Start på bilen – Kia Soul electric

Dere kjenner sikkert følelsen. Hjem fra ferie. Hundre ting å gjøre. Første morgen. Ikke start på bilen.

Det var verre enn som så. Bilen ikke bare lot være å starte, den var helt død. Det er en elektrisk bil, Kia Soul Electric. Kjøpt i 2015, så snart fire år gammel, og altså ute av garantien for fri veihjelp.

Jeg ringte mor, som stilte opp på kort varsel, og kjørte meg dit jeg skulle. Senere på dagen ble jeg hentet av min søster og hennes mann, som kjørte meg ikke akkurat hjem, men på ny til min mor, som så kjørte meg videre for å kjøpe startkabler.

Det er nemlig det som er problemet, temmelig 100 % sikkert. To andre jeg snakket med, og som har nøyaktig samme bil, sa de også kjente nøyaktig samme problem. Det er startbatteriet. Kia Soul har som andre elektriske batterier, ett for kjøringen, og ett for de tingene som trengs når bilen ikke er startet. For eksempel å åpne dørene. Og å starte bilen.

Det var den følelsen jeg hadde i går morges. Skulle av gårde. Trykket på nøkkelknappen, og det var ingen reaksjon. Jeg hentet en nøkkel med nyere nøkkelbatteri, uten at det var noen reaksjon der heller. Bilen var helt død. Jeg kom meg ikke inn i den. Fikk ikke en gang prøvd å starte.

Forrige gang jeg brukte bilen var i juni, så den har stått i ukesvis uten aktivitet. Dermed tappes batteriet bitte litt, og når det tappes bitte litt over lengre tid, blir det mye etter hvert. Og det er høyst sannsynlig det som har skjedd.

For å ordne på det trengs startkabler. Dette er av samme type som på vanlige biler, for alle biler har et sånt 12 volts batteri til å starte med. Og alle biler lader dette batteriet opp under kjøring, sånn at bilen får den startkraften den trenger. Jeg skriver selvsikkert, men dette er ny og tynn informasjon for meg. Jeg er ikke god med biler i det hele tatt.

Det viste seg i det jeg skulle kjøpe disse startkablene. Jeg hadde jo ikke peiling. Men mor var med inn i butikken, og hun spurte etter hjelp, sånn jeg også burde gjort, og hadde gjort, om jeg hadde funnet noen å spørre. Han viste meg helt andre kabler enn de jeg så på, jeg tror jeg vurderte sånne kabler som kan brukes til å starte fra bil til bil. Jeg trengte fra bil til stikkontakt.

Og kjørte hjem med det. Sånn med digitalt display, så jeg «kan se hva jeg gjør», som butikkhjelpen formulerte det. Det var et stort kompliment.

Hjemme igjen, er det å spørre kona, da. Og når hun ikke kan bidra, fordi hun vil hvile, så er det å se i bruksanvisningen. Da hadde jeg kommet så langt at jeg hadde fått åpnet panseret, litt. Jeg husker fra hjelpen jeg fikk fra Veihjelpen, han hadde åpnet panseret, med en hendel nede til venstre, under rattet. Og det må jeg også ha gjort, når jeg fylte på vindusspylervæske. Helt i utkanten av hva jeg kan få til med en bi.

Nå fikk jeg ikke panseret lenger opp en bitte litt. For det har en ekstra lås, og den må skyves vekk. Selv med bruksanvisningen klarte jeg ikke å finne ut av det. Kona fikk ikke hvile.

Hun greide det. Men derfra kom vi oss ikke videre. For selv om vi fant 12 volts batteriet, til høyre når du ser motoren forfra, så klarte vi ikke finne hvor vi skulle sette startkablene.

Da ble det å spørre naboen, som akkurat kom hjem. Det var kona som var på saken. Naboen hadde også et ekstra batteri, til å hjelpe, men det var ikke nødvendig når vi hadde startkablene. Han kom over, og skjønte etter en stund hvor det skulle festes. Det er pluss og minus, og plussen er under et deksel. Så gjaldt det å finne hvordan å åpne det, og så var det å sette kablene til, og kontakten i stikkontakten.

På displayet kunne jeg «se hva jeg gjør». Eller kona og naboen se hva jeg gjorde. Det viste 1,9 V og 1,8 V, altså lav spenning, det skjønner jeg, for da er vi over i teorien, og der har jeg straks større kontroll. Men det var ikke lett for meg å se hvordan den ladet. Og det blir ikke lett å se om ladingen har virket, når jeg nå skal ut og se snart, når jeg skal av gårde. Jeg har en ide i hodet om at den bør være nær 12 V.

Så får vi se. Håpet er at når jeg trykker på start, vil bilen starte. Uansett hva som står på displayet kommer jeg til å prøve, og uansett hva som står, kommer jeg til å bli veldig glad om det virker.

*

For lesere med samme problem: andre årsaker til at batteriet tappes er å ha nøkkelen mye inne i bilen, når motoren er av. Da tappes batteriet, både i nøkkelen og under panseret. Alle triksene med nøklene tapper, det at speilene retter seg ut, når du beveger deg forbi, det å åpne og lukke dørene, lysene som blinker når du gjør det, alt dette. Det tapper batteriet veldig å starte motoren. Så om du starter ofte, og kjører lite, altså korte turer, så får ikke batteriet ladet seg ordentlig opp, og kan gå tomt. Startbatteriene til KIAs elbiler er kjent for å være litt dårlige, begge de to jeg snakket om hadde skiftet ut sine, og det før garantiperioden på 7 år er utløpt (bilen kom jo i 2014, så det er ikke mulig å ha hatt bilen i 7 år ennå). Det koster omlag 3000 kroner. Det kan hende jeg også må gjøre det.

*

Og om bilen ikke starter når jeg nå går ut og prøver, så må jeg ha profesjonell hjelp. Først av mor, til å kjøre meg dit jeg skal. Så av veihjelpen, til å få bilen i gang. Jeg håper det går uten dem. Jeg har andre ting å gjøre.

Inn til Oslo – og rett hjem

Jeg satt og tenkte på det, i lugaren, mens vi seilte innover Oslofjorden mot byen. Jeg skulle begynt på denne posten, før jeg var hjemme, og visste hvordan det var gått. Da kunne jeg skrevet ordentlig om usikkerheten, det å tenke på om bilen fortsatt stod der jeg hadde parkert den, og om jeg hadde fått bot. Der i lugaren var alt avslappet. Jeg var våken lenge selv, hørte på nedlastet musikk, og skrev på andre blogginnlegg enn dagens. Så våknet kona, og deretter barnet. Selvfølgelig var jeg med dem. Hvordan det var gått med bilen, hadde bare plass i hodet mitt.

Nå som jeg er hjemme, og hele reisen er gjennomført, vet jeg hvordan det er gått. Vi spiste frokost på lugaren, gammelt brød fra Sverige, og det vi hadde av pålegg. Så var det å få pakket ferdig. Her er kona rå, hun lar seg ikke stresse i det hele tatt, men får tingene på plass i det som for henne er rette koffert. Da vi forlater lugaren, er den ren og ryddig.

Vi har tungt å bære. I tillegg til alt vi hadde med oss, kommer tax free. Irina er fornøyd med ballongsverdet hun har fått, i det vi gikk ombord i båten. Det er kø for å komme ut igjen. Den går saktere enn på vei inn i Kiel. Pass og billetter er under full kontroll. Vi viser til automaten, og er straks igjennom. – Velkommen! sier jeg til Irina, og hun hopper inn, med sverdet oppe, og en herlig lyd. – Så søtt! smiler damene som passer på, og har så rett, så rett i det.

Irina er lei seg da hun skjønner vi ikke skal være i cruise mer. Hun må gråte sine modige tårer over det, og si at det nå vil bli kjedelig for henne. Hun likte seg enormt, der det både var basseng, og muligheten for å få seg en leke. Det var rene eventyrreisen for henne. Men nå var den slutt, og det må hun finne seg i. De fleste dagene er hverdager. Og når festdagene tar overhånd, pleier ikke det å være noe bra i lengden, det heller. Livet må ha sin balanse.

Jeg setter henne på skuldrene for å få fart på henne, og på oss. Det er noen hundre meter til parkeringsplassen. Jeg må innrømme jeg føler en ganske stor lettelse da jeg ser bilen står der. Denne lettelsen blir ikke helt ødelagt av at jeg har fått en bot. Den var ikke på mer enn 600 kroner, omtrent det det uansett koster å stå parkert i Oslo i to dager. Men det må jo gå an å spørre hva de driver med i bymiljøetaten, som to ganger har rådet meg til å stå akkurat her, fordi det er gratis, og uten tidsbegrensning. Det kan se ut som boten er fra et privat firma, så da kan det være at denne delen av parkeringsplassen er satt ut til private eiere.

Hvem vet? Det frister uansett ikke å komme tilbake til Oslo. Og jeg må gjenta det jeg har skrevet i flere andre av disse postene, at det er kjedelig at sentrum i byene skal bli så avstengt, som om man gjør sitt beste for å få folk ut i kjøpesentrene rundt byene. Det er skummelt, det der med parkering. Og når man ser man får bot, selv om man har kontaktet etaten som forvalter parkeringsplassene, og forsøkt å forsikre seg om at man står riktig, da er det ikke stort mer en stakkar kan gjøre.

Både for Oslo og transportselskapet som driver Keil-fergen, eller cruiset, som de kaller det, så er det viktig at det blir lagt til rette, sånn at det ikke blir for vanskelig for oss passasjerer. Her presser de grensene for det mulige. Vår lille familie på tre, for tiden med én inntekt, har ikke mulighet for å betale tog- eller flyreise for alle sammen. Skulle vi gjennomføre reisen, måtte det bli med bil. Color line tilbyr parkering for 440 kroner, men den var full for denne reisen.

Vi kom oss raskt ut av Oslo. På veien var det bare å tanke elektristitet hos Statoil på Skøyen (nei, Ekvenor heter de viss nå, eller sirklekåen, latterlige navn). Vi hadde sånn hastverk, at jeg til og med glemte å lukke ladeluken før vi kjørte. Kjedelig å oppdage på motorveien. Det var bare å komme seg inn på en sideavkjørsel, smelle igjen luken, og komme seg videre.

Nå har vi erfaringen. Det er vanskelig å finne riktig ladestasjon på bilens ladekart. Det er bedre å undersøke på forhånd. Jeg så vi hadde godt håp om å komme oss til Obs i Sandefjord, storsenter der, med all slags greier. Jeg hadde også lært meg å kjøre forsiktig, ligge i høyre felt, bak lastebilene, og helst ikke mer enn rundt 90 i fart. Så varer batteriet lenger. Da vi nærmet oss, slappet jeg imidlertid av, og presset farten opp i fartsgrensen. Det er klart det er gøy, men det koster i kilometere. Siden ladestedet lå litt oppe i høyden, ble det sånn at bilen sluttet å vise kilometere, og gikk over i klar advarsel: lad nå, da vi nærmet oss.

6 % var igjen. I minste laget. Bilen ville ikke engang ta lading, til å begynne med. Det var for lite strøm, var feilmeldingen. Men dette gikk seg til. Og vi fant etterhvert inngangen til Obs. Og som det skulle bli en gjenganger hver eneste lading, på vei hjem, så stod vi og ladet lenger enn vi hadde behov for. Årsaken var – selvsagt – at vår kjære konemor koste seg i butikkene.

For meg som sjåfør var det kjekkere i bilen, enn på rasteplassene. Her fra Sandefjord hadde jeg lagt til et løp frem til – tja, jeg husker ikke lenger hva det heter, en stund etter Kragerø. Jeg hadde adressen, men ikke stedsnavnet, så jeg fikk ikke lagt det inn i navigeringen på mobilen. For første gang brukte jeg navigeringen til telefonen, uten 4G eller nett, men med GPS. Det fungerte helt fint, overraskende bra. Like nøyaktig som bilen. Og fra den ladingen var sørlandet innen rekkevidde. Der er vi kjent.

På veien gaflet jeg i meg kjeks og gaudaost, servert av kona. Ypperlig, sterk smak. Så var det brød og ost, og brød og sognemorr. Så lett at man kan spise kontinuerlig, og så tungt at man likevel føler seg litt mett. I baksetet satt Irina, med nettbrett og dukker, og klaget ikke et øyeblikk. Også hun fikk kontinuerlig servering av en kjærlig mor, akkurat som min mor har servert oss barna opp gjennom årene, på våre kjøreturer. Også Olia påpekte denne sammenligningen. De to var like lette å be, mor og kona. Straks var maten parat, hver gang.

Ladingen før Kristiansand var det som heter Sørlandsparken. Jeg er generelt litt kritisk til disse enorme kjøpesentrene man drysser ut over alt. Men her, på sørlandet, var det gigantomani. Her var det alt sammen, alle dagligvarekjedene, alle hurtigmatkjedene, alt innen hagemøbler, elektronikk, vanlige møbler, alt, alt, alt. Det var som en liten by av betong og firkantbygninger og grelt lys. Om dette er fremtiden, foretrekker jeg fortiden.

Her var også alle tre ladestasjoner opptatt. To av dem med biler som allerede var oppe i over 90 %. Altså ferdig ladet for lenge siden. Det gikk noen minutter før den eieren kom, bare for å la bilen bli stående. Jeg er sjenert mann, og holder kjeft, men kona er kvinne, og tar kontakt. – Er han ikke ferdig å lade? Skal han ikke fjerne bilen? – Snart, svarer mannen, jeg skal bare handle, og så er jeg ferdig.

Det ble ikke rare handelen, for han kom ut minuttet etter. Vi får koblet bilen vår til laderen, og så er vi i gang.

I mens er Olia og Irina gått inn i det abnorme kjøpesenteret. Og så er de vekk. Uten telefon, har jeg ingen sjanse til å miste dem. Som jeg har skrevet før i disse postene, la kona igjen telefonen hjemme. Utrolig irriterende. Her er rikelig for Irina å gjøre, om hun bare hadde vært med meg. I stedet løper jeg rundt og leter etter dem – og går meg rent vill selv, i forsøket på å finne dem.

Det er jeg som kommer til bilen, godt etter den er ferdig ladet, denne gangen. Olia og Irina sitter og venter.

Nå er det inn i bilen, og kjøre helt til Flekkefjord. På veien ser vi avkjørselen til universitetet i Agder, hvor Olia og jeg har studert tysk, og jeg fortsatt gjør det. Så begynner det å mørkne, og det begynner å regne. Da er det mer krevende å kjøre. Veiene er også mer krevende, opp og ned, med mange svinger. På Sørlandet begynner vestlandet, det er riktig som de fikk det til i gamle dager.

I Flekkefjord er også ladeplassen opptatt, da vi kommer dit. Det er nå helt mørkt, og det har begynt å regne. Vi forsøker oss på å lade med Type 2, en atskillig saktere variant. Men han karen som lader skal bare til Lyngdal, og trenger bare å fyre opp lite grann, for å være på den sikre siden. Vi får snart komme til.

Og så tilbringer vi de tjue minuttene med lading på butikken der det er en russisk ansatt. Nå får vi også snakket litt med henne, om enn det nå er flere folk, og hun er mer opptatt, enn hun var da vi kom om morgenen, for noen dager siden. Oli har en merkelig tiltrekning til Flekkefjord, av alle steder, hun har liksom bestemt seg for å like seg her.

Da vi nå er ferdige å lade, er klokken litt over åtte. På bilen står det 124 i rekkevidde, og hjem er det 109, eller noe sånt. Det er altså spørsmål om det vil gå, noe det ikke var da vi kjørte med mor i mai, i forbindelse med eksamen. Da kjørte vi først henne hjem til Klepp, og så hjem til oss i Sandnes. Det gikk helt fint.

Jeg regnet nok med det ville gå helt fint denne gangen også. De 124 kilometerne viser hvordan vi har kjørt i det siste, på brede motorveier over det flate Østlandet i Vestfold og Østfold, med fartsgrenser over hundre. Nå blir det mer normal kjøring, med fartsgrense maks 80. Da vinner vi kilomter. Og vi vant også tid. Vi kom hjem klokken ti på ti, med 30 km igjen på batteriet.

I pøsregnet fikk vi all bagasje, og vår sovende Irina inn i huset. Så gikk Olia og barnet å la seg, mens jeg slo fra meg min opprinnelige tanke om å avslutte dagen med ost og vin. I stedet roet jeg meg bare helt ned i godstolen.

Turen jeg på vei opp hadde anslått skulle ta 7 timer, pluss litt ekstra for lading, hadde i virkeligheten tatt nesten 11. Klokken var 1106 da vi satte oss i bilen, i Oslo sentrum. Da jeg endelig fikk satt den i garasjen, og koblet til laderen, var den blitt 2200. Kanskje kunne vi spart inn på ikke å tillate dødtid etter å ha ladet ferdig, men med en Kia Soul Electric tror jeg det skal godt gjøres å klare turen på under 10 timer. Og det er ikke til å tenke på å reise langtur i Elbil når man har noe man skal rekke. Man må beregne god tid, og helst en ekstra dag.

Når det er sagt, og alt er gjort, så har det vært en herlig ferie, tettpakket med opplevelser, med minner for langt mer enn de 5 dagene det hele tok. Det var en høstferie for evigheten, dette her, en å snakke om resten av livet. Skikkelig mye krøll og forviklinger, skikkelig gøy. Mange opplevelser og minner. Vi kommer til å sove godt i natt. Fremover venter hverdagen, frem til jul.

En liten tur til Strømstad

Vi velger ikke denne ferien. Den velger oss. I dag havnet vi på Strømstad, i det vi egentlig ville reise til Sarpsborg og badeland. Da vi omsider kom oss til dette badelandet, var det så sent og vi var så trøtte, at vi satt bare litt i korridoren, før vi reiste videre hjem.

Det er unektelig litt stusselig, det lille loftværelset vi bor i for en billig penge, her i Moss. Lille Irina på 4 har sagt mnje budet skutsjno, det vil bli kjedelig, og gitt uttrykk for at hun ikke har så lyst å være her. Forståelig nok. Hun er en tapper, liten jente, det er uttrykk for skuffelse, ikke syting og klaging. Også jeg kan ha vanskelig å forstå hva vi gjør her.

I natt hørte vi stemmer utenfor, en mann på telefonen, dritfull, schnydens, snakke til et kvinnemenneske, – hva er’e ‘u driver med, a’? Horeri! Og så snakket han om å sende noen, i det som vel egentlig kunne høres ut som en trussel, om en slik drukkenbolt kan ha truende kraft. Klokken var omlag fire, og jeg forvekslet det til å være husverten som snakket. For en stund var jeg litt engstelig selv, loftværelset vårt er uten fluktmuligheter. Jeg vil ikke opp i noe trøbbel.

Men akkurat den frykten var helt grunnløs. Jeg hadde bare forveklset retning på huset. Utenfor vinduet vårt var en liten ruslevei, ikke terrassen til familien. Og husverten var helt stødig, oppe om morgenen, hjemmekontor med telefonsalg av den anstendige sorten.

Vi spiste frokost nede på kjøkkenet. Det manglet kaffe, men vi hadde kokt egg, godt pålegg, og godt brød. Det var avslappet og fint. Olia var storfornøyd, både med stedet og med Moss, og med hele verden og livet. Da er alt fint!

Så var det ut på kjøretur og eventyr. Vi skulle til Sarpsborg, badeland. Et viktig og gjennomgående tema denne turen, og denne ferien, er at vår kjære Olia la igjen telefonen hjemme. Fullstendig irriterende. Hun pakket klær for enhver anledning til meg, jeg vil klare meg i ukevis med de antrekkene hun har lagt ved, men altså ingen telefon.

Veiene mellom byene i Østfold er helt utmerkede. Det er fristende å trå til på gassen. Fartsgrensen er 110. Jeg er i ferd med å lære stadig mer ettertrykkelig at dette tar på rekkevidden for elbilen, alt over 80 koster en god del ekstra.

Og underveis får kona ideen om at vi kan reise over til Sverige. Det er en god ide, så får både hun og lille Irina vært i Sverige en tur. Jeg var også over i Strømstad i svært ung alder, mulig jeg var 6 år. For alltid har jeg vage minner derfra, om en spesiell by, der jeg fikk en plastikkhai jeg hadde mye glede av de neste årene. Og for meg var alltid Strømstad en markant by i Sverige, Stockholm var hovedstaden, og så Strømstad. Etterhvert lærte jeg også Göteborg, og Malmø, med fotballklubbene. Men Strømstad var på plass, som en av de store.

Så det var klart vi kunne reise over til Strømstad. Olia overbeviste meg om at vi skulle ta Sverige først, så bading, og sånn ble det. Underveis hadde vi kommet oss forbi Sarpsborg, den siste lademuligheten med Grønn kontakt – og vi måtte pent snu, og reise tilbake. Det kostet oss en ekstra mil, i hver retning. Litt tid gikk også med til å orientere seg. Olia, fra Kiev, kjenner ikke de norske stedene og navnene, og har ingen begrep om hvilke byer og steder som befinner seg langs veien, og hva som ikke gjør det.

Ladingen foregikk på Sarpsborg Amfi. Slike storsentere dominerer landet vårt om dagen. Det er de samme kjedene som selger de samme tingene i de samme butikkene, uansett hvor man er. Mangfold er et honnørord, men det er jo i et land og i en verden der alt blir mer likt. Senteret hadde i hvert fall 6 ladestasjoner, alle ledige. Og inne på senteret, forsvant Olia i buikkene.

Det er irriterende. Hun er uten telefon, så vi får ikke tak i henne. De 20 minuttene vi lader, passerer, og vi bruker dyrebar tid på å være på et handlesenter vi like gjerne kunne vært på i Kvadrat, Jærhagen, Forus, Hillevåg, hver plass i vårt ganske land. Jeg er så fortvilet at jeg går rundt og roper på Olia, der inne i senteret, og jeg spør til og med en vekter om hjelp. Vi skulle vente på henne utenfor en sportsbutikk. Irina smetter rundt et hjørne, og da vi er tilbake, er Olia vekk.

Vi finner henne lenge etter. Storfornøyd. Hun har kjøpt seg en bukse, hun går i. Ikke et øyeblikk hadde hun tenkt vi lette etter henne, eller det var noe i veien.

Klokken var med dette blitt nærmere to, og vi var allerede i dårlig tid for et tett program. Nå kom vi oss i alle fall over til Strømstad, til Sverige, og der stoppet vi ved kjøpesenteret som dukket opp for oss ved veien. Det er jo litt sørgelig at det er blitt slik, at all handel skjed ved slike sentere, der det er oversiktlig og greit å parkere, og hvor det er lett å finne frem til, fordi de ligger like ved hovedveiene. Strømstad senter er unektelig en større perle, men der vet vi verken om vi får parkert, eller om det er butikker å handle det vi trenger i.

De to-tre timene i Sverige tilbrakte vi i dette senteret. For dette fikk vi kjøpt litt godteri og vin, litt mat for kvelden, og ei bukse til meg. Vi spiste også ved et av spisestedene ved senteret. Også det typisk våre dagers «mangfold». Liksomitaliensk med pasta og pizza, liksomamerikansk med burger og pommes frites, liksom texmex og liksomsushi. Alt sammen laget og servert av de samme kokker og servitører, antagelig fra Tyrkia eller noe sånt. Altså ingen av landene det ble servert fra. Og maten var deretter, helt uinspirert.

Men den mettet. Og så var det å reise ned til sentrum, og se det fra bilen, før det var å reise tilbake til Norge. Med hard kjøring inntil fartsgrensen på de raske veiene, rakk det tilbake til Sarpsborg igjen, og nytt besøk på amfiet der. Der fikk lille Irina gaven vi ikke fant til henne i Strømtad, en dukke i serien Lol, favoritten om dagen. Gleden hennes satte også butikkpersonalet i godt humør. Dette overvant alt for Irina, dagen var fullkommen.

Jeg fikk hanglet oss inn til senteret med badeland, også. Strengt tatt er det et hotell, og det heter «Superland», men det er jo hotell av en av kjedene, og jeg har ikke noe spesielt lyst å reklamere for dem. Vi var for slitne til å gå inn i badelandet. Klokken var også nærmere seks, og over det. Irina hadde også mer enn nok glede å kle av og på den nye dukken hun hadde fått. Hun satt på gulvet og var storfornøyd.

Så var det å reise tilbake til Moss, til loftværelset vårt i villaen ved stasjonen. Olia laget middag av den svenske maten, og Irina og jeg lekte i vei med nye og gamle dukker. I morgen er det nytt forsøk på cruiseskip, og denne gangen håper vi å klare det bedre.

Skulle på Cruise til Kiel – havna på Bastøferja til Moss

Det var planlagt som et eventyr, men ble et helt annet eventyr enn planlagt. Dette er historien om hvordan vi skulle stå opp tidlig og reise med El-bilen til Oslo, for å ta et todagers cruise til Kiel, men i stedet havnet i et rom på loftet i en villa i Moss.

Yes.

Jeg har et godt hode, men det skjer kortslutninger der av og til. Vi har sjelden vært så godt forberedt. Vi hadde liksom tenkt på alt. Jeg hadde igjen og igjen sett hvor lang tid det tar å kjøre til Oslo, til forskjellige tider, på forskjellige kartprogram, og til og med forskjellige nettbrett, mobiltelefoner og PCer.

Båten skulle gå fra Oslo klokken 1400. Vi måtte være der en time før, altså klokken 1300. For å være på den sikre siden, beregnet jeg det til at vi skulle være der klokken 1200. Sånn at det ble litt slingringsmonn. Yeah, right.

I hodet har jeg at det tar 8 timer med bil til Oslo. Så da må vi av gårde hjemmefra klokken 0400. Det er veldig, veldig tidlig. Så tidlig at det ikke kan kalles morgen, det er natt, og litt sånn at det kan ødelegge døgnrytmen litt, å stå opp da på natten. Fra klokken 0500 kan jeg stå opp, og la det være vanlig dag. Når det kniper, klarer meg med mindre søvn en periode. Særlig når det er mye som skjer, og jeg er på reise.

Men jeg tenkte det var fint når Google maps og Apple-kartene skrev det tok 7 timer til Oslo i bil. Ganske så greit tok den beregningen også plass i hodet mitt. Vi trengte ikke reise klokken 0400, det holdt med 0500. På syv timer ville vi fremdeles være i Oslo til 1200. Og om det knep, så hadde vi godt med slingringsmonn til klokken 1300, en hel time.

Det er jo litt pinlig. Jeg mente det holdt å sette å vekkerklokken 0430, «siden det tidspunktet allerede var plottet inn på telefonen», mens kona insisterte på 0400. Klokken 0400 våknet vi, klare og fine i hodet. Og jeg, vet dere, tenkte jeg skulle benytte den ekstra tiden til å dusje, barbere meg, og rydde og vaske litt på kjøkkenet. Praktisk talt alt var gjort dagen i forveien, i god tid, Olia hadde pakket, alt var klart.

Men vi somlet det til klokken 0500. Og så tjue minutter ekstra, til 0520.

Fremdeles hadde vi god tid etter min bergening. I hvert fall grei tid. Men jeg så det var forskjell å kjøre elbil på sakte veier i godt vær, enn å kjøre på E18 i mørket på natten, i pøsregn. Jeg hadde et håp om å komme meg til Lyngdal, før første lading.

Flekkefjord

Det var sjanseløst. Ladingen måtte skje på Flekkefjord. Og da var det bare drøyt en mil igjen på batteriet. Dessuten nærmet klokken seg allerede sju. Og vi fikk ikke laderen til å virke.

Det er litt panikk. Vi står med batteri til å reise ingensteder. Om morgenen i regnet. Og med billett til et cruiseskip som skulle legge fra kai om 7 timer. Hoppsan. Plutselig var det litt stress.

Årsaken til at batteriet ikke tok lading, var at bilen ikke var skrudd skikkelig av, og dørene låst. Med det på plass, ladet bilen. Men når bilen var ferdig ladet i Flekkefjord, skjønte jeg at dette kunne bli trøbbel. Vi hadde ikke engang tid til å snakke med den russiske damen i kassen i butikken, der i Flekkefjord. Vi måtte bare smile og vinke, og skynde oss av gårde.

Kristiansand

Så var jeg i en situasjon jeg har vært i så altfor mange ganger før. Svært dårlig tid, svært mye stress, og i tillegg måtte svært mye på do. Slik kjørte vi inn mot Kristiansand. Kona hadde fått en lynleksjon i hvordan finne ladestasjoner på displayet i bilen. Det kunne hun nok klare, men hun er ikke lokalkjent, og det satt litt inne at det måtte være hurtiglading, og Grønn kontakt.

Vårt første forsøk ledet oss av hovedveien, og utover mot Søgne. Jeg stanset straks, gjorde mitt toalett første og beste sted, satte meg i bilen, og fant selv en ladestasjon i Kristiansand. Også den lå litt utenfor byen, oppe ved noe som het Renovasjonskraft eller noe sånt, 5 km ekstra å kjøre, hver vei. Og også der fikk vi problemer med å få ladingen startet. Vi var ikke ferdige og ute av Kristiansand igjen, før klokken var nærmere 1000.

Det begynte å bli temmelig håpløst. Vi kjørte på, på de gode, brede og raske veiene mellom Kristiansand og Arendal, bare for å registrere at på den måten å kjøre, så kom vi ikke lenger. Vi måtte lade allerede i Arendal. Og nye 20 minutter går.

Fra Arendal og utover, var det krise. Kona var naturlig nok sint og oppgitt, det var jo jeg som mente vi ville rekke det fint om vi kom av gårde klokken fem, og jeg hadde vært helt avslappet om morgenen, ikke skyndet på i det hele tatt. Jeg kunne ikke skjønne selv heller, hvordan jeg kunne få det inn i hodet at det kunne ta 7 timer til Oslo med elbil, når det er det som står på kartangivelsen for en vanlig bil. Som om ladingen vår ikke teller. Og den times sikkerhetsmargin jeg hadde, ryker fullstendig, og vel så det, til ladingen.

Det var dårlig stemning. Jeg sa det til lille Irina, på 4, vi trenger litt optimisme nå, litt positivitet. – Kakaja krasota! sa den lille, – så nydelig! Om høstfargene på trærne. Det lettet på stemningen.

Porsgrunn

Spikeren i kisten ble slått inn i Porsgrunn. Om vi hadde hatt et håp, om kanskje å kunne klare det, noen minutter før avgang, om vi slapp med en kort lading til, og alt gikk mirakuløst, så ble dette håpet lagt dødt.

Kona fant igjen et ladepunkt for oss, i Porsgrunn. Hun er en herlig kone, det beste jeg har, men hun har denne egenskapen at hun blir veldig serviceinnstilt som passasjer i bil. Og denne serviceinnstillingen går på bekostning av reell hjelp. Hun har veldig lyst til å bidra å finne riktig vei, så lyst, at det spiller litt mindre rolle at den veien vi sammen finner, er den riktige. Så hun finner en ladestasjon, hurtiglading, Chademo, i Porsgrunn. Det er jo vår type.

Vi havner langt inne i et boligfelt. Latterlig langt inne, uten GPS og navigering i bilen hadde det vært sjanseløst å finne. Det gikk til høyre og venstre i gater uten veimerking, uten trafikk, og med bolighus på alle sider. Nær et uhell var vi også, da vi helt glemte vikeplikten, i farten etter å finne denne forbaskede ladestasjonen. En bråbrems reddet oss.

Til slutt kom vi til en bom. Olia gikk ut og sjekket, den lot seg ikke åpne. Ladestasjonen hun hadde funnet, var nødt til å være på en arbeidsplass. Ikke noe Grønn kontakt.

Jeg måtte til med mobilen, 4G, ladekart til Grønn kontakt, og finne ladestasjon ved Telemarksporten. Dit kjørte vi. Men fra Porsgrunn til Oslo er det knapt nok tiden og veien. Cruiseskipet var nødt til å gå uten oss.

Kanselering

Jeg surrer mye, og gjør mye feil. Men jeg har gjennomføringskraft, og kan jobbe med god intensitet for å få det til å gå allikevel. Flyet kan være i skikkelig trøbbel, men det vil alltid lande. Og det vil være etter en fin tur, med gode minner.

Nå skjønte jeg at jeg måtte ringe til Color Line. På ny var det opp med 4G, finne telefonnummeret, ringe, og få ombooket billetten. Det kostet en latterlig høy sum, så høy at det alltid vil være et argument mot å prøve å reise på ny en annen gang. Men det var i det minste mulig. Å utsette én dag gikk ikke, det var fullt, sa de. Men to dager gikk, altså torsdag, overimorgen.

Parkeringen jeg hadde betalt, fikk jeg refundert. Med det var det noen penger spart, men et nytt problem gitt: Å finne parkering i Oslo for to døgn. Det var ikke sikkert det ville bli penger spart, egentlig.

Og så hadde vi et annet problem. Vi måtte finne overnatting disse to nettene.

Raske søk på mobilen, på 4G, viste at de hadde badeland i Tønsberg. Det kunne jo være gøy. Så kan vi overnatte der. Olia er økonomisk, hun vil ikke på dyre hotell, i alle fall ikke når det skjer sånn, ved en feil. Det var også grunnen til at Oslo ble avvist som en mulighet, det er sikkert dyrere der. Vi har også slekt og venner det kunne være aktuelt å besøke, men vi ville ikke komme sånn overrumplende, med problemene våre.

Vi valgte altså Tønsberg. Olia fant en billig bolig på airbnb, viste meg den, og bestilte og betalte for to dager. Jeg var bare glad for å få en ny plan på plass, sånn at turen ville bli gjennomført. Flyet vårt var på ny i rute, bare en litt annen rute.

For virkelig å understreke hvor umulig det hadde vært, tok ikke bilen lading der i Porsgrunn. Vi måtte prøve en gang til, og bruke et nytt kvarter.

Tønsberg

Nå hadde vi plutselig god tid. På de utmerkede veiene mellom småbyene i Vestfold kunne vi kjøre som vi ville. Vi kjørte av hovedveien også, for å se litt på Sandefjord, og prøve oss på flyplassen der, sightseeing, som vi kaller det. Stemningen var på ny upåklagelig.

Så var det Tønsberg, der vi ladet på Nøtterøy, ruslet litt rundt, og ellers kjørte litt på måfå i sentrum. Det var fint vær, sol og varmt, og Olia fant noen epler som hadde falt ut på veien fra et epletre. Irina løp også rundt og koste seg. Alt var velvære.

I bilen var det litt verre, for det var notorisk med betalte parkeringsplasser her i byen. Til og med ved butikken, måtte man betale. Det var ingen steder å stå gratis, og vente. Vi ønsket kontakt med husverten vår. Ankomsten skulle være mellom 1500 og 1700, og vi var litt tidlig ute. Uvant som vi er med airbnb, visste vi ikke at vi egentlig hadde adressen allerede.

Vi parkerte ved jernbanestasjonen, og satt i bilen, mens jeg sjekket dette her. Olia sa boligen skulle være ved jernbanen, noe som virket litt rart, all den tid det var her vi var.

Og så, i mailen, kunne jeg, som er kjent i Norge, se at det var bekreftelse på betalt værelse i en villa – i Moss.

Moss

Kona gav opp.

Hun forlot bilen. Det ble mye for henne, hun hadde jo allerede hatt kvaler, hvorfor vi straks bestilte to netter, og ikke først én, så én til, eventuelt, om vi var fornøyde. Nå hadde vi fått i en helt annen by.

Jeg vet riktignok hvor Moss er. Det er ikke et sted man kjører til fra Tønsberg, når man skal til Oslo, men det er ingen katastrofe. Jeg plottet inn Moss og adressen på bilens GPS, og fant det var en time å kjøre. Kjipe greier, men ingen katastrofe.

Verst er det kanskje for Irina, som mister badelandet sitt. Men vi får finne på noe morsomt for henne i stedet. Kanskje har de badeland rundt Moss også? Har man bil, er man mobil, da kan man kjøre et stykke for å komme dit man vil.

Olia roet seg også, da hun fikk høre at det ikke var så veldig langt, og heller ikke lenger vekk fra Oslo, å reise til Moss. Hun satte seg i bilen, og vi reiste av gårde.

Ny optimisme.

Vi kjørte radig av gårde, fulgte navigeringen på bilen, helt til de ville ha oss inn en vei som førte ingen steder, bare ned til en kai

Det ble en ekstra runde i rundkjøringen, før jeg gikk med på det. Så var det gjennom bommen, som viste seg å åpne seg automatisk, da den skjønte jeg hadde elbil.

Og i stedet for cruiseskip – Bastøfergen!

Der fikk Irina seg en friskis.

Fra kaien i Moss var det bare noen meter til boligen vi skulle i. Og slik havnet vi her, i et loftværelse i en villa ved Jernbanestasjonen i Moss, i stedet for i en fin lugar i et cruiseskip til Kiel.

 

Med elbil fra Stavanger til Bergen, og videre til Kvamskogen

Denne helgen kjørte jeg Kia soul electric fra Sør-Rogaland til Bergen, og videre opp til Kvamskogen for å gå en liten fjelltur. Dette er en post for de som planlegger å gjøre det samme, og som ennå ikke har prøvd seg på en lengre utfart med elbil.

Nå i sommerhalvåret kjører jeg uten varmeanlegget på, og har derfor en rekkevidde på opp mot 180 km når bilen er fulladet. Jeg hadde ikke varmeanlegget på under denne turen heller, annet enn i korte perioder, for å fjerne dogg på vinduet i regnværet. Der det var mulig, gjorde jeg dette i nedoverbakker, der batteriet uansett ble ladet. Noen ganger åpnet jeg også vinduet for å få ut doggen, et middel nok ikke alle er villige til å anvende. Turen hadde gått helt fint å gjennomføre, uten denne kanskje litt overdrevne økonomiseringen.

Stavanger – Bergen

I hvert fall startet jeg fra hjemmet mitt på Ganddal med cirka 84 % oppladet batteri. Så batteriet var ikke fulladet en gang, og jeg startet ikke fra Stavanger, men fra Jærsiden av Sandnes. Det betydde et par ekstra mil.

Likevel gikk det helt trygt og fint å komme seg til Aksdal, som er stedet jeg hadde sett meg ut for å lade. Jeg bruker Grønn Energi, og foretrekker dem, fordi de for meg ser ut til å være enklest. Der er det bare å registrere meg hos dem, med ladebrikken jeg fikk da jeg kjøpte bilen, og så går det hele automatisk. Jeg sveiper denne brikken ved automaten jeg lader fra, og så får jeg ladet. Beløpet blir trukket automatisk fra visakortet jeg har registrert hos dem.

Her må mer erfarne elbilbrukere korrigere meg, men sånn jeg har forstått det vil Bilkraft (fra BKK) at jeg skal bruke en app på telefonen, og Fortrum vil at jeg skal betale inn penger på forhånd. Ikke noe av dette er noe for meg. Derfor er jeg villig til å planlegge litt nøyere, slik at jeg skal få ladet med Grønn Energi på veien.

Dette var første gang jeg ladet i Aksdal. Jeg måtte bruke GPSen i bilen for å finne frem, de står litt bakom, det var ikke opplagt å finne dem. Men med GPS og Set as destination gikk det selvsagt fint å følge den blå streken som kommer (enkleste vei dit er å gå inn på menyen for kjøringen, velge oversikten over ladestasjonen, og trykke på den man vil til). Jeg ruslet litt inne på senteret mens jeg ladet, og fant at den hadde stoppet av seg selv ved 84 % da jeg kom ut. Så det går virkelig fort.

Med de 84 % kom jeg meg helt frem til Bergen. Det var heller ikke noen alvorlig rekkeviddeangst involvert. Det eneste var at da jeg kom ut fra fergen ved Halhjem, så viste rekkevidden 50 km. Den gikk ganske raskt ned til 40 km, og ved Nestun og deromkring hadde jeg bare litt over 20 km. Det er godt å ha litt å gå på, om det skulle bli problemer, for eksempel at man ikke finner ladestasjonen, eller den man hadde sett seg ut, ikke virker.

For meg gikk det helt fint. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg hadde igjen da jeg kjørte inn i Klostergarasjen, mellom 10 og 15 et sted, i hvert fall ikke mindre. Der, i den parkeringshallen finnes det 12 ladestasjoner, type 2, gratis, når man ellers har betalt parkeringsavgiften. Her falt det meg ikke inn at disse 12 kunne være opptatt. Det var de heller ikke, men det var bare en ledig da jeg kom i fire-tiden. For å bruke type 2 lading må man ha en spesiell ledning, som jeg har kjøpt, men som man nå vel må få i det man kjøper bilen? Den er mer effektiv enn vanlig stikkontakt, men ikke i nærheten av hurtiglading.

8 timers lading hadde jeg frem til bilen var fulladet, stod det. Med det lot jeg den stå over natten. På morgenen stakk jeg ned og flyttet bilen, sånn at andre som ville lade, skulle få min plass. Sånn solidaritet må vi ha med hverandre, vi som har elbil.

Bergen – Kvamskogen

Årsaken til at jeg var i Bergen var at vi skulle gå en liten fjelltur i Kvamskogen. Det er i fjellet, så det er mer krevende for elbilen å kjøre. Vi er også nå i overgangen mellom sommer og høst. Mer høst enn sommer, særlig på vei hjem var det mye regn, og ganske kaldt. Likevel hadde min fulladede Kia Soul Electric nok kraft til at vi kom oss trygt frem og tilbake, uten å lade på veien. Da vi kom tilbake til Bergen hadde vi så vidt over 20 km å gå på. Men vi kjørte altså uten varmeappartet på, noe som gav oss litt ekstra arbeid, og litt ekstra kulde.

Denne turen var ikke noen utfordring for bilen. Verre vil det kanskje bli i vinter, da vi vil prøve på ny. Da går det nok ikke å holde varmeapparatet av. Og de vil batteriet være svekket på grunn av kulden. Vil vi likevel komme oss frem og tilbake, så vi får ladet i Åsane? Det gjenstår å se. Ny post vil komme når vi prøver oss, i vinter.

Bergen – Hjem

Da vi kom hjem lørdag kveld var det to ledige ladeplasser i Klostergarasjen. Der stod bilen og ladet godt over natten, slik at den var fulladet da jeg satte hjemover søndag formiddag.

Det var nå ren sjarmøretappe. Bilen er kjekk å kjøre, jeg veksler mellom å høre på radio og på USB, og er ikke redd for å bruke displayet til å se på kart og sjekke strømforsyning og batteri og det hele.

Planen var å lade på Stord, Lervik. Men da jeg kom dit, hadde jeg over 60 % igjen på batteriet, og det fristet ikke å fylle opp de 20 prosentene som ville bringe meg trygt hjem. Særlig siden jeg ikke var helt forberedt på at avkjørselen skulle komme så raskt. Jeg kjørte forbi, rett og slett.

Det var jo ikke så farlig å lade på Aksdal. Jeg tenkte jeg kunne være påpasselig der, og bare fylle lite grann opp, så jeg kom meg hjem, og kan lade i garasjen. Problemet var at det var kø. Og uvant som jeg er, stilte jeg meg ikke i køen, men stod liksom litt diskret unna. Det gjorde at det var flere biler som kom til før meg, og jeg brukte mellom én og to timer ekstra, der. Det var unødvendig. Når ladingen først er i gang, går det raskt. Så raskt at ikke var tilbake før bilen var fylt opp mer enn jeg hadde tenkt, opp til 71 %.

Med det kom jeg meg lett hjem.

Moralen er å bruke lademuligheten på Stord. Den er mindre populær, og det er sjeldnere kø. Ellers gav det skikkelig mersmak. Elbilen kan trygt brukes.

Eksamensferie til Kristiansand!

Det var bare en overnatting, en kjøretur og en eksamen. Men herre min hatt for et eventyr det ble. Dette er historien om hvordan Olia og jeg tok med oss Irina og bestemor på tur til Kristiansand, for å avlegge vår eksamen i tysk.

Det blir en lang post, men det er den verdt.

Min første langtur med elbil

Det begynner slik sånne turer skal begynne, når det er jeg som står for dem. Vi satte oss rolig (nei, hektisk) inn i bilen sånn cirka klokka tolv, tidspunktet vi skulle være hos mor, bare for å se at bilen ikke hadde tatt lading gjennom natten. Den stod ennå på sine 55 %, 79 km.

Før det hadde jeg fått brukt morgenen til å se gjennom noen tyske oversettelser. Det var 8 av dem, og jeg hadde fått gjort 3 før onsdag. Så var det omtrent 1 til dagen, før jeg nå altså hadde et par igjen denne reisedagen. I tillegg fant jeg at UiA hadde lagt ut en til, som jeg ikke hadde fått med meg – altså 9. Jeg fikk gjort meg ferdig med den syvende før familien våknet, og det ble slutt på arbeidet. I tillegg var det en såkalt Wiederholung, repetisjon, med samme type oppgaver som til eksamen, som gjensto. Dem var det 5 av, og jeg hadde gjort fire siden torsdag. Den siste ville jeg også ha gjort før eksamen. Som altså var i dag.

Men når familien er våken, Olia og Ira, er det frokost og aktivitet. Da er det ikke lett å slippe unna til lesing. Dessuten skulle vi reise. Vi måtte pakke. I kjent stil hadde vi ikke pakket en ting før det gjaldt. Og som vanlig går jeg rundt meg selv i hva jeg skal ha med og ikke, i pakking er jeg helt elendig, bruker mye lenger tid enn alle andre. Olia fant i tillegg ut at hun skulle vaske kjøkkenet, typisk henne, impulsiv som hun er.

Det var derfor vi ikke kom oss ut før omtrent klokken tolv. Den som var klar, var lille Ira på 3 og et halvt. Hun satte seg i bilen et kvarter før tiden, og ventet tålmodig. Hun skulle til Kristiansand, med mor og far og bestemor. Hun gjorde alt riktig, og hadde sitt livs opplevelse, som så mange ganger før.

Det er klart det er en kalddusj når bilen ikke er ladet opp. Det har skjedd én til to ganger før, og jeg kan ikke si sikkert hva som er problemet. Det virker hver gang, like selvsagt som at ladingen av telefonen virker, men så er det plutselig gått noe galt. Jeg sjekker selvfølgelig at alt lyser og er riktig når jeg lader bilen, men så er det altså noe som skjer etter jeg har gått, som stopper ladingen på det den var. Mystisk.

Vår opprinnelige plan var å kjøre til Flekkefjord, lade der, og så kjøre videre. Til Flekkefjord er det 10-11 mil. Med 79 km igjen, gikk ikke det. Dermed ble det lading på Ben’s kafé, klassikeren, et av få ord på norsk det er riktig å skrive med apostrof. Den er innarbeidet.

Vi hadde også fått en positiv nyhet, denne morgenen. Turen var selvfølgelig ikke planlagt, hvem skulle tro det, at vi planlegger tur? Vår plan var å kjøre til Kristiansand mandag morgen, og så kjøre hjem igjen etter eksamen, sånn som sist. Fredagen introduserte mor for meg at det kanskje ville være bedre med hotell, og overnatting i Kristiansand.  Samme kveld gikk Olia med på det. Og lørdag formiddag, klokken 1107, skriver jeg mail til Grønn kontakt, for å høre om jeg egentlig var registrert der. Jeg var det i sin tid, men med en email-konto jeg visst ikke lenger får tilgang til, og med en ladebrikke jeg aldri har brukt. Virket det fortsatt? Og hvordan virker det?

Den mailen svarte de på innen vi reiste søndag. Sånt blir det fornøyde kunder av. For oss var det veldig viktig, jeg fikk kommet meg inn på siden min, registrert Visa-kortet, og forsikret meg om at hurttigladingen kom til å virke. Så det var en virkelig god, og en virkelig dårlig nyhet, jeg hadde å si til mor da vi kom frem til henne. Klokken var omtrent kvart over tolv. Mor var helt klar.

Livet er lystigere for den som tester skjebnen litt, man må friste den litt for at det skal skje ting. Ta litt sjanser. Mor hadde forslag om å kjøre om Bryne og Undheim, med det argumentet at de som bor på Bryne alltid gjør det. Vi bor riktignok på Klepp stasjon, det vil si mor gjør det, men vi kjørte nå likevel denne strekningen, selv om den kanskje er litt lenger, og vi var litt knappe på elektrisiteten i bilen. Den var nede i omtrent 70 km. Til Ben’s kafe registrerte mobilen 55 km, med det som nok er korteste vei, over Frøyland, Figgjo og Ålgård.

Men jærveiene over Undheim er mye finere og mer spennende. Derfor valgte vi dem. Det ble litt rekkeviddeangst, årets nyord i 2013, typisk Språkrådets nyord kanskje akkurat litt spennende det året de vinne, men så er det slutt. I dag er det så mange ladestasjoner og elbilenes rekkevidde er såpass lang, at man skal være bra sprø for å opparbeide seg noe angst. For oss var det sånn at vi måtte passe litt på. Skulle det gå noe galt med Ben’s kafe, måtte vi finne et alternativ innen et par mils omkrets. Mor satt med mobilen på nett, og fulgte med på at laderen på Ben’s var ledig og at den virket. Jeg fulgte med på hvor langt det var igjen, og hvor mye strøm vi hadde igjen. Det var litt lite slingringsmonn.

Etter litt famling med de forskjellige laderne, fikk jeg satt brikken i, eller sveipet brikken over, bare for å se at ingenting ble satt i gang. Nå var det godt å ha medhjelpere. Olia og mor så det var noe graps på den, limet den hadde vært festet til papiret i konvolutten den kom i. Den hadde aldri vært brukt, nå var limet størknet. Men Olia gned det av, og med det ble brikken registrert. Og så begynte bilen å lade!

Det var første gang. Og det var en opplevelse. Vi har hatt bilen 2,5 år, så det var sikkert på tide. Vi gikk inn på Ben’s kafe, kjøpte en is til Irina. Mens vi satt og spiste, ble bilen ladet opp. Rikelig.

Dermed var alt trygt og godt og kjekt. Irina frydet seg i tunellene etter Moi, og fikk også fart på norsken, med «kjempestor» og «kjempeliten» tunell, her var det rikelig av dem. Ellers har hun stort sett kjørt i Ullandhaugtunellen, og den er jo ikke stort å snakke om. Vi kjørte forbi Flekkefjord, den nye veien utenom Kvinesdal, og til Lyngdal, hvor vi ladet på ny. Det gikk som en lek. Olia og mor gikk og handlet litt i Kiwi-butikken som var åpen, Irina var så fornøyd at hun ville verken ha is eller snop, og så var bilen ladet til 62 %. Det var rikelig for strekningen Lyngdal – Kristiansand, hvor vi skulle parkere, og etter planen lade på nytt.

Den siste biten sovnet Irina. Barn har det greit sånn. De sovner når aktiviteten er slutt. De er på maks, og så er det ferdig. Jeg fikk Olia ved siden av meg til å være moderne kartleser, det vil si skrive inn hotellets adresse i navigasjonssystemet. Hun skrev bare gatenavnet, og ikke tallet, derfor endte vi litt håpløst første gangen vi stoppet. Men så var det bare å ordne seg, og kjøre dit vi skulle.

Det skal dog sies: Hotellet har misvisende reklame, og ikke akkurat atypisk i våre dager. De lokker med parkering og lading, det står på nettsidene at hotellet har parkering og lademuligheter, men parkeringen er i et parkeringshus. Og ladingen er med registrering og drøy pris. Også parkeringen koster penger, den er ikke en del av den ganske dyre regningen, men det har jeg inntrykk av er standard for mange hoteller nå om dagen. Ikke at det er så mange å velge mellom, det er kjedehotellene som brer om seg i absolutt alle byer, og de kjører sitt løp, som gjør eierne til blant de rikeste vi har i dette landet her.

Men det er sånn verden har blitt. Vi kan ennå ha det gøy i den. Vi får sjekket inn på et vis, og jeg kjører bilen inn i parkeringshuset under. Jeg bruker mitt kort til å få åpnet porten, og jeg finner ladepunktet, der jeg stikker inn den nye, fine ledningen jeg har kjøpt. Type 2, som det heter. Jeg betalte sikkert overpris for den på Ålgård Auto, men jeg måtte ha den, og jeg måtte være sikker på at det var riktig og at den virket. Dessuten hadde jeg ikke tid til å vente på en bestilling over nettet. Jeg kjøpte den lørdag, i går, vi reiste søndag, i dag.

Nå stod laderen i bilen og i kontakten. På bilen var registrert ca 36 km igjen å kjøre. I morgen er det eksamen. Klokken er sånn henimot fem. Vi går opp til hotellet, for en kveld i Kristiansand.

Kveld i Kristiansand

Kristiansand er en nydelig by. Det er sørlandet, og i solen i mai, varmt nok om kveldene til at mange er ute i lette klær. Irina var i hundre og massevis over alle aktivitetene hun kunne være med på, og Olia lurte på hvorfor i all verden vi bodde i Rogaland, når vi kunne bo her. Jeg ville også mildt sagt være med på en byrunde, en lekerunde langs stranden, men det var tross alt eksamen. Jeg måtte lese. Alle de andre gikk ut.

Det må jeg innrømme, det var en kraftanstrengelse nå å lese tysk grammatikk. Jeg var trøtt også, etter hektiske dager, og lang reise. Så det var vekselvis noen minutter på ryggen, og mange minutter hektisk analyse av tyske setninger. Jeg kom meg gjennom nesten tre av fem oppgaver, før Olia var på rommet. Hun var også sliten, og måtte slappe lite grann av. Stort lenger kom jeg ikke med tysken. Det var en oppgave om bruk av genitiv og en om kasusbruk som gjensto, begge oppgaver av en type som ikke var i noen av oppgavesettene jeg hadde gjort. I tillegg var det to oversettelser jeg håpet å få sett på.

Men det var ikke så lett. Mor og Irina kom også, de ville ha mat. Jeg ble med dem, mens Olia ville være på rommet og slappe av.

På veien gikk jeg ned for å sjekke bilen, som skulle være fulladet, nå som jeg hadde ny, type 2, ladekabel. Men den gang ei, på ny hadde ladingen sviktet. Og denne gangen var det en klar årsak. Man måtte registrere seg og bruke telefonen, og styre, og betale. Jeg flyttet bilen med de samme 36 km som jeg ankom med. Til universitetet og tilbake er det bare noen kilometer, men jeg hadde på ny et ladeproblem. Vi måtte finne et godt ladepunkt før vi reiste hjemover i morgen. Det var noe jeg hadde å tenke på midt i alt det andre ganske hektiske som skulle vente.

Først var det altså pizza. Det var kjempegreier. Irina ville ha pizza. Det skulle hun få. Dyr, god pizza, på italiensk vis, ikke noen av pizzakjedene. Spaghetti Carbonara bestilte vi også. Og vin. Mor har lyst på vin, og jeg må jo stille opp, hun gjør jo hele denne reisen for vår skyld. Hun er barnevakt for Irina, mens vi har eksamen. Det er klart hun kan ikke sitte der og drikke vann, eller vin alene. Og når man skal bestille vin, kan man ikke bestille glass. Man må ha hele flasken. Så fikk jeg eventuelt lese med litt vin i kroppen. Sånn må det bli. Irina fikk Cola. Hun storkoste seg.

Og det var virkelig kjekt. Irina kan ikke så enormt mye norsk, og mor kan ikke russisk i det hele tatt, men Irina er veldig kommunikativ, og bruker det hun har til å lage det gøy. Hun er bare så vidt over tre år, men hun får opp stemningen, med frydefulle utrop, artige påfunn og kreativ bruk av de ordene hun har. Og hun spiser rikelig, både av pizza og carbonara.

Så er det tilbake til hotellet. Vi går langs sjøkanten. Irina får ny fart på norsken. Snakker med måkene, hiver steiner i vannet, balanserer på kanten, er helt i toppform.

Klokken er vel rundt ti da vi omsider er tilbake. Jeg setter meg til med tysk, men nei. Det må bli søvn. Det har vært en lang og begivenhetsrik dag.

Hektisk morgen

For første gang på veldig, veldig lang tid våknet jeg av vekkerklokken. Klokken var sju. Vi hadde omtrent en time på oss. Så måtte vi av gårde, for å ha god tid. Haha, sånn skulle det ikke bli. Det skulle bli en marerittmorgen med alle ingredienser, en skikkelig øvelse i stressmestring.

Jeg måtte jo virkelig se på de oppgavene i repetisjonsøvelsene jeg ikke hadde sett på før, jeg måtte se hva slags svar de ønsket. Egentlig var planen å våkne sånn i fem-seks tiden, sånn jeg pleier, og få lest litt skikkelig. Nå var det bare å skrive raskt inn løsningsforslagets svar, og se til at jeg forstod det. Så var det ned for frokost.

Jeg var ikke spesielt sulten, men trikset i meg et speilegg og en slags brødskive. Et par kopper sterk kaffe, espresso. En croissant. Så var det opp, å la Olia få spise også. På vei opp til rommet skulle jeg bare ordne med regningen, vi skulle jo sjekke ut denne dagen også, og vi ville ikke være ferdige med eksamen før klokken tre. Men heisan! Visakortet mitt lå ikke i telefonen der det pleier. Det er kritisk, for det er eneste tilgang på penger jeg har. Og det er det jeg brukte for å komme meg inn i parkeringshuset. Om en drøy time starter eksamen.

Oppe på rommet går jeg på do, og akkurat i det jeg sitter der og gjør meg ferdig, kommer lille Irina, stuptrøtt, og vil inn. Når hun ikke får det, blir hun rasende, og hylgråter. Mor og Olia driver og pakker og ordner, for å sjekke ut, og sørge for at Irina har klær gjennom dagen. De får ikke med seg at det hadde vært veldig fint om jeg fant kredittkortet mitt. Jeg vil ha Olia til å spise frokost, noe hun nekter, og alle har vi forskjellige løsninger hva som er best for Irina, som fortsatt hylgråter.

Her vet jeg best, i likhet med de to andre, Irina må få sove mer. Hun var i seng klokken ti, og kan da lett sove til ti. Men hun ble akkurat for stimulert og irritert til at det ikke gikk. Kanskje ville hun ha litt mat? Litt leker? Det var forslagene til de to andre. Mor ville også gjerne ha ansvaret, og sende oss av gårde til eksamen. Det hadde hun for så vidt rett i, det hastet jo litt etter hvert.

Jeg stakk ned i parkeringshuset for å se om kortet lå der, i bilen. Og joda, der var det. Jeg hadde bare slengt det fra meg etter å ha brukt det til å åpne porten. Så var den ute av verden. Da så alt mer lovende ut.

Jeg la meg litt ved siden av Irina, for å se om hun kunne sovne, noe hun ikke kunne. Men hun fikk noen minutter helt uten stress, far er jo aldri stresset. Det er aldri noe han skal, som er viktigere enn Irina. Alt annet kan vente. Verden kan stoppe. Irina må kjenne at far klarer alt, og er der, alltid.

Så kan vi gå. På vei ned får jeg til og med lurt i Olia litt frokost. Her er vi gode begge to. Det er bare noen minuttter, men likevel nok til at vi får helt følelsen av en rolig frokost. Med te, og greier. Jeg betaler også for hotelloppholdet. Klokken nærmer seg halv ni. Men det er ikke så langt fra setnrum til universitetet, vi rekker det helt fint. Alt ordner seg.

Olia rasker også med seg litt mat i en serviett, så kjører vi.

Ved bommen i parkeringshuset stikker jeg visakortet i, bare for å få meldingen: Kortet er ikke tillatt. Porten åpner seg ikke.

Det er jo et reelt problem, når det er under en halv time igjen til eksamen. Jeg løper opp i resepsjonen, der sier de at det ikke er de som driver parkeringshuset, det er Aquarama, og de har ikke åpnet ennå. Kjekt å høre. Jeg får noen instruksjoner, betale i automaten, og ringe i calleren og si det er Eivind, så skal hun komme. Jeg løper ned igjen, finner automaten, betaler gode 210 kroner, kjører bort til bommen – kort ikke tillatt. På ny virker det ikke.

Nå haster det veldig. Det er under 20 minutter til eksamen, og vi er ennå ikke ute av parkeringshuset. Så gjelder det å finne ut av sentrum, opp til universitetet, og inn i riktig bygg og rom. Det er kritisk. Jeg ringer på callere både her og der, sier det er Eivind, og får noen svar på sørlandsdialekt jeg ikke helt klarer å oppfatte. Vi løper opp til badelandet, kanskje er de åpnet likevel? Som krydder er det en der som spør Olia om noe hjelp, og serviceinnstilt som hun er, hjelper hun ham med smil og god tid, de snakker rett og slett sammen, peker og forklarer.

Jeg vil gjerne ned i parkeringshuset, i tilfelle hun kommer fra resepsjonen. Og jeg løper ned, mens Olia står igjen. Etter hvert kommer Olia også. Jeg prøver en annen caller, den til resepsjonen, ved døren. Mens jeg ringer der, kommer en slags vaktmann, vaktmester, en som driver og kjører noen traller. Han har nøkkelkort i kjede med Scandic rundt halsen. Jeg spør ham. Han sier ring på calleren, si du må ut, så åpner de.

Jeg kjører bort. Ringer som bare det, han står ved siden av. Og nå, endelig åpner de for meg. Klokken er 0849. Eksamen begynner klokken 0900. Nå gjelder det virkelig at vi ikke møter noen hindringer på veien!

Fem minutter rødt lys

I alt styret som har vært, har vi ikke fått sjekket adressen til universitetet. Vi vet bare det er universitetet. Navigasjonssystemet i bilen har bare adresser. Her er det Olia som mirakuløst husker det har noe med Gimle å gjøre, og skriver inn noe med Gimle, Gimlekollen. Så ligger det sikkert i nærheten. Vi har jo kjørt dit to ganger før, før jul, så med en gang vi kommer i riktig rundkjøring, skal vi finne frem. Vi må bare komme ut av sentrum.

Vi har svingt til høyre, og til venstre igjen, da vi må stoppe for rødt lys. Stoppe. Alt er dødt. Det er rødt lys alle steder vi kan se. Ingen biler eller mennesker. Aller venter for rødt lys, i alle retninger, ser det ut til. Etter en stund ser vi hvem som har grønt lys, de som kommer mot oss, og skal til venstre, slik vi også skal. Et par biler derfra kommer, og kjører. Et par biler kommer også opp bak oss, og ved siden. Fotgjengerne får gå over veien. Bilene i tverrgaten foran oss får kjøre. Så får bilene som komer i mot, kjøre en gang til.

Alle har vel stått for rødt lys? Det er spesielt når det er noe som virkelig haster, og lyset bare ikke vil skifte. Vi stod vitterlig  fem minutter. Fra 0849, til 0854.

Eksamen

Nå var det ikke lenger mulig å rekke det. Ved neste sjanse var det også rødt lys, men nå bare med vanlig ventetid, et lite minutt. GPS-en ville ha oss en annen retning enn dit vi skulle, men nå kjente jeg meg igjen, og ignorerte veiledningen. Vi kom inn på rett vei, kjørte til universitetet, fant parkeringsplass, og begynte å se oss om etter avdeling D, som vi skulle til. Det var i hovedbygget, vi måtte spørre oss litt frem, så fant vi det. Folk i et nabokontor var vennlige og låste opp, når vi forklarte situasjonen.

Så var det å legge fra oss tingene, hente det vi trengte, og sette oss til på plassene som var ledige. Jeg visste vi hadde flere problemer, for eksamen er digital, og jeg hadde da jeg kort forsøkte å finne ut av det kvelden i forveien, ikke klart det. Jeg ante ikke hvilket program jeg skulle bruke, bare at jeg hadde gjort det før, til jul. Heldigvis var det en IT-konsulent i lokalet, hun kunne hjelpe. Og når det var gjort, kunne eksamen begynne. Omtrent tjue til tjuefem minutter for sent.

*

Det gikk selvfølgelig helt fint med eksamen. Det er kjempegøy. Jeg har jo holdt på med disse repetisjonsoppgavene og oversettelsene de siste dagene, og nå var det en til. Helst litt lettere og kortere enn repetisjonsoppgavene hadde vært, særlig var oversettelsen det. Det som – litt uventet – voldte problemer, var den såkalte «Frei Text». Dette hadde jeg knapt sett på, eller øvd i, jeg antok at jeg kunne tysk greit nok til å skrive om hva som helst. Men jeg gjør det altfor omstendelig, og begynner å flikke på innholdet også, ikke bare på tysken. Det er sikkert ikke mange der inne som tar bort hele setninger og avsnitt, fordi «teksten ikke ble så bra». Som om noen andre enn sensor kommer til å lese den, eller bry seg.

Til jul satt jeg tiden ut under eksamen, og rettet og sjekket og kontrollerte. Nå var det tyngdekraften ved navn Irina som trakk meg. Etter eksamen var det badeland, og jeg visste jeg hadde gjort grammatikkoppgavene og oversettelsen helt greit nok. Det er ikke så mye å vinne på å bruke en time på å kontrollsjekke. Jeg så raskt gjennom, og måtte bruke mest tid på «Frei Text», der knotet jeg det til.

Men anyway, litt over klokken to var jeg ferdig. Eksamenstiden var frem til tre. Olia var ferdig en liten halvtime før meg. Nå var det en voldsom og velkjent følelse av frihet, neste eksamen er over et halvt år til, i november eller desember, vi har praktisk talt ingenting å gjøre (annet enn jobb og oppussing, men det er en annen sak!) – vi er fri!

Bading

Før vi kunne reise tilbake, måtte jeg bruke nettet ved universitetet til å sjekke hvor jeg kunne lade bilen. Det var omtrent 3 mil igjen å kjøre. Jeg ville også finne ut hvordan jeg kunne lagre min egen eksamensbesvarlse, for den til jul var det jo litt kjedelig at den forsvant ved levering, siden har jeg ikke sett den. Jeg liker å beholde eksamenene mine som et minne, selv om jeg aldri ser på disse minnene, eller vet hvor de ligger hen. Alt dette tok litt tid.

I tillegg var det fotografering, for vellykket, og ferdig, eksamen. Så var det å kjøre tilbake til hotellet, noe som ikke var så vanskelig. Og så var det å kjøre inn i det samme parkeringshuset. Jeg håpet å få det på samme døgnpris jeg allerede hadde betalt, det skulle vel egentlig være en selvfølge, synes jeg, det var jeg egentlig klar til å insistere på, men det fikk vi ta når den kom. Nå var det inn til badeland – til Irina!

I vinduet ser vi henne med en gang. Hun løper i den søte badedrakten sin, med svømmebriller på, og kaster en badeball i vannet, og hopper etter. Hun enser ikke i det hele tatt at vi banker på vinduet, og vil ha kontakt. Mor, som kommer et stykke bak, får det imidlertid med seg.

Det er rett inn, for meg også. Det er veldig kjekt i garderoben å høre Irina rope og fryde seg, papa! far! om en annen. Hun er ellevill da jeg kommer ut, nå skal vi bade!

Hun er som alltid ustoppelig. Det er veldig god plass, på en hverdag, det er varmt vann, og vi kan være der så lenge vi vil, når vi først har betalt oss inn. Irina har kun svømmebriller på, men er veldig nær ved å lære å svømme, i en alder av tre år. Det er ingen opplæring, bare lek. Hun flyter i vannet, jeg holder henne litt, eller tar henne med en gang hun begynner å kave.

Det ene bassenget er ideelt. Vannet rekker henne til halsen. Så hun kan stå selv, og bestemme selv, når hun skal svømme, og når hun skal nedi med foten. Sirkelbassenget med strøm er også flott, strømmen gir litt fart, sånn at hun kan ligge og flyte. Hun er fullstendig uredd for å få hodet under vann. Enkelte ganger svelger hun vann også, hoster, harker og brekker seg, bare for å si «enn gong te!»

En kjempeaktivitet som ble en favoritt for lange stunder var at vi begge dukket under og så på hverandre med svømmebriller. Det er god trening, for hun flyter selv, mens vi gjør det. Og så kan vi svømme bitte litt fremover, noen desimeter. Hun har overhodet ikke teknikken for svømming, hun kan flyte, og kave. Litt.

Mor begynner å bli bekymret for tiden. Vi skal jo hjem igjen også, etterpå. Jeg er aldri bekymret for tiden, lar alltid Irina leke så lenge hun vil. Men her har jeg også en mor å ta hensyn til. Etter en halv time ekstra bading etter at mors bekymring slår inn, får vi Irina med oss. Helt uten protester. Jeg får til og med litt tid i badstu, for mor og Irina bruker tid på å vaske håret til den lille, fullt av klorvann som det har blitt. Også det helt uten protester, helt greit, alt.

Og på vei ut trykker jeg på calleren igjen, da kortet ikke virker. Jeg har betalt, og skal ut. Og ut slipper vi.

Hjem igjen

Nå var det bare en ting som gjensto, av viktig og vanskelig. Vi måtte finne hurtigladestasjonen i Kristiansand. Det var i Vesterveien 21, rett utenfor sentrum, og Olia skrev det inn i GPS-en, med litt problemer. Nå hadde vi to ganger hatt litt misvisende GPS, selvforskyldt, med at vi ikke hadde skrevet riktig adresse, og siden vi ikke hadde det denne gangen heller, stolte jeg ikke helt på den. Litt merkelig fikk jeg den heller ikke til skikkelig på systemet for «nærmeste ladepunkt» i bilen.

Det gav litt komplikasjoner. Rett foran tunellen ut av byen er det en rundkjøring. Der syntes jeg det var veldig rart å kjøre rett frem, slik GPSen ville ha det. Så jeg svingte til høyre. Der havnet jeg i en enveiskjørt gate. Så jeg måtte kjøre helt rundt, til delvise protester fra mine to kartlesere og hjelpere, mor og kona. Ennå var det rikelig med strøm på bilen, et par mil, så det var ikke bekymringsfullt, men det er likevel å ønske å ikke kjøre ekstra, når rekkevidden går ned mot null.

Ved andre forsøk svingte jeg til venstre, i rundkjøringen, bare for å havne nede ved havna. Tredje forsøk kjørte jeg rett frem, som GPSen sa – og så visste det seg det var en bitte liten avkjørsel til en liten parkeringsplass, mellom rundkjøringen og tunellen. Der var også laderen.

Det var ikke det beste stedet å stå. Nær ved en trafikkert gate, med utsikt til industrihavnen, og ingenting å verken gjøre eller kjøpe. Men Irina sov, mor og Olia snakket, og jeg spiste mat og drakk saft – og fikk sett på noen tyske gloser. Gloseprogrammet går sin gang, selv om eksamen er slutt. Nå fikk jeg mange av glosene jeg virkelig hadde bruk for, men det er ikke så farlig. Jeg kunne dem sånn cirka, og hadde alternativ. Ladingen går også veldig greit. Omtrent et kvarter. Så kan vi kjøre videre.

Nå var det bare velstand. Problemer nå var at det var litt i varmeste laget, det hendte biler foran oss kjørte litt sakte, altså sånne problemer som ikke gjør noen verdens ting. Greit kom vi oss gjennom Mandal, Vigesland og Lyngdal, før vi en stund deretter hadde en mat- og ladepause i Flekkefjord. Eller, for å si det sånn, både bilen og passasjerne måtte lades. Irina hadde sovet tungt omtrent hele veien fra Kristiansand, noe hun søtt og koselig nektet for selv,og hun var på ny i toppform med pølser, brus og pommes fri. Hun spiste lenger enn oss alle, fortalte oss på norsk og russisk alt som var spennende rundt oss, det vil si «mange hvite busser» og «en stor gigant» av en pommes frites. En annen var «bitte liten».

Klokken var vel henimot ni, da vi kjørte derifra. Det betydde at vi ikke hadde sjanse til å være hjemme før klokken ti, noe som egentlig var målet. Men det var ikke så farlig. Irina sovnet litt på ny, på vei mot Gjesdal, og det mørknet da vi nærmet oss hjemme. Vi hadde et par mil igjen på bilen, noe vi tok med knusende ro. Nå kan vi dette.

Det var bare to dager, men opplevelser nok for en hel ferie. Og inni dette, fikk vi også tatt eksamen.

*

Krydder – eller: kort oppsumert!

Dette er kortversjonen.

Natten før vi skulle på langtur til Kristiandsand tok ikke bilen lading.

På et tidspunkt i dag morges, var det 45 minutter til eksamensstart, Irina var nettopp våknet og gråt vilt over at mor og far skulle gå, bilen hadde 3 mil igjen elektrisitet, og jeg fant ikke Visa-kortet mitt. Det var kortet jeg hadde brukt på parkeringsautomaten, og som jeg skulle bruke for å åpne bommen.

Etter det fant vi kortet – men fikk det ikke til å virke.

Da vi endelig, endelig, kom oss ut, hadde vi ti minutter på oss til eksamensstart. Fem av disse minuttene ble brukt på ett eneste rødt lys. Trege røde lys kan være irriterende når man egentlig har god tid. Prøv når det står om minutter, til noe så viktig som eksamen.

Vi kom drøyt ti minutter for sent til universitetet. Så gjaldt det å finne rett lokale.

Omsider, da vi hadde kommet oss inn i lokalet, og satt oss ned på rett plass, visste verken Olia og jeg hvilket dataprogram vi skulle bruke. Fra hennes plass, bak meg, hørte jeg blipp-blopp datalyder, upassende i et eksamenslokale.

Og dette var bare morgenen, med eksamen. Før det var det en hel tur til Kristiansand, med en bil jeg ikke hadde fått ladet før vi begynte, og en fantastisk kveld og dag rundt selve eksamenen. Irina hadde det strålende, bestemor fikk det som en ferie, og ikke en barnevaktsjobb, og for Olia og meg var det bare krydder å avlegge litt eksamen, i tillegg til alt det andre spetakkelet.

Dette var et omriss. Senere kommer detaljene. Nå er det leggetid. Det vil si, detaljene er kommet. De står i posten.

Tur til Nærbø i ny bil – Kia Soul Electric i bruk

Nå har regnet kommet til Rogaland. Grått, trist, høstregn. Alt er vått, himmelen er hvit og grå, det blåser og er kaldt og surt. De i overkant fine sensommerdagene vi har hatt så lenge nå er det slutt på. Kortbuksen må inn i skapet, selv for en som tviholder på varme og sommer, slik som jeg. Turer med Irina i vognen eller i bæremeisen vil fremover være mer realistiske. Det har vært trolsk, nesten magisk og unaturlig vakkert å gå, så å si alene på solrike hverdager, mens den virkelige verden er på jobb.

I går hadde vi den reelle dåpsturen, jomfruturen, for vår nye bil, Kia soul Electric. For første gang var min kone, Olia, og vårt lille barn, Irina, med i bilen. Hjem fra bilforretningen kjørte jeg alene, da teller det knapt. Programmet var å hente et barnesete, kjøpe litt klær og andre ting vi kanskje trengte, kanskje stikke innom NAV så Olia kunne kopiere litt, litt forskjellig, og på Jærsiden fra Ganddal.

Det er uvant å kjøre automatgir etter et halvt liv med manuell. Foten beveger seg mot clutchen, som her er bremsen. Det er noe uvirkelig av at bilen triller av seg selv når man setter den i Drive, og at den står av seg selv i bakker. Jeg kjenner heller ikke helt størrelsen på bilen, og er ikke familiær med ryggekamera, så å snu bilen i gaten vår her ble kronglete og tungvint. Nedover Elgveien gled det imidlertid fint, og oppover Kvernelandsveien føltes det allerede naturlig og vant å kjøre bilen.

Den går som en drøm. Den er lynrask på gassen. Oppvarmet ratt syntes jeg var noe stort tull, før jeg prøvde det selv, og fant at det var riktig så behagelig. I kaldt og surt høstregn er bilen også kald og sur, det dugger på rutene, og er ekstra, små vanskeligheter alle veier. Men varmeapperatene og varmepumpen fikk snart skikk på tingene, og behagelige kjøreforhold.

Huset vårt står halvoppusset i høstregnet. To vegger er uten kledning, men med nye plater og etterisolering. En vegg er uten kledning, og med gamle plater, altså ikke skiftet helt ut og etterisolert ennå. Det tar lang tid å få det gjort. I den lange finværsperioden vi nettopp hadde, ble både Olia og håndverkeren småsyke, slik at det gikk 2-3 dager tapt. De nye plankene ligger klare i oppkjørselen. I garasjen er asfaltplater og glava. Alt er kjøpt inn og klart. Det er bare å få det opp.

Oppussingen har gitt Olia blod på tann. Hun er interessert i andre gamle hus å kjøpe, og pusse opp. Økonomisk er vi neppe i stand til det ennå, men det forhindrer ikke Olia i å følge med på markedet, hun har til og med vært på en visning, og fulgte med på en budrunde for et hus i gamle Stavanger. Nå kunne vi kombinere kjøreturen vår med å se på ulike hus i mer landlige omgivelser, ute på Jæren.

Derfor kjørte vi fra Klepp stasjon over Laland, og ned til Tu og Kåsen, for å komme til Bryne. På veien svingte vi også av lite grann for å sjekke tilstanden til huset min avdøde bestemor og bestefar en gang eide, jeg tror det er revet og bygget opp igjen. Det er veldig forandret fra sånn det var, også siden kommunen har bygget så mye om i området rundt, og ekspropriert eiendom fra oss. Der det før var gjerde, trær og hage, er det nå veier. Kåsen er ikke som det var.

Så kjørte vi videre, ned til Bryne og M44, der vi bestemte oss for bare å kjøre videre. Olia har kjøpt spikerpistol, hun kjøpte den fra en fra Nærbø, så nå kunne vi jo se hvordan Nærbø så ut. I ny bil rørte vi ingenting, ingen radio, på displayet var kartet som er der som standard. Olia snakket og snakket, Irina sov, trygt og godt.

Også Nærbø er forandret. Det vokser til med moderne hus, rekkehus og fancy bygninger også der, skjønt, den gamle skolen må være den samme. Sentrum må vel være større enn det har vært. De har fått rundkjøring, og greier.

Vi kjørte bare gjennom, og snudde. Olia hadde på veien fått øye på et hus til salgs, vi ville se nøyere på det. Det gjorde også at vi måtte kjøre samme vei tilbake, noe jeg ikke liker. Alltid nye veier er mottoet for meg.

Huset til salgs var en gammel kombinasjon av butikk i underetasjen og privatbolig over. Sånn var det mange av her hos oss tidligere, praktisk å bo like over jobben, men det er langt færre som velger en slik løsning for livet sitt, nå. – Alt er på internett, sier Olia.

Huset lå ved siden av en elv, og like ved hovedveien. Det er praktisk når man har ting å selge, upraktisk når man vil ha et sted å bo. Irina våknet også av at vi stanset, og løp og ramlet rundt på gårdsplassen, klar til å utforske alt mulig.

For å unngå å kjøre samme Jærvei hjem igjen, det er vel E39, så smatt vi straks til venstre, inn det som viste seg å være en blindvei. Blindveien var riktignok skiltet, men var så skikkelig bygget og hadde fartsgrense på seksti, det var jo nesten utrolig at en slik vei skulle føre ingen steder. Som den gjorde. «Følg skiltet, Eivind, nordmenn spøker aldri med slike ting», sa Olia.

Så svingte vi inn til Salte, til Orre, alle nye veier vi kunne finne. Vi havnet på samme vei jeg sykler under Nordsjørittet, og kom ved den store rundkjøringen på sørsiden av Klepp fra den fjerde veien, den vi «aldri» kommer fra. Deretter var det til Jærsenteret, det som egentlig var målet for den lille turen vår. Olia ville kjøpe klær til meg.

Det gjorde hun til gangs. Flere tusen kroner, og mange forskjellige plagg. Det er sjelden hun har både mann og visakort tilgjengelig på en gang. Vi snappet med oss en jakke til henne også, i tillegg til alt vi fant til meg. Lille Irina koste seg i butikken, og løp rundt mellom plaggene, og nysgjerrig på speilene.

Den lange jærturen vår med omvisning og kronglete kjøring tok 5 mil av de cirka 15 bilen er villig til å gå på en lading. Det er rikelig med energi igjen. Fortsatt er jeg så usikker på bilen at jeg driver ikke rundt og trykker på knappene for å teste dem, jeg vet ennå ikke hvordan jeg finner frem til informasjon om hvor nærmeste ladestasjon er, hvor økonomisk jeg kjører, hvordan jeg skal høre radio og musikk, ting jeg vet bilen kan, men som vi ikke gjør ennå.

Det var veldig koselig å ha kone og barn i egen bil, som en voksen mann. Når jeg kjører bilen kommer jeg ikke på at den er elektrisk. Den er veldig behagelig å kjøre, veldig behagelig å sitte i. Mitt førsteinntrykk er som da jeg prøvekjørte den, at dette er en veldig god bil. Fortsatt er jeg overbevist om at jeg har gjort et godt kjøp, og med tiden blir jeg mer overbevist, ikke mindre.

Min første bil – En Kia Soul Electric

I går kjøpte jeg min første bil. Jeg tok med meg min lille datter, såvidt over ett år, og gikk de omlag 8 kilomteterne det er til bilforhandleren Kia Sørvest i Bedriftsgaten, Sandnes. Den lille vognen jeg hadde henne i var kjøpt på Finn.no for et par hundre kroner, og den var i tillegg løsnet i et feste, slik at det ikke gikk an å stille den inn. Lille Irina måtte sitte helt oppreist. Jeg øvde også russiske gloser fra Anki, i tillegg til å snakke med henne, og forklare henne alt vi ser, slik jeg alltid gjør.

Mot slutten mistet lille Ira tålmodigheten. Jeg var selvfølgelig veldig sent ute, skulle vært der klokken 1100, gikk hjemmefra nærmere halv tolv, og visste selgeren hadde avtale med ny kunde klokken 1300. Med i historien er at jeg tenkte å plukke med meg et barnesete på veien, på Coop Mega, Brueland, for de som er lokalkjent. Setet var imidlertid så stort at det var aldeles upraktisk å bære det med meg, sammen med vogna, og barnet. Der Irina var utålmodig og sikkert ville sove, eller i hvert fall hvile, skifte stilling, så gikk jeg på for å komme oss frem, slik at jeg kunne ta henne ut av vognen. Flere ganger forsøkte jeg å fikse vognen, slik at jeg kunne legge den ned.

Plutselig smatt Irisjka ut av hele vognen. Ramlet ut, er riktigere å si. Min østeuropeiske kone liker å bygge opp vognene med tepper og madrasser, slik de gjør der hun kommer fra, og det gjør det vanskelig å feste selene som vi i Norge er så opptatt av. Det er en illustrerende forskjell der, vi er fanatsik opptatt av sikkerhet, de av at barnet skal ha det mykt og varmt og godt. Jeg festet selene likevel, sånn noenlunde, for den lille vognen er lett å skli ut av, og det gjorde hun, på tross av selene. Rett på pannen. Smokk i asfalten.

Så Irina hylgråt de siste par hundre meterne, og hadde en stor, stygg, blå og rød kul i pannen, med et lite, åpent sår, og en liten stein i det, den samme steinen som laget såret.

Sånn foregikk handelen.

Irina sluttet å gråte, jeg fant meg litt Espresso, som de tilbyr, og ventet riktig så tålmodig, til selgeren hadde god tid for oss. Vi ville ikke trenge oss på, siden vi uansett var forsinket. Vi fikk en rekke instruksjoner, om knapper og utstyr, som jeg sikkert har betalt for, men aldri kommer til å bruke, og allerede ikke husker.

Da klokken ble ett, overtok en annen selger instruksjonsrunden. Særlig viktig er det jo at jeg klarer å skru motoren av og på, og klarer å bruke alt som er nødvendig, blinklys, fjernlys. Et minstemål av det store displayet ville jeg også vite om, skifte fra kart til radio, for eksempel, og få instruksjoner om hvor mye strøm som var igjen, og hvor langt jeg kunne kjøre.

En litt klein situasjon oppsto da all informasjon var gitt, og det ikke var mulig å utsette noe lenger. Vi kunne jo ikke kjøre noe sted. Lille Irina hadde jo ikke noe barnesete. Til overmål var det ikke plass i baksetene. Der lå reservehjulene. Med i historien hører det at jeg fra Coop Mega ringte Kia Sørvest, for å høre om de hadde barneseter der, noe en dame i en slags sentral sa hun trodde de hadde. Men hun klarte ikke å sette over til noen som visste for sikkert, og jeg gikk sedvanlig bekymringsløst på, sikker på at jeg ville greie å fikse meg ut av ethvert problem som kunne oppstå.

Med lille Irina på armen gikk jeg den knappe kilometeren opp til Kvadrat, det store handlesenteret, der måtte de vel ha barnesete? På veien gikk vi til og med forbi Biltema. Der sovnet Irina, på armen, og gav enda en ting for meg å tenke på. De hadde barneseter på Biltema, men ikke for Irina, bare fra 4 år og oppover. På Clas Olsson traff jeg en gammel kjenning, gammel venn, Espen, vi hadde mye med hverandre å gjøre da jeg gikk på ungdomsskolen, en tid med store forandringer for meg, men nå hadde jeg ikke tid og anledning å snakke med ham igjen, jeg hadde ting å ordne, sovende barn på armen. Barnesetene på Clas Olsson var ikke noe for oss.

Neste forsøk var Coop Obs. Der håpet jeg også å finne en handlevogn med barnestol, så Irina kunne ligge ned. Det fant vi ikke. Det var allerede i bruk, ingen visste hvor.

Jeg satte meg ned på en Cafe like ved, hurtigmat, plaststol, rød. Irina på armen, sovende. Jeg øvde noen russiske gloser, ulike betydninger av ordet «stoff», ulike betydninger av ordet «sting», tømmerhogst og å «flotte seg», mange ord og mange betydninger, men fant vel ikke helt konsentrasjonen. På nettet sjekket jeg hvor lenge Kia var åpent. Det var til fire, halvannen time til. Irina med det stygge såret i pannen. Tung og trygt i søvn.

Det var en del problemer. Selv om de skulle ha barnesete på Obs, ville det bli tungvint å bære det sammen med barnet, og uansett ville det ikke være plass i baksetet.

Jeg ringte min mor, som var opptatt, noe jeg visste. Det var bursdagen hennes, og jeg tenkte å overraske henne med å komme på besøk i bil for første gang. Ellers pleier jeg jo å spasere de 8 kilometerne fra Ganddal til Klepp Stasjon. Før jeg fikk Irina løp jeg, eller syklet. Vanligvis måtte mor alltid kjøre meg hjem igjen. Noen ytterst få ganger har jeg tatt toget ut, aldri hjem, faktisk. Det vil være en stor lettelse for mor å slippe å være involvert i våre transportproblemer, trenger vi bil, låner vi hennes. Mor tipset om Tonje, min søster.

Tonje kunne hjelpe, hun og mannen hennes, Espen, var på jobb i Stavanger-området, og skulle snart hjem. De regnet med å slutte rundt halv fire. De kunne godt plukke meg opp.

Men det skal ikke være lett. Telefonen jeg bruker er en iPhone 5, overtatt fra min mor, fordi det var en del problemer med den. Knappen til å skru av skjermen er veldig treg, vanskelig å få til å virke, batteriet er dårlig. Den nye Kiaen kan koble seg opp med telefonen gjennom Bluetooth, noe vi gjorde. Så glemte jeg å skru av batteriet, og skru av skjermen, slik at begge deler sugde batteriet ned mot null. I lommen lå den og gned seg, og startet programmer og tull og tøys, som nesten tok knekken på batteriet. Fra halv fire i Stavanger-området er det akkurat ikke tid nok, kanskje, til å rekke å hente meg på Kvadrat, og kjøre til Kia, før de stengte.

Irina med det store stygge såret i pannen. Min søster Tonje er lege, sånn i halvtankene tenkte jeg det ville være fint om hun fikk se på såret. Kanskje sovnet Irina vel lett, og vel tungt, hun ramlet jo ut av vognen, praktisk talt rett på pannen.

Jeg gikk ned til Kia igjen, så de kunne hente oss der. Da kunne vi kjøre ut bilen, om det ble stengetid. Jeg drakk ytterligere en del Espresso. 3-4 stykker. Ble høy i hodet av det.

Klokken fem over fire kom de, Tonje og Espen, og lille, nyfødte Noah. Irina kan sitte i barnesetet til David, som er i barnehagen. Såret til Irina måtte tørkes. Tonje, Espen og de to barna satte av gårde hjem til oss, mens jeg hadde ytterligere et par ærender.

Først nå kunne jeg kjøre min nye bil, min første.

Foreløpig er det som å kjøre en bil man låner. Man er livredd for å krasje, at det skal skje noe. Jeg er ikke vant med bilen, ikke vant med automatgir. Bremsene hogger til. Giren har en innstilling som skal lade batteriet i nedoverbakke, det er lurt å bruke den, selvsagt, men jeg er ikke vant med hvor fort eller sakte det går, og kjørte rykkete, og uvant. Hver brems var bråstopp. Den hogger til.

På Kvadrat fikk jeg ikke til å starte bilen. Det hadde også skjedd da jeg prøvekjørte. Jeg måtte ringe forhandleren, faktisk. Nå hadde jeg verken batteri eller telefonnummer. Men jeg husket hva det var, man måtte trykke bremsen inn. Så starter den.

På Coop Mega, Bygg og bo, var barnesetet utsolgt. Så det kunne ikke bli noe besøk til mor på bursdagen hennes.

Hjemme var min kone Olia med Irina. Jeg laget spaghetti i en fart. Vi spiste alle sammen. I garsjen er så mye verktøy og utstyr til oppussingen av huset at bilen måtte stå ute i gaten. Jeg kjenner ikke bilen, rygget som en snåling, og satte bilen så langt ut, at jeg måtte starte den på ny, og parkere bedre.

Foreløpig er det en hvit elefant. Det er sikkert en veldig bra bil vi vil få veldig mye glede av, den er mye kjekkere å kjøre en mors polo, men ikke har vi barnesete, og ikke har vi plass til den, ennå. Så den står uti veien. Jeg har liksom lyst til å kjøre et sted.

Her står bilen på veien utenfor huset.