Påskelørdag i botanisk hage

Plantene viser seg i vårdrakt her i Kiev. Men temperaturene hører ennå den kalde årstiden til. I dag var det første gang gradene krøp over i tosifret, og i solen var det sånn at det gikk an å gjøre seg tanker om kortbukse, men straks man er i skyggen, skjønner man at vinteren nødig slipper helt taket dette året. Nå er det i kveldingen, og jeg sitter på en benk i botanisk hage, og halvfrosset, i bukse, genser og ytterjakke.

Irina leker, og har gjort det i godt over en time. I samme lekeapparat, et de satte opp kort etter Maidan, da Ukraina på et øyeblikk skulle bli «mer europeisk». Her i botanisk hage betydde det noen apparat for handikappede. Sikkert greit det, men jeg har aldri sett noen handikappede bruke disse lekene, og heller ikke beveget seg inn, her inne. Men de funksjonsfriske barna koser seg som bare det i disse lekene. En gynge for barn i rullestol, bruker Irina og mange andre, til en slags vuggende båt, eller hva de leker at det er.

I dag morges fikk jeg kommet meg ut til treningen min igjen, etter en ufrivillig hviledag i går. Det gikk ikke strålende, var langt fra den piffen jeg er vant med, men jeg fikk nå løftet og skjøvet litt, og jeg fikk hørt et program om en tidlig muslimsk krigerdikter og om Aristoteles biologi. Da programmene var slutt, så var også treningen slutt. Jeg kostet på meg en dukkert i Dnjepr, aldeles iskald, ikke noe behagelig i det hele tatt. Men oppe igjen var det varmt og godt, og jeg kunne sågar rusle hjem i t-skjorten.

Hjemme hadde babusjka sett presidentdebatten i går, og hun kunne melde om en dundrende brakseier til utfordreren. Porosjenko har vært populær kun noen få måneder, det var de månedene han drev valgkamp og fløt på bølgen fra Maidan. Siden han ble valgt, har det gått rett nedover med Ukraina, og ukrainsk økonomi, og han har ikke vært i nærheten av å oppfylle noen av løftene han kom med. Ennå går det an å parere sånne anklager med Russland, og Krim, og Donbass, men mange ukrainere vet jo utmerket godt hva dette er for noe, og at det nok kanskje er en tynn unnskyldning fra ukrainske politikere ute av stand til å gjennomføre reelle reformer, at det er Russland som har skylden.

I alle fall parkerte komikeren Zelensky den sittende presidenten fullstendig, med slike rammende spørsmål. Zelenesky er Kolomoiskijs mann, den verste oligarken av dem alle, og jeg tror ikke et øyeblikk det vil bli noe særlig forandret, om den ene eller andre av de to blir valgt. Problemene i Ukraina er atskillig dypere enn som så, og ukrainsk politikk er viklet inn i et sånt system, at det er virkelig vanskelig å se noen egentlig vei ut. Skjønnmaling i vesten hjelper i alle fall ingen. Zelensky brukte også det retoriske knepet, å si at det er ikke jeg som stiller disse spørsmålene, der er alle folkene her på stadion, hele det ukrainske folk.

For eksempel: Hvis det er sånn at du er sånn i mot Russland, og vil boikotte alt russisk, og er i krig med Russland, hvordan har det seg, at sjokoladen din, Roshen, er til salgs i Moskva? Og gjør det bra? Eller: Hvorfor er gassen blitt tre ganger dyrere, når du sa den skulle bli billigere?

Det blir spennende å se hvordan det går i morgen. Mannen til søsteren til Olia reiser to dager til sin egen by, for å stemme, man må stemme der man kommer fra. Olia sier det er mange ting som gjør stemming vanskelig, for eksempel lange køer, og at det tar mye tid. Så er også ukrainske valg vanligvis preget av lav valgdeltakelse. Det er ikke så rart, når alle alternativene representerer det samme systemet, der det er en håndfull oligarker som står bak, og krangler seg i mellom om Ukrainas ressurser.

Jeg tror kanskje jeg skal ta en titt på den presidentdebatten, en gang jeg får tid, om jeg noen gang får det.

I dag gikk vi alle tre, lykkelige ut, for å reise til botanisk hage. Irina var kjempeglad, hun skulle se verdens fineste tre, magnolia, i full blomstring, og hun skulle leke på lekeplassen. Hun hadde tingene ferdig pakket fra jeg kom hjem fra morgentreningen. To vesker, og en ryggsekk. Det skulle ikke stå på lekene, i alle fall.

Så var det å la Irina løpe rundt og leke, mens Olia og jeg kunne slappe av i nærheten. Av og til gikk jeg rundt og tok bilder, av og til var det glosetrening, internett har jeg også på ukrainsk sim-kort, og så var det å snakke med Olia, og være med Irina. Olia er den minst tålmodige, og ville fra første stund til magnoliaene, men når Irina har med meg også, får hun den tiden hun trenger.

Hun fikk lekt riktig fra seg, før vi gikk over til den mer voksenvennlige vandringen rundt i det store hageanlegget, berømt fra sovjetisk tid. Irina lot seg villig fotografere med magnoliaen, og var helt enig i at dette var vakkert.

Så ble vi installert ved en kafé, der det ikke lenger gikk an å kjøpe øl, heller ikke under hånden. Dermed ble det bare Irina som spiste noe. Etter en kort stund måtte Olia gå, for nye ærender, mens Irina og jeg ble sittende en god stund ennå.

Klokken var fire. Nå er den snart halv sju. Det er ingen ting som tyder på at Irina er i nærheten av å få nok. Og jeg venter, jeg venter så lenge Irina bare vill. Om alle mine tekniske duppeditter går tom for strøm, ingen ting har det å si. Her blir vi, til Irina vil videre. Det er god påske, fra Kiev!

Siste dag i Kiev – klar for reisen hjemp

Klokken er 2030. Jeg har vært oppe siden 0430, liksom for å venne meg til det latterlig tidlige flyet vi skal ta. 0610 går det. Vi må av gårde i taxi klokken 0345. Helst skulle jeg sloknet straks, men babusjka har bestilt pizza til klokken 2200. Hun tenker at vi skal ha den med på flyet også. Jeg skriver posten underveis, og posten den 2330. Forhåpentligvis er vi i seng og i søvn, da.

Det får gå som det vil. Babusjka er altså virksom igjen, og jeg kunne med det komme meg ut om morgenen igjen. Det skulle redde et liv i metroen, i alle fall sørge for at noen unngikk ganske alvorlige skade. En litt eldre dame fikk et illebefinnende nederst i rulletrappen. Hun hadde fullt av bæreposer hun ville ha av, men fikk det ikke til for seg, og så så det ut til at hun fikk problemer selv også. Dette var helt nederst, der rulletrappen flater ut og man går over til fast grunn. Hun fikk ikke dette til, for plastposene lå og spant mot kanten, og hun var ikke i stand til å trå over dem, eller gå rundt. Hun måtte holde seg i rullebåndet, og liksom gå bakover.

Jeg var allerede i god fart nedover, for jeg visste jeg hadde dårlig tid. Fra 0430 hadde jeg vært våken, to timer hadde jeg brukt på å lese Majakovskij, fra 0630 var jeg på vei ut, nå var klokken snart syv. Planen var å trene raskt, og på veien hjem gå innom butikken, posten og et sted å kjøpe en ekstra koffert. Det stedet åpnet klokken 1000, og lenge etter det ville jeg ikke komme hjem, sånn at ikke babusjka skulle være der alene med Irina for lenge.

Det passet bra jeg var i god fart, for det var ikke mange andre i rulletrappen denne morgenen. Jeg spurte om hun trengte hjelp, og tenkte å geleide henne av, men hun trengte mye mer hjelp enn som så. Selv med min støtte kom hun seg ikke over plastposene sine, og ikke bare det, hun klarte ikke lenger å holde balansen. – Jeg er dårlig, sa hun hjelpeløst, og falt bakover. Det ville være en katastrofe, med rulletrappen som rullet på, og med plastposene som lå foran og hindret henne i å komme av. Jeg holdt henne fast, i armen, og kjente at her måtte jeg bruke alle krefter. Jeg måtte rett og slett hale henne opp og av, uten hjelp fra henne. Styrketreningen kommer til sin rett. Dette var ingen sak. En annen fyr kom til og ordnet med plastposene. Jeg så til at han snakket med henne, og at hun kom til seg selv når hun var på fast grunn. Alle andre dager skulle jeg hjulpet mer, men denne var virkelig spesiell, og som nordmann var det ikke så enormt mye mer jeg kunne gjøre. Nå måtte noen kanskje tilkalle profesjonell hjelp, og det er ikke jeg den beste til å gjøre, et land som ikke er mitt. Hun var også helt tydelig utenfor akutt fare.

Ærender

Treningen gikk unna med et program om et langt persisk dikt, det lengste diktet i verden faktisk, så et om Tsjekhov, et om islendingesagaene og et om de tre kongedømmer (engelsk: 3 kingdoms, vet ikke om det er oversatt slik til norsk). Alt sammen fra utmerkede In our time, med Melvin Bragg. Så får jeg trent både kroppen og hodet, akkurat som jeg liker det. Mellom øktene blir det noen svømmetak også. Alt er unnagjort på omtrent 3 x 42 minutter.

På vei tilbake er det gloser, og så er det ærendene. Først er det posten, det er Olia som er så glad i å bestille alt mulig, og hun rakk ikke å hente det selv før hun reiste hjem. Nå må jeg gjøre det for henne. Og med det roter jeg meg opp i ukrainske problemer. De vil ikke gå med på at jeg har SMS-en fra avsender og passet til kona, de trenger også et eller annet fra svigermor babusjka, og ber meg om å ringe henne. Alt er plaget av jeg omtrent ikke har batteri på telefonen. Så jeg må gå med uforrettet sak.

Kaffe på det lille kaffestedet går naturligvis mye bedre. Her får jeg slappet av, og lest flere gloser. Så er det innom butikken, og kjøpe kvoten og annen drikke vi trenger i løpet av dagen. Deretter er det bursdagsgave eller julegave til Irina, vi får se hva det blir. Og så er det den kofferten. Klokken er elleve i det jeg kommer hjem. Men da har jeg også fått gjort alt, utenom den postsendingen.

Det er deilig å spise frokost hjemme, og slippe å gå ut for å starte dagen på restaurant. Riktignok starter vi dagen på restaurant uansett, for Irina er sulten straks vi kommer ut, og vi går på den nye småfavoritten vår, like i nærheten. Irina vet nøyaktig hva hun vil ha, spaghetti carbonara, laks, potetmos og hjemmelagde poteter også. Alt på klingende russisk.

Deretter får vi omsider hentet postsendingen. Det dreier seg om noen bøker i begynnertysk, Olia tenker på Irina. Vi går hjem med dem. Klokken er omtrent tre. Mye av dagen er allerede unnagjort.

Kort bading

Så kommer vi oss i buss 118, og reiser over til venstre bredd. Vi går til høyre, denne siste dagen. Der er de meningsløse sandhaugene på stranden, men vi skal jo ikke ligge på stranden. Vi skal bade.

Og vi bader som vi pleier. Triksene til Irina er etablert. Det kommer ikke noe nytt nå. Det er voldsomme saker til 3-åring å være. Men ikke lenger noe spesielt til Irina å være.

Deretter er det øl til meg, slikkepinne og is til Irina, i tråd med tradisjonen. Det er veldig koselig å sitte sånn med en øl, på stranden, det er fint det ennå finnes land der dette er tillatt. Irina når sitte høydepunkt når hun har en slikkepinne i den ene hånden, og en ispinne i den andre.

Hun vil litt i hoppeslottet utenfor Kvartal. Jeg bestiller ikke noe mat der, bare øl til meg, kompott til Irina, bare drikke.

Så reiser vi hjem. Det har vært en kort dag på stranden. Klokken er så vidt over sju. Min plan er å spise pizza, og gå veldig tidlig til sengs. Den planen er altså endret av babusjka, som har bestilt pizza kun fra klokken ti.

Dermed kommer jeg til det som står i det følgende:

Jeg vet ikke hvor langt jeg vil komme i skrivingen, og poster litt underveis. Irina bader nå, og før henne, kan jeg i alle fall ikke legge meg. Alt er pakket, så vi er ganske klare.

Pizzaen kom nå en gang litt før klokken ti. Irina og lille Tasia flottet seg med en liten fest, pyntet seg med skjørt og greier. Jeg spiste pizza og drakk opp ølet jeg hadde igjen. Det er begrensede mengder, aldri fyll når Irina er med, det er ikke et aktuelt spørsmål. Men vi får jo slappet av litt, og cruiset inn ferien til mål. Først litt før elleve er vi i seng.

Klokken 0330 venter alarmen. Klokken 0345 er det bestilt taxi. Klokken 0610 går flyet. Det store spørsmålet er om passkontrollen vil gå bra. Irina har vært her lenger enn de 90 dagene lovlige for utlendinger. Vil jeg klare å overbevise dem om at Irina ikke er utlending? I det vi sovner er dette spørsmålet flere timer frem i tid. Vi er uten bekymringer, etter en veldig, veldig fin ferie. Som alltid.

Irina og jeg i Hydropark en dramatisk dag

I natt ble babusjka syk, så jeg må nå være med Irina døgnet rundt. Dermed er det slutt på morgentreningen og alle utflukter på egen hånd. Omstendighetene rundt er utenfor det jeg kommer til å blogge om. Men jeg kan utmerket godt skrive om hvordan redningskorpset i Hydropark i dag kom til nytte, da det viste seg et lite barn rundt 2 år var praktisk talt alene i vannet, fordi moren var døddrukken, og ute av stand til å følge med eller til å bevege seg.

Det der ble litt oppstyr, med politi og det hele. Det tok lang tid før jeg skjønte hva som var problemet. Irina og jeg badet jo også, helt vilt, som vanlig, og jeg sjenerte meg litt for badevaktene, om de kanskje skulle komme og forstyrre oss? Det kan jo se litt halvferdig ut, av og til, sånn Irina svømmer, dukker og fyker omkring, over og under vann. Men vi fikk være i fred. Derimot var det denne lille jenta i vannkanten, plutselig spurte badevakten om hun var alene, og så løp hun og hentet henne. Kort etter var de omringet av politi, flere badevakter, og det som senere viste seg å være vanlige folk på stranden. Disse tok vare på barna, så det ut til. Jeg vet ikke hvor mange som tilhørte den stupfulle moren, og bestemoren.

Klart ble det, imidlertid, da disse reiste seg opp. Og det viste seg moren knapt kunne stå på beina. Da var det også en kar som gikk omkring, og forklarte grettent og oppgitt hva som var hendt. Det var jo også ganske sykt. Barnet kunne druknet, mens moren satt stupfull noen meter unna. Den gretne mannen snakket litt slurvete russisk, så jeg fikk ikke helt med meg hvordan barnet hadde falt, eller hva som gjorde at det ble oppdaget dette barnet ikke var under oppsyn. Men det hadde skjedd noe, der en normal mor eller far ville vært på pletten øyeblikkelig.

Irina og jeg var nokså uberørt av dette. Vi hadde på tross av alt en ny, eventyrlig dag. Vi må ordne oss selv her nede nå, så da foretrekker jeg å spise måltidende utendørs. Også frokosten. Irina, derimot, ville spise hjemme. Det fikk hun lov til, om enn den ble litt innskrenket. Sånn i tolv-tiden kom vi oss ut, og etter å ha vært litt på lekeplassen utenfor, kom vi oss også videre for å spise. Irina villa ha pommes frites og ketschup, artig nok samme stedet hun og jeg hadde sett VM-finalen. «Stedet med fotballkampen», kaller hun det. Og hun vil hele tiden tilbake dit, for å spise mer pommes frites og ketschup. Jeg har ikke noe til overs for det stedet, det ble valgt fordi det er det nærmeste der kampen ble vist, maten og alt der er middelmådig, og på dagtid fungerer det som kantine.

Jeg fikk lokket Irina med meg til et bedre sted, der vi hadde en solid kombinasjon av frokost og lunsj, bestående av Hamburger og potetmos, og spaghetti Carbonara. Hamburgeren er årsaken til at jeg har unngått dette stedet, som ligger like i nærheten av butikken vår, Velikaja Kesjenia, og som er anbefalt av Trip Advisor. De andre matrettene er imidlertid fine, laksen er regelrett god, og det er en anstendig restaurant i kort gangavstand fra der vi bor. Så det ble et fint og koselig måltid, med Irina og meg.

Så var det Hydropark. Olia liker i likhet med mange lokale ikke Hydropark så godt. Det er turistifisert og støyende, og pakket med folk og dårlig kioskmat. Her er stedet å få seg en kebab å ødelegge magen med. Det har imidlertid den fordel at det er den eneste stranden ved en metrostasjon, så mange som ikke er kjent og ikke vil finne ut av bussene, havner her. Nå gjorde Irina og jeg også det, for første gang denne sommeren.

Jeg hadde en tanke at jeg skulle få sneket meg til litt trening, mens Irina også var der. Det gikk fint, Irina liker også sport, og svingte seg og kavet og trente hun også. Med å utstyre henne med en is, fikk jeg gjort enda litt mer, mens hun spiste isen.

Hovedsaken var imidlertid bading. Irina har i hele sommer og i hele livet sprengt grenser i vannet i forrykende fart. Men i dag var det til et nytt nivå. Hør bare, mitt barn er ennå ikke fire år, men svømmer på ryggen og på magen, hun dykker, slår salto under vann, og hopper fra skuldrene mine. Videre gikk hun med på at jeg kastet henne i vannet, uten å ta i mot, og når hun hoppet fra knærne mine under vann, så forsøkte hun seg på dobbel salto. Wow.

Ikke rart hun vekker forundring. Jeg var litt bekymret for at badevaktene skulle bli overivrige, så vi holdt oss i utkanten, litt sånn ute av syne for dem. Og som alltid løfter jeg Irina opp, om hun blir noen sekunder lenge under vann. Men når hun hopper fra skuldrene mine, så forsvinner hun. I det grumsete vannet ser jeg henne ikke, så hun må nok komme seg opp selv også. Når hun tar salto, eller turner under vannet, så kan det også gå litt tid for å få det gjennomført.

Hver eneste gang vi bader, kaster hun opp lite grann også. Det er som regel den siste isen som kommer opp igjen. Hun svelger en del vann, tror jeg. Ofte når hun kommer opp igjen, hoster og harker hun noe kolossalt. Men det ser ikke ut til å bry henne noe som helst. Hun harker seg ferdig, og går i gang med samme aktivitet på ny. Av en mor på stranden fikk hun litt honningmelon, i premie, eller bare som gave. Det var mens Irina spiste den jeg fikk tid til å se på opptrinnet med politet og den døddrukne moren. Det var også mens jeg stod sånn, den gretne, gamle mannen kom og fortalte hva som var skjedd.

Dagen ble avsluttet med det som vel må være den beste restauranten i Hydropark? Det ser ikke så mye, de er alle dårlige. Men den som ligger i en båt på øyen med treningsanlegget ligger i det minste fint til, og har varierte retter. Her fikk Irina pommes fritesen sin, og spiste med forunderlig appetitt. Pommes frites, potetmos, laks og spaghetti carbonara. Irina spiste virkelig rikelig av alt, åpnet munnen og hev inn. Sånn er det når dagen er aktiv, da må man fylle på med mat. Og Irina var superaktiv i vannet denne dagen, det er ikke mange barn som gjør henne etter det hun gjør i vannet før de er fire år.

Så har hun også en mor som er mestersvømmer fra Kiev.

Det var en flott dag, for oss. Badingen gikk i to omganger, vi fikk trent litt, Irina fikk lekt litt, og det var en veldig koselig restaurant med plass i skyggen, like ved elven. På vei hjem tumlet vi litt i bråkeområdet rett rundt metroen, før vi kom oss av gårde. Hjemme var vi begge så trøtte at vi sovnet øyeblikkelig, både Irina og jeg.

En lang, rolig kveld i Rusanivskaja-distriktet

Rusanivka er en kunstig halvøy på venstre bredd av elven Dnjepr. I Kiev renner ikke denne mektige elven som en bred flod, men som en mengde små og store sideelver mellom de mange øyene som er spredd her. Kanalen som gjorde det lille distriktet til en øy, ble bygget i Sovjettiden. Informasjonen både på engelsk og russisk Wikipedia er sparsom, og det kommer ikke frem hva som var poenget med å gjøre bydelen til en øy, i stedet for en del av fastlandet. Det gjør i hvert fall stedet ganske idyllisk, med vann og promenader på alle kanter.

Om sommeren forsøker jeg som regel å få oss til å reise hit ut om søndagene. Det er et fint sted å ta det langsomt på. I de aller siste årene har også restauranttilbudet tatt seg opp, særlig den georgiske restauranten som kom i år, gjør det attraktivt for oss. Med strender, lekeplasser og god plass for gående er det også barnevennlig. Dette er et ypperlig sted å være turist, ikke så anmasende som Hydropark, men likevel full av sydende liv og feriestemning.

Vi brukte ganske lang tid før kom oss av gårde i dag. Jeg hadde min sedvanlige morgentrening, men den fordømte forkjølelsen nekter helt å slippe taket. Da jeg kom hjem, var jeg mer interessert i å hvile, enn i å spise. Hva er det som skjer med meg? Dette er katastrofe.

Litt utpå dagen kom i hvert fall Irina og jeg oss ut på lekeplassen utenfor. Der var søskenbarnet Tasia med vennene sine, så dermed var det garantert Irina ville være opptatt for en stund. Og det trengtes, for inne var Olia og vasket og ryddet og ordnet. Da tar det alltid lang ting. Lang tid.

På et tidspunkt gikk vennene til Irina inn, og hun ble igjen alene på plassen. Med bøyd hode kom hun mismodig gående mot meg – dunkt! i vippen av jern de har satt opp her. Da var det bare å gråte, dette ble for mye.

Og jeg ringte til Olia, for å få henne ut, på telefon og på Skype – men hun hadde skrudd av lyden, og hørte ingenting. Det er som regel bare Olia som bruker Skype, og hun er logget på med sin konto på telefonen jeg nå bruker til mitt ukrainske sim-kort. Så når jeg ringer fra min norske telefon, med min Skype-konto, ringer det i min ukrainske, med hennes. Der svarer lille Irina, og gir seg i vei med å prate som bare et barn på tre-snart-fire-år og kan gjøre.

Til slutt må jeg rope på babusjka og søster Tanja på balkongen. Lekeplassen er rett utenfor leiligheten, så det er ikke lang vei. Det er lenger opp de fem etasjene, for å si det sånn.

Etter noen minutter kommer Olia ut, når hun forstår at vi venter. Hun er uansatt ferdig, sier hun. Snart etter sitter vi i buss 55, på vei over Patona-broen.

Eller Paton-broen, som den egentlig heter. På russisk kaller vi den Patona most, med genitiv a, og så har jeg tatt med meg denne over i norsk. Jeg kaller den «Patona broen». Det riktige er nok Paton, og jeg skal se om jeg klarer å skjerpe meg. Den er for øvrig oppkalt etter Evgenij Paton, den sovjetiske ingeniøren som midt  i den verste Stalin-tiden kom med ideen om å sveise sammen en bro over hele den brede Dnjepr-floden i Kiev, fra bredd til bredd. Det er den første broen i verden, i sitt slag, og med sine 1543 meter den lengste av broene i Kiev. Byggingen startet litt uheldig i juni 1941, få uker før den tyske invasjonen og den forferdelige krigen som fulgte. Den åpnet for trafikk 5. november 1953, samme år som Josef Stalin døde (han døde i mars). Så det er en bro med historie, dette. Som så mye i Kiev.

Få bryr seg om denne historien, nå. Folk har nok med sine egne liv, sommerens gleder, og hverdagens problemer. Promenaden i Rusanivka er flott laget til. Langs den er gresset grønt, lekeapparatene for barna er nye, og restaurantene står ikke noe tilbake for de man finner overalt i Europa og verden om dagen. Men de falleferdige betongblokkene folk her bor i, stiller en riktig kontrast til idyllen. Det er av og til snakk om vi skal kjøpe en av disse leilighetene her. De er så billige at vi kan gjøre det i forbifarten, men det kommer aldri opp som en seriøs mulighet. Vi har jo leiligheten i Petsjersk, og trenger ikke bo to steder.

Siden vi er inne på dette med bolig, og dette utvikler seg til en post med mer enn hva som skjer med oss, kan jeg ta med den litt uhyggelige måten enkelte boliger blir omsatt på nå om dagen. Det er pensjonister, uten sjanse til å holde på leilighetene sine, selv om de er gjeldfri, og har bodd der de bor siden Sovjettiden. Men de kommunale avgiftene er for høye til at pensjonen strekker til, og oppsparte midler vil alltid bevege seg ned mot null, særlig med inflasjonen Kiev og Ukraina har sett de siste 5-6 årene. Noen har dermed kommet opp med den briljante ideen at leiligheten selges, med oppgjør ved dødsfall. Kjøper forplikter seg til å overføre en fast sum i måneden til pensjonisten, frem til denne dør, og leiligheten blir kjøpers. Det er typisk pensjonister uten arvinger som benytter seg av denne muligheten.

Og så har vi kontrasten. Vi kan ta inn på georgisk restaurant, den vi synes er best i denne delen av Kiev, og bestille mat og drikke som om alt er gratis. I overskuelig fremtid vil vi ha en inntekt, vi har hus med gjeld som alle andre, men de norske lønningene gjør at vi ikke trenger å tenke på noe feriebudsjett her nede. Vi kan bare kjøpe alt vi har lyst på, alt vi klarer å få i oss. Jeg har spist en latterlig liten frokost, og vil kompensere nå. Så vi bestiller en meny, til komiske 449 ukrainske penger, hryvnaer, som det skrives, griven, som vi sier (årsaken er den spesielle russiske bøyningen for tall, og ukrainsk uttale der g og h går i ett), og får for det hvert vårt glass georgisk vin, zhinkali, hatsjapuri og hver vår kyllingrett. I tillegg bestiller vi mer vin, mer zhinkali, limonade til Irina, og mer limonade, og kompott. Samme hva vi gjør, blir det aldri mer enn norske hundrelapper.

Etterpå er vi mette og glade. Irina stikker innom en lekeplass, Olia sniker seg bort til en butikk, under påskudd av å skulle kjøpe kaffe. Jeg hjelper Irina på lekeplassen, og forsøker å få henne til å huske kunsten å hoppe fra en disse, eller huske, som østlendingene sier. Når Olia kommer tilbake, går vi bort til den lille stranden, den lille viken, der vi pleier å bade når vi er her.

Her får vi litt Øst-Europeisk kultur av en annen form. Det er satt opp klosser med psykedeliske mønstre og farger. Det er satt opp lys og kamera, tydeligvis et eller annet profesjonelt. Det er et stort crew. Og så stiger lettkledde unge damer opp på disse klossene, og danser til aggressive rytmer. Sånt ser man vel ikke andre steder? Veldig rart. Jeg blir stående nesten litt fjetret. Og Olia, stakkar, blir aldri så lite grann misunnelig – og lurer på om det er på tide for henne å farge håret?

Hun kan ta det helt med ro. Hun har ingen konkurranse for meg, ingen er i nærheten, hun er helt overlegen, suveren. Og det vet hun egentlig ganske godt, men så er det disse snikende følelsene og bekymringene da, som fornuften ikke alltid fungerer som et forsvar mot.

Irina og jeg har også vår badeaktivtet. Nytt denne gangen, var at hun holdt seg fast om halsen min, mens jeg svømte og dukket under. Det er spesielt, for under vann ser jeg ingenting, og Irina trenger å holde seg over til jeg kommer opp igjen. Hun må svømme litt, uten tilsyn. Det er ikke noe problem, hun kan det, og hun finner seg i alt, så lenge det er i vann. Et triks vi også fikk til skikkelig, for første gang denne dagen, var at jeg løftet henne opp med føttene hennes i håndflatene mine. Sånn at hun står helt rett opp og ned, i hendene mine, like over vannet. Ganske kult.

På hjemveien er det nødvendig pitstop, med is og juice, og et obligatorisk opphold på en av lekeplassene. Irina har ennå ikke skjønt konseptet med is, at den må spises for ikke å smelte. Hun har ennå den tanken at den kan spises «etterpå». Så vi må holde isen, mens hun leker. Sånn er mye is forsvunnet for oss.

Ikke at det gjør noe. Vi kommer oss til bussholdeplassen, der vår beste buss, nummer 118, kommer med en gang. Der er det vår vante konduktør, en av kjenningene til Olia, og de to får en prat på reisen hjem. Det er nå mørkt, og ikke lenge til leggetid.

Helaften på byen med torden og gratiskonsert

Skal du se på tyskerne i dag? Dette spørsmålet fikk søster Tanja på jobb, og det var også spørsmålet min kjære kone Olia spurte henne da hun kom hjem. Det skulle vi.

Jeg hadde tenkt at nå skulle den forbaskede forkjølelsen og det mindre forbaskede dårlige været være over. Men jeg våknet med skikkelig trykk mot øyne og panne, ikke helt bra, og på treningen ville jeg heller sovne, enn å løfte noe. Det var så ekstremt at jeg droppet kaffen på vei hjem.

Babusjka er frisk igjen, og hadde laget skikkelig frokost. Oksekjøtt. Jeg spiste, men det jeg ville, var å sove. Det gjorde jeg like etterpå, og hele dagen.

Det ble rett og slett en helt ekstrem hviledag, dette. Irina ville selvsagt ut, men ikke så insisterende som hun pleier. Hun slo seg til ro med mobilen i sengen, hun også. Eller med å leke med lekene sine på gulvet. Olia sier aldri nei takk til en dag med søvn, hun lå formerlig og smilte. – Den beste dagen i ferien, sa hun.

Og om vi skulle ha forhåpninger om større sprell, var det rikelig med lyn, torden og regn utover ettermiddagen, som holdt oss fra det. Irina fant her en ny lek, og sa simit grom, i stedet for grimit grom, som er det riktige for «tordner torden», eller bare tordner. Hun lo høyt da vi rettet henne, og holdt på sitt, simit. Særlig da jeg kilte henne som straff. Da hadde vi en lek gående.

Tordnet varte i timevis, og var en kort stund så nær at vi trodde det var nabobygningen som ble rammet, et skikkelig brak. Og på kveldingen kom regnet, som pleier å følge med. Klokken var 1806. Vi hadde ikke gjort noe som helst hele dagen. Og nå var det snart konsert.

Vi hadde jo tenkt å få spise litt før konserten. I alle fall hadde jeg det. Men nå begynte det å bli knapt tiden og veien. Konserten skulle begynne klokken 1900, trodde vi først, 1930, viste det seg etterpå, og den ekstra halvtimen gjorde oss godt. Vi hadde trengt ytterligere en time, skulle det senere vise seg.

Da Olia skjønte klokken var over seks, fikk hun litt bevegelse i seg. Irina ble gjort klar, mer eller mindre. Det er ei skjønn, lita jenta, og hun har mange kleskombinasjoner som får meg til å smelte helt. I dag var det konsert, så da var det litt røff, med kortbukse og t-skjorte, og pannebånd. Tre og et halvt år, er hun.

Sminke tok hun ansvaret for selv. Om det er kulturelt betinget, vet ikke jeg, men Olia tar det veldig piano når lille Irtsjik går i voksne sminkesaker. Resultatet kan man selv tenke seg. Det er sminke både her og der. Men Olia tar og glatter det ut, sånn at det ser ikke så verst ut. For ei nydelig jente som Irina vil uansett sminke gjøre mer skade enn nytte. Naturen klarer dette best selv.

Alt dette her førte til at klokken ble sju, og Tanja kom hjem. Nå var det pøsregn, og Tanja frarådet oss sterkt å gå. Hun var selvsagt ivrig med at vi skulle se tyskere, det er det som har vært snakket i vår omgangskrets, det kommer tyskere til Kiev! Det er det deilige russiske mindreverdighetskomplekset: Tenk at det vil komme tyskere til byen vår!

Olia har en egen forkjærlighet for tyskere, hun var absolutt med på å få meg til å studere faget, og hun er alltid på jakt etter tyske bekjente i sin omgangskrets. Så vi skal gå på denne konserten. Jeg har hatt det for meg at det er noe tysk pop, et eller annet band, men nå blir det klart at det er orkestermusikk, vi får besøk av et tysk, lite symfoniorkester.

Da blir jeg bare desto mer interessert, og presser skikkelig på for å komme oss av gårde. Konserten begynner jo vitterlig snart. Den skal være oppe ved historisk museum, litt klønete beliggende for oss, ikke sånn at det er en god buss, og så er vi der. Og regnet pøser ned.

Moren kommer hjem, og vil servere oss mat. Da vet jeg det raskt går en time, så dette vil jeg unngå. Jeg har også lyst til å spise ved den georgiske restauranten Zhinkali, som opprinnelig var planen. Bare etter konserten, og ikke før den. Så nå presser jeg på for å få oss av gårde, går hvileløst omkring, litt redd også for at det hele ikke skal bli noe av. Det ville ikke vært moren i mot. I dette været. – Metroen er stengt, sier hun, med den ukrainske skråsikkerheten jeg har lært meg ikke alltid betyr at det som blir sagt er uomtvistelig.

På nettet finner jeg ingenting om at metroen er stengt. Metroen er én av tre måter vi kan reise til dette museet på, det ligger oppe ved Andreiskij spusk, ikke så langt fra der taubanen ender, nær utenriksministeriet. Hadde taubanen virket, hadde buss 62 og bane vært en god reisevei, men det ser ut til at det er fast at den stenger noen uker i sommermånedene for reperasjon og vedlikehold. Det samme gjaldt i fjor.

Vi endte i buss nummer 14. Planen om å vente til oppholdsvær, holdt ikke. Med to paraplyer skulle det liksom hjelpe, men Irina tok den ene, og så måtte Olia eller jeg bli våt. Bussen tar oss bare ned Lesu Ukrainka, og så må vi går rundt hele det bessarabiske kvartalet, og over hele Khresjtsjatik. Når lille Irina har paraply, er det ikke så lett å leie henne, eller bære henne, så det er hun som bestemmer tempoet. Klokken er 1950. Konserten begynte for tjue minutter siden.

Og som om det ikke var vanskelig nok fra før, måtte Olia på do. Det må hun aldri, det er alltid jeg som må på do, jeg som drikker så mye øl og kaffe, Olia drikker ingenting, literally, som de sier på engelsk. Alle med ukrainsk eller russisk familie kjenner dette fenomenet, det er som om de ikke trenger væske. Men nå hadde hun altså et eller annet som måtte ut, og sedvanlig nok for oss, stakk hun av, før vi hadde gjort en skikkelig avtale hvor vi skulle møtes. «Vi hadde jo telefon».

Dette var i undergangen under Maidan, uavhengighetsplassen der alle revolusjonene skjer. Det er den mest håpløse plassen, for det finnes minst to utganger, og fra dem er det 3-4 veier å gå opp mot museplassen der konserten skal være. Det er ingen steder for oss å stille oss, der Olia helt sikkert vil gå forbi.

Jeg har lyst på kaffe, det vet Olia, det har vært et tema, om jeg skal kjøpe meg en kaffe, og nå er det naturlig vi kjøper, mens vi venter. Irina får en kopp varm sjokolade. Kaffebaren vi kjøper på, heter Aroma Kaffe, en kjede, den finnes over hele byen, blå og oransje er fargene, og den vi sitter i, er rett ved utgangen der det går en rulletrapp opp. Det var også den Olia så eller burde sett, Irina og jeg gå opp, da vi forsvant fra hverandre. Fra denne kaffebaren, holder jeg konstant oppsyn med denne utgangen. Ingen Olia.

Ingen Olia.

Ingen Olia. Irina og jeg får drikkene våre, lovlig sent. Det er tre stykker som jobber der, fem gjester, men det ser ikke ut til å være prioritert å få gjestene servert. Han som ekspederer oss er lynrask med penger og bestilling, og med informasjon om hvordan vi kan få rabatter. Han ekspederer straks alle som kommer til. Men ingen får servert. Det tar en stund. Og at Olia kommer opp, tar enda lenger stund. Jeg ringer en gang, ingen svar. En gang til – rasende Olia.

Hun er gått opp på plassen. Hun har tatt det for gitt vi har gått opp til konserten, slik vi alltid gjør, i følge henne. Hun har et godt, østeuropeisk temperament, uvant for oss, men vant for meg, som har vært gift med henne alle de årene. Koselig vile Irina sitte igjen for seg selv i kaffebaren, og drikke sjokoladen sin, mens jeg var ute og så etter Olia og ringte henne. Hun tar alt med stoisk ro.

Nå må hun ut å gå. Med kakao i hånden og litt for stor jakke, blir det litt søl. Stadig må hun ta pause, for å drikke sjokolade i sugerøret. Så det går ikke noe fort. Litt økt fart blir det, når jeg overtar sjokoladen. Men det er tung oppoverbakke for et lite barn, opp på høyden. Da hun vil sitte spå skuldrene, må jeg ta gulltrikset: kappløp.

Oppe på toppen hører vi musikk. Det er fin, klassisk musikk, og jeg blir desto ivrigere etter å komme dit konserten er. Nå kan vi også gå etter lyden, og finne enklere frem. Akkurat dette historiske museet er litt tricky, det var noen år jeg rett og slett ikke var i stand til å finne det, så jeg fikk ikke besøkt det på ny, etter å ha vært der første gang jeg var i Kiev, i 2007. Det ligger liksom litt bakom.

Omsider var vi på plass. Klokken var 2030. Vi var én time for sent ute, ganske utrolig, en dag vi hadde gjort så lite, men veldig typisk oss, egentlig. Olia var blid som en sol, og kunne fortelle at hele den første timen hadde bare presentert hverandre, «typisk tysk». Dette var det første verket de spilte. Det var akkurat ferdig i det vi kom, så Irina fikk med seg applausen. – Spasibo! ropte hun, veldig, veldig glad for å være på konsert. Veldig rørerende og kjekt.

Oppe på skuldrene ble det selvsagt raskt klart at dette gikk litt i sakteste laget for Irina. Men de hadde laget til to tegnebord for barn, med hver sin vakt. Der fant Irina seg øyeblikkelig til rette. Hun ble sittende hele konserten, og gråt vilt da vi skulle gå. Dette var kjekt! Her ville hun være.

Konserten var et samarbeid mellom et tysk og et ukrainsk ungdomsorkester. Veldig fine greier, akkurat sånn verden trenger mer av, samarbeid og samspill. Tyskerne var glade over å være i Kiev, mens ukrainerne var glade for å ha tyskere på besøk. Det var tjukt av folk på plassen, de kjenner sin besøkelsestid, når noe er gratis. Av verker mener jeg å dra kjensel på noe av Haydn, jeg har melodien i hodet, men er rimelig tonedøv, så jeg aner ikke hva tonearten er, og har ingen mulighet til å kontrollsjekke hvilken det kan ha vært. Haydn har 108 symfonier, så det er litt å velge mellom. Det andre som ble spilt, kjente jeg ikke igjen.

Artig nok ble jeg også intervjuet. Jeg er ikke sikker på om det var for TV, eller hva det var, kanskje noen nett-greier? Kameraet var et fotoapparat, speilrefleks, så det ut som, men det var en som filmet, og en dame som intervjuet, med mikrofon, så jeg tror ikke det var privat. Hun lurte på om jeg hørte mye på klassisk musikk, og i hvilken stemning jeg gikk til konserten i. Det første var enkelt å svare på, et rungende ja, for det andre har jeg jo gjort ganske godt rede for det her i blogposten, hvordan det var for oss på vei til konserten.

Russerne har et godt ord, nanja, for folk som passer barn. Det er ikke blitt belastet, som vårt barnehagetante, og det virker ikke så oppkonstruert som «barnepasser». Det var en nanja ved hvert av barnebordene, ett der det ble tegnet og farget, ett der det ble klippet og limt. Hun på tegnebordet kilte Irina lite grann, og dermed var det gjort. En grense var overskredet, og barna skjønte at det var lov å ta på hverandre. Irina kilte noe så til de grader tilbake, og flere barn kom til, krøp opp på fanget hennes, og omfavnet henne. Irina også.

Som alltid fikk hun god kontakt også med de andre barna. Hun ene hadde en liten bror, de kunne prøve å lære å gå. – Ja, det var rett og slett kjempegreier. Hver gang vi prøvde å snike oss av gårde, ba Irina oss om å være litt til, tsjut-tsjut, som det heter på russisk. Da det ikke var noen vei utenom, og hele konserten var over, gråt Irina sine modige tårer, slik hun alltid gjør når det er oppbrudd.

Vi rakk innom den georiske restauranten også. Klokken var over ti da vi gikk inn, konserten sluttet 2200, og det var 10-15 minutter å gå. Vi var ikke ferdige å spise før stengetid, 2300, og så var det den tungvinte veien hjem. Helt bort til Lev Tolstova, metro, hele Khresjtsjatik med Irina på skuldrene, hun falt vondt på det harde fortauet, og var ferdig med å gå selv. Hjem gikk det i metro. Ingen busser går så sent.

Klokken 2330 var vi hjemme, etter det som må kalles en helaften. Ingen problem å sovne da, lykkelige hele gjengen.

Hele gjengen hos tannlegen i Kiev

Å gå med lille Irina til tannlegen i Norge, gikk ikke så bra. I dag fikk vi se hvordan det gikk i Kiev.

Det var ikke den norske tannlegen sin feil. Hun gjorde en kjempejobb, men oppgaven var ikke så lett. Irina hadde tenner som krevde en behandling som gjør vondt, og en naturlig tannlegefrykt for barn var ledsaget av morens skepsis mot det meste. Vi i Norge er vant til tillit, den kommer enkelt hos oss. For Olia, fra Kiev, er mistillit det grunnleggende. Hun stoler ikke helt på at valgene tannlegen gjør er de riktige, og denne skepsisen smitter over til barnet.

Nå var ikke jeg til stede da Irina var hos tannlegen i Norge, bare på det første, ufarlige besøket. Så jeg forestiller meg bare hvordan det var, ut fra det jeg ellers vet. I alle fall ble Irina bedøvd, og den bedøvelsen satt veldig i da jeg kom hjem fra jobb samme dag. Dager etterpå så det ut som Irina hadde fått seg en på trynet. Ennå blir denne leppen blåere enn resten, når hun bader.

Dette har gjort at Olia har fått det for seg at Irina er allergisk mot bedøvelsen, og er rede til å blånekte for at hun skal få noe sånt igjen. Så det er utfordringer.

Her i Kiev er det i alle fall den fordel at Olia er på hjemmebane. Hun kjenner tannlegen, kontoret er hundre meter fra der vi bor, og Olias søster er i tannpleiebransjen. Vi har fått med oss at Irina også er litt redd, eller litt skeptisk, og vi forsøker å løse det med ikke å lage så stort nummer av det. I dag skal vi til tannlegen, alle sammen, som om det er en del av ferieeventyret vårt.

Irina er først ute. Olia er raskt ute med å lesse av alt hun har gått og båret på, alt hun har tenkt, hun snakker raskt og mye og intenst, og på sin måte, slik hun pleier. I Norge går ikke dette så godt, det er ikke så lett å reagere, men i Kiev er de vant til det, og det ordner seg. Sånn blir både mor og barn trygg i tannlegestolen, og det ender med at Irina til slutt åpner munnen frivillig.

I Norge brukte tannlegen trikset med å ville telle tennene for å få lov å se på dem. Her i Kiev, ble Irina gitt et speil, så hun selv kunne se, og hun kunne også være på å velge forskjellige ting. Den ukrainske tannlegen fant selvsagt de samme feilene som i Norge, og var av samme mening. Noe av det måtte tas.

Det begynte med det letteste. Et lite hull ble boret uten at Irina hadde så mye i mot det. Hun var skeptisk, men gapte skikkelig, og holdt ut. Spyttet så i vasken. Fikk på fyll, i en farge hun selv valgte, og hadde vatt og greier i munnen for å holde det tørt. Alt skikkelig. Men altså et lite, og ubetydelig hull.

De to store, og vanskelige, gjenstår. De er 1. og 2. august. Da vil det gjøre vondt. Og da blir det spennende å se hvordan det går. Det er av de tingene av livet, man gjerne vil være på andre siden av.

Mine egne problemer gikk som alltid. Puss og skraping, og ingen hull.

Frie familiedager i Kiev

I dag var det semifinale i VM i fotball. Jeg fikk det ikke engang med meg, før jeg så resultatet av kampen på sosiale medier. Det skulle jeg også være foruten, men så ble jeg hektet på da Boris Johnson trakk seg som utenriksminister og Juventus av alle ting kjøpte Christiano Ronaldo. Det får være nok fotball og politikk, denne posten skal handle om to flotte og helt forskjellige dager med familien her i Kiev.

Begge dagene startet med morgentreningen i Hydropark. Begge dagene kom jeg litt sent ut, og følgelig litt sent hjem, slik at klokken var nærmere tolv før jeg fikk begynt på frokosten. Så ble den nærmere ett før jeg fikk kommet meg ut, først med Irina til lekeplassen utenfor, og så ytterligere opp til to timer før Olia kommer ut etter oss. Hun skal liksom bare gjøre seg ferdig, så går det sjelden under en time.

Det gjør ingenting. Jeg sjekker gloser på mobilen i ledige stunder, ellers så skyver jeg Irina frem og tilbake i dissen, det mest meningsfulle som er i tilværelsen akkurat nå. Gloseprogrammet mitt har forresten hengt seg litt opp, de siste par dagene, superkjøret fra starten av sommeren har vist seg vanskelig å holde, og er sikkert litt meningsløst også. Jeg har fullt av avanserte ord og uttrykk inne på italiensk, russisk og tysk, men kommer sjelden i posisjon til å kunne si dem. Det viktige er å mestre dagligtalen, og holde en samtale. Det kan jeg bare uanstrengt på russisk, men også der gjør jeg mange feil enhver innfødt hører og skjønner jeg er utlending.

Mandagen

Nok om det. I går var planen å reise inn til sentrum først, så Olia kunne ordne noen datagreier. Det dreier seg om skjermen til et gammelt nettbrett, fra Sony, som er tråkket på og ødelagt av barnet, og så gjelder om å kjøpe en bedre router til leiligheten i Kiev, slik at nettet virker over hele leiligheten og for mange nettbrett og mobiltelefoner.

Vi satte oss på buss nummer 14, og kjørte den nesten til endes, nesten til stasjonen. Buss nr 118 kom like bak, den ville vært et mye bedre alternativ. Vi oppdaget det akkurat litt for sent til at det gikk an å hoppe ut av vår buss, og skifte. Dermed ble det å spasere noen hundre meter i varmen og trafikken i Kievs tjukkeste transportsentrum ved stasjonen. Med kaffe til meg, og is til Irina, ble det lettere.

Så skilte vi lag, Olia gikk for å besørge sine ærender, Irina og jeg gikk til Aoutpab, eller Tfe far aout place. Det må skrives med russisk-engelsk, stedet ligger rett ved en trikkholdeplass, men det er akkurat så langt ute at det blir vanskelig for turistene. Det er likevel dem stedet henvender seg til, med sitt kreative engelske navn, og sånn de forsøker å fremstå. Vi har tatt trikken her mange ganger, og jeg har vært fristet av den.

For å si det sånn: vi går dit ikke igjen. Det var utmerket servering, vennlig personell, og de hadde leker til Irina, men maten var ikke noe særlig, og importølet var 2-3 ganger dyrere enn hva øl trenger å være her. Selv når det liksom var satt ned 50 % i forbindelse med VM. På en TV-skjerm viste de Brasil – Mexico i opptak, hvilket brakte meg til erkjennelsen at der de viser fotball på TV, er maten ikke god.

Det er, som jeg sa, et trafikknutepunkt, dette, og det går mange trikker forbi i alle trikkeskinnenes retninger. Irina har alltid lyst til å reise med dem, som barn flest, vil jeg tro, liker hun transport, alle transportmidler liker hun seg, og så blir det til at vi hopper på trikken vi også, linje 18. Som så mange, mange ganger før bringer den oss til Kontraktovaja Plosjad, et sted vi kan nå mye fortere og lettere ved å reise rett ned, og ikke rundt den svære høyden det meste av Kiev ligger på. Fra Kontraktovja går vi til Postjovaja, vår faste rute, som nå er blitt gågate, og på veien stikker vi innom Liubov Markovka. Det er et favorittsted for Irina, siden de har lekerom der. Stedet er bra for oss voksne også, men mer en kafé enn en restaurant, og klart best på desserter og søtsaker. Greit nok, siden vi allerede hadde dummet oss ut ved å spise litt på te far aot pleis

Og så begynte eventyret. Som så mange ganger før, når det gjelder oss. I stedet for å reise hjem, tok vi den lille taubanen opp på høyden, hvor Irina fikk boltre seg på den nye lekeplassen så lenge hun bare ville. Olia og jeg satt ved siden av hverandre på en benk, og tenkte barnepass nå allerede er ganske lett. Irina er 3 år og 10 måneder, og klarer seg stort sett selv. Det er bare av og til vi må opp, og sjekke hvor hun er blitt av.

Tirsdagen

Så mandagen var fin, men det var også den som gjorde at jeg måtte skrive «to flotte dager i Kiev» og ikke «to fantastiske dager» i innledningen. Tirsdagen kvalifiserer til fantastisk.

Etter det vanlige morgensommelet vårt reiste vi med linje 118 over til venstre bredd, da denne bussen omsider kom. En observasjon av interesse var en gretten gammel mann som klaget til billettselgersen over at bussene kom så sjelden, og når de først kom, så kom de flere etter hverandre. Folk måtte stå og vente på holdeplassene, lenge, og bli gretne, sånn som han var. Den stakkars billetselgersken kunne jo lite gjøre med det, hun tusler jo rundt i den enda varmere og overfylte bussen dagen lang, og samler inn penger til billettene hun leverer ut, og så billige billettene hennes er, må lønnen hennes være tilsvarende. Den gretne gamle mannen reiste 1 stopp, ca. 500 meter, og kjøpte ikke billett, som billettselgersken så riktig og oppgitt påpekte.

Vi er i en annen verden. Men det er lett å være i godt humør, når man har helsen og penger nok. Da er det en forpliktelse, synes jeg. Og for oss er det enkelt.

På andre siden har Irina sparkesykkelen, samokat, og med den sparker hun seg av gårde langs strandpromenaden. Olia har det aldri bedre enn når hun er i en butikk, og hun smetter unna denne gangen også, alltid noen småting å handle inn.

Irina og jeg drar rett til den lille stranden, den lille viken, med lekebåten og det brådype vannet, der hun fortsetter å bryte grenser i vannet i forrykende tempo. Denne dagen kaster jeg henne ikke bare så høyt opp i luften jeg bare kan, men jeg hopper selv også, for å få henne enda høyere opp. Jeg er høy og kraftig, så det blir bra høyde på det. Og ved en anledning fikk jeg selv vann i øynene, så jeg så ingenting, og greide ikke å ta Irina i mot. Hun hostet og harket og spyttet skittent elvevann i flerfoldige sekunder, før hun på klingende russisk sa jesjå raz. En gang til.

Og hun klarer for første gang å svømme inn fra der vannet rekker meg til halsen, til hun selv kan stå i bånn. På ryggen begynner det å minne om svømming, det hun driver med. Hun legger hodet bakover, og løfter beina litt, og klarer sånn å slappe litt av, før det er over til kavingen og hundesvømmingen igjen. På bryst er det antydninger til at hun tar svømmetak med armene. Hun kan stå på skuldrene mine, mens jeg dukker henne under, jeg kan snurre henne rundt så fort jeg bare kan, i og over vann, og vekselsvis, og jeg kan kaste, dukke og gjøre det aller, aller meste. Selv viser hun meg også hvordan hun kan dukke, og svømmer lite grann med hodet under vann, eller synker seg frivillig under.

Det er herlig å se på, og være far til.

Så kommer Olia, og er med og bader litt. Det blir også tid for Irina i lekebåten, det store blå seilskipet med plass å løpe på og rutsjebaner. Ved siden av er en liten karusell, Irina liker seg i, og favorittleken, disser, eller husker, som det vel heter på østlandsk. Jeg liker meg imidlertid bedre da vi kommer oss bort til en restaurant. Det er den nye restauranten Tibliso, georisk, og den har overvunnet Olia helt. Det er også noe av fremgangen med Olia, alle årene vi har vært gift, hun er ikke lenger fullt så redd for pengene, som hun var. Tidligere var det aldri restaurant på oss, om det ikke var businesslunsj, eller superbillig. Det resulterte i en del plastmat, gummipizza, og vi smilte begge over sammenligningen, denne overdådige mengden nylaget georgisk mat, og vassenpizzaene i Hydropark. Olia stod for bestillingen, og holdt ikke igjen på noe. Hun ble tatt inn, og vist kjøkkenet og forskjellig også, og kom ut med krydder og serveringsfat. Hun var solgt, eller kjøpt, eller hva man skal kalle det. Hun lastet ned appen til stedet også. De har fått seg en kunde.

Jeg er stor fan av geogrisk mat. Dette året har det for alvor vært tema, vi har nå oversikten over 5-6 stykker av dem, og vet de fleste steder i byen hvordan vi raskt skal komme til nærmeste georgiske. Jeg har siden Moskva 2005 vært blodfan av hatsjapuri, mens Olia i år har lagt sin elsk på det som vel må skrives zhinkali, kjøtt pakket inn i pasta formet som en slags blomst. De er veldig karakteristiske, og man må vel si dette er Sovjetpasta, eller russisk pasta, den må ikke forveksles med den italienske. Vi kjøpte intet mindre enn 20 stykker av disse zhinkaliene, dette måltidet, i tillegg til alt det andre vi kjøpte. Et solid måltid på en solid tirsdag.

Dagen ble avsluttet med Irina på lekeplassen. Det er en lekeplass vi nesten ikke har brukt. Den pleier å ligge midt i sollyset, noe som gjør apparatene for varme og hele stedet uutholdelig, men i år har vi så langt unngått de verste temperaturene, og plassen er mulig å benytte. Lekeapparatene her er betraktelig eldre, enn de fleste andre her nede, typisk sånn folk assosierer med et mistrøstig Øst-Europa, kommunisme og Sovjet, falmet og slitt og delvis ødelagt. Men det var fullt av barn der, og Irina storkoste seg, alene og sammen med andre. Olia fant stadig vekk unnskyldninger for å kjøpe inn et eller annet, deriblant kaffe til meg, og ellers satt hun og strikket. Rett som det var måtte jeg bort til Irina å fotografere og filme, eller skyve på henne i dissen. De hadde laget til en sandhaug med sand fra stranden, litt umotivert plassert, egentlig, ved siden av en sandkasse, men den var innen rekkevidde å hoppe fra, både fra dissen og fra et lite klatreapparat. Så fikk Irina prøve å hoppe fra stor høyde, og fra disse. Det siste er å bryte nyte grenser, det er første gang i livet for henne, og hun likte det straks.

Det var veldig kjekt og harmonisk, hele greiene. Da det begynte å kveldes for alvor, tuslet vi bort til bussholdeplassen, og ventet på nummer 55 eller 118 som kunne ta oss hjem. Irina var lys våken og glad, oppvakt som bare juling, klar til å lære tall, eller hva det måtte være. Hjemme fant hun sammen med lille Tasia, og lekte litt med henne, mens jeg benyttet meg av det skrøpelige internettet vi har til å smekke gjennom noen nyheter, og begynne på denne omfattende posten. I det den avsluttes, er det en ny dag, med de samme mulighetene!