Kalkun

Fra Store norske leksikon…

Kalkun – fiasko

Engelsk turkey, brukt siden 1920-årene om en film eller et teaterstykke som var en total fiasko. I nordisk er kalkun(film) brukt tilsvarende fra 1980-årene om en film som er så mislykket at nettopp dette kan sies å gi den underholdningsverdi. Opprinnelsen skal være at kalkunen regnes som både dum og lite vakker (og den er dessuten en fugl som ikke kan fly).

Mandag skulle jeg lage kalkun. Det er andre gang i mitt liv. Første gang ble delvis vellykket, det er jeg godt fornøyd med.

Det er min kone som kjøpte kalkunen. Den var på for godt et tilbud til at hun kunne unngå det. Men vi har ikke plass i fryseren, så vi måtte lage den med en gang. Man skal ikke mange år tilbake (ikke flere år, enn til før jeg var gift) for å finne en tid det var helt utenkelig å spise en sånn festmiddag på en mandag. I den gode, gamle studenttiden på 90-tallet var mandag dagen for suppe, og annet enn suppe hadde jeg ikke mandager.

Nå skulle vi ha kalkun. Jeg måtte lage den, fordi min kone har eksamenstid.

Jeg sjekket nettet og apper og alle de teknologiske hjelpemidlene vi har om dagen, for å finne ut hvordan vi lager kalkun og hvordan vi lager waldorfsalat. Jeg syklet innom Rema-1000 på vei hjem fra jobb, og kjøpte alle ingrediensene til waldorfsalaten.

En kalkun skal stå i ovnen cirka en halv time per kilo. Den skal nå temperaturen 68 – 72 grader, litt forskjellige kilder har litt forskjellig temperatur, antagelig har også litt forskjellige smaker litt forskjellig å foretrekke. Det er også satt inn en rød tapp i kalkunen. Den spretter ut når kalkunen er ferdig stekt.

Velvel. Jeg satte nå kalkunen inn på de nødvendige grader. Ikke visste jeg hvor mye den veide, og ikke visste jeg hvordan det ville se ut når tappen spratt ut. Ikke visste jeg hvor tappen ble av heller, når kalkunen var satt inn i ovnen. Jeg tenkte den skulle stå cirka 2-3 timer, siden det så ut til å være en liten kalkun.

Så kom min kone hjem. Hun var sulten. Hun hadde ikke spist frokost, eller noen ting, for henne er å spise et primærbehov, og noe hun vil ha oppfylt når behovet er der. Da spiser hun straks, uten omsvøp. Nå hav hun seg til å spise druene og eplene jeg skulle ha i waldorfssalaten. Det er karakteristisk. Hun går i gang med det som er enklest å putte i munnen, som krever minst.

Deretter tenkte hun at også jeg måtte være sulten. Så hun varmet opp i mikrobølgeovnen noe gammel potetstappe fra helgen. Jeg spiser ikke gamle poteter til festmiddager, som kalkun må være, så jeg satte på kok ordentlige poteter.

Den mikorbølgeovnoppvarmede potetstappen stod en stund før min kone fant tiden inne å spise kyllingen, som hun konsekvent kaller den på russisk (det heter Induk (= kalkun), men hun sier kuritsa (= kylling, eller egentlig høne)). – Den er ikke ferdig, sier jeg. – Joda, sier hun, og river av beina på kyllingen, som hun kaller den. De er ferdige. Så serverer hun meg og seg kalkunlår med gammel potetstappe.

Jeg tenker tiden er inne for å lage Waldorfsalat. Jeg kapper opp all fruktene og grønnsakene som skal i salaten, og legger dem i bollen som viser seg å være for liten. Det blir haug. Dressing skal jeg også ha, pisket fløte, majones, sukker og sitron. Det skal blandes, men jeg tenker det er like greit å bare blande det alt sammen oppi salaten. «Det er kronglete å piske fløten», tenker jeg. «Jeg vil uansett ikke vite hva jeg skal ha den i». «Jeg går ikke pisket den noe særlig med gaffel, likevel». «Det er ikke vits i å piske den».

Så jeg heller fløten over salaten, og sprøyter majones og sukker og sitron på toppen. Nå ble problemet med at salaten var for stor og bollen for liten godt synlig. Det var ingen måte for meg å få fløten på bånn i kontakt med majonesen på toppen. Heller ikke var det særlig lett å få få kålen på bånn blandet med anansen på toppen. Alt lå i fine lag, hver for seg. Mine forsiktige forsøk på å blande litt førte bare til at nøttene falt ut.

Nå var kalkunen ferdig for lenge siden. Jeg tok den ut, også fordi det var på tide å lage saus. Jeg trengte sjyen under den. Den røde tappen var helt klart sprettet ut, men så diskret, at det var godt umulig å legge merke til det så lenge kalkunen stod i ovnen, og man ikke bøyde seg aktivt ned for å sjekke.

Inni kalkunen var en pose med innmat jeg skulle bruke til sausen. Men hvordan bruker man en pose med innmat til saus? Jeg ringte til min søster for å høre med henne, hun har laget kalkun før. – Jo, det er lett, sa hun, – du heller innmaten i en grye, fyller med vann, og koker i 3-4 timer, så siler du ut og bruker sammen med sjyen. Alt helt greit, bortsett fra det der med 3 – 4 timer. Jeg tenkte å spise kalkunen nå. Den er ferdig for lenge siden, og det samme var min kone, som kaller den kylling og spiser den når det passer henne.

60 års dag hos mor i Kvednadalen

Hvem skulle trodd det bare for få år siden? Mor ble 60 år, og det var feiring ikke i Gaupeveien 5, men i et rekkehus på Klepp stasjon. Far skulle ikke være med, han er død, Tonje ikke heller, hun er i Slovakia sammen med sin ektemann og studerer medisin. Jeg var der, men min ukrainske kone var det ikke, hun var på jobb på et sykehjem i Stavanger. Resten av familien var der også, Trude og Tone med sine familier, der alt står bra til og alle er friske. Det eneste som var som man kunne vente, var at det ble servert god mat, middag med kalkun, kaffe med trøffelkake og firkløverkake. Det er her ingen forkleinelse for kaken Tone bakte, men jeg spiser bare kun disse to kakene. Etterpå tok jeg bilen og kjørte hjem med matrester til Olia, i morgen kjører jeg tidlig ut og henter mor så vi kan kjøre sammen på jobb. Livet har sannelig forandret seg.

Sannelig har livet forandret seg. Men det er nå engang slik det er med livet, og man har bare å tilpasse seg de nye vilkår som blir budt. 60-årsdagen var den siste av de store tingene mor hadde dette året, det har sannelig vært mye for hennne. Forhåpentligvis kan hun hvile litt nå. Nå er det frem til jul ikke noe spesielt som venter, og julen vil ikke være mer spesiell enn at det er første jul i nytt hjem. Det blir veldig spesielt, både for henne og for oss, som har flyttet inn i vårt gamle hjem i Gaupeveien.

Det er imidlertid ingen spor av klage eller vemod hos noen av oss. Vi har nå en gang i Salen-familien vendt oss til å ta tingene som de kommer, å få sorgene unna og dyrke de tingene som gjør oss glade. I dag var det bursdagen til mor. Hun kom og hentet meg etter at hun hadde vært i Gudstjeneste, Olia og jeg er foreløpig fjernt fra å få oss bil, så om jeg ikke blir hentet, må jeg sykle, løpe eller ta kollektivtransport. Det hadde gått helt fint, forresten. Men nå hadde det seg nå slik at mor kunne stikke innom. Jeg hadde hatt en av mine vanlige søndagsmorgener, der Olia stikker grytidlig på jobb, tidligere enn grytidlig, forresten. Solen er ikke i nærheten av å stå opp når hun må sykle av gårde for å rekke arbeidstiden i Stavanger. Jeg har mine datating, jeg sjekker litt på nettet, skriver litt, og spiller mine daglige parti sjakk. Så er det søndagsfrokost med rundstykker, te og egg.

Klokken 1230 kom mor, og vi reiste ut til henne. Hun tok som alltid med seg et lite flytelass. Det føles slik at hun flytter og flytter, men tingene hun har her ser ikke ut til å minke. Det er for øvrig helt greit, vi har god plass. Hos mor var min oppgave å bære til spisebordet, og så kunne jeg ta en dusj i hennes moderne bad, og sette meg på arbeidsværelset og fortsette mitt uhøytidelige dataarbeid.

Litt før klokken fire, eller om det var litt etter, kom gjestene. Det er jo litt mindre plass og det er mange flere trapper i det treetasjers rekkehuset, enn det er i vårt toetasjers hus på Ganddal. Det er heller ikke så mange leker for ungene. Men unger greier nå vanligvis å leke med det som er, om det så bare er et trappegelender, og ut i fra hylene i overetasjen hørtes det ut som de hadde mye moro der også.

Til middagen ble som det har hendt før Waldorfssalaten glemt. Jeg syntes så tydelig jeg så mor skjære opp druer, så jeg var ganske sikker på at hun hadde laget den, men ikke sikker nok til at jeg våget å spørre. Det ville være lettere å holde ut uten Waldorfssalat, enn det ville dumt om mor hadde glemt å lage det og vi spurte etter den. Men mor har laget kalkun i årevis, og glemmer selvfølgelig ikke salaten, den hører selvsagt med. Hun glemmer bare å sette den på.

Heldigvis er jeg i stand til å spise i kolossale mengder, så da salaten endelig kom, hadde jeg ennå litt plass igjen om de fleste var mette. Det var også et herremåltid, det skal sies, selv uten Waldorfsalat.

Det var kjekt å være samlet litt igjen og vi fikk snakket om en rekke med ting. Dessverre fikk ikke Olia være med. Hun har litt leie arbeidstider for slike familiesammenkomster, og hun er ikke helt der ennå at hun vil finne på å be om endret arbeidstid fordi hun skal i familieselskap. Da må hun bli tryggere på både arbeidet og familien, hadde jeg nesten sagt.

Alle gode ting kommer til en ende. Det samme gjelder dette lille selskapet, som var mors første forøsk på å få samlet alle i sitt nye hjem. Det viste seg verken å være problemer med plassen, stemningen eller arrangementet, alt gikk helt fint. Jeg fikk til og med ta bilen hjem, og slipper med det å sykle til jobb i morgen. I stedet henter jeg mor, spiser frokost hos henne, og så kjører vi sammen.

Det går seg til alt i hop. Gratulerer med dagen og takk for et hyggelig selskap, til mor.