Når enden er god, er allting kjekt! (En varm dag vi ikke kom oss til stranden)

Jeg har satt meg til i en restaurant som ennå ikke er åpnet, men der stolene og bordene står ute fra i går. Jeg skal prøve å lappe sammen noen av postene jeg har hatt hengende, deriblant denne, fra det som i dag er i går.

Det er ikke helt riktig at vi ikke kom oss til stranden i går. Jeg kom meg dit, for femte gang på rad med morgentrening. Årsaken var at jeg la inn en ekstra lørdagen, og nå begynner det å merkes i armene. I dag er det godt med en pause.

Hjemme var det som vanlig en solid frokost, og vel så det. Babusjka hadde laget koteletter, slik det er karakteristisk for Kiev, innbakte på et vis. Sprø og gode. Hun laget rikelig, og selv om jeg gjorde et helhjertet forsøk på å spise dem alle, klarte jeg det ikke. Det gjorde meg imidlertid som vanlig mett, utover dagen.

Utfarten ble litt forsinket av at lille Irina hadde litt mageproblemer. Hun sa hun måtte på do, men fikk det ikke til. Også natten hadde vært litt urolig. Dette er sommeren med bleieavvenning for henne. Vi trodde vi var ferdige med det, men det ble visst litt ekstra. Erfarne foreldre vet sikkert mer om dette enn vi. Kort sagt, og tilrettelagt det offentlige nettet, så kviter hun seg ennå for å gjøre stort, og utsetter det for lenge.

Til slutt gav vi opp. Det var en varm dag, opp mot 30 grader, og alle var hjemme. Inkludert Tante Tanja. Det kan bli litt folksomt, særlig med to små barn som løper rundt, og til slutt måtte jeg og vi bare skjære gjennom, vi måtte bare gå ut. Først gikk Irina og jeg, mens kone Olia ble litt igjen for å pakke ferdig sekken. Som vanlig tok dette lang tid, og i varmen var det kjedelig og irriterende å vente. Det er en lekeplass like utenfor, men Irina pleier heller sette kursen mot busstoppene vi har utenfor. Hun har kanskje lært seg at disse går mot stranden?

Jeg hadde allerede mistet tålmodigheten, og med Irina på armen begynt å gå mot leiligheten for å hente Olia, da hun kom. Det var varmt, så stranden ville være veldig naturlig, men det var såpass på dagen at Irina begynte å bli sulten, så jeg foreslo businesslunsj i sentrum først. Olia ville veldig gjerne hente et nettbrett hun hadde kjøpt til moren, og levert til reparasjon. Det lille verkstedet, den lille boden, der det ble levert inn, ligger nede i gaten som går opp til det nye fotballstadionet bygget til EM i 2012. Dit ned er langt å gå. Og med Irina på skuldrene, er det ikke til å unngå at jeg blir litt gretten.

Olia, derimot, er solstråler og glede, hun snakker i vei, dette er en minnerik strekning for oss. Her gikk vi mye den gang vi løp rundt i byen for å skaffe dokumenteterne vi trengte for å gifte oss. Her har vi gått ofte hver ferie siden, også. Jeg skjønte det var ingen ting å være gretten etter, solen og varmen til tross, så jeg kjøpte meg et par espresso og fikk piffet meg litt opp med å være på ferie, ikke på stress. Vel føltes det unødvendig å bruke et par ekstra timer på å hente dette nettbrettet denne varme sommerdagen, vel synes jeg Olia har vel mange slike ærender, men det er jo hennes ferie også, og hun trives i alle sånne prosjekter med ting å kjøpe, hente og ordne. Hun var heller ikke så plaget av varmen som jeg, hun er jo herfra.

Den lille boden ligger like i krysset der vi kommer ned, på skrått over fra Palass Ukraina, og rett i nærheten den gamle favorittrestauranten min Hatinka, fra tiden før jeg giftet meg her nede. Siden har vi ikke vært her så ofte, dette området ligger litt klønete til for oss. Enten må vi gå ned denne lange strekningen, eller reise med buss eller metro i en trekant, skikkelig omvei. Det går alltid lang tid. Og etter vi fikk hentet nettbrettet, det var forresten helt ordnet, og det gikk på garantien, så var det å gå opp denne hovedgaten til det omtalte fotballstadionet som dominerer så enormt området det er i, og rundt det til restauranter der vi kan spise. Denne veien er alltid mye lenger enn vi har sett for oss, selv å gå rundt stadionet kan ta sine 20 minutter.

Det gjorde at klokken var nesten fire, businesslunsj var slutt på den persiske restauranten vi hadde sett for oss, og vi måtte gå ytterligere noen meter for å komme oss til Pervak. Pervak er bankers. Der varer businesslunsj til klokken 1700, den er ganske suverent den beste restauranten i Kiev i sin prisklasse og målgruppe. Her blir man aldri skuffet. Vi satte oss oppe på balkongen, Irina fikk til å gå på do, skikkelig, og alt var bare glede.

Det eneste var at vi ikke var noe sultne. Klokken fire er ingenting etter  ha spist frokost hos babusjka, de tre businesslunsjene med tre retter hver så veldig mye ut. Og for en sjelden gangs skyld klarte vi ikke å spise opp. Den ene suppen måtte bli stående urørt.

Nå var klokken mellom fem og seks, solen skled ned og ble kveldssol. Det var ikke lenger så plagsomt varmt, men vi opprettholdt målet om å komme oss til stranden. Vi hadde noen alternativer, rød linje i metro til hydropark, finne en buss og komme oss til Posjtova, deretter over gangbroen, eller kanskje til og med oppe på nummer 55 eller 118 nede i byen, og reise helt over til venstre bredd der vi pleier å være, over Patona-broen.

Vi ruslet oppover hovedgaten Khresjtsjatik uten helt å ha bestemt oss. Irina hadde et lite uhell med toalettet, men et hun ikke godt kan lastes for. Hun var litt urolig i magen dette døgnet fra i går, hun sa det selv også en gang, zjivotnoje bolit, vondt i magen, og vi skulle nok gjort et mer helhjertet forsøk på å få henne på do da vi forlot Pervak også. Nå ble det ekstra arbeid for Olia å skifte, vaske og ordne.

Dermed var også dagens problemer over. Herfra ble det ganske uventet en kjempedag, og det uten at vi kom oss til stranden i det hele tatt!

Etter å ha vasket og ordnet med Irina, følte Olia at hun ikke var helt ren på hendene, og ville vaske seg enda en gang. Det gjorde hun inne på storsenteret tsum, et senter som er pusset opp nesten til det latterlige, gitt standarden byen og landet ellers har, og økonomien til folkene som bor her. Det er blitt kulere enn Europa, kan man nesten si, fullt av luksusvarer, hypermoderne stilt ut, og flere vakter i stramme dresser og ledning til øret, enn det er kunder. Sånn cirka. Dit gikk Olia inn. Irina og jeg ventet utenfor.

Det var det en mor som drev og fotograferte sitt lille barn, på en avsats nederst av bygningen. Ved siden av var det satt opp en blomstervegg av kunstige blomster, så det var et flott motiv moren hadde funnet. Irina klatret også opp på avsatsen, og stilte seg opp som på bilde hun også, bare at hun ikke var i nærheten av blomstene. Veldig flott og egentlig litt ulikt henne var det tommel opp, et tegn jeg ikke helt skjønner hvor hun har fra, hvor hun har lært det, og hvorfor i all verden hun brukte det her. Det passet i alle fall godt, og moren til det lille barnet som ble fotografert, ville at også hennes barn skulle holde tommelen opp, eller gjøre noe morsomt, sånn som Irina. Irina overtok virkelig helt showet, hadde skrudd opp sjarmen til overdrive, med smil, og å bøye seg ned for å se den litt mindre jenta inn i ansiktet, og smile til henne og vinne tillit. Virkelig flott, egentlig, men kanskje forstyrrende om denne moren helst ville fotografere sitt eget barn, slik mødre gjerne vil, naturlig nok.

Så jeg spurte, – my mesjaem, – forstyrrer vi? på russisk. Jeg spurte en gang til, om det forstyrret, sånn som Irina holdt på, jeg lot henne skjønne jeg ville ta henne vekk, om vi var i veien. – Jeg er ukrainer, jeg snakker ikke russisk, sa hun. – Ah, jeg er norsk, sa jeg, ville jo ikke gjøre noen stor sak av noe. – Snakker du engelsk? spurte hun. – Ja, litt sa jeg, – men hun gjør det ikke, og så pekte jeg på Irina. Det «litt» er helst et signal om at jeg har ikke så veldig lyst til å snakke engelsk her nede, eller noen steder utenom de engelskspråklige landene selv, jeg snakker jo engelsk mer enn flytende, og langt bedre enn russisk. Hun prøvde seg litt på engelsk, men kom ingen vei. Jeg tenkte det var kjedelig språksituasjonen og den politiske situasjonen i Ukraina kunne ødelegge kommunikasjonen på denne måten. Barna våre hadde jo åpenbart kontakt.

Det tok imidlertid ikke lang tid før hun begynte å snakke russisk. Og det viste seg jo at hun kunne dette språket ut og inn, helt uanstrengt. Den lille politiske antydningen om at hun som ukrainer ikke ville snakke russisk, forsvant også helt. Gledelig og optimistisk nok viser det seg at ønsket om kontakt mellom mennesker, overvinner sånne hindringer. Hun snakket i vei som bare juling, det samme gjorde jeg. Hun ville også jeg skulle snakke litt norsk, så barnet hennes kunne få høre litt norsk. Det var fødselsdagen hennes, hun var to år i dag. I sekken hadde vi leker Olia hadde kjøpt, jeg tok dem frem, og Olia og den lille jenta lekte veldig kjekt, mens vi voksne snakket, og så på dem.

Olia kom også, etter hvert, med henne hadde det jo vært mulig å snakke ukrainsk, men dette var ikke lenger noe spørsmål. Samtalen fløt lett og uanstrengt, mye viktig og interessant informasjon ble utvekslet, om hvordan det er å bo i Ukraina, hvordan det er å bo i Norge, mye om hvordan vi tenker om disse tingene.

Det tok lang, lang tid før vi forlot dette ubetydelige stedet utenfor inngangen til det store kjøpesenteret. Jeg fikk også stukket inn, og prøvd med på toalettet, det var på den måten jeg fikk sett hvordan det så ut. I kortbukse, sandaler og singlet følte jeg meg for en sjelden gangs skyld helt feilkledd, virkelig som jeg ikke passet inn, noe jeg heller ikke gjorde. Toalettene var ikke lette å finne, jeg fant i stedet prøverommet, der det stod en parfyme. Akkurat i det jeg prøvde den på håndleddet, kom en medarbeider i senteret og sa parfymen var for jenter. Det skulle ikke være noen overraskelse, for der jeg var, var alt mildt sagt rosa. Å kalle det prøverom, er å være forsiktig og å gi assosisasjoner til norske prøverom, her gikk assosisasjonene mer til hotellsuiter. Jeg fikk kommet meg ut, og funnet toalettet, før jeg kom meg ut av hele senteret.

Med denne jenta og det lille barnet ble det sånn at vi egentlig ikke hadde lyst til å forlate hverandre. Mange vil sikkert kjenne seg igjen, man passerer det stedet man egentlig skal, der busstoppet er, men så går man litt til, for man kan jo bruke et annet busstopp også. De stod lenge, lenge og snakket, Olia og henne. Barnet hennes var også veldig med, og smilte sjenert og glad da vi snakket med det, og gav henne leker. Irina kan bli litt dominerende i overkant av det som er sjarmerende, enda hun har sjarm og skjønnhet i bøtter og spann, noe som gjør at hun pleier å slippe unna. Hun tar fra det lille barnet interessante leker, men gir jo noen tilbake også, og smiler og er snill.

Merkelig drev Irina på et tidspunkt her og sprang inn på en restaurant, Rukola. Jeg tror hun måtte på do igjen, hun sa det, men da hun var der inne, ville hun ikke. Det er en kjederestaurant, pizza og italiensk, og det er en turistfelle midt i hovedgaten, men som turistfelle langt, langt fra de verste. Den hadde et lite lekerom, og selv om dette var mørkt og ikke overfylt, var Irina barnebestemt på at hit skulle hun inn. Jeg måtte ta henne ut med makt, først en gang, så en gang til. Hun løp hele veien fra oppe ved selve Madian, der Olia og den unge moren stod og snakket, og de kanskje hundre meterne ned til restauranten. Jeg tenker de var ganske overrasket, der nede, da lille Irina på snart tre løp inn, 30 meter før jeg kom meg ned dit, jeg som gikk.

Vel, vel, Irina fikk viljen sin til slutt. Vi hadde jo ikke noe bestemt mål, lenger, Olia og jeg, til stranden begynte det å bli sent og meningsløst, klokken var kanskje åtte, kanskje mer. Vi så ikke lenger på den. På restauranten kjøpte jeg en øl, vi en juice til Irina. Så fikk hun leke.

Deretter stod vi litt rådville utenfor, der på Khresjtsjatik, hvordan vi nå skulle komme oss hjem, da buss nummer 114 kom sneiende inn på en busstopp like ved der vi stod. Dette tror jeg er en ny rute, tidligere tror jeg ikke det har vært noe særlig med busser på Khresjtsjatik. Vi hoppet i alle fall på.

Park Sjevtsjenko

Slik kom vi bort til Park Sjevtsjenko, og nye eventyr. Det er en flott lekeplass der. Og så pleier det være en mann som lager store såpebobler, og så er det sjakk. Irina hadde ikke vært lenge på lekeplassen, før hun ville bort til sjakken. Denne dagen var det imidlertid ikke noe ledig brett for oss. Derfor gikk vi snart tilbake til plassen.

På et tidspunkt stilte det seg opp en slags gateartist like ved. Han ble ganske ufrivillig morsom, fordi det var så pinlig det han gjorde. Ideen hans var å ha en mikrofon med en morsom og småtøff ekkoeffekt, musikk på mobiltelefonen, og så gikk alt over og ut fra en høyttaler han hadde med. Han hadde imidlertid ikke helt troen på det selv, kunne det se ut som, og han hadde store problemer med å både få og å holde på oppmerksomheten. Svart, krøllete hår, hvit t-skjorte, kaki-bukser. Han hadde prøvd sitt beste, også i klesveien. Kanskje hadde han øvd litt? I hvert fall så det ut til at han hadde tenkt seg hvordan det skulle bli. Men i tankene hadde han nok ikke helt sett for seg virkelighetens publikum, hvordan folk reagerer når det plutselig kommer høy lyd fra en høyttaler like ved der de siter for å slappe av i en park.

Det var ikke bare det at han ikke sang selv. Han hadde heller ikke lært seg teksten helt, så han kom bare inn sånn litt forskjellige steder. Det samme gjaldt for dansen som ledsaget opptredenen, han hadde en hodebevegelse som satt, ellers så det ut som han hadde store problemer med å fylle tiden mellom hver del av sangen han hadde noe planlagt.

Etter kort tid kom en gruppe eldre menn og kvinner og forkortet pinen for ham, og for oss andre. De gav ham antageligvis klar beskjed på ukrainsk vis at dette var noe stort tull. Han stod jo ganske tafatt, der med t-skjorten og kakibuksen sin, og den fine mikrofonen og høyttaleren. Han hadde nok håpet på at han skulle få tjene seg noen penger på denne måten. Sjansene så små ut nå. Ikke bare fikk han ikke en kopek, han ble også jaget bort. Den ene som stod rundt ham, hadde skrevet okoron på ryggen. Det betyr vakt.

For meg var det vel så underholdende det som skjedde nå, som det som skjedde da han opptrådte. Jeg ble nysgjerrig, som jeg alltid er, og gikk bort og lyttet, latet som jeg så på han mannen som laget såpebobler – en mer stille og vellykket aktivitet. Nå var det en gjeng babusjkaer som tok seg av den unge håpefulle artisten. De la ikke noe i mellom de heller, han skremte ungene og vekket barn som sov, de kjeftet på ham, regelrett. Og han stod og hørte på, med det fortapte og forskremte uttrykket i ansiktet han hadde hatt hele tiden, egentlig, nå hadde han også fått på seg en hatt, en aristhatt, kan man is.

Olia kom også. – Dette vil jeg være med på, sa hun. Hun gikk bort i samtalen hun også, som vanlig full av råd, og klar i beskjedene. For Olias del var det repertoaret som var feil, og plasseringen. Dette var en lekeplass, for barn, da måtte det være barnesanger. Hun hadde også flere tips om hvordan han kunne tjene gode penger, på å gjøre det på en litt annen måte. I disse tipsene lå det selvfølgelig også en god del drepende kritikk, av sånn som han hadde gjort det, og vurderingene han hadde gjort for å velge å gjøre det på denne måten. Etterpå kom Olia i snakk med de andre mødrene og bestemødrene som hadde satt den unge artisten på plass.

Jeg løp rundt med Irina på lekeplassen. Hun kom som vanlig i kontakt med mange barn, og var som vanlig helt uredd og bestemt, enten det var mindre eller større barn, gutter og jenter. Når hun har det kjekt, viser hun det mer synlig enn alle, smiler, ler og hyler. Nå fant hun et nytt lekeapparat, et slags brett satt opp med kjetting, slik at det er plass til flere barn, og det kan brukes som en huske.

Vi var omtrent de aller, aller siste som gikk. Det var blitt helt mørkt. Irina var helt fortvilet fordi hun ikke hadde fått en pistol, som vitterlig var en annen jente sin, og denne andre jenta ville ha den. Irina kjenner sin rett, også når hun ikke har den, og trenger nok å lære at det er ikke alt hun kan få, selv om hun vil og griner. Hun kan være veldig bestemt, en ny side som vokser frem nå som hun selv vokser opp og blir større, – barna vokser opp, vi blir gamle, som han på venstre bredd formulerte det. Moren til det to år gamle barnet syntes også tiden gikk vel fort.

Da vi stod og ventet på bussen etterpå, fantastiske 118, så følte vi ikke tiden gikk fort. Vi ventet og ventet. Holdeplassen var like bortenfor parken, nesten for godt til å være sant. Tidligere har det vært et stykke å gå fra parken for oss, for å komme til et sted hvorfra vi kan ta offentlig transport hjem. Nå var det rett ved, og 118 stopper like utenfor døren.

Klokken var godt over ti da vi kom hjem, en dag som hadde blitt helt annerledes enn sånn vi så den for oss. Men etter vi forlot Pervak, gav den oss opplevelser slik særlig jeg liker det, men Olia også. Særlig sånn vi bare hoppet på buss nummer 114 da den kom, inn til det ukjente, inn i nye eventyr. Slik liker vi det.

Ned til sentrum

I går kunne vi regne oss som såpass friske lille Irina og jeg at vi tok turen ned til Kiev sentrum mens mor var og arbeidet på datsjaen. I morgen håper jeg å være frisk nok til å løpe ned til treningsparken igjen, da blir det kanskje ikke flere regelmessige morgenposter her på bloggen. Forkjølelsen slipper taket, vinteren gjør det ikke. Det er ennå 3-4 grader her nede, surt og kaldt. Og værmeldingen som lovet varmere vær til helgen har utsatt varselet. Nå er det ikke før et stykke ut i neste uke gradene blir tosifrede. Frostnettene varer ved hele uken.

Det var lettere å være barnevakt for lille Irina i går nå som hun er tilbake til å være seg selv igjen, så godt som. Mama Irina er også frisk. De to lørdagene vi har hatt henne hjemme uten Olia har vært ganske intense. Lille Irina var veldig oppmerksom på at moren ikke var hjemme, og at hun ikke fikk morsmelk, når det klart var det hn ønsket og trengte. I går kunne vi gå ut, hun og jeg, nesten som vanlig. Det var ikke bare at vi kanskje måtte være litt forsiktige med å være ute lenge, så vi ikke blir kalde og syke igjen, men at barnevognen er borte, og vi derfor måtte gå til fots.

Jeg tenkte på det mens vi var ute, at det å være uten barnevogn også gav større frihet. Kievs mange og gode transportmuligheter ligger åpne for oss, når vi ikke har den store barnevognen å drasse på. I går tok vi trolleybuss 14 ned til sentrum, den kan vi ta også med vognen, men uten vogn er også metro og marsrutka mulig. I det lette vinterregnet var ikke den lille så ivrig på å gå selv, så jeg måtte bære henne fra Palats sportu (Sportspalasset) til hovedgaten Khresjtsjatik. Det var den som var målet for vår lille utflukt.

De siste to årene har den gaten vært delvis blokkert og okkupert. Det begynte med protestene på Uavhengighetsplassen, Maidan Nezavisimosti, og de fortsatte også etter at tidligere president Janukovitsj var falt, og et nytt styre satt inn. Så sent som i sommer var det rester igjen, uten at jeg helt husker detaljene i hvordan det var. Nå var i alle fall alt sammen forsvunnet. Det gamle posthuset hadde på nytt skilt om post og internettpunkt, ikke lenger flagg til Høyre sektor, og vakthold fra den høyreekstreme og ultranasjonalistiske gruppen. Jeg vet ikke hva som har skjedd med dem. De dominerer ikke bybildet lenger, er knapt synlige.

Oppe på selve plassen var det en enslig, liten kar i militærdrakt som gikk og forsøkte å selge bånd i fargene til det ukrainske flagget. Det var visst en innsamlingsaksjon til en av bataljonene som fortsatt er stasjonert i Donbass. Han kom bort til meg også, sa noe på ukrainsk, og jeg ristet på hodet og viste meg totalt uinteressert. – Inglisj? spurte han. – I’m from Norway, sa jeg. Jeg tenkte jeg kanskje skulle sagt det på norsk, eller tysk. Jeg var virkelig ikke interessert i noen samtale med denne lille soldaten. Han ville selge meg dette båndet, – pliis help us, men jeg viftet ham bare unna, glad for at protestbevegelsen som en gang holdt til over alt her i sentrum nå er redusert til denne lille stakkaren. En bitte liten varevogn i militærfarger spilte fortsatt militærmusikk fra små høytalere, og hadde en liten stand utenfor. Det var alt.

Sånn har også protestbevegelsen i Ukraina endt opp. Enda en gang kan jeg tenke hvorfor i all verden det var så viktig for den vestlige verden at Janukovitsj måtte gå der og da, og det ikke gikk an å vente til valget som skulle være året etter. Mye ville da vært annerledes i Ukraina. Det skal mye til at det hadde vært verre, enn det er nå.

Slike tanker er forgjeves. I stedet tar jeg med min lille datter, Irina, som fremdeles liker seg best på armen, bort til området med vennskapsbuen og utsiktsplassen. Jeg lurer på om det ikke må være en slags nordende for Khresjtsjatik, på høyden før man går ned til det som etter hvert blir Kontraktova Plosjad. Det er områder i Kiev jeg kjenner godt, vi er her ofte, akkurat denne utsiktsplassen er blitt en slags favoritt for meg. Vennskapsbuen illustrerer Ukrainas vanskelige forhold til den mektige storebroren i øst. Det er sovjetisk «kunst», grell og brutal, med ukrainske menn i tradisjonelle nasjonaldrakter stirrende mot to utgaver av «Sovjetmennesket», med hammeren og sigden høyt hevet, overdrevet kraftfullt. Over det hele er spent en bue av «vennskap».

Bak dette spesielle kunstverket er det en utsiktsplass med forskjellige tivoliaktiviteter, og om sommeren små kafeer og boder med små trebord å sitte ved. Her tenkte jeg å kjøpe meg en øl, men nå vinterstid var alle bodene vekk. Kun en liten en var igjen, en liten bil der lasterommet var innredet som en salgsbod, sirlig plassert mikrobølgeovn, kaffemaskin og forskjellige varer og utstyr. Foran satt en dame og hutret og frøs, og foran henne igjen var et bord med et lite utvalg chips og sjokolade. – Vil du ha te eller kaffe, spurte hun på russisk. – Nei, men jeg vil gjerne ha en øl, sa jeg glad, da jeg så hun tilbydde boksøl. – De koster 22 griven, sa hun spent, vel vitende at dette her er blodpris. For meg var det ingenting, 8 kroner for en halvliter i boks, når det er akkurat det du har lyst på. Jeg betalte straks.

Det løste opp litt stemning. Hun fikk sansen for lille Irina, gav meg servietter å tørke snuen hennes med, tilbød henne et sugerør å leke med, og tryllet sannelig også frem en stor kjeks å knaske på. Slett ikke verst!

Vi ruslet rundt på plassen en god stund, Irina og jeg. Utsikten mot Kiev nord en grå vinterdag er ikke det man nå kaller konkurransedyktig. Det er en styggvakker by, synes jeg. De har seks kullkraftverk, som alle er aktive og spyr ut sin godt synlige og godt forurensende røyk. Som i de fleste østeuropeiske byer er industrien ennå inne i selve byene, eller like ved dem. Trafikken går igjennom, i alle retninger, og i flere felt. Men de har den store elven som gir fred, og enorme parkområder med trær og bakker, slik at betongestitikken aldri kan bli fullstendig dominerende. Og bak byen ligger alltid steppen, den flate, endeløse.

Etter at jeg har drukket opp ølet mitt og Irina har spist opp kjeksen tusler vi oss hjemover. Vi tar bussen, for anledningen en marsjrutka, en slik karakteristisk og praktisk drosjebuss som man finner i de tidligere Sovjetrepublikkene. Den er overfylt, men jeg har et lite barn, og en tynn, ung mann reiser seg opp og tilbyr meg plassen sin. Det har aldri skjedd meg før, det er jo alltid jeg som skal reise meg, ung og sterk. Men nå fikk jeg sitte, og Irina på fanget. I den monotone gyngingen fra marsjrutka på brostein, sovnet hun.

Med min kone og min familie i Kiev

Dette er også en post som er skrevet delvis på ettertid, delvis veldig langt på ettertid, men som er like ærlig for det, og sier alle ting, akkurat som de skjedde. Dette er min første dag som gift mann, med min kone og min famlie i Kiev. Dette skal bli en vane.

Dette var altså den første morgen i mitt liv jeg våknet som en gift mann. Nå hører jeg til blant dem, som vet hvordan det er. Helt vanlig våknet riktignok sikkert ikke Olia og jeg, til det var det nok for mange gjester i hus, og for mange gjester i vente. Noen lang morgen kunne det ikke bli snakk om.

Vi vinker fra balkongen som var det reneste 17’de mai.

Denne søndagen var den eneste min gamle familie med mor og søstre og svoger Lars skulle være hele i Kiev. Og de ville naturlig nok få mest mulig ut av den, så de kom bortover ganske tidlig og ringte på, etter å ha tatt en liten telefon for å høre om det var greit. Og det var det selvfølgelig. Olia og jeg hadde i utsikt en drøy måneds bryllupsreise til Krim, vi skulle med tiden få være alene, nå kunne vi godt ta oss av gjestene.

Trude og Lars og de andre lånte rulleskøytene litt i bakgården, mens de ventet

Planen var at de skulle gå i butikker, og vi skulle gå på rulleskøyter. Søndager blir hovedgaten, Khresjtsjatik, stengt, og vi kunne fritt gå frem og tilbake. Men butikker var ikke stengt, så min famlie kunne fritt gå der og handle. Vi geleidet dem inn i de riktige butikker, og de ble kort sagt værende der. Så rullet Olia og jeg frem og tilbake, som planlagt. Søndagen hadde også en slags konkurranse i håndbak, om den var lokal, regional eller nasjonal vet ikke jeg, men artig var det å se på likevel, utstilt som det var i hovedgaten. 

Der var det også en mer eller mindre spontan minnemarkering for Michael Jackson, som døde den fredagen. Jackson står sikkert enda litt sterkere i Øst-Europe, enn hos oss, og unge Kievianere av begge kjønn hadde kledd seg ut, og tatt med bilder og plakater av helten, og danset rundt i ring mens Black & white og andre hits strømmet ut av svære høytalere. Musikken til Jackson er kanskje ikke den man mest forbinder med minnemarkeringer, og det var helt tydelig at dette var gjeng som ville minne artisten i dans og glede, og ikke i sorg. De var i alle fall riktig så glade, og danset riktig så frie og glade.

Minnemarkerien for Michael Jackson på vei oppover hovedgaten i Kiev.

Enda lenger oppe, helt der med Maidan Nezavisimost, var det enten en demonstrasjon eller en politisk markering. Det er ikke alltid så lett å se forskjell her nede, og det er visst ganske vanlig at unge kvinner og menn i 20- og tidlig 30-årene samler seg der i telt, og har bannere, og av og til går i tog. De hadde også enda større høytalere enn Jacksonmarkeringen, og kunne spille enda høyere musikk. Bildet ble fullendt at det også var et ølmerke som hadde satset på nettopp denne solskinnssøndagen, for å spre sitt budskap om at deres øl var det beste, og passet nettopp søndager som dette. Øltelt var satt opp på begge sider opp og ned langs hele gaten.

Man skal støtte hverandre, nye og gamle familier

Lunsj spiste vi på en bedre restaurant i nærheten av Teatralnaja metro. Man går opp fra hovedgaten, Khresjtsjatik, og til venstre, og så ligger den på venstre side med en gang. Jeg har mange minner fra denne restauranten, det var blant annet her Olia og jeg spiste et lite måltid for første gang ute, første gang jeg reiste ned til Kiev ene og alene for å besøke henne. Også på egen hånd har jeg vært her noen ganger, eller på tilsvarende på andre siden av gaten. De er litt dyre etter Kievsk standard, men ikke dyre i det hele tatt etter norsk. Og det er fint der, og upåklagelig mat. Som skapt for en enkel lunsj. Og det var nettopp det vi var ute etter. Og nettopp det vi fikk.

Senere gikk vi og gjorde noe Olia og jeg hadde snakket om like siden mai, vi kom oss til Hydropark og stranden ved elven, for å sole oss og bade litt. Mor og de andre var også med, og russisk badekultur var også nok til å sperre opp øynene for uinvidde. Like ved siden var det også en lekepark med turnapparat, svingstang og en liten bom, og det som vel heter skranke, og forskjellige andre slags apparat til å turne i og trene seg i. Der var det en gjeng som drev og turnet for seg selv, og utmerket seg ved å holde et mildt sagt høyt nivå, og gjorde helt umulige ting med disse apparatene, slik som man vanligvis bare ser på TV. Nå så vi det her, en helt vanlig søndagskveld i Kiev. Typisk ukrainsk overskudd av styrke, og talent.

Vi harogså vår lille minnemarkering av black & white

Elven er så skitten at det er ikke fristende å bade der i det hele tatt. Det er endatil satt opp skilt om at det er forbudt, og når slike skilt blir satt opp i land hvor man snakker russisk, sier det sitt. Og like fullt sier det sitt at det likevel er fullt av badende, og blant dem, var også Olia og jeg. De andre skulle gjerne også badet, om de bare hadde hatt svømmetøy. Forfriskende er ikke rette ord, men bading er bading, det gjør seg det av og til.

Bading forbudt på russisk

Utpå kvelden kom også Olias lille familie med mor og søster og fetter Dennis fra New York. De var slitne, og ville ikke være lenge, forutenom Dennis, som har sitt samme muntre humør, dag og natt, og aldri blir sliten. Da Olias mor og søster gikk hjem, gikk vi andre på en aldri så liten omvisning i Kievs gater. Det var kirkene på nordsiden av Kresjtsjatik vi så, og så ned i gamlebyen øverst, med kirken som ligner slik på ermitagen i St. Petersburg, og gjør det fordi de har samme arkitekt. Olia og Dennis tok seg av guidingen, og flettet flittig inn noen morsomme anekdoter og humoristiske setninger, også.

Dennis hadde hele tiden et mål for løypen, viste det seg, og det er favorittrestauranten hans i Kiev. Jeg husker ikke hva den heter, men den er preget av båtmotiv, er litt dyrere, men holder veldig god kvalitet. Der var vi så lenge at tiden gikk fra oss, og vippet tolv, slik at metroen sluttet å gå. Dermed ble det russisk taxi enda en gang. Og denne gangen ble det så undeholdende at vi sendte mor og de fire andre inn i en taxi, med klar beskjed om hvor de skulle, og så sendte vi dem av gårde, og håpet det beste. Ble det misforståelser, ville oppklaringen bli hindret av at språkbarrieren var absolutt. Sjåføren snakket bare russisk, og min gamle familie snakker bare ikke russisk.

Olia og Dennis har imidlertid fin kontroll på det, altså å snakke russisk (det er rart med det, man behersker sitt morsmål), og jeg henger også med så godt jeg kan. Vi tre satt i den andre taxien. Og selv om den kjørte en vei jeg ikke ante eksisterte, eller nettopp på grunn av det, så var vi plutselig fremme, og kunne stige ut av taxien, og inn i leiligheten. Det var vår første dag som gifte, Olia og meg, og den var for meg ikke til å tro. Tenk at slike utrolige dager skal bli en vane.