Diskusjonen om Canadas utenriksministers ukrainske bakgrunn

Da Christina Alexandra – eller Chrystia – Freeland overtok stillingen som Canadas utenriksminister etter Stephane Dion i januar i år, vakte det ikke så enorm oppsikt. Utenfor Canadas grenser ble det lagt litt vekt på at hun var Canadas første kvinnelige utenriksminster på 24 år, og at hun stod på listen over canadiere med nektet innreisetillatelse til Russland. Den listen havnet hun på i 2015. Hun skrev selv en artikkel om hvorfor, på Brookings, My Ukraine, and Putin’s big lie. Artikkelen er så velskrevet at det er sjelden politikere er i stand til å skrive sånn uten profesjonell PR-hjelp. Men så har jo også Freeland en fortid som journalist og forfatter. Det er i følge henne selv noe av årsaken at hun ble nektet innreisetillatelse.

I alle fall, artikkelen er et retorisk mesterverk. Hun skriver at hun var lei seg for innreiseforbudet, at hun «regner seg som russofil», at hun «snakker språket», har fordypet seg i og studert litteraturen. Så fortsetter hun med at hun også er en del av Canadas ukrainske samfunn, eller Ukrainian-Canadian community, og videre at besteforeldrene på morssiden flyktet fra Vest-Ukraina etter at Stalin og Hitler tegnet sin ikke-angrepspakt. Deretter er det kort om drømmen om et fritt Ukraina, «slik det hadde vært en kort periode i kaoset etter revolusjonen i 1917», men at de måtte leve i «politisk eksil».

Slik blir det tegnet en ganske gripende historie om en familie som måtte flykte fra hjemlandet sitt, leve i eksil, og greide seg som best de kunne, inntil tidene nå er blitt annerledes. Det blir referert til en del historiske kjennsgjerninger, Molotov-Ribbentrop-pakten, eller Stalin og Hitler, som det heter her, og om revolusjonen i 1917. Hun forteller om det ukrainske samfunn i Canada, det teller ganske mange, og består av flyktninger, som henne. Så er det hvordan hun har slått seg opp i Canada, blitt medlem av parlamentet, og hvordan hun som politiker og journalist har kritisert Russland, av grunner få kan være i mot, som hvordan oligarkerne har vokst frem og hvordan Russland kriget i Tsjetsjenia. Hun skriver ikke engang at hun har kritisert det, bare at hun har skrevet om det, som journalist. Og hun har aldri vært nektet visa, som hun skriver, inntil nå. Deretter er det om krisen i Ukraina, Freedland blir her tydelig provosert, men holder seg i skinnet og skriver aldri usaklig, om enn noe av det hun skriver som fakta, er diskutabelt, og blir diskutert, intenst. De diskusjonene skal ikke jeg gå inn i. Det er ikke den som er hovedsaken med dette innlegget mitt.

Jeg vil i stedet vise til en artikkel som ble publisert i OttawaCitizen. Det er en avis jeg ikke kjenner, men som jeg lenker til her fordi med den kommer man raskest inn til kjernen i denne historien her, og den diskusjonen som har oppstått rundt det. Når Freeland skriver om sine besteforeldre på morssiden, som flyktet fra Sovjetunionen etter Stalin-Hitler-avtalen, og som så levde på flukt og med drømmen om et fritt Ukraina, så er det en sannhet med visse modifikasjoner. Denne bestefaren samarbeidet med de tyske nazistene, noen han langt fra var alene om blant ukrainske nasjonalister. Det var strategien de ukrainske nasjonalistene valgte, de ville samarbeide med nazi-Tyskland for å kvitte seg med Sovjetmakten. Det er hva de som støtter dem i dag, sier om disse tingene. Men det er også en del av historien at de ukrainske nasjonalistene delte den nazistiske ideologien, de var voldelige som dem, og var med på masseutryddelse av russere, polakker og jøder. Så det er virkelig vanskelig å komme utenom en konklusjon om at disse ukrainske nasjonalistene ikke bare samarbeidet med de tyske nazistene, de var nazister selv også.

Dette er en del av historien man generelt skal være litt forsiktig med. Her er det mye gammelt hat som vekker sterke følelser når det kommer frem i lyset og blir diskutert, eller blir brukt i propagandaen for å nå politiske mål. Polakker, ukrainere og russere har begått mange stygge overgrep mot hverandre opp gjennom historien. Ønsket om hevn og rettferdighet blir raskt sterkere enn ønsket om forsoning. I dagens verden er det de som har blitt utsatt for russiske overgrep som har lettest for å vinne seg plass i den vestlige medieoppmerksomheten, det er polakkene, balterne, ukrainerne og de andre som møter forståelse, det er de som får sympati. At de også har begått ugjerninger blir bortforklart, bagatellisert eller glemt. Men for de som er utsatt for overgrepene eller hatideologien, så er det ikke så lett å bortforklare det, bagatellisere det, eller glemme det.

Begrep som «Alternative facts» og «Fake news» sitter løst nå om dagen. Det var også det Christina Freedland prøvde seg med, når familiefortiden på ny kom opp, nå etter at hun ble utenriksminister. Det står litt om det i Washington post, i en artikkel kalt Russia should stop calling my grandfather a Nazi, says Canada’s foreign minister. Jeg tar med hele sitatet hvordan hun uttaler seg, under en pressekonferanse der saken var at Canada fortsetter et militært treningsprogram i Ukraina i ytterligere to år (militært treningsprogram i to år, folkens, det er NATO, allerede det er nok til å få mange til å se rødt):

“I don’t think it’s a secret,” she told reporters after announcing a two-year extension of a Canadian military training mission in Ukraine. “American officials have publicly said and even (German Chancellor) Angela Merkel has publicly said that there were efforts on the Russian side to destabilize Western democracies, and I think it shouldn’t come as a surprise if these same efforts were used against Canada.”

«Jeg tror ikke det er noen hemmelighet», fortalte hun reportere etter å ha annonsert en toårig forlengelse av et canadisk militært treningsoppdrag i Ukraina. «Amerikanske tjenestemenn har offentlig uttalt og til og med (den tyske kansleren) Angela Merkel har offentlig sagt det er forsøk fra russisk side på å destabilisere vestlige demokratier, og jeg tror ikke det skulle komme som noen overraskelse om de samme forsøkene ble brukt mot Canada.

Hun avviser med andre ord hele greiene. Hun og hennes støttespillere viser også til at det er såkalte «prorussiske medier», som kommer med saken, og videre derfra til at det er en antiinformasjonskampanje fra Kreml, og fra Putin, og altså at målet er å «destabilisere vestlige demokratier».

Mon det. Jeg har for eksempel ikke noe slikt mål. Men jeg kan lese, og jeg kjenner historien lite grann. Det står også å lese i de to lenkene jeg har lagt ut, til Washington post og Ottawa citizen. Alt jeg nå skriver, tar jeg fra de to artiklene, og fra diskusjonene som har fulgt ut i fra dem. Bestefaren til Chrystia Freedland heter Michael Chomiak. Han vokste opp i en del av vestukraina som ble annektert av Polen i mellomkrigstiden, så det var visst ikke så veldig fra Stalin og Sovjetunionen de flyktet allikevel, ikke ennå i alle fall. Under nazi-okkupasjonen var han redaktør for en avis i Krakow, Krakivski vesti, en ren nazi-avis, ren nazi-propaganda. Dette er ikke russisk desinformasjon, men fra Los Angeles holocaust museum (om avisene Krakivski visti og Lvivski visti):

“The editorial boards carried out a policy of soliciting Ukrainian support for the German cause,” the Holocaust Museum noted. “It was typical, within these publications, to not to give any accounts of the German genocidal policy, and largely, the editions resorted to silencing the mass killing of Jews in Galicia. Ukrainian newspapers presented the Jewish Question in light of the official Nazi propaganda, corollary to the Jewish world conspiracy.”

«Redaksjonene førte en politikk med å oppfordre til ukrainsk støtte for den tyske sak», bemerket Holocaust museet. «Det var typisk innen disse publikasjonene ikke å gi noe regnskap for den tyske folkemordspolitikken, og i det store og hele, så brukte utgavene å tie om massemordet på jøder i Galicia (et område i det vestlige Ukraina og/eller østlige Polen). Ukrainske aviser presenterte det jødiske spørsmålet i lys av offisiell Nazi-propaganda, som en følge av den jødiske verdenskonspirasjonen.

Alt dette er Freedland selvfølgelig fullt klar over. Hun visste det også da hun kom med beskyldningene om «russisk desinformasjon». Hennes støttespillere, påfallende ofte fra demokratene i USA, har i kjent stil vært uforbeholdne i sin støtte, og stormet til konklusjonene om at russisk løgnaktighet og uredelighet ikke kjenner noen grenser, også familien til en stakkars flyktning, kan de angripe. Men så er det jo noe med det at også de som ble utsatt for volden og overgrepene til de tyske nazistene og deres støttespillere, har etterkommere, og sympatisører. Det er å gå litt over grensen, dette var folkemord, på kvinner, eldre og barn, det har ikke noe sidestykke i verdenshistorien. Det finnes ingen unnskyldning. Og det nytter heller ikke å komme med en bortforklaring, som at den stakkars bestefaren ikke hadde noe valg, han måtte samarbeide «for å berge livet». Han var redaktør for en avis. Det er litt mer enn bare å gjøre gode miner til slett spill. De ukrainske nasjonalistene og særlig de som støtter dem bør nok ta et oppgjør med seg selv, og hva sak de egentlig sklir ut i å støtte. Det ser virkelig rart ut, med alle såkalte liberale og progressive, som plutselig får det for seg at det ikke er så farlig å spre litt nazipropaganda, en tid der nazistene utrydder hundretusener og millioner fordi de tilhører en annen rase enn de selv.

En som lenge har talt russernes sak, uten at det på noen måte kan gå an å påstå at han står i ledetog med Putin, er Glenn Greenwald i The Intercept. Han har mye kredibilitet i de riktige miljøene, for han var en av dem som hjalp Edvard Snowden å publisere sin informasjon om hva den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSA egentlig drev med. Greenwald er også åpen homofil, med en latino-partner, så verken beskyldninger om homofobi eller fremmedfrykt biter på ham. Skitten man pleier å kaste på de som er kritisk til vestlig mediedekning av Russland, fester seg ikke på ham. Greenwald er svært aktiv på Twitter, og man kan se at han er mektig irritert på alle de moralske bedreviterne – ofte fra demokratisk side – som er så raske til å tro på alt negativt om Russland, og like raske til å forsøke å sverte alle som forsøker å modifisere dette bildet. Han har også tatt tatt i denne saken, med det enkle spørsmålet, hvordan kan Freedland i 20 år ha tiet om familiens Nazi-fortid? Hvorfor går hun ikke enkelt ut og tar avstand? Hvorfor kaller hun det «russisk desinformasjon», når det er åpenbart at denne «desinformasjonen» verken er «desinformasjon» eller «russisk». Det er ganske enkelt kjensgjerninger.

Stormen pågår på Facebook og på Twitter. I akkurat denne saken ser prorusserne ut til å vinne, uten at det vil komme til å ha så mye å si. Forholdet mellom Canada og Russland er noe bedret, sammenlignet med sånn det var tidligere, slik det også er blitt det mellom Russland og de skandinaviske landene. Det er nå noe mer kontakt. Russiske styresmakter er heller ikke interessert i å fyre opp dårlig stemning med Canada, de har ingen interesse av at det blir konflikt med Canadas utenriksminister, det er generelt en grov forregning at Russland, Kreml og Putin kontrollerer alle såkalte «prorussiske»-nettsteder som dukker opp i ulike land. Også på prorussisk side finnes det myriader av folk som skriver og poster og mener ut i fra det de mener er riktig, og ofte har de også noen gode og gyldige poeng. Som her, for eksempel.

Kanskje kan vi også se en tendens til at den veldige demonisering av Putin og alt russisk er i ferd med å slå litt tilbake på de svertingen kommer fra. Glenn Greenwald skulle jo være et godt eksempel, han er ingen republikaner, han er verken kristen eller konservativ, han er nettopp en slik demokratene skulle hatt stemmene til, men nå har de satt ham og hans like ettertrykkelig på motstanderens banehalvdel. På engelsk har de lansert et uttrykk, energizing, jeg lurer på om jeg først så det hos Katherina vanden Heuvel, redaktøren i The nation, at all svertingen av Trump bare bidrar til å gi støttespillerne hans mer energi. Uten sammenligning for øvrig. I hvert fall er det klart at de som synes hatpropagandaen mot Russland går for langt, og at vi heller burde prøve å finne ut av det med vår store nabo i øst, denne gruppen får energi og tar til nettet når desinformasjonen blir for drøy fra den andre siden, når man får det til å virke som om man flykter fra Stalin og Hitlers redselsfulle regimer, når det man egentlig flykter fra, er straffen man vil få fordi man har samarbeidet med de tyske nazistene og okkupantene.

 

 

100 år siden februarrevolusjonen i Russland

I dag er det 8. mars, kvinnedagen. For nøyaktig hundre år siden var det 23. mars i det russiske imperiet. De var litt på etterskudd i forhold til vår vestlige, gregorianske kalender, de brukte den julianske, der skuddårene ikke var regnet inn nøayktig. Skjevheten siden Julius Cæsar innførte systemet var kommet opp i 13 dager. Så 23. februar + 5 dager ender februar, og så + 8 dager til 8. mars, 8 + 5 = 13.

På denne dagen i byen som da het Petrograd, gikk kvinnene og demonstrerte i gatene. De krevde brød, ikke revolusjon, mat til seg og sine var viktigere enn politikk. Men protestene hadde politiske overtoner, selvfølgelig, det var jo på sett og vis tsar Nikolaj IIs politikk som hadde ledet landet – eller imperiet – ut i den vanskelige situasjonen det var i. Sånn gikk det i alle fall an å tolke det.

Tsaren selv var redd for protester, og hadde forbudt dem. Da lignende protester oppsto i 1905, over hele riket, så hadde tsarens tropper blitt kommandert ut i gatene for å åpne ild mot demonstrantene. Slik hadde demonstrasjonene også blitt slått ned, med hard hånd, og med blod og med vold. Det var også meningen med demonstrasjonene i 1917, de samme ordrene ble gitt, soldatene skulle åpne ild, de skulle skyte ned protestene.

Situasjonen i 1905 og 1917 hadde noen paralleller. Også i 1905 var Russland i krig, og det gikk ikke så bra. Den gangen var krigen mot Japan, og det blir sagt at en del av hensikten med krigen var for Nikolaj II å øke den russiske selvtilliten og patriotismen, å øke oppslutningen om seg selv. Kanskje er den forklaringen litt enkel, Japan og Russland hadde og har fortsatt grensekonflikter, og Japan var den gang en aggressiv makt på vei opp. Jeg kjenner ikke så godt bakgrunnen for denne krigen, jeg vet bare det som ingen bestrider, at den gikk veldig dårlig for Russland. Den lille jyplingen Japan slo rett og slett den russiske krigsmakten tilbake, Japan som skulle være et uland. Om det var for å styrke den russiske selvtilliten og øke oppslutningen om seg selv for Nikolaj II, så ble resultatet stikk motsatt. Sult og nød gjorde ikke situasjonen noe bedre. Presset om reformer i det ennå absolutte monarkiet var også til stede, om enn vanlige folk i gatene ikke alltid har så klare politiske ambisjoner med protestene, ofte er det snarere uttrykk for en sterk misnøye over egne liv, og et desperat ønske om å få det bedre, på et eller annet vis. Om det er reformer eller andre ting som må til, får så være.

I 1917 var det også krig. Det var første verdenskrig, som Russland var trukket inn i uten at noen kan si dette var for å øke den nasjonale selvtilliten og oppslutningen om tsaren. Brevene fra tsar Nikolaj II til søskenbarnet Wilhelm II i Tyskland, viser vel heller en russisk tsar som for enhver pris ville holde Russland utenfor krigen, men som var fanget av begivenhetene og allerede inngåtte allianser. Ingen hadde egentlig ventet Russland skulle holde stand mot den beryktede tyske krigsmakten, Europas allerede største industriland, økonomisk overlegne Russland, men russerne holdt tyskerne unna. Tykland klarte ikke å få russerne i kne. Men krigen tæret på ressursene, og i 1917 var det altså nød på ny, som det hadde vært så mange ganger før.

Historikerne er ansatt av en stat som betaler dem for å vise at det er riktig at alle tingene gikk som de gikk. Sånn har det vært til alle tider, i alle kulturer, det har bare vært forskjellige ting det har vært om å gjøre å vise. Historikerne trekker linjer, og ser sammenhenger, men målet med linjene og sammenhengene har alltid vært å vise at systemet går opp, at det er meningen tingene har blitt som de har blitt. Middelalderhistorikerne og sagaskriverne, som Snorre Sturlasson, skulle vise at det var aldeles riktig Norge ble samlet til ett rike, at det skulle hete Norge, og at det skulle være kristent, under én konge. På 1800-tallet gjaldt det å vise at Norge under Danmark alltid tørstet etter friheten, og alltid var en egen nasjon, alltid noe annet enn danskene, at det var feil at vi hørte til dem. Dagens historikere er uavhengige, de har sin vitenskaplige integritet, de sier ikke de tingene staten vil høre, fordi staten betaler dem penger, men det er likevel slik at historikere i vestlige, liberale, demokratiske land viser linjer og sammenhenger som fører frem til at land i verden blir liberale og demokratiske, at det er hendelser som har gått i denne retning som er verdt å legge vekt på. Vi er ikke langt unna fra å hevde at revolusjoner som den i februar 1917 er nødvendige, det eneveldige systemet til tsaren kunne ikke holde, de liberale og demokratiske kreftene ville velte frem og vinne, slik de ville gjøre overalt.

Sånn ble det ikke sett på på denne tiden her, og i alle fall ikke i Russland. Allerede samme år, i oktober (egentlig november, 7. november, vår kalender, 25. oktober, deres – 13 dager i forskjell), var det kommunistene som stod for revolusjonen, eller statskuppet, som det er rettere å kalle det, og da var det kommunistene som skulle skrive historien. Uttrykket «det er seierherrene som skriver historien» er et godtkjøpsord, de fleste tenker vel bare på det i forbindelse med kriger, og ser kanskje ikke så mye mer i det. Men det er disse mekanismene som virker også når vi skriver historien. Da er det våre idealer som gjelder, seierherrenes idealer. Kommunistene ville vise at det var helt riktig at tsarens system skulle falle, det var jo totalitært, men de ville også vise at det var nødvendig den på en måte demokratiske republikken som overtok, også var dødsdømt, siden det egentlige målet jo var kommunisme.

Tiden mellom februar og oktober 1917 er vanskelig å holde styr på i Russland. Sånn er det ofte der borte. Russland er et enormt land, med mye som skjer, og mange som gjør mye for å skjule spor og forvrenge historien, til slik de vil ha den. Under selve revolusjonen for hundre år siden, nektet tsarens soldater å skyte, og ble i stedet med i protestene. Da var tsarregimet dødsdømt. Tsaren kontrollerte ikke voldsmakten som kunne holde folket på plass. Nikolaj II hadde ikke noe annet valg enn å trekke seg, og han forlot Petrograd for senere å ende opp i Jeketarinburg, der han og familien veldig berømt ble skutt noen år senere, men da av kommunistene. Foreløpig var det ingen som egentlig ønsket livet av tsaren, så vidt jeg vet, han kunne godt få leve. Men han måtte miste makten, som han hadde gjort.

Det overtok en overgangsregjering som skulle skrive ut nyvalg på nyåret 1918. Alt dette tar jeg fra hukommelsen. Jeg måtte sjekke opp Kerenskij, Aleksander Kerenskij, jeg trodde det var han som stod for overgangsregjeringen, det er han som ofte blir nevnt, men han var først bare justisminister, og så fra mai krigs- og marineminister, før han fra juli overtok også som regjeringssjef. Dette er det Store norske leksikon som skriver. Der står det også at han var regjeringens ledende (eller sentrale) skikkelse, og at han proklamerte en republikk 15. september, 1917 med seg selv som leder av en koalisjonsregjering og øverskommanderende for de militære styrkene, etter at den tidligere øverskommanderene, Kornilov, hadde marsjert med tropper mot Petrograd.

Det er altså mye å holde styr på, og man skal holde tungen bent i munnen når man prøver å uttale seg.

Samtidig som alt dette skjedde var Russland i full krig med Tyskland og deres allianse i den første verdenskrigen. I grenseområdene var det mange land og regioner som drømte om løsrivelse og selvstendighet, de russiske grensene har jo alltid vært litt bevegelige, særlig var vel Polen og kanskje Finland vanskelige, kanskje også områder i Ukraina og de baltiske landene, alt var russisk den gang, og alle med en viss, nasjonal selvstendighetsbevegelse. Den russiske økonomien var i krise, og det var mildt sagt mange virkelig presserende spørsmål for den nye og vaklende overgangsregjeringen å ta hånd om. Det var slett ikke lett for den. Den kunne ikke regne med full støtte i alle statlige institusjoner, og slett ikke i alle områder og regioner av riket, mange sterke krefter og grupper hadde andre ønsker om hvilke retning det veldige landet skulle ta, nå som tsaren var falt. Noen ønsket jo også tsaren tilbake igjen, og syntes tingene var greie som de var.

Det er denne vaklende, usikre og utrygge statsmakten Lenin utnytter, når han dramatisk og støttet av tyskerne tar toget fra Sveits til Finland, og derfra til Petrograd for å forsøke å destabilisere riket, og gjennomføre den kommunistiske revolusjonen. Tyskerne støttet ham, fordi de visste at han var mot krigen, og tenkte ganske riktig at om Lenin kunne komme seg til Russland, så ville hva som enn skjedde, ikke være til fordel for den nye og svake regjeringen, men det ville være til stor fordel for Tyskland i krigen. Den 25. oktober, russisk kalender, tar Lenin og kommunistene makten, de sender bare en liten styrke inn i vinterpalasset og arresterer regjeringen, og så proklamerer de makten. Deretter tar den kommunistiske propagandaen jobben med å gjøre dette til en revolusjon, og at det var folket som tok makten, ikke kommunistene, ikke Lenin, folket.

Akkurat det lyder vel velkjent? For de liberale, demokratene var det folket som tok makten i februarrevolusjonen for hundre år siden, for kommunistene tok folket makten senere samme år, i oktoberrevolusjonen. Det er også oktoberrevolusjonen som har ringt sterkest i folks bevissthet gjennom hele 1900-tallet, og over hele verden. Det er oktoberrevolusjonen som brakte et kommunistisk regime til verden, for første gang i historien, og det var dette regimet som ble stående i mer enn 70 år. Det liberale regimet, om man kan kalle det det, fra februar, besto bare i noen måneder. Og de fikk vel ikke vist så veldig mye hva de egentlig stod for, heller. Sanne demokrater og sanne liberalere skal man vel kanskje være forsiktig med å kalle dem. Slik jeg forstår det var mange av dem dumamedlemmer, og dumaen besto av representanter fra det russiske aristokratiet. Det var riktignok valg til denne dumaen, men stemmeretten var mildt sagt innskrenket, og tsaren hadde rett til å oppløse dumaen, om de ikke gjorde som han ville. Det skjedde også et par ganger, oppløsing av dumaen, og utskriving av nyvalg. Andre politiske eliter var det ikke så mange av i Russland, så det er ikke så lett hvordan en sann demokrat og sann liberal skulle ha kommet seg frem nok til å havne i overgangsregjeringen. Men dette blir jo litt spekulasjoner fra min side. Den midlertidige regjeringen fikk jo uansett en veldig kort levetid.

Det mangler ikke på paralleller til den russiske revolusjonen i februar 1917. De er ikke alene om å prøve en liberal, demokratisk revolusjon, og så går det galt. Det går virkelig an å diskutere hvor liberal og demokratisk revolusjonen egentlig var, også. Den skal være ganske optimistisk anlagt for å kunne tro at denne revolusjonen kunne gå bra, at den svake overgangsregjeringen kunne styre det enorme landet med alle de ulike interessene og nasjonene gjennom krisen med sult og nød og verdenskrig, den var kanskje dødsdømt fra begynnelsen av. Resultatet er et ras av hendelser som har farget det tyvende århundre, og også har stor betydning for verden som den ser ut i dag. Det siste er politikk, og ikke historie. Politikk hadde jeg tenkt å holde meg unna i denne posten.

Men et poeng jeg vil ha med er at den russiske revolusjonen betyr mye forskjellig for mange forskjellige mennesker i forskjellige kulturer, og til forskjellige tider. For mange land er den et steg på veien til selvstendighet. For demokrater og liberalere var den det som skulle til for å kaste det gamle tsarstyret. Riktignok kom det da kanskje et enda verre og mer undertrykkende styre, med kommunistene, men også dette var bare midlertidig, i vel 70 år, før de demokratiske kreftene på ny kunne prøve seg. Med det sklir vi inn mot politikken igjen, og det ville jeg altså holde meg unna.

For russerne virker det på meg å være ganske ambivalent, med disse revolusjonene for hundre år siden. De kan jo ikke så godt feire et liberalt demokrati de ikke har, og trekk med dagens russiske samfunn har vel kanskje mer likheter med det gamle tsarimperiet enn både med den småliberale og smådemokratiske overgangsregjeringen, og med de påfølgende kommunistene. I så fall skulle det kanskje ikke være så mye å feire for dem. Jeg ser av et sveip på sosiale medier at de er mer opptatt av kvinnedagen, enn av hundreårsjubileet.

Og her er det også en annen ting å si, som ikke så mange har lagt merke til. I russisk kalender og i russisk mentalitet er det veldig februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen, det blir da krasj å ha feiringen og markeringen i mars og november. Datoen de har lært inn 23. februar, det var da det skjedde i kalenderen som da ble brukt. Og hva var det den 23. februar i år, og alle andre år?

– Det er dagen for «forsvarerne av fedrelandet», eller den tilsvarende mannedagen, for kvinnedagen 8. mars. Den er feiret i Russland, Hviterussland, Tadsjikistan og Kirgististan, men forsøkt forbudt å feire i deler av Ukraina. Så der ble det litt politikk igjen. Det er ikke lett å komme utenom, i minnemarkeringer og historie der borte. Det er et kaos av store og små ting som har skjedd, og mange som vil plukke ut akkurat de delene som passer til sin versjon av historien, og legge bort resten. Jeg tror ikke på denne moten å utøve historie på.

Et lite intermesso i Polen

Denne posten tilbakeposter jeg fra mandag formiddag. Det var en liten hendelse i Polen jeg ikke fikk tid til å skrive om mens den stod på, og som nå er blitt mindre viktig enn toppmøtene i New York. Det handler om hvordan krisen i Ukraiana og konflikten den har ført til i Europa også har åpnet en kamp om historien.

Det er den russiske ambassadøren i Polen som har latt seg intervjue på polsk TV. Der kom han med uttalelser om at Polen i mellomkrigstiden ikke ville være med på en allianse mot Nazi-Tyskland, og derfor selv er medskyldig på angrepet de ble utsatt for. Videre hevdet han at det Sovjetrussiske angrepet på Polen etter at Tyskland hadde angrepet først var forsvar, altså at Sovjetunionen angrep og okkuperte deler av Polen for bedre å kunne forsvare seg mot nazistene. For dette ble han kalt inn på teppet til polske styresmakter. En sånn tolkning av historien kan de ikke finne seg i.

Det ser da også horribelt ut. Historiens dom er klar, Polen var et offer i andre verdenskrig, klemt sammen mellom to stormakter, angrepet av begge på en gang, og fra begge sider aldeles grusomt behandlet med massearrestasjoner og massehenrettelser. Lignende skjedde på slutten av 1700-tallet, i den såkalte oppdelingen av Polen, den gang var det også stort sett tyskere og russere som delte polsk land og polsk folk mellom seg. Historiens dom er også klar på at mellomkrigstidens største tyranner, Hitler og Stalin, satte ideologiene sine til side og laget en avtale som den dag i dag er i stand til å sjokkere verden. Faktaene taler for seg selv. Jeg har selv skrevet fyldige poster om dette, Historien til Polen, Tysklands angrep på Polen og Sovjetunionens angrep på Polen, og er ingen revisjonist i disse spørsmålene her.

Likevel vil jeg argumentere for at den russiske ambassadørens uttalelser ikke er så hårreisende som man først skulle tro, og at det er en grunn for at polske styresmakter så hardt og øyeblikkelig slår ned på et sånt syn. Det er nemlig essensielt i polsk historieoppfatning og identitet at de er dette offeret klemt mellom stormaktene, og det er også måten de ønsker å bli oppfattet på, særlig blant stormaktene i vest. Det gir dem fordeler, økonomisk, politisk og militært, og det gjør at Polen står svært sterkt som stat og som nasjon.

Det trengte ikke være slik. Polen har også en historie som stormakt og overgriper. Deres kongerike delvis sammen med Litauen dominerte en tid området fra Østersjøen til Svartehavet, og de har vel helst seg selv å takke med et ineffektivt statsstyre der de ulike regionene kunne blokkere hverandre (polsk riksdag) for at – ikke russerne, ikke tyskerne, men – svenskene kunne overta. I løpet av 1700-tallet ble det polske området splittet opp, det var en tid den svenske stormakten var på vei ned, og den russiske på vei opp, så det var russerne og Katarina den store som forsynte seg, ikke Sverige. På 1800-tallet var mye av dagens Polen del av det Østerrisk-ungarske imperiet (imperiet det kanskje ville gi mer mening å kalle Østerrike, så man ikke blir forledet til å tro at Ungarn hadde så mye med det å gjøre), mye var en del av den tidens Russland, nåtidens baltiske stater, Hviterussland og Ukraina, og mye var del av det som skulle bli Tyskland, altså Preussen.

Ikke så altfor ulikt forholder det seg med de fleste av de andre statene i Øst-Europa. De vekslet frem og tilbake mellom litt ulike imperier, lenger sør var det de tyrkiske ottomanerne som var rivalene til habsburgerne i Østerrike-Ungarn, ellers var det alt sammen en salig blanding av folk, språk, religioner og styresmakter. Hvor grensene skulle gå når man etter første verdenskrig skulle dele inn Europa etter nasjonalstater, det var ikke akkurat opplagt.

I Versaillesforhandlingene der det nye Europakartet skulle tegnes hadde Polen noen åpenbare fordeler. En fordel var at både i øst og vest møtte de på stormakter de andre stormaktene i Versailles gjerne så ble svekket. Tyskland hadde i følge et politisk vedtak (!) startet krigen, var skyld i den, og fikk ikke engang plass ved forhandlingsbordet. Derfra forsynte polakkene seg grovt. Russland hadde sklidd inn i en forferdelig borgerkrig, der stormaktene støttet de hvite anti-kommunistene, men der Lenin og hans bolsjeviker – om noen – satt med statsmakten og forhandlingsretten. De hadde en dårlig sak i forhandlingene om polsk og annet land. Også Russland måtte gi fra seg mye, deriblant de baltiske stater. Det er ikke så altfor godt kjent, men på begynnelsen av 1920-tallet var det flere kriger i disse områdene, i disse krigene kan Polen neppe bli sett på som et offer. Heller forsøkte de å utnytte seg av et Russland i ruiner, og ute av stand til å benytte seg av sine veldige ressurser skikkelig.

Også i grenseområdene mot det som skulle bli Tsjekkoslovakia kom Polen godt ut av det. De hadde en ypperlig forhandlingsleder, og polsk nasjonalisme var kommet langt og fungerte godt, tsjekkerne og slovakene var ikke i nærheten av å kunne opparbeide seg noe lignende, de var ikke engang en samlet nasjon, men to, bestående av en storebror og en lillebror. Jeg mente det var en liten krig også her, og ganske riktig, i dagens internett-verden gir et kjapt søk på Google svar.

Av alle land som fikk nye grenser etter første verdenskrig var det Polen og de baltiske stater som kom best ut av det. Det var lett for britene, franskmennene og amerikanerne å gi mye land til dem. Men det bar også i seg kimen til langsiktige problemer, med Tyskland og Russland, som de facto fikk fratatt seg betydelige landområder. Det var Hitlers forsøk på å få disse områdene tilbake som utløste andre verdenskrig, og det var gamle russiske områder sovjetrusserne innvaderte da de innvaderte baltikum og Polen.

Så til avtalen mellom Stalin og Hitler, eller strengt tatt mellom utenriksministerne, Molotov og Ribbentrop. En kontrollsjekk på Google når avtalen ble undertegnet gav meg dette treffet av Morten Strand i Dabladet, ganske typisk for hvordan vi i Norge ser Putin og russisk historie, ord som blir brukt er «sjokkerer», og det står Putin «forsvarer avtalen», men ingenting om argumentene han bruker og som finnes. Igjen, avtalen er oppsiktsvekkende og horribel, Merkel gjør rett i å kalle den ulovlig, og Putin har selv tilbake i 2008 kalt den et overgrep mot Polen, som det også står i Dagbladets lille artikkel.  Men Strand konkluderer kjapt at «Putin har skiftet mening». Det er ikke så sikkert. Avtalen kan godt være et overgrep mot Polen, og samtidig formålstjenelig for Sovjetunionen. Ulovlige avtaler kan være fornuftige, og riktige.

La oss så se på situasjonen der på 1930-tallet, etter at Hitler hadde kommet til makten, og hadde bygget opp Tyskland til en militær og økonoimsk supermakt. Nazistenes propaganda mot kommunistene var en essensiell del av deres politiske program, deres rasisme mot slavere var også tydelig uttalt, og deres aggresjon mot Øst-Europa ikke akkurat var noe man trengte spioner for å finne ut av. Hitler og Tyskland var en reell trussel mot Sovjetunionen. Stalin var paranoid, en av de mest paranoide allmektige statsledere verden har sett, men akkurat i dette tilfellet var paranoiaen hans korrekt, og gav ham rett i hans egentlig altfor tidlige spådommer om at Sovjetunionen ville bli angrepet og forsøkt knust. Helt sentralt i Stalins verdensbilde var at de kapitalistiske vestmaktene med Storbritannia, USA og Frankrike (alle sammen stormakter den gang, Storbritannia og Frankrike hadde ennå koloniene) ønsket en krig mellom nazistiske Tyskland og kommunistiske Sovjetunionen, slik at de to rivaliserende stormaktene ville svekke og ødelegge hverandre, og vestmaktene kunne plukke opp restene. Stalin var livredd en sånn krig, og innrettet det meste av utenrikspolitikken sin for å unngå det.

Å gå i allianse med erkefienden i det andre politiske ytterpunktet var ikke akkurat plan A. Da nazi-Tyskland annekterte Sudetenland og siden hele Tsjekkoslovakia, var det Stalin som protesterte hardest. Britene og franskmennene ønsket som kjent «peace in our time» på det tidspunktet. Sovjetunionen var imidlertid ikke i stand til å stagge Hitler og Tyskland alene. Det er riktig som Putin og hans ambassadør i Polen sier, Sovjetunionen prøvde virkelig å få til en allianse mot Tyskland, men klarte ikke å få noen med seg. Heller ikke Polen. Det er også interessant å se hva polakkene mente om Tysklands annektering av Tsjekkoslovakia, og hvordan Polen selv oppførte seg etterpå. Det er  spørsmål Polen naturlig nok ikke ønsker oppmerksomhet rundt. Polen er slett ikke alltid offeret.

Sommeren 1939 var situasjonen svært spent i Europa. Hitler og nazistene kjørte hardt på argumentet om at tysk land i Polen måtte tilbake til Tyskland, og som vi vet var sjansen for et tysk angrep mot Polen aller høyest reell. Sovjetunionen og Stalin hadde grunn til å frykte at de ville være neste på listen, dette er ikke bare paranoia, det er en reell trussel enhver statsleder ville være nødt å ta hensyn til. Stalin og kommunistene hadde langt fra noen garanti for at de ville få støtte fra vestmaktene, tvert i mot hadde 20 år tidligere vestmaktene gjort det de kunne for å hindre kommunistene i å komme til makten. For et aggressivt Tyskland var situasjonen den at de visste stormaktene ville reagere om de innvaderte og okkuperte Polen, som de hadde til hensikt å gjøre, og de ville unngå krig på to fronter.

Derfor kom en av de merkeligste alliansene i verdenshistorien til virkelighet. Overordnede strategiske hensyn gjorde at både nazistene og kommunistene satte ideologien til side, og avtalte offisielt at de ikke skulle angripe hverandre, uoffisielt hvor grensene i Polen skulle gå. Det var en slags ny deling av Polen, kan man si.

Både Stalin og Hitler var skruppelløse statsledere som ikke brydde seg det minste om hvordan de berørte menneskene ville se på avtalen. Dette er blank stormaktspolitikk, Polen og polakkene hadde ingenting  de skulle sagt, som heller ikke balterne og andre berørte hadde det. Storbritannia og Frankrike var overhodet ikke forberedt på en krig, og kunne fint lite gjøre, annet enn å «erklære krig». Tyskland ble raskt hovedfienden, og Sovjetunionens angrep etterpå ble viet mindre oppmerksomhet, som det også er blitt i historiebøkene. Det siste er imidlertid så smått begynt å endre seg nå.

De to verdenskrigene endret europakartet dramatisk. Polen kom svært godt fra det. Områdene de tapte til Sovjetunionen er fremdeles tapt for dem, til gjengjeld har de fått virkelig betydelige områder fra det som en gang var Tyskland. Dette var ikke noe som øyeblikkelig ble klappet og klart straks Tyskland undertegnet kapitulasjonen, mange grenser var fremdeles omstridt, og forble det i år og tiår. Noe av det som virkelig sikret freden i Europa, og tinet forholdene i den kalde krigen, var den tyske utenriksminister og senere kansler Willy Brandts østpolitikk, han gav avkall på alle tyske territorielle krav. Det løsnet en god del spenninger. På 1970-tallet ble også Sovjetunionens erobringer i Europa i løpet av krigen formelt anerkjent, det tok altså 25-30 år.

Det er lett å se at her ligger det mye krutt. En av de tingene mest verdt å glede seg over i verden i dag er at vi har et så vennlig Tyskland, at de så uforbeholdent har erkjent ydmykelsene og tapene to verdenskriger har gitt dem, gjør at mange svært potensielle konflikter får ligge døde. Lenger øst er det ikke like stor enighet om at alt er som det skal være.

Den russiske ambassadøren i Polen visste utmerket godt hva han sa, og hva som ville bli reaksjonen. Det overrasket meg at han kom med uttalelsene nettopp nå, da Russland og Putin ellers er på en sjarmoffensiv og ønsker en avtale i Syria og kanskje også i Ukraina. Det har sammenheng med at Polen og Russland gjennom år har uttalt seg utrivelig aggressivt om hverandre, og at det har blitt merkbart verre etter Russlands annektering av Krim og støtte til separatistene i Donbass. Russland kjenner polsk historie utmerket godt, mye bedre enn vi gjør den i vest, og kjenner selvsagt også sin egen historie bedre og annerledes enn vi gjør den. Det er ømt også for dem, når de blir gjort til en overgriper når de selv ser seg som et offer, og når lidelsene og prestasjonene i kampen mot de tyske nazistene ikke blir anerkjent.

 

Sommervarmt i Ukraina mens konfliktene stivnes

Jeg følger ikke nøye med på dette, men har fått med meg at det settes varmerekorder i Europa og verden om dagen. En ryddekar ved en utekafe – ukrainsk stil, kiosk med bord rundt omkring – sa det hadde vært 74 grader et sted i Iran nettopp, ny verdensrekord. Også Ukraina hadde visstnok sin varmeste dag på 70 år nylig, og når jeg nå sjekker værmeldingen på iPhone så langt frem den går, så er det bare over 30 grader og skyfri sol. Samme fine drittværet.

For to dager siden var 70-års dagen for atombomben over Hiroshima, noe jeg skrev om. Det gikk naturligvis ikke uten oppmerksomhet, både genuine forsøk på å få hodet til å forstå hvordan noen kunne fatte en slik beslutning som ville ta livet av hundretusener vanlige mennesker, og gjennomføre den. Og forsøk på å slå politisk mynt på den menneskeskapte katastrofen.

Foreign affairs hadde overskriften: The bomb saved Japan from being occupied by Soviet troops. Stalin blinked first. Russiske sosiale medier var fulle av det ufølsom i en slik overskrift, som om det kan kalles en redning å få middels store byer utslettet av atombomber. Men nettstedet Foreign affairs har dekning for overskriften sin. Atombomben ble brukt for å hindre sovjetisk okkupasjon av deler av Japan. Det var bare det at amerikanerne ikke så mye var opptatt av hva som ville være best for japanerne, men å komme ut av andre verdenskrig som den dominerende supermakten i verden.

Russiske medier har gått et skritt lenger, og tatt til orde for en internasjonal tribunal rettet mot USA. Det er selvfølgelig rent politisk, og ikke så mye for å minne ofrene i Hiroshima og Nagaski, som å sverte USA. Det faller inn i et mønster med andre overgrep og beskyldninger om folkemord. Det er ikke alltid for å minnes ofrene, det er snarere å sverte overgriperen. Forholdet mellom Japan og USA er aldeles utmerket, og forbilledlig, tatt i betraktning alle ugjerningene begått på begge sider. Flest av Japan, men med de to atombombene er det kanskje mulig å si størst av USA.

I denne forbindelse skulle man kanskje også minne om at forholdet mellom Japan og Russland, derimot, slett ikke er ideelt. Teknisk sett er landene faktisk fortsatt i krig, i og med at de ennå ikke har klart å undertegne noen fredsavtale etter andre verdenskrig. Problemet er øygruppen Kurillene, som sovjetstyrkene okkuperte under krigen, og som nå ikke Russland vil gi tilbake.

Parallelt med disse minnemarkeringene og betraktningene rundt atombombene for 70 år siden, rullet en nesten bisarr nyhet i forhold over tradisjonelle og sosiale medier. Det er Russland som har bestemt seg for å sette en stopper for ulovlig import av sanksjonerer varer. Det har vært mulig å smugle inn enkelte produkt via tredjeland, eller på andre måter, og en stor handelskjede har faktisk vunnet en rettssak i St. Petersburg på at det er ulovlig å importere disse varene, ikke å selge dem. Noen av de viktigste tredjelandene er antatt å være Hviterussland og Ukraina, tilfeldigvis hørte vi en nyhetssending her på en utekafe, der de sa at dette ville det nå bli slutt på.

For mange trekker inn Putin i tide og utide, som om han har total kontroll over alt som skjer i Russland og i det tidligere Sovjetrepublikkene. Kanskje var det han som besluttet tiltaket for å hindre den ulovlige smuglingen, kanskje var det andre, i hvert fall ble det vist på nasjonalt TV hvordan bulldosere destrueres tonnevis med utenlandsk ost på en søppelplass. Hensikten kan vanskelig være en annen enn å skremme importørene, den russiske statsmakten mener alvor, de utenlandske matvarene på sanksjonslisten skal ikke inn i landet, og om se kommer inn, skal ingen tjene penger på det.

Dette ble tatt tak i i utenlandske medier, altså våre vestlige, der det plutselig ble «umoralsk» å kaste mat, og man reagerte på at et land som har sultet så mye, kan ødelegge mat på denne måten. Noen fant endatil på å påpeke at Putin og Medvedev er fra St. Petersburg, med slekt som har gjennomlevd beleiringen fra 1941-44, og hungersnøden som drepte hundretusener da. Det er et argument jeg vil likestille med å være ekstra fortørnet når mørkhudede innvandrere kastet mat, «så mye sult som finnes i Afrika». Som om ikke vi i de velstående vestlige landene kaster uten sammenligning mer mat enn russerne gjør. Det er heller ikke gaudaost folk trenger når de sulter. Om de vestlige mediene hadde vært litt mer kjølige i reportasjene sine, så hadde de selvfølgelig tatt med at det er standard prosedyre å destrueres ulovlig importerte varer. Det var den veldige offentligheten rundt det, med å invitere et TV-team, som var det uvanlige.

Det siste jeg vil ta med i denne posten er at det finnes et spesielt museum i byen Gori, Georgia. Noen vil her kjenne igjen Stalins fødeby, og det er også et museum til ære for ham som er mest kjent der. The Guardian har en reportasje. I byen Gori er Stalin fremdeles en helt, langt mer enn du finner ham som helt i noen byer i Russland. Det er ikke Russland som forsøker å rehabilitere Stalin, Russland forsøker bare å forsvare seg mot beskyldninger som ikke alltid er helt rettferdige (og som av og til er helt rettferdige – noe også et land har rett til å forsvare seg mot). Rehabiliteringen er grundigere i Georgia, i Gori, der byen vel aldri helt har sluttet å være stolt av sin mest berømte innbygger.

Museet er også bortimot udelt positiv til Stalin. Det er et museum i Sovjetisk stil, i følge The Guardian, og andre medier som omtaler museet, det er som den beste propagandaen i Sovjettiden. I Russland, i ingen museer jeg har vært i, er det noen som dyrker Stalin. De dyrker andre verdenskrig, og seieren der, men ikke slik at Stalins rolle på noen måte blir fremhevet. Det er ikke den manipuleringen av historien de ofte blir beskyldt for om dagen, den manipuleringen finner man vel så sterkt andre steder. Og når det gjelder Stalin, sterkest i Georgia.

Representativt er de to europeerne har funnet frem til i Stalin-museet. Den ene er en tysker, som påpeker at et slikt museum aldri kunne være bygget for Hitler, den andre en polakk, som savner referanser til Katyn, der noen og tjue tusen polske offiserer ble kaldblodig skutt av Stalins sikkerhetsstyrker. Det var en forbrytelse de tyske nazistene gjorde maksimalt ut av, her kunne de vise hvor grusomme kommunistene var. Endelig fant de en ugjerninger de ikke selv stod bak. Så ble hele hendelsen begravd med nazistenes nederlag, og Sovietunionens seier. Det var først med Sovjets sammenbrudd og oppløsning Katyn på ny ble kjent. Nå er den kjent for alle med en viss interesse for emnet.

Så kan man trekke frem Volyn, et område der opp mot 40 000 polakker ble drept. Det var imidlertid av ukrainere, av nasjonaliststyrkene til Bandera, de det nå i Ukraina er blitt forbudt å kritisere. Igjen krever noe minnesmerke der. For Ukraina er ikke noen fiende, ikke noen man ønsker å sverte, og minnesmerker er – dessverre – vel så ofte ment å sverte overgriperen, som å hedre offeret. Her er en beskrivelse i magasinet The economist, et magasin som nå et sterkt pro Ukraina og anti Russland, men denne artikkelen er fra sommeren 2013, da de politiske forholdene i verden var annerledes.

Slik går verdens konflikter sin gang. Det er for tiden få forsøk på å bryte mønsteret, på å sette seg ordentlig inn i synet til den andre siden, og se saken fra deres synsvinkel. Noen ganger er det nyttig, og bidrar til fred og forsoning. Kanskje kan forholdet mellom Japan og USA være et eksempel på det. Gamle stridigheter bør dempes, ikke dyrkes. Andre ganger kan det føre til at forkastelige handlinger blir bortforklare, eller bagatellisert. Det siste er etter min mening klart det sjeldneste, som regel gjør man lurt i å ikke bare bruke sin egen historieforståelse når man skal gjøre seg opp en mening om historiske hendelser.

Her i Kiev dovner folk hen i sommervarmen, og ser ikke ut til å være så opptatt av historiens ugjerninger og dens skurker. Strendene fylles på ny opp, særlig i helgene, og folk bader i elven og finner seg svale steder i skyggen fra trærne. Noen sitter også midt i solstteiken for å bli brune, slik vi også har for vane å gjøre det i Norge. For disse ser det ut til at de kan krangle om historien og nåtiden de som vil. Livene deres er vanskelige, men det har de mer eller mindre alltid vært her i Ukraina. Det skal uansett legges, og man må få ut det beste av de dagene man kan. På en måte gir det et slags håp. Folk flest er ikke så opptatt av kriser og konflikter, andre enn de de opplever i egne liv, og ønsker stort sett å leve sine liv i fred og fordragelighet, uten å bruke så mye tid på å være sinte på noen.

De som engasjerer seg i diskusjonene stivner lett i sine egne syn, og sementerer konfliktene heller enn å løse dem. I dagens medieverden hvor det er så lett å finne bekreftelser på egne oppfatninger har dette blitt verre, heller enn bedre. Man blir overbevist om at en selv har rett og ens sak er riktig, og vil ikke gå med på kompromiss eller innømmelser overfor motparten. Når begge parter sitter fast i slike prinsipper blir det vanskelig.

Ukrainas stygge omskriving av historien

I dag gav Olia meg en fridag. Den første hele og fulle fridagen i ferien, så langt. Jeg benyttet den til å komme meg ut kjapt etter frokost, sette på ørene foredrag om den kalde krigen, og gi meg ut i gatene som jeg pleide gjøre før vi fikk barn i familien. Jeg gikk til Patrick pub, like ved parken til minne om andre verdenskrig, like ved Lavra, og aller mest like ved – skulle det vise seg – et minnesmerke over det ukrainerne kaller Holodomor.

Holodomor er sultkatastrofen i Ukraina i årene 1932 og 1933. Katastrofen ramme ikke bare Ukraina, men Ukaina ble rammet hardest, og betegnelsen Holodomor gjelder bare for dem. Derfor kvier jeg meg litt for å bruke den. I den ukrainske bruken ligger en ide om at Holodomor var en politikk rettet spesielt mot ukrainere, og at det her ble begått et folkemord mot den ukrainske befolkning. Igjen kommer bruken av folkemord, og igjen er det problematisk. Det ordet og den ideen er blitt sin egen fiende. Enorme menneskelige tragedier blir redusert til diskusjoner om begrepsbruk, og til politiske markeringer.

Holodomor passer utmerket for den ukrainske nasjon til å bygge opp sin egen identitet, som offer for en russisk overgriper. Tallene er overveldende, flere millioner døde, og det samme er kynismen i det kommunistiske regimet som gjennomførte politikken. Forskjellige slags brigader reiste rundt i ukrainske landsbygder, og samlet inn det som var av mat, slik at de kunne oppfylle kvotene i Stalins planer. De gjorde det, selv om de visste det betydde den visse død for familier som mistet all mat de hadde, og selv om de tydelig kunne se familiene – menn, kvinner, barn – var helt utsultet. Overgrepet er utvilsomt.

Jeg har alltid hatt i hodet at minnesmerket for Holodomor der i parken var et minnesmerke for andre verdenskrig. Jeg mener jeg har gått ned trappene, og at det brenner en flamme der. Kanskje jeg blander med noe annet. På Wikipedia leser jeg museet ble opprettet i 2008, første gang jeg var i Kiev var i 2007. Nå når jeg går ned trappen er det et museum man må betale penger for å gå inn i. Merkelig jeg ikke la merke til dette den gang jeg trålet Kiev etter alt som var museer, det er noe jeg ikke får helt til å stemme. Og Internett oppklarer ingenting.

Andre verdenskrig er ikke noe for ukrainerne å minnes. Det var Sovjetunionens krig, og lidelsene som også rammet ukrainerne den gang, var ikke noe som rammet ukrainere spesielt, og dessuten var det ikke påført dem av Sovjetmakten. I forbifarten må vi nesten ta med at Sovjetmakten de verste årene var ledet av Stalin, en georgier, og at hans verste håndlanger, Beria, også var georgier. Ukrainske nasjonalister liker å sette likhetstegn mellom Sovjetunionen og Russland. Sannheten et at etter Lenin var det bare en leder som var helt og holdent russisk – Andropov. Resten var stort sett ukrainere, faktisk. Og i andre verdenskrig var ukrainske nasjonalister på lag med nazistene, de var med på jødeutryddelsene og på utbredte massemord på russere og polakker. I dagens Ukraina er disse folkene helter, og det er forbudt ved lov å men noe annet.

Vel hjemme igjen sjekket jeg opp nettet, for å finne ut av dette Holodomor-monumentet. Min frykt var at de hadde fjernet minnesmerker for andre verdenskrig, for å erstatte det med andre minnesmerker som passer bedre til ukrainsk historiebygging. Jeg fant ikke ut av det, men jeg fant en del andre ting. Det mangler ikke på informasjon og desinformasjon på det store nettet.

Jeg har lært det slik at det døde 5-7 millioner mennesker i sultårene 1932-33. Det er tall jeg har hatt lenge i hodet. Jeg kan ikke huske at det var noe spesielt med Ukraina, annet enn at de ble hardest rammet. På nettet ser jeg at en amerikaner ved navn Timothy Snyder har stedet emnet, og anslår tallet døde i Ukraina til å være 3,5 millioner. Dette er ikke nok for ukrainske nettsider, som smeller til med tallet 10 millioner. En annen nettside har kanskje forklaringen, de «adderer opp», og om det betyr de regner med ufødte barn vet ikke jeg.

Ukrainske nettsider underslår også det som var årsaken til katastrofen, målet med den sovjetiske politikken. Det var tvangskollektiviseing, folk som eide jord og kveg måtte gi det over til staten. Mange hatet dette, og kanskje var hatet ekstra sterkt i Ukraina, hva vet jeg? I hvert fall var det mange som heller brente jorden og drepte buskapen, enn å gi det over til det forhatte kommunistregimet. Problemet var at Stalin og kommunistpartiet hadde laget femårsplaner, meget ambisiøse, og med brent korn og drept kveg kunne ikke bøndene levere de bestemte kvotene, og samtidig holde seg selv i live. Her var kommunistene nådeløse. Kvotene kom først, og hadde du vært så obsternasig å brenne jorden eller på annen måte latt være å produsere det som var krevd av deg, så var det ikke verdt å ha deg i live.

Det er grusomt. Men det er ikke grusomt på den måten ukrainerne vil ha det til å være grusomt. Det var ikke noe overgrep spesielt rettet mot dem. Det var ikke noe mål for Stalin å få litt færre ukrainere i Sovjetunionen. Men hvis dette var nødvendig for å nå andre mål han hadde, så var det slik det fikk bli. Det er rapporter om formuleringer sentralt i regimet om at det ikke gjorde noe om noen millioner mennesker døde, for de som ble igjen ville være lettere å styre. Jeg vet ikke om de brukte ukrainere i stedet for mennesker, her, og heller ikke om sitatet er til å stole på. Så sterkt som historien blir manipulert her omkring, er det vanskelig å vite hva man skal tro.

Relevant for historien mener jeg også det er at tvangskollektiviseing og annen form for inndraging av privat eiendom stod svært sterkt i den intellektuelle offentlighet i svært mange land, også Norge, der Stalin og hans metoder hadde oppslutning til langt opp på 70-tallet. Det var en lignende, og langt verre sultkatastrofe i Kina, skapt av formann Mao, av litt andre årsaker, men også i et slags horribelt forsøk på en slags kommunistisk politikk. Også Mao hadde støtte av mange toneangivende intellektuelle. Særlig i Noge.

Ukrainerne må justeres når de driver med slik villmannskjøring gjennom historien. Det er ikke pent som de forsøker å gjøre seg til et offer, russerne til en overgriper, og å selektivt skrive sin historie slik at dette blir narrativen.

I begynnelsen av 2014 en gang, mens Maidan ennå stod på og det var uklart hvordan det hele ville enda, så jeg et klipp på BBC med et intervju av en av medlemmene i Pravyj sektor, en av ultranasjonalistene. Han kunne fortelle at det var forskjell på ukrainere og russere, ukrainerne var nemlig slavere, et stolt folkeslag, mens russerne egentlig var etterkommere av tatarer-mongoler. På russisk blir begrepet tatar brukt om begge, mens på norsk vil vel ingen finne på å kalle Djengis Khan noe annet enn en mongol. Uansett er det spesielt sagt av den ukrainske ultranasjonalisten, så spesielt at det vanskelig kan tas alvorlig.

Så kom jeg over denne utrolige artikkelen om ukrainsk og russisk historie, skrevet av det som visstnok skal være en PhD (det står ikke umiddelbart hva han er PhD i), Yaroslav Dasjkevytsj. Søk på ham på Google gir noen formidable treff, et sted er han vissnok forfremmet til professor. Han har vært meget produktiv, om enn han kanskje ikke alltid har vært like faglig etterrettelig, og i alle fall ikke faglig anerkjent. Artikkelen det er lenket til heter How moscow hijacked the history of Kyivian Rus, og er hos meg hentet fra Euromaidan press, men er både lenket til og postet flere forskjellige steder. Pro ukrainere bruker den og bruker Dasjkevytsj i sin historieforståelse og i sin sverting av russere, mens pro russere bruker den til å sverte ukrainere og deres stygge nasjonalisme.

Artikkelen er så ekstrem at den gjør seg best oversett. Den er opprinnelig trykket i noe som heter How to speak the truth with no lying lips, en tittel som vel setter standarden. Her blir historiske kjensgjerninger og konsensus i tolkningen avfeid som løgner, myter og forfalskninger, med argumentasjon på et par setninger, og ingen henvisning til hvordan man kan gå argumentasjonen etter i sømmene. Slett ikke måten man skriver historie på.

Teksten oser også av uforfalsket rasisme. Sannelig ser vi her den samme måten å omtale russerne på, som den villfarne ultranasjonalisten i Pravyj sektor brukte. Russere er ikke slavere, de er blandet med tatarene, og har arvet deres karakteristikker om å herske og erobre, og målet er til slutt – verdensherredømme. Sannelig blir litt ideer fra tradisjonell antisemettisme også hentet inn, det er ikke bare jødene som opererer med hemmelige planer om verdensherredømme, russerne gjør det også. Dere kan lese selv under avsnittet om Great Russians, det er syke greier, og vitner om et nasjonalistisk Ukraina og Euromaidan press på helt ville veier. Med slike ideologer blir ukrainske nasjonalister sin egen fiende, og gjør skam på nasjonen de vil være stolte av.

Dasjkevytsj er født i 1926, og døde i 2010. Hans skriverier har hatt innflytelse, men han er for de villfarne, de som mangler utdannelse, de ekstreme. Han vil ikke ha noen påvirkning i vest, og heller ikke på normale ukrainere. Det han skriver er for vilt, og han har – etter hva jeg kan se – ikke hatt adgang til anerkjente utdanningsinstitusjoner eller anerkjente tidsskrift. Det er propaganda mer enn vitenskap han holdt på med, historie med en agenda, der agendaen er viktigere enn historien.

Helt det samme kan man ikke si om professor Alexander J. Motyl. og artiklene han har skrevet. Motyl er professor i det som på engelsk kalles political science ved Rutgers universitetet i New Jersey. Han er etter hva jeg kan finne ut amerikansk statsborger, men en ukrainsk sådan, og han er toneangivende i ukrainsk tenkning og i amerikansk tenkning om Ukraina. Han er vel kanskje det nærmeste man kan komme en sjefsideolog for det nyeste ukrainske nasjonale prosjektet. Det er sjelden jeg ser han imøtegått. Sant å si har jeg aldri gjort det.

Første gang jeg støtte på ham var i en artikkel jeg anså som så ekstrem at jeg regnet med det var mer stoff fra den store hopen propagandister på begge sider. Det vil ta for lang tid å finne frem til den igjen nå, betegnende var den postet på russisk side, som en del av russisk propaganda mot Ukraina, og hva de står for, men så var det altså skrevet av en professor i samfunnsvitenskap ved et universitet i USA.

Han har en blogg på World affairs, der han nokså fritt kan legge ut artikler om emner han finner for godt. Antagelig var det derfra den første artikkelen jeg fant av ham var fra også, jeg husker ikke lenger. I hvert fall er det mye å ta tak i. Om Holodmor var folkemord eller ikke, er for Motyl ikke noe spørsmål, faktaene er for ham «overveldende», slik at det bare er dem med «en beinhard politisk agenda som kan la være å bli overbevist». I samme innlegg kaller han Putin «nystalinist», noe som i aller beste fall kan kalles drøyt, tatt i betraktning hva Stalin gjorde, og Putin gjør. Motyl må nesten skrive mot bedre vitende, her, som russiskspråklig og familiær med den russiske verden, må han da kjenne til at forholdene under Stalin og Putin umulig kan sammenlignes.

Betegnende nok har Motyl også skrevet et innlegg om Donbass bør blokkeres. Motyl kaller området en enklave, en bruk av ordet som ikke stemmer overens med min forståelse av det, Kaliningrad er en enklave, et område tilhørende et land eller en stat, men som ikke har geografisk sammenheng med dette landet eller staten. Uansett, det kommer neppe som noen overraskelse at professor Motyl mener at en blokade av Donbass er riktig, og måten han argumenterer på følger den krasse, komprissløse linjen ukrainsk nasjonalisme har lagt seg til.

Først skriver han at innbyggerne i Donbass er ukrainere, og at de ikke fortjener å lide for ugjerningene til separatistene. Sympatien for ukrainerne i Donbass går imidlertid ikke lenger enn at viktigere argument enn deres lidelser, er at disse lidelsene bare vil føre området «rett i armene til Russland». Dette er en ganske karakteristisk argumentasjon fra ukrainsk side om dagen. Problemene med nyfascistene og krigen og volden er ikke så mye disse tingene i seg selv, men at det vil tjene russisk propaganda, og gjøre russernes sak sterkere. At folk i Donbass lider ville ikke være et så stort problem, om dette ikke førte til at sympatien deres for Russland vil øke.

For Motyl er imidlertid ikke motargumentene for en blokade særlig sterke. Disse argumentene får fem linjer i et avsnitt, og så er det i gang med å argumentere for, tross alle de humanitære problemene og andre problemene en blokade innebærer. Det er altså snakk om full blokade, økonomisk, gass, vann og elektrisitet, rene livsnødvendigheter. Men for Motyl er det mest av alt et spørsmål om hvem man vil skade – de 40 millionene i resten av Ukraina, de som har «valgt riktig», eller de 3 millionene i Donbass, de som har «valgt feil». Det er en ikke-sak, et spørsmål med et svar som sier seg selv.

Kanskje kan man kalle det spesielt at en professor som er så uproblematisk skråsikker på at Sovjetisk politikk mot den opprørske ukrainske sovjetrepublikken på 1930-tallet var folkemord, nå er like uproblematisk overbevist om at det er riktig å kutte av vannforsyningene og andre livsnødvendigheter til den opprørske Donbass-regionen i Ukraina. Liv vil gå tapt, det er en villet politikk, om enn skalaen er mindre, og man ikke stjeler den lille maten de har, som Sovjetregimet gjorde. Ellers er det vel ikke til å komme bort fra at begge deler er beinhard maktpolitikk mot et problematisk område?

Motyl setter 3 millioner ukrainere i Donbass opp mot 40 millioner ukrainere i resten av landet, som for å gjøre det til en bagatell at denne delen av befolkningen må lide, en brøkdel av det samlede tallet. Men 3 millioner er mange mennesker, det er nesten hele Norges befolkning, og deres lidelser uten normale bankforbindelser, uten vann, uten gass, uten elektrisitet, kan ikke sammenlignes med de 40 millionene som nå har problemer på grunn av redusert, relativ inntekt. Motyl skriver – som så mange andre- at «Russland kan ta seg av dem», men vet godt at det kommer Russland ikke til å gjøre, og de har heller ingen forpliktelser til å gjøre det. Donbass er ukrainsk land, slik verden er innrettet nå, da er det også ukrainsk ansvar.

Kanskje skulle vi også ta med at å kutte alle økonoimske forbindelser med Kosovo var et alternativ Serbia aldri hadde tilgjengelig. Man kan bare forestille reaksjonene i vest, innsamlingsaksjonene for nødhjelp til Kosovo – den samme nødhjelpen Russland blir kritisert for (!), til Donbass. Og amerikanerne ville hatt et påskudd for å bombe Beograd, støttet av NATO, for å få slutt på den «humanitære katastrofen». Er det ikke alt sammen bare politikk? Og en voldsom vilje til å skrive historien slik at vår side står igjen med den moralske retten? Sovjetunionen var forferdelig i akkurat dette, det skal på ingen måte underslås. Men Ukraina – dagens Ukraina, det liksom vestlige og demokratiske og liberalistiske – har fortsatt i akkurat samme lei, på en måte som ikke står tilbake for Russlands manipuleringer og tolkninger av historien. Sannheten er vel heller kanskje snarere at den ukrainske historieskrivingen overgår den.

Denne posten tok litt tid å skrive ferdig, og den fikk en del kommentarer før den var klar. Delen med minnesmerker fra Holodomor er skrevet først, så er resten om artiklene til Dasjkevytsj og Motyl skrevet stort sett formiddagen 4. august. Noen av argumentene opprinnelig tiltenkt selve posten, er lagt i kommentarene.

 

 

Litt om folkerepublikken Donetsk og opprettelsen av den

Jeg har skrevet mye om problemene i Ukraina og med det nye regimet i Kiev. De problemene er alvorlige nok, og blir ikke bedre av at den vestlige verden bagatelliserer dem, eller ignorerer dem. Folket i Ukraina merker dem utmerket godt. De ser at de har mindre penger og færre muligheter enn de hadde, den ukrainske stat har ikke råd til kaoset og krigen som har fulgt med omveltningene etter Maidan, og hjelpen fra IMF og EU er begrenset, og kommer med strenge krav. Regimet i Kiev har også store problemer med å få innført en sunn økonomisk politikk, et sunt økonomisk system i Ukraina, der er det veldig langt frem. Og det kan synes som flere blant styresmaktene er mer opptatt av å ta knekken på all opposisjonen og annerledes tenkning, fysisk med vold og drap, og legalt gjennom vanvittige lover som like frem forbyr denne tenkning, og også vedtar historien – i beste Sovjet-stil. Nettopp den epoken de vil vekk fra.

For Ukraina er det dumt å være optimist. Da har man ikke skjønt hvor alvorlig situasjonen er. At de forsøker å bygge den nye nasjonen på hat og fiendskap mot Russland gjør ingenting bedre. Uansett hvor sterkt man mener Russland selv er skyld i det, så er det nå en gang slik at Russland er Ukrainas suverent viktigste handelspartner, og vil være det i uoverskuelig fremtidig. Ukraina vil ha veldig store problemer med å eksistere uten et normalt forhold til sin store nabo. At ganske nøyaktig halvparten av Ukrainas befolkning også har veldig sterke bånd til Russland, språk, historie, kultur, familie, identitet, gjør også at regimet diskvalifiserer veldig store deler av egen befolkning. Selv i Norge går det ikke an å bygge en nasjonal identitet på hat mot muslimer. Vi har nå en gang noen hundretusen muslimer her, vi er nødt til å få dem til å føle seg velkomne. Ellers så går det ikke.

Men all kritikken man kan gi til regimet i Kiev og veien Ukraina forsøker å gå, så er det ingenting i mot den i Donbass. Det er to, en i Folkerepublikken Donetsk, en i Lugansk. Det har slått meg at det nesten aldri er informasjon fra Lugansk. Det er ingen journalister der, kommer ingen intervjuer, ingenting. Alt som kommer ut er fra Donetsk. Det er to forskjellige systemer. Man kan få innreisetillatelse til Donetsk, uten å få det til Lugansk. Det er nye runder med byråkrati for å komme dit, særlig hvis man har tenkt å gjøre noe der. Jeg kjenner ingen av politikerne derfra, ingen med makt, det er ingen profilerte, ingen som jeg har oppdaget.

I sommer traff vi imidlertid en vanlig kvinne fra Lugansk. Jeg skrev en bloggpost om det. Det var en interessant samtale vi hadde med henne, hun satt på en benk ved lekeparken utenfor blokken, familien til min kone Olia kom i kontakt på grunn av at de hadde barn i samme alder. Hva hun sa har farget mitt syn. Hun sa at «vi trodde det skulle gå med oss som med Krim», «vi hadde folkeavstemning, og nå skulle vi bli en del av Russland». Hun hadde ingen illusjoner om hva det ville innebære, men det var i hvert fall bedre enn den situasjonen de befant seg i nå, forlatt av alle. Dette var i begynnelsen av august i fjor, med Kievs styrker på offensiven, daglige bombinger, og hun hadde en mor igjen i byen, uten vann, elektrisitet og gass, og uten telefonforbindelse.

Dette er virkeligheten. – Vi vil ikke bli behandlet som tredje sorts mennesker. Dette er også virkeligheten, sånn tror de Kiev ser på dem, og i det har de nok mer enn rett enn vi i Vest, som ikke ser eller helt kan tro på de rasistiske motsetningene som finnes i Ukraina, øst og vest. Hun mente Kiev stjal 70 % av verdiskapningen i Donbass, en allmenn utbredt oppfatning. Faktum er nok heller at gruvene i Donbass ikke klarer seg uten subsidier. Det er slik oligarken Akhmetov har fått sine veldige rikdommer. Statlige subsidier til ineffektive bedrifter.

Så det er mye som er vanskelig. EU og IMF tillater ikke subsidier, så med deres tiltak og krav vil mange bedrifter og gruver ikke kunne gå med overskudd, og bli nedlagt. Folk vil miste jobben. Tanken er at de som mister jobben da kan finne seg en bedre jobb i en mer effektiv bedrift, på sikt. Slike tanker fungerer alltid best for de som ikke er oppe i situasjonen. Vi kan jo se på norske oljefolk som mister jobben i verdens beste velferdsstat. Det mangler ikke på dem som sier «nedbemanningen er forhastet», som mener jobbene burde vært beholdt, i vente på bedre tider. Journalister som mister jobben har nok også et og annet å si om disse tingene.

Gruvene i Donbass har også problemet med at dette var Sovjetunionens stolthet. De var heltene i propagandaen, arbeideren i tungindustrien, det var toppen. De gjorde en skikkelig innsats, for landet og for samfunnet. De var viktige. Og de tjente godt. Etter Sovjetunionens fall har de blitt fattige. Etter Maidan arbeidsløse, og tredjerangs mennesker. De blir ikke respektert. Partiet deres blir til og med forbudt, det samme blir det å snakke positivt om landet som verdsatte dem, Sovjetunionen.

I vest liker vi ikke Sovjetunionen. Men vi burde ha tankekraft nok i hodet til å skjønne at det finnes dem som levde i denne unionen, som likte den, og livene de den gang hadde. Det var mye som var vanskelig, men det var en stabilitet som ikke kan sammenlignes med den de har nå, og folk var relativt rikere. I Ukraina var folk reelt rikere, og rikdommen var bedre fordelt.

Dog skal det sies at systemet ikke var levedyktig, ikke den gang, og ikke nå. Sovjetunionen råtnet på rot, og hadde ikke pengene til å finansiere de ineffektive systemene sine i lengden, regnskapets time måtte komme, og det kom med Gorbatsjov. Glasnost og perestrojka var en politikk, men også en nødvendighet. Det gikk ikke an å late som lenger. Sånn var det med gruvene i Donbass i et selvstendig Ukraina også, de levde på subsidier, men subsidier må også finansieres. Og staten Ukraina gikk hele tiden tom for penger. Det ser det for øvrig ut til at den har tenkt å fortsette med.

Boris Litvinov er leder for det kommunistiske partiet i Donetsk. Han er intervjuet på en nettside som kaller seg NewColdWar. Det er selsomme saker. Han snakker om hvordan opprøret i Donetsk kom til, hvem som stod for det, og hva det gikk i. Han nevner ikke Russland med et ord, det var andre grupper som stod for protestene, og han nevner disse gruppene. Han er opptatt av å få frem at det er mange forskjellige, og at det var vanlige folk, nesten at det var genetisk betinget. Folket i Donbass ville ikke være med på dette Maidan-prosjektet, de så det som fascistisk og monoetnisk. Det siste er for øvrig interessant, det er helt i tråd med bildet professor Richard Sakwa tegner i sin bok, Frontline Ukraine, et bilde av et delt Ukraina i en monokulturell og multikulturell del. Litvinov sier Donbass er internasjonale, alle er velkomne her, så lenge de vil jobbe. Det går inn i den gamle, kommunistiske tradisjonen, som et internasjonalt prosjekt. Det er arbeideren som er viktig, og hans situasjon er den samme i alle land. Her er enda en motsetning mellom vest og øst i Ukraina, det høyrevridde, nasjonalistiske vest, det venstrevidde, «internasjonale» – i hermetegn – øst. Sangen Internasjonalen er blant de mange ting nasjonalforsamlingen i Ukraina har forbudt, den er kommunistisk, en forbudt ideologi.

Så det kan neppe være snakk om noen gjenforening. Motsetningene er enorme. Og det er ingen som forsøker å bygge broer.

Men om det er demokratiske problemer og økonomiske vanskeligheter i hovedukraina, området under Kievs kontroll, så er det ingenting mot sånn det er i Donbass. Der er den økonomiske situasjonen håpløs. På grunn av krigen, på grunn av sanksjoner, handelsrestriksjoner, blokade, sabotasje, alt som er vondt og vanskelig, og banden i styre og stell fortjener langt mer betegnelsen Junta enn regimet i Kiev gjør det. Så her er det en ironi at flere russiske medier har brukt betegnelsen junta som en av mange nedsettende om det nye Kiev-styret.

Det var Litvinov som i følge ham selv skrev uavhengighetserklæringen for folkerepublikken Donetsk. Jeg har tidligere sett tekster om hvordan han søkte på Google for å finne ut hvordan det skulle gjøres, han rasket sammen alt som var de siste 200 år, og laget et slags minste felles multiplum. Hvordan uavhenighetserklæringen ble opplest og vedtatt er til å smile av, om det ikke var for at det var så virkelig, og så reelt. Det er Litvinovs egen beretning, og det står i lenken jeg la ved. Det er en helg de okkuperer den regionale administrasjonsbygningen (den innenriksminister Avavkov ved en senere anledning foreslo at de bare burde skyte ned på dette tidspunktet, bombet det rebelske statsprosjektet i senk fra starten av, i en av hans mange forsøk på å strekke ut en hånd med en håndgranat i, til motparten), og bestemmer seg for bare å skrive denne erklæringen. Litvinov går hjem og gjør det. Dagen etter blir den opplest og vedtatt, 3 av 179 medlemmer av forsamlingen er til stede.

Så det er ikke bare i Kiev overtakelsen av makten er tvilsom. Donbass er helt ute å kjøre. Og som vanlig var dette Donetsk, og folkerepublikken der. Hva som skjedde i Lugansk står det ingenting om, den historien blir ikke fortalt. De følger med som et slags haleheng, ser det ut for, men det er ingen personer som står frem, ingen historier som blir fortalt, i hvert fall ikke av hva jeg kan se.

Det er ikke godt å si hva slags stat de egentlig tenker på å bygge der, i Donbass, eller Novaja Russia, som de også forsøker å kalle det. Det er nok ganske sprikende hva de ser for seg, de ulike gruppene og maktpersonene som er involvert. Det gjør ingenting lettere at mange av dem nok er ganske virkelighetsfjerne. Noen av dem har nok en ide om å bygge opp et slags Sovjetunionen på ny, ikke i størrelse, men i den ideale drømmen, der arbeideren var helten, og det alltid var penger nok. Jeg legger ved en lenke til hvordan det gikk med kommunistpartiet i de ulike regionene ved forrige parlamentsvalg (2012). Samlet fikk de 13,8 % av stemmene, mesteparten i øst, men heller ikke her mer enn 1 av 5 (i Donetsk) og 1 av 4 (i Lugansk).

Ukraina er et land med enorme problemer. Ingen steder er problemene større enn i utbryterregionene.