Stalins Datsja (og utsikt til Abkasia)

 
Velkommen til Stalins datsja
Velkommen til Stalins datsja

Han ble født i byen Gori i 1879, og han døde i Moskva i 1953. Fra 1922 var han generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet, og fra omlag 1927 enerådende statsleder over Sovjetunionen. Rett skal være rett, under ham vokste Sovjetunionen til å bli en av verdens to ledende supermakter. Aldri har det russiske imperium vært mektigere enn det var under ham. Men prisen var skyhøy uansett hva man måler dem i, og var det opp til meg, skulle det være like politisk ukorrekt å si at Stalin gjorde Russland mektig, som at Hitler gjorde det samme med Tyskland. De to kan sammenlignes.

Inngangen til Stalins datsja
Inngangen til Stalins datsja

Det skal jeg ikke gjøre nå. Jeg skal trekke den uhyggelige Josef Stalin ned til et nesten menneskelig og nesten morsomt nivå. Jeg skal vise frem andre sider ved ham. I går var jeg nemlig og besøkte datsjaen hans. Den ligger en enkel busstur utenfor Sotsji. Det formelle navnet er Zelenaja Rosjtsja (Zelenaya Roscha på engelsk, Зеленая роща på russisk), men Stalins datsja holder lenge. Det er tjukt av små reiesbyrå som tilbyr reisen for en liten norsk hundrelapp, man trenger slett ikke følge det Lonely planet anbefaler, og som ligger gjemt bort i andre etasje på Park hotell. Jeg brukte reiseselskapet i mitt andre hotell, Zjemtsjuzjina, og fikk med det både en tur til datsjaen til Stalin, og utsiktspunktet Bolsjoj Akhun. 

Utsikt fra Bolsjoj akhun, Sotsji

Utsikt fra Bolsjoj akhun, Sotsji

Datsjaen var en eiendommelig opplevelse. Jeg hadde lest at den skulle være grønn, og kamuflert i skogen, samtidig som de skulle ha en vakt hver 15’de meter rundt den. Jeg leste også om en hemmelig gang ned til sjøen, om svømmebasseng med halvannen meters dybde og om billiard og film og litt andre ting som var der. Jeg har også besøkt noen datsjaer, og hadde et bilde i hodet om hvordan den ville se ut. Det var helt annerledes.

 
Stalins datsja - utsikt til trærne
Stalins datsja – utsikt til trærne

Stalin slutter aldri å overraske. Og denne datsjaen var så absolutt ham. Den hadde en aldeles grell grønnfarge, og også vinduskarmene var grønne, alt var grønt. Og den var ikke av tre, men av stein og mur, som bare var malt grønt. Og den var plassert i en rydning akkurat stor nok til å få plass til datsjaen. Eller det er vanskelig å kalle dette datsja uten ironi, en Stalinsk monumental ironi, som dette også var en monumental datsja. Det var en diger murblokk bygget rundt en slags bakgård i midten, der det var en slags liten parkflekk i midten, med grønt gress og palmetrær og blomster. Utsikten til denne bakgården var mye finere enn utsikten ut i verden, for den var helt sperret av trær. Stalins datsja lå i skyggen.

Ingenting å si på bakgården i Stalins datsja

Ingenting å si på bakgården i Stalins datsja

Vi kom med en turbuss, bare russere. Jeg ba om det, selv om man visstnok også kunne få omvisning på tysk og engelsk, og sikkert også italiensk og fransk om man bare finner det rette reisebyrået. Jeg tror ikke det er lov å gå rundt der på egenhånd, selv om det er noe jeg ville likt godt, jeg liker jo ikke så godt å gå i flokk bak en guide. Men vi fikk god tid, russerne er jo også glade i å ta bilder, og om man ble litt hengende etter i et rom, så var ikke det så farlig. Vi fikk bare se et hjørne i det jeg anslår til vestre fløy, og noen rom i den nordre. Og jeg forstod jo ikke altfor mye av den rasende raske russisken.

Josef Stalin i voksmodell ved sitt skrivebord på datsjaen
Josef Stalin i voksmodell ved sitt skrivebord på datsjaen

 Men jeg forstod at Stalin i sitt flott film- og arbeidsrom, godt plassert like ved siden av billiardrommet, og på diktatores vis en soveseng like ved siden av arbeidspulten. Arbeidet må aldri få ta overhånd for søvnen og hvilen for folk med absolutt makt. I dette rommet var Stalin modellert liten som han var, med pipen i hånden, og med kartet han likte så godt bak ryggen, det med Sovjetunionen i all sin velde.

Stalins seng på arbeidsrommet ved datsjaen i Sotsji

Stalins seng på arbeidsrommet ved datsjaen i Sotsji

Det var en sofa i rommet, i den pleide Stalin å sitte når han skulle se film. Han ville alltid se film alene, jeg tenker mitt om årsaken. I denne sofaen satt også Stalins gjester, og guiden vår sa at Stalin hadde ordnet en liten, snedig psykologisk overraskelse for dem. Den er meget lav. Og den er enda lavere enn den ser ut, når man setter seg i den. Man synker liksom ned i den, og kjenner metallfjærene mot baken. Og man kan tenke seg Stalins nervøse gjester, som godt vet hva Stalin har gjort med folk i alle samfunnslag fra topp til bunn i det Sovjetrussiske samfunn, sier de noe galt, blir de fjernet. Og så synker de ned i sofaen… 

Hvem av oss ser mest ut som om vi er på besøk hos Stalin?

Hvem av oss ser mest ut som om vi er på besøk hos Stalin?

Arbeidsrommet hadde også en altan med utsikt mot trærne. Fem meter unna. 

Utsikt fra Stalins altan

Utsikt fra Stalins altan

Utenfor nordre var det et stort sjakkbrett med digre brikker. Her skulle jeg gjerne forstått mer av hva guiden sa, jeg tror ikke Stalin var noen sjakkspiller, jeg tror jeg ville slått ham. Bankettrommet hadde to altaner, den ene med utsikt mot bakgården, den andre med utsikt litt mellom trærne så man kunne skimte svartehavet. Her kom det også litt sollys inn. Bankettrommet hadde også peis, og det var satt opp to rekker med langbord. Det er uhyggelig å tenke på de hyggelige festene som har vært her. 

Bankettrommet ved datsjaen til Stalin

Bankettrommet ved datsjaen til Stalin

Nei, Stalins datsja var en opplevelse. Den var vel verd besøket. Jeg leser at noen turselskap også kan ordne med overnatting, det tror jeg også kunne være en fin opplevelse, det skulle jeg gjerne gjort selv.

Stalins sjakkbrett - datsjaen ved Sotsji
Stalins sjakkbrett – datsjaen ved Sotsji
 
Jeg på altanen til Stalin

Jeg på altanen til Stalin

Etterpå gikk turen til utsiktspunktet Bolsjoij akun. Det er et tårn bygget i liten annen hensikt enn å gi bedre utsikt. Noen forsvarsfunksjon kan jeg i alle fall ikke se det har hatt, plassert oppe på en høyde kilometervis fra nærmeste ordentlige bebyggelse, og uten noe militærfort eller mulighet for å plassere en garnison i nærheten. Dette er et utsiktspunkt. Tårnet har også et rom med noen utstoppede dyr, om dette skal være et museum eller hva det er ment som, og jammen er det ikke en selger som drev med noe på en hylle på veien opp, eller hva det var. På vei mot tårnet er det nå anlagt en handlegate, der det finnes lite annet enn restauranter og spisesteder. Det er et utsiktstårn, et turisttårn.

 

Men vakkert var det. Man fikk se Sotsji og Svartehavet, man fikk se godt innover Kaukasusfjellene, med Krasnaja Poljana og Mt Fisjt for eksempel, man fikk se hvor Stalins datsja egentlig lå hen, og man fikk se Adler og man fikk se innover mot Abkasia. Det var spesielt. Det har jo nettopp vært en krig der. Og i denne fredelige utsikten virket denne krigen akkurat så meningsløs som krig alltid burde være. – Denne siden av fjellene er vårt territorium, sa guiden, – det andre er deres. Slik fikk hun elegant unngå å si om hun mente Abkasia eller Georgia. Det var uansett et meget vakkert landskap, og et meget vakkert land.

 
Utsikt mot Abkasia
Utsikt mot Abkasia

 Russerne var også interesserte i hvor alle OL-anleggene skulle komme, og guiden pekte og forklarte.

Dette er Kaukasus

Dette er Kaukasus

Etterpå spiste vi på en av restaurantene langs handlegaten, eller det var vel mer en kafe, det var den nederst i hjørnet, første til venstre når man kom inn i gaten. De hadde en uforglemmelig hatsjapuri der, sånn skal det smake, dette var saker. Og jeg hadde også et mandig glass georgisk vin jeg måtte drikke mandig raskt da vi plutselig måtte gå. 

Omlag hundre kroner kostet hele seansen. Maten og vinen kom i tillegg, 50 kroner eller noe sånt. Det var det vel verdt alt i hop.

 
Og her er jeg også. Med Kaukasus i bakgrunnen på bolsjoj akhun

Og her er jeg også. Med Kaukasus i bakgrunnen på bolsjoj akhun

 

 

 

 

 

 

Fra Park hotell i Sotsji!

Jeg skal bare nå melde at alt nå er i orden! Mirakelturen til sydrussland er fikset hele veien inn, jeg har kommet meg ned til Sotsji, og har alle billettene for å komme meg tilbake. Og hjemreisen blir mye mer behagelig enn utreisen, og utreisen var eventyrlig. Jeg stod i dag grytidlig morges på stasjonen i Sotsji, klokken var såvidt over fem, det regnet, og jeg hadde satt meg fore å gå de par kilometrene ned til sentrum, og finne meg et hotell. Det gjorde jeg. Det tok en drøy time. Første hotell, primorskoje, var fullt, og da skar jeg gjennom, og valgte et luksushotell enda en gang. Park hotell, fire stjerner, utsikt mot svartehavet, russisk luksus – og her er jeg.

Posten vil bli skrevet skikkelig i løpet av dagen. Nå vil jeg bare si at hjemreisen skjer via Rostov, nattog dit, og så billig fly til Moskva. Det er billig og det er greit, og det er ikke noe styr. Det er akkuat som jeg vil ha det. Og nå skal jeg ut og ta meg av – Sotsji.

Sånn så det ut rett nedenfor vinduet mitt ved Park hotell, Sotsji

Sånn så det ut rett nedenfor vinduet mitt ved Park hotell, Sotsji

*

Ok, det over skrev jeg på formiddagen. Jeg hadde fått meg en god dusj, en god morgens søvn, og da jeg så det florerte med laptoper i foajeen på hotellet, satte jeg meg selv til med en cappuccino og en øl, og oppdaterte meg litt på nettet og på bloggen. Jeg var som man forstår i godt humør. Siden da er dagen gjennomført, den var som ventet fullstendig vellykket, bortsett fra en lei ting, og det var at flybilletten ikke var ordnet allikevel. Det skriver jeg litt om i min egen kommentar til denne posten, og for dem som ikke orker lese der, dreier det seg som russiske innenriksfly ikke er så slepphendte med elektronisk billett (det kunne jo blitt riktig ille i sommer, når jeg på rappen måtte fra Vladivostok til St. Petersburg, og ikke visste dete her – men da fikk jeg elektronisk billett (og et dyrt fly), les om det her Tvers over Russland i fly), og at den må hentes fysisk. Alright, mer om det senere.

Posten i går sluttet med at jeg etter en kort, men fin natt på toget fra Rostov til Krasnodar, og en seig morgen på stasjonen der, tok meg ut for å se på byen Krasnodar. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Han heter Patrick Horton, han som har skrevet om denne delen av Russland i Lonely planet, han irriterer meg så mye, at jeg legger ut navnet hans. Om Krasnodar skriver han bare at hovedgaten «Krasnaja» går direkte over i veien fra Rostov, og at stasjonen ligger i sørvest. Ikke mye å forholde seg til i en by på 650 000 innbyggere. Jeg hadde sett lite grann på Google earth om hvordan det så ut, men den som har reist litt, vet at det alltid ser annerledes ut i virkeligheten. Og i Krasnodar hadde jeg større problemer enn de vanlige med å finne frem. Det skyldes for eksempel det, at byens sentrum ligger et godt stykke fra stasjonen, og at sentrum ikke har noen bygninger som lar se se på lang avstand, det kunne være hvor som helst. Jeg måtte til slutt spørre om veien, og da viste det seg at jeg hadde gått parallelt med «Krasnaja» noen kvartaler unna.

Det ene av to tjern i Krasnodar. Ser man det, er man litt utenfor sentrum.

Det ene av to tjern i Krasnodar. Ser man det, er man litt utenfor sentrum.

Krasnodar

Krasnodar kan jeg på ingen måte anbefale. Hovedgaten – som betyr «den vakre» – er veldig lang, men det er ikke mye å se der. Det er heller ikke særlig med trivelige puber eller restauranter, det er i det hele tatt ikke særlig mye. Jeg fant meg som nevnt i gårsdagens post litt frokost på hotell intourist, et hotell og en frokost som stod godt i stil til hele byen, ganske grått.

Litt av bebyggelsen i Krasnodar. Her bor folk.
Litt av bebyggelsen i Krasnodar. Her bor folk.

Etterpå var det ut å gå i tolv timer. Lonely planet nevner et regionalt museum, og de nevner gaten det ligger i, men uten kart er dette temelig vanskelig å finne. Og så viktige er ikke regionale museum i middelstore russiske regionsbyer, at jeg vil kjøpe kart eller spørre om veien for å finne dem. Dukker de opp, går jeg inn. Slik er det med dem.

Jeg hadde et delmål med dagen, og det var å få kjøpt flybillett fra Sotsji og hjem på et reisebyrå. Jeg fikk ikke kjøpt dem på nettet, så ieg tenkte jeg kanskje kunne kjøpe dem fysisk. Det greide jeg ikke. Det var bare business class igjen, eller så kunne jeg reise om lørdagen, og få en ekstra dag i Moskva, i stedet for en ekstra i Sotsji. Det ville jeg ikke. 

Kirke i Krasnodar

Kirke i Krasnodar

Selv en skrivelystig fyr som jeg har vanskelig for å fylle ut en post om Krasnodar. Men jeg skriver på allikevel, for å gi et inntrykk av hvordan det var å traske rundt. Det var ikke mye som skjedde, men tiden gikk. Omtrent som å lese denne teksten.

Jeg ved elven i Krasnodar. Det er ikke så mye som skjer her heller.
Jeg ved elven i Krasnodar. Det er ikke så mye som skjer her heller.

I russiske byer er det en god ide å manøvrere seg mot elven, der pleier det å være fint. Heldigvis har de fleste russiske byer enn elv, og det har Krasnodar også. Kuban, heter den, som steppen. Lonely planet nevner ingenting om den, men jeg fant den på kartet. Jeg gikk ned dit, og fant de vanlige russiske fiskerene. Jeg fant en bro med hengelåser, en tradisjon flere russiske og ukrainske byer liker. Nygifte skriver navnet sitt på en hengelås, låser den fast på en bro, og kaster nøkkelen i elven. Så er de evig bundet sammen.

Russiske ektepar skriver navnene sine på en hengelås, og låser den fast på en bro og kaster nøkkelen i elven

Russiske ektepar skriver navnene sine på en hengelås, og låser den fast på en bro og kaster nøkkelen i elven

På andre siden av elven var en tradisjonell russisk park. Den er sikkert livlig på andre tider av døgnet enn da jeg var der. Da jeg var der, var jeg omtrent alene der. Parken, som ligger på en øy ute i elven, har brolagte og gruslagte gangstier, benker, kafeer med plaststoler (selvsagt), krigsminnesmerker (selvsagt) og en liten fornøyelsespark med tivoli (selvsagt). Noen utstoppede militærkjøretøy er der også, helikoptere, artielleri og en ubåt. Selvsagt.
Ingen russisk park uten en ordentlig ubåt, som her i Krasnodar

Ingen russisk park uten en ordentlig ubåt, som her i Krasnodar

Nei, denne dagen var det bare å komme i mål i. Jeg gikk inn i en bokhandel, kjøpte noen bøker (selvsagt, den begynner å bli en gjenganger, denne «selvsagt») og spiste middag mener jeg å huske nokså umiddelbart etter jeg hadde spist lunsj. Begge deler i såkalte «Pivnoj restaran», eller «ølrestaurant», og i begge måtte man lete godt for å finne andre gjester enn meg.

Da kvelden kom fant jeg tilbake til stasjonen. En fin pekepinn på stemningen i en by, kan man få ved å spørre om veien. I Krasnodar var de vennlige, og stoppet opp og smilte og forklarrte hele veien til målet, selv om det var lenger unna og med flere svinger og veiskift enn jeg klarer å huske på russisk.

Jeg ved krigsminnesmerket i Krasnodar
Jeg ved krigsminnesmerket i Krasnodar

På stasjonen var det fotballkamp. Japp, og med en gang tok stemningen seg opp. Jeg hadde også fått kjøpt meg en ny billett, fra Sotsji tilbake til Rostov, der det finnes billige fly, og jeg hadde av den grunn grunn til å feire. Siden jeg kjøper mange slike billetter, har jeg ofte grunn til å feire her nede. Og nå var det med fotballkamp.

Zenit – Real Madrid 1 – 2

Alle – eller de aller, aller fleste – russiske togstasjoner har et såkalt «Service senter», der du kan kjøpe billetter i mindre kø, og med bedre tid, og hvor det finnes gode, myke lenestoler og sofaer det sjelden sitter noen i. Det koster nemlig en liten sum, 10-15 kroner timen, og for første gang betalte jeg denne summen, for det var en stor flatskjerm der. Og Zenit (Petersburg) – Real Madrid.

«Den kan jeg jo se på,» tenkte jeg, og satte meg ned og merket at jeg ble uvanlig engasjert. Jeg ropte ut og viftet med armene da Real Madrid fikk farlige sjanser, og det gjorde de jo hele tiden i begynnelsen. Plutselig fikk de jo et mål også, «Nei!» ropte jeg, uventet på norsk. De andre russerne tok det mye mer med ro, og nøyde seg med å løfte armen og se seg rundt, når sjansen ble katastrofal, eller når det ble mål. Zenit hadde altfor stor respekt for Real-stjernene i starten, og var tydelig engstelige hver gang de kom i nærheten av en slik spiller eller av ballen. Karakteristisk nok var første målet et selvmål, klønete gjort, uten at det så ut til å gå noe særlig innpå hverkan han som gjorde målet, eller de andre. Det virket som det var full forståelse i laget for at han måtte få ballen unna når den kom, og Van Nistelroy var like bak.

Men så er jo russere russere, og når de er gode i fotball, så er de skikkelig gode. Det hender med 10-15 års mellomrom, det er bare å gå bakover å sjekke fotballhistorien, 10-15 år. og russerne er på topp. Og de spiller omtrent den samme fotballen hver gang. En enorm fart og enorm bevegelse over hele banen, en enorm presisjon i pasningsspillet, og en makeløs teknikk og individuelle ferdigheter i tillegg. Men de er ikke så flinke til å lage mål, og de mangler fullstendig den innbitte vinnerviljen særlig italienerne og tyskerne har, og alle de europeiske toppklubbene. Alle så jo Russland i EM, det var feiende flott fotball, og de utspilte stjernegalleriet til Nederland og gjorde regelrett narr av svenskene, men når de tapte 3 – 0 for Spania, var det liksom helt greit.

Sånn var det også her i kampen mellom Zenit og Real Madrid. Russerne utspilte dem, de løp hele tiden over hele banen, og alltid lynraskt, det var alltid 3-4-5 pasningsalternativer, samtidig som alle spillerne også like godt kunne drible alle sammen og løpe rett på mål på egen hånd. De kom til utrolig med sjanser, de kom gjennom på kantene og i midten, det ble fullt av conere, og alle cornerne var skikkelig farlige, det var skudd i stolpen og like utenfor og redninger av keeper og av realspillere og alt mulig annet enn at ballen gikk i mål. Jeg måtte jo le av det, det var så typisk. Og de russiske tilskuerne jeg satt med, var så milde i reaksjonene. De smilte og ristet på hodet, «nei og nei, at det gikk an å bomme på den», og «jaja, det var jo et skikkelig flott angrep». Og «jeg hadde aldri ventet at vi skulle få til et så fint angrep». Og jeg tenkte tilbake på hvordan det var å se VM i Italia, da ramlet hele verden sammen hver gang Italia hadde angrep, og ballen ikke gikk i mål. Du finner ikke den italiener i verden som vil nikke anerkjennende til et godt angrep, når laget ligger under og ballen ikke går i mål.

Zenit fikk ballen i mål en gang, men så scoret Real Madrid på ny like etterpå. Det må med i historien at Zenit var skikkelig dårlige i forsvar, det kunne de ikke, Real kom meget lett igjennom, og de har toppeuropeisk effektivitet. Der blir det ikke fire sjanser uten en scoring, og så ebbet kampen ut med 2 – 1 til bortelaget. Det var jo egentlig et katastrofalt resultat for Zenit, for ikke å snakke om for meg, et tredjelag i denne gruppen er jo Juventus, og da må selv Russlandslidenskapen min melde pass. Det er Juventus som er laget. Og når det nå ser ut til å bli et oppgjør mellom Zenit og Juventus om å gå videre som andrelag, så er det trist at Zenit må ut. Men det må de.

Stasjonen i Krasnodar i det nattoget til Sotsji skal gå
Stasjonen i Krasnodar i det nattoget til Sotsji skal gå

Toget til Sotsji

Det var skikkelig gøy å se den fotballkampen, og etterpå var det togavgang. Jeg er nå så vant med de russiske togene, at ingen informasjon på lystavlen er gåtefull for meg. Jeg finner frem til korrekt perrong og riktig spor, og jeg må si, når toget kommer inn med lys og fart og kraft der i mørket, og passasjerne står og venter, selv om det er 2008, så synes jeg det er et imponerende syn. Flytrafikken får ikke til denne stemningen, der er passasjerne som industrivarer som skal gjennom slusene, det er så mye tøys og venting og sikkerhetskontroller, og selve ombordstigningen i flyet skal være så kjapp og effektiv. I toget er det følelse. Der kommer det inn på perrongen, og passasjerene har liksom lyst til å juble. Det skal stå i 20 minutter, og i den tiden har man rikelig tid å gå ombord. Hver vogn har sin vert og vertinne, som kan hjelpe og forklare.

Denne gangen falt jeg raskt i søvn og sov godt alle de få timene til vi var fremme i Sotsji. Men der var det som alltid overhodet ikke som ventet. For det første så regnet det, og her skulle jo jeg ha badeferien min. For det andre var min vogn så langt bak i toget, at jeg da jeg kom ikke engang så stasjonsbygningen, og bare fulgte etter strømmen som – som det skulle vise seg – gikk vekk fra den. Slik tilbrakte jeg 10-15 minutter i et leskur der på stasjonen, tenkende hva jeg skulle gjøre. Sjelden har jeg følt meg mindre sikker, når jeg har takket ned et tilbud om taxi eller kjøretur, og jeg har jo ofte takket nei, samtidig som jeg har vært komplett forvirret om hvor jeg skal hen. Klokken var jo så vidt over fem om morgenen også.

Dog, morgener er jo aldri noe problem, da vet man at dagen vil komme, og når det er lyst, går allting greit. Det er bare om kvelden det kan bli kritisk. Og nå har jeg jo også funnet nødløsningen for bortimot alle russiske byer, det er bare å gå inn på «service senter» på stasjonen, og betale leien for timene om natten. De myke stolene sover man vel så godt i som NSB-stolene, for eksempel. Dette tilbudet er jo spesielt godt om man skulle ankomme en stasjon midt på natten, det vil ikke være noe problem å sove frem til morgenen her. La oss håpe at russeren ikke forlater dette systemet, nå som de begynner å bli rike, og kravet til effektivitet begynner å bli påtrengende. Stort sett står jo disse stolene tomme.

Et uklart bilde av hvordan det så ut for meg den grytidlige morgenen med regn og mørke på stasjonen i Sotsji, Russland
Et uklart bilde av hvordan det så ut for meg den grytidlige morgenen med regn og mørke på stasjonen i Sotsji, Russland

Morgen i Sotsji

Sotsji hadde også et sånt service senter. Men jeg tenkte jeg heller kunne finne hotellet, og se om jeg kunne booke inn, selv om det var grytidlig. Det var vel kanskje to kilometer å gå, jeg tar det på anslag, men jeg la greit i vei i mørket og i regnet, og med all bagasjen. I motsetning til i sommer, hadde jeg jo ikke noe særlig bagasje å snakke om. Hovedgaten fra stasjonen – Gorkovo (Gorkijs) – var lett å finne, og den var det bare å følge rett frem. Allerede gikk det busser, om det var det om å gjøre, men jeg hadde jo egentlig ingen hast.

Nede i sentrum var nattklubbene og nattpubene i ferd med å stenge. Det var noe eget å høre fire-fem russere synge med på en sang som fortsatt anstrengte seg over høytalerne, mens alt annet i byen og også bartenderen var veldig stille, og ennå ikke i ferd med å våkne. Ellers kunne jeg selv i mørke se at dette var en ferieby, en palmeby, en sydenby.

En statue av Gorkij står ved inngangen til Gorkij-gaten i Sotsji

En statue av Gorkij står ved inngangen til Gorkij-gaten i Sotsji

Første hotellet jeg hadde sett meg ut, Primorskoje, fra 1936, var uventet fullt selv nå i sensesongen, og det var jo litt dumt, 1936 er jo selv i russisk historie beryktet. Da var Stalins jernhånd på noe av sitt strammeste. I regnet og mørket bestemte jeg meg for å gjøre kort prosess, jeg gikk til det firestjerners hotellet Park, det var like i nærheten, og topphotellene blir ikke fylt opp utenom sesongen.

Og jeg tenkte det var riktig fint og det jeg gjerne vil skal være typisk meg. Når jeg nå overnatter her, har jeg utelukkende sovet enten på tog eller på luksushotell. Det er en forakt for det middelmådige jeg gjerne vil stå inne for. Skikkelig dårlig er jo morsomt og spennende, skikkelig bra er ingenting å diskutere med, og det i midten er jo liksom ingenting. Om man bare lever på det jevne, har man lite å fortelle om, og lite å sammenligne med. Kontrasten fra to netter fra ett til fem på benker og rullemadrass i russiske tog, med morgentoalett på russiske togstasjoner, til toppstandard hotell, med varme bad og store, myke senger med rene laken, den er helt grei. Helt grei. Og når jeg sjekket inn klokken seks, sov til klokken cirka elleve, og sjekket ut i tolv -ett tiden dagen etter, er det akkurat som jeg har vært her to dager. Det er veldig greit.

… og en liten hilsen fra Park hotell

Dermed har jeg skrevet meg frem til dit jeg er nå, eller dit jeg var nå. Posten er skrevet ferdig til frokosten dagen etter. Den begynte da jeg satt til halvfrokosten i går, med cappuccino og øl, i den rekkefølge. Ølet skyldes bare at jeg har store problemer med å kjøpe kaffe, når det er dyrere enn øl, det byr meg i mot, normalt er kaffe det rette på formiddagen. Og begge deler er jo veldig godt. Det var en veldig fin morgen, den i går, og den i dag også, for den saks skyld.

Av viktige ting som har skjedd siden sist, er altså det at flybilletten som skulle være i orden, og som jeg til og med hadde fått bekreftet, ikke var i orden allikevel. Så det blir dagens viktigste gjøremål, å få dette rettet opp. Om de andre tingene som skal skje eller har skjedd, skal jeg skrive i en senere post. Dette skulle jo bare være en liten hilsen fra Park hotell. Og se alt det har blitt.

Utsikten fra Park hotell i Sotsji - ikke å forakte
Utsikten fra Park hotell i Sotsji – ikke å forakte

Ossetia

Denne posten er reservert til en gjennomgang av republikkene Nord Ossetia og Sør Ossetia, som ligger i Georgia og Russland. Det er disse repulikkene som er årsaken til mange av problemene mellom disse to landene. Og for å antyde forholdene, er å sitere en ukjent russer fra St. Petersburg, «Georgia er bare en flue i Russlands hånd, og hvis vi vil, så lukker vi hånden…»

Ossetia er et gammelt land som ligger i Kaukasus. De har tradisjonelt vært Russlandsvennlige. og kjempet på russisk side da Russerne for alvor erobret Kaukasus-området mot slutten av 1700-tallet.  Siden den gang har Ossetia vært en del av det russiske og det sovjetiske imperium.

Jeg har alltid sett på det slik at det var Josef Stalin som delte Ossetia opp i et nord og et sør, og gav nord til Russland, og sør til sitt hjemland, Georgia. Han het egentlig Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili – et meget Georgisk navn. Historien er imidlertid litt mer komplisert enn som så. Under borgerkrigen var Ossetia allerede delt, slik at sør hørte til det mensjevitiske Georgia, nord til det bolsjevikiske Russland. Den røde arme gikk inn i 1921, og gjorde hele Georgia til en del av det Sovjetunionen.  Stalin – som den georgier han var – var her sterkt involvert. Osseterne var allerede på denne tiden ivrige etter å danne sin egen republikk, men de Sør Ossetiske forsøkene ble slått ned med våpenmakt av Georgia. Det endte med at Sør Ossetia ble erklært en autunom oblast innen Georgisk SSR. Nord Ossetia hørte til Russisk SSR. Det har ført til store problemer etter at Sovjetunionen ble oppløst.

Både Nord Ossetia og Sør Ossetia har erklært seg uavhengige. Nord Ossetia har fått innvilget autonom status innen Russland, mens statusen til Sør Ossetia er uavklart. Allerede i 1990, altså før Sovjetunionen ble oppløst, erklærte de seg som en republikk uavhengig av Georgia (men fortsatt del av Sovjetunionen). Da hadde de allerede et år tidligere, søkt å danne en republikk sammen med Nord Ossetia, noe Georgiske SSR hadde satt en stopper for. I 1991 brøt det ut regulær krig mellom osseterne og Georgia, en krig som endte året etter uten at situasjonen ble avklart. Siden da har Sør Ossetia vært en republikk inne i Georgia, men helt uavhengig av landet. De boikotter alle valg, og styrer seg selv, men er ikke anerkjent av noen land i verden. Georgia har på denne måten ingen glede av republikken, men insisterer likevel på å beholde den.

Situasjonen er med andre ord ganske uryddig. Det er i hvert fall tre viktige parter involvert, Georgia, som gjerne vil holde på Sør Ossetia, men som ikke klarer å avklare hvordan forholdet mellom dem skal være, Russland, som har gitt Nord Ossetia autunom status, og støtter Sør Ossetia i deres frihetskamp, uten helt å tilkjennegi at de kanskje ser for seg at Sør Ossetia skal bli innlemmet i det russiske riket. At de ser noe sånt for seg, tyder for eksempel det på, at russiske myndigheter har utstyrt alle Sør ossetiske innbyggere med russiske pass. Der lyder kanskje merkelig, men Georigsk pass vil ikke disse innbyggerne ha, og det Sør Ossetiske passet er verdiløst, siden ingen anerkjenner landet.

Den tredje viktige parten involvert, er Osseterne selv, som kanskje må splittes i to, nord og sør. Hva disse vil, er også uklart, utover det at de vil ha uavhengighet fra Georgia. Men om  ønsker å bli en del av Russland, sammen med Nord Ossetia, eller om de ønsker å være selvstendige sammen med Nord Ossetia, om de ønsker å være selvstendige uten Nord Ossetia, det er ikke så sikkert, annet enn at alt er bedre enn å bli under Georgia. Her hører også med, at Sør Ossetia har et georgisk mindretall, og dette mindretall, ønsker selvfølgelig å bli under Georgia. For dem vil noe annet være bortimot en katastrofe.

I tillegg til de tre partene direkte involvert, kommer alle de andre folkeslagene og regionene med problemer og frihetstrang i Kaukasus. For eksempel bor det i Nord Ossetia en god del Inguiter, et av folkene Stalin deporterete til Kasakhstan under andre verdenskrig, og et av folkene som føler seg fortrengt, og gjerne skulle ønsket seg andre forhold og statsdannelser i området. Også mellom dem og osseterne, har det vært regulær krig på 1990-tallet. Disse igjen, altså Inguitene, har mye til felles med Tsjetsjenerne, og dette var nettopp en av grunnene, til at Tsjetsjenske seperatister valgte en skole i Beslan i Nord Ossetia, til å utføre et terrorangrep for å få de russiske militærstyrkene ut av landet sitt.

Russland, NATO og Ossetia

Det aner meg at denne posten vil ta litt plass, så jeg må bruke en dag på dagens situasjon og NATOs utvidelse, og en dag på Ossetias spesielle historie. Jeg begynner med NATOs utvidelse, som også er en forlengelse av posten fra i går, om lederene i avisen Bergens tidende.

Lederen i går het «Når Russland truer», og er ikke lagt ut på nettet. I den fikk Russland langt på vei alene æren, for at Ukraina og Georiga ikke ble tatt opp som fullverdige NATO-medlemmer, men bare ble med i en slags plan for et eventuelt medlemskap i fremtiden. Det er riktig at Russland kan opptre med pondus i dagens storpolitikk, de er som oss i Norge blitt rike på de høye oljeprisene i verden, og de har et Europa som er helt avhengig av gassleveransene deres. Så når Russland snakker, er verden pent nødt å lytte, og slikt liker man i Kreml. Det er allright, jeg er enig.

Men det er et godt skritt herfra, til å hevde det er Russland som hindret NATO-utvidelsen. I Ukraina er det nå en gang slik, at befolkningen slett ikke er noe særlig for NATO, det er tvert i mot motstand, og det med opp til 2/3 av befolkningen på enkelte målinger. Da er det ikke engang særlig demokratisk å ta dem inn, selv om president Justjsenko ønsker det. Og selv om Justsjenko er ganske godt likt i vesten, det gjør seg å bli forgiftet og offer for valgfusk, all ære til ham for innsatsen under oransjerevolusjonen i 2004, men han har vist seg nokså udemokratisk selv, når det gjelder å gjennomføre sitt politiske prosjekt. Ukraina er imidlertid så sin sak, det er naturlig at de står i køen for en plass i NATO.

Det er verre med Georgia. Dette er et riktig ustabilt land, og ustabiliteten dreier seg særlig om dette Ossetia, som er delt i et Sør Ossetia i Georgia, og et Nord Ossetia i Russland. Her er det ikke sannsynlig, men heller ikke utenkelig med krig, og det er heller ikke utenkelig med en krig som involverer Russland. Om Georgia da er med i NATO, får vi en situasjon der USA forplikter seg til å gå i krig mot Russland. Selv under den kalde krigens dager klarte man å unngå det.

Så jeg er enig i at NATO ikke skal ta opp Ukraina og Georgia som medlemmer ennå. Ukraina fordi de ikke vil, Georgia fordi NATO ikke bør ville det.