Kandidatturneringen i sjakk, Berlin2018 – Caruana!

Disse kandidatturneringene har alle vært spennende å følge med på, men denne i Berlin kommer til å bli husket som en som skrudde det hele opp enda et lite hakk. Det er 2013 i London og denne i Berlin, de to skiller seg ut som sjakkunderholdning på sitt aller, aller beste.

Fra første runde viste det seg å være 8 spillere som var kommet hit for å spille, og for å vinne. Her var ingen forsiktige remiser, ingen som ville føle hverandre litt på tennene, ingen som kjente stundens alvor. Alle gikk til angrep. Det ble hele tre avgjorte partier, Mamedjarov, Caruana og Kramnik, tre av forhåndsfavorittene. De som tapte var Karjakin, So og Grisjuk. Partiet som endte remis, Aronian – Ding, var også et fyrverkeri av et parti, en vill og grisete stilling, der Aronian trakk i nødbremsen, og gikk inn i trekkgjentagelse. Kanskje signaliserte han med det ørlitegrann frykt? Det han ikke skulle trenge, denne turneringen.

Sånn fortsatte det runde etter runde. Grisjuk slo øyeblikkelig tilbake, med å beseire So. Ellers var runde 2 remiser. I runde 3 var det nytt fyrverkeri, med Kramnik i et aldeles utrolig parti mot Aronian. Trekket Tg8 går inn i historien, det vil forandre sjakken. Aronian ble utspilt, og Kramnik hadde fått en kjempestart, med 2 av 3 poeng. I samme runde presset Mamedjarov Caruana med svart, etter selv å ha stått til tap en kort stund. Det viste seg ganske klart at spillerne var villige til å gå rett i strupen på hverandre, med begge farger.

I fjerde runde kom gigantoppgjøret mellom Kramnik og Caruana. Det skulle farge turneringen. Kanskje var det her det ble avgjort. Og det kunne gått begge veier. Kramnik tok enorm risiko, og gikk inn i en stilling som betydde tap, men som det ikke var så lett for Caruana å få realisert. Kramnik hadde motsjanser, og tok dem. Så var det en stund at det var Kramnik som kunne vinne, og det var han som valgte feil variasjon. Dette partiet var usedvanlig rikt på muligheter og forskjellige variasjoner, det må ha vært intenst å spille. Og så var det Kramnik som knakk sammen med to sekunder igjen på klokken. Han gjorde en feil, og tapte.

Etter det klarte han aldri helt å reise seg igjen. Caruana, på sin side, virket også litt rystet, og klarte aldri å gå inn og dominere feltet. For ham ventet nå en lang rekke remiser, avbrutt av en seier mot en Aronian, som presset for hardt. Kramnik, gikk inn i en slags trance, han forlot denne verden, og spilte noen helt vanvittige partier, og hadde noen vanvittige pressekonferanser. Han presset for gevinst i alle stillinger, med hvit og svart, alle parti, og insisterte etterpå at han hadde fordel. Resultatet var han gikk ned gjentatte ganger, og fikk suverent flest avgjorte partier. Det var mye spektakulært med Kramnik, denne gangen.

Og i stedet for å ta det runde for runde, som jeg har gjort i kommentarfeltet for den første posten, så tar jeg nå spiller for spiller.

Aronian, 4,5p – (-5)

Aronian er kanskje den sjakkspilleren med flest fans. Han er en fin type, en spennende spiller, og han provoserer ingen. Men han får det ikke til i kandidtturneringene. I år var resultatet så katastrofalt, at Aronian kan få problemer med å reise seg igjen. Ambisjonene hans er destruktive, han vil bli verdensmester, og han legger mye av sitt livs og sitt lands historie i dette. Han ønsker det intenst, og det suger ham for energi. I kandidatturneringene spiller han med frykt. Denne gangen kunne man få et varsel om det, i partiet mot Ding, der han trakk seg, og i partiet mot Kramnik gikk han ned i panikk, etter å ha fått et nytt trekk mot seg. I nøkkelpartiet mot Caruana i runde 6, var det do or die, som de sier på engelsk. Da var det som om Aronian bestemte seg for å dø, han gikk på mot selvmordet. Aronian delte ut mange gratispoeng og billige poeng i denne turneringen. Mens han ennå hadde sjanser, tok han for drøy risiko, da alt håp var ute, virket det som han hadde problemer med å være helt konsentrert. Mot både Kramnik og Caruana tapte han 2 – 0. I det andre partiet mot Kramnik spilte han sterkt, men det er symptomatisk at det var han som til slutt gjorde tabben som tapte. Etter dette var han en knekket mann, smertefullt å se på i pressekonferansene. I nest siste runde møtte han Caruana igjen, i et parti med direkte innflytelse for turneringsseieren, men i den avgjørende stillingen finner ikke Aronian det beste trekket, og Caruana kan rulle over ham. Denne turneringen var en katastrofe for Aronian.

So, 6p (-2)

So er førstereisegutt, og startet med to tap. Med det var han ute av turneringen, men So er en spesiell type, man ikke kan måle med de midlene man måler andre. So har sine egne mål, sin egen måte å bli nervøs og ambisiøs på. Han kan ikke bli slått ut, som Aronian ble det. Etter disse to tapene i starten, samlet han seg sammen, og spilte normal og sterk sjakk. Han fikk inn en seier mot Aronian, det var ikke noe gratispoeng, So spilte svært sterkt, og han gikk på et nederlag mot Karjakin. Ellers var det bare remis. So hadde et fantastisk seilas opp mot nummer 2 på verdensranking. Jeg er ikke så sikker på om han vil holde seg der. Og jeg er ikke så sikker på om vi vil se ham igjen i noen kandidatturnering.

Kramnik, 6,5 (-1)

Kramnik tapte 5 partier, og vant 3. Han var rett og slett en fest å følge med på. Et par partier midt inni der, grenset det nesten over i det provoserende, slik han fortsatte i timevis i en åpenbar lik stilling. Men så var han tilbake og slo Aronian, i et praktparti. I mange, mange partier serverte Kramnik originale ideer og originale trekk, i åpningen og i midtspillet. Han fikk noen knallharde psykologiske slag, han er vel så ambisiøs som Aronian, og det vil ikke bli lettere for ham med årene å vinne tittelen tilbake, men han spilte opp mot sitt ypperste helt til siste parti. Jeg er fan av Kramnik etter denne turneringen. Jeg liker originale typer. Og med Kramnik er det spesielt, siden han før var kjent som en posisjonellspiller, en forsvarsspiller, en litt kjedelig spiller. Han har forandret seg, og det til en av de mest spennende spillerne i verdenseliten.

Grisjuk, 6,5 (-1)

Grisjuk har alltid vært kjent som en av de kreative, originale spillerne i verdensliten. Kreativiteten og originaliteten tar noen ganger overhånd, og han pådrar seg unødvendig ofte tidsnød. Spillstyrken hans er vel ikke heller helt der oppe blant de aller, aller beste, der vil jeg si vi finner Aronian, Kramnik, Caruana, foruten Carlsen. Med Grisjuk er i stand til å gå gi sine rivaler utfordringer de ikke er helt vant med, det er ofte svært kompliserte stillinger, og svært liten tid. I denne turneringen fikk Grisjuk opp mange svært spennende partier, høydramatiske, men de endte ofte i remis. På den måten var han med i tetstriden, med pluss 1, etter en seier mot Kramnik, men han sprakk de to siste rundene, og endte på -1. Det kunne vært en super turnering for Grisjuk, nå ble det under middels.

Ding, 7,5 (+1)

De aller, aller fleste viste seg fra sin beste side denne turneringen. Ding var et meget hyggelig bekjentskap. Jeg syntes han kvalifiserte seg litt heldig, etter finaleplass i World cup, der han hadde atskillig lettere vei frem enn Aronian, på den andre siden. Men når han først var her, viste Ding seg mer enn verdig, med uredd, sterkt spill, og kamp i alle partier. Poenget hans kom mot Mamedjarov, etter at denne presset for hardt, men Ding hadde også sjanser til flere poeng, blant annet mot Karjakin i sisterunden. Inn mot de siste rundene var Ding en av dem som fremdeles hadde sjanser til å kvalifisere seg. Så for Ding må dette ha vært et bra resultat. Han har grunn til å være fornøyd.

Karjakin, 8 (+2)

Fjorårets vinnre startet elendig med to tap på de fire første rundene, og begge med hvit. Han ble avskrevet, men viste på ny å være en trollmann med det psykologiske. Han klarte å spille seg tilbake, sakte men sikkert, med seier i hvert eneste av hvitpartiene sine, frem til det siste, mot Ding. Først var det ikke så mye snakk, greit nok å vinne mot So, mot Kramnik som presser for hardt, mot Aronian helt ute av form. Så var det i tredje siste runde, mot Caruana, 1 poeng foran, og så vinner Karjakin det partiet helt overbevisende. Plutselig er Karjakin favoritt til på ny å bli Carlsens utfordrer. Sånn går det ikke. Caruana vinner sine to siste parti, Karjakin spiller remis. Likevel har Karjakin all grunn til å være fornøyd, over enda en gang å ha gjennomført en kandidatturnering, langt over det ratingen hans skulle tilsi.

Mamedjarov, 8 (+2)

Mamedjarov gikk inn i denne turneringen som nummer 2 på verdensrankingen, men uten egentlig å ha etablert seg helt i verdenstoppen. Det er liksom så folk ikke helt kan tro at det er han som er nummer 2. Og til tross for den høye ratingen, var det få som holdt ham som favoritt. Det er noe med ham, som gjør at han ikke blir tatt helt alvorlig, selv om han utvilsomt er en svært sterk spiller. I denne turneringen startet han straks med seier mot Karjakin, med svart, og fulgte opp med å presse i hvert eneste parti. I partiet mot Kramnik ble det ny seier, men det var helst fordi Kramnik også mot Mamedjarov presset for hardt, og gjorde en feil. Så var det som Mamedjarov punkterte litt. Det fulgte en serie med uavgjorte partier, alltid i skyggen av andre og mer spektakulære oppgjør, før Mamedjarov bestemte seg for å slå til mot Ding, i tredje siste runde. Han var da et halvt poeng bak Caruana, og måtte ta ham igjen, på et vis. Forsøket slo tilbake på ham selv, Ding contret, og vant. Mamedjarov slo øyeblikkelig tilbake, med seier mot Grisjuk, som også presset for hardt, siden det også for Grisjuk på det tidspunktet var vinn eller forsvinn, remis er som tap, som han selv formulerte det. Men i siste runde kunne han ikke overvinne Kramnik, og det endte dermed med andreplass. Mamedjarov er en ambisiøs spiller, jeg er sikker på at han er misfornøyd. Han ville vinne.

Caruana, 9 (+4)

Det var kjekt at Caruana ikke bare vant, men at han gjorde det overlegent. Til å begynne med fikk han noen seiere det ikke var han som jobbet frem. Det vil si, det var motstandere, Kramnik og Aronian, som kastet all forsiktighet over bord, og Caruana som stod i mot. I dette viste Caruana sterkt spill, men man liker jo også at vinnerne selv skaper sjansene av og til. Det klarte Caruana til å begynne med bare mot So, i det aller første partiet. Med hvit mot Ding, var også Caruana oppe og presset, og burde vunnet, etter selv å ha sørget for fordelen han fikk. Det ble en vekker for ham med partiet mot Karjakin i tredje siste runde. Plutselig måtte han ut og være offensiv. I dette var Caruana suveren. Riktignok var deler av seieren mot Aronian litt shaky, Aronian kunne forsvart seg bedre, men helt stilrene seire er ikke så lette å få inn på dette nivået. Man må ta litt sjanser, og lage litt rot. Og i det aller siste partiet avgjorde Caruana diskusjonen. Han kunne nøye seg med remis, men han utspilte Grisjuk, med svart, og vant svært overbevisende. Det går ikke an å argumentere mot at Caruana er en svært verdig vinner, og at han nå veldig fortjent skal møte vår egen Magnus Carlsen i kampen om verdensmestertittelen.

Den matchen står i november.

 

Siste dag med kandidatturnering i sjakk, inneholdt litt annet også

I dag tenkte jeg å legge dagen opp etter sisterunden i kandidatturneringen i sjakk. Men jeg er familiemann, og da går det ikke helt som man tenker, alltid.

Om morgenen pleier jeg å se over Twitter før jeg kommer meg ut. Det er der sjakkdiskusjonen foregår. Etter å ha oppdatert meg der, og selv lagt ut mine ting, så er det ut for å trene. Det er tredje dag på rad, og nå begynner jeg unektelig å bli litt stiv og støl. Jeg bader hver gang, men det er bare første gangen det har vært opplevd forfriskende. Nå i dag er det vel litt mer tvang, involvert. Men ikke verre enn at det føles veldig godt når det er gjort. Og det føles også greit de første sekundene etter man har dukket, før man skjønner hvor kaldt det egentlig er. Ukrainerne som badet rundt meg, spøkte med at det var mye varmere nå, enn januar. Ennå er det frost om nettene. Ennå ligger snøen og isen helt inntil vannet. Vi kunne se at vannet var steget litt, det var ikke en stripe sandstrand, som det før hadde vært.

På vei tilbake er det gloser på mobilen, og noen kapputsjino på det lille kaffestedet. Jeg studerer tysk, og denne lille glosetreningen er i minste laget for hva jeg egentlig bør gjøre, så nå må det bli sluttspurt når jeg kommer hjem. Hjem her i Kiev kom jeg litt sånn før elleve, til en lang og tung frokost, akkurat som vanlig.

Sånn ikke for langt unne tolv var frokosten ferdig, og vi på vei ut. Målet var Park Sjevsjenko, eller Sjevtsjenko-parken, som vi ville sagt på norsk, oppkalt etter den nasjonale poeten Taras Sjetvsjenko. Men Irina ville først til lekeplassen rett utenfor, hun har langt fra lekt fra seg der. På disse lekeplassene ligger det ennå godt med snø og halvfrossen is, i solen og varmegradene smelter det, og det blir vått og slapsete. Olia har som rutine alltid med en ekstra bukse til Irina, men denne gangen hadde hun ikke ekstra sokker, og andre sko. Siden det under dissene, eller huskene, danner seg groper, er det våtest der, og det er også der Irina liker seg best. Det er umulig ikke å bli våt. Og det er ingenting å gjøre med.

Etter en stund får vi Irina videre med oss bort til bussholdeplassen, og satt oss ombord på nummer 14 ned til sentrum. Det er rushtrafikk, merkelig nok, og vi står bom stille. Det hadde gått like raskt å gå til fots. Det bestemmer vi oss også for å gjøre, ved første holdeplass. Da har vi sikkert vært i bussen i 10-20 minutter, uten at noen har sett på klokken.

Gående nedover i sollyset er det mye koseligere. Vi har gått denne gaten alle de årene vi har kjent hverandre. Butikker og hele bygninger har kommet og gått. Nå er det en, som tidligere var en slags luksusrestaurant, mener vi å huske, som nå står igjen som et tomt skall. Trappen henger i løse luften. Like nedenfor, er stedet Olia og jeg møttes for aller, aller første gang. Det var i februar, og Olia gikk i anledningen i miniskjørt og høye støvletter med høye hæler. Nå er hun godt gift, og godt kledd.

Jeg stikker bakom bygningene, for et lite toalett, og Olia kommer etter med Irina for det samme. På baksiden finner jeg en annen vei, ned til Klovskaja, og jeg vil heller gå den, enn hovedgaten. Alltid noe nytt. Olia er skeptisk, men min overtalelseskraft er stor. Irina ser en lekeplass, og vil til den. Dette er en av de gamle og nedslitte, der ingen apparat er erstattet. De ser ut til å kunne komme fra Sovjettiden. Likevel er vi der en god halvtime. Irine prøver det alt sammen, særlig dissen, eller husken, som det heter på bokmål.

Og så er det ned de smale gangstiene og islagte trappene til Klovskaja. Olia er ennå skeptisk, og Irina blir også skeptisk. Jeg er lykkelig. Her, i dette området har jeg mange minner, og liker meg godt. Og så er det kjekt å se ting man ikke så ofte ser, å gå på baksiden, ikke fremsiden.

Det ender med at jeg må ta Irina på skuldrene, hun er for sliten til at vi får henne med skikkelig. Så langer vi av gårde. Til Sjevtsjenko-parken er det ikke så langt, men det er kronglete og irriterende å komme seg dit. Man må gå i siksak, og de tvinger oss inn i en undergang med mange butikker – Metrograd. Og så er vi i fellen.

Olia ser en butikk, og hun trenger ingen overtalelseskraft for å gå inn i den. Her er det tyngdekraften, hun går inn. Og blir der. Gode 40 minutter går. Irina og jeg kjeder livet av oss, men Olia prøver sko og jakker og klær, glad og blid. Hun sier vi bare kan stikke i forveien, det hadde nok vært det lureste, men Irina vil ikke gå uten at Olia er med, og egentlig vil ikke jeg det heller. Det ser liksom hele tiden ut som Olia er like ved å bestemme seg. Men så er det nye plagg, nye ting, mer prøving, mer venting.

Det ender i et aldri så lite opptrinn. Irina er møkka lei av å vente, og legger seg ned på gulvet, i barnlig fortvilelse. En kunde – i botoks – som Olia sier, sånt ser ikke jeg, reagerer, og spør hvordan jeg i all verden kan la barnet ligge på det kalde gulvet. Gulvet er slett ikke kaldt, det er heller for varmt for oss der inne i butikken, i uteklærne vi står, utenom Irina som omsider har fått tatt dem av. Min tålmodighet er vanligvis stor, men i butikker og guffen varme reduserers den til null, da blir jeg gretten, og jeg tar Irina straks med ut, hva er det for slags tull at jeg skal få kjeft av fremmede folk? Irina hylgriner, og påkaller seg mildt sagt oppmerksomhet. Så er det tilbake, for å få med oss Olia. Men hun må betale først. Så begynner den fremmede kvinnen mot Olia, hvordan det er mulig hun handler så lenge, når barnet ligger på det kalde gulvet, og Olia klikker øyeblikkelig. Her er det ukrainsk diskusjon, russisk temperament. Det er straks til motangrep, og rene munnhuggeriet. Veldig tøysete, egentlig.

Det koker alt sammen ned til at jeg ikke holder ut å være i butikk. Særlig når vi egentlig skal et annet sted. Men jeg er en gift mann, hensynet til kona teller vel så mye som hensynet til meg selv, og Olia har det ingen steder bedre enn i butikker. Så ute igjen, er det alt glemt. Olia har fått kjøpt seg noen sko og en kåpe, hun har hatt kvalitetstid, og min oppgave er å glede meg med henne. Det gjør vi straks vi er ute i friluft. Det er bare hos Olia det sitter i angrepene fra den fremmede kvinnen. Anklagen om å være en dårlig mor er ikke noe noen vil høre. Og det hjelper ikke at anklagene er fullstendig urimelige, Irina er et kjernesunt, elsket barn som har det fantastisk. Som andre barn har hun ingen skade av å vente litt, og ikke straks få det som hun vil, alltid. Hun må lære seg at hun får det som hun vil – etter en stund.

Da vi endelig, endelig kommer oss opp til park Sjevtsjenko er sisterunden allerede i kandidatturneringen allerede i gang. Jeg er desperat etter WiFi, så jeg får sett trekkene. Men parken, som før har vært ganske bra forsynt med WiFi, er denne gangen nettløs. Bare en enkelt gang, etter en drøy halvtime, får jeg på et bestemt sted koblet meg opp, og sett stillingen i partiene, og fått meg en oversikt. Jeg kan ikke bli på det stedet, for jeg må være ved lekeplassen, og følge med på Irina. Og da jeg vendte tilbake til det, får jeg ikke koblet meg opp igjen.

Vi var i parken i to timer. Lekeplassen var en oppvisning i snø, is og slaps. Lekeplassen utenfor der vi bor er våt, der ødelegger man skoene om man er for lenge, denne var bare store, åpne vanndammer og våt slaps. Det var nesten ikke barn der, nesten ikke folk. Men med en av de som var, si søt jente, med flott mor, får Irina umiddelbar og varig kontakt. De løper rundt og leker med hverandre. De klatrer opp og ned, snurrer rundt, disser, sklir, hopper, gjør alt denne barneverdenen har å by på. Og ikke med en mine signaliserer hun at hun vil bli lei. Og Olia sitter og strikker.

Da er jeg barnefar. Da får sisterunde i sjakk være sisterunde så mye den vil. Det finnes ikke noe viktigere enn barnet og kona. I butikker er tålmodigheten min null, i lekeparker og steder utendørs er den endeløs. Det eneste er, når klokken blir over fem, og går mot halv seks, og vel så det, da sier jeg til Olia at jeg vil stikke ned til en kaffesjappe hundre meter nedi gaten, der har jeg tilgang til Internett. – Vi kan heller gå hjem, sier Olia. – Der har du tilgang til alt.

Irina får gjort seg ferdig med det hun holder på med. Så går vi bort for å ta bussen, nummer 118, som sparer oss for siksak-gåingen ned til buss 14. Etter 5-10 minutter kommer den. Og vi kan reise hjem. Klokken er seks da jeg får satt meg til middagsbordet, og endelig, endelig, får fulgt med på sjakkturneringen med full oppmersksomhet. Da har de spilt i to timer. Jeg syntes alle partiene så like ut, typisk remis, men med ekspertkommentarer får jeg forstått at det er mye på gang, og store sjanser.

Tasia har reist til bestemoren sin for et par dager. Klokken åtte trenger Irina en lekekamerat. Og da blir det meg, for et par timer. Sjakk får være sjakk. Turneringen var da også på det tidspunktet avgjort.

 

Kaffe, sjakk og bytur med barna i Kiev

Det ble en rolig start på denne ferien. Jeg sovnet godt for natten også, etter å ha sovet gode deler av dagen i går. Da jeg våknet klokken seks, ukrainsk tid, var jeg utsovet. Men jeg hadde ikke tilgang til klokke eller treningsklær, så det ble ingen trening på meg om morgenen. I stedet satt jeg med datamaskinen, og oppdaterte meg på nyheter. Da Olia våknet, ble det ikke nøkler og trening, men heller frokost, og deretter kaffe. Det ble starten på en rolig og fin dag.

Det lille kaffestedet her i nærheten har jeg skrevet om før. Det er et helt utmerket lite kaffehus, vel fortjent en Michelin-stjerne, som jeg forklarte Olia, en av de beste restauranter jeg kjenner. Man får helt grei kaffe til en bra pris. Hva mer kan man forlange? Denne morgenen satt jeg der, mens Olia gikk i butikker. Du er flink til å drikke kaffe, sa de, da jeg bestilte min siste, min femte.

Så var det hjem til mer frokost. Nå var jeg også klar til å drikke litt vodka, den jeg ikke hadde drukket i går. Nå hadde vi også sutrende tomater og agurker å spe på med. Da blir alt så meget bedre. Noe fyll kan det aldri bli snakk om, jeg er barnefar, og har nyttige ting å gjøre, men et par slanter for å gjøre hodet varmere og lysere, har alle godt av.

Hovedsaken, foruten alt det andre, denne dagen, var tolvte runde i kandidatturneringen i sjakk. Den begynte klokken 1600, ukrainsk tid. Og jeg skjønte det ikke gikk an å smette inn noe trening før det. Olia slappet litt av, jeg leste litt nyheter, for det meste sjakknyheter, og så var vi klare til å ta barna ut. Barna hadde det for øvrig førsteklasses hjemme. Selv om aldersforskjellen er litt stor, 3 og 8 år, så er det to enebarn som her får søstre. De løper rundt og leker, i sin egen verden. Irina har ikke så mye verden vi foreldre ikke tar del i, så dette er kjekt.

I denne sammenheng vil jeg også ta med at Irinas russisk på et øyeblikk er blitt betraktelig bedre. Det er nesten så jeg skammer meg litt over å snakke med henne. Hun snapper øyeblikkelig opp alle vendinger hun hører her nede, og formulerer seg i hele, fullstendige setninger, lett og uanstrengt. Jeg blir rettet på, nesten i hver setning. Selv en så enkel ting som «buss nr. 14» er en vanskelig, tallet 14 må bøyes, og man må treffe med om det er trolleybuss eller autobuss. Det er lille Tasia som retter meg. De tøyser alle med at Irisjka, lille, nå snakker bedre enn jeg gjør. Og de er enige om at Irina må lytte til de andre, ikke til meg, når hun lærer seg språket.

Vi tok verken trolleybuss eller autobuss ned til sentrum. Derimot tok vi marsjrutka nummer 450. Det var Olia som valgte programmet. Ned til sentrum, over Kresjtsjatik, hovedgaten, og så finne et lekerom for barn på en restaurant.

Hun har nok kanskje glemt, litt, hvordan det er å gå med barn, godeste Olia. Vi kom oss litt dårlig av den marsjrutkaen, vi ble med den rundt på andre siden av Park Sjevtsjenko. Da er det veldig lang vei å gå over til Khresjtsjatik, og deretter langs hele denne hovedgaten, og så videre, ned, til Kontraktovaja Plosjad. Det gledet meg at vår lille Irina på 3 har trening i å gå, det kom ingen klager fra henne, hun trasket i vei. Men Tasia, på 8, som også skjønte at vi her gikk en veldig omvei, lurte på hvor dette lekerommet vi skulle til, ble av. Olia hadde et håp om også å få sett litt i butikker. Det kunne hun glemme.

Omsider kom vi oss dog frem til Liubov Markovkov, restauranten med lekerom. Lekerommet er ganske lite, og mindre enn jeg husket det, men det ble full treff med barna. Tasia skiftet til strømpebukse og et artig skjørt, Irina var i ideell alder for dette lekerommet, Olia og jeg fikk drive med vårt i ro og mat. Dessverre hadde ikke Olia med seg strikketøyet sitt, så hun måtte i stedet se på strikkemønstere på mobilen. Jeg kunne se på forskjellige ting, på telefon og nettbrett. Viktigst var selvfølgelig 12 runde i kandidatturneringen, der Karjakin vant over Caruana.

Vi bestilte mat, kun til barna, is og en gulrotsalat med banan. Tasia spiste med stor glede, mens Irina heller ville leke. Da spiste jeg opp maten hennes, men for det fikk jeg kjeft en kort stund etter, av Irina. Hun ville ha mer. Det var jo ganske søtt, den vesle treåringen som rynket pannen og gestikulerte med hendene, og forklarte at dette var hennes mat, den skulle hun ha. Vi hadde ikke noe annet valg enn å bestille en runde til. Akkurat det samme. Øl til meg, is og vafler til barna (vaffel gir ikke rett bilde av hva det var, det var formet som vafler, men tykkere og hardere, passet til is).

Litt grining og antydning til amper stemning ble det før vi rakk ut igjen. Det er Irina, som begynte å bli veldig, veldig trøtt. Aktivitetsnivået er voldsomt for henne de første dagene her nede, hun vil være på maks hele tiden, men kroppen trenger hvile, barnet søvn. Det løste naturen greit, med å la henne sovne på bussen.

 

Kandidatturneringen i sjakk – Berlin 2018

Jeg kommer ikke til å skrive daglige poster for kandidatturneringen i sjakk, men jeg regner med jeg kommer til å legge til en kommentar for dennne posten etter hver runde. Når det gjelder sjakk, tror jeg at jeg har mer behov for å skrive, enn folk har til å lese.Veldig mange skriver om dette med større innsikt enn jeg, og folk interesserte i sjakk vet utmerket hvor de skal finne informasjonen.

Så jeg skriver for de som synes det er litt fascinerende. Og jeg skriver litt personlig, hvordan jeg ser på det. Som småbarnsfar har selvfølgelig familien full forkjørsrett fremfor sjakken, uansett hvor viktig turnering som blir spilt. Så mens runden i dag ble spilt, var jeg stort sett ute på lekeplassen med lille Irina, og var med på ethvert lite påfunn av lek hun ville ha meg med på. Av og til skrudde jeg på mobildata, for å få oppdatert stillingene. Ellers var det tyske gloser, når Irina var opptatt med sin egen lek.

Når det er sagt, så var det en pangstart uten like, en drømmestart, og vel så det. Tre av fire partier fikk en vinner, og det partiet som endte remis, var kanskje det villeste og gøyeste av alle. Det var Aronian mot Ding Liren, av hva jeg vet om sjakk, var de ute i sjeldent landskap fra trekk 4-5, og i en helt uvanlig stilling før antall trekk ble tosifrede. Underveis brøt de en rekke med regler for hva man egentlig skal gjøre i åpningen, og det virkelig var sånn man måtte se nøye etter for å finne ut hvordan de kunne ha kontrollen. Det var offerspill og triks og en originalitet man sjelden ser. Den unge kineseren var helt med på notene, og lot seg ikke imponere eller plage verken av stundens alvor eller kvaliteten på motsanderen. Det var rett og slett imponerende. Jeg har tippet Ding Liren som minst sannsynlig vinner. Han er mer sannsynlig etter denne runden. Tipp, topp forberedt, nerver av stål, og ambisjonene og tenningsnivået helt fininnstilt. Aronian imponerte også, og ville kanskje vunnet, mot en svakere rustet motstander.

Det neste partiet som fikk en avgjørelse, var mellom de to amerikanerne, Caruana og So. Her gikk jeg på et tidspunkt inn og så på computeranalysen. Da stod det +15 til Caruna, altså at han ledet med tilsvarende dronning og tårn. Jeg måtte se litt til for å skjønne hvorfor, men So gav opp i samme trekk. Jeg vet ikke så mye om dette partiet, fulgte ikke så godt med på det som de andre, på meg virket det roligere, men her må andre uttale seg. Caruana fikk i hvert fall starten han trengte, et plusspoeng allerede fra starten hjelper på det psykiske, og han har posisjonert seg som en av de virkelige favorittene nå.

Min favoritt før turneringen var Kramnik. Han møtte Grisjuk i første runde. Her ville jeg tippet remis, noe som er omrtent like vanskelig å tippe som uavgjort i fotball, det er den veien det ofte går. Men Kramnik gikk ut med ambisjoner, spilte noe uvanlig før det var gått fem trekk, og fikk Grisjuk til slutt i den vanlige tidsnøden hans, og i en veldig vanskelig stilling. Etter tidsnøden hadde Kramnik klar fordel. Og med klar fordel er Kramnik en av de verste å spille mot. Han spiller selv små fordeler inn til seier. Grisjuk holdt ikke lenge. Kramnik har markert seg, men seier i første runde var viktigere for Caruana, vil jeg tro. Kramnik er kanskje den mest profesjonelle og kaldblodige av dem alle. Han følger sin strategi, til punkt og prikke, og vil gjøre de helt riktige tingene uansett hvordan det videre går i turneringen. Han kan som bare Karjakin av de andre, tackle både seier, tap og remis, han er ikke avhengig av å komme bra ut.

Til slutt var det Karjakin og Mamedjarov. Her ser jeg ekspertene sier Karjakin gikk rett inn i åpningsforberedelsene til Mamedjarov. Det så jeg ikke mens det stod på, jeg syntes de hadde en veldig interessant stilling, og kunne ikke klare å avgjøre for meg selv hvem som stod best. Det viste seg det var Mamedjarov, som hadde en fribonde i et dronningsluttspill. Karjakin forsøkte sin sagnomsuste redningsaksjon, og i hvert fall på et punkt sier computeren at han hadde remisen inne, men han spilte så selv feil, eventuelt, og fra da av var det ingen nåde fra Mamedjarov. Mamedjarov er nummer to på verdensrankingen, men likevel undervurdert. Folk – inkludert jeg – har vanskelig for å få inn i hodet at en slik villmann (på brettet) kan beseire Karjakin gjennom bedre åpningsforberedelser, Mamedjarov rett og slett bedre forberedt, og også etterpå med gjennomføringskraft. Tross seieren, tror jeg ennå ikke jeg vil justere Mamedjarov til en høyere favoritt. Han er for ustabil, og det problemet løses ikke med en seier i første runde.

Så de som psykologisk kom best fra det, som imponerte mest og ser farligst ut fra starten, er etter min mening Caruana og Ding Liren. Ding Liren møtte en av de absolutte forhåndsfavorittene med svart, og så ikke ut til å ha noen problemer med å holde remis i en helt vanvittig stillign, helt utrolig om han på forhånd kunne vært forberedt på dette, han viste kvaliteter i alle ledd. I neste runde har han hvit, så da får vi se. Caruana har vært i dårlig form en stund, og har aldri helt slått til i kandidatturneringer, men får her starten han trengte, og som han aldri har fått før. Han blir hyperfarlig. Mamedjarov vinner overbevisende med svart, men alle vet han kan vinne når som helst over hvem som helst, problemet er at han vel så ofte plutselig taper mot hvem som helst, også. Kramnik kommer til å spille for å få pluss 3, åpner med seier, noe som er bra, men ikke nødvendig for ham.

Av de som tapte og spilte remis er det bare Karjakin og Aronian jeg har noen tro på kan snu dette. Karjakin har nå en lang vei å gå. Det skal mye til at han klarer å vinne 4 av de 13 neste rundene, og uten å tape noen, men han har vært nede før, og reist seg igjen. Han er den i feltet sammen med Kramnik, som best tåler tap. Aronian skulle gjerne hatt en seier, for å få sine demoner under kontroll. Og han leverte en perle av et parti. Bare synd han leverte det mot en vegg, som Ding Liren. Grisjuk var aldri egentlig noen seriøs utfordrer, og er det enda mindre nå. So ser heller ikke ut til å ha det som skal til.

Det er ikke så rent usannsynlig at den som skal spille om verdensmestertittelen mot Magnus Carlsen senere i år, var en av dem som vant i dag. Om det ikke blir en av dem, er det Aronian først, dernest Karjakin og til og med Ding Liren det kan bli. Grisjuk og So vil jeg si er ute.

I morgen har Kramnik ny hvit, denne gangen mot Karjakin. Ding Liren får prøve seg mot Caruana, nå han vise hva han kan få til med hvit. Caruana kan fort ta seieren her. Alle husker hans 7 av 7 i superturneringen i USA i 2014. Mamedjarov møter Aronian, kamper mellom spillere fra Aserbajdsjan og Armenia er alltid spesielle, de ender ganske ofte remis. To av taperne, Grisjuk og So, møter hverandre. Grisjuk vil ganske sikkert forsøke å slå tilbake etter tapet. Det er ennå 13 runder igjen, flere uker med sjakk.

Fortsetter det som i dag, blir det så god underholdning som sjakken kan gi!