Første hele dag i Kiev, varmt og godt, bading og spising

Det at flyreisen var så behagelig gjorde også at vår første dag i Kiev ble en ordentlig feriedag. Det har den ikke vært så lenge jeg kan huske, alltid har det vært å sove ut og finne seg selv igjen etter en slitsom flyreise. I dag fikk jeg stått opp og trent, jeg fikk min morgenkaffe og gode frokost, vi reiste og badet, og til og med fikk jeg en gratis konsert rett borti nabobydelen Klovskaja. Endelig er det ferie, øyeblikkelig.

Jeg er ikke noen treningsnarkoman, veldig langt i fra, jeg trener om morgenen her, fordi det er de beste morgenene jeg kan tenke meg. Jeg hører In Our time, podcast fra BBC, løfter på vekter, har et bad i elven, og drar med meg noen kopper kaffe på det lille kaffestedet. Denne gangen var det om Midtsommer natts drøm og om Nero jeg fikk hørt, to ting jeg kan mye om fra før.

Hjemme var det som alltid en respektabel frokost, sirniki, som det heter, en slags form for stekte, friterte, ostekaker, basert på noe lignende Cottage cheese, men jeg har aldri sett det eller spist det andre plasser enn her. Så hadde vi et par timer før vi kom oss ut.

Det var veldig varmt, akkurat over 30 grader, akkurat litt mer enn jeg for min del trenger. Vi var med hele gjengen, inkludert babusjka og Tasia. Uvanlig lenge måtte vi vente på buss 118 over til strandsiden, men det var ingen utålmodighet og ingen problemer med å vente. Og når vi først er på, går turen raskt over.

Så er det det korte spaserstykket bort til selve stranden. Vi valgte høyre side av broen, når vi kommer fra Kiev, altså på nedstrømssiden. Og vi tøvet ikke før kom oss i vannet, som danskene sier. Vi var raske med det. Lille Irina hadde bitte litt sperrer til å begynne med, noen grenser hun har trått over tidligere, som på ny gjaldt, men hun var likevel langt foran alle fire åringer og også langt foran storesøster Tasia. Tasia er ikke storesøster, men søskenbarn, men her hos oss i Kiev skiller man ikke så nøye mellom søsken og søskenbarn. Med Tasia og babusjka på plass ble Irina passet mye bedre på enn hun pleier, og trenger, de er veldig, veldig forsiktige her nede.

Jeg er jo ikke forsiktig i det hele tatt, og rev av flyteringene Irina hadde på armene. Det er bare å komme tilbake dit vi har vært. Irina kan svømme. Hun kan hoppe. Hun er ikke redde for å få vann i ansiktet, eller hodet under vann, og også på eget initiativ dukket hun som bar juling. Men hun holder seg for nesen, når hun gjør det, og ordentlig stup har hun bare forsøkt der i Lyngdal, der det var en gutt som viste hvordan det skulle gjøres. Jeg håper hun finner tilbake til det i år, og at hun også knekker koden med at det ikke er nødvendig å holde for nesen når hodet går bortover under vann. Vannet renner ikke tilbake igjen, inn i nesen.

Så får vi se. Jeg smatt unna veldig jenteprat og jentelek med kone, svigermor og to jentebarn, jeg gikk bort til kafeen og fikk meg et par øl. Det har de veldig forståelse for, jeg tror sant å si de synes det er like greit å snakke og styre helt i fred.

Det ble mer bading, litt mer av alt, og så var det bort å spise middag på Kvartal, restauranten på stedet. Det ble et overdådig godt måltid, Olia fikk frie tøyler til å bestille, og de bestilte straks to hveteøl til meg. Så visste de at jeg ville være fornøyd. Videre kom det en suppe, et par lokale retter, og forsøk på pizza og hatsjapuri. Ingen av disse forsøkene ville passert i rettenes hjemland, men her gikk det fint.

Hjemme hadde dagen ennå litt overraskelser på lager. Jeg startet med det deiligste som er, å sove litt når man er behagelig trøtt. Det er godt. Men så var det mer aktivitet, klassisk konsert. like borti høgget, i nærmeste bydel, Klovskaja. Det var babusjka som var tipset, det er et kulturelt program som foregår over hele byen, gratiskonserter. Og denne var virkelig fin. Det var en liten kvartett som spilte, to unge gutter og to unge damer, konsentrerte og fine. Da jeg kom, gikk det i en divertimento av Mozart. Det var det siste av verkene jeg kjente i fra før, men det var et flott møte med ny musikk for meg. Og en god misunnelse om at musikk gjør seg best live, uansett hva slags type musikk det er.

Med klassisk musikk skal ingenting ødelegges med elektronikk. Da er det lyden fra instrumentene som skal bære. Her ble det selv om det var utendørs, veldig intimt og fint. Mellom hvert nummer var det en ung blondine som introduserte, og hun var helt åpenlyst glad for at det var så mange som kom, og at konserten gikk så fint. En fyllik på første rad gjorde sitt beste for å underholde litt ekstra, og den uerfarne konferansieren gjorde nok tabben ved først å fore ham litt med kompliment, han hadde jo brukt navnet Rostropovitsj, om den kvinnelige cellisten. Med det trodde fylliken det var fritt frem, å snakke og kommentere, og hun måtte til slutt be ham tie stille. Og det gjorde han, han hadde det fint på konserten han også, lett å se.

På vei hjem gikk jeg en veldig omvei. Jeg fikk kjøpt litt vann for tørsten, pløyet meg gjennom mange gloser, og kjøpt litt ekstra drikke for fremtiden på supermarkedet.

Sånn var vår første dag. Det blir flere slike.

Påskelørdag i botanisk hage

Plantene viser seg i vårdrakt her i Kiev. Men temperaturene hører ennå den kalde årstiden til. I dag var det første gang gradene krøp over i tosifret, og i solen var det sånn at det gikk an å gjøre seg tanker om kortbukse, men straks man er i skyggen, skjønner man at vinteren nødig slipper helt taket dette året. Nå er det i kveldingen, og jeg sitter på en benk i botanisk hage, og halvfrosset, i bukse, genser og ytterjakke.

Irina leker, og har gjort det i godt over en time. I samme lekeapparat, et de satte opp kort etter Maidan, da Ukraina på et øyeblikk skulle bli «mer europeisk». Her i botanisk hage betydde det noen apparat for handikappede. Sikkert greit det, men jeg har aldri sett noen handikappede bruke disse lekene, og heller ikke beveget seg inn, her inne. Men de funksjonsfriske barna koser seg som bare det i disse lekene. En gynge for barn i rullestol, bruker Irina og mange andre, til en slags vuggende båt, eller hva de leker at det er.

I dag morges fikk jeg kommet meg ut til treningen min igjen, etter en ufrivillig hviledag i går. Det gikk ikke strålende, var langt fra den piffen jeg er vant med, men jeg fikk nå løftet og skjøvet litt, og jeg fikk hørt et program om en tidlig muslimsk krigerdikter og om Aristoteles biologi. Da programmene var slutt, så var også treningen slutt. Jeg kostet på meg en dukkert i Dnjepr, aldeles iskald, ikke noe behagelig i det hele tatt. Men oppe igjen var det varmt og godt, og jeg kunne sågar rusle hjem i t-skjorten.

Hjemme hadde babusjka sett presidentdebatten i går, og hun kunne melde om en dundrende brakseier til utfordreren. Porosjenko har vært populær kun noen få måneder, det var de månedene han drev valgkamp og fløt på bølgen fra Maidan. Siden han ble valgt, har det gått rett nedover med Ukraina, og ukrainsk økonomi, og han har ikke vært i nærheten av å oppfylle noen av løftene han kom med. Ennå går det an å parere sånne anklager med Russland, og Krim, og Donbass, men mange ukrainere vet jo utmerket godt hva dette er for noe, og at det nok kanskje er en tynn unnskyldning fra ukrainske politikere ute av stand til å gjennomføre reelle reformer, at det er Russland som har skylden.

I alle fall parkerte komikeren Zelensky den sittende presidenten fullstendig, med slike rammende spørsmål. Zelenesky er Kolomoiskijs mann, den verste oligarken av dem alle, og jeg tror ikke et øyeblikk det vil bli noe særlig forandret, om den ene eller andre av de to blir valgt. Problemene i Ukraina er atskillig dypere enn som så, og ukrainsk politikk er viklet inn i et sånt system, at det er virkelig vanskelig å se noen egentlig vei ut. Skjønnmaling i vesten hjelper i alle fall ingen. Zelensky brukte også det retoriske knepet, å si at det er ikke jeg som stiller disse spørsmålene, der er alle folkene her på stadion, hele det ukrainske folk.

For eksempel: Hvis det er sånn at du er sånn i mot Russland, og vil boikotte alt russisk, og er i krig med Russland, hvordan har det seg, at sjokoladen din, Roshen, er til salgs i Moskva? Og gjør det bra? Eller: Hvorfor er gassen blitt tre ganger dyrere, når du sa den skulle bli billigere?

Det blir spennende å se hvordan det går i morgen. Mannen til søsteren til Olia reiser to dager til sin egen by, for å stemme, man må stemme der man kommer fra. Olia sier det er mange ting som gjør stemming vanskelig, for eksempel lange køer, og at det tar mye tid. Så er også ukrainske valg vanligvis preget av lav valgdeltakelse. Det er ikke så rart, når alle alternativene representerer det samme systemet, der det er en håndfull oligarker som står bak, og krangler seg i mellom om Ukrainas ressurser.

Jeg tror kanskje jeg skal ta en titt på den presidentdebatten, en gang jeg får tid, om jeg noen gang får det.

I dag gikk vi alle tre, lykkelige ut, for å reise til botanisk hage. Irina var kjempeglad, hun skulle se verdens fineste tre, magnolia, i full blomstring, og hun skulle leke på lekeplassen. Hun hadde tingene ferdig pakket fra jeg kom hjem fra morgentreningen. To vesker, og en ryggsekk. Det skulle ikke stå på lekene, i alle fall.

Så var det å la Irina løpe rundt og leke, mens Olia og jeg kunne slappe av i nærheten. Av og til gikk jeg rundt og tok bilder, av og til var det glosetrening, internett har jeg også på ukrainsk sim-kort, og så var det å snakke med Olia, og være med Irina. Olia er den minst tålmodige, og ville fra første stund til magnoliaene, men når Irina har med meg også, får hun den tiden hun trenger.

Hun fikk lekt riktig fra seg, før vi gikk over til den mer voksenvennlige vandringen rundt i det store hageanlegget, berømt fra sovjetisk tid. Irina lot seg villig fotografere med magnoliaen, og var helt enig i at dette var vakkert.

Så ble vi installert ved en kafé, der det ikke lenger gikk an å kjøpe øl, heller ikke under hånden. Dermed ble det bare Irina som spiste noe. Etter en kort stund måtte Olia gå, for nye ærender, mens Irina og jeg ble sittende en god stund ennå.

Klokken var fire. Nå er den snart halv sju. Det er ingen ting som tyder på at Irina er i nærheten av å få nok. Og jeg venter, jeg venter så lenge Irina bare vill. Om alle mine tekniske duppeditter går tom for strøm, ingen ting har det å si. Her blir vi, til Irina vil videre. Det er god påske, fra Kiev!

Siste dag i Kiev – klar for reisen hjemp

Klokken er 2030. Jeg har vært oppe siden 0430, liksom for å venne meg til det latterlig tidlige flyet vi skal ta. 0610 går det. Vi må av gårde i taxi klokken 0345. Helst skulle jeg sloknet straks, men babusjka har bestilt pizza til klokken 2200. Hun tenker at vi skal ha den med på flyet også. Jeg skriver posten underveis, og posten den 2330. Forhåpentligvis er vi i seng og i søvn, da.

Det får gå som det vil. Babusjka er altså virksom igjen, og jeg kunne med det komme meg ut om morgenen igjen. Det skulle redde et liv i metroen, i alle fall sørge for at noen unngikk ganske alvorlige skade. En litt eldre dame fikk et illebefinnende nederst i rulletrappen. Hun hadde fullt av bæreposer hun ville ha av, men fikk det ikke til for seg, og så så det ut til at hun fikk problemer selv også. Dette var helt nederst, der rulletrappen flater ut og man går over til fast grunn. Hun fikk ikke dette til, for plastposene lå og spant mot kanten, og hun var ikke i stand til å trå over dem, eller gå rundt. Hun måtte holde seg i rullebåndet, og liksom gå bakover.

Jeg var allerede i god fart nedover, for jeg visste jeg hadde dårlig tid. Fra 0430 hadde jeg vært våken, to timer hadde jeg brukt på å lese Majakovskij, fra 0630 var jeg på vei ut, nå var klokken snart syv. Planen var å trene raskt, og på veien hjem gå innom butikken, posten og et sted å kjøpe en ekstra koffert. Det stedet åpnet klokken 1000, og lenge etter det ville jeg ikke komme hjem, sånn at ikke babusjka skulle være der alene med Irina for lenge.

Det passet bra jeg var i god fart, for det var ikke mange andre i rulletrappen denne morgenen. Jeg spurte om hun trengte hjelp, og tenkte å geleide henne av, men hun trengte mye mer hjelp enn som så. Selv med min støtte kom hun seg ikke over plastposene sine, og ikke bare det, hun klarte ikke lenger å holde balansen. – Jeg er dårlig, sa hun hjelpeløst, og falt bakover. Det ville være en katastrofe, med rulletrappen som rullet på, og med plastposene som lå foran og hindret henne i å komme av. Jeg holdt henne fast, i armen, og kjente at her måtte jeg bruke alle krefter. Jeg måtte rett og slett hale henne opp og av, uten hjelp fra henne. Styrketreningen kommer til sin rett. Dette var ingen sak. En annen fyr kom til og ordnet med plastposene. Jeg så til at han snakket med henne, og at hun kom til seg selv når hun var på fast grunn. Alle andre dager skulle jeg hjulpet mer, men denne var virkelig spesiell, og som nordmann var det ikke så enormt mye mer jeg kunne gjøre. Nå måtte noen kanskje tilkalle profesjonell hjelp, og det er ikke jeg den beste til å gjøre, et land som ikke er mitt. Hun var også helt tydelig utenfor akutt fare.

Ærender

Treningen gikk unna med et program om et langt persisk dikt, det lengste diktet i verden faktisk, så et om Tsjekhov, et om islendingesagaene og et om de tre kongedømmer (engelsk: 3 kingdoms, vet ikke om det er oversatt slik til norsk). Alt sammen fra utmerkede In our time, med Melvin Bragg. Så får jeg trent både kroppen og hodet, akkurat som jeg liker det. Mellom øktene blir det noen svømmetak også. Alt er unnagjort på omtrent 3 x 42 minutter.

På vei tilbake er det gloser, og så er det ærendene. Først er det posten, det er Olia som er så glad i å bestille alt mulig, og hun rakk ikke å hente det selv før hun reiste hjem. Nå må jeg gjøre det for henne. Og med det roter jeg meg opp i ukrainske problemer. De vil ikke gå med på at jeg har SMS-en fra avsender og passet til kona, de trenger også et eller annet fra svigermor babusjka, og ber meg om å ringe henne. Alt er plaget av jeg omtrent ikke har batteri på telefonen. Så jeg må gå med uforrettet sak.

Kaffe på det lille kaffestedet går naturligvis mye bedre. Her får jeg slappet av, og lest flere gloser. Så er det innom butikken, og kjøpe kvoten og annen drikke vi trenger i løpet av dagen. Deretter er det bursdagsgave eller julegave til Irina, vi får se hva det blir. Og så er det den kofferten. Klokken er elleve i det jeg kommer hjem. Men da har jeg også fått gjort alt, utenom den postsendingen.

Det er deilig å spise frokost hjemme, og slippe å gå ut for å starte dagen på restaurant. Riktignok starter vi dagen på restaurant uansett, for Irina er sulten straks vi kommer ut, og vi går på den nye småfavoritten vår, like i nærheten. Irina vet nøyaktig hva hun vil ha, spaghetti carbonara, laks, potetmos og hjemmelagde poteter også. Alt på klingende russisk.

Deretter får vi omsider hentet postsendingen. Det dreier seg om noen bøker i begynnertysk, Olia tenker på Irina. Vi går hjem med dem. Klokken er omtrent tre. Mye av dagen er allerede unnagjort.

Kort bading

Så kommer vi oss i buss 118, og reiser over til venstre bredd. Vi går til høyre, denne siste dagen. Der er de meningsløse sandhaugene på stranden, men vi skal jo ikke ligge på stranden. Vi skal bade.

Og vi bader som vi pleier. Triksene til Irina er etablert. Det kommer ikke noe nytt nå. Det er voldsomme saker til 3-åring å være. Men ikke lenger noe spesielt til Irina å være.

Deretter er det øl til meg, slikkepinne og is til Irina, i tråd med tradisjonen. Det er veldig koselig å sitte sånn med en øl, på stranden, det er fint det ennå finnes land der dette er tillatt. Irina når sitte høydepunkt når hun har en slikkepinne i den ene hånden, og en ispinne i den andre.

Hun vil litt i hoppeslottet utenfor Kvartal. Jeg bestiller ikke noe mat der, bare øl til meg, kompott til Irina, bare drikke.

Så reiser vi hjem. Det har vært en kort dag på stranden. Klokken er så vidt over sju. Min plan er å spise pizza, og gå veldig tidlig til sengs. Den planen er altså endret av babusjka, som har bestilt pizza kun fra klokken ti.

Dermed kommer jeg til det som står i det følgende:

Jeg vet ikke hvor langt jeg vil komme i skrivingen, og poster litt underveis. Irina bader nå, og før henne, kan jeg i alle fall ikke legge meg. Alt er pakket, så vi er ganske klare.

Pizzaen kom nå en gang litt før klokken ti. Irina og lille Tasia flottet seg med en liten fest, pyntet seg med skjørt og greier. Jeg spiste pizza og drakk opp ølet jeg hadde igjen. Det er begrensede mengder, aldri fyll når Irina er med, det er ikke et aktuelt spørsmål. Men vi får jo slappet av litt, og cruiset inn ferien til mål. Først litt før elleve er vi i seng.

Klokken 0330 venter alarmen. Klokken 0345 er det bestilt taxi. Klokken 0610 går flyet. Det store spørsmålet er om passkontrollen vil gå bra. Irina har vært her lenger enn de 90 dagene lovlige for utlendinger. Vil jeg klare å overbevise dem om at Irina ikke er utlending? I det vi sovner er dette spørsmålet flere timer frem i tid. Vi er uten bekymringer, etter en veldig, veldig fin ferie. Som alltid.

Irina og jeg i Hydropark en dramatisk dag

I natt ble babusjka syk, så jeg må nå være med Irina døgnet rundt. Dermed er det slutt på morgentreningen og alle utflukter på egen hånd. Omstendighetene rundt er utenfor det jeg kommer til å blogge om. Men jeg kan utmerket godt skrive om hvordan redningskorpset i Hydropark i dag kom til nytte, da det viste seg et lite barn rundt 2 år var praktisk talt alene i vannet, fordi moren var døddrukken, og ute av stand til å følge med eller til å bevege seg.

Det der ble litt oppstyr, med politi og det hele. Det tok lang tid før jeg skjønte hva som var problemet. Irina og jeg badet jo også, helt vilt, som vanlig, og jeg sjenerte meg litt for badevaktene, om de kanskje skulle komme og forstyrre oss? Det kan jo se litt halvferdig ut, av og til, sånn Irina svømmer, dukker og fyker omkring, over og under vann. Men vi fikk være i fred. Derimot var det denne lille jenta i vannkanten, plutselig spurte badevakten om hun var alene, og så løp hun og hentet henne. Kort etter var de omringet av politi, flere badevakter, og det som senere viste seg å være vanlige folk på stranden. Disse tok vare på barna, så det ut til. Jeg vet ikke hvor mange som tilhørte den stupfulle moren, og bestemoren.

Klart ble det, imidlertid, da disse reiste seg opp. Og det viste seg moren knapt kunne stå på beina. Da var det også en kar som gikk omkring, og forklarte grettent og oppgitt hva som var hendt. Det var jo også ganske sykt. Barnet kunne druknet, mens moren satt stupfull noen meter unna. Den gretne mannen snakket litt slurvete russisk, så jeg fikk ikke helt med meg hvordan barnet hadde falt, eller hva som gjorde at det ble oppdaget dette barnet ikke var under oppsyn. Men det hadde skjedd noe, der en normal mor eller far ville vært på pletten øyeblikkelig.

Irina og jeg var nokså uberørt av dette. Vi hadde på tross av alt en ny, eventyrlig dag. Vi må ordne oss selv her nede nå, så da foretrekker jeg å spise måltidende utendørs. Også frokosten. Irina, derimot, ville spise hjemme. Det fikk hun lov til, om enn den ble litt innskrenket. Sånn i tolv-tiden kom vi oss ut, og etter å ha vært litt på lekeplassen utenfor, kom vi oss også videre for å spise. Irina villa ha pommes frites og ketschup, artig nok samme stedet hun og jeg hadde sett VM-finalen. «Stedet med fotballkampen», kaller hun det. Og hun vil hele tiden tilbake dit, for å spise mer pommes frites og ketschup. Jeg har ikke noe til overs for det stedet, det ble valgt fordi det er det nærmeste der kampen ble vist, maten og alt der er middelmådig, og på dagtid fungerer det som kantine.

Jeg fikk lokket Irina med meg til et bedre sted, der vi hadde en solid kombinasjon av frokost og lunsj, bestående av Hamburger og potetmos, og spaghetti Carbonara. Hamburgeren er årsaken til at jeg har unngått dette stedet, som ligger like i nærheten av butikken vår, Velikaja Kesjenia, og som er anbefalt av Trip Advisor. De andre matrettene er imidlertid fine, laksen er regelrett god, og det er en anstendig restaurant i kort gangavstand fra der vi bor. Så det ble et fint og koselig måltid, med Irina og meg.

Så var det Hydropark. Olia liker i likhet med mange lokale ikke Hydropark så godt. Det er turistifisert og støyende, og pakket med folk og dårlig kioskmat. Her er stedet å få seg en kebab å ødelegge magen med. Det har imidlertid den fordel at det er den eneste stranden ved en metrostasjon, så mange som ikke er kjent og ikke vil finne ut av bussene, havner her. Nå gjorde Irina og jeg også det, for første gang denne sommeren.

Jeg hadde en tanke at jeg skulle få sneket meg til litt trening, mens Irina også var der. Det gikk fint, Irina liker også sport, og svingte seg og kavet og trente hun også. Med å utstyre henne med en is, fikk jeg gjort enda litt mer, mens hun spiste isen.

Hovedsaken var imidlertid bading. Irina har i hele sommer og i hele livet sprengt grenser i vannet i forrykende fart. Men i dag var det til et nytt nivå. Hør bare, mitt barn er ennå ikke fire år, men svømmer på ryggen og på magen, hun dykker, slår salto under vann, og hopper fra skuldrene mine. Videre gikk hun med på at jeg kastet henne i vannet, uten å ta i mot, og når hun hoppet fra knærne mine under vann, så forsøkte hun seg på dobbel salto. Wow.

Ikke rart hun vekker forundring. Jeg var litt bekymret for at badevaktene skulle bli overivrige, så vi holdt oss i utkanten, litt sånn ute av syne for dem. Og som alltid løfter jeg Irina opp, om hun blir noen sekunder lenge under vann. Men når hun hopper fra skuldrene mine, så forsvinner hun. I det grumsete vannet ser jeg henne ikke, så hun må nok komme seg opp selv også. Når hun tar salto, eller turner under vannet, så kan det også gå litt tid for å få det gjennomført.

Hver eneste gang vi bader, kaster hun opp lite grann også. Det er som regel den siste isen som kommer opp igjen. Hun svelger en del vann, tror jeg. Ofte når hun kommer opp igjen, hoster og harker hun noe kolossalt. Men det ser ikke ut til å bry henne noe som helst. Hun harker seg ferdig, og går i gang med samme aktivitet på ny. Av en mor på stranden fikk hun litt honningmelon, i premie, eller bare som gave. Det var mens Irina spiste den jeg fikk tid til å se på opptrinnet med politet og den døddrukne moren. Det var også mens jeg stod sånn, den gretne, gamle mannen kom og fortalte hva som var skjedd.

Dagen ble avsluttet med det som vel må være den beste restauranten i Hydropark? Det ser ikke så mye, de er alle dårlige. Men den som ligger i en båt på øyen med treningsanlegget ligger i det minste fint til, og har varierte retter. Her fikk Irina pommes fritesen sin, og spiste med forunderlig appetitt. Pommes frites, potetmos, laks og spaghetti carbonara. Irina spiste virkelig rikelig av alt, åpnet munnen og hev inn. Sånn er det når dagen er aktiv, da må man fylle på med mat. Og Irina var superaktiv i vannet denne dagen, det er ikke mange barn som gjør henne etter det hun gjør i vannet før de er fire år.

Så har hun også en mor som er mestersvømmer fra Kiev.

Det var en flott dag, for oss. Badingen gikk i to omganger, vi fikk trent litt, Irina fikk lekt litt, og det var en veldig koselig restaurant med plass i skyggen, like ved elven. På vei hjem tumlet vi litt i bråkeområdet rett rundt metroen, før vi kom oss av gårde. Hjemme var vi begge så trøtte at vi sovnet øyeblikkelig, både Irina og jeg.

En lang, rolig kveld i Rusanivskaja-distriktet

Rusanivka er en kunstig halvøy på venstre bredd av elven Dnjepr. I Kiev renner ikke denne mektige elven som en bred flod, men som en mengde små og store sideelver mellom de mange øyene som er spredd her. Kanalen som gjorde det lille distriktet til en øy, ble bygget i Sovjettiden. Informasjonen både på engelsk og russisk Wikipedia er sparsom, og det kommer ikke frem hva som var poenget med å gjøre bydelen til en øy, i stedet for en del av fastlandet. Det gjør i hvert fall stedet ganske idyllisk, med vann og promenader på alle kanter.

Om sommeren forsøker jeg som regel å få oss til å reise hit ut om søndagene. Det er et fint sted å ta det langsomt på. I de aller siste årene har også restauranttilbudet tatt seg opp, særlig den georgiske restauranten som kom i år, gjør det attraktivt for oss. Med strender, lekeplasser og god plass for gående er det også barnevennlig. Dette er et ypperlig sted å være turist, ikke så anmasende som Hydropark, men likevel full av sydende liv og feriestemning.

Vi brukte ganske lang tid før kom oss av gårde i dag. Jeg hadde min sedvanlige morgentrening, men den fordømte forkjølelsen nekter helt å slippe taket. Da jeg kom hjem, var jeg mer interessert i å hvile, enn i å spise. Hva er det som skjer med meg? Dette er katastrofe.

Litt utpå dagen kom i hvert fall Irina og jeg oss ut på lekeplassen utenfor. Der var søskenbarnet Tasia med vennene sine, så dermed var det garantert Irina ville være opptatt for en stund. Og det trengtes, for inne var Olia og vasket og ryddet og ordnet. Da tar det alltid lang ting. Lang tid.

På et tidspunkt gikk vennene til Irina inn, og hun ble igjen alene på plassen. Med bøyd hode kom hun mismodig gående mot meg – dunkt! i vippen av jern de har satt opp her. Da var det bare å gråte, dette ble for mye.

Og jeg ringte til Olia, for å få henne ut, på telefon og på Skype – men hun hadde skrudd av lyden, og hørte ingenting. Det er som regel bare Olia som bruker Skype, og hun er logget på med sin konto på telefonen jeg nå bruker til mitt ukrainske sim-kort. Så når jeg ringer fra min norske telefon, med min Skype-konto, ringer det i min ukrainske, med hennes. Der svarer lille Irina, og gir seg i vei med å prate som bare et barn på tre-snart-fire-år og kan gjøre.

Til slutt må jeg rope på babusjka og søster Tanja på balkongen. Lekeplassen er rett utenfor leiligheten, så det er ikke lang vei. Det er lenger opp de fem etasjene, for å si det sånn.

Etter noen minutter kommer Olia ut, når hun forstår at vi venter. Hun er uansatt ferdig, sier hun. Snart etter sitter vi i buss 55, på vei over Patona-broen.

Eller Paton-broen, som den egentlig heter. På russisk kaller vi den Patona most, med genitiv a, og så har jeg tatt med meg denne over i norsk. Jeg kaller den «Patona broen». Det riktige er nok Paton, og jeg skal se om jeg klarer å skjerpe meg. Den er for øvrig oppkalt etter Evgenij Paton, den sovjetiske ingeniøren som midt  i den verste Stalin-tiden kom med ideen om å sveise sammen en bro over hele den brede Dnjepr-floden i Kiev, fra bredd til bredd. Det er den første broen i verden, i sitt slag, og med sine 1543 meter den lengste av broene i Kiev. Byggingen startet litt uheldig i juni 1941, få uker før den tyske invasjonen og den forferdelige krigen som fulgte. Den åpnet for trafikk 5. november 1953, samme år som Josef Stalin døde (han døde i mars). Så det er en bro med historie, dette. Som så mye i Kiev.

Få bryr seg om denne historien, nå. Folk har nok med sine egne liv, sommerens gleder, og hverdagens problemer. Promenaden i Rusanivka er flott laget til. Langs den er gresset grønt, lekeapparatene for barna er nye, og restaurantene står ikke noe tilbake for de man finner overalt i Europa og verden om dagen. Men de falleferdige betongblokkene folk her bor i, stiller en riktig kontrast til idyllen. Det er av og til snakk om vi skal kjøpe en av disse leilighetene her. De er så billige at vi kan gjøre det i forbifarten, men det kommer aldri opp som en seriøs mulighet. Vi har jo leiligheten i Petsjersk, og trenger ikke bo to steder.

Siden vi er inne på dette med bolig, og dette utvikler seg til en post med mer enn hva som skjer med oss, kan jeg ta med den litt uhyggelige måten enkelte boliger blir omsatt på nå om dagen. Det er pensjonister, uten sjanse til å holde på leilighetene sine, selv om de er gjeldfri, og har bodd der de bor siden Sovjettiden. Men de kommunale avgiftene er for høye til at pensjonen strekker til, og oppsparte midler vil alltid bevege seg ned mot null, særlig med inflasjonen Kiev og Ukraina har sett de siste 5-6 årene. Noen har dermed kommet opp med den briljante ideen at leiligheten selges, med oppgjør ved dødsfall. Kjøper forplikter seg til å overføre en fast sum i måneden til pensjonisten, frem til denne dør, og leiligheten blir kjøpers. Det er typisk pensjonister uten arvinger som benytter seg av denne muligheten.

Og så har vi kontrasten. Vi kan ta inn på georgisk restaurant, den vi synes er best i denne delen av Kiev, og bestille mat og drikke som om alt er gratis. I overskuelig fremtid vil vi ha en inntekt, vi har hus med gjeld som alle andre, men de norske lønningene gjør at vi ikke trenger å tenke på noe feriebudsjett her nede. Vi kan bare kjøpe alt vi har lyst på, alt vi klarer å få i oss. Jeg har spist en latterlig liten frokost, og vil kompensere nå. Så vi bestiller en meny, til komiske 449 ukrainske penger, hryvnaer, som det skrives, griven, som vi sier (årsaken er den spesielle russiske bøyningen for tall, og ukrainsk uttale der g og h går i ett), og får for det hvert vårt glass georgisk vin, zhinkali, hatsjapuri og hver vår kyllingrett. I tillegg bestiller vi mer vin, mer zhinkali, limonade til Irina, og mer limonade, og kompott. Samme hva vi gjør, blir det aldri mer enn norske hundrelapper.

Etterpå er vi mette og glade. Irina stikker innom en lekeplass, Olia sniker seg bort til en butikk, under påskudd av å skulle kjøpe kaffe. Jeg hjelper Irina på lekeplassen, og forsøker å få henne til å huske kunsten å hoppe fra en disse, eller huske, som østlendingene sier. Når Olia kommer tilbake, går vi bort til den lille stranden, den lille viken, der vi pleier å bade når vi er her.

Her får vi litt Øst-Europeisk kultur av en annen form. Det er satt opp klosser med psykedeliske mønstre og farger. Det er satt opp lys og kamera, tydeligvis et eller annet profesjonelt. Det er et stort crew. Og så stiger lettkledde unge damer opp på disse klossene, og danser til aggressive rytmer. Sånt ser man vel ikke andre steder? Veldig rart. Jeg blir stående nesten litt fjetret. Og Olia, stakkar, blir aldri så lite grann misunnelig – og lurer på om det er på tide for henne å farge håret?

Hun kan ta det helt med ro. Hun har ingen konkurranse for meg, ingen er i nærheten, hun er helt overlegen, suveren. Og det vet hun egentlig ganske godt, men så er det disse snikende følelsene og bekymringene da, som fornuften ikke alltid fungerer som et forsvar mot.

Irina og jeg har også vår badeaktivtet. Nytt denne gangen, var at hun holdt seg fast om halsen min, mens jeg svømte og dukket under. Det er spesielt, for under vann ser jeg ingenting, og Irina trenger å holde seg over til jeg kommer opp igjen. Hun må svømme litt, uten tilsyn. Det er ikke noe problem, hun kan det, og hun finner seg i alt, så lenge det er i vann. Et triks vi også fikk til skikkelig, for første gang denne dagen, var at jeg løftet henne opp med føttene hennes i håndflatene mine. Sånn at hun står helt rett opp og ned, i hendene mine, like over vannet. Ganske kult.

På hjemveien er det nødvendig pitstop, med is og juice, og et obligatorisk opphold på en av lekeplassene. Irina har ennå ikke skjønt konseptet med is, at den må spises for ikke å smelte. Hun har ennå den tanken at den kan spises «etterpå». Så vi må holde isen, mens hun leker. Sånn er mye is forsvunnet for oss.

Ikke at det gjør noe. Vi kommer oss til bussholdeplassen, der vår beste buss, nummer 118, kommer med en gang. Der er det vår vante konduktør, en av kjenningene til Olia, og de to får en prat på reisen hjem. Det er nå mørkt, og ikke lenge til leggetid.

Helaften på byen med torden og gratiskonsert

Skal du se på tyskerne i dag? Dette spørsmålet fikk søster Tanja på jobb, og det var også spørsmålet min kjære kone Olia spurte henne da hun kom hjem. Det skulle vi.

Jeg hadde tenkt at nå skulle den forbaskede forkjølelsen og det mindre forbaskede dårlige været være over. Men jeg våknet med skikkelig trykk mot øyne og panne, ikke helt bra, og på treningen ville jeg heller sovne, enn å løfte noe. Det var så ekstremt at jeg droppet kaffen på vei hjem.

Babusjka er frisk igjen, og hadde laget skikkelig frokost. Oksekjøtt. Jeg spiste, men det jeg ville, var å sove. Det gjorde jeg like etterpå, og hele dagen.

Det ble rett og slett en helt ekstrem hviledag, dette. Irina ville selvsagt ut, men ikke så insisterende som hun pleier. Hun slo seg til ro med mobilen i sengen, hun også. Eller med å leke med lekene sine på gulvet. Olia sier aldri nei takk til en dag med søvn, hun lå formerlig og smilte. – Den beste dagen i ferien, sa hun.

Og om vi skulle ha forhåpninger om større sprell, var det rikelig med lyn, torden og regn utover ettermiddagen, som holdt oss fra det. Irina fant her en ny lek, og sa simit grom, i stedet for grimit grom, som er det riktige for «tordner torden», eller bare tordner. Hun lo høyt da vi rettet henne, og holdt på sitt, simit. Særlig da jeg kilte henne som straff. Da hadde vi en lek gående.

Tordnet varte i timevis, og var en kort stund så nær at vi trodde det var nabobygningen som ble rammet, et skikkelig brak. Og på kveldingen kom regnet, som pleier å følge med. Klokken var 1806. Vi hadde ikke gjort noe som helst hele dagen. Og nå var det snart konsert.

Vi hadde jo tenkt å få spise litt før konserten. I alle fall hadde jeg det. Men nå begynte det å bli knapt tiden og veien. Konserten skulle begynne klokken 1900, trodde vi først, 1930, viste det seg etterpå, og den ekstra halvtimen gjorde oss godt. Vi hadde trengt ytterligere en time, skulle det senere vise seg.

Da Olia skjønte klokken var over seks, fikk hun litt bevegelse i seg. Irina ble gjort klar, mer eller mindre. Det er ei skjønn, lita jenta, og hun har mange kleskombinasjoner som får meg til å smelte helt. I dag var det konsert, så da var det litt røff, med kortbukse og t-skjorte, og pannebånd. Tre og et halvt år, er hun.

Sminke tok hun ansvaret for selv. Om det er kulturelt betinget, vet ikke jeg, men Olia tar det veldig piano når lille Irtsjik går i voksne sminkesaker. Resultatet kan man selv tenke seg. Det er sminke både her og der. Men Olia tar og glatter det ut, sånn at det ser ikke så verst ut. For ei nydelig jente som Irina vil uansett sminke gjøre mer skade enn nytte. Naturen klarer dette best selv.

Alt dette her førte til at klokken ble sju, og Tanja kom hjem. Nå var det pøsregn, og Tanja frarådet oss sterkt å gå. Hun var selvsagt ivrig med at vi skulle se tyskere, det er det som har vært snakket i vår omgangskrets, det kommer tyskere til Kiev! Det er det deilige russiske mindreverdighetskomplekset: Tenk at det vil komme tyskere til byen vår!

Olia har en egen forkjærlighet for tyskere, hun var absolutt med på å få meg til å studere faget, og hun er alltid på jakt etter tyske bekjente i sin omgangskrets. Så vi skal gå på denne konserten. Jeg har hatt det for meg at det er noe tysk pop, et eller annet band, men nå blir det klart at det er orkestermusikk, vi får besøk av et tysk, lite symfoniorkester.

Da blir jeg bare desto mer interessert, og presser skikkelig på for å komme oss av gårde. Konserten begynner jo vitterlig snart. Den skal være oppe ved historisk museum, litt klønete beliggende for oss, ikke sånn at det er en god buss, og så er vi der. Og regnet pøser ned.

Moren kommer hjem, og vil servere oss mat. Da vet jeg det raskt går en time, så dette vil jeg unngå. Jeg har også lyst til å spise ved den georgiske restauranten Zhinkali, som opprinnelig var planen. Bare etter konserten, og ikke før den. Så nå presser jeg på for å få oss av gårde, går hvileløst omkring, litt redd også for at det hele ikke skal bli noe av. Det ville ikke vært moren i mot. I dette været. – Metroen er stengt, sier hun, med den ukrainske skråsikkerheten jeg har lært meg ikke alltid betyr at det som blir sagt er uomtvistelig.

På nettet finner jeg ingenting om at metroen er stengt. Metroen er én av tre måter vi kan reise til dette museet på, det ligger oppe ved Andreiskij spusk, ikke så langt fra der taubanen ender, nær utenriksministeriet. Hadde taubanen virket, hadde buss 62 og bane vært en god reisevei, men det ser ut til at det er fast at den stenger noen uker i sommermånedene for reperasjon og vedlikehold. Det samme gjaldt i fjor.

Vi endte i buss nummer 14. Planen om å vente til oppholdsvær, holdt ikke. Med to paraplyer skulle det liksom hjelpe, men Irina tok den ene, og så måtte Olia eller jeg bli våt. Bussen tar oss bare ned Lesu Ukrainka, og så må vi går rundt hele det bessarabiske kvartalet, og over hele Khresjtsjatik. Når lille Irina har paraply, er det ikke så lett å leie henne, eller bære henne, så det er hun som bestemmer tempoet. Klokken er 1950. Konserten begynte for tjue minutter siden.

Og som om det ikke var vanskelig nok fra før, måtte Olia på do. Det må hun aldri, det er alltid jeg som må på do, jeg som drikker så mye øl og kaffe, Olia drikker ingenting, literally, som de sier på engelsk. Alle med ukrainsk eller russisk familie kjenner dette fenomenet, det er som om de ikke trenger væske. Men nå hadde hun altså et eller annet som måtte ut, og sedvanlig nok for oss, stakk hun av, før vi hadde gjort en skikkelig avtale hvor vi skulle møtes. «Vi hadde jo telefon».

Dette var i undergangen under Maidan, uavhengighetsplassen der alle revolusjonene skjer. Det er den mest håpløse plassen, for det finnes minst to utganger, og fra dem er det 3-4 veier å gå opp mot museplassen der konserten skal være. Det er ingen steder for oss å stille oss, der Olia helt sikkert vil gå forbi.

Jeg har lyst på kaffe, det vet Olia, det har vært et tema, om jeg skal kjøpe meg en kaffe, og nå er det naturlig vi kjøper, mens vi venter. Irina får en kopp varm sjokolade. Kaffebaren vi kjøper på, heter Aroma Kaffe, en kjede, den finnes over hele byen, blå og oransje er fargene, og den vi sitter i, er rett ved utgangen der det går en rulletrapp opp. Det var også den Olia så eller burde sett, Irina og jeg gå opp, da vi forsvant fra hverandre. Fra denne kaffebaren, holder jeg konstant oppsyn med denne utgangen. Ingen Olia.

Ingen Olia.

Ingen Olia. Irina og jeg får drikkene våre, lovlig sent. Det er tre stykker som jobber der, fem gjester, men det ser ikke ut til å være prioritert å få gjestene servert. Han som ekspederer oss er lynrask med penger og bestilling, og med informasjon om hvordan vi kan få rabatter. Han ekspederer straks alle som kommer til. Men ingen får servert. Det tar en stund. Og at Olia kommer opp, tar enda lenger stund. Jeg ringer en gang, ingen svar. En gang til – rasende Olia.

Hun er gått opp på plassen. Hun har tatt det for gitt vi har gått opp til konserten, slik vi alltid gjør, i følge henne. Hun har et godt, østeuropeisk temperament, uvant for oss, men vant for meg, som har vært gift med henne alle de årene. Koselig vile Irina sitte igjen for seg selv i kaffebaren, og drikke sjokoladen sin, mens jeg var ute og så etter Olia og ringte henne. Hun tar alt med stoisk ro.

Nå må hun ut å gå. Med kakao i hånden og litt for stor jakke, blir det litt søl. Stadig må hun ta pause, for å drikke sjokolade i sugerøret. Så det går ikke noe fort. Litt økt fart blir det, når jeg overtar sjokoladen. Men det er tung oppoverbakke for et lite barn, opp på høyden. Da hun vil sitte spå skuldrene, må jeg ta gulltrikset: kappløp.

Oppe på toppen hører vi musikk. Det er fin, klassisk musikk, og jeg blir desto ivrigere etter å komme dit konserten er. Nå kan vi også gå etter lyden, og finne enklere frem. Akkurat dette historiske museet er litt tricky, det var noen år jeg rett og slett ikke var i stand til å finne det, så jeg fikk ikke besøkt det på ny, etter å ha vært der første gang jeg var i Kiev, i 2007. Det ligger liksom litt bakom.

Omsider var vi på plass. Klokken var 2030. Vi var én time for sent ute, ganske utrolig, en dag vi hadde gjort så lite, men veldig typisk oss, egentlig. Olia var blid som en sol, og kunne fortelle at hele den første timen hadde bare presentert hverandre, «typisk tysk». Dette var det første verket de spilte. Det var akkurat ferdig i det vi kom, så Irina fikk med seg applausen. – Spasibo! ropte hun, veldig, veldig glad for å være på konsert. Veldig rørerende og kjekt.

Oppe på skuldrene ble det selvsagt raskt klart at dette gikk litt i sakteste laget for Irina. Men de hadde laget til to tegnebord for barn, med hver sin vakt. Der fant Irina seg øyeblikkelig til rette. Hun ble sittende hele konserten, og gråt vilt da vi skulle gå. Dette var kjekt! Her ville hun være.

Konserten var et samarbeid mellom et tysk og et ukrainsk ungdomsorkester. Veldig fine greier, akkurat sånn verden trenger mer av, samarbeid og samspill. Tyskerne var glade over å være i Kiev, mens ukrainerne var glade for å ha tyskere på besøk. Det var tjukt av folk på plassen, de kjenner sin besøkelsestid, når noe er gratis. Av verker mener jeg å dra kjensel på noe av Haydn, jeg har melodien i hodet, men er rimelig tonedøv, så jeg aner ikke hva tonearten er, og har ingen mulighet til å kontrollsjekke hvilken det kan ha vært. Haydn har 108 symfonier, så det er litt å velge mellom. Det andre som ble spilt, kjente jeg ikke igjen.

Artig nok ble jeg også intervjuet. Jeg er ikke sikker på om det var for TV, eller hva det var, kanskje noen nett-greier? Kameraet var et fotoapparat, speilrefleks, så det ut som, men det var en som filmet, og en dame som intervjuet, med mikrofon, så jeg tror ikke det var privat. Hun lurte på om jeg hørte mye på klassisk musikk, og i hvilken stemning jeg gikk til konserten i. Det første var enkelt å svare på, et rungende ja, for det andre har jeg jo gjort ganske godt rede for det her i blogposten, hvordan det var for oss på vei til konserten.

Russerne har et godt ord, nanja, for folk som passer barn. Det er ikke blitt belastet, som vårt barnehagetante, og det virker ikke så oppkonstruert som «barnepasser». Det var en nanja ved hvert av barnebordene, ett der det ble tegnet og farget, ett der det ble klippet og limt. Hun på tegnebordet kilte Irina lite grann, og dermed var det gjort. En grense var overskredet, og barna skjønte at det var lov å ta på hverandre. Irina kilte noe så til de grader tilbake, og flere barn kom til, krøp opp på fanget hennes, og omfavnet henne. Irina også.

Som alltid fikk hun god kontakt også med de andre barna. Hun ene hadde en liten bror, de kunne prøve å lære å gå. – Ja, det var rett og slett kjempegreier. Hver gang vi prøvde å snike oss av gårde, ba Irina oss om å være litt til, tsjut-tsjut, som det heter på russisk. Da det ikke var noen vei utenom, og hele konserten var over, gråt Irina sine modige tårer, slik hun alltid gjør når det er oppbrudd.

Vi rakk innom den georiske restauranten også. Klokken var over ti da vi gikk inn, konserten sluttet 2200, og det var 10-15 minutter å gå. Vi var ikke ferdige å spise før stengetid, 2300, og så var det den tungvinte veien hjem. Helt bort til Lev Tolstova, metro, hele Khresjtsjatik med Irina på skuldrene, hun falt vondt på det harde fortauet, og var ferdig med å gå selv. Hjem gikk det i metro. Ingen busser går så sent.

Klokken 2330 var vi hjemme, etter det som må kalles en helaften. Ingen problem å sovne da, lykkelige hele gjengen.

Hele gjengen hos tannlegen i Kiev

Å gå med lille Irina til tannlegen i Norge, gikk ikke så bra. I dag fikk vi se hvordan det gikk i Kiev.

Det var ikke den norske tannlegen sin feil. Hun gjorde en kjempejobb, men oppgaven var ikke så lett. Irina hadde tenner som krevde en behandling som gjør vondt, og en naturlig tannlegefrykt for barn var ledsaget av morens skepsis mot det meste. Vi i Norge er vant til tillit, den kommer enkelt hos oss. For Olia, fra Kiev, er mistillit det grunnleggende. Hun stoler ikke helt på at valgene tannlegen gjør er de riktige, og denne skepsisen smitter over til barnet.

Nå var ikke jeg til stede da Irina var hos tannlegen i Norge, bare på det første, ufarlige besøket. Så jeg forestiller meg bare hvordan det var, ut fra det jeg ellers vet. I alle fall ble Irina bedøvd, og den bedøvelsen satt veldig i da jeg kom hjem fra jobb samme dag. Dager etterpå så det ut som Irina hadde fått seg en på trynet. Ennå blir denne leppen blåere enn resten, når hun bader.

Dette har gjort at Olia har fått det for seg at Irina er allergisk mot bedøvelsen, og er rede til å blånekte for at hun skal få noe sånt igjen. Så det er utfordringer.

Her i Kiev er det i alle fall den fordel at Olia er på hjemmebane. Hun kjenner tannlegen, kontoret er hundre meter fra der vi bor, og Olias søster er i tannpleiebransjen. Vi har fått med oss at Irina også er litt redd, eller litt skeptisk, og vi forsøker å løse det med ikke å lage så stort nummer av det. I dag skal vi til tannlegen, alle sammen, som om det er en del av ferieeventyret vårt.

Irina er først ute. Olia er raskt ute med å lesse av alt hun har gått og båret på, alt hun har tenkt, hun snakker raskt og mye og intenst, og på sin måte, slik hun pleier. I Norge går ikke dette så godt, det er ikke så lett å reagere, men i Kiev er de vant til det, og det ordner seg. Sånn blir både mor og barn trygg i tannlegestolen, og det ender med at Irina til slutt åpner munnen frivillig.

I Norge brukte tannlegen trikset med å ville telle tennene for å få lov å se på dem. Her i Kiev, ble Irina gitt et speil, så hun selv kunne se, og hun kunne også være på å velge forskjellige ting. Den ukrainske tannlegen fant selvsagt de samme feilene som i Norge, og var av samme mening. Noe av det måtte tas.

Det begynte med det letteste. Et lite hull ble boret uten at Irina hadde så mye i mot det. Hun var skeptisk, men gapte skikkelig, og holdt ut. Spyttet så i vasken. Fikk på fyll, i en farge hun selv valgte, og hadde vatt og greier i munnen for å holde det tørt. Alt skikkelig. Men altså et lite, og ubetydelig hull.

De to store, og vanskelige, gjenstår. De er 1. og 2. august. Da vil det gjøre vondt. Og da blir det spennende å se hvordan det går. Det er av de tingene av livet, man gjerne vil være på andre siden av.

Mine egne problemer gikk som alltid. Puss og skraping, og ingen hull.

Frie familiedager i Kiev

I dag var det semifinale i VM i fotball. Jeg fikk det ikke engang med meg, før jeg så resultatet av kampen på sosiale medier. Det skulle jeg også være foruten, men så ble jeg hektet på da Boris Johnson trakk seg som utenriksminister og Juventus av alle ting kjøpte Christiano Ronaldo. Det får være nok fotball og politikk, denne posten skal handle om to flotte og helt forskjellige dager med familien her i Kiev.

Begge dagene startet med morgentreningen i Hydropark. Begge dagene kom jeg litt sent ut, og følgelig litt sent hjem, slik at klokken var nærmere tolv før jeg fikk begynt på frokosten. Så ble den nærmere ett før jeg fikk kommet meg ut, først med Irina til lekeplassen utenfor, og så ytterligere opp til to timer før Olia kommer ut etter oss. Hun skal liksom bare gjøre seg ferdig, så går det sjelden under en time.

Det gjør ingenting. Jeg sjekker gloser på mobilen i ledige stunder, ellers så skyver jeg Irina frem og tilbake i dissen, det mest meningsfulle som er i tilværelsen akkurat nå. Gloseprogrammet mitt har forresten hengt seg litt opp, de siste par dagene, superkjøret fra starten av sommeren har vist seg vanskelig å holde, og er sikkert litt meningsløst også. Jeg har fullt av avanserte ord og uttrykk inne på italiensk, russisk og tysk, men kommer sjelden i posisjon til å kunne si dem. Det viktige er å mestre dagligtalen, og holde en samtale. Det kan jeg bare uanstrengt på russisk, men også der gjør jeg mange feil enhver innfødt hører og skjønner jeg er utlending.

Mandagen

Nok om det. I går var planen å reise inn til sentrum først, så Olia kunne ordne noen datagreier. Det dreier seg om skjermen til et gammelt nettbrett, fra Sony, som er tråkket på og ødelagt av barnet, og så gjelder om å kjøpe en bedre router til leiligheten i Kiev, slik at nettet virker over hele leiligheten og for mange nettbrett og mobiltelefoner.

Vi satte oss på buss nummer 14, og kjørte den nesten til endes, nesten til stasjonen. Buss nr 118 kom like bak, den ville vært et mye bedre alternativ. Vi oppdaget det akkurat litt for sent til at det gikk an å hoppe ut av vår buss, og skifte. Dermed ble det å spasere noen hundre meter i varmen og trafikken i Kievs tjukkeste transportsentrum ved stasjonen. Med kaffe til meg, og is til Irina, ble det lettere.

Så skilte vi lag, Olia gikk for å besørge sine ærender, Irina og jeg gikk til Aoutpab, eller Tfe far aout place. Det må skrives med russisk-engelsk, stedet ligger rett ved en trikkholdeplass, men det er akkurat så langt ute at det blir vanskelig for turistene. Det er likevel dem stedet henvender seg til, med sitt kreative engelske navn, og sånn de forsøker å fremstå. Vi har tatt trikken her mange ganger, og jeg har vært fristet av den.

For å si det sånn: vi går dit ikke igjen. Det var utmerket servering, vennlig personell, og de hadde leker til Irina, men maten var ikke noe særlig, og importølet var 2-3 ganger dyrere enn hva øl trenger å være her. Selv når det liksom var satt ned 50 % i forbindelse med VM. På en TV-skjerm viste de Brasil – Mexico i opptak, hvilket brakte meg til erkjennelsen at der de viser fotball på TV, er maten ikke god.

Det er, som jeg sa, et trafikknutepunkt, dette, og det går mange trikker forbi i alle trikkeskinnenes retninger. Irina har alltid lyst til å reise med dem, som barn flest, vil jeg tro, liker hun transport, alle transportmidler liker hun seg, og så blir det til at vi hopper på trikken vi også, linje 18. Som så mange, mange ganger før bringer den oss til Kontraktovaja Plosjad, et sted vi kan nå mye fortere og lettere ved å reise rett ned, og ikke rundt den svære høyden det meste av Kiev ligger på. Fra Kontraktovja går vi til Postjovaja, vår faste rute, som nå er blitt gågate, og på veien stikker vi innom Liubov Markovka. Det er et favorittsted for Irina, siden de har lekerom der. Stedet er bra for oss voksne også, men mer en kafé enn en restaurant, og klart best på desserter og søtsaker. Greit nok, siden vi allerede hadde dummet oss ut ved å spise litt på te far aot pleis

Og så begynte eventyret. Som så mange ganger før, når det gjelder oss. I stedet for å reise hjem, tok vi den lille taubanen opp på høyden, hvor Irina fikk boltre seg på den nye lekeplassen så lenge hun bare ville. Olia og jeg satt ved siden av hverandre på en benk, og tenkte barnepass nå allerede er ganske lett. Irina er 3 år og 10 måneder, og klarer seg stort sett selv. Det er bare av og til vi må opp, og sjekke hvor hun er blitt av.

Tirsdagen

Så mandagen var fin, men det var også den som gjorde at jeg måtte skrive «to flotte dager i Kiev» og ikke «to fantastiske dager» i innledningen. Tirsdagen kvalifiserer til fantastisk.

Etter det vanlige morgensommelet vårt reiste vi med linje 118 over til venstre bredd, da denne bussen omsider kom. En observasjon av interesse var en gretten gammel mann som klaget til billettselgersen over at bussene kom så sjelden, og når de først kom, så kom de flere etter hverandre. Folk måtte stå og vente på holdeplassene, lenge, og bli gretne, sånn som han var. Den stakkars billetselgersken kunne jo lite gjøre med det, hun tusler jo rundt i den enda varmere og overfylte bussen dagen lang, og samler inn penger til billettene hun leverer ut, og så billige billettene hennes er, må lønnen hennes være tilsvarende. Den gretne gamle mannen reiste 1 stopp, ca. 500 meter, og kjøpte ikke billett, som billettselgersken så riktig og oppgitt påpekte.

Vi er i en annen verden. Men det er lett å være i godt humør, når man har helsen og penger nok. Da er det en forpliktelse, synes jeg. Og for oss er det enkelt.

På andre siden har Irina sparkesykkelen, samokat, og med den sparker hun seg av gårde langs strandpromenaden. Olia har det aldri bedre enn når hun er i en butikk, og hun smetter unna denne gangen også, alltid noen småting å handle inn.

Irina og jeg drar rett til den lille stranden, den lille viken, med lekebåten og det brådype vannet, der hun fortsetter å bryte grenser i vannet i forrykende tempo. Denne dagen kaster jeg henne ikke bare så høyt opp i luften jeg bare kan, men jeg hopper selv også, for å få henne enda høyere opp. Jeg er høy og kraftig, så det blir bra høyde på det. Og ved en anledning fikk jeg selv vann i øynene, så jeg så ingenting, og greide ikke å ta Irina i mot. Hun hostet og harket og spyttet skittent elvevann i flerfoldige sekunder, før hun på klingende russisk sa jesjå raz. En gang til.

Og hun klarer for første gang å svømme inn fra der vannet rekker meg til halsen, til hun selv kan stå i bånn. På ryggen begynner det å minne om svømming, det hun driver med. Hun legger hodet bakover, og løfter beina litt, og klarer sånn å slappe litt av, før det er over til kavingen og hundesvømmingen igjen. På bryst er det antydninger til at hun tar svømmetak med armene. Hun kan stå på skuldrene mine, mens jeg dukker henne under, jeg kan snurre henne rundt så fort jeg bare kan, i og over vann, og vekselsvis, og jeg kan kaste, dukke og gjøre det aller, aller meste. Selv viser hun meg også hvordan hun kan dukke, og svømmer lite grann med hodet under vann, eller synker seg frivillig under.

Det er herlig å se på, og være far til.

Så kommer Olia, og er med og bader litt. Det blir også tid for Irina i lekebåten, det store blå seilskipet med plass å løpe på og rutsjebaner. Ved siden av er en liten karusell, Irina liker seg i, og favorittleken, disser, eller husker, som det vel heter på østlandsk. Jeg liker meg imidlertid bedre da vi kommer oss bort til en restaurant. Det er den nye restauranten Tibliso, georisk, og den har overvunnet Olia helt. Det er også noe av fremgangen med Olia, alle årene vi har vært gift, hun er ikke lenger fullt så redd for pengene, som hun var. Tidligere var det aldri restaurant på oss, om det ikke var businesslunsj, eller superbillig. Det resulterte i en del plastmat, gummipizza, og vi smilte begge over sammenligningen, denne overdådige mengden nylaget georgisk mat, og vassenpizzaene i Hydropark. Olia stod for bestillingen, og holdt ikke igjen på noe. Hun ble tatt inn, og vist kjøkkenet og forskjellig også, og kom ut med krydder og serveringsfat. Hun var solgt, eller kjøpt, eller hva man skal kalle det. Hun lastet ned appen til stedet også. De har fått seg en kunde.

Jeg er stor fan av geogrisk mat. Dette året har det for alvor vært tema, vi har nå oversikten over 5-6 stykker av dem, og vet de fleste steder i byen hvordan vi raskt skal komme til nærmeste georgiske. Jeg har siden Moskva 2005 vært blodfan av hatsjapuri, mens Olia i år har lagt sin elsk på det som vel må skrives zhinkali, kjøtt pakket inn i pasta formet som en slags blomst. De er veldig karakteristiske, og man må vel si dette er Sovjetpasta, eller russisk pasta, den må ikke forveksles med den italienske. Vi kjøpte intet mindre enn 20 stykker av disse zhinkaliene, dette måltidet, i tillegg til alt det andre vi kjøpte. Et solid måltid på en solid tirsdag.

Dagen ble avsluttet med Irina på lekeplassen. Det er en lekeplass vi nesten ikke har brukt. Den pleier å ligge midt i sollyset, noe som gjør apparatene for varme og hele stedet uutholdelig, men i år har vi så langt unngått de verste temperaturene, og plassen er mulig å benytte. Lekeapparatene her er betraktelig eldre, enn de fleste andre her nede, typisk sånn folk assosierer med et mistrøstig Øst-Europa, kommunisme og Sovjet, falmet og slitt og delvis ødelagt. Men det var fullt av barn der, og Irina storkoste seg, alene og sammen med andre. Olia fant stadig vekk unnskyldninger for å kjøpe inn et eller annet, deriblant kaffe til meg, og ellers satt hun og strikket. Rett som det var måtte jeg bort til Irina å fotografere og filme, eller skyve på henne i dissen. De hadde laget til en sandhaug med sand fra stranden, litt umotivert plassert, egentlig, ved siden av en sandkasse, men den var innen rekkevidde å hoppe fra, både fra dissen og fra et lite klatreapparat. Så fikk Irina prøve å hoppe fra stor høyde, og fra disse. Det siste er å bryte nyte grenser, det er første gang i livet for henne, og hun likte det straks.

Det var veldig kjekt og harmonisk, hele greiene. Da det begynte å kveldes for alvor, tuslet vi bort til bussholdeplassen, og ventet på nummer 55 eller 118 som kunne ta oss hjem. Irina var lys våken og glad, oppvakt som bare juling, klar til å lære tall, eller hva det måtte være. Hjemme fant hun sammen med lille Tasia, og lekte litt med henne, mens jeg benyttet meg av det skrøpelige internettet vi har til å smekke gjennom noen nyheter, og begynne på denne omfattende posten. I det den avsluttes, er det en ny dag, med de samme mulighetene!

Endelig ukrainsk SIM-kort igjen!

De fleste vil vel få utenlandsk SIM-kort når de gifter seg med noen fra landet. De vil vel ikke som meg, kvitte seg med det de allerede har?

Jeg begynte å reise i Russland fra 2004, og utvidet med Hviterussland og Ukraina i 2007. Fra tidlig av fant jeg ut at det lønte seg veldig å investere i et lite SIM-kort i landet, det gjorde det praktisk talt gratis å ringe og sende SMS, skulle jeg komme i kontakt med noen her. Så mange kontakter hadde jeg selvsagt ikke, men de jeg hadde, lå på adresselisten, sånn at jeg kunne melde dem når jeg var her, og vi kunne avtale å treffes.

Da jeg traff Olia her for første gang, hadde jeg ennå en slik telefon, og kan utmerket huske følelsen da den første meldingen hun sendte meg – var på norsk! Det kunne virke skjebnebestemt, at det skulle bli oss.

Men så gikk kortet ut på dato, av en eller annen grunn, jeg husker ikke lenger omstendighetene, jeg vet bare at i ganske mange år nå har Olia og jeg ikke hatt muligheter til å ringe eller melde hverandre når vi har vært her. Vi har i så fall måttet bruke dyre norske omveier, noe vi praktisk talt aldri har gjort.

I går fikk vi det i orden igjen. Og det på en dag som viste at det trengtes.

*

Vi tok ut i vanlig tid, sånn litt ut på ettermiddagen. Akkurat i det vi gikk ut, Irina og jeg først, ble det litt regn og litt kald vind, sånn at jeg ba om en ekstra genser til meg selv. Da gikk de amok. Irina hadde allerede strømpebukse og langbukser, to gensere, tøyjakke og luke, tross at prognosene varslet 22 grader. Det er liksom andre regler for været, her. Men da solen brøt frem, og vi satt og ventet på bussen, skjønte vi at vi hadde overdrevet. Vi hadde flere klær enn vi hadde plass til i vesken, og det var så varmt at det var plagsomt.

Olia skulle løpe hjem med dem, og så skulle vi avtale å treffes.

Not.

Dette er å be om problemer. Irina og jeg setter oss på buss nummer 62, ned til Postjova, med plan om taubane og lekeplass. Olia skal liksom treffe oss på en lekeplass, der oppe, en vi sånn cirka har avtalt, etter at jeg har gjort rede for henne vår sannsynlige løype. Neste 62 går om cirka 20 minutter, Irina og jeg kan godt vente nede på havneplassen de minuttene. Det vil ikke Olia. Hun vil heller komme til oss, via metro, fra en annen vei.

Trøbbel. Bussen er steike varm, går langsomt i den tiltagende rushtrafikken, og da Irina og jeg kommer ned til havneplassen med fonten, vil Irina selvsagt inn i den. Og fra meg får hun alltid, alltid, alltid lov til det. Til tross for at jeg ikke har tørre klær til henne etterpå, overhodet. Olia har tatt med absolutt alt.

Og etter hun har vært i fontenen, må vi plent opp taubanen, for å ha sjanse til å treffe Olia. Der oppe er det som ventet en nylaget lekepark, jeg ville treffes der, men det kunne være problemer for Olia, derfor gikk vi bort til den gamle og verre lekeplassen lenger unna. Hele tiden var det en kamp for meg, å finne et eller annet nett, for å finne ut om det var England og Columbia som spilte, en kamp jeg hadde lyst å få litt med meg.

Men ingenting. Irina lekte riktignok fint, ingen problemer der, men jeg hadde verken kontakt med Olia, eller med nettet, og kunne ikke vite noe om verken henne eller kampen. Så det var å tusle rundt og se seg om, hele tiden med forsøk på å finne et nettverk å koble seg på.

Til slutt kom Olia, glad og fornøyd, som alltid. Hun hadde fått kjøpt sim-kort, og plassert det i min gamle iPhone 4. Det er en favorittelefon, den telefonen som sikkert har utgjort det største spranget, perfekt i format og evner, men den tålte ikke å ligge i en lomme det kom snø i, dermed ble den frostskadet. Her i Kiev klarte de å reparere alt, utenom fotoapparatet, og siden har denne telefonen vært en ytterste reservetelefon og Olia sin telefon. Nå var den min ukrainske. Hadde Olia bare brukt telefonen vi arvet av mor, iPhone 5, der alt ennå virker på et vis, og som jeg ennå stadig har med meg. Det er et fremtidig mål, å få sim-kortet over dit.

I forbifarten bemerket: det vil ikke utgjøre noe stort problem. Det er bare å skjære sim-kortet til en mindre størrelse, og plassere det der. Kjenner jeg oss rett, vil dette ta litt tid.

Irina lekte lenge, lenge også etter at Olia kom. Hvilken fotballkamp som enn var, så var den slutt, da vi endelig kom oss til et sted med nett. Det var en georgisk restaurant, med nett, som Olia fant, i det hun var og så etter garn i en butikk i nærheten. Dette er en georgisk restaurant vi ikke visste om, og som jeg ikke vet om er ny. Den ligger rett opp fra Maidan, virkelig nær sentrum, men var likevel av de billigere. Olia likte den kjempegodt, mens den for meg var mer grei. På georgisk mat er dette standard mer enn godt nok. Olia kjøpte meg til og med en liten shot, så da var jo alt velstand.

På vei hjem greide vi akkurat ikke å komme oss ombord i nummer 62, så vi måtte gå til fots langs Marinskij Park, opp til Arsenalnaja. Det er et godt stykke, og selv med Irina på skuldrene, kom vi oss ikke opp før fotballkampen jeg ville se, hadde begynt. Vi skilte lag, Olia og Irina reiste hjem, mens jeg reiste til Patrick pub.

Der så jeg kampen England – Colombia. Alle som så kampen, vet hva det var for noe. Det er kjekt å sitte på pub og drikke øl, og følge med på sosiale medier, men fotballen i seg selv, er ikke hva den var. Jeg så ferdig kampen, straffesparkene og alt, og gikk hjem og la meg, sammen med de andre. Nå har jeg også ukrainsk sim-kort. Foreløpig er det installert i en telefon der jeg ikke vil ha så mye nytte av det.

Til Kiev, som et takvrak

Takvrak er ikke noe ord. Men rytmen i ordet dekker hvordan jeg følte meg da vi kom frem.

Reisen gikk for øvrig ganske fint. Det er sjelden vi får det til så sømløst og smertefritt. Alt var ganske pakket og klart dagen i forveien. Alle tre sovnet tidlig på kvelden. Vi våknet før vekkerklokken halv fire. Mat og niste ble smurt. Mor hentet oss 0415. Etter litt strev fikk vi de mange og store koffertene inn i bilen. På Sola kom vi greit igjen kontrollene. Flyreisen var uten stort sresss og problemer. Men det har vært stress, og jeg gikk rett i seng og sovnet etter å ha spist.

Vi hadde bestilt billetter hver for oss. Det skyldes at Lufthansa som vi reiser med, er mye billigere når man bestiller tur/retur. Olia og Irina reiser hjem i mai, jeg reiser etter påske. Dermed måtte vi bestille hver for oss. På forhånd greide vi ikke å sjekke inn. Så det var spennende å se om vi fikk sitte ved siden av hverandre da vi skulle gjøre det på Sola. Klokken var fem da vi kom, en time til flyet gikk, og jeg var smått stresset. Vi stod med hver vår innsjekkingsmaskin, og tøyset det til sånn at vi måtte sitte langt fra hverandre de to første flyturene, men fra München til Kiev ville vi sitte sammen. Annet trøbbel her, var at Olia ikke fikk skrevet ut bagasjelapper for sin egen koffert og Irinas. Det skulle – kanskje – gi oss problemer da vi kom frem.

Først gjaldt det å få bagasjelapper på kofferten og sendt dem av gårde herfra. Det gikk fint, det eneste var at hun bak skranken sjekket all bagasjen inn på ny, inkludert min, som allerede var sjekket inn, og som jeg hadde bagasjelapp på.

Gjennom sikkerhetskontrollen ble det trøbbel med yoghurt og juice vi hadde med til Irina. Her ble det for en gangs skyld noe søtt i disse kontrollene. Jeg skulle ut og spise yoghurten, vi hiver den da ikke, men imens jeg organiserte og forhørte meg hvordan det fungerer, ble juicen også funnet, og det kom frem at det var til Irina. Da var det greit. Det var barnemat. Det er lov. Yoghurten var også for Irina. Dermed var den også lov. De sendte den gjennom en ekstra kontroll, for å sjekke at det ikke gikk an å lage bomber av juicen og yoghurten, og så var det greit. Sånn det selvfølgelig skulle være uansett.

Det ble skikkelig styr med plassene vi skulle sitte fra Stavanger til Oslo. Olia ville på død og liv ikke plage noen, så selv om jeg satt meg ved siden av dem, og få folk ville synes det var noe problem at en familie på tre satt sammen, mot at de satt et annet sted den timelange reisen, så måtte jeg altså flytte meg. Tre ganger. Først til et sted like bak, vi snappet opp skulle være ledig, men som ikke var det. Så til et sted langt fremme, der jeg selv hadde billett. Så like foran seteraden til Olia og Irina, der det var en ledig plass. Han som satt ved siden av Olia og Irina, tilbød seg flere ganger å sitte på denne plassen, men Olia takket nei. Det hører med til historien at hans familie (eller de han reiste med) satt like over til den andre raden. Da Olia og Irina gikk på do, skiftet jeg en fjerde gang, så jeg fikk sitte med Irina, og Olia satt foran. Slik kom jeg også i snakk med han som satt på plassen jeg ville hatt. De skulle til Bangok, og hadde i vente en flyreise tolv timer lenger enn oss.

I Oslo var det bare å gå av, finne riktig gate, og gå rett ombord i neste fly. Her satt jeg meg straks med Irina, mens Olia satt seg lenger fremme. Billettene våre var ekstra dumme denne reisen, vi hadde tre atskilte plasser, to i midten, og så en vindusplass, som var min. Ved den var det et ledig sete da vi sjekket inn, så vi gamblet det ville være ledig fremdeles. Det var det ikke. Men hun som skulle hatt plassen, fant seg i hun måtte sitte et annet sted. Det går ikke an at lille Irina sitter alene. Denne flyturen sov Irina mye på foten min, mens jeg sjekket tyske gloser på Anki. Olia satt på sin plass, og strikket. Og bestilte en ekstra øl til meg, i bevertningen, søt hun er.

I München hadde vi halvannen times mellomlanding. Det er en stor flypass, med flere terminaler. Så vi tok ingen sjanser, og gikk rett til vår gate. Det betydde at Irina ikke fikk leke med det lille flyet hun hadde så lyst til, hun husker det skal være noe sånt på en flyplass, men det var ikke det den terminalen vi var, og i hvert fall ikke i nærheten av gaten vår. I stedet ble det til at vi spiste nisten vår, og Irina så på flyene utenfor. Olia strikket.

Fra München til Kiev hadde vi endelig plasser ved siden av hverandre. Irina sov det meste av turen, med hodet mot låret mitt, og jeg skulle gjerne også ha sovet selv. Det er slitsomt med sånne reiser.

For første gang på lenge, lenge landet vi i Kiev i dagslys. Jeg kan ikke huske å ha sett det ser sånn ut rundt flyplassen, med boligblokker og greier. Jeg husker det som ganske øde. Men boligblokkene var gamle og vitnet om å ha stått der i årevis. Vi smilte og lo litt av dette.

Passkontrollen er ikke noe vanskelig i Kiev lenger. Men på ny var det en koffert som ikke var kommet frem. Det var det også i sommer. Andre uhell var at en tung koffert falt over leggen min, og skrapte den godt opp. Alt kostet oss ekstra tre kvarter. Den kofferten som ikke kom frem, var den jeg først hadde sjekket inn, og fått bagasjelapp på, og så hadde hun bak skranken sjekket den inn på ny. Jeg kunne ikke helt huske om jeg fikk noen bagasjelapp på den, og heller ikke kan jeg helt huske nøyaktig hvordan denne kofferten ser ut. Det er Olia som pakker den og bruker den. Vi har fått den fra andre i familien, jeg hadde hatt problemer med å beskrive den, det måtte bli cirka.

Uansett var kofferten i Oslo, og under kontroll. Den vil bli ettersendt.

Nå om dagen er det like greit å ta offentlig taxi, som noen annen, her i Kiev. Det er ikke lenger noen rabatt for å være herfra, og å kunne språket. Vår sjåfør var fra Simferopol, på Krim. Og praten var straks i gang da Olia spurte hvordan det er i Ukraina nå. – Vsjo plokha, sa han. Alt er dårlig.

Ukraina er ute av det vestlige nyhetsbildet nå. Alt som er igjen er et dårlig forhold til Russland. Nå skyldes det andre ting, valget i USA, et drapsforsøk i Englang, mange forskjellige ting. Av og til blir det nevnt at Russland tok Krim, og lager uro i Donbass, men det er langt fra så intenst som det var. Ukraina ble et ødelagt land av det som skjedde. Og den vestlige verden er langt fra uten skyld. Vi blandet oss også veldig inn, med mye god vilje og intensjoner, sikkert, men lite kunnskap om hvordan det egentlig er her nede.

Nå er fasiten her. Og bilet taxisjåføren gir, er grimt. Det er ikke brød, ikke mat, folk sulter, i følge ham. Den syke politikken har ført til at Savsjenko er arrestert, av ukrainske myndigheter, for å planlegge statskupp i landet. Dette var hun som ble en folkehelt, blant nasjonalistiske ukrainere og heiagjengen i vest, fordi hun ble arrestert og ført over til Russland. Hun ble kalt Ukrainas Jeanne de’arc. Retorikken er sterkere enn kunnskapen, får man si. Få visste hva slags menneske dette er, og hva hun egentlig hadde gjort og ble beskyldt for. I god vestlig tradisjon ble bevisbyrden endret til å væe at de slemme har alltid feil, de snille alltid rett. Siden hun ble arrestert av Putin, måtte hun være uskyldig, og dette et justismord.

Diskusjonen mellom Olia og drosjesjåføren er skikkelig. Sånne diskusjoner går det ikke an å ha i Norge. Det er derfor det er litt vanskelig for henne her, og sikkert for mange andre innvandrere. Og det er det veldig få i Norge som ser. Det er ikke bare grensene for hva det går an å si, men også måten man snakker på, hvordan diskusjonen skal føres. Mellom drosjesjåføren og Olia er det kamp om å komme til orde, de slår hverandre i hodet med argument, etterretteligheten er ikke noen hovedsak, det gjelder å få til knock out. Ingen uttrykker tvil, om noe, ingen viker en tomme. Uenigheten stakk ikke veldig dypt, men gjaldt Krim. Han var fra Simferopol, og insisterte på at folk fra Krim ikke ønsket å tilhøre Russland, og at de nå hadde fått det verre, enn da de tilhørte Ukraina.

Det var spennende å høre. Han hadde ennå familie der, barn, og var der stadig vekk. Hadde det vært jeg som førte samtalen, ville jeg søkt informasjon, spurt ham ut, hvordan kommer han seg dit, praktiske spørsmål. Men sånne spørsmål ville signalisert at man ikke vet noe, det forekommer sjelden i ukrainske og russiske diskusjoner. Det er en helt annen mentalitet. Folk og folkeslag er forskjellige, selv om vi av og til liker å insistere på at de er like.

Taxisjåføren kjørte en litt annen vei for å bringe oss hjem. Slik kom vi helt frem til døren. Den første som møter oss er Mike, hunden. Her er det ikke båndtvang, og den hvite labradoren løper fritt. Babusjka er like bak. Det er en veldig varm og hjertelig velkomst. Det er rett og slett fritt utløp av glede. Alle vet hvordan hunder blir når de ser igjen kjente og kjære. Men her var det ikke så stor forskjell på hunden og babusjka, og lille Tasja. De hoppet rundt alle sammen. Olia og Irina gikk rett inn i modusen. Her hører de hjemme.

Jeg vet ikke om de gjorde noe, spiste noe, hva som skjedde med dem. Jeg var utladet, takvrak. Inn i dusjen, myke klær, spise mat. Babusjka serverte vodka i melkeglass. Shotglassene er vekk. Jeg greide ikke engang drikke den opp. Det var å spise litt innkjøpt pizza, litt borsj. Drikke litt øl. Så var det beste som kunne skje med meg, å sovne. Det fikk jeg lov til. Helt i fred. Klokken var fem, eller noe sånt. Hvem vet?