Til Kiev, som et takvrak

Takvrak er ikke noe ord. Men rytmen i ordet dekker hvordan jeg følte meg da vi kom frem.

Reisen gikk for øvrig ganske fint. Det er sjelden vi får det til så sømløst og smertefritt. Alt var ganske pakket og klart dagen i forveien. Alle tre sovnet tidlig på kvelden. Vi våknet før vekkerklokken halv fire. Mat og niste ble smurt. Mor hentet oss 0415. Etter litt strev fikk vi de mange og store koffertene inn i bilen. På Sola kom vi greit igjen kontrollene. Flyreisen var uten stort sresss og problemer. Men det har vært stress, og jeg gikk rett i seng og sovnet etter å ha spist.

Vi hadde bestilt billetter hver for oss. Det skyldes at Lufthansa som vi reiser med, er mye billigere når man bestiller tur/retur. Olia og Irina reiser hjem i mai, jeg reiser etter påske. Dermed måtte vi bestille hver for oss. På forhånd greide vi ikke å sjekke inn. Så det var spennende å se om vi fikk sitte ved siden av hverandre da vi skulle gjøre det på Sola. Klokken var fem da vi kom, en time til flyet gikk, og jeg var smått stresset. Vi stod med hver vår innsjekkingsmaskin, og tøyset det til sånn at vi måtte sitte langt fra hverandre de to første flyturene, men fra München til Kiev ville vi sitte sammen. Annet trøbbel her, var at Olia ikke fikk skrevet ut bagasjelapper for sin egen koffert og Irinas. Det skulle – kanskje – gi oss problemer da vi kom frem.

Først gjaldt det å få bagasjelapper på kofferten og sendt dem av gårde herfra. Det gikk fint, det eneste var at hun bak skranken sjekket all bagasjen inn på ny, inkludert min, som allerede var sjekket inn, og som jeg hadde bagasjelapp på.

Gjennom sikkerhetskontrollen ble det trøbbel med yoghurt og juice vi hadde med til Irina. Her ble det for en gangs skyld noe søtt i disse kontrollene. Jeg skulle ut og spise yoghurten, vi hiver den da ikke, men imens jeg organiserte og forhørte meg hvordan det fungerer, ble juicen også funnet, og det kom frem at det var til Irina. Da var det greit. Det var barnemat. Det er lov. Yoghurten var også for Irina. Dermed var den også lov. De sendte den gjennom en ekstra kontroll, for å sjekke at det ikke gikk an å lage bomber av juicen og yoghurten, og så var det greit. Sånn det selvfølgelig skulle være uansett.

Det ble skikkelig styr med plassene vi skulle sitte fra Stavanger til Oslo. Olia ville på død og liv ikke plage noen, så selv om jeg satt meg ved siden av dem, og få folk ville synes det var noe problem at en familie på tre satt sammen, mot at de satt et annet sted den timelange reisen, så måtte jeg altså flytte meg. Tre ganger. Først til et sted like bak, vi snappet opp skulle være ledig, men som ikke var det. Så til et sted langt fremme, der jeg selv hadde billett. Så like foran seteraden til Olia og Irina, der det var en ledig plass. Han som satt ved siden av Olia og Irina, tilbød seg flere ganger å sitte på denne plassen, men Olia takket nei. Det hører med til historien at hans familie (eller de han reiste med) satt like over til den andre raden. Da Olia og Irina gikk på do, skiftet jeg en fjerde gang, så jeg fikk sitte med Irina, og Olia satt foran. Slik kom jeg også i snakk med han som satt på plassen jeg ville hatt. De skulle til Bangok, og hadde i vente en flyreise tolv timer lenger enn oss.

I Oslo var det bare å gå av, finne riktig gate, og gå rett ombord i neste fly. Her satt jeg meg straks med Irina, mens Olia satt seg lenger fremme. Billettene våre var ekstra dumme denne reisen, vi hadde tre atskilte plasser, to i midten, og så en vindusplass, som var min. Ved den var det et ledig sete da vi sjekket inn, så vi gamblet det ville være ledig fremdeles. Det var det ikke. Men hun som skulle hatt plassen, fant seg i hun måtte sitte et annet sted. Det går ikke an at lille Irina sitter alene. Denne flyturen sov Irina mye på foten min, mens jeg sjekket tyske gloser på Anki. Olia satt på sin plass, og strikket. Og bestilte en ekstra øl til meg, i bevertningen, søt hun er.

I München hadde vi halvannen times mellomlanding. Det er en stor flypass, med flere terminaler. Så vi tok ingen sjanser, og gikk rett til vår gate. Det betydde at Irina ikke fikk leke med det lille flyet hun hadde så lyst til, hun husker det skal være noe sånt på en flyplass, men det var ikke det den terminalen vi var, og i hvert fall ikke i nærheten av gaten vår. I stedet ble det til at vi spiste nisten vår, og Irina så på flyene utenfor. Olia strikket.

Fra München til Kiev hadde vi endelig plasser ved siden av hverandre. Irina sov det meste av turen, med hodet mot låret mitt, og jeg skulle gjerne også ha sovet selv. Det er slitsomt med sånne reiser.

For første gang på lenge, lenge landet vi i Kiev i dagslys. Jeg kan ikke huske å ha sett det ser sånn ut rundt flyplassen, med boligblokker og greier. Jeg husker det som ganske øde. Men boligblokkene var gamle og vitnet om å ha stått der i årevis. Vi smilte og lo litt av dette.

Passkontrollen er ikke noe vanskelig i Kiev lenger. Men på ny var det en koffert som ikke var kommet frem. Det var det også i sommer. Andre uhell var at en tung koffert falt over leggen min, og skrapte den godt opp. Alt kostet oss ekstra tre kvarter. Den kofferten som ikke kom frem, var den jeg først hadde sjekket inn, og fått bagasjelapp på, og så hadde hun bak skranken sjekket den inn på ny. Jeg kunne ikke helt huske om jeg fikk noen bagasjelapp på den, og heller ikke kan jeg helt huske nøyaktig hvordan denne kofferten ser ut. Det er Olia som pakker den og bruker den. Vi har fått den fra andre i familien, jeg hadde hatt problemer med å beskrive den, det måtte bli cirka.

Uansett var kofferten i Oslo, og under kontroll. Den vil bli ettersendt.

Nå om dagen er det like greit å ta offentlig taxi, som noen annen, her i Kiev. Det er ikke lenger noen rabatt for å være herfra, og å kunne språket. Vår sjåfør var fra Simferopol, på Krim. Og praten var straks i gang da Olia spurte hvordan det er i Ukraina nå. – Vsjo plokha, sa han. Alt er dårlig.

Ukraina er ute av det vestlige nyhetsbildet nå. Alt som er igjen er et dårlig forhold til Russland. Nå skyldes det andre ting, valget i USA, et drapsforsøk i Englang, mange forskjellige ting. Av og til blir det nevnt at Russland tok Krim, og lager uro i Donbass, men det er langt fra så intenst som det var. Ukraina ble et ødelagt land av det som skjedde. Og den vestlige verden er langt fra uten skyld. Vi blandet oss også veldig inn, med mye god vilje og intensjoner, sikkert, men lite kunnskap om hvordan det egentlig er her nede.

Nå er fasiten her. Og bilet taxisjåføren gir, er grimt. Det er ikke brød, ikke mat, folk sulter, i følge ham. Den syke politikken har ført til at Savsjenko er arrestert, av ukrainske myndigheter, for å planlegge statskupp i landet. Dette var hun som ble en folkehelt, blant nasjonalistiske ukrainere og heiagjengen i vest, fordi hun ble arrestert og ført over til Russland. Hun ble kalt Ukrainas Jeanne de’arc. Retorikken er sterkere enn kunnskapen, får man si. Få visste hva slags menneske dette er, og hva hun egentlig hadde gjort og ble beskyldt for. I god vestlig tradisjon ble bevisbyrden endret til å væe at de slemme har alltid feil, de snille alltid rett. Siden hun ble arrestert av Putin, måtte hun være uskyldig, og dette et justismord.

Diskusjonen mellom Olia og drosjesjåføren er skikkelig. Sånne diskusjoner går det ikke an å ha i Norge. Det er derfor det er litt vanskelig for henne her, og sikkert for mange andre innvandrere. Og det er det veldig få i Norge som ser. Det er ikke bare grensene for hva det går an å si, men også måten man snakker på, hvordan diskusjonen skal føres. Mellom drosjesjåføren og Olia er det kamp om å komme til orde, de slår hverandre i hodet med argument, etterretteligheten er ikke noen hovedsak, det gjelder å få til knock out. Ingen uttrykker tvil, om noe, ingen viker en tomme. Uenigheten stakk ikke veldig dypt, men gjaldt Krim. Han var fra Simferopol, og insisterte på at folk fra Krim ikke ønsket å tilhøre Russland, og at de nå hadde fått det verre, enn da de tilhørte Ukraina.

Det var spennende å høre. Han hadde ennå familie der, barn, og var der stadig vekk. Hadde det vært jeg som førte samtalen, ville jeg søkt informasjon, spurt ham ut, hvordan kommer han seg dit, praktiske spørsmål. Men sånne spørsmål ville signalisert at man ikke vet noe, det forekommer sjelden i ukrainske og russiske diskusjoner. Det er en helt annen mentalitet. Folk og folkeslag er forskjellige, selv om vi av og til liker å insistere på at de er like.

Taxisjåføren kjørte en litt annen vei for å bringe oss hjem. Slik kom vi helt frem til døren. Den første som møter oss er Mike, hunden. Her er det ikke båndtvang, og den hvite labradoren løper fritt. Babusjka er like bak. Det er en veldig varm og hjertelig velkomst. Det er rett og slett fritt utløp av glede. Alle vet hvordan hunder blir når de ser igjen kjente og kjære. Men her var det ikke så stor forskjell på hunden og babusjka, og lille Tasja. De hoppet rundt alle sammen. Olia og Irina gikk rett inn i modusen. Her hører de hjemme.

Jeg vet ikke om de gjorde noe, spiste noe, hva som skjedde med dem. Jeg var utladet, takvrak. Inn i dusjen, myke klær, spise mat. Babusjka serverte vodka i melkeglass. Shotglassene er vekk. Jeg greide ikke engang drikke den opp. Det var å spise litt innkjøpt pizza, litt borsj. Drikke litt øl. Så var det beste som kunne skje med meg, å sovne. Det fikk jeg lov til. Helt i fred. Klokken var fem, eller noe sånt. Hvem vet?

Reklamer

Til Kiev – dagen før avreise

Koffertene er pakket sånn noenlunde. Det står alt sammen klart til klokken ringer, 0330, i natt. Flyet vårt går fra Sola til Oslo klokken 0605. Siden går det videre til München, og Kiev. Vi skal på påskeferie. Vi skal til Kiev igjen.

Særlig Irina har gledet seg lenge. Hver dag har hun snakket om Samoljot, det russiske ordet for fly. Nå som tiden er her, er det nesten som vi er litt utladet. Jeg kom hjem fra jobb i dag. Endelig er det ferie. Endelig skal vi reise.

Irina ville litt ut, allikevel, og jeg stilte som alltid opp. Hun ville egentlig sparke fotball, men det ble en rekke med andre ting også. Jeg tenkte det var lurt fikk hun være i aktivtet. Så sovner hun kanskje lettere i kveld. Vi pleier ikke å legge oss så tidlig som dette, vi. Men så pleier vi enda sjeldnere å stå opp midt på natten.

Det kjekke med leken i dag var når Irina ville leke gjemmeleken. Hun har så herlig, hun kan kopiere bevegelsene, men hun han har ennå ikke skjønt poenget med alt. Så hun kan finne på å gjemme seg foran søppeldunken. Hun står med ansiktet mot den, akkurat sånn man skal stå når man gjemmer seg. Bare på fremsiden, altså.

Og når det er hun som skal lete, så sier hun sånn som jeg: kor e’ far, kor e’ an, med den koseligste og tryggeste stemmen hun har. Akkurat som jeg gjør, når jeg leter etter henne. Da skulle jeg gjerne fått filmet henne, da var hun ubetalelig. Jeg stod bak et tre, på andre siden av en vei, hun så meg ikke, men gikk allikevel for seg selv, med kosestemmen sin, og spurte kor nå ‘an far var, og lette på de vante stedene.

Vi hadde tilsyn på huset også i dag. Og så har Olia fått en helt teit inkasso, opprinelig sendt til leiligheten vi bodde i, i Bergen, får 7 år siden. Fra et teknologiselskap verken hun eller jeg har brukt. Kjedelig når sånt skjer, dagen før vi skal til Kiev, og de blir borte godt over en måned.

Men vi står ‘an av. Nå gleder vi oss veldig til å reise. Vi har snakket om det i månedsvis. Om hvordan klokken skal ringe, og vi skal ta med oss Irina inn i bilen, for å kjøre til flyplassen. Så gjelder det om hun får sove litt på flyet. Klokken 1515 lander flyet i Kiev. Det er en annen verden. Det som gjelder i Norge, gjelder ikke der.

 

Med Klitsjko på flyplassen

I går da jeg satt ved forskjellige flyplasser i Europa på vei hjem fra Athen, tikket en melding med bilde inn fra Skype. Meldingen var fra min kone, Olia, og meldingen var at de hadde observert den ukrainske eksverdensmesteren i boksing, Vitalij Klitsjko, på flyplassen i München. For meg var det betryggende å se at kona og barnet hadde kommet seg trygt med i flyet, og var på vei hjem, som jeg, mens for dem var det altså viktigere å formidle hvem de hadde sett.

Da demonstrasjonene på uavhengighetsplassen, Maidan Nezavisimosti, i Kiev stod på månendene rundt årskiftet 2013-14, så var Vitalij Klitsjko en av lederfigurene på demonstrantenes side. Han representerte partiet Udar, som betyr slag, og jeg husker hvordan han og partiet hans i vestlige medier ble hauset opp som en nykommer, og dermed et stykke unna korrupsjonen og hestehandlene som har ødelagt ukrainsk politikk. Jeg husker særlig en lengre artikkel i magasinet D2, til Dagens Næringsliv, der det også ble pekt på at Klitsjko har en doktorgrad, og at han derfor er intelligent.

Samtidig verserte det videoer på YouTube der Klitsjko dummer seg ut, med å forsøke å holde tale i det østlige Ukraina, der han blir pepret med fy-rop og tomater, og der han stotrer og stammer på ukrainsk, russisk og engelsk. Det kommer også memer og Klitsjko-vitser, der han blir fremstilt som dum, godtroende og voldsomt naiv. Så den veldige oppbyggingen av en intelligent bokser med doktorgrad, var noe som kun forekom i vest, hos ukrainerne og russerne ble det raskt vanskelig å ta ham helt alvorlig. Det vises også i den lekkede telefonsamtalen mellom den amerikanske viseutenriksministeren, Victoria Nuland, og ambassadør Geoffrey Pyatt. Der blir de enige om at Klitsjko er for naiv, så de vil gå for Arsenij Jatseniuk.

Og det er Jatseniuk det blir.

Jeg var veldig provosert over dette da det stod på, og skrev om det veldig her på bloggen. Jeg mente den gang og mener ennå at Jatseniuk og hans medspillere skjønte at om styret i Ukraina ble avgjort gjennom vanlig valg, i 2015, så ville det være åpent om det ville bli maktskifte eller ikke. Men om de klarte å få sittende president Janukovitsj vekk gjennom disse demonstrasjonene, så ville det være fritt frem for disse  som viste frem sine ansikter under protestene. Sånn gikk det jo også, på død og liv måtte Janukovitsj kastes der i 2014, i all hast ble det holdt presidentvalg i mai samme år, og så parlamentsvalg året etter.

Som kjent ble oligarken og sjokoladekongen Petro Porosjenko president, mens Arsenij Jatseniuk ble statsminister, først midlertidig, så fast. I valget i mai var partiene som står sterkt i de østlige og sørlige delene av Ukraina, de som blir kalt russiskvennlige, men også godt kan kalles partier for forbrødring og samarbeid, de var svimeslått, og radert ut, mens de som stod sterkt i de vestlige og nordlige delene, de som blir kalt vestvennlige, men også kunne bli kalt nasjonalistiske, de overtok helt.

For en med familie som identifiserer seg med russisk kultur og historie, og som ser Ukraina som en helt naturlig del av den, er det klart dette er vondt. Vår lille niese på 8 år går på den eneste russiskspråklige skolen i Kiev, den vil bli nedlagt til neste år, og hun må få all undervisning og skolemateriell på ukrainsk, et språk hun aldri snakker og selv sier hun ikke forstår. I vesten er det fritt frem å snakke om Russland som undertrykkere og imperialister, særlig nå om dagen, men man trenger ikke være russisk for å undertrykke minoriteter. Og man godt støtte russisk kultur og identitet, uten å støtte diktatoriske og eneveldige russiske statsledere. For oss er det et spørsmål om folk, vanlige mennesker, ikke russisk maktpolitikk.

Det er mer å si om Vitalij Klitsko, og hans rolle i Ukrainsk politikk. Som verdensmester i boksing var han en idrettshelt og en superkjendis, og dermed en stemmesanker i egenskap av dette. Siden gassdronningen – damen med fletten – Julia Timosjenko ikke fikk til det comebacket og den mottagelsen hun hadde ønsket seg da hun slapp ut av fengselet, så var Klitsjko den eneste som egentlig kunne utfordre presidentkandidaten Porosjenko. Begge representerte nye parti, med kort historie, og begge var såkalt vestvennlige. Navnet til partiet til Klitsjko, Udar – slag, spilte både på Klitsjkos bakgrunn, og at dette var partiet som skulle ta et oppgjør med korrupsjonen og kriminaliteten i ukrainsk politikk og økonomi.

De som fulgte med, vet godt at Klitsjko før valget trakk seg som kandidat, og gav sin støtte til Porosjenko. Det slo knockout på alle rivaler, og valget var egentlig bare en formalitet, det ble Porosjenko. Klitsjko ble som takk utpekt til å være borgermester av Kiev, vår hjemby, og det er han ennå.

Historien stopper imidlertid ikke der. Amerikanerne har lenge vært ute etter en av Ukrainas fire store oligarker, Dmitrij Firtasj, og har forsøkt å få ham arrestert. Anklagene er – på mystisk vis – en korrupssjonssak fra India. Som utenforstående er det vanskelig å skjønne hva det går i, og hvorfor korrupsjonen må være fra India, for en som åpenbart har begått så mange forbrytelser også i Ukraina. Det har nok å gjøre med hva som lar seg bevise. Nå er Firtasj mangemilliardær, og har råd til det beste i verden av advokater, så rettssaken mot ham har fått frem litt av hvert, og heller ikke klart å få ham dømt.

Hva som er særlig er interessant, er at Firtasj, på flukt og i eksil i Wien, fikk arrangert et møte mellom Klitsjko og Porosjenko. Og det var etter det Klitsjko ble enig om å trekke seg som presidentkandidat, støtte Porosjenko, og altså bli borgermester i Kiev. Hva ellers som var betingelsene, eller hva som foregikk på møtet, det vet vi ikke.

Man kan kalle det hva man vil, men demokrati var det ikke. Tvert i mot var det en fortsettelse av ukrainsk politikk som den alltid har vært, spill i kulissene, med rike oligarker som trekker i trådene, og bestemmer resultatet.

Som borgermester i Kiev har vi ikke merket så mye til Klitsjko. Han jobbet lenge med å få demonstrantene på Maidan fjernet fra plassen, de ble liksom bare værende der, selv om det gamle regimet var kastet, og ny president var valgt. Av varige endringer har vi merket en del amerikaniseringer, som lekre parkbenker med navn på sponsoren i metallskilt, og med skikkelig amerikanisert engelsk på all offentlig transport. Dere turister vil sikkert like at informasjonen er på engelsk, men når den er på ukrainsk og engelsk, vil altså min lille datter ikke forstå noen av dem, selv om Kievs er hennes andre hjemby, og hun kommer fra en familie som har bodd der over to generasjoner. Hvorfor hun ikke kan få informasjon på sitt eget språk i sin egen hjemby er meg ubegripelig, og et unødvendig bidrag til bare å gjøre folk provoserte og sinte på hverandre.

Jeg snakket med kona om Klitsjko, og var begge enige om at han egentlig er en fin fyr. Jeg mener han er en av ytterst få i ukrainsk politikk som er genuin, han er oppriktig opptatt av alt skal bli bra, og alle skal få det godt. Men han er altfor naiv til å få noen reell innflytelse, han er en brikke i spillet til de som sitter med den egentlige makten. Og han er en god brikke å ha for dem, siden han har så mye popularitet og godvilje fra boksekarrieren sin, og siden han har så mange sympatiske trekk. Man kan liksom ikke bli sint på Klitsjko.

Og så er det å si til slutt, at da jeg spurte hvilket språk Klitsjko snakket der på flyplassen, så var svaret fra kona at det var russisk selvfølgelig. Det gjør de alle.

Klitsjko, Flyplass, Flykø

Den tidligere bokseren og nåværende borgermesteren, Vitalij Klitsjko, i nærheten av min datter og kone, flyplassen i München.

det

Endelig med Olia på rundtur i Kiev

I dag fikk vi endelig med oss Olia på rundturen vår i Kiev, Irina og jeg. Det er noe av fordelen med å være gift. Da vi enda en gang gikk i forveien, ned til lekeparken utenfor, og Irina enda en gang ble lei, og forlot plassen, så kunne jeg sende en melding til Olia og si at i dag kommer du. Det var litt deja vu over det, da Irina gikk, det var som så mange ganger før. Men i stedet for å gå og gremmes over det, kunne jeg bare sørge for å kontakte Olia skikkelig. Og denne gangen kom hun altså. Resultatet ble en fin liten tur, med høydepunkt på byens beste georgiske restaurant, Hatsjapuri i nedkanten av Boulevard Taras Sjevtsjenko.

Morgenen i dag var litt groggy. Det var så jeg egentlig ikke hadde lyst til å trene, ikke var skulderen helt god, og ikke var jeg helt god på noe sett og vis. Men jeg kom meg ut for å gjennomføre programmet. På øret var foredragsserien om det bysantiske riket nå kommet til midtperioden, med keiseren som fikk tilnavnet Bulgarslakteren, etter å ha skåret øynene ut av 14 000 bulgarske krigsfanger. Den historien står i kildene, men det er som så mye annet fra denne tiden et spørsmål om kildene er til å stole på. Om historien er sann, fikk keiseren sendt en klar melding til tsaren av det bulgarske riket, her er ingenting å hente. Etter denne keiseren fulgte flere dårlige keisere, og riket vaklet alvorlig mot press utenfra, særlig fra øst og fra sør, mens området i Balkan i Europa var blitt nytt kjerneområde. Dette er viktig da tyrkerne siden erobrer det bystantiske riket, og dette området blir tyrkisk, ottomansk, da blir denne delen av Europa muslimsk. Foredragene brakte meg også frem til korstogene begynte i 1095. Tidligere ble korstogene alltid sett med vestlige, kristne øyne, så kom nylig en tid der vi skulle se dem med muslimene, mens her i disse foredragene er det fra et bysantiske perspektiv. Der er korstogene et alvorlig problem, som kommer på toppen av alle de andre problemene. Korsfarerne er kristne, som bysants, så strengt tatt skal de være allierte, men de er som sådan temmelig uberegnelige, og behandlingen av muslimene særlig i det første korstoget gjorde det vanskelig også for bysants å holde en god tone og gode diplomatiske forbindelser med forskjellige muslimske stater.

Alt dette hørte jeg, mens jeg valgte en annen rute til treningsanlegget enn vanlig. Standard er å spasere bort til Arsenalnaja metro, rød linje, og så til Hydropark. Nå så jeg buss 55 gå forbi, og var fristet til å hoppe på. Da jeg kort etter så enda en buss 55, gjorde jeg det. Slik ble det en lenger spasertur enn vanlig, først med bussen over til venstre bredd, så langs elven oppover den kunstige øyen og boligområdet Rusanivka, med skog og natur, til og med en oter fikk jeg sett, og trærne stod flotte i høstfargene. Det var også oppover her jeg gikk hver dag første gang jeg var i Kiev, tilbake i 2007, da jeg bodde i området og hadde russisk undervisning oppe i nærheten av Metro-stoppet Levoberezjna. Nå gikk jeg heller til fots, hele veien til Hydropark.

Siden det tok litt tid med spaserturen, kuttet jeg ned på treningen. Det var nok også godt for skulderen. Jeg drakk også rikelig, latterlige mengder vann. Det ble det lite av dagen før, til gjengjeld ble det en del kaffe og noen halvlitere øl, så dette var kanskje grunnen til at jeg ikke var helt på topp. I alle fall ble jeg helt fin igjen, i løpet av dagen. Og på vei hjem igjen gikk det i russiske gloser, og en kopp cappuccino på kaffestedet.

Frokosten var overdådig, selv til babusjkas standard. Jeg var forleden med og bar 58 kilo poteter opp i leiligheten her. De spiser jeg rikelig av, i all konsistenser og tilberedninger, kokt, stekt, mos, og Kievske spesialiteter som drainiki, og andre ting. Nå var det stekte poteter, og mørkt, spesielt kjøtt, kanskje var det lever, eller noe sånt. I tillegg var det kyllingvinger, marinerte koteletter, sirniki, og etter hvert også rikelig med salat og greier og greier. Jeg har ikke appetitten som jeg har på mitt beste, så det meste var igjen, da jeg var ferdig å spise.

Så var det altså ut. Først måtte jeg prøve siste runde med klær, jeg gav ganske klar beskjed til Olia om at nå får det være nok. Det er jo snilt av henne å kjøpe klær til meg, men nå vil jeg heller være med henne. Jeg liker ikke å prøve klær, er ikke opptatt av klær, liker det bare når klærne ligger i skapet, og passer. Her nede har hun kjøpt omtrent like mye til meg, som jeg har kjøpt til meg selv, i løpet av mitt liv. Olia har det med å la sine prosjekter ta overhånd. Slik elsker jeg henne, hun har rikelig slingringsmonn hos meg, hun får bare kjøre på.

Nå var det imidlertid nest siste dagen, her nede, så nå måtte hun bli med. Jeg synes det er veldig kjekt å være med Irina, jeg lider ikke under det i det hele tatt, og om Olia har det fint for seg selv og uten oss, så er også det fine greier. Men vi må pleie forholdet, være sammen, lage minner. Nå syntes jeg det var viktig. Så jeg ville ikke la det gå en dag til, med Irina og jeg på vei dit Irina sender oss, og jeg med strev og meldinger på SMS og skype, og Olia som ikke kommer, eller ikke finner frem. Jeg ringte med den norske mobilen, sendte norsk tekstmelding, skrev «nå må du komme», det er viktig. Og så kom hun.

Selvfølgelig.

Dermed fikk vi endelig en dag alle sammen, sammen. Vi tok trolleybuss 14 nedover mot sentrum, og opp mot stasjonen. Vi gikk av, og opp den botaniske hagen, ved universitetet. På veien kjøpte Olia en sprettball til Irina, ganske dristig, gitt at hun kommer til å bruke den, og i dette området av Kiev er det mange bakker, og dit vi skal mye folk og trafikk. Et kaffeutsalg som var der da vi trengte det, klarte å lage en kopp kakao til Irina, ukrainsk kakao, med nesquick, men da de skulle lage kapputsjino til meg, så var det slutt. Maskinen sa takk for seg.

Så ble det oppover den lille parken, eller botaniske hagen, uten den slags stimuli. Irina begynte ganske riktig å kaste sprettballen, ennå var det sånn at det lot seg forsvare, og vi voksne hjalp henne med liksomkakaoen. På lekeplassen som er der hadde hun sin nødvendige omgang lek. Den ble kort, for Olia lot seg skremme av mørke skyer på himmelen. Sånn er det når Olia er med, alt blir kortere. For Irina og meg kan regn være en begrensning, men trenger ikke være det. For Olia er trussel om regn nok. Vi gikk videre før Irina hadde lekt fra seg.

Oppover de bratte bakkene her, begynte det å bli mer kritisk da Irina kastet sprettballen. Noen ganger var lykken bedre enn forstanden. Oppe, nær toppen, stod Irina høyere oppe, jeg lenger nede, og vi kastet til hverandre. Da jeg kastet, gikk ballen flere ganger i bedet, noe Irina sa var feil, nisja, så det måtte jeg slutte med. Det var en fin liten lek vi hadde, der oppe, og vi fikk kastet ballen flere ganger, mens vi gikk opp til toppen, og ut av hagen.

Enda en lang dag uten Olia…

Jeg har funnet ut jeg må stjele meg til litt tid på kvelden også. Men nå er det problemer med datamaskinen, som går tom for strøm… Dermed må jeg skrive med iPad, som går tregere. Det får så være, forhåpentligvis får jeg disse siste dagene nå orden på postene her fra Kiev.

Prioriteringen vil alltid være først å gjøre ferdig dagens post, så de eldre.

I dag gikk det videre med det bysantiske riket mens jeg trente. Vi gikk i de mørke årene, med ganske forglemmelige keisere, stilt overfor utfordringer som gikk dem over hodet. Fra nord kom slavere, bulgarere og andre ennå ganske usiviliserte folkeslag, til og med enkelte skandinaver, fra øst var trusselen alltid perserne, og fra sør vokste araberne under sin nye religion frem som en voldsom kraft. Jeg er ikke sikker på når foredragsserien jeg hører er fra, men det er heldigvis før man på død og liv skal gjøre araberne og islam så fantastiske. Her, i denne foredragsserien, er det de indre problemer i Bysants som gjør territoriene araberne tar fra dem til et lett bytte. Ellers blir de imponerende erobringene araberne gjør ofte forklart med at de var så dyktige krigere, og man kan bruke forklaringen om nomadekrigere mot sivilisasjonen, den samme man bruker om hunerne og mongolene. Det er veldig interessant å høre på. Også den gang var motsetningene enorme, men i helt andre spørsmål enn de som er viktige i dag. Religiøst var det spørsmålet om ikonenes plass i kirken, om det var lov å ha bilder av levende vesener, det som ikke er noe tema i det hele tatt nå i dag, men som vitterlig er et av de ti bud Gud gav Moses.

Etter å ha trent ferdig og hørt gjennom fire forelesninger på en halv timer hver, var det over til gloser og grammatikk på vei hjem. Som alltid går turen innom det lille kaffestedet for et par kopper cappuccino, slik at jeg kommer trent og lærd hjem til frokost litt ut på formiddagen. Internett virker ikke i det hele tatt, så det blir ingen nyheter på meg, noe som kanskje er like greit i disse dager. Det er vel så spennende å høre nyheter fra tusen år siden, og i et område som fra der jeg er nå blir sørvest. Kiev-russerne kommer også inn i historien, i disse mørke årene i Bysants, og blir en maktfaktor og et senter i den ortodokse kirke. Her har man den dag i dag ingen tredimensjonale bilder i kirkene, og ingen skulpturer. Det ble den gang regnet for å være hedensk avgudsdyrkelse, og det blir det altså fremdeles for ortodokse kristne her borte. Kanskje kan man si at nyhetene av i dag er kortpustede og intense, ofte om en kontroversiell uttalelse, eller et eller annet som skal fordømmes og hauses opp. Lite verdt å huske om tusen år, for å si det sånn.

Vår lille Irina har ikke noe annet perspektiv enn nåtiden. Vi har funnet på en ny lek, der jeg er en liten hest, en ponnyfigur, en dukke, og den vil kjøpe mat å spise. Irina har noe lekefrukt i plast, eple, mais, banan og appelsin, og litt til, alt sånn hun kan navnet på på russisk, og så selger hun det for 20 griven, det eneste tallet hun kan si i forbindelse med penger. Og hun skjønner ikke konseptet, hun kan si tjue skikkelig når hun teller, her er det helt tydelig at hun ikke helt har oppfattet hva jeg sier, og i alle fall ikke har oppfattet hva det betyr. Men hun sier det med stor glede, og selger all frukten, på ny og på ny, hun har slett ikke tid til å vente til jeg blir ferdig.

Og hun har for en sjelden gangs skyld ikke lyst til å bli med ut. Hun vil heller leke videre. Men det er vi voksne som bestemmer, og det er Olia som presser på. Hun har en avtale med en iraker hun har truffet i Norge (!), og som nå vil slå seg ned og gjøre business i Ukraina, Kiev. Han snakker helt greit norsk, samtalene med Olia går på norsk, men han snakker ikke russisk i det hele tatt, så vidt jeg vet, så det er ikke godt å skjønne hvordan han tenker, eller hva det er som gjør at han slipper inn her i Ukraina. Olia har truffet ham tilfeldig, eller om de har vært student sammen, jeg er ikke sikker, i hvert fall hadde han en ide om at Olia kunne hjelpe ham her nede, og det kunne hun kanskje gjort, om datsjaen vår hadde vært mer ferdig, så han kunne bodd der. Nå var det nok mest å møtes for at det ikke skulle bli flere møter.

Planen var at vi tre, Olia, Irina og jeg, skulle til venstre bredd, og restauranten Pesto. Jeg skulle ha med iPaden, for å få sjekket nettet og skrevet ferdig litt blogg og greier, på den restauranten får vi voksne tid for selv, siden den har et utmerket lekerom for barn. Olga møtte den irakiske nordmannen like ved der vi bor, hun skiftet avtale med ham, først var det avtalt de skulle møte i sentrum, og mens hun snakket med ham, gikk Irina og jeg til bussholdeplassen for å vente på Olia. Straks vi kom dit, kom bussen vår, 118, og jeg ergret meg over enda en gang å se bussen vår gå fra oss, fordi Olia enda ikke var klar til å bli med oss. Irina villa ha kakao, en ny hit for henne, den består av nesquick blandet med melk varmet opp i kaffemaskinene, som melken i cappuccino eller kaffe latte, ganske enkel kakao, altså, men Irina liker den godt. Og det passer jo fint, at hun får noe å drikke hun også, når vi voksne får kaffe. Selv kjøpte jeg meg en espresso. Så satte vi oss på benken på holdeplassen, og ventet. Vi hadde Olia og irakeren i sikte, så nærme var vi, de stod på andre side av krysset, skrått over oss, mellom hundre og to hundre meter.

Så ringte Olia, på Skype, der hun har betalt for å kunne ringe på vanlig telefon, jeg skjønte ikke hvorfor hun ringte, vi var jo på det mest logiske stedet, på selve holdeplassen, hun kunne jo bare kommet. Det koster oss en unødvendig femmer, dette her, prisen for en kaffekopp. Rett etter vi hadde avsluttet samtalen, kom bussen vår, 118, og nå gikk Irina og jeg på. Olia måtte jo være like i nærheten? Hun måtte jo rekke det? Jeg hadde sagt jeg var med holdeplassen, med McDonalds, og det var det siste vi sagt.

Olia kom ikke på bussen. Og hun kom ikke til oss, hele dagen. Hun hadde stått utenfor McDonalds, og ventet på oss. Det fløy noen tekstmeldinger frem og tilbake, da vi var kommet over på andre siden. Da jeg kom med på WiFi, sendte jeg noen ekstra meldinger på Skype. Men Olia, hun hadde bestemt seg for å kjøre sitt eget løp. Enda en gang til kjøpesenter, bytte klær.

Dermed ble det Irina og jeg på venstre bredd. Det er kjekt og minnerikt, om enn langt fra det samme når konemor Olia ikke er med. I begynnelsen har jeg håpet om at hun skal komme, og forsøker å drøye turen bort til restauranten Pesto, men Irina kjenner seg igjen, og løper bort. Hun smetter inn i lekerommet, og har det storartet, mens jeg sitter igjen med en tynn, liten smarttelefon, og en håpløs pizza. Servicen og opplegget for barn er førsteklasses, der på Pesto, men maten er rett og slett elendig. De kaller det italiensk mat, noe italienerne nok kunne gått til rettssak om, hadde de hatt injurierende kraft. Jeg bestilte «pizza carbonara», der de prøvde å lage en pizza som man lager spaghetti carbonara, til og med eggeplomme i midten, hadde de. Jeg forsøkte å lese litt om bysants, om dronning Teodora, om de forskjellige religiøse retningene, men jeg drakk jo øl, og det ble litt vanari med hele de religiøse retningene. Det festet seg ikke, for å si det mildt, og jeg forspilte i stedet tiden med sosiale medier, og hva som foregår i vårt kjære hjemland, Norge.

Kjekkere ble det da jeg fikk Irina ut av lekerommet, og bort til lekeparken med den fine båten. De har gravd opp paviljongen, for å legge ny og finere, så det var sølete å gå bort dit. Og det var langt fra så mange barn der nå, som det er sommerstid, med bading og annet gøy. Likevel husket Irina både karablik (båt) og molotsjnoje koktail (melkecoctail), hun husket den fine båten på lekeplassen. Og hun lekte i vei, både for seg selv, og med andre barn. Som alltid gir hun ikke fra seg plassen og retten, når hun føler eller vet det er hennes tur, og når leken blir voldsom, er ikke hun den som trekker seg. Favoritten er den lille snurrekarusselen. Der var det tre stykker, alle rundt tre år, og det var tydelig en av dem som ikke fikk det helt til når det gikk fort, og slett ikke klarte å løpe selv og gi fart på karusellen, og så komme seg oppå. For Irina og hun andre var ikke det noen sak, og de fant veldig tonen. De klarte også å ta nesetrikset, nese mot nese, som Irina liker så godt. Faren var unødig streng da hun andre jenta satte seg oppå stangen på minikarusselen, og satte beina på setet slik at det ble skittent, mens jeg kanskje er urimelig snill i alle sånne ting. La barna leke, synes jeg.

Uansett begynte det å mørkne, og vi forlot lekeplassen for å bevege oss hjemover. På veien rasket vi med oss en melkecoctail til Irina, og en caffe latte til meg. Det var enda en lekeplass på veien, der Irina lekte litt med barn yngre enn henne. Det er vanskeligere for oss voksne, for hun kan bli litt ufin, og ta seg til rette på måter som ikke er greit. Det er bedre når Irina møter eldre, så det blir fair kamp. I ordforrådet til Irina ligger også å si «du er liten», «jeg er stor» på russisk. Det er veldig søtt, sånn det blir når hun sier det, men det er jo ikke noe å drive på med å si, så jeg håper hun slutter med det før det blir anstrengt. Ellers er å melde at hun på de to vanligste spørsmålene «hva heter du» og «hvor gammel er du» svarer helt i hytt og vær. Hun liker å tulle, og si hun er to i stedet for tre, det synes jeg er greit, intelligente folk leker og tuller med spørsmål som er for lette, men hun kunne godt svart skikkelig på hva navnet hennes er. Jeg vet hun kan det.

Så er det til bussholdeplassen. Mens vi går dit, blir det helt mørkt. Irina vil gå på nedsiden, langs elven, eller kanalen, og slik mister vi bussen vår, nummer 55. Den lukker akkurat dørene i det vi kommer opp trappene. Jeg ser ikke på klokken, men antar det går et kvarter før neste kommer. Hele tiden sitter Irina ved siden av meg, i godt humør, og snakker av og til. På bussen blir billettselgeren glad i henne, og gir henne en ukrainsk smultringkjeks, typisk sånn de har her nede, og spør hva hun heter. Irina bare smiler. Det er noe med det spørsmålet.

Ute av bussen er det Irina som husker at vi må kaste billetten i søpla, jeg skjønner ikke sånn hun uttaler ordet musor, før det går en stund. Irina er helt glad, løper, snakker, holder meg i hånden. Jeg forteller henne hvor flott hun er, og hvor stolt jeg er av henne, og hvordan alle sammen bare vil være med henne hele tiden, først de i Kiev, så de i Norge, bestemor, søskenbarna Sofie og Sara, tantene Trude og Tone, alle sammen. Irina blir glad for å høre dette, selvfølgelig, og snakker i vei om andre ting, sånn barn gjør når de får ros, de er så herlig dårlige i å skjule hvor glade de blir for det.

I lekeparken utenfor huset ser vi hunden Mike, noe som indikerer at vi har slekt i nærheten, og dermed muligheter for å komme oss inn. Det er Olia som har nøkkelen, og så lenge Internett ikke virker, kan vi ikke ringe henne på skype. Irina har ingen hast med å komme hjem. Hun leker med barna, som ennå er på lekeplassen, mørkt som det er, og ikke opplyst i det hele tatt. Babusjka er der også, det er hun som har Mike, og med henne er ei venninne, som også har hund. Irina sjarmerer dem alle. Jeg får sett gjennom en del tyske gloser, så lenge Irina klarer seg selv. Det går omlag 40 minutter her på lekeplassen.

Omsider kommer vi oss inn. Olia er selvfølgelig i strålende humør. Hun har kjøpt klær, har hatt en kjempedag. Alle er i det hele tatt glade. Jeg er mett og forspist, så jeg er ikke så interessert i kveldsmat. I stedet tar jeg med meg det jeg har av tekniske duppeditter, og stikker over gaten til nærmeste restaurant, Katiusjka, der jeg drikker noen øl, og skriver denne posten. Blant annet.

Kald regnværsdag i botanisk hage

Tidligere er søndager i Kiev forbundet enten med lange turer langs venstre bredd av elven, eller turer i den botaniske hagen. Søndager er fridag, og selv om vi alltid har fri her nede, er det som om vi liksom vil ha litt ekstra fri søndager. Da vil i alle fall jeg gjøre noe skikkelig fritidsaktig, slik de gjør det de som bor her nede fast. Søndagen i den botaniske hagen i dag, ble imidlertid ikke minneverdig som de pleier å være søndager der.

Vi er vant til å ha det veldig sommervarmt når vi er i Kiev. Den ene gangen vi har fått være her over lengre tid, uten at det er sommer, var når vi var her nede i forbindelse med pappapermen min i 2015. Da også var det vinter som gikk mot vår, kaldt, men ikke surt. Ellers har vi vært her vinterstid.

Nå er det høst. I dag lå tåken tjukk som smog over byen og elven. Innenriksministeren, Arsjen Arjakov, postet på engelsk på Twitter, og brukte det vanlige navnet på byen, og ikke den ukrainske transkripsjonen ukrainske styresmakter insisterer på. Jeg reiste ut til treningsanlegget i Hydropark i denne tåken. Over broen i metroen var det ikke mulig å se ned til vannet i elven under. Det var nok et mektig syn fra høydene rundt.

Mens jeg trente gikk det i forelesninger om gamle bysants, eller det østromerske riket, som det nå kanskje er i ferd med å bli kalt. Etter å ha vært i Kiev, går turen for meg videre til Aten, så det er greit å være litt forberedt. Senantikken er også hovedfaget mitt, så her er det en del repetisjon og påminninger for meg, i tillegg til en god oversikt og innsikt. Som de fleste andre i Norge, kan jeg mye bedre hva som videre skjedde i den vestlige delen av riket, det som ble til Europa som vi kjenner det, enn til de østlige, som det bysantiske riket var. Treningen gikk trått. Kroppen er ikke forberedt for alle repetisjonene jeg har tenkt å gi den, og går ikke med på det. Heller ikke i dag fikk jeg gjennomført programmet som det var tenkt.

Da Olie og jeg var på Krim første gang i 2009, første året vi var sammen, så fant vi et busskur der det stod skrevet Predatel. Slik lærte jeg meg ordet, som betyr «forræder». Olia satte seg i busskuret, og jeg fotograferte. Det er stor humor, her borte, sånn de liker det. Hun hadde jo også det helt riktige blikket, til å sitte i et slikt busskur, med predatel skrevet over hele. Siden har det vært en referanse, hver gang hun har gjort noe «forrædersk».

Det gjorde hun også nå, på vei til botanisk hage. Olia ville heller til kjøpesenteret, Arsjan, og få byttet klærne hun hadde kjøpt til meg, og som ikke passet helt. Jeg syntes ikke det var noe å gjøre på en søndag, jeg ville gjerne ha henne med, og sa at dette måtte hun vente med. Vi kunne gå mandag, eller en senere dag i uken, så kunne til og med jeg være med, slik at jeg fikk prøve klærne. Til botanisk hage ville jeg uten ekstra poser med klær å drasse på. Men Olia er ustyrlig. Da hun kom ut til oss på lekeplassen utenfor, så hadde hun med seg tre bæreposer med klær i hånden. Og da vi kom til nest siste busstopp, før botanisk hage, forsvant hun ut. Predatel.

Dermed ble det Irina og jeg alene. Og vi hadde ikke vært der mange minuttene, før Tasia kom med Vova. Det er en dårlig erstatning, for Olia. Tasia er søt og snill, men hun eier ikke tålmodighet, så med henne blir det et race fra den ene aktiviteten til den neste. Irinas nye onkel, Vova, henger med så godt han kan, men også for ham var det nok ganske guffent i regnet. Det var slik håpløst, kaldt regn, helt hvit himmel, 7-8 grader, og lett regn som aldri gav seg. Min plan var å få sett gjennom noen gloser på mobilen, men det var ikke så lett å stjele seg tid til det nå. Heller ikke er det så lett, når mobilen blir våt.

Det er vanskelig å si hvordan Irina hadde det. Hun var godt kledd i tykk og stor allværsjakke, den holdt vær og regn og væte ute, men buksen var dongeri, og den ble våt og skitten som dongeri blir. Jeg kunne jo ikke la det være noen hindring for Irinas aktivitet, hun fikk sitte på alle disser og krype rundt, som hun ville. Og hun løp etter Tasia, og hang med. Men det var ikke de kontinuerlige smilene og elleville ropene vi er vant med, når Irina er i sitt ess. Kanskje er hun også plaget litt av været? Eller kanskje er ikke disse lekene så fantastiske, lenger, som de var da de var nye? I alle fall følger jeg mer enn frivillig med, da Irina setter kursen mot utgangen etter et par timer.

Om sommeren ville det ikke vært noe snakk, da hadde vi tatt turen ned til sentrum, 62 til Kontraktova, og gått på georgisk restaurant, før dagen hadde fortsatt opp en tannbane eller noe annet moro. Nå føltes det bare dumt å gjøre noe slikt. Irina var jo våt og skitten, mens jeg var våt og kald. Dette var en innedag, så vi reiste hjem. Sånn måtte det bli.

Hjemme ventet babusjka med en stor tallerken suppe. Jeg hadde på morgenen kjøpt inn rikelig med øl å kose meg med, selv om jeg aldri koser meg så rikelig som jeg kjøper inn, jeg vil gjerne ha hjernen pigg og rask, men lite grann til maten og kort etterpå gjør bare godt. De ekstra timene brukte jeg på å fordype meg i nyheter, det mest motstandsløse å lese, ulikt meg har jeg satt meg godt inn i groteske kriminalsaker som den amerikanske massemorderen i Las Vegas og han danske oppfinneren, og den parterte kvinnelige journalisten. Det er BBC og Guardian som er mine viktigste nyhetskilder, da det begynte å bli tomt der, leste jeg også litt i Der Spiegel, for å få inn litt tysk, og New York times, fordi de hadde en omfattende bakgrunnsartikkel om livet og personligheten til han som skjøt i Las Vegas. Slike ting kan de, i New York times, bakgrunnsartikler som dette gjør de skikkelig. Det er når sakene blir politiske man kan begynne litt å lure.

Sent på ettermiddagen kom også Olia hjem. Hun hadde hatt det kjempebra, og var storfornøyd over å ha funnet flere klær til meg, der på Arsjan. Jeg må ikke tenke at hun svikter meg, med å gå dit, men at hun gjør det godt for seg selv. Der finner hun all rekreasjonen hun trenger, det er avspenning og komfortsone, det er det hun gjør der andre går på pub eller til psykolog, pengene hun bruker er ikke bare vel anvendt med tanke på klærne, men også hennes mentale balanse. Av de fire hele dagene jeg har vært i Kiev, har hun vært på dette kjøpesenteret fire av dem. Og i timevis hver gang. Ennå er det kanskje ikke slutt, for ennå passet ikke alle klærne helt som de skulle.

Videre utover kvelden var det mye å slappe av, leke litt med Irina, og bare være inne. Mørket kommer allerede tidlig, og man ser også at Ukraina er et fattig land, i at lite er opplyst utenom hovedgatene og de viktigste plassene. Lekeplassen utenfor, er bekmørk, som alle lekeplassene er her. Irina liker alltid å gå ut, det skal vi være veldig glade for, men i mørket og regnet og høstkulden er det like greit å la være. Hun har det fint inne også, finner ting å pusle med, om det er film og spill på en skjerm, eller om det er biler eller dokker å leke med. Internett er litt ustabilt, det klarer ikke alle nettbrettene og telefonene vi har, med så mange folk og familier samlet, så det hender YouTube blir låst for henne. Det ser ikke ut til å plage henne nevneverdig. Vi har det fint i Kiev.

Lørdag med Irina i Kiev

Internett virker ikke skikkelig, så selv om jeg egentlig har tid til å skrive ut postene på de riktige dagene, så hender det at internett faller ut, og sier nei. På kveldene er jeg også trøtt og uinspirert, og vil tidlig til sengs, sammen med de andre. Det er jo heller ikke noe særlig å sitte oppe og skrive blogg, etter de andre har lagt seg. Den tiden setter jeg av når det er tid til overs, når de andre driver med sitt, jeg med mitt.

Denne mandags morgen, 9. oktober, er det tid til å få alle postene så langt, skrevet ferdig. Det er treningsfri, og jeg har morgenen for meg selv, mens de andre sover. For familien Iurzhenko er det vanlig hverdag med arbeid og skole, så de er allerede oppe, og på vei ut. Det at så mange sover eller er opptatt med andre ting, gir større håp for at internett skal virke. Det får problemer når det er for mange som vil koble seg på, og det er for mye som kreves av det. At jeg laster opp bilder til Google photo, for eksempel, pleier å gi problemer. Datamaskinen jeg har med til å skrive på, er sist i køen, og har store problemer med å holde seg oppkoblet, selv for enkle operasjoner som bloggskriving. Så det er ganske frustrerende, og unødig tidkrevende.

Det var det ikke på lørdag. Det var første dag Irina og jeg fikk helt for oss selv. Olia ville ut, til butikken, for å handle, mens Irina og jeg reiste til Park Sjevtsjenko. Det var etter jeg hadde hatt en lang formiddag i treningsanlegget. Den ble helst for lang, for jeg sov mye lenger enn vanlig, og kom meg ut et par timer for sent, egentlig. Jeg er så stiv og støl og full i gangsperr at jeg kan ikke holde på så lenge. Det har jeg lært meg, om jeg presser på, blir det bare verre de neste dagene, så det er bare å gi seg når kroppen sier stopp. At jeg ble så lenge, skyldtes vel så mye at jeg hadde det veldig fint inne på det lille kaffestedet. Det likte jeg veldig godt om sommeren, kanskje enda bedre nå. De serverer utmerket kaffe, er veldig hyggelige, og så har de et tilbud om at hver sjette kopp, er gratis. Der satt jeg og arbeidet med russiske gloser, og så med å redigere en foredragsserie i rekkefølge. Det er om det bysantiske riket, jeg har hatt det lenge, men aldri tatt meg tiden til å lage en spilleliste som gjør at de ulike bitene blir hørt riktig.

Hjemme var de rent engstelige for meg, da jeg endelig kom. Olia og Irina var allerede ute, og Olia var allerede utålmodig, så jeg ble satt til å ha Irina, selv før jeg hadde spist frokost. Ganske uvanlig, her nede. Men maten stod klar, og ølet var åpnet, så jeg måtte snart opp igjen, til Irinas store fortvilelse. Hun har nok lært seg at mange ganger når man går inn, så blir man der inne i lang tid, og det kan følge kjedelige ting som skifte av klær, bading og greiing av år, mye forskjellig dritt, så det er best å forbli ute.

Denne gangen ble det som vi ville. Vi spiste frokost, og så gikk vi. Bare Irina og jeg. Vi hadde avtale om at Olia skulle komme seg til park Sjevtjenko, om hun fikk tid, men hun hadde også andre ærender. Irina var veldig målrettet, og gikk rett til bussholdeplassen, der jeg fikk henne inn i trolleybuss 14. Så reiste vi til sentrum.

Været var fint, men kaldt, denne lørdagen. Det var antydning til sol, og 12 grader. Vi kjørte en ekstra stopp, og gikk ikke av ved Palats sportu. Dette er for feinschmeckere, de som virkelig kjenner Kiev, bussene og marsjturkaene nedover Lesu Ukrainku fortsetter vanligvis forbi Palats sportu, og videre mot stasjonen og området med Polykliniske institutt. For å komme til park sjevtsjenko må man da gå av ved Palats sportu, og så opp, over en del veier, og under der med Lev Tolstovovo, en litt brysom vei vi har gått mange ganger. Ved å kjøre et ekstra stopp, får vi noe lenger vei å gå, men alltid over bakken, og uten å krysse så mange veier. Dessuten er det nytt og friskt, siden vi så sjelden kjører dette ekstra stoppet.

Irina er liten, men dette skjønner hun veldig godt. Spaserturen opp til parken er en del av turen. Selv om det er ingenting her å legge merke til, ingenting verdt å skrive om, finner Irina flere ting verdt å leke med, og jeg ting å skrive om. Hun kan balansere på muren, klatre opp på trapper og avsatser, vi kan gå i den lille avenyen, den lille spasergaten de så typisk har lagt til mellom høyre og venstre felt av veien, slik de gjør det her nede. Der er plantet trær, og satt opp benker og søppelkurver, nesten som en liten park, og ganske lurt i en by som ellers er veldig mye by. Det er satt opp gjerder for et lite veiarbeid, der vi går, Irina kan klatre på det, og hun kan også hoppe etter og fange bånd som er hengt opp i et av trærne, antagelig som et kunstprosjekt. Jeg fotograferer som vanlig flittig, og er godt til stede i det som skjer, jeg også. Det kan godt hende vi bruker en halv time opp dette lille veistykket. Hvem tar tiden?

I parken vet Irina godt hvor hun skal. Riktignok skal far først på do, og hun balansere litt på en mur og klatre litt i et lite tre, men det er den store lekeparken som er målet. Det er dit vi skal. Her er det alltid mange barn i alle aldre, alltid mye sosial trening å få. Og så er det mange forskjellige lekeapparater. Irina liker seg best i det vi kaller dissene, huskene på østlandsk, ketsjelki, på russisk. Jeg vet ikke om jeg skriver det riktig, men det er det jeg mener Irina sier. Dissene her i parken er ikke av de beste, de er seige og vanskelige å få fart på. En far disser sitt lille barn ved siden av, han snakker i telefonen, og gir barnet altfor stor fart, slik at det faller av, og på trynet ned i sanden. Det er ganske idiotisk, og skulle ikke være mulig. Barnet detter forover, i det det har ryggen i været. Fysikkens lover skulle tilsi at barnet og dissen skulle falle samtidig, slik at barnet ble sittende, hvordan barnet falt først og kom seg ut av, er ikke så godt å skjønne, men nå gråt det i alle fall, og faren fikk helt panikk, og trøstet og bar noe aldeles overdrevet.

Irina og jeg tok alt dette med stor ro. Det var ikke engang noe tema, for oss. Vi gikk videre, på Irinas kommando, til klatreapparatet med sklier, og alt det andre som står der. Irina fikk ikke noe særlig god kontakt med noen av de andre barna akkurat denne dagen, så det var mer å utforske og presse grensene, klatre steder hun ikke har klatret før, greie ting for første gang. Jeg er veldig glad i hvordan hun kjenner sin rett, og ikke gir seg i kampen med andre barn om de til enhver tid mest attraktive lekene. Særlig er det ei lita jente som ikke vil bli forstyrret, selv om hun er i leker for flere, og selv om det er plass. Reglene er slik at i karuseller og snurrer skal alle som vil på, så lenge det er plass. Ingen kan snurre rundt for seg selv. Om man ikke vil være med andre, får man da finne seg noe annet å gjøre. Lille Irina forundrer alle, også meg, med hvor stor fart hun kan snurre rundt i, og hvor lenge. Det er som om hun ennå ikke er i stand til å bli svimmel. Når eldre jenter på 10-12 år snurrer så fort de bare kan, for sin egen lek og moro, sitter Irina i sin egen verden, gaper med munnen og dreier på hodet, har det helt fantastisk.

Noe annet jeg liker godt med Irina, i tillegg til at jeg forguder henne og holder henne helt ufeilbarlig, så er det at hun står for en støyt. På lekeplassen har de et apparat, en stor treplate i fire kjettinger, en i hvert hjørne, på platen er det plass til mange barn, og så kan de gynge, seile eller disse, i flere retninger. Irina liker å sette seg her også, og også her tar hun ikke skrekken av at det er store barn som gir stor fart, og vipper både frem og tilbake, og fra side til side. Nå løper hun bort til denne treplaten, der det allerede er mange barn, og hun får ikke helt til dette med at når den er i luften og i fart, så er den vanskelig å styre. Hun løper rett på, slik at den slår i beina hennes, og hun faller over ende. Det er kritisk, for den gynger tilbake, og neste gang kan den treffe hodet, med tyngden av 4-5 barn på platen. Jeg er noen meter unna, og løper, voksne nærmere roper, og barna på platen skjønner hva som kan skje, og får stoppet lekeappratet. Lille Irina reiser seg opp, og kryper opp på platen hun også, setter seg til rette. Det er nødt til å ha gjort vondt sånn den traff leggen hennes, og slo henne over ende. Hun viser det ikke med en mine. Nå vil hun være med.

Hun er en tøffing. Det samme er når hun skal sprekke såpebobler med de store litt lenger borte. Det er en del sånne såpeboblekunstnere i Kiev, kunsten betyr i å ha utstyr som kan lage bobler som er veldig store. Så kommer barn og vil sprekke dem, eller se på dem, og foreldrene betaler kanskje en liten slant. Det kan være penger som kommer godt med i et fattig land. Irina er ellevill etter disse såpeboblene, og løper etter dem ivrigere enn alle. Hun er tre år, og som regel klart yngst. Men hun er med i kampen likevel, fullstendig uredd, og som om hun ikke visste at hun er mindre enn de andre, og ikke har en sjanse til å få sprukket boblen når de andre prøver så godt de kan, som de alltid gjør. Der de andre gir opp, fordi en boble er for høyt oppe i luften, eller går for langt vekk, holder Irina ut, og strekker den lille hånden sin i været, som for å markere hvor boblen er, eller for å være klar om den plutselig skulle komme ned helt uventet. Slik står hun til boblen sprekker av seg selv, eller er ute av syne. Deretter løper hun tilbake igjen i full fart, klar for neste boble.

Hun er helt herlig. Ulikt tidligere, har hun nå mot til å gå bort til mannen, og prøve å få laget noen bobler selv, med hans hjelp. Hun får også noen bobler servert til seg, laget slik at hun får sprekke dem. Boblekunstnerne vet at de små også må få sjansen. I noen kappløp går Irina over ende, eller så er det noen som rygger i henne, og hun faller. Hun blir liksom fornærmet og overrasket, nesten som Guden Balder, som tror seg uskadelig, og at ingen vil ham (henne) vondt, men hun rister det bare av seg, og kaster seg inn i leken igjen.

Det er jeg som må dra henne ut av det. Og da er det for å reise hjem. Det går med en av bussene langs Boulevard Sjevtsjenko, eller en av marsjrutkaene der. Det er er mye tidligere hjem enn i de gode sommerdagene, men det er gode dager om høsten også. Om enn de er kortere, og kaldere.