Irina og jeg på heldagstur

I går var det Irina og jeg, på en sånn tur som vi kan det. Over til venstre bredd – og være der hele dagen. Posten ble ikke skrevet så øyeblikkelig, men her er den, om en begivenhetsrik dag, mens minnene ennå er ferske.

Det var mandag, og treningsfri. Jeg tenkte å stikke ut på nabomatkjeden, navnet på den har ramlet ut av hodet, men det er en kjede som finnes over hele byen, og det er ikke hurtigmat. Fargene er røde, gule og oransje, og temaet er Sovjet-nostalgi blandet med amerikansk 60-talls. Menyen er tradisjonelle ukrainske og russiske retter, og de har åpent hele døgnet. Jeg skulle inn dit, for å sette meg ned ved et bord, ta noen cappuccino variert med espresso, og skrive meg ajour med alt jeg skal skrive.

Så var det bare det, at bordet som var best, var opptatt. Klokken var ennå før sju, så det var rikelig med plass andre steder, men akkurat det bordet jeg ville ha, det i hjørnet, der satt det ei, med tom kaffekopp, og tastet på mobilen. Jeg tenkte at når hun nå hadde drukket opp kaffen sin, så skulle hun sikkert gå. Jeg gikk frem og tilbake med tyske gloser på mobilen, og ventet.

Til tålmodigheten forlot meg. Og jeg gav meg i kast for å vandre nedover gaten, Lesu Ukrainku, for å se om det var noen andre tidlig åpne kafeer jeg kunne sette meg på.

Det var det jo ikke, og det visste jeg jo egentlig litt på forhånd. Den ene kafeen som var der, var akkurat litt unødvendig dyr, ikke ideell, og ikke hadde det noe opplagt internett. Så jeg gikk hele veien ned til bessarabskij, den store handelsblokken rett ved utgangen av hovedgaten Khresjtsjatik, det som kanskje best i byen kan kalles «sentrum». Der var det jo noen aktuelle steder å være, men de hadde alle det til felles at de ikke var åpne ennå.

Dermed gikk jeg opp til Khresjtsjatik, og bortover den, der vi alle tre hadde vært dagen før. Nå om morgenen var stemningen en helt annen en om kvelden, alle som har vært i storby kjenner den følelsen: det er en annen by som våkner, enn som sovner.

Jeg visste jeg kunne prøve meg på Ruccola, det er også en grei kjede, god plass, og fred til å skrive. Den er italienskinspirert, sånn det er det her nede, og i resten av verden, som ikke er Italia. Helt fin espresso og cappuccino. Men de var ikke åpnet, de åpnet klokken ni.

Og jeg havnet for første gang i mitt liv på Lviv-croissants, kjeden med utspring i den eneste storbyen i Ukraina hvor språket er ukrainsk den som på ukrainsk heter Lviv, på russisk Lvov, og på tysk – Lemberg. Litt av en by. Kjeden ser ut til å gjøre det ganske bra, den finnes mange steder i byen, ser koselig ut, og det ser ut til vanligvis å være folk der. Nå var jeg der også, for første gang, for å ha meg en kopp cappuccino, og skrive det jeg skulle.

Det var et veldig merkelig system, der de skrev ned bestillingen først, både til hun foran meg i køen, og meg, før de satte i gang med å iverksette den. Det til tross for at det var flere ansatte en kunder i butikken, det var bare hun foran meg, og jeg. Likevel fulgte de rutinene som gjelder når det er fullt kaos.

Det ble for omstendelig for meg, så jeg smatt over til Ruccola når klokken ble ni, og de åpnet. Så gikk jeg opp i andre etasje, og skrev begynnelsen på min egen anmeldelse av telefonen Huawei P30 Pro. Og stort mer rakk jeg ikke å gjøre, ikke med bloggen.

I stedet gikk jeg til bussholdeplassen, i andre enden av gaten, satte meg på buss 62, gikk innom stormagasinet på vei hjem, og var i hus omtrent klokken 1100. Sånn som det pleier å være når jeg har vært på «sport», som de kaller det her. Og alt, fordi det bordet jeg så gjerne ville ha på den nærmeste restauranten, var opptatt.

Heldagsturen

Så kommer vi omsider til det posten skal handle om. Det er ikke rart jeg har problemer med å holde meg ajour.

Planen til Irina og meg var ganske enkel: Vi reiser over til venstre bredd. Deretter går vi til venstre, til Rusanovka, bydelen som er en kunstig øy, og gå til den lille stranden med lekeskipet ved siden av. Så skulle vi bade, lenge, og så skulle vi leke, og så bade mer, og bade mer, og kanskje leke, og så var det smusi (som de skriver det her, smoothie, kanskje, hos oss), og espresso, og så var det restauranten Pesto med lekerommet.

Plan iverksettes. Vi går til bussholdeplassen like utenfor boligblokka, og venter, venter, venter. Jeg trodde buss 118 gikk 3 ganger i timen, men vi ventet betraktelig lenger enn 20 minutter. Skiltet med avgangstider er umulig å forstå noe av. Men når bussen omsider kommer, er det meste glemt. Da er det å gå ombord, og reise av gårde.

Irina viser et nytt trekk da vi går bortover promenaden. Også noe vi mer forbinder med voksne, enn med barn, vil jeg tro. – Har du lyst på kaffe, spør hun. Hun ser en av bodene nærmer seg, der de riktignok selger kaffe, men også barnecoctails. Hun har skjønt den litt mer varsomme måten å spørre på, ikke bare si «jeg vil ha», «kan jeg få», men «vil du ha?». Så øker nok sjansene for at hun får også. Den er fin, selvfølgelig kan hun få en coctail, men vi blir enige om å heller ta den etterpå. Nå skal vi bade.

Og bade gjør vi noe så til de grader. Det er virkelig snakk om flere timer. Irina er i vannet konstant. Klokken er vel omtrent 1400 da vi omsider kommer oss på bussen, det er kveld når vi omsider går bort til Pesto. Irina gjør ikke stort annet enn å bade. Et par små gjesteopptredener på lekeplassen er knapt til å regne med.

Først leker hun med meg. Hun har skrudd av det å hoppe i vannet, det gjorde hun før, vil ikke nå. Det er mange sånne triks vi gjorde i basseng i år og her i Kiev i fjor, nå vil hun ikke. Hun kvier seg for å stå på skuldrene, og hun vil helst ikke sitte på skuldrene, for hun mistenker – med rette – at hun vil måtte hoppe eller falle i vannet, eller at jeg vil dukke under selv. Men å dukke på egen hånd, gjør hun voldsomt. Det er det som er favoritten. Hun holder seg for nesten, og dukker. På alle mulige vis det kan gjøres.

En stor favoritt er at hun lurer meg til å se en annen vei. – Se en fugl, se et fly, se en øyenstikker, sier hun, og så snur jeg meg og ser. Når jeg snur meg tilbake, har hun hodet under vann, og beina opp, eller et eller annet finurlig. Hun liker også veldig godt å synge «ro, ro til fiskeskjær», den eneste norske barnesangen som overlever reisen hit til Kiev. Jeg husker det var for to år siden, da hun bare var to år, at jeg snurret henne rundt og rundt i vannet så raskt og kraftig jeg klarte, mens hun sang i vei av full hals: «ro, ro til fiskeskjær» – det er morsomt.

Nå ligger hun på ryggen og flyter, med bare ansiktet over vann, og synger i vei. Det er en liten erting hun har, jeg sier det skal være «mange fisker får vi der», mens hun har bestemt seg for at det heter «mange fisker over der», og hun tøyser og tuller med det, og erter meg. Hun har også sin egen slutt, «to til den som fisken dro, og det var duuu», sier hun til meg. Jeg vil jo at det skal være Irina, og det krangler vi også litt om.

Underveis her finner hun også noen lekekamerater. Det er en gutt på hennes alder, og storesøsteren hans. Gutten kan ikke svømme, men søsteren kan. Og Irina kan. Leken går ut på å løpe fra stranden og hoppe ut i vannet. Gutten har gutters villskap, og hopper ganske voldsomt. Men han kan altså ikke svømme, og han vil ikke ha hodet under vannet. søsteren er mellom 8 og 10 år, og løper litt mer elegant og forsiktig, og kaster seg fremover, med hodet høyt løftet. Vår lille Irina løper full fart med fingrene for nesen hele veien, og hun forsvinner helt under vannet. Hver eneste gang. De løper igjen og igjen og igjen og igjen, som bare barn kan gjøre det, når de finner noe som er gøy. Det slutter aldri. Så lenge det er gøy, blir det mer.

For Irina er det jo oppfyllelsen av alle drømmer å kunne løpe og å hoppe i vann på en gang. Det er storesøsteren som holder hånda i lufta, og sier klar ferdig gå, og da blir det jo ikke bedre. De løper full fart, den lille gutten alltid lengst, han tar veldig stor fart, og så lille Irina som holder for nesen også mens hun løper, og storesøsteren som organiserer. Veldig, veldig sjarmernede.

Men alt har en ende. Tiden går sin gang, samme hva som skjer i den. På vei bortover stopper vi for en espresso og en smoothie, som avtalt. Til min overraskelse klarer Irina også å drikke den opp, og det før vi kommer til restauranten Pesto.

På Pesto går Irina inn i lekerommet, og jeg går inn i diskusjonen om fremtiden til norsk sjakk. Aldri har vi vel knapt vært så lenge på denne liksomrestauranten. De gjør mye riktig for barnefamilier, men maten er jo ikke spesielt god. Dog er klokken i ferd med å passere 2200 da vi forlater den. Vi har bestilt 5 øl, 1 cappuccino, 2 limonader, 2 spaghetti carbonara og 1 hamburger med pommes frites. Helt i overkant for Irina og meg. Men Irina var sulten, og ville ha en carbonara til, etter at jeg var i gang med Cappuccino-desserten. Så da ble det en øl til også, og en limonade til.

Når det er så sent på kvelden, begynner det å kunne bli kritisk om vi kommer oss med en buss hjem. Nummer 55 har i hvert fall sluttet å gå, og nummer 118 vet vi bare går litt lenger. Antageligvis går bussene til Druzjba Naroda enda et hakk lenger, men derfra er det et stykke å gå. Vi er ennå innenfor det som er ganske trygt, men vi kan risikere det blir litt venting og usikkerhet.

Akkurat den endte veldig godt. Vi ventet veldig lenge tidligre da vi skulle ned. Nå kom buss nummer 118 med en gang. Og vi kunne reise helt hjem. Etter en lang, fin og opplevelsesrik dag.

Fjelltur 2010

Det hender forventinger ikke kan stilles høyt nok i forhold til hva virkeligheten har å by på. Det hender livet overrasker på oppsiden, og man nesten sjenerer seg litt for å ta i mot hva som blir gitt en. Det trenger jo ikke være så overdrevet for å være herlig. Fra torsdag kveld til sent i går var min venn, Martin, og jeg på en tre dagers og tre netters fjelltur på Hardangervidda. Det var sol hver eneste dag, praktisk talt fra morgen til kveld. Landskapet var så storslått og vakkert at jeg selv i reflektert ettertid vil påstå at jeg aldri har gått i vakrere landskap, og det er ikke fordi jeg har gått så sjelden i fjellet. Måltidene var også førsteklasses. I flere forhold som betyr noe for oss, har vi rett og slett aldri opplevd bedre enn på denne turen. Og den kom i en god periode i livet mitt, livet smilte før jeg dro og jeg har mye kjekt å glede meg til. Det var akkurat som om akkurat nå skulle alt legges til rette for at akkurat jeg, Eivind Salen, i tre dager oppleve hel og full lykke.

Første natt ved Tinnhølen

Som jeg skrev i forberedelsesposten skulle min venn hente meg i bil sånn litt etter fem, og vi skulle kjøre inn til Tinnhølen ved inngangen til Hardangervidda. På en fantastisk tur som dette skal ikke mye tid brukes på selve kjøreturen inn til vidda. Han kom sånn cirka halv seks, vi kom oss av gårde ikke altfor lenge etter, og var sånn cirka i rute en time tidligere enn da vi reiste inn i fjor. Vi fikk med det en tidligere ferje inn til Eidfjord, og var ved Tinnhølen sånn litt før ti, i stedet for sånn litt før elleve. I tillegg hadde vi denne gangen rikelig med ved. For ikke bare hadde jeg for første gang på disse turene våre fått samlet inn litt på forhånd. For en gangs skyld fant vi også litt rimelig med ved uten å anstrenge oss mer enn å sitte i bilen og se ut. Der var et tidligere bål med to tjukke kubber som ikke var i nærheten av å være brent ferdig. Og med all veden vi hadde i tillegg, var det også godt håp om å få fyr på dem.

Vi sammenlignet veldig med fjoråret. Da parkerte vi bilen uten ved i det hele tatt. Det pøsregnet, var i tillegg tåke og dessuten iskaldt, og klokken var 2300 da vi hadde et program foran oss der vi skulle finne teltplass, slå opp teltet, tilberede en bedre middag og sette til livs tre liter vin. Denne gangen hadde vi bare det iskalde av værelementene, det var fire grader, og klokken var 2200. Det så allerede mye bedre ut.

Slik er sekken pakket med ved, og slik ser det ut i mørket da vi kom.

Alle som har lett etter teltplass i mørket vet hvor irriterende det kan være, selv med rimelig godt lysutstyr. Man har bare ikke oversikten, og får bare sett noen små kvadratmeter rundt seg hele tiden. Vi brukte sikkert en time før vi fant det som skulle vise seg å bli en helt uventet flott plass ute på en halvøy der i Tinnhølen, på andre siden av parkeringsplassen, selvsagt. Vi slo opp teltet på en liten høyde, der, uventet fikk det plass uten å komme borti noen av humpene, og uten å helle for mye nedover. Selv om vi har ligget i dette tomannsteltet i flere år, nå, så overrasket det oss hvor lite det egentlig er, og hvor liten plass som skal til for at det skal være mulig å sette det behagelig opp. Som teltplass, soveplass, ble denne plassen den beste på turen. Og det var svært vakkert, med to meter til hølen på begge sider, friskt fjellvann som skvulpet like ved oss uansett hvordan vi beveget oss. Hadde det bare ikke vært for parkeringsplassen og veien på andre siden, og alt det andre som tydet på menneskelig aktivitet og ødela noe av følelsen av å være skikkelig ute i villmarka. Men dette er prisen å betale for å være så sent ute, vi rekker bare ikke å gå lenger innover vidda.

Og naturen gjorde sitt beste for å trøste oss. Sjelden har jeg sett en mer stjerneklar himmel. Vi så ikke bare stjerner, men også stjernetåker, og aftenstjernen Venus lyste så sterkt at det var den, og ikke månen, som speilet seg i vannet foran oss. Og bålet vi hadde vokste seg stadig større og varmere, uten at det ennå tæret kritisk på veden vår. Vin var det også foreløpig nok av, og på engangsgrill og kokeapparat stektes oksesteik, poteter og løk etter oppskriften jeg la ut i går. Don’t try this at home, tenkte jeg mens jeg spiste den nesten litt overnaturlig gode steika, – try it in the wild.

Martin er alltid bålmester

Det ville seg så merkelig denne kvelden at vi hadde nok av alt. Vi brant ikke opp veden, drakk ikke opp vinen, og var ikke i nærheten av å spise opp steika. Da kroppen var god og varm og mett pusset vi tennene i bølgeskvulpet fra fjellvannet, og kronglet oss til i soveposene, først han, lenge etterpå jeg. Jeg lå ved bålet, drakk vin, og tenkte ikke på noen ting.

Første etappe til Sandhaug

Jeg har alltid villet skrive det som en sensasjon når man våkner i fjellet til strålende sol. Det er allerede for mye av det gode. Denne morgenen var det ikke akkurat skyfritt, men skyene som var der, kom aldri til å skygge for solen. Det var en praktfull morgen, der landskapet som vi hadde tumlet oss frem i i mørket, nå viste seg vennlig frem i all sin prakt. Vi gjorde vårt for ikke å senke kvaliteten med en dårlig frokost. Det var egg og bacon, generøse mengder, og dyrt brød fra bakeren, også det i overflod. Vi slurvet heller ikke med kaffen. Vi hadde med en ny pose kokekaffe, og i løpet av turen skal den tømmes. Slike fjellfrokoster skal nytes lenge. Og særlig første dagen kommer man helt skjeivt ut om man foretar seg noe som helst som kan tyde på at noe haster. Fjellet inviterer til å ta det med ro, og den invitasjonen er det bare å ta imot.

Ingenting å si på teltplassen slik den ser ut her.

Vi hadde selvsagt ikke noen klokke eller noe sånt. Det nærmeste vi kom var en klokke på kamerat hans som viste hver gang han tok bilde, og som vi kunne gjette oss til viste brasiliansk tid etter en feriereise han hadde dit i sommer. Uansett aner vi ikke hva klokken var da vi la i vei etter å ha spist frokost i flere timer.

Slik skal det se ut når man spiser frokost til fjells. Det skal være rikelig.

Planen for dagen var å komme seg raskest mulig inn til Sandhaug, derfra krysse broene, og endelig være inne i selve, ville vidda. Da kan vi begynne å snakke, og leve i fjellet, da begynner selve turen. Frem til da er å regne som en transportetappe.

Slik ser det ut i det vi forlater teltplassen vår første dag.

Et utrenet øye vil selvsagt la seg imponere av denne transportetappen. Og det er ikke verre enn at jeg var utrenet nok til å la meg imponere av den i fjor. Det er stort og vidt fjellandskap, sletteland, omringet av litt høyere fjell rundt hele horisonten. Det er mektig og flott, men i forhold til hva man har i vente etter Sandhaug er det ensformig, og de store avstandene tar lang tid å passere. For sikkerhets skyld tok vi også en skikkelig omvei i dette det kjedeligste terrenget på turen. Enhver forklaring vil jo se litt pussig ut, og være litt pussig, hvem kan vel forklare at slike ting skjer? Det var noen hester som passerte oss, de travet litt og gikk litt, og forsvant liksom aldri for oss. Disse hestene gikk traktorveien og ikke stien til turistforeningen. Langt om lenge kom det frem at vi også gjorde det.

Typisk landskap mellom Tinnhølen og Sandhaug.

På kartet viste dette seg å være en skikkelig omvei. En time mistet vi på dette tøyset. Men så var vi også på Sandhaug da vi fant det ut, eller da jeg fant det ut. Det er bare min andre gang her i denne delen av Hardangervidda, så jeg kjente meg ikke igjen at vi gikk en annen vei enn i fjor, før vi kom ned mot Sandhaug mye høyere oppe Normannslågen. Hadde vi kommet riktig, skulle vi gått rett ned til hytten til turistforeningen. Nå måtte vi gå nesten en liten kilometer langs lågen for å komme dit.

Min turkamerat kan skimtes langt der bak i det ikke akkurat ugjestmilde, men likevel litt ensformige landskapet.

Heldigvis hadde vi rømmegrøt til å trøste oss med. Den spiste vi mellom de to broene som får oss og alle andre som vil inn i selve villvidda over storlågen. Det var like før turen for alvor kunne begynne, før den kunne gå fra en vanlig, flott fjelltur, til noe helt ekstraordinært.

En helt grei lunsjplass.

Andre natt ved sekstjønnene

Vi la en liten plan for hvor vi skulle gå. I fjor hadde vi også her på andre dagen kommet helt skjevt ut, og tatt helt feil av når på dagen vi befant oss. Vi ble regelrett overrasket av kveldsmørket, måtte finne oss teltplass i en fart, og i pøsregn, og hadde lite valg neste dag, annet enn å følge turiststien raskeste vei til Hansbu og Kvenna. Nå hadde vi allerede en ettermiddag til å komme oss litt innover vidda. Og vi bestemte oss for å ta av fra hovedstien så raskt som det var mulig.

Slik ser det ut når man går rett opp fra stien til Turistforeningen.

Vi gjorde det slik. Etter å ha krysset lågen tok vi første vei til høyre, fortsatt en normal sti, og fra den tok vi raskeste vei direkte oppover ved en eller annen varde, eller turistforening-T. Nå var vi i det ville. Og nå fikk vi forståelsen av hvor mye vi hadde å gå på, om vi hadde latt oss imponere av landskapet innover fra Tinnhølen til Sandhaug.

Og slik ser det ut når man kommer over høydekanten.

Litt fysisk glede var det jo også å streve seg oppover fjellet. Det skulle bli mange slike oppstigninger gjennom sånn halvveis bratte og halvveis lange pass denne turen. Det finnes mange slike i den norske fjellheimen, og det er noe helt eget å komme over og se hva som befinner seg på den andre siden. Her på dette stedet lå de friske fjelltjernene på rekke og rad, og vi fant det som må være alle tiders teltplass.

Martin på vei mot teltplassen over alle teltplasser i våre liv.

Det lå midt i en dal med vakre fjelltopper til alle sider, slik at det fra alle kanter ville være le for den verste vinden. Det var også pass som solen kunne komme gjennom, vi fikk både kveldssol og morgensol i rikelig monn. Plassen vår lå midt mellom to fjellvann, små, klare tjern, som var forbundet med en liten bekk i mellom. Denne klukket og koste seg, og gav oss den rette bakgrunnslyden gjennom kvelden, morgenen og natten. Rett ved teltet var det en liten høyde. Den kunne vi på noen minutter krype opp på, og få et bedre overblikk over landskapet. Det var storslått. Rett rundt oss lå seks tjern fordelt symmetrisk med tre på hver side nedover fjellsiden ned mot sletten frem til Nordmannslågen. Videre så vi over til Sandhaug, og det store viddeområdet mellom Sandhaug og Tinnhølen. I det fjerne var høyere fjell, og jammen mener jeg at ikke også Folgefonna befant seg der i horisont. Det var uansett et praktfullt skue, som fengslet meg fullstendig mens min venn drev med sine fiskekast, systematisk fra vann til vann av dem vi hadde til rådighet.

Slik ser det ut der det ikke kan se bedre ut å telte.

Jeg bestemte meg for at en slik dag måtte krones med et ordentlig fjellbad. Det mest innbydende vannet kunne jeg ikke bade i, siden det også var innbydende som fiskevann. Så jeg tok det nest beste, like nedefor teltet, og i alle fall så dypt at det gikk an å ligge og flyte litt i det. Det var det første av det som skulle bli veldig mange bad denne fjellturen.

Jeg er ikke mindre beskjeden enn at jeg setter kameraet på en stein, setter forsinkelse på 10 sekunder og knipser meg selv i det jeg er i ferd med å gjøre meg klar til å bade i fjellvannet ved siden av meg.

Det var ikke så altfor lenge siden vi hadde spist rømmegrøt. Så vi var ikke egentlig sultne, det var mer det at vi hadde så mye mat, som gjorde at vi spiste en middag til her på kvelden. Det stod ikke noe tilbake når det gjaldt kvaliteten, det var pastaretten fra gårsdagens oppskrifter, steik, bacon, løk og pasta, servert med pastasaus, spisset med hvitløk, og jammen hadde vi også litt rødvin igjen fra dagen før. På toppen hadde jeg båret med meg restene av gårsdagens ved, mens min venn hadde rasket med seg en pinne fra lunsjplassen. Vi hadde nok brensel til et lite bål, og det lille bålet hadde nok energi til å gi fra seg litt varme, så det var veldig greit å bli sittende. Og der satt vi, mens bekken klukket under oss, og stjernehimmelen over oss. Det var ikke så vakkert som gårsdagen, men man diskuterer jo ikke med stjernehimmelen. Det var en fredfylt naturopplevelse, knitringen fra bålet, bekken mot steinene, og kveldshimmelen som gikk over  natthimmelen, og konturene av fjellene rundt oss ble stadig mørkere. Da bålet ikke lenger gav fra seg varme, var det bare å pusse tennene i den samme bekken vi satt over, og krype i soveposen for en natt på et riktignok elendig underlag, men hvem bryr seg om det på et sted som dette. Det var en alle tiders teltplass som vi sov på inn til en alle tiders dag.

Slik så utsikten ut fra høyden.

En alle tiders dag

Det å våkne til sol i fjellet blir ikke noen mindre sensasjon av at det skjer to dager på rad. Natten var iskald, det skal være sagt. Det var rim på teltet og på bakken rundt oss, skosnorene mine hadde frosset fast og det var også et tynt islag på de grunneste stedene i vannet over oss, men solen var tidlig ute med varmestrålene sine og tinte det snart opp.

Man ser solen har en oppgave, og at den kommer til å bli oppfylt.

Vi kunne velge i store mengder krem hvor vi skulle spise frokosten. Det var vakkert overalt, sol overalt, og man skulle virkelig gå inn for det om man skulle kjenne noe vind. Egg og bacon var førsteretten denne dagen også, så kruttsterk kaffe, og hele tiden tjukke, norske brødskiver med brød fra baker. Appetitten er det aldri noe å si på til fjells, og det er en livets lykke at det er innrettet slik, for det smaker utrolig godt og er noe så over aller grenser trivelig å spise der ute i naturen. Jeg blir noe nær religiøs av det. Samtalen gikk i legevitenskapens historie, med vekt på amputasjoner og innsyn i de gamle grekernes tradisjoner og den amerikanske borgerkrigen. Vi hadde også en liten runde om urfolk, en og annen torturmetode benyttet av indianere i Nord-Amerika ble malerisk lagt frem, og vi var også som alltid innom noen språkfenomener fra forskjellige språk og land. Alt mens vi hoppet fra stein til stein i vannet, gikk omkring og spiste og drakk kaffe, og i det hele tatt oppførte oss som man skal i fjellet.

Om bilder hadde lukt...

Morgenritualet ble avsluttet med et ordentlig lite fjellbad i hovedvannt vi lå i, det mest innbydende av dem. Heller ikke dette var dypere enn at det gikk an å gjøre stort mer enn å flyte. Men det var i det minste en stein å krype ut på, og det er også noe eget å ligge å vugge i iskaldt fjellvann, mens man kikker på det fra denne synsvinkelen uvirkelige landskapet rundt seg. Jeg tenkte imidlertid mens jeg holdt på med denne badingen at den kanskje hadde mer å gjøre med tvangstanker, enn med velvære. I løpet av turen skulle jeg endre oppfatning, – eller bademotivasjon.

Slik ser det ut når teltet blir pakket sammen.

Vi fortsatte strake veien oppover passet vi hadde begynt på, og som vi hadde ligget og overnattet i. Kroppen var jo full av krefter og glede etter all maten den hadde fått, og all bevegelsen den hadde fått være med på dagen i forveien. To unge menn har jo dessuten den ekstra motivasjonen at det gjelder å komme før den andre opp slike høydedrag, og man skal jo også helst gjøre det uten at det skal synes eller høre noe særlig. Det skal være overskudd alt i hop.

En ordentlig morgentur i herlig morgenstemning.

På toppen lå et av de vakreste vannene jeg har sett. Jeg sa det der, beruset av synsinntrykket, og sier det på ny, nå som jeg bare husker det. Det var stort, så stort at det gikk ikke an å gå rundt det hvilken side man ville, man måtte velge den korteste. Men det var glassklart, man kunne se rett ned i bunnen selv om det raskt ble flere meter dypt, og det var så stille at rundt hele vannet kunne man se svaberg, knauser, grønt gress og småfjell speile seg i det. Det var for mye av det gode, det gikk ikke an å holde seg. Vi måtte ta en øyeblikkelig rast, selv om dagsetappen bare så vidt hadde begynt. Vi skar opp en appelsin, og spiste den så aldri har en appelsin smakt så godt i Norge. Vi skar straks opp den andre og siste, og selv dagen etterpå da vi også ville ha appelsin, og var klare på at vi til neste år på ta med flere, så var vi helt overbevist om at uansett så mange appelsiner vi hadde hatt med, så hadde vi spist dem opp alle sammen der med dette paradisvannet.

Et litt uanstendig bilde slipper gjennom sensuren for å vise hvordan vi hadde det da vi spiste appelsin denne alle tiders dagen ved dette alle tiders paradisvannet.

Her var ikke bading en tvangstanke, her var det en helt ufortjent gave. Hva kan vel en stakkars person gjøre for å fortjene noe slikt? Det var et steg uti, og i det neste så svømte mann. Uansett hvor mye man dukket, ville man aldri nå bunnen, utenom hvis det bare virkelig var dette som var målet. Liggende på ryggen kunne man snurre rundt og se de usannsynlig vakre fargene i sollyset rundt hele vannet. Det var et slikt overskudd og en slik variasjon av naturformasjoner. Og gresset var så saftig grønt at man kunne ønske man var reinsdyr.

Dette bildet gir et lite inntrykk av hvor klart dette vannet egentlig er.

Det var bare ikke mulig å gå fra dette vannet for fort. Alle har vel hørt om og prøvd kasting med fiskesprett, eller hva det kalles i forskjellige dialekter. Det går ut på å kaste en flat stein i vannte, og få den til å hoppe, flest ganger og lengst. Et paradisvann som dette hadde selvsagt også flate steiner å by på, rikelig. Like ved der vi satt var et like fjellberg, og der hadde snø og is og kulde gjennom utallige vintre skåret til flate steiner som det fra naturens side var lagt til rette for mesterskap i fiskesprett, nettopp i dette vannet her. Vi kastet og kastet, i pur glede. Det er som alle vet vanskelig å telle nøyaktig hvor mange ganger steinen egentlig hopper, og hva som skal kvalifisere for å være et hopp. Så vi fant et mesterskapskriterium det ville være enklere å måle etter. Hvor langt kan vi gå opp i høyden, kaste steinen, og fremdeles få den til å sprette. De første høydene vi prøvde fra gikk som en lek, det var akkurat som om det ikke spilte noen rolle at steinen ble kastet høyere opp, den hoppet villig og greit og hver gang. Så vi fant raskt ut at vi måtte høyere, mye høyere. Jeg må si jeg ble ganske overrasket over hvor høyt det var mulig å få til fiskesprett fra. Et av vinnerkastene ble også utført med en svær og tung stein, så man må jo la seg imponere av overflatehinnen til vannet, som nekter å la seg briste av at det kommer en kilos stein med litt fart og spinn fra noen meter oppi luften, den sender heller steinen opp i luften igjen. Utrolig. Min venn vant for øvrig konkurransen, med dette og noen andre usannsynlige kast.

Hvor utrolig det enn ser ut, kommer denne steinen til å sprette opp igjen når den lander i vannet langt under den, og være en god kandidat til vinnerkastet i fiskesprett fra høyden.

Vi var ved dette vannet veldig lenge og helt med rette før vi gikk videre rundt det. Og da vi fortsatte opp en av fjellsidene på andre siden, vi gikk bare opp der det passet oss, så dukket det med en gang opp nye vann, like innbydende. De var alle sammen glassklare, speilblanke og brådype, man kunne alltid velge om man ville drikke, bade eller fiske i det, eller bare nyte synet av det. Min venn tok seg av fiskingen, mens jeg nøt synet og fotograferte. Vår retning å gå var temmelig nøyaktig rett sørover, og om vi hadde valg, heller vest enn øst. Vi skulle gå til vi traff Kvenna, den store, flotte elven som deler Hardangervidda, og så skulle vi spise middag der et sted i nærheten av Hansbu. Kjøttkaker ved Kvenna var et uttrykk som oppsto, og festet seg i hodene våre. Denne litt omtrentlige ruten gav oss stor frihet i hvor vi skulle gå. Vi kunne bare gå over en liten fjellrygg der det fristet oss, der det så lovende ut. Og på andre siden holdt lanskapet alltid hva det lovet. Det åpnet seg store, vakre daler, hele tiden med klare, dype vann, hele tiden med vakre farger av stein og gress, og hele tiden badet i solen vi gikk i. Å bli sliten er ikke aktuelt under slike forhold.

Bak hver eneste haug og høydedrag skjuler det seg storslåtte fjellandskap, vakre fjellvann, og nye hauger og høyder som skjuler nye landskap innover i det som føles som det uendelige.

Å bli sulten er imidlertid tillatt. Og vi vaklet ikke i ideen om å spise kjøttkaker ved Kvenna, vi la igjen mange vakre vann på veien dit, mange vakre vann. Det var lenger enn vi trodde, eller kanskje vi heller skulle si det sånn at det var ganske langt, og at det tok det meste av dagen å komme dit. Mot slutten var vi sultne, og økte farten. Jeg økte farten voldsomt. Ved et tidspunkt langt oppe i høyden sjekket vi kartet for siste gang, Reinavannet hadde nettopp vært såvidt i syne, og vi så nedover dalen eller en av dalene som ledet ned til Hansbu, og som vi antok gjorde det. Nederst i den, eller første del av den lå også et av de mange store, klare vannene som er spredd rundt her, og gjør landskapet så vakkert. Men nå var også min venn sulten, og nøyde seg med å snakke om hvor store fisker det kunne være i disse vannene.

Et av de mange, mange glassklare fjellvann min venn fortsatt fisket i.

Og så var det bare å gi gass de 3-400 metrene nedstigning ned til det som også viste seg å være Hansbu og Kvenna. Det store vannet i dalen hadde også en stor bekk som ledet ut fra det, og rant ned til Kvenna. Man kan nesten si at jeg rant med den, og prøvde å holde samme tempo, noenlunde det til tyngdekraften. Det gikk fra stein til stein i elvebekken, ubegripelig vakkert, skåret seg inn i landskapet, glinsende svart i solen. Og over elvebekken var gresset, lyngen, einerbuskene, vi var noen hundre meter lenger nede, og det var allerede merkbart mer vegatasjon. Klønete å gå i, var det. Her var ingen sti eller rute å gå, det var bare å trenge seg frem der det passet som best, over stein og hump og haug, ned i dump og grøft, over elvebekken, videre nedover i samme landskap. Det gjaldt også om å gjøre det fort, for der nede lå Kvenna, der ventet bading garantert og kjøttkaker like garantert. Kvenna deler seg litt akkurat her ved Hansbu, eller det er to elveløp som blir til ett der, og det er mulig å krysse det ene av det. Etter det følger en tur over myr, og så er vi der, plassen vår.

Langt nedover i denne dalen ligger bestemmelsesstedet vårt.

Denne plassen har alt man kan ønske seg. Svabergene ligger der rikelig, elven renner bred og dyp ved siden av, og hyttene ved Hansbu er ikke altfor plagsomt i syne. Jeg kom en stund før min turkamerat, og sløste ikke noe tid med vurderinger før jeg lå og fløt i Kvenna. Min venn kom snart etter, og var også rask med å bade. Det var iskaldt, selvfølgelig, men herlighet, for en opplevelse! Her skal man ikke kaste bort tiden med å gå for tidlig opp.

Og etterpå var det kjøttkaker. Vi slengte også generøst oppi noen skiver fra steika vi fortsatt bar med oss, og hadde mandige mengder av både poteter, kjøttkaker, gulrøtter og tyttebærsyltetøy. Det var akkurat nok for to. Etterpå var det middagskaffen.

Kjøttkaker ved Kvenna.

Og jeg gled over i en tilstand av tilfredshet. Min venn ville også fiske litt før dagen tok slutt, mens for meg kunne godt alle dager ta slutt. Jeg var salig.

Skyggen i dettte bildet gir en ide om hvor sent på dagen det er.

Vi så en lemen da vi krysset myrsletta enda en gang tilbake, den pilte og gjemte seg da vi fant den, men aldri godt nok, så den kom stadig frem igjen og pilte videre. Selvfølgelig så vi lemen. Vi krysset Kvenna tilbake, min venn gjorde sine fiskekast, fikk ingenting, og sollyset begynte nå å kaste lange skygger. Det led mot kveld, og det gjenstod naturlig bare å finne en egnet teltplass i nærheten av vann, og litt oppe fra Hansbu, før vi kunne avslutte denne helt urimelige dagen i fjellet.

Denne lille luringen var ikke så lett å ta bilde av, som det denne gangen var å finne den.

Leirplassen fant vi ved bekken som renner ned til Hansbu. Helt grrei standard, det var noenlunde flatt der, og i alle fall mykt. Utsikten var upåklagelig, men nå var vi så godt vant, at vi gjorde ikke noe nummer av det. Selvfølgelig ser det slik ut i den norske fjellheimen.Det er nesten noe poetisk over landskapet her nede ved Kvennsjøen

Som om alt nå skulle legges til rette for oss lå det også noe tørr einerkvist spredt rundt teltet. Vi kunne få bål denne siste dagen også. Virksomt bål alle tre dager hadde vi aldri hatt før, at vi fikk det nå var bare som det skulle etter alt det andre som også hadde skjedd.

Vi hadde ikke noe å spise ved bålet. Eller vi var ikke sultne, er riktigere å si. Så vi stod og lå bare rundt det og kikket inn i det og lot oss varme opp av det, før vi gikk ned til bekken og pusset tennene i den, og avsluttet denne alle tiders dagen i den norske fjellheimen. Og her er uttrykket «alle tiders dag» ikke tankeløst brukt.

Tredje natt i nærheten av Hansbu

Også denne morgenen våknet vi til rim på teltet og tykk rim på tingene vi hadde hatt liggende ute gjennom natten. Det var heller ikke slik at vi kunne se blå himmel gjennom gløtthullet i teltet. Men skinnet bedro. Jeg tenkte det var best å stå opp med morgenlyset, vi hadde en lang vei hjem, og ulikt alle tidligere ganger har jeg nå en bekymret kone gående hjemme og vente, og hun vil bli riktig bekymret om jeg kommer senere enn planlagt. Så vi måtte av gårde.

Man ser tydelig av bildet at det har vært kaldt om natten.

Men vi måtte heller ikke slurve med det som skal gjøres skikkelig. Det var en alle tiders strålende morgen enda en gang, tre dager med sensasjon på rad. Vi hadde bare slått opp teltet på det aller mest skyggefulle stedet, le for vinden og også le for solen. Det var bare å gå noen meter for å la seg varme opp.

Er det et speil som ligger i bunnen der?

Og der noen meter borte var det på tide å bli nasjonalromantisk. Nye vann dukket selvfølgelig opp. Morgendisen lå over Kvennadalen, man kunne virkelig se elveleiet ut fra der skyene lå. Trolsk var det, hvordan skyene buktet seg inn og rundt og mellom fjellsidene, mens fjelltoppene stakk fredelig opp over dem, og solen skinte lavt på alt sammen.Ingen glass er halvfulle i en slik stemning.

Med et bilde tatt i motlys virker alt bare enda mer mediterende.

Min turvenn kom snart etter og sjekket hva det var for slags meditasjon jeg drev med. Det var ikke stort større meditasjon enn å sitte stille og se, det var allerede på grensen til religiøst. Men vi er turvante og nå etter hvert vante med lykke, vi ville forsterke også denne opplevelsen med en skikkelig frokost. Vi fant en stor stein like ved elvebekken vi sov ved, friskt fjellvann til kaffen en halv meter unna, egg og bacon, tjukke skiver med bringebærsyltetøy.

Livet er ikke engang det nest verste man har.

Og så var det bare å innrømme lykken man var tildelt. Jeg kunne gå i bar overkropp. Kortbukse hadde jeg gått i allerede i går. Nå røk t-skjorten også. Og min venn, som syntes dette var vel å trekke det litt langt, måtte som han sa bite i gresset, og ta på seg kortbukse han også.

Dette bildet gir kanskje det beste inntrykket av landskapet vi lå i siste natten.

Hjemover

Det var sjarmøretappe. Slettelandet over Hansbu er en myr, men nå har det vært så tørt så lenge, at det er ingenting å gå over den, selv med litt såre skuldre og stive bein etter rause dagsmarsjer de to dagene i forveien også. Vi fortsatte prosjektet vårt, vi gikk etter kart og kompass, og kravlet oss over passende pass og fjellrygger, og så landskapet åpne seg på andre siden. Suksessformel.

Det første større vannet i den første større dalen vi støter på.

Kartet har ikke gitt navn til alle vann og topper som ligger der. Men vi kom opp til vannet litt nedenfor Reinavannet, til et vann jeg kan prøve å kalle Harevann, ikke fordi det er så mange harer der, men fordi det i formen ligner litt på et harehode.Kaninvannet var mitt første forslag i hodet mitt der oppe, men som man forstår, i villmarken går ikke det.

Vannet kunne også hete hornvann, for Martin fant noen skikkelige reinsdyrhorn der.

Uansett hadde vi en appelsinpause ved dette vannet. Det vil si, alle appelsinene var jo allerede spist opp ved paradisvannet dagen før, så vi hadde bare en pause, og spiste litt puslete kjeks og sjokolade.

Det er ingenting å si på speileffekten i vannet.

Så gikk vi opp nærmeste pass, og fikk turens vakreste utsikt. Jeg har vært slepphendt med superlativene i denne bloggposten. Det var jeg også i løpet av turen. Og jeg står for det alt sammen. Denne siste, store utsikten toppet det hele. Fjellryggen var her helt smal, og på andre siden hvor vi skulle ned gikk det bratt rett ned. Og nederst i denne dalen lå det selvsagt et speilblankt fjellvann, som viste omgivelsene rundt det dobbelt. Lenger nedover var elve- og bekkeløpene ned mot Normannslågen synlige, som også selve lågen var det lenger borte i Horisonten. Bak oss var Reina og det nye Harevannet, enda mer glassklare. Min venn slapp fra seg en uartikulert lyd i pur fryd.

Vakkert.

Det var toppen. Kronen på verket. Fornøyd gikk vi ned. Det var litt mindre bratt enn et stup, litt sånn at min turkamerat sa at her er det ikke særlig smart å gå ned, før han ombestemte seg og gjorde det allikevel. Det var steinlandskap, vilt, herlig.

Like nedenfor her går det rett ned. Det er spektakulært vakkert.

Svartvannet i bunn var ikke så innbydende som det så ut lenger oppe fra, så vi gikk raskt videre, og ned etter elvebekken som rant ut fra det. Det var også ganske bratt. Men vi har begge studert våre timer fysikk, og vet hvor bratt det må være for at tyngepunktet skal vende nedover, og ikke inn i bakken. Man faller selvfølgelig ikke.

Selv om man kan gå hvor som helst, er det like greit å gå der det er enklest.

Lunsj hadde vi god tid til. Vi er turvante. Hastverket tar vi den kjedeligste delen av ruten, fra Sandhaug og inn. Lunsjen skal vies mest tid, og skal ikke på noen måte ha følelse av hastverk. Vi fant et sånt flott, norsk standardsted, der tusener og millioner lunsjer tidligere har vært spist langs etter våre utallige elveleier. Det er svaberg, det er rennende vann. Og det rennende vannet er drikkekilden.

Akkurat dette vannet hadde den svakhet at det var vanskelig å bade i det. Jeg løp frem og tilbake inntil det tåpelige for å finne et sted der jeg kunne legge meg ned, og flyte og svømme. Det ble mye bading og dukking mens jeg strevde med dette, så avkjølingsbiten etter en varm marsjetappe ble godt oppfylt. Fisker så vi også, rimelig store til og med, de smatt inn under steinene med det samme vi kom, men ikke raskere enn at vi oppdaget dem.

Slik ser det standsmessig ut siste lunsjen på denne supre fjellturen.

I mellomtiden mens jeg badet hadde min turkamerat godt i gang med lunsjen, eller middagen, eller begge deler. Vi skulle ha pannekaker med bacon, og etterpå pølse med lompe. Etterpå der igjen avsluttet vi med kaffe. Vi spiste lunsj i timevis, som skulle være en selvfølge i slikt vakkert fjellvær, slikt vakkert landskap, slikt vakkert alt i hop.

Siste transportetappe

Min turkamerat fotograferte et bilde for å sjekke klokken. Den var tre, og med urimelig fart kunne vi kanskje klare å komme oss tilbake til Tinnhølen innen sju, som av en eller annen grunn var blitt planen. Vi pakket rolig sammen, og satte så av gårde i god fart.

Vi fortsatte suksessformelen vår like til det aller siste. I stedet for å gå rundt siste fjellet før Lågen, gikk vi over det. For siste gang denne turen fikk vi opplevelsen av å komme over åskammen, og skue utover uforfalsket norsk fjellandskap. Riktignok var dette utsynet utover den dalen traktorstien til Hansbu går, vi har vært der før og kjenner stedet nedenfra, men jeg skal ikke underslå at også dette synet gjorde inntrykk.

Vi velger hver vår rute over kammen og ned.

Siste strekket inn til broene over Nordmannslågen går over en veldig myr. Vi var langt borte fra stien, så vi fikk god treningseffekt av å haste gjennom det myke og delvis våte underlaget. Nå og da kom en liten bekkelv vi måtte krysse, nå og da dukket det opp et myrvann foran oss, nå og da var det bare å gå. Slike strekninger er alltid lenger enn de ser ut. Men til slutt var vi ved første broen tilbake til Sandhaugsiden, sivilisasjonen, og vi gjorde en siste rast før den siste og kjedeligste transportetappen.

Den siste store utsikten vi så fra det siste fjellet vi passerte over, innover mot Sandhaug, alt frem til Lågen er myr.

Den gikk vi så fort vi kunne. – Her trenger vi ikke jage på, eller noe sånt, sa min kamerat, – det er bare å gå hjem. Men selvsagt jaget vi på, og det fordi vi på mandig vis ville vise den andre hvem som hadde tålt turen best, og fortsatt kunne gå raskest. Vi slapp hverandre aldri lenger enn ti meter foran disse siste tre timene inn til Tinnhølen. Som regel gikk han først, og jeg like i hælene på ham. Med stadige påminnelser om at jeg når som helst ville smette forbi, om han slappet av.

Etter siste broen gikk dette kappløpet over alle grenser. Vi hadde hatt vår siste rast, spist litt kjeks, drukket litt vann, slappet litt av. Klokken var noe sånt som 1815 da vi kom, 1820 da vi gikk. Det var 40 minutter til Tinnhølen, og vi måtte gå maksimalt for å rekke det. Så vi hadde også motivasjon for å jage på.

Men den viktigste motivasjonen for å jage på var selvsagt og usagt at vi ville parkere den andre. Jeg langet ut så jeg fysisk ikke kunne gå fortere siste alvorlige stigning opp fra broen og elveleiet. Min venn gikk akkurat like så fort, og opp på siden av meg. Vi snakket ikke med hverandre, sa ingenting, tilsynelatende skulle vi bare gå tilbake og håpe å rekke Tinnhølen før sju, av en eller annen grunn. Men vi skjønte jo godt at vi ville gå så fort at den andre ikke klarte å følge med. Det var i alle fall helt klart mitt mål. Og det var helt klart hans mål også.

Og han skal ha den rosen på internett, han er en racer til å gå, han kan holde en marsjfart som jeg må småløpe for å holde følge med. Så jeg småløp. Generelt får han ofte et lite forsprang oppoverbakker, mens jeg tar dette igjen nedover, jeg tar større sjanser og lar tyngdekraften gjøre jobben. Jeg ramler mer eller mindre nedover.

Til slutt så vi Tinnhølen, fortsatt langt borte. Og vi har gått i fjellet hele langhelgen. Vi vet at det som ser langt borte ut, i virkeligheten er enda lenger borte. Og forskjellige plager etter dager i fjellet meldte seg også inn i regnskapet. Sekken gnaget, skoene gnaget også litt, solbrente var vi i ansiktet, i alle fall jeg, i det hele tatt gjorde det litt vondt. Men selvsagt ikke så vondt som det ville gjøre å tape kappløpet.

Så siste biten kom vi gående som to klovner innover mot demningen over Hølen.Vi gikk så fort at det måtte se ut som en spøk. Han holdt den imponerende racerfarten sin, jeg småløp bak og slapp ikke en meter. Like før broen over til parkeringsplassen stoppet han for å drikke vann, og jeg snappet anledningen til å gå først over broen, bort til bilen, legge fra meg sekken, og gå ned til hølen for å fylle vann, ta av skoene, kaste sokkene, i det hele tatt. Min venn kom like bak og gjorde det samme. – Det var litt av et kappløp, sa han, og slapp sannheten fri.

Avslutning

Med dette var fjellturen slutt. Det gjenstod bare å kjøre hjem. Vakker er det, selvsagt, å kjøre fra Tinnhølen og inn til riksvei 7 ned til Eidfjord. Men turen er slutt. På ferjen fra Bruravik til Brimnes var leddene så stive at det var vanskeligheter med å komme seg ut av bilen, og enda verre å komme seg ned trappene ned til salongen. Hvem skulle trodd at vi nettopp i tre lange dager hadde gått ustanselig opp og ned fjellsider i Hardangerviddas vakre terreng? Eller hvem skulle trodd noe annet?

Vi var hjemme klokken litt over 2300. Lykkelige.