Fra Store norske leksikon…
Engelsk turkey, brukt siden 1920-årene om en film eller et teaterstykke som var en total fiasko. I nordisk er kalkun(film) brukt tilsvarende fra 1980-årene om en film som er så mislykket at nettopp dette kan sies å gi den underholdningsverdi. Opprinnelsen skal være at kalkunen regnes som både dum og lite vakker (og den er dessuten en fugl som ikke kan fly).
Mandag skulle jeg lage kalkun. Det er andre gang i mitt liv. Første gang ble delvis vellykket, det er jeg godt fornøyd med.
Det er min kone som kjøpte kalkunen. Den var på for godt et tilbud til at hun kunne unngå det. Men vi har ikke plass i fryseren, så vi måtte lage den med en gang. Man skal ikke mange år tilbake (ikke flere år, enn til før jeg var gift) for å finne en tid det var helt utenkelig å spise en sånn festmiddag på en mandag. I den gode, gamle studenttiden på 90-tallet var mandag dagen for suppe, og annet enn suppe hadde jeg ikke mandager.
Nå skulle vi ha kalkun. Jeg måtte lage den, fordi min kone har eksamenstid.
Jeg sjekket nettet og apper og alle de teknologiske hjelpemidlene vi har om dagen, for å finne ut hvordan vi lager kalkun og hvordan vi lager waldorfsalat. Jeg syklet innom Rema-1000 på vei hjem fra jobb, og kjøpte alle ingrediensene til waldorfsalaten.
En kalkun skal stå i ovnen cirka en halv time per kilo. Den skal nå temperaturen 68 – 72 grader, litt forskjellige kilder har litt forskjellig temperatur, antagelig har også litt forskjellige smaker litt forskjellig å foretrekke. Det er også satt inn en rød tapp i kalkunen. Den spretter ut når kalkunen er ferdig stekt.
Velvel. Jeg satte nå kalkunen inn på de nødvendige grader. Ikke visste jeg hvor mye den veide, og ikke visste jeg hvordan det ville se ut når tappen spratt ut. Ikke visste jeg hvor tappen ble av heller, når kalkunen var satt inn i ovnen. Jeg tenkte den skulle stå cirka 2-3 timer, siden det så ut til å være en liten kalkun.
Så kom min kone hjem. Hun var sulten. Hun hadde ikke spist frokost, eller noen ting, for henne er å spise et primærbehov, og noe hun vil ha oppfylt når behovet er der. Da spiser hun straks, uten omsvøp. Nå hav hun seg til å spise druene og eplene jeg skulle ha i waldorfssalaten. Det er karakteristisk. Hun går i gang med det som er enklest å putte i munnen, som krever minst.
Deretter tenkte hun at også jeg måtte være sulten. Så hun varmet opp i mikrobølgeovnen noe gammel potetstappe fra helgen. Jeg spiser ikke gamle poteter til festmiddager, som kalkun må være, så jeg satte på kok ordentlige poteter.
Den mikorbølgeovnoppvarmede potetstappen stod en stund før min kone fant tiden inne å spise kyllingen, som hun konsekvent kaller den på russisk (det heter Induk (= kalkun), men hun sier kuritsa (= kylling, eller egentlig høne)). – Den er ikke ferdig, sier jeg. – Joda, sier hun, og river av beina på kyllingen, som hun kaller den. De er ferdige. Så serverer hun meg og seg kalkunlår med gammel potetstappe.
Jeg tenker tiden er inne for å lage Waldorfsalat. Jeg kapper opp all fruktene og grønnsakene som skal i salaten, og legger dem i bollen som viser seg å være for liten. Det blir haug. Dressing skal jeg også ha, pisket fløte, majones, sukker og sitron. Det skal blandes, men jeg tenker det er like greit å bare blande det alt sammen oppi salaten. «Det er kronglete å piske fløten», tenker jeg. «Jeg vil uansett ikke vite hva jeg skal ha den i». «Jeg går ikke pisket den noe særlig med gaffel, likevel». «Det er ikke vits i å piske den».
Så jeg heller fløten over salaten, og sprøyter majones og sukker og sitron på toppen. Nå ble problemet med at salaten var for stor og bollen for liten godt synlig. Det var ingen måte for meg å få fløten på bånn i kontakt med majonesen på toppen. Heller ikke var det særlig lett å få få kålen på bånn blandet med anansen på toppen. Alt lå i fine lag, hver for seg. Mine forsiktige forsøk på å blande litt førte bare til at nøttene falt ut.
Nå var kalkunen ferdig for lenge siden. Jeg tok den ut, også fordi det var på tide å lage saus. Jeg trengte sjyen under den. Den røde tappen var helt klart sprettet ut, men så diskret, at det var godt umulig å legge merke til det så lenge kalkunen stod i ovnen, og man ikke bøyde seg aktivt ned for å sjekke.
Inni kalkunen var en pose med innmat jeg skulle bruke til sausen. Men hvordan bruker man en pose med innmat til saus? Jeg ringte til min søster for å høre med henne, hun har laget kalkun før. – Jo, det er lett, sa hun, – du heller innmaten i en grye, fyller med vann, og koker i 3-4 timer, så siler du ut og bruker sammen med sjyen. Alt helt greit, bortsett fra det der med 3 – 4 timer. Jeg tenkte å spise kalkunen nå. Den er ferdig for lenge siden, og det samme var min kone, som kaller den kylling og spiser den når det passer henne.
En helt grei blogg 