En veldig lang spasertur i Kiev

I dag hadde Olia annet å gjøre, og ble ikke med meg på rundturen min. Jeg kompenserte ved å gå litt langt.

De siste dagers turer har vært fantastiske, men vi har alltid kommet litt sent i gang. Det samme gjelder meg, når jeg har gått alene. Jeg tilpasser alltid dagen etter måltidene, og et av de store spørsmålene er om jeg skal ta treningen i Hydropark før eller etter lunsj.

Det blir alltid etter. De som har fulgt litt med på instagram og tidligere års blogger, har fått med seg at jeg alltid blir servert store og tunge frokoster her. De gjør en strengt tatt mett til kvelden, om dette var dagens eneste måltid, ville ingen gått sulten. Jeg pleier være fullt ut ferdig med den, og ha pusset tennene, sånn mellom ti og elleve et sted. Et godt måltid tar jo gjerne en drøy time, såpass respekt bør en ha for et godt måltid

Så er det slik at de aller fleste restaurantene her nede har businesslunsj mellom 12 og 16, da er det meget gode tilbud hvor man får spist godt for trygt under femtilappen. Det er dumt å komme for sent til den. Det er også dumt å spise lunsjen for sent, for det blir jo middag til kvelden, også den rikelig.

Når klokken blir over tolv, som den gjerne blir før jeg kommer meg ut, er det like greit å ta lunsjen først, Hydropark etterpå. Sånn var det også denne dagen. Og siden jeg også denne dagen hadde spist tungt og var temmelig mett, tenkte jeg det var best å få gått et stykke før jeg var fremme ved restauranten. Slik gikk jeg på kryss og tvers i sideveiene mello Petsjersk (hvor vi bor) og Kresjtsjatik (hovedgaten), og oppover den, og videre til jeg kom til nordsiden av Kontraktova Plosjad (stedet Andrejevski nedstigningen går ned til).

Der gikk jeg inn på restaurant Kievskij. Det var første gang jeg var der, men jeg kommer gjerne igjen, for det var en utmerket restaurant. Businesslunsj kostet 40 hryvnaer, sjenerende billig for suppe, salat, ris og kjøtt. Det eneste å påpeke er at denne restauranten som het Kiev, og spesialiserte seg på ukrainsk mat, ikke serverte ukrainsk øl, og russisk øl bare på flaske, så hvis man ville ha tappet øl, måtte man ut med over 40 hryvnaer for et tysk merke. Det er jo litt spesielt.

På restauranten sjekket jeg kartet over Kiev på mobilen. Nord for Kontraktova Plosjad har jeg sjelden vært, jeg har bare tatt metroen videre til Petrovka, det fantastiske bokmarkedet som fort kan komme til å slite litt nå, som det er blitt mulig å laste ned bøker billig og gratis. Jeg liker veldig godt å gå nye steder, være der jeg aldri har vært, se mer, vite hva som er lenger borte, andre veier og i mellom. Etter å ha reist hit noen år, må jeg gå stadig lenger for å få sjansen til å bli kjent med noen nye steder. Her på nordsiden av Kontraktova Plosjad hadde jeg muligheten.

Nye veier

Så jeg sjekket kartet, fant en bro jeg kunne gå over, med en backupplan med en bro litt lenger unna, jeg kontrollerte at ved å gå først videre mot nord et stykke, så ta til høyre mot elven, så ville planen være trygg. Jeg vil aldri gå meg vill, elven er et stort og bredt hinder. Den vil jeg komme til før eller siden. Og der vil jeg et eller annet sted finne en bro. Den kan jeg forhåpentligvis gå over, og så er det bare å følge elven nedover på østsiden av den, til jeg kommer til Hydropark.

Dette var en flott og typisk plan. Det var ikke noe problem at målestokken på mobilkartet var ganske stor, slik at avstandene var større enn de så ut til, det er bare å gå litt ekstra. På øret hadde jeg et slags foredrag over en lydbok om avslutningen av den amerikanske borgerkrig, om hvordan det splittede nord og sør kom sammen igjen. Han som snakket var professor, men til det å være, var han altfor opptatt av muligheten for sørstatene å gå til geriljakrig, og gjorde et veldig stort poeng av at general Robert E. Lee valgte ikke å gjøre det. «His finest our», kalte han det. Drøyt sagt, til å gjelde Lee. For uansett hvor sterkt professoren forsøkte å gjøre det til en reell mulighet, så ville det være svært dumt, og helt utypisk Lee. Jeg tror spørsmålet var uaktuelt for ham, selv om det ble foreslått. Jeg har ikke noe i mot å gå litt lenger, og få hørt litt mer av alle foredragene jeg har lastet ned.

Verre var det da at jeg ganske snart havnet ved en ganske kraftig bilvei. Det var en av hovedveiene, inn mot Kiev. På venstresiden hadde jeg slitte, sovjetiske mursteinsbygninger, eller en jernbanelinje, på høyresiden ofte en mur, eller utsikt inn til et arbeidsanlegg av forskjellig sort. Det var ikke mye å se.

Men det var langt å gå. Så langt at jeg kom litt i tvil om min idiotsikre plan, jeg måtte opp med GPSen, og der sjekke at jeg var helt på riktig vei. Det var bare et stykke igjen.

Og da jeg kom frem til det jeg trodde var broen min, fikk jeg meg en skuffelse. Det var en jernbanebro. Umulig å passere til fots.

Videre over Moskvabroen

Å gå tilbake er nederlag. For meg som liker så godt nye og uutforskede steder, er det veldig dumt å tilbake dit man nettopp har vært, særlig når man er kommet så langt at alt rundt en vil være nytt og friskt. Jeg måtte videre, til broen lenger unna.

Den så ut til å være tung av biltrafikk. Og jeg så ingenting av noe som kunne være menneskehender, folk som gikk til fots. Var det utelukkende for biler, var det ingenting å gjøre ved. Da måtte jeg tilbake.

For å komme dit måtte jeg krysse en bilvei med tre filer i hver retning, og med tett trafikk. Det fantes også en bro å gå over, men det ville bety en dum omvei, og jeg så Kievianerne selv passere veien på denne måten, så da gjorde jeg som dem.

Med det fikk jeg se at broen – som var Moskvabroen – godt kunne passeres til fots. Det var fire felt i hver retning, alle fulle av biler alltid, men det var en liten passasje for fotgjengere ved siden av.

Det var skummelt. Moskvabroen er en hengebro, høyt over elven, og den ristet med alle bilene som passerte. I tillegg var det kraftig vind, svært kraftig, jeg tviholdt på posen med badetøyet mitt. Når jeg fotograferte, våget jeg meg ikke ut mot gjerdet ved kanten, i frykt for å miste et eller annet, og jeg klemte plastposen min sammen mellom beina. Jeg tok heller ikke mange bilder.

Det var en opplevelse å krysse denne broen. Jeg vil huske den.

På østsiden av elven

På andre siden av elven var det ikke lenger noe spørsmål om veien. Det var bare å gå tilbake. Det ville være umulig å bomme. Og alle veier ville være nye for meg.

Foredragsserien var nå kommet til freden mellom Sherman og Johnson, om mordet på Lincoln, om alt det som fulgte etter at general Lee hadde overgitt sin hær, og krigen langt på vei skulle være slutt. Professoren fortsatte å dramatisere, her var mye «hva hvis», og hele tiden lå dette med geriljakrig som en reell og farlig mulighet. Han skulle nok heller bruke tiden på hva som faktisk skjedde, enn på fantasifulle skildringer om hva som kunne skjedd.

For meg som var ute og gikk, skjedde det at veien på østsiden av elven ikke gikk så beint som jeg hadde sett for meg. Kanskje fantes en sånn bein vei, jeg fant den ikke. Jeg gikk på kryss og tvers, inn mellom boligblokker, over trikkeskinner, ofte vekk fra elven, dessverre.

Så dette tok lang tid. Det var blitt kveld da jeg endelig så blå vogner i det fjerne, det måtte være metroen. Kom jeg til den, skulle jeg ikke lenger, men følge den parallelt mot byen til jeg kom til Hydropark. Lenger øst enn metrostoppet Liboberezjna har jeg heller aldri vært, men dette stoppet kjenner jeg godt, siden det var nær dette stoppet skolen lå, hvor jeg lærte russisk første gang jeg var her. Men området rundt metrobanen jeg kom til nå, var ikke til å kjenne igjen.

Men det var ingenting å nøle etter, det var bare å følge linjene. Snart kom jeg til Liboberezjna, og snart deretter til Hydropark. Klokken var nå halv åtte.

Trening og hjem

Fra Hydropark og hjem er en time å gå. Det har jeg gjort så mange ganger, her er lite å knipe inn, jeg vil være hjemme tidligst halv ni. Og så skulle jeg jo vitterlig trene, det var derfor jeg hadde gått hit, om enn ad omveier.

Jeg prøvde å være rask, men det går sin tid. Man blir sliten, og trenger pause mellom repetisjonene.

Da jeg var ferdig, var det mørkt. I undergangen ved Dnjepr metrostopp så jeg ingenting, og det gjorde heller ikke de andre som gikk der. Det var helt mørkt.

Jeg gikk så fort jeg kunne. Det kunne jo hende de hjemme ville bli engstelige, og de hadde ganske sikkert laget middag. Foredragsserien om borgerkrigstiden gikk ut, jeg startet den neste, alfabetisk, om amerikansk utenrikspolitikk og diplomati gjennom tidene. Det hørtes ut til å være en annen standard. Her var det professor med tyngde som snakket, her blir det ikke noe tull.

Klokken 2230 var jeg hjemme. Der vasket Tanja trappen, i forberedelse til gjestene som skal komme i morgen. Alt var klart til det, skinnende rent og ryddig.

Det var også middag. Kjøtt. Skikkelig godt kjøtt, i mengder, i en skål der det også var tomater, sopp og løk. En kraftig rett, passende som avslutning på dagen.

iPad mini

Til jul fikk jeg av meg selv en minipad. Her vil jeg skrive hvordan den er.

Jeg kommer fra iPhone og den første utgaven av Samsung galaxy tablet. Tableten fra Samsung var en tidlig konkurrent til iPad, og fikk det vel ikke helt til for seg. Den skulle også kunne brukes som telefon, men hvem gidder stresse rundt med flere simkort? Jeg prøvde, men fikk bare med det ekstra utgifter. Tableten fra Samsung gjorde god nytte for seg på reise, men slo aldri helt an hjemme. Det var bare unntaksvis jeg satt med den i hånden, eller tok den med noen steder. Den var litt for tung og tungvint, og hadde litt for dårlig batteri.

Min iPhone, derimot, forandret livet mitt lite grann. Den var lett og grei å ha med seg, samme hvor jeg var og skulle, og alle funksjonene på den fungerte ypperlig. Jeg kunne få daglige, kjappe oppdateringer på alt jeg er interessert i, det lille tastaturet var mye lettere å skrive på en det større fra Samsung, fordi det har intelligent stavekontroll og ordgjenkjenning, og så er det helt enkelt å skrive russisk og de fleste andre språk man vil. Lesefunksjonen gjorde det ikke umulig å lese også større nettsider, jeg har sågar lest teaterstykke av Strindberg der. Den vant i det hele tatt klart mot konkurrenten fra Samsung, som riktignok var et par år eldre.

Med minipaden er målet å få et brett som er enkelt å ta med seg, og som får alle funksjonene fra iPhone over på en større skjerm.

Applikasjoner

Jeg er sant å si litt skuffet over applikasjonene her på iPad. Mange av appene jeg har hatt glede av på iPhone, finnes ikke her. Det gjelder de fleste av treningsappene, det gjelder lommelykt, og det gjelder i det hele tatt at flere ganger jeg er på jakt etter noe, så finner jeg det ikke. Mange av appene er også betydelig bedre på iPhone, mener jeg. Det gjelder apper for oppskrifter, vær, finans og instagram. Kanskje er spillappene bedre på iPad, men det hjelper ikke meg. Jeg spiller ikke spill.

Her er det kanskje også på sin plass å ta med at oppdateringen med appene ikke har slått helt heldig ut, verken på iPhone eller iPad. Apples egen kartapp som skulle overta for Google er grundig satt på plass. Googlekartene er bedre, men Apple sine er ikke så håpløse som de er kritisert for å være, og de er ikke så ivrige etter å samle data om hvor du er, som Google er. Også YouTube er kastet ut, og må lastes ned i en litt mindre tiltalende versjon. Men la gå med den.

Min konklusjon er at jeg ikke er mer enn mellomfornøyd med applikasjonsuniverset på iPad, etter å ha blitt bortskjemt med iPhone.

Batteri

Batterilevetiden på paden er utmerket. En oppladning varer i flere dager med vanlig bruk, og viser ingen tretthetstegn, nå i april, flere måneder etter paden var ny.

Bøker (iBooks)

Dette fungerer helt topp. Jeg hører til dem som bare for få år siden sterkt mente at lesing på skjerm aldri ville bli til noe. Vi som virkelig liker å lese og søker leseopplevelsen, vi vil holde oss til papir. Men jeg er overvunnet. Det lille brettet er meget behagelig å lese på, og man har med seg bokhyllen overalt. Det er synd dette systemet ikke fantes for noen år siden, da jeg gjorde unna mesteparten av lesingen min. Det ville spart meg for noen tunge ryggsekker med bøker.

Hva mer er, for meg som leser ulike språk og er interessert i klassikerne, så er plutselig hele verdensbiblioteket blitt tilgjengelig. Gratis. Jeg har lastet ned Shakespeare, Dante og samlede verk til alle de store russerne. Bokhyllene lar seg fint inndele i kataloger. Dessverre tillater de ikke underkataloger, slik at jeg kunne hatt Shakespeare under engelsk litteratur, for eksempel. Får man mange bøker, blir systemet raskt rotetete. PDF-filene kan man så vidt jeg vet ikke sortere i det hele tatt. Forhåpentligvis vil dette bli ordnet i senere versjoner av iBooks.

Jeg liker også godt enkelte av ekstrafordelene iBooks gir oss. Særlig er det gjevt med ordlisten, det er bare å peke på ordet man vil ha forklart, og så kommer det opp både hva ordet betyr, og hvorfra det har sin opprinnelse. Meget praktisk. Dessverre er det så langt jeg har fått det til tilgjengelig bare på engelsk. Hvis noen vet hvordan man skal få installert norsk (og de andre skandinaviske språkene), tysk, russisk og italiensk, tar jeg gjerne mot melding i kommentarfeltet. Teknologien er tilgjengelig, ordbøkene skulle også være det, så det skulle forundre meg meget om det ikke allerede er ordnet for dem som forstår seg på det.

Det er også artig at man kan merke av ord og passasjer som man vil, og ta notater. Det er kjekt for oss som liker å studere bøker litt nøyere, og nyttig om man senere skal skrive om dem. For litteraurbloggene mine er iBooks og dens muligheter kjempegreier. Men det ligger et lite faremoment at man blir sittende og trikse med finurlighetene, i stedet for å lese alle bøkene man skaffer seg.

Det var først og fremst for å lese jeg opprinnelig skaffet meg nettbrett. På mini-iPad fungerer det helt utmerket. For det alene er den verdt pengene. Jeg vil også ha med at størrelsen for dette er ideell. Liten nok til å få i innerlommen eller holde med en hånd, og stor nok til å kunne lese behagelig.

Kamera og foto

Til å begynne med fotograferte jeg nesten aldri med paden, i den tro at kameraet var bortimot ubrukelig. Min tidligere tablet, den første fra Samsung galaxy, hadde en kamerafunksjon egnet til lite annet enn å irritere. Men i skikkelig lys utendørs tar minipaden helt greie bilder, som blogginnlegget om våren 2013 viser. Alle bildene der er tatt med iPad-mini.

Selv om minipaden tar greie bildene, er det sjelden den blir brukt til dette. Jeg har den ikke med der bilder blir tatt. Det gjør at det ellers flotte fotoalbumet, eller Bilder, som det heter, ikke helt kommer til sin rett. Det hjalp å sette på billedstrøm, og få bildene også fra iPhone, men disse måtte lastes ned om jeg også ønsket å bruke dem som bakgrunn, for eksempel.

Paden har også noen morsomme effekter i en app kalt photo booth, sikkert mest rettet mot barn og unge. Det er de samme effekter som i speilrommet i gamle tivoli.

Generelt er det helt ok kvalitet på bilder, foto og video på mini-iPad. Det er ikke for å ta bilder og video den er kjøpt, nettbrett produserer ikke, på den passer det å konsumere. Å se bilder og film er helt flotte greier.

Kommunikasjon

Jeg har iPad uten mobilt nettverk. Jeg regner med å ha så mye nedlastet at jeg vil greie meg godt den stunden jeg måtte være uten WiFi. Den blir med det også mye billigere. Jeg kan kommunisere med Mail, melding, skype, FaceTime, og eventuelt andre programmer. Alt fungerer helt fint. På mailen har jeg lagt til alle kontoene jeg har, alle systemer, så det er lett å sjekke Mail og lett å skifte fra det ene systemet til det andre. Meldingssystemet jobber sammen med iPhone, og sender det som før var SMS over Internett, i stedet for å la det gå over mobilnett til 30-40 øre meldingen. Det er småpenger, men en utgift lett å bli kvitt. Forhåpentligvis går SMS samme vei som Tekst-TV. Det er ingen grunn til at systemet bare skal virke mellom Apple-apparater.

Musikk og film

Musikkspilleren er fin, men dessverre er det vanskelig å få brukt den. Apple er flinke med alt man har lastet ned hos dem, men de er restriktive på ting man har funnet andre steder. All musikk jeg har er lastet ned på PC, og det er temmelig vanskelig å få den over på iPaden. iTunes er også et fint program, men det er laget for å organisere musikken man har fra Apple. Synkroniseringen med øvrige filer er en omstendelig prosess. Film er enda verre. Jeg forsøkte ganske hardt å få lastet over noen filmer, jeg har jo ganske god lagringsplass, men jeg har ennå ikke greid det. Så foreløpig går det på podcast, YouTube, eller å spille av en og en sang gjennom dropbox.

Apple har det beste systemet jeg vet når det kommer til podcast. Jeg har til og med lastet ned deres app til min nye android-telefon. Den fungerer best her i sine egne omgivelser.

System

Systemet er veldig flott og enkelt så lenge man holder seg i Apple-universet.