Russisk fest i Arboretet, 2019

Det har vært en stund uten blogging. Det har ikke vært fordi det ikke har vært noe å blogge om. Kanskje burde jeg skrive noen innlegg og tilbakeposte, det er mange innlegg jeg burde skrevet, men det er hektisk med mange ting om dagen, og jeg har ikke stunden som kreves for å få satt meg ned og skrevet hva jeg opplever og tenker på. Før nå.

Og det med en fest på Rogaland Arboret. Det er en fast tradisjon for Irina og meg. Jeg tror vi har vært der alle år siden hun ble født, og jeg har skrevet om flere minneverdige arrangement der. Det er foreningen Rogaland Novgorod og Troika som arrangerer. De har nå 27 års jubileum. Jeg har vært med siden 2014, vet jeg.

Uansett. Irina og jeg kjørte av gårde i vill fart, siden vi som vanlig var for sene. Vi kom akkurat litt over tiden, men det betydde lite, for arrangementet hadde ikke kommet i gang, og var løst organisert. Straks traff jeg venner, kjente og kolleger å snakke med, mens Irina også ganske snart fant en venninne, i Diana. Det er fint for Irina disse kveldene og ettermiddagene, for det er mange tospråklige barn, slik som henne. Her kunne hun snakke russisk. Da får hun sagt alt hun vil.

En mild kritikk av arrangementet var at det var temmelig mye på planen før maten og kaffen. Sånt er ikke lurt, tror jeg, før folk har spist, er de sultne, og da venter de på mat. Det er tålmodigheten akkurat litt lavere å holde ut med sangnummer og forskjellig, om utøverne er aldri så flinke. Når man er mette og har kaffe, går sånt lettere. For meg som hadde Irina, merktes det litt ekstra, siden Irina gjerne ville spise, og hun nok ikke var i målgruppen for sangen og innslagene. Til slutt snek vi oss til å forsyne oss med en matbit, enda det formelt ikke var planen ennå.

Men før alt dette var det konkurranse. Det er sjarmerende greier, det er Troika som arrangerer, stort sett russiske mødre, gift med norske menn. Og de har stafett, springe rundt omkring, og gjøre litt forskjelig. Ganske enkelt. Og veldig uhøytidelig. Irina og jeg var på et lag der også Diana var med, hun er 5, og så var en gutt på 7-8, og moren hans. Alle de andre lagene hadde tre voksne. Diana og særlig Irina hadde akkurat litt vanskelig for å skjønne konseptet med hva stafett var for noe, og også hvor man egentlig skulle løpe, og hva man egentlig skulle gjøre. Den første øvelsen var også litt komplisert, med å løpe rundt en bøtte, kaste et eple i bøtten, ta ut eplet, og litt uklart hvem som egentlig skulle gjøre hva. Irina og Diana løste dette på utmerket måte, og løp samtidig, og kastet også naboens eple i nabobøtten. At de løp samtidig, sørget for at vi vant akkurat denne delen av konkurransen. Siden kom vi på andre og tredjeplass og sånt, og til slutt tredje, av tre. Premien var en flott medalje, som Irina gikk med hele dagen etterpå.

Serveringen var skiver med ost og salami, og grønnsaker, og så russiske pelemeni. Det gikk unna. Så var det rikelig med kaffe, og vafler, og litt kake. Irina var nå utenfor i evighetsmaskinmodus. Hun hadde tatt av seg kjolegenseren «fordi det var så varmt», og løp nå rundt i to tynne genrse, og strømpebukse. I regnet. Det var mellom 10 og 12 grader, så det var ganske utrolig hun holdt ut, men det gjorde hun altså, og nektet plent å ta på seg både kjolegenser og jakke. Konstant så jeg henne løpe etter de akkurat litt eldre barna, i tikken, i et par timer. Hun hadde det absolutt storveis, og gråt bittert, bittert da vi til slutt måtte gå. Klokken var da 2100. Det begynte klokken 1600.

Jeg må også ta med en episode i kategorien mest uventede svar. Det var en brasilianer som kom, i brasiliansk tid, klokken 2000, fire timer etter det skulle begynne, og en time etter det skulle være slutt, men veldig til stede tiden han var der. Han snakket også til min store overraskelse russisk, og dette kan jeg si var overraskende, siden dette er en gammel kjenning, jeg visste hvem han var. Så jeg spurte hvordan han hadde lært seg russisk, og før du leser videre, bare vit at dette her er det umulig å gjette. Du kan gjøre en milliard forsøk, og ikke komme opp med det riktige.

Han sa han hadde studert komposisjon, i Brasil. Det var de gamle komponister, J. S. Bach, og den slags, han hadde studert dette. Så var det en kar fra Villnius, en jøde, ved navn Baron von Tiscenhaus, eller noe sånt, en mektig baron, som hadde bodd i området i tusen år, kunne føre slekten tilbake så langt, og altså hadde et baroni. Så kom Lenin til makten, i 1917, og da var det ikke så bra å ha noe baroni, de ble inndratt av staten, eiendom er tyveri. Hans forfar måtte altså flykte, og sånn kom de til Brasil. Der fikk han beholde baron-tittelen. Og så studerte han altså komposisjon. Med ham lærte denne brasilianeren russisk i fire år.

Så da så. Det var jo ganske logisk.

Kvelden ble avsluttet med en fargerik quiz, der det var vanskelig å høre både spørsmålene og svarene, og så var det altså å kjøre hjem. Selvfølgelig var det andre interessante samtaler med russere også, det var fine innslag, fin sang, fint spill, men alle detaljer skal ikke med. Det er nok nå. Fem timer varte det, fem bra timer. Til neste år er vi der igjen. Irina vil tilbake allerede i dag.

Kald regnværsdag i botanisk hage

Tidligere er søndager i Kiev forbundet enten med lange turer langs venstre bredd av elven, eller turer i den botaniske hagen. Søndager er fridag, og selv om vi alltid har fri her nede, er det som om vi liksom vil ha litt ekstra fri søndager. Da vil i alle fall jeg gjøre noe skikkelig fritidsaktig, slik de gjør det de som bor her nede fast. Søndagen i den botaniske hagen i dag, ble imidlertid ikke minneverdig som de pleier å være søndager der.

Vi er vant til å ha det veldig sommervarmt når vi er i Kiev. Den ene gangen vi har fått være her over lengre tid, uten at det er sommer, var når vi var her nede i forbindelse med pappapermen min i 2015. Da også var det vinter som gikk mot vår, kaldt, men ikke surt. Ellers har vi vært her vinterstid.

Nå er det høst. I dag lå tåken tjukk som smog over byen og elven. Innenriksministeren, Arsjen Arjakov, postet på engelsk på Twitter, og brukte det vanlige navnet på byen, og ikke den ukrainske transkripsjonen ukrainske styresmakter insisterer på. Jeg reiste ut til treningsanlegget i Hydropark i denne tåken. Over broen i metroen var det ikke mulig å se ned til vannet i elven under. Det var nok et mektig syn fra høydene rundt.

Mens jeg trente gikk det i forelesninger om gamle bysants, eller det østromerske riket, som det nå kanskje er i ferd med å bli kalt. Etter å ha vært i Kiev, går turen for meg videre til Aten, så det er greit å være litt forberedt. Senantikken er også hovedfaget mitt, så her er det en del repetisjon og påminninger for meg, i tillegg til en god oversikt og innsikt. Som de fleste andre i Norge, kan jeg mye bedre hva som videre skjedde i den vestlige delen av riket, det som ble til Europa som vi kjenner det, enn til de østlige, som det bysantiske riket var. Treningen gikk trått. Kroppen er ikke forberedt for alle repetisjonene jeg har tenkt å gi den, og går ikke med på det. Heller ikke i dag fikk jeg gjennomført programmet som det var tenkt.

Da Olie og jeg var på Krim første gang i 2009, første året vi var sammen, så fant vi et busskur der det stod skrevet Predatel. Slik lærte jeg meg ordet, som betyr «forræder». Olia satte seg i busskuret, og jeg fotograferte. Det er stor humor, her borte, sånn de liker det. Hun hadde jo også det helt riktige blikket, til å sitte i et slikt busskur, med predatel skrevet over hele. Siden har det vært en referanse, hver gang hun har gjort noe «forrædersk».

Det gjorde hun også nå, på vei til botanisk hage. Olia ville heller til kjøpesenteret, Arsjan, og få byttet klærne hun hadde kjøpt til meg, og som ikke passet helt. Jeg syntes ikke det var noe å gjøre på en søndag, jeg ville gjerne ha henne med, og sa at dette måtte hun vente med. Vi kunne gå mandag, eller en senere dag i uken, så kunne til og med jeg være med, slik at jeg fikk prøve klærne. Til botanisk hage ville jeg uten ekstra poser med klær å drasse på. Men Olia er ustyrlig. Da hun kom ut til oss på lekeplassen utenfor, så hadde hun med seg tre bæreposer med klær i hånden. Og da vi kom til nest siste busstopp, før botanisk hage, forsvant hun ut. Predatel.

Dermed ble det Irina og jeg alene. Og vi hadde ikke vært der mange minuttene, før Tasia kom med Vova. Det er en dårlig erstatning, for Olia. Tasia er søt og snill, men hun eier ikke tålmodighet, så med henne blir det et race fra den ene aktiviteten til den neste. Irinas nye onkel, Vova, henger med så godt han kan, men også for ham var det nok ganske guffent i regnet. Det var slik håpløst, kaldt regn, helt hvit himmel, 7-8 grader, og lett regn som aldri gav seg. Min plan var å få sett gjennom noen gloser på mobilen, men det var ikke så lett å stjele seg tid til det nå. Heller ikke er det så lett, når mobilen blir våt.

Det er vanskelig å si hvordan Irina hadde det. Hun var godt kledd i tykk og stor allværsjakke, den holdt vær og regn og væte ute, men buksen var dongeri, og den ble våt og skitten som dongeri blir. Jeg kunne jo ikke la det være noen hindring for Irinas aktivitet, hun fikk sitte på alle disser og krype rundt, som hun ville. Og hun løp etter Tasia, og hang med. Men det var ikke de kontinuerlige smilene og elleville ropene vi er vant med, når Irina er i sitt ess. Kanskje er hun også plaget litt av været? Eller kanskje er ikke disse lekene så fantastiske, lenger, som de var da de var nye? I alle fall følger jeg mer enn frivillig med, da Irina setter kursen mot utgangen etter et par timer.

Om sommeren ville det ikke vært noe snakk, da hadde vi tatt turen ned til sentrum, 62 til Kontraktova, og gått på georgisk restaurant, før dagen hadde fortsatt opp en tannbane eller noe annet moro. Nå føltes det bare dumt å gjøre noe slikt. Irina var jo våt og skitten, mens jeg var våt og kald. Dette var en innedag, så vi reiste hjem. Sånn måtte det bli.

Hjemme ventet babusjka med en stor tallerken suppe. Jeg hadde på morgenen kjøpt inn rikelig med øl å kose meg med, selv om jeg aldri koser meg så rikelig som jeg kjøper inn, jeg vil gjerne ha hjernen pigg og rask, men lite grann til maten og kort etterpå gjør bare godt. De ekstra timene brukte jeg på å fordype meg i nyheter, det mest motstandsløse å lese, ulikt meg har jeg satt meg godt inn i groteske kriminalsaker som den amerikanske massemorderen i Las Vegas og han danske oppfinneren, og den parterte kvinnelige journalisten. Det er BBC og Guardian som er mine viktigste nyhetskilder, da det begynte å bli tomt der, leste jeg også litt i Der Spiegel, for å få inn litt tysk, og New York times, fordi de hadde en omfattende bakgrunnsartikkel om livet og personligheten til han som skjøt i Las Vegas. Slike ting kan de, i New York times, bakgrunnsartikler som dette gjør de skikkelig. Det er når sakene blir politiske man kan begynne litt å lure.

Sent på ettermiddagen kom også Olia hjem. Hun hadde hatt det kjempebra, og var storfornøyd over å ha funnet flere klær til meg, der på Arsjan. Jeg må ikke tenke at hun svikter meg, med å gå dit, men at hun gjør det godt for seg selv. Der finner hun all rekreasjonen hun trenger, det er avspenning og komfortsone, det er det hun gjør der andre går på pub eller til psykolog, pengene hun bruker er ikke bare vel anvendt med tanke på klærne, men også hennes mentale balanse. Av de fire hele dagene jeg har vært i Kiev, har hun vært på dette kjøpesenteret fire av dem. Og i timevis hver gang. Ennå er det kanskje ikke slutt, for ennå passet ikke alle klærne helt som de skulle.

Videre utover kvelden var det mye å slappe av, leke litt med Irina, og bare være inne. Mørket kommer allerede tidlig, og man ser også at Ukraina er et fattig land, i at lite er opplyst utenom hovedgatene og de viktigste plassene. Lekeplassen utenfor, er bekmørk, som alle lekeplassene er her. Irina liker alltid å gå ut, det skal vi være veldig glade for, men i mørket og regnet og høstkulden er det like greit å la være. Hun har det fint inne også, finner ting å pusle med, om det er film og spill på en skjerm, eller om det er biler eller dokker å leke med. Internett er litt ustabilt, det klarer ikke alle nettbrettene og telefonene vi har, med så mange folk og familier samlet, så det hender YouTube blir låst for henne. Det ser ikke ut til å plage henne nevneverdig. Vi har det fint i Kiev.

Kald høstdag på Sele

Det er en kald og grå november vi nå er inne i. Jeg ser på bildene fra i fjor, da jeg var i permisjon med Irina. Det er noen prakftulle bilder fra Sele og fra Melsvatn, nydelig, lav høstsol, og skarpe, klare farger. I år er det grått. Kaldt. Surt.

Stranden har vært mer innbydene enn dette.

Likevel går Irina og jeg ut hver søndag. Hver årstid har sine ting å se. Nå er høsten på det nærmeste slutt, bladene er falt, og det er ikke så mye å jage i skogen etter. På heiene og markene går ikke sauer og beiter. På fjelltoppene, selv de lave vi har i Sandnes, er det kaldt. Vi kan ikke være ute lenger enn et par timer, det blir småturer. Sist søndag var det Vagleskogen, den lille tøyseskogen på Ganddal, i dag var det Jærstrendene og Ølberg.

Ølberg er en strand som trekker og trekker. Jeg kan huske den fra min tidlige barndom. Jeg har alltid likt den. Her er en elendig strand, det er riktig, liten og vanligvis med fullt av tare, rar lukt, og ingen skikkelige bølger. Det er mer ei bukt, enn ei jærstrand. Men det er svaberg og små øyer, mye å klatre på og se etter. Og det er bunkere, så fantasien kan ta seg en tur tilbake til andre verdenskrig, og forestille seg hvordan det var å være tysk soldat stasjonert her.

Lille Irina er langt i fra å skjønne alt dette, ennå. Hun vil til sandstranden. I dag var det veldig koselig i bilen, allerede oppe på Malmheim skjønte hun hvor det bar, og hylte av glede. Vi brukte det russiske ordet platsj, «strand», det tror jeg ikke hun skjønner ennå, hun vil alltid til mor (med kraftig skarre-r, det er bestemor, min mor), til Tone og ‘ara (også kraftig skarre-r, det er Sara, søskenbarnet). Men hun finner seg likevel i det og liker det, samme hvor vi drar.

Ølberg ser imidlertid ut til å være en favoritt, også for henne. Vi har vært der så mange ganger, til alle årstider, vil jeg si. Men akkurat i år hadde vi en fantastisk sensommer, med badevær langt uti september, da storkoste hun seg, vi oss.

Nå var det naturligvis for kaldt til bading. Men Irina serverte oss gledeshylene sine likevel, der hun forlot bilen, og ruslet bort til stranden, uten annet å bære på og leke med enn seg selv. De små hendene gikk ned i sanden, og plukket opp. Det var fire grader, men jeg sparer henne for vanter, så hun får lov til å gripe ting og ta på ting. Jeg har bæremeis, meningsløst denne dagen.

Irina trår på tare, og kjenner det er glatt. Vi løper litt ut og inn mot bølgene. Hun har støvler på seg, men har ennå ikke skjønt at det betyr hun kan være litt uti vannet, la bølgene skylle lite grann opp. Jeg har fjellsko, og tenker jeg skal være forsiktig med saltvann på dem, uten å vite om jeg har dekning for denne bekymringen.

Rett som det er setter Irina seg ned, og får sjokolade. Den ene hånden er full av sand, så hun må få i den andre. Annen nistemat er ikke verd å spise. Det er kaldt og surt. Begynner å regne også.

Irina er så liten at hun ikke har lært at regn er noe vi skal unngå. Jeg skal ikke være den som lærer henne det. En sann vestlending lar seg ikke merke av været, det er bare reduksjon av livsutfoldelsen. Må man vente til det er sol før man kommer seg ut, blir det mye dyster innesitting. Man må glede seg i regnet også, ikke ta værforbehold.

Nå hadde verken jeg eller Irina kledd oss særlig bra. Irina hadde en tykk kjeledress, ypperlig mot kulden, dårlig mot regnet. Jeg hadde min nye dagligturjakke, den som tåler litt regn, men ikke så mye, og som blir for kald når det er kaldt. Jeg har frøset hver eneste tur i november. Jeg har ikke helt funnet ut av det. Med den gamle allværsjakken hadde jeg fleecejakke under, og hadde det da greit. Med den nye jakken er det ikke plass til noen tykk fleece, som jeg har.

Uansett, Irina fikk bestemme veien. Plutselig satte hun opp i sanddynene, og gikk av gårde i gresset og det som vel heter Marehalmen. Jæren Friluftsråd styrer og romstrerer, og forsøker å forvalte naturen så sanden holder seg der vi mennesker vil. De bygger gjerder og greier, og setter opp skilt for å fortelle hvorfor. Det nye Ølberghuset vitner om business, med den gamle Ølberg-kiosken nå forvandlet til en økonomisk melkeku, lokkende luksusrestaurant og det som ser ut som boligutleie. Ikke vet jeg. Jeg synes brannen i det gamle, røde huset var mistenkelig. Det passet litt for godt for næringslivet å få bygget noe nytt, noe mer «berikende», i penger.

Irina hyler av glede også når hun finner frem til lekeplassen. Det regner nå skikkelig, hun er kliss våt. Og jeg er så kald og så avhengig av hanskene at jeg ikke vil fiske opp mobiltelefonen for å se an noen russiske gloser. Jeg står bare og venter. Maser ikke på Irina, ikke i det hele tatt. Hun skal få leke så lenge hun vil. Ingen plasser er bedre enn ute.

Båtene velger vi imidlertid ikke å se på. Det er Irina selv som straks går tilbake. Kjeledressen er våt og ekkel, full av sand også. Jeg vrir den av, og setter henne noenlunde tørr i setet i bilen. Tar på henne en fleecejakke jeg tok av før vi gikk ut. Skrur opp varmen litt. Gir henne en sjokolade.

På vei hjem kjører vi over Hellestø, opp ved Tjelta, og hallen ved Dusjaland, og så derfra over Malmheim og hjem. Den abnorme lagerhallen til Rema og Posten, like ved Vagleskogen, vitner om den nye tid. En tid der vi mennesker tar oss til rette.

Kald regnværsdag innendørs

Denne posten blir tilbakepostet fra lørdag ettermiddag. Jeg sitter utenfor restauranten Prego, lille Ira sover ved siden av meg, og når hun våkner skal vi inn og spise. Det er hun og jeg i dag, mor Olia har fri fra oss, og sysler med de tusen ting som stadig opptar henne.

Jeg vet ikke om det er innlandsklimaet i Kiev som gjør at temperaturen kan svinge så mye fra den ene dagen til den neste. Hos oss på Vestlandet i Norge kan også værskiftene være plutselige og dramatiske, som utlendingene setter på t-skjortene sine: disappointed about the weather? Wait five minutes! Men hos er det været som skifter, regn og sol, skyet og pent, temperaturen pleier være ikke så verst stabil. Når det først er kaldt eller varmt, pleier det være det en stund.

Ikke i Kiev. Der kunne jeg gå i kortbukse og bar overkropp torsdagen. Det var sol og over 20 grader, sommer i Rogaland, men neste dag var det under 10 grader og regn. Pøsregn.

Jeg startet dagen grytidlig ved å løpe til Hydropark, i kjent stil, kortbukse og t-skjorte. Det er et litt autistisk trekk hos meg, jeg følger kalenderen og hva jeg har bestemt meg for. Har jeg først begynt med kortbukse, kan jeg ikke ta hensyn til været og begynne å skifte og styre etter hvor kaldt og vått det er. Iphonen viste også at det skulle være opphold på morgenen, frem til klokken ni. Rikelig med tid for meg, som løp av gårde før klokken var seks.

Værmeldingen var altså feil. Det var 7-8 grader, uopphørlig regn, og så ufyselig at jeg løp til metroen heller enn til parken. I treningsanlegget var det 3 stykker som trente, inkludert meg. De to andre var selvfølgelig godt kledd, tykt i flere lag, lue og vanter. Og de holdt seg konsekvent under tak.

Ikke jeg. Jeg smøg meg bare under taket mellom øktene, alle apparatene jeg skulle bruke var ute i den frie luft. Mange av dem måtte jeg sitte eller ligge på. Klissvåt ble jeg, selvfølgelig, og iskald. Men jeg strevde med ikke å vise det med en mine, og undertrykke skjelvingen jeg sterkt følte for.

I metroen hjem ble det dirkete tåpelig. Den er stappfull om morgenen, selv om det går under minuttet mellom hver avgang. Man må virkelig presse seg inn. Og der kom jeg, klissvåt og i kortbukse, tydelig fra trening. Mellom tørre og velkledde damer og herrer, ærbødig på vei til jobb. Min oppgave var å la være å hakke tenner.

Jeg tok en laang, vaarm dusj da jeg endelig kom hjem. Så mye kan jeg si. Helt ulikt meg tok jeg på meg en tøyjakke utenpå genseren, innendørs, og gikk slik hele dagen. Jeg lukket vinduer vel så ofte igjen, som opp. Med andre ord var jeg ikke til å kjenne igjen.

Sammen med de andre var jeg inne hele dagen. Sov mye, eller lå på sengen. Spiste lange måltider. Brukte tid på å oppdatere meg i nyhetsbildet, ta igjen litt av det tapte, der. Hele dagen regnet det. Først helt på kvelden kunne lille Ira og jeg ta en tur ut, i lekeparken, frem til det ble mørkt. Det ble det etter en halvtimes tid.

Skjærtorsdag, enda en innedag

I dag stod jeg opp, og tok på meg varmt treningstøy for å løpe ut, men lille Irina våknet også, og dermed ble min morgen med henne. Jeg sjekket sosiale medier og nyheter på nettet, mens hun satt søtt ved siden av og så på YouTube. Etter noen timer var mama Irina klar med frokosten, en kraftig pastarett, om pasta kan være kraftig. Stekt i kraft og fylt med kjøtt, kan den det. Ikke italienske tomater og fancy ruccola ved siden av, men solide, russiske sure agurker. Øl i 2,5 liters flaske. Mat for menn.

Lille Irina og konemor sover nå, men det er for sent for meg å løpe og trene, og været innbyr heller ikke til noen ting. Det er tett snø, grått og trist, og +2 grader. Ingen antydning til vår, og heller ingen solfylt påskestemning, som jeg ser bilder av fra Norge. Jeg kan bare godt trene når Ira sover. Det gjør hun ikke lenge nok nå. Derfor blir det en kort bloggpost i stedet.

Dagene våre kommer liksom ikke ordentlig i gang her nede. Jeg liker å gå lange turer med Irina i vognen og til fots, være ute lenge, men surt og kaldt som det er, er det ikke riktig koselig. Når det er runder i kandidatturneringen i sjakk liker jeg også å få med meg dem, men det er noe jeg greit kan prioritere bort om det er andre og viktigere ting som skjer. Konemor Olia organiserer mye med datsjaen vår, og er bekymret for om hun gjør de riktige valgene, og om tingene hun legger igjen der ute, kan bli stjålet. I går forsvant hun inn i en buss da vi var ute og gikk, hun skulle på en utstilling for byggearbeid. Irina og jeg snudde og gikk den korte veien hjem. Underveis sovnet hun i den lille vognen, og jeg satte meg på en benk utenfor blokken vår, der leilighetens WiFi rekker frem, og så på den første timen av sjakkrunden.

Det er fascinerende å være barnefar og å ha så mye tid til barnet. Her nede har hun begynt med en ny ting, en slags fisking etter ros. Når hun har gjort noe hun vet er riktig, så ser hun på meg, slik at jeg kan si «Maladets» og klappe henne på hodet. I favorittfilmen hennes på YouTube, om kattungen som gjerne vil tro at den er en tiger, slik at hundevalpen og de andre dyrene ikke skal plage den så fælt, i den er det en scene der en liten geit drikker av et vann, og så skal kattungen liksom skremme den. Bææ, sier vesle Irina da, hver gang, for geiten er til forveksling lik en sau, den er tegnet som en tynn sau, og det er ganske riktig å si bææ, når den kommer. Det er Maladets.

Hun har fått en annen favorittfilm også, en russisk barnesang, der det er en traktor som kjører og så skal man gjette hvilket dyr den har i tilhengeren. Det er skikkelig rock og kult, både traktoren og dyret danser til tøffe rytmer, Irina smiler og hyler av glede når den filmen kommer. Teksten er slik: På marken, på marken, kjører en traktor til oss/ den har en tilhenger der det er noen som synger på denne måten/ så kom igjen, barn, hvem er det så, hvem er det så, hvem er det så som synger slik? Og så setter dyret i gang med dyrelyden sin. Ganske kult, og med 20 millioner visninger.

Den siste filmen hun liker er om krokodilen Gena og vennen Tsjeberasjka som gjerne vil bli pionerer på Genas fødselsdag. Det er filmen der den søte bursdagssangen blir spilt, den som på norsk må hete «Dessverre er det bursdag bare en gang i året». Hele filmen er søt, med Gena som forsøker å passe sånn på, og ordne det slik at han og Tsjeberaska kan bli pionerer de også. Pionerer er en ungdomsbevegelse som fantes i Sovjettiden, kanskje det kan sammenlignes litt med Speideren, om enn Speideren aldri ville lære ungdommen til å bli gode kommunister og sovjetborere. Det var målet med pionerer, og som de sier i filmen, for å bli en pioner må man gjøre mye bra, og bare de aller beste blir pionerer. Til slutt blir Gena og Tsjeberasjka pionerer de også. Og ganske riktig, etter å ha gjort mye bra.

Når hun ikke ser på YouTube, løper lille Irina etter katten eller leker med de mange lekene hun har arvet etter søskenbarnet sitt, her. Hun har begynt å venne seg til hunden også, men det er katten som er det store, det er den som sier «mjau», og som det går an å løpe etter. Hun har ikke tatt opp noen russiske ord, ennå, ikke annet enn mama og papa, som hun bruker alt annet enn treffsikkert. De norske ordene «hadet» og «toget» gjør det imidlertid bra, bare at toget nå er endt opp med å være ethvert kjøretøy. Hun liker bilene på de sterkt traffikkerte veiene her, og lager billyder når de durer forbi. Ellers løper hun etter folk og sier «hadet» når de går inn på rommene sine, alltid med den lille hånden travelt vinkende, for det er jo noe som hører med når man sier «hadet».

Snart våknre hun nok igjen. Snøværet har ikke akkurat gitt seg. Det går på skrått, og er akkurat slik at man kan være litt i tvil om det skal kalles snø eller regn. Det er ingen vinterstemning, ingen påskestemning, og i alle fall ikke vår. Konemor Olia har kokt poteter og laget lunsj, eller det som for henne er frokost, men det blir for tidlig for meg etter den kraftige frokosten servert av mama Irina. Når lille Irina våkner skal vi nok prøve oss ute, tross været. Om Olia blir med, tar vi buss et sted. Om det blir bare Ira og jeg, tar jeg på meg treningstøyet, og løfter meg litt i en bitte liten treningspark de har like bak en av naboblokkene på andre siden av veien. Det er en lekeplass for barn også, der, hvor Irina kan være. Kaldt som det er, vil hun være tykt kledd, og da blir det ikke så lett å klatre så veldig. Hun vil forsøke seg likevel, som barn gjør. Og ellers tusle omkring og utforske verden, som er hennes oppgave i mange år ennå. Gjerne resten av livet.

Barnevakt for Irina

I dag er det palmesøndag i Norge. Vår lille niese Tasja har også fri fra skolen i uken som kommer, men det er ikke fordi det er påske. Ukrainsk påske følger den ortodokse kirke, som igjen følger den julianske kalenderen, og i følge den kommer påsken sent i år. Påskeaften vil være første mai. Vi vil være reist hjem innen den tid, vi reiser rett og slett hjem ortodoks skjærtorsdag, Så det blir ingen dobbel påske på oss, enda det før vi sjekket kunne se slik ut.

Det gjør ikke så mye for oss. Vår lille Irina er for liten til å få det helt med seg ennå, og for meg er påskeritualene ikke så mye annet enn å høre påskekantatene til Bach, som jeg gjør nå i en innspillng av Helmuth Rilling. Påskeminnene er fra barndommen og voksne ungdom, da vi påskeaften lette etter og fant påskeegget, og ellers gikk turer i Sandnes og nærområdene hver dag det var mulig. «Påsketur», er et uttrykk for oss, og det er sjelden med ski på beina. Her i Kiev er det ikke noe sånt. Påskedagene er ikke så veldig annerledes alle andre dager vi er her. Det ekstra er maling av påskeegg, som jeg husker jeg har skrevet om, men nå ikke finner frem til.

Påskeværet er her grått, kaldt og trist. Det er rundt null grader, snø i luften, dårlig sikt, vind. Kaldt og motbydelig, Ikke fristende å gå ut, verken når man er syk eller frisk. Vi har mange av oss vært litt syke den siste uken, og selv om sykdommen nå slipper taket, hoster jeg fremdeles og er storforbruker av snytepapir, mens lille Irina nå bare har igjen å begynne å spise skikkelig. Hun er i ferd med å bli seg selv igjen, etter å ha vært litt redusert hun også. Værmeldingen lover varmt vær fra neste helg. Og da vil det gå raskt, fra 3 til 6 til 7 til 11, 13 og 14 grader. Det vil bli en etterlengtet vår, med norske sommertemperaturer.

I går fikk jeg ikke skrevet noen post (jeg skrev imidlertid en nå, etterpå). Olia reiste ut til datsajen for å arbeide, og mama Irina og jeg hadde vesle Irina vår. Det var noe stort styr, siden hun ikke ville spise skikkelig. Jeg kunne latt det gå som det ville med det, hun spiser når hun er sulten, tenker jeg, og det er det ikke alltid man er. For mama Irina var det imidlertid veldig viktig at hun spiste, for at hun deretter skulle kunne sove. Så hun prøvde alle triks, absolutt alle triks, flere forskjellige sorter grøt, velling, suppe, skive, koteletter, noe kjeksaktig med litt mat i, litt frukt, og hun brukte absolutt alle triks for å lure det inn i den lille munnen til datteren vår. Etter mitt regnskap lyktes det såpass at det sammenlagt kanskje ble til noe, men det var ikke sånn at hun spiste noe opp,  det var ikke noe måltid.

Olia var vekke fra nokså tidlig om morgenen til litt sent på ettermiddagen, fra noe over åtte til rundt fem. Irina begynner å bli stor for morsmelk, men vi gir henne ennå, og det er slik hun pleier å sovne. Det er veldig koselig når mama Olia er der, men kan bli vanskelig for dem som skal være barnevakt. På dagtid kan det enkelt løses ved å ta henne ut i vognen, der sovner hun godt og greit, bare ikke i den vognen hun har her i Kiev. Jeg lurer på om den kanskje er i minste laget for henne, eller om det er noe annet ved den som irriterer henne. Hun liker i alle fall ikke å sitte der, og pleier prøve kravle ut. I går var det dessuten så kaldt at det ikke fristet å ha henne lenge ute i vognen. Det var ikke noe tema. Lille Irina og jeg var ute i en liten time, i en lekepark like i nærheten av der vi bor. Der tuslet hun rundt, glad og strålende, omtrent som hun gjør det når hun er helt frisk.

Til slutt sovnet hun i armene mine. Da hadde det vært en del stress, hun hadde grått og grått, tydelig ønsket seg til mor, og ingen film på YouTube eller spennende leker kunne trøste henne. Noen ganger sank hun bare sammen på gulvet, tydelig svært trøtt. Jeg tok henne på armen, og gav henne litt vann, temperert, som det alltid må være her. Så sovnet hun, sannelig, uten noe mer om det.

Innedager (vinter og sykdom i Kiev)

Vinteren har bitt seg fast igjen i Kiev nå. Trærne står uten knopper, temperaturen svinger en og to grader rundt null, det er skyet og grått. Hos oss i leiligheten til Olias lille familie er praktisk talt alle blitt syke. Mama Irina har feber, vår lille Irina har også litt feber som går opp og ned, snue har hun mye av, og i går hadde hun noe som plaget henne, og som vi ikke fant ut av. Jeg er også i ferd med å bli litt guffen, litt sår i halsen, hoster litt, og så sluttet jeg å spise da halve suppen var spist til lunsj i går. Mer spiste jeg ikke den dagen. Veldig ulikt meg.

Vi er så uforsiktige med glass og tallerkner og kniver og skjeer at alle vil bli smittet. De har ikke så mye av det her nede. Det irriterte meg i en populær norsk film om en flyktning fra Balkan som kommer til Norge, og strever med å finne seg til rette. I begynnelsen av filmen knuser han en kopp fordi han er sint, moren står bare og ser på. Regissøren var norsk, så vidt jeg husker, og han tenkte nok han ville ta med denne knusingen av koppen for å illustrere hvor sint gutten var, og hva slags temperament han hadde. Men i en fattig familie er knusing av kopper en stor sak, knuser man en kopp, kommer ingen ny.

Her nede er de ikke så opptatt av smitte når det gjelder sykdom. Det ligger for russeren å søke spekulative forklaringer, de er ikke som oss. Opposisjonspolitikeren Navalnyj uttalte at dødsfallet til den tidligere mediekongen hos Putin, han døde i USA med spor av slag og vold, uten at det har kommet noen rapporter om hva som kan ha skjedd, ikke engang at det er trolig han er drept – uansett, Navalnyj uttalte i alle fall at han nok ikke var død allikevel, og at det dreide seg om en slags «dekkoperasjon». Sånt gjør seg ikke hos oss, og om for mange slike uttalelser blir kjent, vil han miste støtte i vest.

Når det gjelder smitte og sykdom er de mye, mye mer påpasselige med å holde det varmt og godt for den syke, enn å passe på at vedkommende ikke smitter noen. De er mye mer opptatt av at det den syke drikker skal være varmt, eller temperert, enn at ingen andre skal drikke av glasset etterpå. Forklaringen på at lille Irina er syk går vel så mye i retning at vi har sovet med vinduet åpent, hun har drukket kaldt vann, jeg har vært ute med henne for lenge, sånne ting, enn at søskenbarnet lille Tasja har smittet henne. Jeg blir litt irritert av det, jeg mener jo det er rett å sove med vinduet åpent, bra å drikke kaldt vann, og sunt å være ute lenge. Jeg tror ikke det er kulde som gjør folk syke, men virus og bakterier, og at kulden kanskje kan svekke imunforsvaret, slik at virusene og bakteriene kommer lettere til.

Derfor har jeg også kommet meg ut, hver morgen de siste dagene, utenom lørdagen som var helt spesiell, jeg har løpt til treningsparken i Hydropark, og der gjort mine 300 repetisjoner styrketrening. Jeg har hatt på meg en tynn treningsdrakt, jakke og bukse, så tynn som det går an, og bare t-skjorte under. Ikke lue eller handsker.  Vanter kunne jeg nok hatt, om jeg hadde hatt med noen sportslige eller stygge, men de jeg har med er sorte skinnhandsker til finslig hverdagsbruk. Jernstengene jeg løfter på er iskalde i morgenkulden. Alle som er der er bedre kledd enn jeg, naturlig nok. Men så vet jeg ikke om det er andre som løper frem og tilbake, og for meg er det viktigere å løpe lettkledd, enn å ha det varmt etterpå. Jeg foretrekker å ha det litt for kaldt, enn litt for varmt.

Jeg blir sjelden syk, men denne omgangen her er vanskelig å motstå. Jeg drikker av samme glass og samme kopp som lille, syke Irina, vil ikke være vanskelig. De har ikke mange glass og kopper å ta av, og når Irina har drukket ferdig, er det alltid mye igjen. Så nær vi er hverandre, er smitten sannsynlig uansett. Jeg kan like godt gå inn i det med åpne øyne, ikke være redd, ikke være bekymret.

Hele dagen er vi inne. Leiligheten har tre rom, mellom 20 og 30 kvadratmeter kanskje, grei plass, men det blir jo innestengt med tre stykker og lukkede vindu. Nå som Irina er syk, er de ekstra redde for trekk. Jeg åpner vinduene så godt jeg kan og lufter, når vi ikke er i rommet, når vi er på kjøkkenet eller badet, for eksempel. Eller når Irina tar en av sine utflukter til Babusjkas rom, der også hunden Mike og katten Pudrik er. De har ikke lyst at jeg skal ta med Irina ut, og det er jo ganske forståelig. Lille Tasja var med ut i lekeparken utenfor en kort stund sist tirsdag, og ble så syk igjen etter å ha vært på vei til å bli frisk. Hun var vekke fra skolen hele forrige uke. Kanskje vil det ta så lang tid før også Irina er helt frisk igjen, så hun kan bli med ut, og vi kan ha vanlige dager.

Av nyheter er det meldinger om at president Porosjenko er i ferd med å si opp georgieren Mikhail Saakashvili fra guvernørstillingen i Odessa. Det er russiskspråklige nettsteder som melder dette, også russiskspråklige i Ukraina, så jeg stoler ikke helt på det før det kommer offisielle bekreftelser eller at internasjonale medier fanger det opp. Jeg håper imidlertid det er sant, Saakashvili er en klovn og en bajas, svært høy på seg selv, og en fornærmelse mot folket i Odessa som gav klar beskjed ved lokalvalget i høst om at Saakashvilis menn ikke var populære. Han er også russofob, og en provokatør i så måte, noe vi i «tolerante» og «antirasistiske» vest nok hadde møtt med avsky, om det ikke var akkurat russerne som ble utsatt for grovhetene. Det er også meldinger om at Porosjenko har satt opp finansminister Natalia Jaresko og en toppolitiker fra Lvov (eller Lviv) som kandidat til statsministerstillingen. Det er veldig dårlige nyheter om det blir Jaresko, amerikaneren. Da vil det ikke være langt igjen før det går an å kalle Ukraina en vanstyrt, amerikansk koloni.

President Barack Obama hadde et lengre intervju i et magasin som heter Atlantic. Å kalle det «lengre» er å underkommunisere hvor langt det er, det er sjeldent langt, det tok meg flere timer å lese det. Det er fascinerende lesning, sjeldent på mange måter. På meg virker det som om Obama er litt ferdig med presidentembedet sitt, han virker litt trøtt av det, og ser frem til å bli ferdig. Han bruker mer tid på forskjellige slags stunt, som dette intervjuet, som en samtale med komikeren Jerry Seinfeld i baksetet av en bil, som hun gamle damen som ble med til dans i det hvite hus, mer tid på sånne ting, enn på å markere seg i krisene og konfliktene som preger verden i dag. Det er andre som gjør jobben, og det i en slik grad at det nesten er vanskelig å finne ut hva Obama mener. I dette intervjuet forklarer han seg, men mer som en forberedelse til sitt ettermæle, der han gjerne vil ha et ord med i laget, enn for å bane vei i problemene han ennå bør ta fatt på, og få gjort noe med. Han kritiserer en rekke allierte, få kommer utenom kritikken, hele Europa, allierte i Midt-Østen, de kunne alle sammen «gjort mer», free riders, kaller han dem, slike som kan høste fordelene av amerikansk maktpolitikk, men ikke vil være med å bidra til den. Jeg håper på mange free riders, de siste 20 årene har amerikanerne gjort mer vondt enn godt i verden. I mange land ville det vært bedre om de holdt seg unna.

Ukraina er ett av dem. Russland og Kina tenker sphere of influence, i følge Obama, og mener det er viktig at Kina nå vokser som stormakt uten å være opptatt av sphere of influence, eller «innflytelsessfærer». Her kan det være på sin plass å bli litt Bibelsk, og hente frem historien om flisen i andres øye og bjelken i ens eget. Etter Sovjetunionens fall har amerikanerne vært opptatt av å legge hele verden under sin sphere of influence, i samme åndedrag som Obama snakker om kinesiske innflytelsessfærer, så sier at han at amerikanerne har fått flere allierte i sørøstasia, og blant annet ser ut til å kunne få opprette en permanent militærbase i Vietnam. Innflytelsessfære? Er det noen forskjell mellom det og allierte? Har ikke USA hele Europa i sin innflytelsessfære, og er på vei med å forsøke å dra inn også Ukraina og Georgia og de resterende landene i området nettopp i den samme sfæren? EU og NATO? For en som meg er det rart å lese, særlig så mye vondt amerikansk «innflytelse» har gjort for Ukraina og landets befolkning.

Men det får være ukrainernes sak. Kona har heller ikke stemmerett lenger, hun er blitt norsk statsborger. Om Ukrainerne selv vil ha amerikanerne inn, vil ha en amerikansk statsminister, vil ha lån fra amerikanske institusjoner som IMF og verdensbanken, vil prøve den veien de nå har slått inn på, så er det vel bare å vente å se hvordan det går. Min gjetning nå om dagen er at pendelen vil svinge igjen, ukrainerne vil få nok av vestmaktene som ikke vil kunne hjelpe dem til velstanden de drømte om, som stiller krav og vil ha penger de låner ut, tilbake. Før eller siden vil forholde til Russland bli normalisert, og først da vil det også være mulig å finne ut hva man skal gjøre med Krim og Donbass. Det kan vanskelig gå annerledes enn at Krim forblir russisk.

Som sagt, dette er ukrainernes sak. Vi er på besøk i landet, og har familie der. Med norske penger kan vi ha gode dager. Da bugner det av alt på bordet, mat og drikke. Jeg følger mer med på kandidatturneringen i sjakk, enn på nyheter. Jeg leser den fornøyelige historien om Candide, av Voltaire, den om den «beste av alle tenkelige verdener», og om «hvordan alt må være som det er, og ikke kan være annerledes» og hvordan dette og det lette språket står i grell kontrast til grusomhetene som skjer i boken. Det er en kort og lettlest bok som kan lastes ned gratis på engelsk. Mye tid har jeg ikke til lesing, selvsagt, for mesteparten av tiden er Irina våken, og jeg må se til henne.

Denne posten har jeg skrevet fordi jeg er småsyk, og dermed dropper morgentreningen, for ikke å gjøre vondt verre. I denne verden er det for mye av det, for mange som gjør vondt verre rundt omkring. Her i vår lille familie forsøker vi så godt vi kan å gjøre vondt bedre, og leve lykkelig med uenighetene vi har om hva det vonde skyldes, og hva som må gjøres for å bedre det.

Pølsegrilltur på Hellestø

Det er en uvanlig tidlig påske i en uvanlig kald mars, men det er også et uvanlig fint vær. I dag hadde vi den tradisjonelle påskegrillturen, men denne gangen var det bare Tone og ungene, og Olia og jeg som var med.

Gresset er så tørt, at det skal være mulig å få fyr på det gjennom et forstørrelsesglass.

Det var et eksempel på hvordan manglende planlegging og løse avtaler av og til kan være det beste. Det var snakk om grilltur på bursdagen til Sofie og Anders, fredag, og i går kveld sendte Tone en melding om at hun kom til å dra. Jeg svarte det var ok, Hellestø, vi reiser når det passer oss. Det er ikke alltid så lett å beregne Olia.

Ikke et ord om klokkeslett ble nevnt.

Jeg har med kamerastativet, og setter på selvutløseren. Olia pynter på motivet med to pølser.

Det er lite vann i sjøen, så det skal være godt håp om å komme seg ut til de ytterste knausene.

Olia og jeg står alltid opp tidlig. Denne gangen stod vi ekstra tidlig opp, gjorde ikke en gang forsøk på å late oss gjennom morgenen, for jeg måtte ut og fylle bensin. Da kjøpte jeg også brød. Så hadde vi en god frokost. Etterpå hadde vi en ganske lang og ganske lat formiddag, der tiden bare gikk.

Ved et tidspunkt ble det på tide å reise. Jeg pakket sekken, sånn noenlunde, vi satte oss i bilen og kjørte. Vi måtte innom REMA og handle grillpølser, og annet vi trengte, og jeg ville også plukke opp brensel langs veien. Det var ganske gøy, det ble mer ekte slik. Det var heller ikke særlig vanskelig, tørt som det har vært.

 

Så kjørte vi ut til Hellestø, via en liten omvei, både for å finne brensel, og for å få en fin innkjøring til den fine stranden. Klokken cirka 1320 var vi der, eller kanskje var det 1220, sikkert var det det. Uansett var Tone der også. Akkurat samtidig. Det har vi aldri noensinne klart, ikke så lenge vi har reist flere familier, og aldri så mye vi har planlagt avreisetidspunkt og sendt tekstmeldinger og ringt for å få det til. Så viser det seg altså at det beste er bare å reise når det passer oss, så blir det samtidig av seg selv.

For en gang skyld hadde Olia og jeg med oss gode, ferske pølser. Det ble også et kjekt bål. Både den råtne veden jeg hadde funnet og den gode veden Tone hadde kjøpt brant godt. Det skulle da også bare mangle at vi fikk det til, knusktørt som det har vært i det siste.

 Etter å ha spist og snakket var det tid for en liten utflukt. Også i sjøen var det uvanlig lite vann, det var mulig å komme seg ut til et skjær i hvert fall ikke jeg kan huske det har vært mulig å komme til tørrskodd. Det har i hvert fall ikke vært vanlig. Hvis ikke hadde vi vel vært der hver gang, kjekt som det er å hoppe fra stein til stein og holme til holme i vannet. Noen spektakulære bilder fikk vi også tatt. De blir lastet opp med iPad, etter å ha fått dem gjennom billedstrøm og iCloud fra iPhone. Det er så teknisk, så teknisk.

Vi kom hjem litt utpå ettermiddagen. Det er første gang vi har reist med denne konstellasjonen, Tone og jeg, men det var hyggelig det også. Det er vel første gang vi barna viser at vi klarer oss alene, første gang ikke far eller mor er med. Sånn er det når mor reiser til Slovakia i påsken. Da må vi selv ordne opp her hjemme.

På vei hjem, Olia og Sara, Andreas og Tone.

Under er enda flere bilder i en post som nok ble litt rotete. Det dreier seg stort sett om Tone, som også vil ut til steinene litt langt uti sjøen, og som ikke helt lett kommer opp knausen Andreas har vist vei på etterpå.