Russland undertegner gassavtale med Kina

I dag kom meldingen om at Russland har undertegnet en avtale som innebærer gasslevering i 30 år med start fra 2018. Det er en kritisk viktig avtale. Hvor viktig den er for Russland, viser det faktum at den ble undertegnet klokken fire om natten, kinesisk tid. Det var Putin selv som var på statsbesøk til Kina, og han var tydelig ikke innstilt på å forlate Kina, uten å ha undertegnet avtalen. Med det orienterer Russland seg mot øst, mot Asia, og viser Europa og USA at de har tenkt å klare seg på tross av sanksjonene som er innført mot dem. Russland og Putin fortsetter som man skal ha lært å kjenne dem. De vil gjerne ha initiativet, de vil ha gode kort i forhandlingsposisjon, og de nekter å bøye seg for vesten. Vi ser kanskje her en ny verdensorden, og det er vanskelig å tolke det annerledes enn at det er Kina som fremstår som vinneren. Mens Russland er i konflikt med USA og EU, og disse stormaktene svekker hverandre, så får Kina på plass en avtale som sikrer dem billig gass i årtier fremover, og som de neppe ville fått uten denne krisen. Den som har kanskje størst grunn til å være bekymret, er USA, som ser at de ikke er i stand til å kontrollere verden lenger, og at den forholdsvis lille krisen i Ukraina er i ferd med å forrykke balansen mellom stormaktene i verden.

Tidlig i denne krisen saumfarte jeg nettet etter bøker og informasjon om Ukraina og Russland, og tiden etter Sovjetunionens fall. Jeg kom over en bok av Alexander Ghaleb, en kaptein i den amerikanske hæren, med spesialfelt innen infanteriet, etterretningen og spesialoperasjoner, som det står om ham på hjemmesiden til Strategic Studies Institute (SSI). Han har også universitetsgrader fra flere ledende universitet i Europa og USA. Normalt er ikke en kar som Ghaleb en person jeg ville vært interessert i. Men han skrev i 2011 en liten bok, eller monografi, som det blir kalt, med navnet: Natural gas as an instrument of Russian statepower. Den er en del av amerikanske strategiske studier, og informasjon de gjerne vil ha spredd. Derfor er den lagt ut gratis, og kan lastes ned i flere format på hjemmesiden til SSI.

Det har nok vist seg at Ghaleb traff enormt blink med dette skrivet sitt. Russland er en gasstormakt, og gass er virkelig et geopolitisk våpen. For landene som bruker gass i energiproduksjonen, og som er avhengig av import for å få den mengden gass som trengs, så finnes ingen raske alternativ hvis importen av ulike grunner skulle stoppe opp. Leveringen skjer gjennom gassrør som er dyre og krevende å bygge, eller gjennom frakt til sjøs, der det også må store investeringer til for å bygge lng-havner og gjøre frakten effektiv. Europa har basert seg på å få gass levert gjennom rør fra Russland, og står uten alternativ om denne leveringen skulle opphøre. Derfor kan ikke Europa være for tøffe mot russerne. De risikerer at russerne tar strømmen fra dem. Utbygging av alternativ vil ta flere år, og være betydelig dyrere. Spørsmålet er om det er verdt det, eller om det heller skulle lønne seg å forsøke å få forholdet til Russland til å normaliseres.

For Russland står også en del på spill med denne gassen. Europa betaler for gassen, og de betaler godt. Det er Russlands soleklart viktigste inntektskilde, og det er herfra de får pengene til å finansiere den tungrodde statsmakten de er, der så mye av økonomien også forsvinner i korrupsjon og underslag og vanstyre. Vi i Norge vet jo også litt av å være avhengig av en bestemt sektor i økonomien. Vi kan ikke nekte å selge verden olje og gass, uten å lide betydelig under det selv. Vi er avhengig av inntektskilden.

Dette er noe strategene på begge sider naturligvis regner på. Hvem er mest avhengig av den andre? Kan Europa klare seg uten russisk gass? Kan russerne klare seg uten å selge gassen sin til Europa? På meg kan det virke som makten ligger hos Russland. De kan kompensere for fall i inntekt med å ta opp lån, eller sørge for midlertidig finansiering på andre måter. Det er ikke lett å kompensere for manglende elektrisitet. Husk at det er ikke bare privatboliger som vil få problemer med strømforskyvningen. Det vil også kunne ramme industrien, og med det økonomien. Så Europa er pent nødt til å finne andre og dyrere energikilder, skal de gå i klinsj med Russland om Ukraina eller i andre sikkerhetsspørsmål.

Europa er så smått i gang med dette arbeidet, med gassrøret som bygges fra Turkmenistan og gjennom Tyrkia, og med lng-anlegget som bygges i Litauen. Om problemene med Russland blir langvarige, må ytterligere tiltak settes inn.

Russland ser selvfølgelig at dette er noe Europa holder på med. De er derfor selv nødt til å finne alternativ, slik at de er garantert å få solgt gassen sin, og sikre sin viktigste inntektskilde, om problemene med Europa skulle bli så store at det går ut over gassleveransene. Siden disse leveransene er så viktige for begge parter, er det lite sannsynlig at det vil skje, regimene har ennå ingen selvmordsinstruks, om enn de kan opptre destruktivt til tider. Men Russland – og særlig Putin – liker å spille på alle hestene samtidig, slik at de er sikre på å vinne. De kan ikke fordra å bli utmanøvrert, eller å gå til forhandlinger der motparten har de beste forhandlingskortene.

Derfor var Vladimir Putin helt nødt til å få til denne gassavtalen med Kina. Det er en avtale Russland har strevd med å få til i 10 år, men det har strandet på pris og leveringsbetingelser. Det er en god illustrasjon av hvor vanskelig gassleveranser er. Det skal bygges rør, ofte gjennom flere land, og spørsmålet blir hvem som skal ta regningen. Når rørene først er bygget, må det sikres at de blir brukt, og at leveransene er stabile og til en pris man er enig om. Russland har forsøkt å være harde mot Kina, i håp om at den fremvoksende superstormakten skal være avhengig av gassen for å fortsette sin imponerende veksttakt. Men Kina er selv en tålmodig og hard forhandler, de gir heller ikke ved dørene. Så i stedet for å gå med på en gasskontrakt med Russland på russiske betingelser, så har de sørget for leveranser fra Turkmenistan og fra andre. Det har kanskje vært litt dyrere, men hva som nå har skjedd viser at gamblingen og tålmodigheten har lykkes.  Russerne har skrevet gasskontrakt med Kina på kinesiske betingelser.

Fredsprisen til Liu Xiaobo

Det er lenge siden jeg har skrevet en politisk post her på bloggen. Her kommer det en.

I dag ble fredsprisen utdelt til den kinesiske demokratiforkjemperen, Liu Xiaobo. Prisen er omdiskutert, og selv om nobelkomiteen ikke i like stor grad soler seg i diskusjonen som de gjorde i fjor, så mener jeg denne prisen faller i akkurat samme kategori som de fleste priser: de er ikke gitt for å vise frem prisvinneren, men for å vise frem seg selv. Var det opp til meg, skulle vi i Norge gitt fra oss hele utdelingsansvaret, vi blir selvgode av det, og forresten kunne hele prisen bli lagt ned. Det er lenge siden det er en ordentlig fredsforkjemper som har vunnet den. Og skulle det opprinnelige testamentet til Alfred Nobel bli oppfylt, skulle vel prisen gå til FN hvert eneste år. Nobelkomiteen har i flere år forsøkt å omdefinere prisen, og strukket miljøarbeid og menneskerettsarbeid til også å være fredsarbeid. Det er det ikke.

Jeg er ingen ekspert på Kina, og hadde ikke hørt om Liu Xiaobo før han nå får prisen. Det kan godt være han fortjener oppmerksomheten prisen gir, generelt er jeg jo glad i dem som står opp mot strenge regimer. Og jeg er glad i demokratiet, og slett ikke i mot menneskerettighetene. Men det er noe med diskusjonen rundt utdelingen, som gjør at jeg ikke er helt sikker på at det er vi i vesten som har de beste argumentene denne gangen. Jeg forstår at det fra Kinas synspunkt må se rart ut, når Barak Obama får prisen i fjor, han leder nå vitterlig et land i krig, og regimemotkjemperen Liu Xiaobo får prisen i år. Om Kina har gjort aldri så mange brudd på menneskerettighetene de siste årene, så er det lenge siden de har vært i krig. Kina er på ingen måte en krigsnasjon, og å kjempe mot det regime, er slett ikke å kjempe mot krig. USA har gått til krig omtrent tredje hvert år siden andre verdenskrig. Og de er vel ikke helt ryddige når det gjelder menneskerettigetene heller.

Vi i Norge belærer kineserne at hos oss er det slik at styresmaktene ikke har kontroll over alle ting, og at det er stor forskjell på regjeringen og nobelpriskomiteen. Nobelpriskomiteen er uavhengig, sier vi. Og det er den nok. Men den er nå en gang oppnevnt av Stortinget vårt, og er ledet av Mr. Torbjørn Jagland, som for ikke mange år siden var leder av Arbeiderpartiet og statsminister i Norge. Under prisutdelingen reiste kongen vår seg, og applauderte mot den tomme stolen til Liu Xiaobo. Jeg er vel heller tilbøyelig til å være enig med kineserne, at nobelkomiteen i veldig stor grad representerer norsk politikk og det norske synet.

Prisutdelingen er en kritikk av kinesiske styresmakter, og denne kritikken fortjener de. Det er klart det skal legges press på regimer som undertrykker befolkningen sin. Men fredsprisen, slik jeg ser den, er ikke noen god kritikk, den er mer å lese som et sleivspark fra en komite som trengte å gi prisen til en litt mer ukjent person, etter at de fjor gjorde fredsprisen til en merkevare og gav prisen til Barak Obama. Det er ikke noe gjennomtenkt, det er ikke noe ordentlig, det er mer «å gi den bort, og så ser vi hva som skjer». Nobelkomiteen trenger ikke stå til ansvar for utdelingen. Tvert i mot blir den rost for å være modig, når kineserne faktisk reagerer på den, annulerer handelsavtaler, inndrar visum, og rett og slett strammer grepet. Hadde det enda vært komiteen som selv som fikk problemene, slik at også den risikerte noe. Men vi i Norge risikerer ingenting, og kan derfor trygt og greit være prinsippfaste, og holde på vårt om at velstand ikke er verdt noe om det ikke følger demokrati og menneskerettigheter med den. Og til og med være så arrogante at de tar feil, de som mener noe annet.

Det er etter mitt syn berettiget harme Kina føler. Og jeg registrer at av de som er for og i mot prisdelingen, er det de som er kritiske som mest ser ut til å vite hva de snakker om. De som støtter den, støtter gjerne menneskrettigheter og andre gode saker rent generelt, uten å være eksperter verken på Kina eller Liu Xiaobo. Det betyr ikke at Liu Xiaobo ikke fortjener vår beundring. Han fortjener den bare ikke i form av en fredspris.

 

Mao Zedong i Jung Changs og livlegen Dr. Li Zhisuis beretning

Lesingen ble litt forsinket, men i går ble jeg ferdig også med Jung Changs beretning om formann Mao, den som heter «Mao – Den ukjente historien» med «ukjente» i kursiv. Tidligere har jeg lest boken til legen hans Dr. Li Zhisui, den som heter «Formann Mao – Livlegens beretning». Dette er mine to første ordentlige dykk inn i kinesisk kommunistisk historie, min lesning av denne har vært litt spredt, men nå har jeg altså trådt inn i den og kan uttale meg i hvert fall om disse to bøkene.

Mao hos livlegen

Livlegen Li Zhisui kom inn i Maos liv først i 1955, og begynner ikke sin beretning før i 1949 med den kommunistiske maktovertakelsen i Kina. Disse begivenhetene beskriver han bare på avstand. Fra 1955 og fremover er han blant dem som har mest med Mao å gjøre, og kan beskrive inngående private og intime detaljer, i tillegg til å beskrive valg Mao gjør og hvordan han oppfører seg når politikken slår feil. Han kan også beskrive maktspillet som foregår, til tross for at han ikke selv direkte tar del i det. Han har mye førstehånds kjennskap til hva som foregikk, men han var også selv en del av denne historien, og kan ha interesse av å tilegne seg selv en bestemt rolle.

Dette mener jeg er et mye utgangspunkt enn i tilfellet Jung Chang. Begge de to kan lyve og ta feil, men Li Zhisui kan ikke ta i feil i å skrive en bok som viser hvordan han vil fremstå, og hvordan han som livlegen til Mao Zedong, vil fremstille formannen. Som livlegen til Mao Zedong representerte Li Zhisui et regime som har tatt livet av flere mennesker enn noen andre i fredstid. Vold, tvang og terror var gjeldende gjennom hele perioden, men det toppet seg med to katastrofer som bare kan måle seg med hva Josef Stalin holdt på med i Sovjet, det store spranget og kulturrevolusjonen. De er begge to vanvittige prosjekt som tok livet av flere titalls millioner mennesker, og brakte nød og lidelse til ytterligere millioner i hundretalls. Li Zhisui var den trofaste livlegen.

Han begynner boken med å distansere seg. Han skriver om hvordan han som alle andre kinesere beundret Mao Zedong, men opplevde ham som fjern og utilnærmelig, fra sykehuset hvor han jobbet, kunne han se bort til keiserpalasset hvor Mao holdt til, og føle hvordan dette var Kinas hjerte og puls. Han beskriver også ærefrykten han følte da han ble spurt om å bli Maos personlige lege, han følte seg ukvalifisert for slikt et viktig oppdrag, og han også andre kvaler med tanke på familien sin, og forskjellige andre ting det fører med seg. Men han var også tiltrukket av oppgaven, og det var da også et oppdrag man ikke kunne si nei til. Senere i boken er han påpasselig med å skrive at han av og til ønsket å slutte, men ble nektet.

Zhisui skriver også at han ikke kjente til de verste grusomhetene. Noe av det kjente han faktisk ikke til, og noe av det lukket han bare øynene for. Det var en del av selvforsvar. Men han som lege kunne uansett lite gjøre. Selv høyerestående partimedlemmer ble effektivt fjernet om de så mye som antydningsvis motsa Mao.

Mao hos Jung Chang

Jung Chang har en annen agenda med biografien sin. Hun er hevngjerrig, og er tydelig ute etter å sverte Mao og rive ned mytene om ham. Hun har opplevd en enorm suksess med bestselgeren, «Ville svaner», og må vite at også boken om Mao kommer til å selge godt. Hun skriver den sammen med sin mann, Jon Halliday, som er historiker med russisk historie som spesiale. Sammen får de en voldsom autoritet, da hun er forfatter, han historiker, hun kan intervjue kinesere på kinesisk, han russere på russisk, og de har også tilgang på arkiver i begge land og kan lese flytende på begge språk.

Første setning setter standarden: «Mao Zedong, som i flere tiår hadde absolutt makt over livet til en fjerdedel av verdens befolkning – og som var ansvarlig for godt over sytti millioner dødsfall i fredstid, mer enn noen annen i det tjuende århundre – ble født inn i en bondefamilie i dalen Shahoshan i Hunan-privinsen, i hjertet av Kina.» Hele boken er skrevet for å få frem de dårlige sidene. I starten viser hun hvordan Maos familie ikke var spesielt fattig, og Mao ikke spesielt dårlig stilt, at han tidlig forlot kroppsarbeid til fordel for intellektuelt arbeid, at han levde på russiske støttepenger, at han glemte bøndene og bøndenes lidelser, og ikke brydde seg om dem. Hans eneste motivasjon var personlig makt.

Slik fortsetter det i alle delene av Maos liv gjennom hele boken. I krigen mellom kommunistene og nasjonalistene blir Mao gjort til en marginal, lat og feig figur, kun ute etter å samle seg opp en hær, og bruke den til å bygge seg opp en maktbase. Under den lange marsjen ble Mao båret stort sett hele veien, og forsøkte å lede sine rivaler – som også var kommunister – på villspor. I krigen mot Japan deltok ikke Mao i det hele tatt, men håpet tvert i mot at Japanerne og nasjonalistene selv skulel utrydde hverandre. Han satt også stort sett og håpet på russisk hjelp. Det store slaget ved broen over Dadu-elven, hevder Jung Chang ikke fant sted i det hele tatt. Hun hadde snakket med en kvinne som bodde på stedet, og har i tillegg opplysninger om at kommunistene ikke led noen tap. Hvordan kan det da være kamper? Dette er overbevisende nok, hadde det vært sant, men saken blir fortsatt diskutert i akademiske kretser, og da stoler jeg nok mest på de akademiske kretsene.

Når Mao Zedong endelig får kommet til makten, er hans største og fremste mål å skaffe seg atombomben. Det meste av utenrikspolitikken blir forklart med dette, og det blir fremstilt som om han er helt ufølsom for tap av menneskeliv og andre lidelser for å få skaffet seg bomben.

Mao Zedong

Begge de to forfatterne hadde en egen agende for å skrive som de gjorde om Mao. Allikevel står det klart at dette var en tyrann som må fordømmes slik Adolf Hitler, Idi Amin og Moputo Sese Seko blir fordømt. Han var et umenneske, som mens folket hans sultet i hjel, ble torturert og undertrykt, spiste de aller beste måltider og tilbrakte mesteparten av tiden i sengen, og ofte sammen med forskjellige slags skjønnheter. Han laget et totalitært samfunn hvor det var umulig å leve for andre enn ham selv. Hvem som helst andre kunne når som helst bli arrestert, ydmykhet, mishandlet eller deportert. Selv under det store spranget hvor folk på landsbygda døde i millioner på millioner, gikk det ikke engang an å si fra, for å si fra ville være kritikk, og det var døden.

Mao Zedong hadde stor støtte også i intellektuelle kretser i vesten, og fortsatt er han delvis omdiskutert, og ikke entydig en tyrann. Jeg mener det er vanskelig å finne en kinser som har påført folket sitt større skade enn Mao.

Kina har i år fått mye kritikk for brudd på menneskerettighetene. Dagens Kina er ingenting mot hva det var. Det er rikere, friere, åpnere og har større rettsikerhet, det er bedre i det meste man kan måle det etter. For eksempel ble noe sånt som var det mellom 3 og 4000 mennesker henrettet der i fjor. Det er mer enn noe annet land, men ikke mer enn det Mao klarte å renske unna – i løpet av en god dag.

OL-Boikott

Det er fortsatt flere måneder igjen til de olympiske leker i Bejing, men denne uken har debatten tårnet seg opp i hvert fall her i Norge, hvorvidt vi skal boikotte åpningsseremonien. Årsaken er blant annet at det har kommet en rapport fra Amnesty international, der det blir slått fast at situasjonen for menneskerettighetene i Kina har blitt verre som følge av OL. Her er et par ting jeg vil ha mening om.

Kina er et land som ikke på noe tidspunkt i sin historie har vært i nærheten av å oppfylle noen menneskerettigheter. Da jeg først hørte om rapporten fra Amnesty, lurte jeg på hvordan situasjonen i Kina kan ha blitt verre etter tildelingen av OL i 2001, verre i forhold til hva og til hvilken periode, lurte jeg på. Jeg fikk vel en følelse av at her var en rapport hvor konklusjonen ble det som var mest gavnlig, og ikke det som var mest riktig. Det var jo bare 12 år etter massakren på Tianaman-plassen, som vel må være et toppunkt av overtramp mot menneskerettighetene fra kinesisk side. Det er vanskelig å forestille seg det verre, enn å skyte på egen befolkning under fredelig demonstrasjoner.  Selv om disse protestene den gang ble slått knallhardt ned på, førte de til både politiske og økonomiske reformer, og til Deng Ziappoings avgang. Det er disse økonomsike reformene som har gjort Kina til en av verdens raskest voksende og aller største økonomier, og på bakgrunn av dette, syntes jeg det var merkelig at situasjonen i Kina skulle være nå, enn før.

Jeg leste derfor rapporten til Amnesty, dere finner den her http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/6EE50E41DC6DC624C125741F001F1781, i sin helhet på engelsk, i sammendrag på norsk. Argumentet er at Kina tar sine forholdsregler mot protester under OL, og derfor arresterer potensielle initiativtakere til demonstrasjoner og markeringer allerede nå. Jeg ser også at flere eksperter som kjenner Kina langt bedre enn jeg, går god for at dette er tilfelle, statskontrollen blir strammet inn nå som OL nærmer seg, mens det fortsatt er en stund igjen.

Så kommer altså spørsmålet om boikott, og min mening om det. Jeg mener dette spørsmålet er viktigere for norsk politikk, enn for kinesisk. Norske politikere får her en nokså billig måte å markere at de tar avstand for brudd på menneskerettighetene, og kan kreve en uforpliktende boikott av åpningsseremonien eller gjøre det enda mer direkte politisk, og kreve at regjeringen sørger for en boikott av åpningsseremonien. Når regjeringen nøler eller ikke tar et klart standpunkt, kan opposisjonen si regjeringen ikke er tydelige i spørsmålet om menneskerettigheter, at det er uklart hva regjeringen mener. Og så har vi i kjent stil debatter i alle landets debattprogrammer i alle landets kanaler. Debatten blir krydret av detaljspørsmål, som om kongen skal boikotte, om regjeringen skal boikotte, eller om idrettsutøverne skal boikotte, samlet eller en og en. Jeg synes Hallo i uken, gjengen der, er best til å få frem det komiske i hvordan verden nå holder pusten, og venter på avgjørelsen om Kong Harald kommer til Bejing eller ikke, som om noen utenfor vårt land brydde seg.

Jeg hører til dem som har liten tro på boikott som virkemiddel i slike spørsmål. Jeg tror ikke på det, jeg tror det har større virkning som symboleffekt i eget land, enn i landet som blir utsatt for boikotten. I farten har jeg vanskelig for å komme på noen som helst eksempler, der et land som følge av boikott har endret politikk, men det har sikkert forekommet, og jeg vil gjerne bli opplyst av bedre opplyste enn jeg. I OL-sammenheng har i hvert fall boikott vært så lite virkningsfullt som det vel er mulig. USA og Norge og en rekke NATO-land boikottet OL i Moskva i 1980, fordi det var den kalde krigen, og Sovjetunionen året før hadde gått inn i Afghanistan. Stort mer kom ikke ut av det, enn at Sovjet og Warszawa-pakten boikottet lekene i Los Angeles 4 år senere. Ja, og så selvsagt at gullfangsten ble rekordstor for Sovjet i 1980, og for USA i 1984, og at dette ble brukt for alt det var verdt i egen propaganda.

Det mest berømte eksempel på idrettsboikott er Sør Afrika, som ble boikottet på grunn av sin aparteid-politikk fra cirka 1950-tallet og helt frem til 1990, da systemet ble oppløst, og Nelson Mandela siden kom til makten. Dette er mer enn 30 år, og boikotten var etterhvert total, det var til og med slik at New Zealand som spilte en rugbykamp mot Sør Afrika selv ble boikottet for å være med, og Paul Simon som spilte inn plate i landet, fikk platen og seg selv boikottet av radiostasjoner og litt av hvert – enda platen ble spilt inn med svarte musikere. Et annet eksempel på idrettsboikott, er Jugoslavia på 1990-tallet. Den var også total, og førte til at Jugoslavia ikke fikk delta i noen idrettsarrangement, og heller ikke fikk holde noen på egen jord, i hvert fall ikke internasjonale. Men om dette var med på å bedre forholdene i landet, vet nå ikke jeg. Sant å si tror jeg man reagerer nokså likt som vi i Norge reagerte da vi ble boikottet på grunn av vår fangst av Vågehval, uten sammenligning for øvrig, selvsagt, vi ble egentlig bare sinte og gikk på med uforminsket kraft, hva hadde verden å blande seg inn i våre saker etter, når vi uansett hadde rett. Er det ikke sånn stater flest reagerer?

Jeg tror altså ikke Kina kommer til å endre sin politikk det minste om Norge boikotter åpningseremonien i de olympiske leker. Men jeg har tatt feil mange ganger før.