Irinas (6) første besøk på kino

Det var klokken 1455 i dag, i vinterferien, vi plutselig bestemte oss, Irina og jeg, for å reise på kino. Filmen var Bigfoot junior II, vi så bare kjapt gjennom barnefilmene, den så grei ut, og begynte 1515.

Vi reiste.

Irina hadde høyst uklare forestillinger om hva det ville si å være på kino, men skjønte at hun måtte forte seg, og klarte selv å regne ut at vi hadde fire minutter igjen når klokken var 1511. Da kjørte vi inn i parkeringshuset, der kinoen er. Og så er det den håpløse og svindyre betalingen, den som krever tid og frustrasjon, og setter nådestøtet ikke til bilismen, men til sentrum.

Klokken var 1514 mens vi hastet fra parkeringshuset over i kinoen, for første gang for Irina, jeg lurer på om det er for andre gang for meg, denne kinoen her. Jeg er ikke sikker, mener bestemt jeg så en film en gang, og hadde 3D-brilller, men kan ikke huske hvilken.

Uansett, det var ti minutter til filmen begynte, sa de, så vi hadde tid til å kjøpe billetter og godteri. Irina ble veldig glad da hun fikk det, og valgte beskjedent en liten sak, som hun pleier. Hun fikk en kuli å drikke også. Så var det inn.

Jeg hadde instruert Irina nøye at hun var nødt å gå på do på forhånd, for etter filmen begynte, var det umulig å gå på do. Men hun måtte ikke på do, sa hun. Jeg måtte på do.

Så var det inn.

Irina ble instruert hvordan å finne riktig plass, og så satt vi oss. Det var omtrent ingen mennesker i kinosalen. Det var sånn man kunne lure på om det var ensifret eller tosifret, og må gjette på tosifret. Trailer var Tom og Jerry, tegnet som var de var på 50-tallet, men med levende mennesker. Jeg snakket og snakket, men fikk beksjed av Irina å tie stille.

Og så begynte filmen, med en forferdelig jakt av en ulv etter en hare. Forferdelig, med at den gikk så fort og var så drivende godt og moderne jaget, at jeg ble svimmel av den. Jeg har jo hatt bitte litt problemer med helsen, i det siste, mest sånn at det går ut over det psykiske, det er ingen selvfølge å være frisk lenger. Og jeg ble urolig, hva om jeg ikke greier det, her jeg er med Irina? Scenen med haren og ulven var fra Alaska, med nordlys, akkurat sånn som vi så det da vi var i Alta, Irina og jeg. Så det måtte jeg si til henne.

«Vær stille», sa Irina, på 6 år.

Og så var det presentasjon av hovedkarakterene, familien Bigfoot. Det er visst en serie, dette her, og rollene må etableres for dem som ikke har sett dem før, sånn som Irina og meg. Det gjør filmene gjennomprofesjonelt, nå om dagen, superraskt og effektivt. Lille Bigfoot løper veldig fort, hører veldig godt og helbreder egne sår raskt. Dessuten kan han snakke med dyrene. Faren er kjendis, bigfoot, og på TV, der han er i en verden han tydelig ikke hører hjemme i. Her er mange gjenkjennelige typer, og et tempo som liksom skal være for vår tid.

Og absolutt alle holder på med mobiltelefon og forskjellige dingser. Filmen er fullstendig i takt med verden, som alltid, som alltid.

Så må store bigfoot komme seg. Og her blir det rett og slett sjarmerende for meg, jeg også driver jo og stanser stor, internasjonal business som ødelegger naturen nå om dagen, akkurat det samme som bigfoot. Også jeg lager selfie-filmer med naturen, og sier den er vakker, og at vi må ta vare på den. Og også jeg lager filmen ærlig og rett frem, uten effekter av noe slag, ingenting om å dele eller like. Sånn som sønn Bigfoot junior legger til, og øker antall treff enormt. Sjarmerende, rett og slett sjarmerende.

Irina er også oppslukt. Det var fulltreff. Jeg hadde et håp om at hun skulle bli oppslukt av filmens eventyrverden, sånn jeg selv ble det da jeg var barn, og så Mowgli, må det ha vært, jungelboken, som en av mine aller, aller første kinooplevelser. Jeg kan ennå huske min onkels stemme, «det er godt å få tømt tanken før filmen begynner», om det å gå på to.

Apropos å gå på do, jeg måtte så sterkt at jeg greide ikke å holde meg. Og det falt sammen med mine mer eller mindre innbilte helseproblemer. Jeg ville ikke greie å se filmen til endes, måtte si til Irina jeg måtte på do, «det er ikke lov», sa hun, ganske riktig, men her var det ikke noe valg.

Jeg gikk. For første gang i mitt liv, ut av kinosalen, for å gå på do, og tilbake igjen.

Da jeg kom tilbake hadde handlingen begynte for alvor. Pappa Bigfoot var vekk, tatt til fange av de onde miljøkriminelle, som her var oljebransjen, men som nok like godt kunne vært vindkraften, da ville jeg vært blodfan, det var ellers prikklikt, men ok, det var altså olje, extract, tror jeg de het. Ren oljeutvinning, som de selv sa. Sønn Bigfoot var på vei med moren og dyrene for å se om de kunne finne ham, de kjørte i bussen. – Jeg spurte Irina hva som hadde skjedd, og hun svarte.

Nå kom det noen reelle actionscener. Og vesle Irina reagerte med en intenisitet som var barnet verdig, fullt og helt oppslukt, aldeles inne i tingene. Fascinerende, en verden man mister tilgang til, når man blir eldre. Vi hadde noen fordeler, siden vi har reist så mye rundt i Norges vakre natur, og selv sett så mange dyr, og snakket om så mange dyr, så vi kunne godt kjenne igjen elgen som kom, og ulv og grizzlybjørn, mens vaskebjørn nok var noe nytt. Derimot var karakteren klar og grei å få tak på.

Det ble etter hvert veldig stor dramatikk, og noen uventede vendinger i handlingen og i rollene, noen skikkelige sjokk, og Irina måtte noen steder snu seg, og sitte med ansiktet inn mot stolryggen. Både godteriet og kulien fikk hun fortært, rolig og greit, akkurat som man skal, på kino. Full kontroll. Hollywood-dramatikken ble oppfylt med at den slemme etter hvert ble fullstendig slem, og alle egenskaper og hint som var lagt ut, ble utnyttet, og kom frem på ny, med god aha!-effekt. Vi vet junior løper fort og hører godt, vi vet sårene hans leges, og vi vet han snakker med dyrene. Dyr etablert, kommer selvsagt igjen, og oppfyller en rolle som er mer enn bare underholdningen til å begynne med.

Så er det referanser til Indiana Jones, skikkelig race i vogner i gruvesjakt, det er droner og skummelt, det er fall ned i elver, og det er heseblesende tempo. Og det er bomber som skal sprenge bort praktisk talt hele verden, i hvert fall hele dalen. Så det er sånn at alt står på spill.

Og Irina er absolutt 100 % med. Det var fulltreff. Da lille Bigfoot får avgjort en del ting med jenta han liker, Emma, ja, da kommer en side ved Irina frem, som jeg aldri har sett før, og aldri kunne forestille meg. Hun er aldeles full av følelser. Hun har levd med karakterene helt fullstendig, gjennom hele filmen, hatt livet sitt på spill, samme nmed dem. Ikke blitt forstyrret av erfarnge tanker som «det går bra til slutt». Dette var alt sammen spenning, alt sammen fantastisk, alt sammen vellykket.

Klokken var cirka 17000 da vi gikk ut av kinosalen igjen. Alt var slutt. Bigfoots verden finnes bare inne i kroppene våre nå, der det i hvert fall hos Irina, har stor plass. Dette gjorde inntrykk. Dette var kjekt.

Avatar på Sandnes kino

I går var Olia og jeg på kino. Det er sjelden. Jeg pleier å se én til to filmer på kino hvert år, og ofte når jeg er ferdig med å se dem, så skjønner jeg hvorfor. Det koster for mye, og er for dumt. Så får vi se hvordan det går med Avatar.

Årsaken til at jeg ønsket å se denne filmen er først og fremst teknisk. Jeg var spent på hvordan 3D-filmen virket, og husket med fryd tredimmensjonale opplevelser på småkinoer på tivoli og fornøyelsesparker på 80-tallet. Disse små kinosalene var spesielbygd, man satt på gulver i en slags kuppel, og lerretet var hengt rundt over vegger og tak. Jeg hadde aldri opplevd ordentlig 3D på 2D lerret.

På den annen side tiltalte ikke handlingsreferatene fra filmen meg i det hele tatt. Jeg liker heller ikke filmer som soler seg sånn i suksessen, som denne filmen har gjort. Jeg ønsket ikke å støtte den.

Så jeg vekslet frem og tilbake om jeg skulle se den eller ikke, og har gjort det lenge. Dråpen – som ikke fikk begeret til å flyte over, men meg til å bestemme meg – var at jeg i fysikkstudiet jeg holder på med kom over hvordan prinsippet med moderne 3D film virker, og dette prinsippet var overbevisende nok. Dette kan jeg tro på. Man filmer med to linser som tilsvarer venstre og høyre øye, og de er også plassert like langt fra hverandre som øynene er. Så gjelder det bare å sørge for at venstre linse går til venstre øye, og høyre linse til høyre øye. Det er det brillene som tar seg av. Tidligere ble det gjort med rød og blå farger, den røde brillen tok røde bølgelengder og den blå tok blå. Effekten ble tredimmensjonal nok, men fargene ble rare. I dag går den venstre brillen på tvers, og den høyre på langs. Rasende enkelt prinsipp, og så lenge øynene fungerer, vil også dette prinsippet fungere.

Dermed reiste Olia og jeg på den andre kinofilmen i vårt liv. Den første var på Terminator IV på Krim, den opplevelsen var ubetalelig, og vi fikk den for 15 griven. Jeg har skrevet om den på bloggen.

Denne gangen var det første gangen i Norge, og første gang Olia ser byen Sandnes. Hun var henrykt. Her er fjord og fjell, og smått idyllisk. Vi parkerte på Ruten, og lette oss frem til kinolokalet.

Jeg går sjelden på kino, og det er veldig lenge siden jeg har vært på kino i Sandnes. Det nye kinolokalet med flere saler har jeg aldri vært i. Det var jo fint nok, og greit at man kan stikke ned til billigbutikk på Vågen og kjøpe kinosnop. Men den fine opplevelsen som hadde vart helt fra vi satte oss i bilen for å reise, sank litt ned da vi kom inn i selve kinosalen.

Billetten kostet 130 kroner. Det er 20 kroner mindre enn en fin kjole Olia fant – men ikke kjøpte – på Hennis & Mauriz, like under kinoen. Og på kjolen er det ikke plassert 20 minutter reklame. Jeg er enig i at det er kjekt å se litt reklame før selve filmen, det øker stemningen, og da vi var små, pleide vi å dele ut reklamen til hverandre annen hver gang, og lo hvis den andre fikk noe dumt. Olia og jeg kom litt tidligere, for å få med oss alt. Her varte reklamen så lenge at filmen var 25 minutter forsinket. Det var som vi skulle på rockekonsert.

Mange skoler og utdanningsinstitusjoner hadde også sett seg råd til å sponse amerikansk filmindustri litt ekstra. Jeg er glad dette ikke vari min tid som elev og student, for da ville jeg valgt en annen utdanningsinstitusjon. Gudskjelov var ingen av stedene jeg hadde gått – Sandnes videregående og universitetet i Bergen – representert. Lærerutdanningen og BI var imidlertid der, og det med en melding det lyste kom til oss og bli en idiot av. Universitetet i Oslo hadde også betalt, og viste en student som lykkelig leste juss på T-banen i Oslo og London, ta gjerne et halvår eller to i utlandet. Huff.

Om filmen vil jeg ikke si så mye. Det er en underholdningsfilm, og må tas som det den er. Men jeg greier det bare ikke. Jeg får ikke til å distansere meg fra en film som later som den har et budskap og litt ettertanke, men der både budskapet og ettertanken er fordummende. Jeg gremmes over at det går rundt ganske mange som har sitt virkelighetsbilde ganske sterkt farget av filmer som denne. Jeg fryktet dette ville skje, og det skjedde.

Jeg ville mest av alt se den spektakulære teknologien og de nyeste spesialeffekten, og det fikk jeg jo, her holdt filmen hva den lovet. Om den bare hadde holdt handlingen litt nede. Om bare underholdningsindustrien kunne utfordret i stedet for å bekrefte fordommene våre, eller i alle fall ikke latet som om den hadde noe å melde. Fredag kveld så jeg en virkelig bra film. Det var den japanske «De syv samuraier» fra 1954. Spesialeffekter fantes ikke i det hele tatt, og handlingen var så enkel som at en helt vanlig landsby som alle andre var truet av banditter. Syv samuraier skulle beskytte den mot å få tre måltid mat hver dag. Det var stort sett det hele, filmen varte tre timer.

Etterpå var det å reise hjem. Olia var henrykt, og det var jeg også. Men det var for hverandre.

Inglourious basterds, en film jeg har sett

Det er ikke så ofte jeg ser film. Det begrenser seg til en film om våren, og en om høsten, og så har man mine kinobesøk for et år.

Når jeg først skal se en film, så ser jeg etter filmer ute etter å underholde. Tegnefilmer har alltid vært en favoritt, jeg liker godt komedier, og jeg synes det er tøft med action. Historiske filmer og filmer som liksom skal fortelle meg noe, forsøker jeg vanligvis å unngå. Skuffelsen pleier å være større enn gleden.

Høstens film ble Quentin Tarrantinos The inglourious basterds, den skulle møte mine forhåndskriterier.

Jeg synes ikke man skal intellektualisere for mye med filmer. Om filmer er karakteriserende ord og uttrykk bedre enn vidløftige forklaringer og analyser. Sier man om skikkelige actionfilmer at de er «dritkule», har man etter min mening forstått dem bedre, enn om man begynner å snakke om skuespillerprestasjoner, kameravinkler og filmen sett i et samfunnsperspektiv. Jeg synes det er litt mistenkelig med folk som vet for mye om film. Filmer skal underholde. Film er et underholdningsmedium.

Med the inglourious basterds syntes jeg det var herlig å endelig å se en film der karakterene snakket sine skikkelige språk. Franskmennene snakket fransk, tyskerne tysk, og i tillegg snakket engelskmennene overdrevet britiskengelsk, og amerikanerne enda mer overdrevet amerikansk. Jeg håper det  med denne filmen blir slutt på standarden om at tyske soldater snakker engelsk med tysk aksent. Jeg syntes også det var herlig å se en film der det så ut som om skuespillerne hele tiden ville briste ut i latter, i alle fall ville de komme til å le når scenen var satt, og kameraene slått av. Det er jo bare tull alt i hop, og sånn kan man også oppføre seg. Film kan godt først og fremst være gøy. Det var også kjekt å se noen kunne ta noe så stort og kjent som andre verdenskrig, og så bare drite i det, og bare tulle og tøyse med den også.

Jeg har ingenting i mot at Tarrantino bryter med all både indre og ytre logikk og fornuft. Han tar rett og slett regien, og bestemmer selv hva som skal skje, uavhengig av alt annet. Publikum må bare godta hans påfunn, han koser seg bare, og har det bare gøy.

Jeg synes det var veldig flott med skuespilleren Christoph Waltz, som endelig fikk utnytte sine fire språk i en herlig rolle som tysk jødeutrydder. Jeg synes det var flott Tarrantino tok seg tid til å finne ham. Han var filmens største beholdning, synes jeg. Tarrantino elsker jo krappe vendinger, og plutselige, uventede utfall som forandrer filmens gang. Når filmen er inne i et spor, og man kan få forventning om hva som siden skal skje, finner han alltid på noe helt nytt. Tyskeren Landa var en flott karakter, men Tarrantino måtte selvfølgelig plage ham også til slutt.

Når alt dette er sagt, så kommer selve filmopplevelsen, det å være med på noe kult, ikke i det hele tatt opp mot det å se Terminator 4 på en bortgjemt russisk kino (med DVD-spiller, filmfremviser og lerret) på Krim. Man skal være lokalkjent for å finne den. Russerne og Ukrainerne satt og drakk øl fra halvannenlitersflasker, og så på mennesker og maskiner og maskingevær, amerikanske filmeffekter og russisk dubbing, det var saker. Det var dritkult.

Der Baader Meinhof komplex

Et sjeldent tema i dag også. Jeg skal ut og se en kinofilm. Den har fått blandede kritiker, men innvendingene har vært av en type jeg tror jeg vil oppfatte positivt. Jeg skal ikke skrive mer om det foreløpig. Jeg skal i stedet se filmen, og skrive etterpå…

*

Og sett filmen har jeg nå, og stort mer har jeg ikke så lyst til å skrive. Jeg ser ikke så ofte film, og jeg ser omtrent aldri TV, og det er kanskje dette som er grunnen til at ikke tåler så godt å se sterke scener. Jeg får vondt av dem. Og selv om disse scenene her kanskje ikke var av de sterkeste, så var de gjort skikkelig realistiske, og jeg fikk for hver som ble drept en sterk følelse av at her var det et menneske som døde. Og dette mennesket lignet meg og mine.

Det ble for mye, jeg har ikke lyst til å se sånne filmer. Jeg er ikke enig med dem som mener filmen ikke gir noe skikkelig svar på hvorfor så mange valgte å bli med i eller å støtte denne terrorgruppen, og støtter filmen i ikke engang å forsøke å gi noe slikt svar. Det er bare i starten litt voldelig følelselse av frihet. For de som virkelig vil vite dette, er det bare å lese historien, der er fullt av svar og forsøk på svar.

Jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan forsvare at når man ikke liker et varehus, så sprenger man varehuset, når man ikke liker et system, så myrder man dem som representerer systemet. Og det første mordet som blir ordentlig vist, på den uskyldige, gamle vakten som bare skal passe på Mr. Baader i starten, han får svart på spørsmål om han har kone og barn, det har han. Så blir han skutt. Og Ulrike Meinhof skriver etterpå «En mann i uniform ist nicht ein Mensch, es ist ein Schwein.» Det er riktig uhyggelig på tysk, 30 år etter nazismen.

Jeg trenger ikke å se en kinofilm for å mene at dette er forkastelig.