Hvorfor det nå er fare for atomkrig

I dag har jeg brukt litt tid på å se gjennom og svare på kommentarene jeg har fått i det siste. Det har vært ganske deprimerende. Det er utrolig hva folk får seg til å skrive, som regel uten å vise til kilder, og ofte også uten å tenke to tanker på rad.

Den stakkars pianisten som ikke fikk spille for Toronto symfoniorkester på grunn av uttalelser hun har kommet med på Twitter, der har mine ellers ærverdige kritikere hengt seg opp i at hun ikke fikk sparken, noe jeg heller ikke har skrevet. Videre angriper de eksempelet jeg la ut, en kommentar der Ukrainas statsminister, Jatseniuk, har skrevet på sin egen nettside (eller en offisiell ukrainsk nettside, under hans kontroll, så man ikke igjen skal henge seg opp i detaljformulering – det skal være nettsiden til den ukrainske ambassaden i USA) en melding så hårreisende at ingen sivilisert statsleder skulle komme med den, han bruker til og med uttrykket subhumans. Det har mine ellers ærverdige kritikere vondt for å gå med på, for i likhet med resten av Norge og den engelskspråklige vestlige verden, så nekter de å innse hva som egentlig foregår i Ukraina, og hva slags regime vi egentlig støtter.

Det er en offisiell side, det var på engelsk, skulle være på engelsk, og foruten dette uttrykket med «undermennesker», var det litt av hvert annet å henge seg opp i, for eksempel at de skal utrenske (wiping out) de som drepte dem og rense vårt land for ondskapen (cleaning our land for the evil). Denne ondskapen de skal utrenske er altså innbyggerne i Donbass, man skal virkelig anstrenge seg for å lese den teksten på annen måte. Siden har en eller annen skjønt at det ikke tar seg ut å bruke subhumans, så det ordet er erstattet med inhumans. Men internett glemmer ikke, og om noen vil låse hodet sitt fast i at det ikke kan komme noe vondt fra Jatseniuk og hans regime i Kiev, og alt som blir sagt stygt om ham er noe russerne finner på, så er det et youtube klipp her det er vanskelig å komme bort fra.

Det er kommunikasjonssjefen i Det hvite hus, Jan Psaki, som 16. juni 2014 får spørsmål nettopp om denne kommentaren fra Jatseniuk, om bruken av begrepet undermennesker, med alle de nazistiske undertonene Jatseniuk utmerket godt kjenner, og som mine damer og herrer er en del av ukrainsk ultranasjonalistisk språkbruk. Det er slik de snakker. Som kritikerne her på bloggen vrir og vender Jan Psaki på seg selv og saken når hun får spørsmålet, hun snakker om at man må «sette det inn i kontekst», og at «vi i USA har ord vi bruker og ikke bruker». Hun er ikke i nærheten av å ta avstand fra det, som heller ikke mine flittigste kritikere er det, eller noen som helst i Norges land.

Det er derfor denne situasjonen er så fordømt farlig. Vanari oss i Norge, vi har ingen makt og ingenting vi skulle ha sagt, hva som skjer her er bare et symptom på hva som foregår ellers i verden. Et tydelig slik symptom fikk vi da Senterpartiets tidligere leder, Liv Signe Navarsete, tok til orde for at Norge kanskje måtte velge en mykere linje mot Russland, at vi kanskje er for strenge. Uttalelsen kom med all verdens forbehold, at hun selvsagt var i mot Russlands oppførsel i Ukraina, at hun støttet Ukraina, men at vi altså kanskje var litt strenge. Jeg vet ikke om reaksjonen på min arbeidsplass er representativ, der var det i alle fall ingen tvil om at Navarsete måtte klabbe nebbet igjen og fortsette å være i glemselen. Jeg har ikke sett noen kommentatorer eller politikere av betydning følge opp Navarsetes utspill. Tvert i mot har vi fått den famøse kronikken i Aftenposten, der forsvarsministeren sammen med kolleger i Skandinavia og Baltikum vil ha oss til å ruste opp og stå sterkere sammen mot trusselen fra Russland.

Dette er ille nok i Norge og Skandinavia, men selv samlet og med Baltikum vil vi ikke være noen forsvarsmakt av betydning. Vi vil bruke noen millioner eller milliarder på militært utstyr og militære øvelser, og fremprovosere storstilte russiske militærøvelser i nordområdene, og kanskje sørge for at det blir plassert noen flere russiske soldater og farligere russisk utstyr på grensen mot oss. Det er helt forferdelig, selvsagt, men det blir neppe krig av sånt, om det ikke skulle skje ved et uhell.

Atskillig verre er det at det store og mektige landet USA er helt uten kritiske røster når det gjelder politikken mot Russland. Mine alltid oppvakte kritikere vil alltid kunne hoste opp en og annen amerikaner som er kritisk, jeg kan hjelpe dem med Stephen Cohen, en amerikaner som sier akkurat det samme som jeg gjør her. Det finnes ikke en amerikansk politiker som kan uttale noe som helst som innebærer en forhandlingsløsning med Russland. Som i Norge kan ingen aktiv politiker mene det som er temmelig åpenbart, at det er vår politikk med EU-utvidelse og NATO-utvidelse som har ført til katastrofen i Ukraina og den geopolitiske krisen. Og at Russlands reaksjon ikke skulle komme som noen overraskelse, den har vært varslet mer enn tydelig. Og at regimet i Ukraina slett ikke er noe vestvendt, liberalt demokratisk regime som vi gjerne skulle ønske, men et nasjonalistisk, antiliberalt kjeltringregime Ukraiana har vært plaget med gjennom store deler av sin historie.

Det går ikke an å si. Og det går heller ikke an å innrømme nederlaget, det vil jo også være å innrømme fiaskoen denne politikken har vært. EU skulle være et fredsprosjekt, nå har de ledet Ukraina i krig med fare for at denne skal spre seg. EU skulle være en arena for handelssamarbeid og annet samarbeid på tvers av landegrense, nå er Europa preget av sanksjoner, brutte kontrakter og brudd på kommunikasjonslinjene. Om det ikke er Russland som har skylden for dette, ligger dagens og den nære fortids politikere syltynt an med tanke på ettermælet i historiebøkene.

Derfor er det så fordømt farlig at USA ikke kommer til å gi seg. Derfor håper USA at fredsavtalen ikke skal holde, og fyrer opp med uttalelser om at etterretningen har sett både det ene og det andre, de pøser på med nye sanksjoner, og de støtter Kiev hundre prosent samme hva de måtte finne på, fordi hvis krigen blusser opp igjen, kan USA gå inn med flere våpen — og så er det ikke godt å vite hva de egentlig tror vil skje da. For også USA må skjønne at Russland aldri vil gi seg.

Allerede i mars i fjor sa Putins propagandalakei, Kiselov, at Russland er det eneste landet i verden som kan redusere USA til radioaktiv aske. I april det året sa USAs utenriksminister, John Kerry, at Obama-administrasjonen var fullt klar over at eskaleringen av krisen i Ukraina kunne lede til atomkrig (i et intervju med Wall street journal, 28. april, 2014). I mars i år sa Putin det samme, litt sterkere, under den mye omtalte dokumentaren om overtakelsen av Krim, at ordren hadde blitt gitt om å gjøre atomvåpnene klar. Hvorfor denne uttalelsen kom i mars i år, kan man lure på, og det er professor Stephen Cohen som lurer først, ikke jeg.

Så derfor er jeg så redd og forbannet at jeg ikke kommer til å slutte å skrive som jeg gjør, uansett hva man beskylder meg for å være og å mene. Den ignorante vestlige politikken har ødelagt landet vårt, ødelagt Ukraina, det landet er ikke til å kjenne igjen, selv om det å gå rundt i gatene i Kiev og være blant vanlige folk er omtrent som før, så er nasjonalismen, volden, drapene, bombingen, fattigdommen, ikke til å holde ut. At vestlige politikere og vanlig menigmann kan få seg til å si at dette er noe «Russland har ønsket», det er i høyden ganske spesielt sagt. Men det er noe man kan si og slippe unna med, i motsetning til når man sier som jeg at denne saken har to sider, og vi er ikke på den riktige.

Jeg er engasjert, følelsesladd, dette betyr noe for meg personlig. Jeg har i hele mitt voksne liv fulgt ganske nøye med på Russland, først gjennom litteraturen, så gjennom historie, politikk og alle mulige andre ting. Siden 2004 har jeg reist i Russland, og lært språket. I 2009 giftet jeg meg, med en kvinne fra Ukraina, registrert ukrainer, men som føler seg som en del av den russiske verden, og som føler at de tar fra henne identiteten hennes om hun ikke får lov til å være russer, om hun plutselig bare må være ukrainer. Hvert år siden har jeg reist ofte til Kiev, og til Krim, brukt feriene. Jeg har fulgt normalt med på nyhetene, som man gjør når man er litt ekstra interessert.

Men jeg er ingen stor ekspert. Jeg har ikke brukt livet mitt på dette. Og min kjennskap til USA er gjennom aviser og nettmedier, der har jeg ikke full kontroll på hva som foregår og har foregått. Det har Stephen Cohen. Han har jobbet med forholdet mellom USA og Russland/Sovjetunionen siden 1960-tallet. Han har vært rådgiver for president Bush, faren. Han sier situasjonen aldri har vært så farlig siden Cuba-krisen, og han peker på ganske så reelle ting som gjør denne krisen ekstra farlig. Blant dem er nettopp det at den amerikanske politikken er helt uten motstemmer. Selv når han ikke frem, han lar seg intervju av obskure kanaler på youtube (deriblant Russian Today, der han blir intervjuet av Larry King, vel verdt å se, hetsen mot Russian Today og andre russiske nyhetsmedier er en del av problemet, motstemmer blir ikke tolerert, det er som når en av mine kritikere kaller meg «Kremlin Troll», sannheten forsvinner ikke selv om man nekter å se den), skrive tekster for the nation.

Det er mange å velge mellom. Det er bare å skrive inn Stephen Cohen på Youtube, sette av en kveld. Det er antageligvis mye bedre enn det du ellers ville sett på TV. Kanskje tar Cohen feil, velsigne Gud vår jord, ville det vært, men kanskje har han rett. Kanskje har han noen poeng. Da må vi endre politikken. Foreløpig ser viljen til det ut til å være lik null. Det gjør ham redd. Og jeg. Sjansen for atomkrig er liten, men den er til stede. Det er allerede en forverring jeg ikke kan leve med.

26. januar – Mye interessant, blant annet at Obama nevner RT (Russian today) sammen med Boko Haram og ISIS som «trusler i verden», og et ukrainsk flyangrep mot Gorlovka, et angrep jeg ikke fikk med meg, og neppe mange andre.

24. februar – Om forberedelsene til møtet i Minsk, og den andre fredsavtalen. Blant annet hvordan Porosjenko må ta telefoner for å høre hva han skal gjøre.

14. mars

2. april

Det er nok av andre også å se på, hvis man ikke vil lese, Noam Chomsky, John Mearsheimer, Stephen Walt. Richard Sakwa finnes der også, men han har jeg ikke sett, bare lest. Det er alternative stemmer, i obskure, men ingen er i nærheten av å vise dem tilbake med argument.

Stasminister Jatseniuk trekker seg fra stillingen

Den siste tiden har jeg på ny fulgt intenst med på krisen i Ukraina. Det er noe med den som virkelig opprører meg, og det er at diskusjonen om den utelater opplagte og kjente fakta. Det gjelder i Russland, og det gjelder i Ukraina, der propagandaen er grusom, og graver dype grøfter mellom to folkeslag det ikke skulle være noe skille mellom. De deler kultur, religion og historie, språkene er nært beslektet, de er begge slavere, det er ingen av de etniske delelinjene som gjør så mange av de andre konfliktene i verden så vanskelige å løse. Nå lages det en slik etnisk konflikt. Russerne lærer at ukrainerne er fascister, i den offisielle propagandaen, sta, grådige og lite arbeidsomme, i omtalen dem i mellom. Ukrainerne lærer at russerne er overgripere, at de bare er interessert i å suge ut alle ressurser av Ukraina, at de oppfører seg som om landet er deres, at de mangler respekt. Jeg uttrykker meg mer språklig kulturelt, enn de gjør selv. De bruker kraftigere uttrykk.

At Russland og Ukraina i en tid med bitter konflikt, og med null tradisjon for frie medier, at de er harde med hverandre hører kanskje med til tingenes orden. Fremdeles er det nok mange både i Russland og Ukraina som mest ser på dette som en rar drøm, og venter på at alt skal vente tilbake til normalen. Hva som virkelig opprører meg, er at vi i vesten så åpenlyst underslår viktige fakta i saken. At vi også går inn i propagandakrigen. Vi har tradisjon for frie medier. Vi påberoper oss en stolt tradisjon av opplysning og ytringsfrihet. Vi vil at vanskelige spørsmål skal opp i dagen, skal diskuteres åpent i sin fulle bredde, for så å komme til en best mulig konklusjon.

Bare mellom søndag og mandag ble 44 mennesker drept i Lugansk, den ene av to byer kampene nå pågår. Jeg hørte dette på Newsroom, BBC, lastet ned på Podcast. Det er veldig vanskelig å finne denne nyheten andre steder. Det er 44 vanlige mennesker. De blir drept, fordi begge sider sender bomber rett inn i boligområder. Begge sider gjør det. Det er slett ikke slik, at de pro russiske rebellene er dyr – eller terrorister, som de kalles – og ukrainerne er de snille. Ukrainerne flyr med bombefly, og slipper ned over byer og landsbyer. Det gjelder fremdeles, rett etter den dypt tragiske flyulykken med MH17. To fly er skutt ned. – Provokasjon? undret en forvirret tvitrer. – Dette vil ytterligere svekke separatistenes sak, mente en annen. De fikk prompte svar at her var det nok mer snakk om å overleve, enn å tenke på hvordan saken sin ser ut for omverdenen. Det er rart med det, tenkte jeg. Når fiendtlige bombefly flyr over hodet ditt, oppstår raskt et sterkt ønske om å gjøre noe. Den britiske reporteren fra Newsroom meldte også at ukrainsk side ikke gjør noe for å hjelpe flyktninger fra området de bomber. Her skal jeg vokte meg vel for å skrive mer enn jeg har dekning for. Men min umiddelbare tanke er at de ukrainske styresmaktene vet at mange i disse områdene hater dem som pesten, og ikke vil flykte til dem for alt i verden. Flyktningstrømmen går over til grensen til Russland.

I forrige post skrev jeg at kommunistpartiet i Ukraina ble jaget ut av parlamentet. Jeg er overhodet ingen kommunist, og det kommunistiske partiet er ikke noe man bør stemme på. Best kan det vel kalles en levning fra Sovjettiden. Men det er likevel et parti i det som skal være et demokratisk system, man jager det selvfølelig ikke ut av parlamentet, det er ikke slik demokrati utøves. Ekstra pikant blir det når kommunistpartiet og partiet til formann i parlamentet, Turtsjenov, Fedrelandspartiet, de er bitre rivaler. Tross dette, var jeg likevel for forsiktig når jeg uttalte meg. Partiet ble ikke bortvist, det ble oppløst. Dissolved, er det engelske ordet som blir brukt. Og i dag fortalte min kjære kone, Olia, hva årsaken var. Hun hadde sett det på ukrainsk TV. Kommunistpartiet hadde gjort kjent at leder for Fedrelandspartiet, Julia Timosjenko – damen med fletten -, hadde tjent penger på å selge organer fra døde, ukrainske soldater til utlandet.

Det er vilt. Partiet sender landet i krig, og partilederen tjener penger på å selge organer fra de døde soldatene. Det er en historie å gripe fatt i, å undersøke. Den blir ikke engang nevnt. I ukrainsk politikk ble det enkelt og greit løst ved at partiet som gjorde denne stygge saken kjent, blir oppløst. Av formannen i parlamentet.

Med til historien, som interesserte kan lese her, og her, høres at verken parlamentet eller parlamentets formann hadde mandat til en slik oppløsning. Det ble raskt løst – i kjent stil – ved å lage og vedta en ny lov. Prosessen ble startet på tirsdag og oppløsningen skjedde i dag. 3 dager. Offisiell grunn er at kommunistpartiet har drevet «antikonstitusjonell» virksomhet, at de har støttet «separatistbevegelsen» og vært i mot krigen i øst. De har kalt den «krig mot eget folk». Noe som ikke er hårreisende langt unna sannheten. Partiet var en del av maktbasen til den avsatte presidenten, Janukovitsj, og samarbeidet med hans regionsparti.

Så kan de rekke opp hånden de som tror på noe godt demokrati i Ukraina.

Det er forferdelig langt frem. Mange av dem som demonstrerte mot Janukovitsj på uavhengighetsplassen i vinter ønsker seg nok et fungerende demokrati, og enda flere av dem som støtter dem. Men siden 1989 og fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa er det vanskelig å finne eksempler på at slike folkelige opprør har før til noe fungerende demokrati. Siden 2010 er eksemplene overveldende på det motsatte. Uhyggelig mange av landene som tok del i den arabiske våren, har det verre nå, enn før. I Afghanistan og Indonesia er det rift om makten etter valgene, i Thailand gripes makten med vold og ikke med valg, i Tyrkia og Venezuela er det urovekkende demonstrasjoner. I Ukraina er det også skremmende mange tegn på at ting er ved det gamle, at det knapt nok er kosmetiske endringer. Den viktigste forskjellen er at landet nå har en øredøvende støtte fra Vesten. Kritikken mot landet har druknet. Oppmerksomheten mot problemene som er i landet forsvinner for problemene Russland gir landet.

I Russland er det også store problemer, selvsagt. Landet kan knapt nok kalles et demokrati, selv om valgene har gått noenlunde riktig for seg, og ingen har grepet eller holdt på makten ved hjelp av vold, kupp eller demonstrasjoner. Putin har strammet grepet gradvis, og på den måten gjort det mer og mer urealistisk at makten hans skal utfordres. Han har kontroll på en måte som lite skiller ham fra tradisjonelle diktatorer. Men han har brukt – og tøyd – demokratiske spilleregler for å komme dit. Den siste loven er fra 22 juli, der gjentatt deltakelse i gatedemonstrasjoner skal kunne straffes med fengsel i opp til fem år. Det er den siste i en lang rekke lover som gjør kritikk straffbart.

Jeg skriver lite om dette. Det er fordi jeg anser det lite nødvendig, da internett flommer over av informasjon om hva Russland og Putin gjør galt. Et enkelt søk på «Putin new law» gir tjukt av treff, hos meg helst fra amerikanske medier, og så godt som utelukkende negative, dårlige lover. Tilsvarende søk på «Ukraine new law» gir hos meg treff på den gamle loven til Janukovitsj rettet mot demonstrantene som hadde slått leir i sentrum av Kiev, på gaten og i offentlige bygninger, eller russiske lover vedtatt i forbindelse med konflikten, for eksempel for å gjøre det lettere å overta Krim. Siden jeg er i Ukraina, får jeg kanskje flere treff enn folk flest på russiske medier. De rapporterer utelukkende negative ukrainske lover, slik vi i vest rapporterer negative russiske.

I dag ble det også kjent at Jatseniuk trekker seg fra stillingen som statsminister i Ukraina. Først var dette positive nyheter hos oss, for han har virkelig vært en ufordragelig type. Er det noen som noensinne har hørt ham si noe menneskelig? gitt uttrykk for genuine følelser? Han har siden han tiltrådte brukt stillingen sin til en endeløs serie kraftfulle, kompromissløse uttalelser, der det stort sett handler om at «nok er nok» – et uttrykk han nettopp brukte, og at «Russia has shoved it’s true intentions». Han har gått over grensen for det utrolige, for meg. Det er som om oppgaven hans har vært å skremme vettet av russiskvennlige i Ukraina. Å forene har i alle fall ikke vært noe mål. Store statsledere strekker hånden ut til motstanderne, etter å vunnet en opprivende konflikt. Som i praktisk talt alle land som sliter med skiftende regimer, politisk kaos og vaklende demokratier, er ikke dette en egenskap ved Jatseniuk og de andre ved makten i Ukraina, i det hele tatt. Porosjenko har ennå en mulighet til å motbevise dette, men det er lettere å være skeptisk, enn optimistisk.

At Jatseniuk var den USA ønsket – og fikk – inn i en ledende rolle i det ukrainske statsapparatet har ikke gjort det lettere å like ham, eller USA. Han befant seg ofte ned på Maidan under de store demonstrasjonene, men han var ikke akkurat folkets mann. Da, eller nå.

Men gleden over at Jatseniuk har trukket seg ble snart erstattet av uro over hvorfor han gjorde det. Det er ennå ikke helt klart, jeg får mye annenhånds, fra ukrainsk TV, der alt er på ukrainsk, som jeg ikke forstår. På meg virker det å være en del av det gode gamle spillet om makt i ukrainsk politikk, og økonomi. Fedrelandspartiet til Timosjenko, der Jatseniuk er med, dominerer parlamentet etter at Regionspartiet til Janukovitsj ligger med brukket rygg og avrevne lemmer, etter det siste halve årets hendelser. Men Fedrelandspartiet har ikke flertall alene. En av de viktigste samarbeidspartnerne er høyreekstreme Svoboda, partiet der en av parlamentsmedlemenene går  til sjefen for den nasjonale TV-kanalen, og truer ham til å trekke seg – fordi han har vist utdrag fra talen til Putin etter overtakelsen av Krim. Nå ser det ut til å være splittelse. Slik er ukrainsk politikk. Stadig skiftende allianser. Ingenting ser ut til å være endret.

Et annet poeng som blir fremhevet er at Ukraina går tom for penger. Jatseniuk vil ikke ta ansvaret lenger. Han har innsyn, og vet Ukraina står overfor en umulig oppgave. De var praktisk talt konkurs før jul. Siden har det gått bratt nedover. Ukraina er nå Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt. De gikk forbi Moldova på grunn av valutafallet. De har slett ikke råd til å være i krig. Olia er veldig opptatt av at soldatene blir sendt i krigen uten skikkelig fottøy, et kjent tema for dem som er inne i russisk og ukrainsk historie. De får heller ikke skikkelig lønn, som ingen gjør her i landet. Prisene på strøm og kommunale avgifter går opp. Europeiske løfter om at lønningene vil følge etter, er foreløpig nettopp det.

Ukraina har også full konfrontasjon med Russland. Det er lett å forstå ukrainernes følelse av provokasjon fra russernes side, og deres innbitte ønske om å ta igjen og vise dem. Men verden er nå en gang slik at Russland er et mye større og mektigere land. Ukraina har ikke råd til å ta opp kampen. De er nødt til å finne ut av det med dem, som alle andre land som grenser til Russland eller andre mektige naboer har gjort. I en handelskrig mellom Ukraina og Russland er Ukraina dømt til å tape. Og det vil gjøre dem veldig vondt. Det vil bli nye opptøyer og revolusjoner. Og det vil bli stadig vanskeligere å tro på dem. Selv for de eventyrlige optimistene i den vestlige verden, som tror demokrati og menneskerettigheter er en åpenbaring, og at alle vil ønske det og få det til, når de bare skjønner hva det er og hvordan man skal gjøre det.

Den vestlige verden med EU, NATO og særlig USA har uforbeholdent støttet Ukraina i alt de har gjort, alt som har skjedd. De har oppmuntret til krigen. Obama har kalt det en «passende reaksjon». Amerikanske spesialister bidrar med rådgiving. Ingen sier eller uttaler at det er hårreisende å fly militærfly og bombefly i nærheten av krasjområdet etter MH17. Ingen sier det er vanvittig å bombe og krige i Donetsk, når internasjonale eksperter er der for å etterforske ulykken, og få bekreftet hva som skjedde. Det er bare separatistene og terroristene, som de blir kalt, som blir kritisert, fordi de forsvarer seg. Russland blir kritisert, for å støtte dem.

Det er en ærlig sak. Man kan godt være kritisk og sterkt kritisk til russisk politikk i Ukraina. Men det hadde gjort seg om ukrainsk politikk i Ukraina i det minste ble kjent. Støtter man den, så støtter man krig. Man støtter et forsøk på å knuse opprøret med massiv militærmakt. Om opprøret er økonomisk og militært støttet av Russland, så vil ikke opprørerne gå tom for ressurser. Ukraina vil gjøre det, temmelig fort. Og verken Europa eller USA vil stå der og fylle på. Der nøyer man seg med symbolpolitikk, kraftige utsagn og sanksjoner.

Alternativet er å høre hva opprørerne virkelig vil, hva russerne vil og hva folket i Donbassenget vil. Mange Russlandskritikere mener veldig sterkt at man ikke skal ta hensyn til Russland. Men de klarer ikke like sterkt å vise hvordan man skal unngå å gjøre det.  Hensynet til Russland trenger ikke å være så urimelig, eller så umulig å leve med for Ukraina. Det holder å blokkere for NATO-medlemskap, ta bort paragrafen om at Georgia og Ukraina på sikt skal bli medlemmer, garantere at Ukraina alltid skal være nøytralt. Så må områdene i øst få sitt selvstyre, eller i det minste utvidet selvstyre. Sånn det er nå, får de ikke engang velge sin egen guvernør. Han blir utpekt i Kiev. For fred med Russland venter belønningen billigere gass, bedre handelsforbindelser og åpne grenser – for mennesker, ikke våpen.

Ultranasjonalistene i det ukrainske parlamentet vil ikke kunne leve med en slik ordning. Men det ukrainske folket vil kunne leve med det, og det er de vi bør ta hensyn til. Når det ukrainske parlamentet ikke har evne til å komme opp med en slik løsning selv, og  i stedet velger å kjøre landet i grøfta, så bør vi i vest presse dem til det. Vi bør i hvert fall diskutere det som en mulighet. Foreløpig har også den vestlige linjen i konflikten vært en katastrofe for alle parter, og vært med på å føre til hat mellom folk som tradisjonelt har vært venner, til at Russland er isolert fra Vest, til at Ukraina er nær fortapelsen, og at verden har blitt et mye, mye verre sted å leve i.

Kamper i det ukrainske parlamentet og bomber i Donetsk

Det er helt forferdelige tider. Hatet tar overhånd. I forholdet mellom Ukraina og Russland, og mellom den vestlige verden og Russland, er det en avgrunn. Folk hater hverandre, det er intenst, og hatet blir fyrt opp av nasjonale politikere, nasjonale medier og av vanlige mennesker på sosiale medier. Det er veldig langt mellom dem som i tider som dette maner til å holde hodet kaldt. Jeg vil være en av dem.

For dette blir også jeg hatet, vet jeg. Dømt etter noen av kommentarene jeg får her, og som jeg antar å være uttrykk for fleres meninger. Tiden er ikke inne for å holde hodet kaldt, når Russland oppfører seg som de gjør, virker å være omkvedet og stemningen. Kanskje har de rett, de som tenker slik. Jeg mener imidlertid de også bør holde åpent for at kanskje har de feil, eller delvis feil. Derfor vil jeg fortsette å argumentere som jeg gjør. Er man i tvil, skal man helle til den siden som sier forsoning, som sier fred, som søker kompromiss. Er man ikke i tvil, bør man tenke over om man kanskje burde være det.

Jeg er fullt klar over at dette er retorikk. Men det er også uttrykk for min dype og oppriktige mening. Jeg vet godt at det ikke alltid er mulig å søke fred, at noen ganger må makt møtes med motmakt. Jeg tror imidlertid ikke på at det noen ganger er nødvendig å møte hat med sterkere hat.

Det gjelder ikke bare forholdet mellom Russland og Ukraina, som jeg følger tett, og kjenner rett i hjertet. Det er bare å ta runden i verden, begynne i Libya og gå østover. Det er bare deprimerende. Libya, Egypt, Gaza, Israel, Syria, Irak, Afganistan. Det er krig, krigshandlinger, overgrep. Og det er blitt et klart premiss at det er nødvendig å møte makt med mer makt, vold med sterkere vold, overgrep med nye og verre. Fienden skal beseires, knuses.

Slik er det også i Ukraina. Om Russland er det store monsteret mange nå forsøker å gjøre det til, så er det kanskje ingen vei utenom. Monstere og udyr hører ikke på argument. De kan bare elimineres, eller nøytraliseres. Dette har vært USAs argument mot alle deres fiender siden andre verdenskrig. Fienden blir umenneskeliggjort. Ukraina går lenger enn USA. Her er det hatsk, her er det ubehagelig.

Og så må vi skille mellom mediene, og vanlige mennesker ute i gatene. Fremdeles hører jeg ikke noe annet enn russisk. Folk er smilende og glade. Det er ikke til å tro at landet er i bitter konflikt med storebror i øst, at de er i dyp, dyp krise. I mediene og blant politikere er hatet inett.

I dag var det slåsskamp i parlamentet, Verkhovnij rad. Det ligger en halvtimes gange fra hvor vi bor, i den vakre Marinskij-parken. Der tok vi mange av bryllupsbildene våre. Vi har gode minner derfra. Men Olia tør ikke gå dit lenger, for det er sted det har vært kraftige og voldelige demonstrasjoner. Tilløpene til uro, er mange.

I dag gikk altså enda en gang uroen helt inn til nasjonalforsamlingen. Der politikken vedtas, demokratiet skal utøves. Denne nasjonalforsamlingen i Ukraina er for tiden vanvittig. Unnskyld uttrykket, jeg mener det er dekning for det. Folkeopprøret i februar endret sammensetningen av parlamentet, endret forholdet mellom blokkene. Det hadde vært nokså i balanse, med en viss, marginal overvekt for de østlige, russiskvennlige områdene. Nå er det blokken til Timosjenko og hennes Fedrelandsparti, sammen med høyreekstreme Svoboda, som har full, diktatorisk makt.

De utnytter den helt ut skammelig. President Porosjenko foreslo forleden å gi russisk spesiell status i de østlige regionene i landet. Han er dollarmilliardær med betydelige forretningsinteresser i Russland. I Ukraina er man derfor skeptisk til at han kanskje vil være for ivrig etter å slutte fred med det som er fienden. Forslaget om å gi russisk spesiell status ble bastant blokkert i parlamentet. Ukrainsk skal være det offisielle språket. Det går rett i trynet på den russisktalende, østlige delen. Selv her i Kiev føles det rart. Russisk er jo språket praktisk talt alle bruker. Men man ser det ikke skrevet, så godt som all tekst er på ukrainsk. Og russisk TV ser jeg ikke lenger. Tidligere var det det, som stod på her hos oss.

Slåsskampen i parlamentet kom etter et forslag om utvidet verneplikt. Først så det ut til å være for alle under 50, men i følge Kyiv post var det for alle under 60. Kampene i øst vil fortsette. Det trengs soldater. Forståelig nok er representantene fra områdene i øst, de som tidligere utgjorde blokken til avsatte Janukovitsj, de er ikke så glade i dette vedtaket. Det er mot deres område bombene og soldatene ble sendt. Nå var de ute av stand til å hindre det. Så det ble nevekamp. I en nasjonalforsamling.

Hva som også hendte, var at formann i parlamentet (speaker, på engelsk), Turtsjenov, den samme som var midlertidig president mellom Janukovitsj og Porosjenko, han jaget ut kommunistpartiet. De har også bred støtte i øst. I Ukraina blir det nå arbeidet for å forby partiet. Avisen Kyiv post, uttaler på lederplass at det ikke vil være riktig, fordi medlemmene bare vil danne et nytt parti med samme politikk, men et annet navn. Det er bedre å politiforfølge og arrestere medlemmene, mener de.

Så mye for demokratiet. På BBC var en kort filmsnutt som grep oss veldig, her nede. Det var en journalist som kjørte ut til åstedet for flykrasjet, da sjåføren fikk en telefon fra sin 13 årige, gråtende datter. Huset deres var blitt bombet.

Mens en samlet medieverden, og sosiale medier der hatet er skremmende, hamrer på separatistene og terroristene, som de kalles, og bombarderer Russland og Putin med hat og fordømmelse og ønske om alt vondt, så fortsetter ukrainske styresmakter krigen. Det får lite grann oppmerksomhet på BBC, de største og mest seriøse vestlige mediene rapporterer det i det minste, men det drukner i støyen. Hatet har overtatt. Hat gjør blind.

Det har allerede gått så langt at det er vanskelig å se noen vei ut. Det varslet vi allerede i januar. Og det har blitt verre og verre og verre, som vi også hele tiden har sagt. Det er sterke krefter som ikke ønsker noen fred i konflikten. De befinner seg på begge sider. Jeg tror – men jeg vet selvfølgelig ikke – at det er helt urealistisk at rebellene i øst legger ned våpnene. Putin uttalte også i dag, tross det voldsomme, internasjonale presset han er under, at han kommer til å fortsette å stå ved sine. For dette får han stor støtte av den russiske befolkningen. Både i Russland, og store deler av Ukraina.

Hos oss utløser dette ramaskrik. Vi kan ikke fatte og begripe hvordan Putin og russerne kan fortsette å støtte opprøret i øst. De er jo separatister og terrorister, og de skyter ned passasjerfly. Men mange av dem som skriker høyest, har ikke satt seg helt inn i situasjonen. Vi er også offer for den medieverden vi lever i. Der blir det ikke rapportert at ukrainske bombefly bomber landsbyer på jakt etter opprørere. At det er kamper og bomber i Donetsk. At en lekeplass for barn ble truffet, ett barn drept, to voksne, i det bombefallet. Mange av de som bor i området, er ikke så sikre som oss, hvem som er heltene, og hvem som er skurkene.

Putin er en mer sammensatt figur enn demoniseringen han blir utsatt for i vestlige medier. Han har politiske, mer enn ondskapsfulle mål. Han ønsker et sterkt Russland, og han er villig til å gå lenger enn vi i vest vil akseptere, for å oppnå det. Han er også villig til å ta kampen opp, når han møter motstand. Dette er livsprosjektet hans. Og han vil aldri, aldri gi seg. Han har også en uhyggelig samlet nasjon bak seg, som vil bli dypt skuffet, om han gjør det.

Derfor betyr nye sanksjoner lite annet enn at krigen øst i Ukraina vil fortsette. For det er en krig nå, vi bør kanskje unngå eufemismen med å kalle det «krigshandlinger» og kamper. Det er krig, med alle dens redsler som man kjenner dem. Også Røde kors i Genve kaller det nå en krig, med den hensikt å kalle nedskytingen av MH17 en krigsforbrytelse. Ordet fanger. Det blir kalt en krig, fordi det er en krig.

Jeg synes det er helt forferdelig. Det er vanskelig å leve med. Hatet på sosiale medier gjør det hele verre. Det er ikke bare politikerne, men også vanlige folk, som ønsker straff og hevn og som fyrer opp under den harske stemningen. Det er viktige valg som må tas. Det foregår en enorm maktkamp mellom USA og Russland, om hvem som er Sjefen i verden. Det ukrainske folket er offer for den. De har vært plaget av elendige og korrupte og kriminelle politikere så lenge landet har eksistert, og nå er de i tillegg arena for beinhard og skruppelløs geopolitikk. USA sier det ukrainske folket selv skal bestemme, men det gjelder bare den delen av folket som støtter dem. Ukraina er i krise, de er på vei nedenom og hjem. De kan bruke Russland som ytre fiende å skylde på, men problemene er nok mye større og dypere.

Jeg er forferdelig pessimistisk med hvordan dette vil gå. Det er uhyggelig vanskelig å se en vei ut, så lenge kravet er betingelsesløs kapitulasjon. Putin har allerede gått for langt, han vil aldri vinne verdens tillit tilbake, som han hadde den. Det er ikke så lett å se hva han har å tape på å fortsette.

For meg er dette ikke om å være for eller mot Putins politikk. Man kan veldig godt være mot. Bruk ikke våpen, unngå vold, det er et grunnleggende prinsipp å rette seg etter, der det er mulig. Send ikke våpen og mannskap inn i andre land, det er enda verre. Men i realpolitikken må av og til prinsippene vike. Hva man kan få til, er viktigere.

I Ukraina tror jeg ikke det nytter noen verdens ting med ytterligere sanksjoner, heller ikke om det følges av uttrykkelig hat og fordømmelserf ta en samlet vestlig verden. Det vil bare forlenge lidelsene i landet. Å bruke makt til å tvinge Putin tilbake, og å knuse opprøret voldelig, det vil kreve uhyggelig mye makt og risikere mye mer enn det kan vinne.

Alternativet er å gå til reelle forhandlinger. Det er ikke så umulig å løse denne krisen, som de jeg nevnte ovenfor, fra Libya og østover. Det er å erkjenne at Ukraina må være et nøytralt land. De skal ikke inn i NATO. Og områdene i øst må få sitt utstrakte selvstyre, slik de kjemper for. Også president Porosjenko kan gå inn for en slik løsning. Men han vil bli hindret av parlamentet, som ikke godtar annet enn full seier. Det er heller ikke noe påtrykk fra den vestlige verden, ledet av USA, for en slik løsning.

Derfor fortsetter kampene. Eller krigen, som det er. Og hatet øker og øker. Hvem vil ta initiativet for å bremse det?

En ufattelig flyulykke i Donetsk

Jeg trodde ikke på det da jeg først så nyheten meldt på Twitter, skrevet i store bokstaver, og fra en konto kalt «conflictreport», eller noe sånt. Det var for vanvittig. At det skulle være akkurat Malaysian airlines, flyselskapet som nettopp har hatt den mest omdiskuterte flyforsvinningen i verdenshistorien. Så skulle det skje enda en gang, og nå skutt ned, øst i Ukraina. Det var for vilt.

Men det er likevel sant. Hva som har skjedd ble snart uhyggelig klart, enda det ennå ikke er helt bevist og utvilsomt. Flyvraket er spredd over enorme avstander, og er i en slik forfatning, at det må være sprengt i luften. Ingen får en bombe ombord i et fly på moderne flyplasser. Så det må være skutt ned. Det flyr så høyt, 1 km oppe i luften, at det trengs avansert utstyr for å treffe det. Slikt utstyr finnes hos den ukrainske og den russiske hæren. At Ukrainerne skal ha skutt ned flyet er helt urealistisk. De har ikke skutt ned fly. Og det ukrainske militæret har også kontroll over sivile fly i eget luftrom. Sjansen er null for at det er dem. Jeg fryktet en kort stund at det var skudd fra russisk side, det ble spekulert litt i det, men også det er helt usannsynlig. Også russisk militære ser forskjell på sivile fly og militære. De vet også hvilke sivile fly som er på vei inn i eget luftrom.

Så det må være opprørerne, eller separatistene, som de ofte kalles. At de skal ha skutt ned flyet med vilje, er umulig. Det er en katastrofe for dem, og for russerne som støtter dem. De har overhodet ingenting å tjene på noe slikt. Og de har hittil skånet sivile liv. Selvfølgelig. En del av propagandaen deres, er at det er den ukrainske hæren som dreper sivile, i sine bombeangrep, mens de bare forsvarer seg, og skyter ned ukrainske militærstyrker som kommer mot dem. Det er ingen som kan ha ønsket at dette flyet skal ha blitt skutt ned.

Det dreier seg derfor nesten sikkert om et katastrofalt uhell. Opprørerne har meget farlige våpen, meget avanserte, men de er ikke så avanserte i egen organisasjon og disiplin. Det er ingen profesjonell militærstyrke. De er løst sammensatt. Her er alle slags folk, frivillige, som av ulike årsaker mener de har noe å bidra med. Så har noen av dem blitt satt til å styre disse missilene, BUK, som de kalles i Russland, Sa-11, i NATO. De er laget for å skyte ned amerikanske bombefly. Det er kraftige saker. Ordren – eller oppgaven – er å få skutt ned enda et ukrainsk transportfly. De sitter der og venter, det klør i fingrene på dem, hjertet banker, de er ikke vant med å håndtere så avanserte våpen i skarpt oppdrag. Så kommer endelig et fly, høyt oppe på himmelen. Uten å undersøke nærmere hva det er for slags fly, fyrer de av, sjansene er jo store for at det er et ukrainsk transportfly, hva ellers skulle fly over dette farlige området, få flyr de varmesøkende rakettene og treffer flyet. Oppgaven utført. Da vrakrestene når bakken, skjønner de hva de har gjort. Og skjønner katastrofen.

Det var 80 barn i dette flyet. Det var vanlige mennesker, fra mange land. USA, Nederland, England, Frankrike, flere land i Asia, flere i Europa. Mange vil ha mistet sine egne. Da kommer konflikten litt nærmere. Mange vil nå sette et virkelig sterkt søkelys, på hva som egentlig foregår i Ukraina. Mange vil nå ikke gi seg, før man vet med sikkerhet hvem som har ansvaret. Hvem skjøt, hvorfor, og hvor kom våpenet fra? Det er et søkelys de såkalte separatistene ikke ønsker. Det kan også være svært skadelig for Russland, og Putin. Mange vil ønske noen å skylde på. Og vil gjøre det med et sinne atskillig sterkere enn hva man har sett hittil i krisen, for andre enn de som er direkte involvert i den.

Jeg vil berømme USA, og deres president Barack Obama. De har nettopp lansert nye sanksjoner mot Russland. Flystyrten kommer samme dag som de blir kjent. Forholdet mellom USA og Russland er anstrengt, særlig over Ukraina, men også av andre årsaker. President Obama var likevel prisverdig dempet i sine første uttalelser. Han sa prioriteren var å finne ut hvor mange amerikanere det var ombord, at USA skulle gjøre alt for å hjelpe ukrainske myndigheter med å finne ut årsaken til ulykken, og at nå gikk tanker og bønner til de etterlatte, uansett hvor de kommer fra. Her var ingen forhåndsdømming, ingen forsøk på å slå politisk mynt på en forferdelig ulykke.

Lignende kan man ikke si om ukrainske myndigheter. Jeg må si de er udregelige. De er klokkeklare på at dette er utført av «russisk-støttede separatister», president Porosjenko brukte uttrykket «handling av terrorisme», og et departementsmedlem fra Timosjenkos Fedrelandsparti, mente at nå måtte det internasjonale samfunn bidra til å stenge grensen mellom Ukraina og Russland. De bruker katastrofen i propagandakrigen, bruker den til å få mer støtte i det de ser som kampen mot Russland. Her er ingen ydmykhet. Ingen som ymter frempå at det nå kanskje er på tide å roe seg ned. Kampene i øst har kommet helt ut av kontroll. Det er blitt en internasjonal skandale. Et sivilt fly er skutt ned, fullsatt, 280 passasjerer fra hele verden, pluss besetning.

Russland har også skyld. Det skal ingen underslå. De er mestere i maktspillet som foregår over Ukraina. De har virkelig fått mye ut av en situasjon som så veldig vanskelig ut for dem, da Janukovitsj ble jaget, og en samlet vestlig verden umiddelbart støttet det nye regimet som grep makten. Den vestlige verden har også skyld, stor skyld. NATO og EU, de har gått inn i Ukraina uten å kjenne skikkelig til forholdene der, som USA har hatt for vane over hele verden. I Ukraina er antent en bombe det ikke var nødvendig å tenne. Det var vanskelig under Janukovitsj. Men neste valg var planlagt februar neste år. I stedet ble landet kastet ut i kaos, sterkt støttet av de vestlige stormaktene, USA og EU. Ikke alle er enige i deres politikk. Noen har grepet til våpen. Nå er det skutt ned et sivilt fly med disse våpnene. Borgere fra EU og NATO er også drept.

Man kunne drømme det kom noe godt ut av denne katastrofen. At stormaktene skjønte det er galskap hva de driver med. Krigen i Ukraina vil ikke ta slutt. Det er uhyre vanskelig å slå ned slike delvis organiserte partisangrupper, særlig når de har støtte av Ukraina, og båndene er så tette som mellom disse områdene i Ukraina, og Russland. Det er en krig som ikke kan vinnes, som bare vil svekke både Ukraina og Russland, som vil ta livet av folk, og gjøre lidelsene store for de som får leve. Man må få slutt på kampene, og få organisert Ukraina på en måte som gjør det mulig for landet å komme seg videre.

Det er imidlertid lite sannsynlig at slike drømmer vil få oppfylt. Det ukrainske parlamentet er nå dominert av representanter fra Timosjenkos Fedrelandsparti og høyreekstreme Svoboda. Stemningen i landet er også at «separatistenes skal tas», de skal «knuses», her er ikke rom for forhandlinger. Dette er også godt hjulpet av propagandaen i ukrainske medier. USA og EU støtter denne linjen. Og det er veldig få tegn på noe reelt ønske om en alternativ linje.

Så selv en katastrofe som dette vil ikke avverge videre kamper. Både russerne og opprørerne er også selvrettferdige, de mener det oppriktig når de holder også ukrainerne ansvarlige. Hadde ikke de sendt så mange militærfly østover, hadde det heller ikke vært nødvendig å skyte dem ned. Folk flest i Vesten vil være hylende uenige i denne tolkningen, men de må nok ta med i betraktningen av at mange som mener dette, er folk som bor der. Deres syn på sakene bør også tillegges betydning. Det er deres hus militærflyene flyr over.

Men det er ingen grunn til å drømme. Hver side står beinhardt på sin egen rett, i alle fall offentlig. Det eneste gode som kan komme ut av denne ufattelige katastrofen, er at sivile fly slutter å fly over krigsområder. Det er galskap. Og den galskapen er mulig å unngå.

Formidable problemer fremover

For lengst går alle avgjørelser om Ukrainas fremtid langt over hodet på vanlige folk. Min kones lille familie bor i sentrum av Kiev, og frykter de nå vil få 90-tallet om igjen. Den gang var vi i vesten overbevist om at alle i de tidligere Sovjetunionen hadde det godt, nå som landet hadde gått i oppløsning, og folket hadde fått sin frihet. Men de følte seg nok ikke særlig frie, min kone og hennes søster og mor og far, der de var tvunget til å selge eiendeler for å holde det gående, og alt var bare kaos. Sånn kan det meget, meget vel ende opp enda en gang, når kameraene og mikrofonene forlater Ukraina og Krim, og politikerne og folket blir overlatt til seg selv. Da er det ingen som følger så særlig nøye med på hva politikerne foretar seg, og folk som bare sliter helsen av seg for å få endene til å møtes, uten helt å klare det, er ikke så spennende for oss, som de som står i fare for å bli banket opp eller drept. For min kones familie er det daglige slit fremover de frykter, og ikke at Krim, Kiev eller Ukraina skal eksplodere i vold eller krig. Og det finnes millioner av andre slike anoynome familier rundt om i Ukraina, som ikke går ut på demonstrasjonsplassene og lar seg intervjue, eller skriver meldinger til internasjonale medier og sosiale medier om hvordan de har det.

I dag kom den ulykkelige meldingen om at Russland fremskynder folkeavstemningen om Krim, og straks gjør den til et spørsmål om Krim skal overføres fra Ukraina til dem. Parlamentet på Krim har allerede gjort vedtak med overveldende flertall, 78 for mot 8 blanke, om at slik skal det være. Nå skal det bare godkjennes i en folkeavstemning. Som om ikke dette er nok, er det et ekstra spørsmål på folkeavstemningen, om Krim ønsker å gå tilbake til konstitusjonen av, der de hadde selvstendighet i gjensidig avtale med Kiev, altså ikke selvstyre underlagt Kiev. Så hvordan skal man telle opp stemmene her?

Her er så mange problemer. Valget trenger selvsagt internasjonale valgobservatører for ikke å bli oppfattet som ytterst tvilsomt, tatt i betraktning Russlands juks under det ukrainske presidentvalget i 2004. De har vist at de er ikke helt til å stole på. Men så lenge folkeavstemningen ikke vil bli internasjonalt anerkjent, vil det heller ikke komme valgobservatører. For russerne og parlamentet på Krim vil det ganske sikkert regnes som gyldig likevel, i hvert fall hvis det kommer et positivt resultat.

Og i vesten strever vi med å henge med slik Russerne fyrer på. Vi blir hver gang tatt på sengen hvor langt de vil gå, hvor fullstendig de brenner broer, hvor forferdelig skremmende all in de satser. Det er direkte konfrontasjon, fordømmelser, sanksjoner, boikott, USA sender til og med F16 fly til Polen. Som om det hjelper å vifte med røde kluter.

Det er et par ting jeg ikke har registrert hos noen kommentatorer ennå. Det er det, at når Krim nå gjennomfører denne folkeavstemningen sin, og det temmelig sannsynlig ender med at Krim blir russisk, i hvert fall i egne øyne, så er det klart at russerne straks vil behandle Krim som russisk jord. Det gjør de for øvrig allerede. Vi har tidligere sett hvor innbitt russere forsvarer russisk jord. Det blir ikke lett å jage dem bort da. Og akkurat på Krim har Russland minst to ganger kjempet mot en enorm overmakt, i Krim-krigen og andre verdenskrig. Det sitter godt i. Det er fullt av statuer, monumenter og bygninger, der enhver Krimbeboer kan si at der og der skjøt tyskerne, der ser vi kulehullene, sånn var det, der er det. Å jage dem bort militært kommer ikke på tale. Det må være med å lage det så fælt for dem ellers i verden at de bare må finne seg i å trekke seg tilbake. Jeg tviler på det lar seg gjøre. Vanligvis blir folk bare mer innbitte når de føler seg urettferdig behandlet. Da gir de seg aldri.

Et annet problem, som er litt mer direkte og akutt, er at om Krim blir erklært russisk, så vil de selvsagt ikke delta i ukrainsk politikk. Dermed vil de heller ikke delta i det ukrainske valget i mai, som så mange håper skal løse så mye, siden landet da vil få en folkevalgt president, og kanskje en mer legitim regjering. Men det er allerede problemer, siden det bare er Vest-Ukraina som har kandidater å stemme på, og hele den delen av Ukraina som nå føler seg overkjørt, må se at Ukraina får et styre som skal vare i fem år (eller frem til neste parlamentsvalg, jeg er ikke sikker på hvordan de har tenkt å gjøre det, landet er på så mange måter i kaos), uten at de har fått sjansen til å få frem noen som kan representere dem. Om ikke Krim deltar i valget, blir det enda verre.

Russerne har allerede signalisert at de ikke kommer til å anerkjenne dette valget uansett. Det gjør det meget vanskelig å få til noen dialog. Med en gang russerne forholder seg til den nye regjeringen, betyr det på en måte at de har anerkjent dem. Lignende er forholdet mellom den nåværende regjeringen i Kiev, og det nåværende styret på Krim. Begge har nokså tvilsomt kommet til makten. Regimet i Kiev er kanskje det beste som var mulig å få til, sånn som situasjonen endte opp, mens det nåværede styret på Krim er en reaksjon fra dem som veldig langt fra er fornøyd med situasjonen man endte opp med. Vi i vesten er bestandig så glade når folk i gatene kaster voldelige, korrupte og dårlige regimer. Det er ikke alltid det som kommer etterpå er noe bedre. Litt for ofte den siste tiden, har det blitt betydelig verre.

Og mens toppolitikere, toppdiplomater, toppbyråkrater og det beste som er av politiske rådgivere i verden forsøker å finne ut av hva man skal gjøre med den aldeles forferdelige krisen, lider folket i Ukraina. Det skal de gjøre lenge. Det er derfor jeg er så forbannet på den voldelige delen av demonstrantene på Majan. Selv om de fikk jaget bort en stor ulykke av en president, en forbannelse for Ukraina, så kastet de også Ukraina ut i en verre krise enn Janukovitsj noen sinne klarte å få dem opp i.

Mange mener det er Russland som har skylden for at situasjonen har eskalert så voldsomt. Det er forståelig, Russland har opptrått bøllete og aggressivt etterpå. Men jeg må innrømme at jeg klarer ikke å bli så forbannet på dem, for de står der og tar i mot hatet fra en samlet verden, mens alle som er i mot dem kan påberope seg moralsk overlegenhet. Gjennom hele konflikten har USA og EU undervurdert Russland, ignorert dem, som om Russland ville gi fra seg sitt viktigste naboland uten kamp. Her må det vel kunne sies at de grovt feilberegnet kruttet som lå i situasjonen. EU og USA skulle da kjenne Putin etter alle disse årene, og kjenne Russlands historie. Når dette er kommet på avstand, vil det vente dem kraftig kritikk for at de tok så lett på dette, vil jeg tro.

Selv jeg, som ikke er russisk, blir provosert når jeg ser hvor glatt våre vestlige politikere menger seg med ukrainske politikere som har vært en del av det gjennomkorrupte systemet hele sin karriere, som har hatt sin sjanse og vist seg like pil råtne som gjengen til Janukovitsj. I den ukrainske regjeringen er også åpenlyse høyreekstremister, med alt som kjennetegner slike, uten at dette ser ut til å bry verken våre politikere eller medier, annet enn at det blir nevnt. Tenk bare på hvordan det føles for russerne. De ukrainske høyreekstremistene er rasistiske mot dem.

Det er virkelig deprimerende, for oss som ikke bare skal tenke prinsippielt om situasjonen, men også leve i den. Tre ganger om året reiser vi til Kiev. Så godt som hver sommer reiser vi til Krim. Det er landet vårt. Nå forandrer det seg i en retning som uroer oss veldig. Vi er der når vi reiser ned dit. Tenk da på dem som må leve der. Tenk litt på dem. Ikke bare med den truende situasjonen som nå er, den vil gå over, men på tiden som kommer etterpå. Det er mange som vil måtte leve i et land de ikke kjenner igjen, som de ikke føler seg hjemme i. For den allerede elendige økonomien er det en katastrofe det som nå skjer. Folk flest i Ukraina går meget vanskelige tider i møte.

Tenk litt på det. La ikke prinsipper stå i veien for løsninger det går an å leve med. Man må ta hensyn til Russland som Russland er, og ikke bare mene at nå får de bare innrette seg etter lover og regler og avtaler sånn som vi andre. Russland gjør ikke det. Det er ikke sikkert det er den beste veien å gå og forsøke å tvinge dem. Vi liker jo å føle oss moralsk overlegne, og ha rett når vi kjører i vei med våre prinsipper og regler, men det har jo vist seg temmelig mange ganger etter Sovjetunionens fall at vår moralske overlegenhet har vært til stor skade for landene vi liksom forsøker å hjelpe.

Tenk litt på det. Det er formidable problemer vi står overfor. Hvordan vi løser dem går ikke ut over oss, det går ut over folket i Ukraina. Der bor det både ukrainere og russere. Før man tar hensyn til begge, tror jeg ikke det går an å finne en løsning å leve med.

 

Verre og verre i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får inn fra byen og landet vi er så glade i. Dødstallene er allerede så høye at ingen helt har oversikten. Olias mor, som jeg nettopp snakket med selv, siden Olia er på jobb, sier at alt nå er stengt. Alle sitter bare hjemme. Ingen tar sjansen på å gå ut på gaten, der folk skyter hverandre, som hun sier.

Olia har lagt igjen et kredittkort der nede de kan bruke om det kniper på pengene. Det er stolte mennesker, de bruker det aldri, og lever på søster Tanyas lille lønn. Nå sier moren det ikke er nødvendig med penger, siden butikkene er stengt. Og de butikkene som er åpne, har ingen varer. Det var en stund planer om at jeg skulle reise dit i morgen. – Det er godt du ikke reiser, sier moren.

I norske medier blir det ensidig presentert slik at det er Janukovitsj som er skurken. Det er han som er presidenten, han som representerer statsmakten. Det er alltid styggere når politiet skyter demonstranter enn når demonstranter skyter politimenn. Men vold er eskalerende, og ingen må få stå uimotsagt å si at dette er fredelige demonstranter. Det er nok av bilder der de slår opp brostein, forbereder molotovcoctailer eller likefrem står med skytevåpen. De har okkupert offentlige bygninger, de har brent og ødelagt.

Da EU gav sin hjelpepakke til Hellas ble det også demonstrasjoner i gatene. Også da tok norske medier i det store og hele demonstrantenes parti, avtalen fra EU og Tyskland var for tøff. Avtalen EU presenterte for Ukraina var atskillig tøffere, likevel ser det ut til at alle mener at denne burde Ukraina gå med på, og at demonstrantene har legitim grunn til å kreve presidenten avsatt, når han ikke gjorde det. For øvrig ble det ganske raskt slik at det ikke var denne avtalen som var hovedsaken, folk demonstrerte for å få avsatt Janukovitsj generelt.

Det samme gjaldt under oransjerevolusjonen i 2004. Den gang hadde demonstrantene legitim grunn, siden Janukovitsj og hans parti hadde jukset i valget. Den gang var også demonstrasjonene fredelige. Den gang kunne ikke Janukovitsj stå i mot. Det ble omvalg, og Janukovitsj tapte. Men det tok ikke mange årene før han ble tatt inn i varmen igjen, som statsminister under president Jusjtsjenko, helten og offeret fra oransjerevolusjonen. I 2010 vant Janukovitsj er demokratisk valg, der han ikke ble tatt i juks, og det er derfor han er president i dag. Neste valg kommer i januar 2015. Det er 10 måneder til. Kanskje kan det gå an å spørre hvorfor det er så nødvendig for opposisjonen å gå all inn, og kreve nyvalg øyeblikkelig? De som mener at Janukovitsj i denne konflikten har vært for steil, og ikke har villet inngå kompromiss, må da kunne se at fra ham har det i det minste vært bevegelse. Han har avsatt regjeringen, og tilbudt opposisjonslederne Klitsjko og Jatseniuk de viktigste posisjonene i en ny. Det er vanskelig å se hva slags bevegelse det har vært i opposisjonens krav. De har krevd nyvalg, og at presidenten går av, og de nekter å godta noe som helst annet.

Det gjør situasjonen svært deprimerende. Hva slags grunn er det til å tro at et nyvalg vil bli respektert? Hva om Janukovitsj vinner igjen? Hva om de østlige og sørøstlige delene av Ukraina ikke vil ha noe av at det skal bli en annen president enn han de har valgt, før perioden hans er over? Saken er at konstitusjonen og lov og rett for øyeblikket er satt til side. Et nytt valg nå vil ikke være legitimt. Det er ingen grunn for at de som er i mot det, skal gå med på det.

I vestlige regioner av Ukraina blir det allerede erklært uavhengighet fra Janukovitsj og hans parti. Det kan gå mot en umulig splittelse av Ukraina, som har som første paragraf i grunnloven at landet skal være suverent og uavhengig, og som andre at det skal være udelelig og ukrenkelig. Det er øst som har all industrien og økonomien, de vestlige delene har ikke mye å leve av, skal de klare seg selv. Det er heller ingen som ønsker en deling. En som virkelig vet hva han snakker om, forfatteren Amdrei Kurkov (Døden og pingvinen), skriver i en glimrende artikkel på BBC at «en fredelig tilbakeføring av makten til Janukovitsj i de Vest-Ukraina ikke lenger er mulig». Det skrev han 28. januar. Siden har det blitt betraktelig verre.

Det begynner å se vanskelig endatil med en teoretisk mulighet for en fredelig løsning på konflikten sånn den har utartet seg. Jeg satte lenge min lit til valget i januar neste år, om bare demonstrantene roet seg og alt roet seg frem til da, så kunne vi få et demokratisk valg, og få Janukovitsj avsatt da. Nå ser det ikke særlig mulig ut. Det har gått for langt, hatet er for stort på begge sider, og begge sider har gått over grenser det ikke er så lett å gå tilbake fra. Plutselig kan jo Janukovitsj finne på å annullere hele valget, han har jo alt å tape på det. Og ti måneder ser nå plutselig fryktelig lenge ut.

Men sånn som det er nå kan det heller ikke fortsette. Gårsdagens forsøk på våpenhvile holdt ikke engang et døgn. Det er ikke så rart, opposisjonslederne Klitsjko, Jatseniuk og Tsjagnybok har ingen kontroll på demonstrantene. Oppstanden lever nå sitt eget liv. Plutselig lever kanskje opprørspolitiet, Berkut, også sitt eget liv. De liker sikkert heller ikke å se kameratene sine bli drept, det blir personlig for dem også. Og hvem vet i det hele tatt hva slags kontroll Janukovitsj har over maktapparatet sitt.

Det er dystre, dystre tilstander. Forhåpentligvis er dette et bunnpunkt. Men når den triste sannheten skal sies, så er det lettere å se for seg hvordan dette kan bli verre, enn hvordan dette kan løses. Jeg tror ingen egentlig ønsket situasjonen vi har nå. Og ingen vet egentlig hvordan vi skal håndtere den. Mitt forslag er raskest mulig forsoning, og nedkjøling av konflikten. Folk bør ikke gå ned på uavhengighetsplassen. Politiet bør holde seg unna demonstrantene. Ingenting av dette virker særlig realistisk.

11. april har min kone og jeg flybillett til Kiev. Forhåpentligvis skjer det et under til den tid.