Ingen frelse i påsken

I dag er det den helligste dagen i året for alle ortodokse kristne. Det er selve påsken, søndagen som kroner påskeuken. Kristus er oppstanden, hilser man hverandre med. Det er en gledens dag, og en dypt hellig dag. Og det er en dag for Kiev igjen å bombe igjen i Donetsk.

Det er så dystert å følge med på disse nyhetene. Det er nye rapporter om at Kiev ikke klarer å ta vare på sine flyktninger, internasjonale hjelpeorganisasjoner bruker så sterke ord som at det ukrainske byråkratiet kveler forsøkene på å nå ut med hjelp til de som trenger det. Summen flyktningene får er 884 UAH for de med nedsatt funksjonsevne (disabled people), og 442 UAH for de som er i stand til å arbeide (abled-bodied people). Delt på tre får man det i norske kroner. Det er ingenting. Og det er ikke engang de lave summene som er hovedproblemet, det er at pengene ikke blir utbetalt.

Jeg tenkte jeg skulle benytte tiden da jeg er ufrivillig alene, til å få lest og skrevet mye, få gjort mye. Men i dag var jeg så plagsomt trøtt. Jeg fullførte gårsdagens post i dag morges, men etter så å ha spist frokost og lest litt, hadde jeg bare behov for å sove. Og jeg sov bort hele dagen. Jeg vet ikke hvorfor.

I boken til Richard Sakwa, Frontline Ukraine – Crisis in the borderland, så har jeg nå kommet til kapittel 9, Frontline politics. Det går saktere å lese boken enn vanlig. Jeg har den på nettbrett, på Kindle, noe som gjør det svært lett å sjekke fotnotene, og når det er lenke på nettet, sjekker jeg dem også. Det er ganske utrolig så mye som er skrevet, og som jeg ikke har fått med meg, enda så tett jeg har forsøkt å følge konflikten. Mange av kildene ligger åpne på nett. Hva Sakwa gjør, er å sette dem i system, og trekke av sine mange, mange år i faget, og ikke gå i fellen med å ha som forutsetning at Putin er en maktsyk tyrann, som forsøker å gjenopprette Russland som imperium, stikk i strid med alle internasjonale lover og regler.

Jeg skal gi hvert av kapitlene i boken hans en egen bloggpost, og jeg skal utrettelig jobbe for å spre dette synet om at Russland er bare en av partene som deler skylden for katastrofen i Ukraina. Og å gi Russland skylden alene, og å fortsette med den politikken vi nå er godt i gang med, den leder ikke så mye til en ny kald krig, men til Armageddon, i følge Sakwa. Og han argumenterer så overbevisende at det skremmer meg inderlig.

Professor emeritus Stephen Cohen er 76 år, og har jobbet hele livet sitt med Russland og Sovjetunionen, og forholdet landet har til USA. Han er svært anerkjent, med kontakter på aller øverste nivå i begge land, og var blant annet rådgiver for president Bush sent på 80-tallet. Han har nå trukket seg noe tilbake, men er aktiv i magasinet og nettstedet The nation, der han jevnlig legger ut tekster og intervjuer. Sakwa refererer til ham ofte, og jeg forsøker å ta litt igjen av alt jeg har gått glipp, etter først å ha blitt oppmerksom på Cohen en gang i fjor, i en sak som gjaldt problemene han fikk som følge av sine meninger.

Jeg så et av videointervjuene i dag, This is the last thing Putin wanted, et intervju som varer så kort at det går an å høre det i bakgrunnen en gang, det varer omtrent 20 minutter, men er skjemmet av latterlig musikk som bryter inn for at det skal bli reklamepause, midt mens Cohen snakker om en verdenssituasjon han kun vil sammenligne med Cuba-krisen. Det er den verste sikkerhetspolitiske situasjonen vi har vært i i vår levetid, vi som ennå er i arbeidsfør alder, det er første gang det er reell fare for at USA og Russland havner i krig, og i en slik krig er det reell fare for at det vil bli brukt atomvåpen.

Ingen ønsker selvfølgelig en slik krig. Men ingen ser heller ut til å gjøre det som er nødvendig for å unngå det. I vår verden er narrativen den at Russland ikke gjør det som er nødvendig, at det er de som ikke backer unna, men det er i anstendighetens navn høyst uklart hva våre politikere egentlig vil ha dem til å gjøre. Å kutte støtten til Donbass og respektere våpenhvilen, det gjør Russland som bare juling, i motsetning til Kiev, som verken respekterer de sivile eller militære forpliktelsene ved den. Å trekke seg ut av Krim, som også er et krav, er fullstendig umulig for dem. Det kan bare skje om Russland går i oppløsning, noe som fort kan være et mål for enkelte, men noe hele den vestlige verden kan gå med på?

Det må være lov å minne om at verden ikke har noen gode erfaringer med stater i oppløsning. En stormakt med atomvåpen, i oppløsning, er ikke noe man skulle ønske.

Stephen Cohen har en artikkel fra 30. juni, De amerikanske haukers taushet om Kievs ugjerninger, der han saklig, etterrettelig og nøkternt gjør rede for hva galt Kiev har gjort så langt, han siterer en student, Pietro Shakarian, som har en blogg, der man finner ytterligere informasjon (Siste post: Ekvalisering og dehumanisering i Øst-Ukraina). Det blir igjen veldig beklemt, at vi liksom bare skal overlate Donbass og Krim til nasjonalistiske ukrainere som kaller dem umennesker og undermennesker? Det er med respekt å melde rent tøys at dette hadde gått helt fint, om det ikke hadde vært for russisk intervensjon, eller invasjon, som enkelte heller velger å kalle det. Det er enorme problemer også når det kommer til Ukraina, alene for seg selv, med dype, rasistiske holdninger, voldsforherligelse, og diskriminering. Dette er ikke Ukraina i nærheten av å ta noe oppgjør med, og heller ikke er vi det, vi som støtter dem. Vi reagerer bare på volden, når det er russere eller russisk-støttede opprørsstyrker som utfører den.

I artikkelen til Cohen reagerte jeg særlig på denne uttalelsen fra president Porosjenko, han som liksom skal være en av de moderate:

Han har kalt beboerne i de bombede byene «gjenger av dyr» og sverget på å ta «hundreder av liv for hvert liv av våre tjenestemenn»

Sånn snakker ikke en europeisk leder. Ikke om sine egne landsmenn. Putin får sine uttalelser klippet og vridd så de ikke er til å kjenne igjen, de blir tatt ut av sammenheng, mistolket, feiltolket, alt for å gjøre ham og Russland onde og uberegnelige, alt for å forsvare politikken vi fører mot ham og landet hans. Fra ukrainske ledere strømmer det ut mye verre ting, som knapt nok blir registrert, her hos oss. Det blir imidlertid oppfattet i opprørsområdene i Donbass og Krim, og er med på å gjøre en gjenforening ukrainerne ønsker, både umoralsk og umulig.

Det var særlig en del i kapittelet til Sakwa som opprørte meg, underkapittelet som kalles «The two united states». Ideen er at USA på den ene siden er erke-eksponenten for fri og liberal handel og internasjonal liberalisme, konkurranse og åpne økonomier, stabilitet og orden, en modell de fleste av verdens land har akseptert, inkludert Russland og Kina. På den andre siden er USA senteret i et geopolitisk maktsystem, der landets lederskap blir utfordret av såkalte rising powers. Ukraina-krisen faller ikke så mye i den første, som i den andre kategorien. Det er ikke snakk om at Ukraina skal inn i det vestlige systemet, at de skal ta del i vår velstand og økonomiske liberalisme, det må de gjerne gjøre, men det er ikke det som er poenget. Det her er beinhard maktkamp, og det er mye, mye viktigere for USA å vise Russland – og Europa! – hvem som er Sjefen, enn det er å hjelpe Ukraina. Hadde målet for alle vært det beste for Ukraina, så hadde dette vært løst for lenge siden. Delvis selvstyre for regionene, normale valg, det hadde latt seg løse som ingenting, særlig siden Ukraina ikke har noen vital betydning for verken Europa eller USA. Men her er det hauker i det amerikanske systemet, som kan benytte anledningen til å svekke Russland litt, kanskje til og med få satt dem på plass. Det er anledning for militæret, og NATO, å gjøre seg relevante igjen, gjennom å skape seg en trussel som er litt reell, i motsetning til alt det andre tullet NATO har kriget mot og villet forsvare oss mot.

Det er nok av lenker om dette også, sjokkerende, oppsiktsvekkende. Vi likte jo å se på oss selv som fredselskende, her i Europa, jeg likte i hvert fall av at vi forsøkte å være det. Og så er vi nå igjen på full fart mot randen av storkrig, over en konflikt og en krise, som vi skjønner fint lite av, og bryr oss fint lite om. Det er for sent å redde Ukraina, det landet er fortapt, men det skulle fremdeles være mulig å gjøre resten av verden mulig å leve i, om man på begge sider gir seg med hatretorikken, om man satser på vennskap, ikke fiendskap, om man satser på samarbeid, ikke konfrontasjon. Det er bare to år siden vi var der, men de destruktive kreftene har vunnet frem. Og de er fremdeles i full sving.

I dag var det påske. Det blir ingen oppstandelse.

Verre og verre i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får inn fra byen og landet vi er så glade i. Dødstallene er allerede så høye at ingen helt har oversikten. Olias mor, som jeg nettopp snakket med selv, siden Olia er på jobb, sier at alt nå er stengt. Alle sitter bare hjemme. Ingen tar sjansen på å gå ut på gaten, der folk skyter hverandre, som hun sier.

Olia har lagt igjen et kredittkort der nede de kan bruke om det kniper på pengene. Det er stolte mennesker, de bruker det aldri, og lever på søster Tanyas lille lønn. Nå sier moren det ikke er nødvendig med penger, siden butikkene er stengt. Og de butikkene som er åpne, har ingen varer. Det var en stund planer om at jeg skulle reise dit i morgen. – Det er godt du ikke reiser, sier moren.

I norske medier blir det ensidig presentert slik at det er Janukovitsj som er skurken. Det er han som er presidenten, han som representerer statsmakten. Det er alltid styggere når politiet skyter demonstranter enn når demonstranter skyter politimenn. Men vold er eskalerende, og ingen må få stå uimotsagt å si at dette er fredelige demonstranter. Det er nok av bilder der de slår opp brostein, forbereder molotovcoctailer eller likefrem står med skytevåpen. De har okkupert offentlige bygninger, de har brent og ødelagt.

Da EU gav sin hjelpepakke til Hellas ble det også demonstrasjoner i gatene. Også da tok norske medier i det store og hele demonstrantenes parti, avtalen fra EU og Tyskland var for tøff. Avtalen EU presenterte for Ukraina var atskillig tøffere, likevel ser det ut til at alle mener at denne burde Ukraina gå med på, og at demonstrantene har legitim grunn til å kreve presidenten avsatt, når han ikke gjorde det. For øvrig ble det ganske raskt slik at det ikke var denne avtalen som var hovedsaken, folk demonstrerte for å få avsatt Janukovitsj generelt.

Det samme gjaldt under oransjerevolusjonen i 2004. Den gang hadde demonstrantene legitim grunn, siden Janukovitsj og hans parti hadde jukset i valget. Den gang var også demonstrasjonene fredelige. Den gang kunne ikke Janukovitsj stå i mot. Det ble omvalg, og Janukovitsj tapte. Men det tok ikke mange årene før han ble tatt inn i varmen igjen, som statsminister under president Jusjtsjenko, helten og offeret fra oransjerevolusjonen. I 2010 vant Janukovitsj er demokratisk valg, der han ikke ble tatt i juks, og det er derfor han er president i dag. Neste valg kommer i januar 2015. Det er 10 måneder til. Kanskje kan det gå an å spørre hvorfor det er så nødvendig for opposisjonen å gå all inn, og kreve nyvalg øyeblikkelig? De som mener at Janukovitsj i denne konflikten har vært for steil, og ikke har villet inngå kompromiss, må da kunne se at fra ham har det i det minste vært bevegelse. Han har avsatt regjeringen, og tilbudt opposisjonslederne Klitsjko og Jatseniuk de viktigste posisjonene i en ny. Det er vanskelig å se hva slags bevegelse det har vært i opposisjonens krav. De har krevd nyvalg, og at presidenten går av, og de nekter å godta noe som helst annet.

Det gjør situasjonen svært deprimerende. Hva slags grunn er det til å tro at et nyvalg vil bli respektert? Hva om Janukovitsj vinner igjen? Hva om de østlige og sørøstlige delene av Ukraina ikke vil ha noe av at det skal bli en annen president enn han de har valgt, før perioden hans er over? Saken er at konstitusjonen og lov og rett for øyeblikket er satt til side. Et nytt valg nå vil ikke være legitimt. Det er ingen grunn for at de som er i mot det, skal gå med på det.

I vestlige regioner av Ukraina blir det allerede erklært uavhengighet fra Janukovitsj og hans parti. Det kan gå mot en umulig splittelse av Ukraina, som har som første paragraf i grunnloven at landet skal være suverent og uavhengig, og som andre at det skal være udelelig og ukrenkelig. Det er øst som har all industrien og økonomien, de vestlige delene har ikke mye å leve av, skal de klare seg selv. Det er heller ingen som ønsker en deling. En som virkelig vet hva han snakker om, forfatteren Amdrei Kurkov (Døden og pingvinen), skriver i en glimrende artikkel på BBC at «en fredelig tilbakeføring av makten til Janukovitsj i de Vest-Ukraina ikke lenger er mulig». Det skrev han 28. januar. Siden har det blitt betraktelig verre.

Det begynner å se vanskelig endatil med en teoretisk mulighet for en fredelig løsning på konflikten sånn den har utartet seg. Jeg satte lenge min lit til valget i januar neste år, om bare demonstrantene roet seg og alt roet seg frem til da, så kunne vi få et demokratisk valg, og få Janukovitsj avsatt da. Nå ser det ikke særlig mulig ut. Det har gått for langt, hatet er for stort på begge sider, og begge sider har gått over grenser det ikke er så lett å gå tilbake fra. Plutselig kan jo Janukovitsj finne på å annullere hele valget, han har jo alt å tape på det. Og ti måneder ser nå plutselig fryktelig lenge ut.

Men sånn som det er nå kan det heller ikke fortsette. Gårsdagens forsøk på våpenhvile holdt ikke engang et døgn. Det er ikke så rart, opposisjonslederne Klitsjko, Jatseniuk og Tsjagnybok har ingen kontroll på demonstrantene. Oppstanden lever nå sitt eget liv. Plutselig lever kanskje opprørspolitiet, Berkut, også sitt eget liv. De liker sikkert heller ikke å se kameratene sine bli drept, det blir personlig for dem også. Og hvem vet i det hele tatt hva slags kontroll Janukovitsj har over maktapparatet sitt.

Det er dystre, dystre tilstander. Forhåpentligvis er dette et bunnpunkt. Men når den triste sannheten skal sies, så er det lettere å se for seg hvordan dette kan bli verre, enn hvordan dette kan løses. Jeg tror ingen egentlig ønsket situasjonen vi har nå. Og ingen vet egentlig hvordan vi skal håndtere den. Mitt forslag er raskest mulig forsoning, og nedkjøling av konflikten. Folk bør ikke gå ned på uavhengighetsplassen. Politiet bør holde seg unna demonstrantene. Ingenting av dette virker særlig realistisk.

11. april har min kone og jeg flybillett til Kiev. Forhåpentligvis skjer det et under til den tid.

Bobby Fischer (1943-2008)

Under den forrige skikkelige VM-kampen mellom bulgareren Vassiliij Topalov og russeren Vladimir Kramnik, ble det fra leiren til Topalov protestert mot at Kramnik oppholdt seg altfor ofte på toalettet. Protesten var kanskje litt kuriøs, men kanskje heller ikke helt urimelig, da Kramnik kunne finne på å gå inn på toalettet sitt 40-50 ganger i løpet av et parti, og toalettet var det eneste stedet ingen kunne observere ham. Sergeij Danilov, Topalovs manager, mente at Kramnik da kunne jukse og bruke avanserte datamaskiner til hjelp, og krevde derfor at toalettet skulle bli avstengt, og at de i stedet skulle ha et felles toalett. Kramnik forsvarte seg med at han brukte toalettet sitt til å slappe av og spasere frem og tilbake for seg selv, at eget toalett var en del av kontrakten for matchen, og at han ikke ville finne seg i at denne retten ble nektet ham. Protesten til leir Topalov ble likevel tatt til følge av den internasjonale sjakkorganisasjonen FIDE, hvorpå Kramnik som da ledet 2-0 nektet å møte til neste parti, og ble dømt til tap.  Skandalen var enorm, og særlig siden VM-tittelen i sjakk hadde vært i krise siden den ble delt tilbake på 1990-tallet, da russeren Garri Kasparov (som egentlig er fra Baku, i Aserbadsjan!) meldte seg ut fra FIDE og spilte sin egen VM-kamp mot engelskmannen Nigel Short, og FIDE organiserte sin egen VM-kamp mellom deres forrige mester Anatolij Karpov og nederlenderen Jan Timman. Siden da hadde VM-tittelen vært omstridt, og særlig da Garri Kasparov som utvilsomt var verdens beste spiller tapte tittelen mot Kramnik i 2001, og sjakkverdenen hadde en som var best i rating (Kasparov), en som hadde FIDE-tittelen (de hadde VM-turnering annethvert år, og deres tittel var lite anerkjent) og en den tradisjonelle tittelen (Kramnik). Mathcen i 2006 skulle altså gjøre slutt på nærmere 16 års strid, og så skulle det bli ødelagt av en toalettskandale? Mange som fulgte matchen var selvsagt opprørte over at en tittelmatch skulle bli avgjort av kontroverser utenfor brettet, men slike kontroverser har egentlig vært sedvanen gjennom sjakk-VMs historie, og ingen var mer kontroversielle enn Bobby Fischer.

Robert James Fischer ble født i Chicago 9. mars 1943. Han utmerket seg tidlig som et eksepsjonelt talent, og slo for alvor gjennom i et spektakulært parti der han ofrer selveste dronningen og vinner mange, mange trekk senere mot storspilleren Donald Byrne i 1956. Fischer er da bare 13 år, og han bruker ikke lang tid på å bli den beste spilleren fra USA og en av de få vestlige spillerne som kan utfordre Øst-Europas og særlig Sovjetunionens hegemoni. Hvor sterke Sovjetunionen egentlig var, ser vi tydelig i dag, da de tidligere Sovjetrepublikkene totalt dominerer alle mesterskap i lagsjakk, og alle land som er i nærheten av å kunne utfordre dem, er forsterket av spillere som er utflyttet derfra. Etter andre verdenskrig var sjakk storpolitikk i øst, og skulle vise kommunismens overlegenhet overfor vestens kapitalisme og dekadanse og alt som ille var. Som propagandamiddel var det rimelig vellykket, Bobby Fischer er faktisk den eneste utfordrer til VM-tittelen i Sovjetårene etter krigen som ikke kom fra Sovjetunionen. Men det er ennå et stykke frem dit.

Bobby Fischer utmerket seg først med en ubegrenset selvtillit og en enorm vinnervilje, fra han var 15 år regnet han alltid seg selv som favoritt til alle turneringer han stilte opp i, og han skulle alltid vinne alle kampene. Men han var ung, og han var avskåret fra de viktigste åpnings- og partianalyser som den gang bare fantes på russisk. Han hadde heller ikke noe stort hjelpeapparat rundt seg, som engelskspråklig sjakkspiller var han så mye bedre enn alle andre, at det egentlig var få som hadde noe å bidra med. For russerne var det derimot ikke noe problem å finne noen sekundanter, som i et hvilket som helst annet land ville nådd verdenstoppen (spesielle regler gjorde at det bare var fire stykker fra hvert land som kunne delta i de største turneringene, slik stengte de beste Sovjeterne for hverandre). Fremgangen til Fischer var enorm, men han skulle ikke bare ha fremgang, han skulle være best. Og når han ikke var det, måtte det ha andre årsaker enn selve sjakken. Slik utviklet Fischer sin berømte paranoia.

I møte med Sovjetunionen under den kalde kragen hadde paranoide trekk førsteklasses forhold å utvikle seg i. Hvor mye av det Fischer påstod som faktisk var sant, er vanskelig å vite, men noen av beskyldningene er det nok kanskje noe i. For eksempel hevdet han at de store spillerne fra Sovjetunionen ofte spilte remis (uavgjort) mot hverandre, og med det kunne få en rolig i dag i løpet av en lang turnering, mens han måtte kjempe for fullt hver eneste gang. Han hadde en rekke andre beskyldninger også, og på midten av 1960-tallet trakk han seg rett og slett tilbake fra all sjakk, fordi han mente forholdene var uutholdelige. Det er hva han gjør her som gjør at Fischer med rette kan hevde å være sjakkens konge til alle tider.

Fischer kommer tilbake til VM-syklusen på begynnelsen av 1970-tallet, det er da russeren Boris Spassky som er verdensmester. Fischer har da omtrent ikke spilt turneringssjakk på høyestenivå, men bare studert åpninger og jobbet for seg selv. De få turneringene han deltar i, gir et lite forvarsel om hva som er på gang, men ingen kunne forutsi hvor sterk han egentlig var blitt. Resultatene er legendariske. På veien mot finalen skulle han møte russeren Taimanov, dansken Bent Larsen og russeren Petrosjan. Matchen mot Taimanov ble kort prosess, 6 – 0 til Fischer, et aldeles uhørt resultat, og det er et faktum at Taimanov ikke fikk lov til å spille mer internasjonal sjakk etter dette. Mathcen mot Bent Larsen, som den gang var helt på høyden av sin fantastiske karriere, endte også 6 – 0. Det skal ikke være mulig. Så var det Petrosjan, ex-verdensmesteren, og en spiller som praktisk talt aldri tapte. I stedet for å lage egne planer og spille aktivt, sørget Petrosjan for å ødelegge motstanderens planer og spille passivt, til motstanderen eventult gjorde en feil. Med denne spillestillen er det ikke rart at mange partier endte uavgjort, og at Petrosjan omtrent aldri greide å vinne noen store turneringer, fordi han også spilte remis mot de dårligere spillerne rivalene slo. Men som match-strategi var taktikken meget lur, i løpet av en rekke partier måtte motstanderen før eller siden bli utålmodig og gjøre en feil. Og reglene var klare: Førstemann til seks. Fischer vant 6 -1.

Mot 3 av de sterkeste spillerne i verden hadde Fischer nå sjokkresultatet 18-1, lignende har aldri blitt oppnådd, verken før eller siden, og nå ventet hovedmotstanderen – selveste verdensmesteren, Boris Spassky, i Rekjavik. Nå er det ingen overdrivelse å si at Sovjetunionen mobliserte absolutt alt, for ikke å bli ydmyket av denne enslige amerikaneren. Amerikanerne mobliserte også, men de hadde ikke så mye å bidra med annet enn støtte og entusiasme, og paranoide Fischer hadde ikke større tiltro til sine egne, enn til sine motstandere.

Rundt tittelkampen i Reykjavik er det skrevet tjukke bøker om alt som foregikk i bøkene. En av beskyldningene gikk for eksempel på at motstanderen forsøkte å forgifte luften med radioaktivitet, slik at man «tok prøver av luften» og snurret beholdere for å fange inn luft, og ta det med til laboratoriet for å undersøke. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene, ingen beskyldning var uprøvd, og interessen for sjakk har aldri vært større enn for denne kampen som ble et symbol på kampen mellom øst og vest. Og forviklingene og utsettelsene til første parti var nærmest uten ende. Og selve partiet ble også meget spesielt.

Fischer skulle ha sort, og da gjelder det ofte om å forsvare seg på det høyeste nivået. Fischer klarte det bra, og partiet så ut til å gå mot uavgjort da Fischer gjør et av de mest berømte trekkene i sjakkhistorien. Jeg skal se om jeg får lagt inn stillingen en gang jeg har bedre tid, her rekker det å si at Fischer setter bort en løper ved et trekk ethvert barn som spiller sjakk, vet er dårlig. Overraskelsen var enorm, og uttalelsen til Fischer «jeg spilte som en kråke», verdensberømt. Fischer lå under 1 – 0.

Og Fischer hadde ikke vært Fischer, om han ikke nå protestert mot alt mulig annet. Det var TV-kameraer, det var det ene med det andre, og hvis dette ikke ble rettet på, ville Fischer nekte å stille opp. Problemet var bare at alt dette var kontrakter inngått på forhånd, så da Fischer ikke møtte opp, ble klokken hans allikevel startet og Spasskij kunne sitte rolig å vente til seieren ble hans. Regelen var best av 24 parti, og Fischer lå nå under 2-0 og hadde i tillegg krav han ikke fitt innfridd. Men også for Fischer stod mye på spill, dette var jo hans sjanse til å ta VM-tittelen, han hadde jo aldri vært bedre, og det han hadde jo ofret hele sitt liv for sjakken. Så til neste parti møtte han opp.

Og heretter ble det den sjakkfesten alle hadde håpet på. Til parti nummer tre stilte Fischer opp, med svart, og i stedet for å forsvare seg gikk han rett i angrep med en aggressiv åpning, og noen nye trekk han hadde funnet i studiekammeret sitt. Spasskij tapte, og han tapte også nummer 5 og 6 og 8 og 10, før han slo tilbake i det 11’te. Her er det viktig å huske på at Spasskij hadde hele verdenseliten til å se på partiene sine og åpningene til Fischer, særlig er det berømt hvordan den kjente angrepsspilleren Mikhail Tal, kalt trollmannen fra Riga, så på en av de aggressive åpningene til Fischer og fant de trekkene som skulle til for å beseire dem. Det var denne åpningen som ble spilt i 11’te parti, og alt sammen står i Tals egen bok og i flere andre bøker.

Nåvel, for å korte ned på historien, Fischer vant denne matchen 12,5 – 8,5, en voldsom seier for ham, og amerikanerne forsøkte å gjøre det til en voldsom seier for dem også. Men Fischer hadde bare forakt til overs for landet sitt, som han hadde til det meste, og forholdet til de amerikanske myndighetene ble mildt sagt anstrengt etterpå. Fischer spilte heller ikke et eneste offisielt sjakkparti etterpå, han fikk aldri innvilget betingelser han mente var gode nok. Særlig er VM-matchen mellom ham og den neste utfordreren, Anatolij Karpov, en kamp alle sjakkelskere gjerne skulle sett. Det hadde vært tidenes match, men Fischer stilte som betingelse at det skulle være førstemann til 10 poeng, at uavgjorte partier ikke skulle telle med, og at han som verdensmester skulle vinne hvis stillingen ble 10 – 9 til Karpov, altså at utfordreren måtte vinne med 2. Det er ganske forståelig at Karpov ikke gikk med på dem, men hva som egentlig foregikk der i kulissene, er det ingen som vet.

Det må også med at Fischer hadde et kort og omstridt comeback i 1992. Han spilte der en «revansjekamp» mot Boris Spasskij i Jugoslavia, som på den tiden var boikottet av FN. Selv om Boris Spasskij hadde vært aktiv også etter kampen i 1972, og emigrert til Frankrike på 1980-tallet, var Fischer enda mer overlegen denne gangen, og vant overlegent på ny. Siden flyktet han til Fillippinene for å slippe unna amerikanske myndigheter som ettersøkte ham for skatteunndragelser og den ulovlige matchen i Jugoslavia, og til slutt tilbake til Reykjavik, hvor han alltid var velkommen, og hvor han altså døde 17. januar 2008.