.

Tur til Melsvatn med tante Tone og barna

I dag var det fredag, og tid for en litt skikkelig tur. Vi fikk med oss tante Tone og søskenbarna Sara og Andreas, avtalte vi reiser til Melsvatn i morgen formiddag, tar med god mat og kokeapparat, og ser hva det blir til. Det ble en skikkelig Salen-tur, klassisk stil, med timevis i den frie natur, og nye påfunn for hver femtende meter. Ingen var i nærheten av å gå så seint og lenge rundt Melsvatn som vi gjorde. Som om de var av den oppfatningen at turer er noe man må bli ferdig med, vår oppfatning er at tur er noe som må vare.

Lille Irina sov som en heltinne i dag morges. Helt til halv elleve. Det er ikke mange norske toåringer som kan holde det gående i søvn såpass, men så er da også lille Irisjka halvt russisk. Mama Olia tillot at vi fikk slippe ut uten å spise først, kledde bare på henne noen fine og varme klær, og så var sekken pakket og vi av gårde. På veien svippet vi innom baker og kjøpte ferskt brød, og gårdsutsalg for rikelig med tomater og agurk. Selv om vi er på tur, skal det ikke spares på pålegget.

Hos Tone var alle klare da vi kom. Ulikt meg hadde vi til og med sendt tekstmeldinger til hverandre for å være klar samtidig, sånn er det å være voksen barnefar. I bilen min kjørte vi alle sammen, lille Irina var smil som skinte i hele bilen, så glad hun var, i samme bil som tante Tone, Sara og Andreas. Hun visste jo vi skulle på tur, og nå med dem!

En liten forsinkelse fikk vi opp fylkesvei 220 fra Frøyland, Åslandsvegen, der er det veiarbeid, og vi måtte vente et kvarter. Det var ikke bare enkelt, da alle var sultne, og vi gjerne ville frem. Ti over tolv var vi der imidlertid, akkurat som onkel Eivind hadde sagt, det er ti minutter herfra. Og det var det.

Der vi ventet på å få kjøre videre var det ganske varmt. Men ved Melsvatnet, der vi skulle være, var det kaldt. Det blåste ganske guffent, og solen kavet for å få gjort noe ut av seg. Vi var i kjent stil ganske tynt kledd, heller forberedt på at det kunne bli for varmt, enn at det kunne bli kaldt. Det gjorde at vi måtte se oss om etter et sted i le for vinden, stedet jeg hadde tenkt ut på forhånd var ikke ideelt, men vi endte opp det stedet likevel, rett ved den første broen, den store åpne plassen. Der er det best.

Og så var det å fyre opp kokeapparatet, og gjøre klar maten. Vi hadde fem egg til fem stykker, men det endte med at jeg spiste tre og Andreas spiste to. Tone hadde med en hel pakke med bacon. Alt ble lagt på pannen, og spist, stort sett av Sara, så av jeg og lille Irina, og til slutt litt av Andreas. Sara spiste omtrent ikke noe annet enn bacon. Lille Irina prøvespiste litt forskjellig, men endte opp med mest banan, bacon, tomater og peanøtter. Litt antydning til skive var det nå der, og litt musebitt av speilegget. Andreas spiste nok en del brød, Sara ble tvunget til å ta en halv skive, eller så. Mesteparten av brødet spiste jeg. Og alt forsvant. God appetitt!

Jeg spiste også resten av bananene og tomatene til Irina, så det var nesten ikke plass til de to kanelrullene fra Tone.

Kruttsterk kaffe ble også servert, det hører med, og tolvårige Andreas fikk det for seg at han også skulle prøve, nå skulle også han drikke kaffe. Lykke til. Kokekaffe er for viderekomne, særlig når jeg har laget den. Jeg følger min egen oppskrift der det skal være så mye kaffe at det i alle fall ikke er for lite. Og der man skal vente til man ikke holder ut lenger, da er den ferdig. For Andreas ble det nok litt tidlig, og litt sterkt.

Alt ble fyldig dokumentert på film og foto, for slekt og venner.

Andre begivenheter på denne første rasteplassen, som var verdt en hel tur (mange går jo bare bort hit og tilbake, særlig når de spiser så lenge som oss), var klatring opp og ned steiner, hiving av pinner og stein i vann, krype rundt på gresset, rutsje ned steiner, hoppe fra stein til stein, løping, og så hadde Andreas med seg en fotball for triksing og spilling. Hvem vet hvor lenge vi var der?

I alle fall måtte vi videre. Det var ymting om hvor vi skulle hen, jeg visste jo godt vi skulle helt rundt. Hvordan skulle vi vel kunne unngå det, når vi først var begynt? Med Irina på to uten vogn og bæremeis, på egne, små, spreke bein, så går det tid, om det er aldri så mange sauer å løpe til, og det var forresten ikke alltid Irina som forsinket oss mest. Jeg fant for eksempel en morken liten tømmerstokk ved siden av en gjørmebekk. Å kalle den en tømmerstokk er flatterende for den, både mennesker og døde trestubber liker nok å bli kalt for noe bedre enn de er, jeg slengte den i alle fall over gjørmen som en bro.

Til å begynne med var det en spøk, men for Sara på ti var det alvor, hun balanserte over denne broen. Og når Sara hadde gjort det, måtte storebror Andreas også over. Da var det kort vei til at også jeg måtte gjøre det, dritskummelt og tøysete. Knakk stokken, var det dypt vann (så dypt at en skikkelig feit fisk svømte der, inntil Sara forsøkte å fange den med hendene, eller skremme den, eller hva hun nå prøvde på) å falle i med lave turjoggesko. Sekk hadde jeg også. Om stokken ikke knakk, kunne jeg skli på den. Latterlig å gå på den, som jeg gjorde.

Og da måtte jo også lille Irina få være med på moroa, over med henne også, frem og tilbake, fra meg, til Sara. Til sist var det Tone sin tur, hun måtte forbedre meg, som hadde stått litt og nølt først, Tone gikk straks. Fordi hun ble filmet.

Så var det tid for sjokoladepausene til Irina. Vi var nå kommet kanskje 30 meter fra der vi spiste lunsj, som kanskje var 200 meter fra der vi parkerte bilen. Rundt vannet er det fire kilometer. Så det er klart, dette kunne ta tid. Irina sparer ikke på sjokoladepausene, de tar hun på alvor. Jeg løftet henne opp, og da visste hun nok hva som var i lommen.

Oppe på toppen av første lille bakken er laget til en liten rasteplass. Der spiste vi sjokoladen, og vel så det. Det var trening for Irina å klatre på stein, og hoppe ned fra den, en trening hun klarte ganske bra, til stor jubel fra oss, og uten sammenligning mye større jubel fra henne selv. Med tiden vil hun nok lære det ikke sømmer seg å være så uttrykksfylt fornøyd av egne prestasjoner, men nå, i hennes alder, er det – mildt sagt – sjarmerende. Sara viste også sine triks, å stå i bro og stå på hendene.

Storebror Andreas var nok allerede i ferd med å bli litt lei av hele turen, og søsteren og slekten. Han hadde nok litt lyst å reise hjem, men skjulte det godt og var hele tiden en solid deltaker på turen. Nå ville han imidlertid ha en pause, og la seg på en stein med fotballen som pute. Det ville lille Irina og lillesøster Sara hjelpe ham med, og kløv opp på steinen de også, til store smil fra dem, og kanskje et litt mer oppgitt smil fra Andreas. For å gjøre hvilen mer komfortabel eller for at Andreas skulle forstå hva dette dreide seg om, dyttet Irina ned hele fotballen, så slapp Andreas å ha noe å hvile hodet på.

Neste post på programmet var å gå ut på noen steiner som lå uti vannet. De ble bare for fristende. Jeg gikk først, og hele gjengen kom etter. Jeg benyttet anledningen til å få vasket den ene skoen litt, i tilfelle den var skitten. Jeg fikk det til å se ut som jeg gled, sånn at det ble litt mer diskret. På den andre siden var en liten grøft å hoppe over, som vi gjorde. Sara først, så Andreas, så jeg med Irina og sekken, og så var det å slenge Irina frem og tilbake her også. Det er godt hun får øvd seg.

Deretter var det å kaste stein i vannet. Her var Tone så håpløs at jeg tror jeg dropper henne i denne delen av posten, hun klarte ikke å få en eneste stein i noen som helst størrelse uti vannet, så for henne var det å kaste stein på trær og i terrenget, helt håpløst. Sara, Andreas og jeg kastet imidlertid stein i vannet. Irina kastet også, hun er rask til å skjønne hva det går i. Men det virket som hun tok etter Tone, for fikk ikke steinene bort til vannet hun heller.

Og så ble det kult. Jeg er som min avdøde far var veldig glad i små bekker som klukker ut i en liten kulp, og hvis det er litt rør og bro og greier i tillegg, så er det allerede veldig mye å gjøre. Jeg tenkte nå helst på kulpen og bekken og det bittelille fossefallet, det rant så skjønt, men Tone og barna hennes gikk heller til angrep på rørene. Det var en god idé å rope gjennom. Så fikk Sara den helt enestående ideen å krype gjennom. Det tror jeg ikke det er mange som har gjort, for disse rørene er lange og smale. Er du 15 år, er det for sent. Er du ennå ikke 7-8, er det for tidlig. Disse rørene er ikke fristende. Men lille Sara smatt sannelig i gjennom. Hun er som skapt for dette, slank og tynn, veldig bevegelig, og helt uten frykt i sånne spørsmål.

Andreas er allerede for stor, det går bare om man er liten. Så han sendte ballen igjennom. Det vil si, han sendte ballen helt til den krasjet i en stein midt inni. Veldig morsomt. Så var det et slit å få ballen ut igjen. Sara hadde ikke akkurat så lyst å krype inn en gang til, bare for å hjelpe storebroren. Med flere steiner, litt pinner og kreativitet, gikk det. Lille Irina syntes også disse rørene var kjempegøy, og ropte i vei hun også, og kastet rikelig med stein inn der, etter ballen var ute, slik de større barna hadde gjort. Hun er rask å skjønne hva det går i.

Litt lenger borte er det mer sau. Og så er det en grind. Og så dukket det opp et gammelt naust, der det gikk an å klatre opp på taket. Dette er sånn man knapt skulle skrive på offentlige blogger, men jeg vil jo også være redelig og etterrettelig, de krøp oppå der hele gjengen. Sara først, så sendte jeg Ira etter, og så kom Andreas seg opp så vidt han også. Tante Tone orket ikke se på, heldigvis, for hadde hun vært der hadde de neppe fått lov til all turningen de drev med. Det var jo et spesielt syn, høyt oppe på taket, godt to meter ned til vannet, og Sara oppe på hendene, og Irina tuslende rundt og turne hun også. Mange gode bilder ble det. Vi benekter alt, skulle det bli noen problemer.

Inne i naustet gikk det også an å finne på gøy. Lille Irina hadde en 20 cm bred kant å gå på. Jeg er kald i blodet, og lar henne gå. Hun pleier jo ikke falle uti, hun har lært seg ganske bra respekt for vann. Hun vet hva det går i, hold deg unna, ikke fall. Hun gikk forsiktig, men skummelt var det, mer for meg, enn for henne, vil jeg tro. Sara kravlet over på den andre siden, der det ikke var noen kant, men der det gikk an å henge i takplanker og rekkverk, og komme seg over som en apekatt langs veggen. Alt ble dokumentert av meg, på en ganske bra film. Få mødre ville være villig til å lage en slik film. Det er det man har fedre, å la barna utvide grensene sine, ikke bare utfordre dem.

Nå var storebror Andreas mektig lei, nå snakket han om hvor langt det var igjen, men Sara hadde mer på programmet. Irina også. Vi også. Et enormt, gammelt bjørketre står i den søndre enden av vannet. Det skulle Sara opp i. Etter å kommet seg opp den første, vanskelige, så var det ganske lett å klatre rundt omkring. Hun klatrer mye, mye høyere enn mor Tone setter pris på, akkurat litt høyere enn det er forsvarlig, og så langt ut på tykke greiner lenger nede at folk som går rundt vannet, stopper opp. Lille Irina klatrer ikke, hun hiver pinner og stein i vannet, og leker i strandkanten. Hun har det kjempefint, og hyler av fortvilelse i det vi må gå, akkurat i det hun har funnet en ekstra kjekk pinne å røre i vannet med. Nå begynner hun kanskje å bli trøtt.

Det tenkte jeg da. Nå vet jeg hun ikke sovnet før klokken var nærmere elleve i kveld. Så om hun var trøtt, har hun god stayerevne. Som sin far. Slik vil vi ha det.

Den korte langsiden av vannet gikk raskere. Der stoppet vi nesten ikke på badeplassen en gang, kanskje fordi flere av oss hadde behov for toalettbesøk på toalettene som er der. I skogen som her begynner, ville Sara se hva «Klubben» er for noe, det står på et skilt, og hun forsvant inn stien. Da blir det grining fra Irina, ‘ara, roper hun, med skarre-r, og løper etter. De fant hverandre, og tok en snarvei gjennom skogen, mens Tone og Andreas driblet på stien.

Litt bortenfor her er det en hinderløype, som både Sara og Andreas passerte i begge retninger. Jeg fikk også trent litt, men i respekt for selskapet som ville hjem, ikke så meget. Irina, derimot, tumlet frem og tilbake i hinderne, med god hjelp av Tante Tone.

Nå gikk det ganske fort. Irina gikk ikke så mye selv, men fløy mellom hendene på Tone og meg, eller satt på skuldrene til noen, eller balet med Andreas og fotballen. Ved en av broene var det øving og gjennomgang av bukkene bruse, og hvem det nå er som tramper på broen, uten at jeg er overbevist om at Irina skjønner poenget.

Siste biten er sjarmøretappen. Det er ingen grunn til at Tone skal gjøre noe feil her, men hun spilte fotball med Andreas, og sannelig greide hun å falle for andre gang på denne turen. Første gang fikk hun hull i buksen, veldig pinlig for oss andre, hun skulle liksom føre ballen bortover, og så greide hun det bare ikke i det litt ujevne terrenget og grøften ved siden av, der lå hun med hull i buksen som varig minne om hva som var skjedd.

Vi andre har bilder og hukommelse til minnebruk. Det var en begivenhetsrik tur, som vil bli husket. Nå er den også grundig og etterrettelig dokumentert her på bloggen. Ingenting er tatt fra, eller lagt til (i hvert fall ikke lagt til, en god del er tatt fra, det skal sies). Klokken var sikkert fem, eller hva den var. Seks var den, da vi kjørte, og enda litt tid tok det før vi var hjemme.