Julaften, 2018

Så er det morgenen, første juledag, 2018. Jeg skriver på min nye Huawei MateBook X, den viktigste julegaven jeg fikk i år, og den jeg sørget for selv. Utenom det var det duker og pledd fra mor og søsken, og en ball fra vårt kjære vidunder, Irina. Hun er den viktigste gaven, året rundt.

Vi tilbrakte formiddagen hos min mor, etter tradisjonell juletrepynting og rømmegrøt og spekemat. Der hører det med litt øl og akevitt, og dermed kan jeg ikke kjøre hjem igjen. Foruten en hyggelig morgen, med kalendergave og strømpebukse til Irina, og en veldig tidlig joggetur rundt Frøylandsvannet for meg, var hovedsaken denne gangen at mor hadde en blå tå, og måtte en tur til legevakten for å få den sjekket.

Så hadde lille Irina og jeg et kort mellomspill hjemme hos oss selv, der vår kjære kone og mor sørget for sin egen jul, ved å la disse dagene gå forbi som om det ikke var noe spesielt med dem, overhodet. For lille Irina på 4 er det veldig spesielt, det er jul og en pakkeverden uten sidestykke, hun gjennomlever dette som fireåringer skal. Det er utilslørte forventninger. Lenge før det var på tide å dra, sørget hun for å få på seg den nye, røde kjolen, og en passende, rød genser, med hjerte på.

Til tross for at vi startet forberedelsene i uvanlig god tid, kom vi likevel noen minutter for sent til kirken. Julegudstjenestene nå om dagen kan knapt nok kalles gudstjeneste, det er show, og Frøyland/Orstad kirke ville vært ugjenkjennelig som kirke for en kirkegjenger for ikke så altfor mange år tilbake. Det er en gudtjeneste for vår tid, en tid med fjas og mas, og en tid der det ikke går an å forvente at en forsamling skal klare å sitte og følge med på noe over flere minutter, uten musikk og lys, og avbrudd med sang. Vår tid er iscenesatt, selv ikke i kirken er det kristne julebudskapet nok i seg selv.

Så har også kirken mange hensyn å ta. Dette er den dagen de har sjansen til å nå frem til mange som ikke går der til vanlig, og som ikke bryr seg så mye mer, enn at dette hører med til julefeiringen.

Lille Irina var der også, i sin røde kjole og oppsatte hår, satt hun i trappen, siden kirken var så full at det ikke var noen ledige seter. Da det var slutt, løp hun ut i bilen, for å kjøre til mor, og så gå videre til tante Tone. Irina ville gå til fots, artig for en fireåring, hun ville rett og slett ikke kjøre, selv om jeg spurte flere ganger. Det er en knapp kilometer bort, men Irina mer løp, enn gikk. Hun og jeg skulle gå litt i forveien, men vi gikk så fort, at mor ikke greide å ta oss igjen.

Julaften

Borte hos Sivertsens lå alle gavene forunderlig under treet. Irina lot forventningene ligge som en hinne rundt kroppen, veldig, veldig synlige. Hun gjennomlevde ventetid etter den gamle skolen, der det bare var å vente, vente til det var lov å pakke gavene opp. I motsetning til søskenbarna, var det ingen mobiltelefon eller skjerm å holde på med. Det var bare å løpe frem og tilbake, turne i sofaen, spise sjokolade, og se på gavene, se på gavene, se på gavene.

Særlig var det en gave som tiltrakk henne enormt. Den som hadde form som en sylinder, og som hun hadde veldig sterk mistanke om at inneholdt det hun ønsket seg aller mest.

Men først var det middag. Pinnekjøtt. For oss voksne var det supergodt, noe absolutt verdt å ta seg tid til. Lille Irina var ferdig etter 5-6 munnfuller, og også da klar til å pakke opp gavene. Men hun måtte vente. Hun måtte vente. Hun fikk lov til å gå fra bordet, men det var også det hele. Hun måtte se de voksne spise seg ferdig, og nyte maten, uten å skynde seg, slik vi voksne også har sett våre foreldre gjøre det samme, da vi var barn. Jeg hører til den som tror det er en uting ved vår tid, at man straks skal få alt man ønsker seg, hele tiden. Jeg tror ikke det oppfyller noen ønsker, om en slik selvmotsigelse er forståelig.

Så var det dessert. Da var Irina litt mer på plass, for det var is. Den ble servert etter at vi hadde ryddet helt av, og vasket det som skulle vaskes. – Et par munnfuller til nå, sa Irina, på russisk, – så er jeg klar. Det tar bare et lite minutt. Stor var skuffelsen, da hun skjønte at det ikke bare var hun som skulle bli ferdig, alle skulle bli det.

Det var vår nye tenåring, Sara, som spiste lengst. Og som tenåringsjenter skal, ble hun svært flau, da hun ble oppmerksom på det, og fikk oppmerksomheten rettet mot seg. Nå var det rett og slett hun, som forsinket gaveutdelingen! Alle vi andre var ferdige.

Etter å ha spist, var det rydding og å vaske opp. Lille Irina spilte sin rolle til fullkommenhet, og hjalp til med å rydde, sånn at det skulle gå litt fortere. Det skal hun ha, det var en venting på flere timer, etter først å ha ventet flere dager, og også uker og måneder, etter bursdagen sin, da hun også fikk gaver. Men hun gråt ikke, klaget ikke, var ikke sur. Gikk bare rundt og fant seg i det, og levde gjennom ventetiden etthundre prosent, sånn bare et barn kan.

Gavene

Endelig. Vi kunne sette oss ned, i sofaen, og endelig begynne gaveutvekslingen. Tones barn er blitt så store nå, at det ikke lenger er interessant å være den som leser opp, og deler gavene ut. Nå var det de voksne, og barna, som måtte gjøre det i fellesskap. I Irinas verden var det sånn, at det bare var å hente gaven man visste var sin, hun hadde glemt det fra i fjor, hvordan det var. Men alle hadde forståelse for et lite barns tålmodighet, hun fikk gaven sin først, og så var hun opptatt for en god stund. Hun var helt uinteressert i andre gaver, inntil hun hadde funnet ut alt med denne første gaven hun hadde fått.

Den eldste til Tone fikk komponenter til en datamaskin han skulle bygge selv. Den yngste, Sara, fikk mye klær, og en bærbar PC. Tone og Torben var storfornøyde med alle gavene de fikk, de hadde sørget for å fore seg selv, rikelig. Jeg hadde også tatt hensyn til min egen lykke, med denne datamaskinen, som jeg nå sitter og skriver på. Lille Irina var ellevill, helt storfornøyd, enda gavene i sum var mer beskjedne i år, enn i fjor, da hun fikk en sykkel.

Vi voksne hadde hjemmelaget øl og innkjøpt vin og kaffe å kose oss med også, uten at det var i nærheten av å bli noe fyll ut av det, selvfølgelig. Det er barna som skal ha julen. Eldstemann Andreas gikk inn i superkonsentrasjon, for å sette sammen datamaskinen, han overraskende for ham selv allerede hadde fått alle komponentene til. Yngstejenta, Sara, konfigurerte sin bærbare PC. Lille Irina løp omkring på gulvet, lekte med hunden, lekte med oss, og var bare levende lykke.

Jeg er så glad i henne og stolt av henne at jeg bare må passe på at det ikke tar overhånd. Ingen barn har godt av å bli overbeskyttet. De skal også lære seg å klare seg selv i livet. Stoltheten og kjærligheten fra foreldrene får de gratis, den fra alle andre, må de vinne. Irina har virkelig gode forutsetninger, det må man si, skjønn og kjekk og fantastisk som hun er, men hun må lære seg å snakke norsk, skal hun greie seg i Norge. Denne høsten har det gått i russisk.

På julaften sprakk det, da hun på min rettledning sa – se!, i stedet for russiske smotri, og selv utviklet det til – kom og se, og til og med, tante Tone, kom og se! Det tante Tone skulle komme og se på, var plastelinen hun hadde laget til, eller det vi i vår tid kalte leire, men som nå visst heter playdo, etter merket. Dette er ikke noen reklameblogg, så jeg styrer unna alt sånn, som den oppmerksomme leser skal ha registrert.

Henimot klokken elleve var det på tide å gå hjem. Det var gamlemor selv, som hadde det tyngst, og var trettest. Lille Irina viste ingen tegn på at hun ikke kunne holde det gående i det uendelige, om det var det som skulle til. Hun løp hjem også, en ny liten kilometer, i vinterkulden og mørket, som riktignok ikke var verre enn at min søster Tone tok turen med hunden samtidig, uten å skifte bort juleskjørtet. Altså bare legger. Ikke verst, men i vår familie knapt egnet til å vekke oppsikt.

Vel hjemme hos mor, der Irina og jeg på ny må overnatte, vil Irina straks i gang med å leke, «bare lite grann, kun fem minutt», som hun greit sier det frem, på russisk, men hun har ikke noen problemer med å akseptere at det er sengetid heller. Hun pusser tennene, tar selv på pysjen, og sovner raskt, vel vitende om at neste dag, vil bli full av lek.

God jul!

 

Julefeiring

God jul!

Det er første juledags morgen. Kona og barnet sover ennå, og jeg har kanskje tid å skrive ferdig en post om julefeiringen for i år, 2016.

Irina og Sara var de mest utålmodige med maten. Som man ser er det ennå et stykke igjen, før man helt kan begynne.

Etter strev og litt mas frem til jul, ble selve julaften fredelig og rolig. Jeg hørte Bachs juleoratorium med Karl Richter, og skrev på gårsdagens bloggpost mens min lille familie sov da også. Jeg droppet vanlig frokost, og gikk rett på julegrøten, slik at lille Irisjka og jeg skulle være klare når mor kom for å hente oss rundt halv to. Det var vi også, vi måtte bare rive Ira løs fra enda et måltid grøt mama Olia hadde laget til henne. Vi kom oss godt av gårde.

For første gang på noen år var vi igjen i kirken på julaften. Mye har forandret seg, med trommer på «Deilig er jorden», tekst på lysskjerm rett på veggen, og nummer for å vippse penger rett til hjelpearbeid for Ukraina. Jeg spurte vesle Irtsjik hva hun syntes som det, halvt ukrainsk som hun er, men to år og tre måneder hadde hun ennå ikke gjort seg opp noen mening. Hun satt stort sett rolig og storøyd gjennom gudstjenesten, som det vel ennå må kalles, om det enn ikke ligner så veldig på hvordan gudstjenester en gang var. Det er mye underholdning om dagen, og pynt og stas, i kirken også. Hver eneste sang hadde modulering, opp en halvtone i siste vers. Trosbekjennelsen var tatt bort. Det samme var bønnen. Og juleevangeliet ble fremført av to små barn, som vandret oppover kirkegulvet fra seteradene der de satt, og stilte seg rundt krybben i en liten dramatisering. Til og med en liten film hadde de fått plass til, med høytalerstemme som snakket alvorlig om et eller annet veldig in i tiden. Som det meste var og prøvde å være, der i kirken.

Ute raste uværet. Det var snø og regn og hagl på en gang, og sterk vind. Vår store slekt hadde ennå noen gaver å utveksle, men været var så surt at det gikk ikke an å stå ute noen minutter en gang. Vi måtte vente innenfor kirkedørene, og bare løpe ut når alt var klart. Lille Irina ble satt på plass av bestemor, så kjørte vi til henne, hvor hun skulle skifte, og vi skulle videre til Tone.

Da hadde uværet gitt seg. Det var bare kaldt og vind, så vi bestemte oss for bare å gå bort de omlag tusen metrene fra Kvednadalen til Tangarbakken. Lille Irina og jeg gikk i forveien, til slutt, bestemor tok litt tid, og jeg ville så gjerne vise Irina juletreet med alle gavene under. På de bittesmå bena sine går Irina allerede som en voksen, hun holder vårt tempo, men hun holdt ikke ut i den kalde vinden som blåste rett i ansiktet på henne. Så hun trakk ned hetten, slik at hun ikke kunne se. Dermed satte jeg henne på skuldrene mine, og vi var antagelig fremme hos Tone før mor haddde kommet seg ut av huset sitt. Jeg gikk tilbake for å møte henne, slik at ingen måtte gå alene i julen.

I julehuset hos familien Sivertsen var lille Irina mer opptatt av julekulene på juletreet, enn på julegavene under. Duften av pinnekjøtt hang tung og god i huset. Vi var veldig klare til å spise og drikke, og sang ikke engang en julesang først. Lille Irina brukte alle ordene hun kunne, for å få brus i glasset, og kunne ikke skjønne hva vi ventet etter. Hun hadde satt seg til bords lenge før alle andre, hun var sulten og tørst. Men på jul skal vi være samlet. Det må også en toåring lære seg.

Sammen med mørkt julebrygg og skikkelig akevitt var pinnekjøttet eventyrlig godt. Den salte smaken kom helt til sin rett, kålrabistappa var som fløyel, og vi gjorde innhogg i maten så ekteparet Sivertsen var forundret over hvor mye som forsvant. To kilo poteter, det meste av kjøttet, to hele kålrabi. Det var langt fra nok igjen for en hel familie, etterpå. Nok for en halv person, om den personen er Torben eller jeg.

I tillegg til pinnekjøttet var det forresten medisterkake og julepølser. Barna spiste det. Også lille Irina, som fulgte søskenbarn Saras eksempel med å ha ketsjup på, eller «keppek», som hun kaller det. Sara var ferdig på et øyeblikk. Hun hadde gaver å tenke på. Men gavene er etter maten. Og det var ennå lenge, lenge, lenge igjen.

For etter middagen var det dessert. Det er ikke menneskelig gitt å huske alle rettene det var. Alle skulle få sin favoritt. Men jeg mistenker det var flere favoritter enn folk, for noen av dessertene ble stående urørt. De blir dessert til førstejuledagsmiddagen i dag, hos mor, sammen med de andre restene. Det er ikke noe problem. Jeg spiste sjokoladepudding, og riskrem. Begge deler i respektable mengder.

Så var det å rydde av. Klokken var blitt sju, og over sju. Gavene lå ennå urørt under treet. Og lille Irina var ennå mest interessert i pyntekulene over dem. De slo virkelig an, i mange og sterke farger, og så svingte de når man rørte på dem. Det var rett og slett mer spennende, enn pakkeeskene i julens mengder av innpakningspapir. Irina hadde nok ennå ikke fått inn i hodet at det var presanger inni disse pakkene, hun så pakkene som de var.

Irina pakker opp gaven fra mor og far.

Andreas og Sara gikk ut for å lufte Nikki, hunden de passer på, og slik gikk det til at det var de voksne som satt i sofaen og ventet på barna, før pakkene kunne åpnes. Klokken var nærmere åtte da vi endelig, endelig kunne  begynne.

Og vi pakket til klokken var nærmere elleve, og alt var slutt. Lille Irina syntes ennå julekulene var på nippet til å være mer spennende, vi måtte lokke og rope på henne for å få henne bort til sine egne gaver. Men da de var åpnet, så var det noe annet. Flere av gavene lekte hun med straks. Andre gaver, som telt og bøker, var ikke ment å lekes med straks. Turboirtsjik holdt lett koken hele kvelden, forresten. Gråt aldri, og fikk i gang litt allsang med den ikke akkurat julete, tommelfinger, tommelfinger – hvor er du? Favoritten hennes, for tiden. Hun var kul, der hun stod på kaffemaskinen far (jeg) hadde kjøpt, og ledet an.

Hvor er du, hele hånden? Her er jeg!

Familien Sivertsen ledet an i gavene. Det er lett å se hvorfor de har behov for å feire julen med seg selv. Om det er andre familier også til stede, vil julegaveåpningen aldri ta slutt. De har mange familiemedlemmer på begge sider, og mange som liker å gi mange gaver. Både Andreas og Sara har venner, som også gir, helt ulikt sånn det var, da vi vokste opp. Det var rett og slett helt utenkelig at jeg skulle gi eller få gave fra en kamerat, det har jeg til dags dato aldri gjort. Men jeg tror kanskje søstrene mine har utvekslet litt gaver med venninner. Kanskje er det nye at guttene kommer etter?

Jeg hadde uansett kaffe og cognac og vin og øl. Ustanslige mengder kaffe, siden de har kaffemaskin i Tangarbakken 3, og utømmelige mengder cognac, vin og øl. Lille Irina kunne drikke brus, og si «en te», for å få sjokolade. Vi var godt fornøyd og tilfreds.

Mellom elleve og tolv en gang, brøt vi opp. Det var mor som ville hjem, fornuftig nok, siden hun skal ha storselskap for alle i dag. Lille Irina og jeg kunne nok uten vanskeligheter, holdt lenger.

For oss gikk turen hjem i taxi. Artig nok var han fra Uzbekistan, han sjåføren, og med kone fra Kirgisistan, og opplever nok ikke hver dag at han får en passasjer som kan litt av hvert om begge landene, og kan fortelle ham det på russisk. Sant å si var jeg bedre enn ham på russisk, han våget ikke å snakke det, sa han, men han forstod det, og kona snakket flytende. Barnet deres på tre har fire språk å lære seg, norsk, russisk, engelsk og uzbekisk, jeg vet ikke hva engelsk har der å gjøre, men han sa det. Han kunne fortelle det var mange uzbekere i Kiev, jeg hadde ikke hjerte til å fortelle ham at det er det nok ikke, vi har i alle fall aldri sett noen.

Sånn endte julekvelden for oss, i 2016. Men julen fortsetter, med juleselskap, julemat og julemat, og vestlandsk julevær som aldri skuffer i å levere skikkelig gråvær og regn og vind, i skarp kontrast til hvordan vi har det. God jul!

Karakteristisk julebilde fra julen i år. Irina med treet, Andreas i full fart.

 

Bryllupet til Tonje og Espen

I går giftet min søster Tonje seg med Espen Kirkeby. Han er hjertelig velkommen i vår familie. Dette er posten om hvordan bryllupet var.

Man skal lete lenge etter noen som var klar enn Tonje til å gifte seg. I hvert fall siden hun ble sammen med Espen, kvelden før hun reiste til Kiev for å være gjest i mitt bryllup med Olia, har hun hatt denne dagen som sitt soleklart viktigste mål. Hun har vært enestående fast bestemt på at dette skal lykkes. Og da Espen endelig fridde – endelig må ses i en relativ sammenheng her, de var sammen et drøyt år før de ble forlovet, – så var det straks etter offisielt på internett med nedtellingskalender og egen bryllupsblogg. Hun har satset og vunnet slik den som tenker «den gevinsten skal jeg ha», og tar den.

Kanskje trenger man forresten ikke lete så altfor langt for å finne noen like motivert og forberedt på bryllupet og ekteskapet som Tonje. Vi kan se rett bort på den hun gifter seg med, Espen, som vel egentlig bare ventet med frierit fordi han fullt ut forstår alvoret som ligger i det. Og vi kan se til mødrene deres, mor vår, og Siri, mor til Espen, som har lagt atskillige timer ned i planleggingen og tenkingen for å få alt vellykket og alle gjestene fornøyde og glade. Av alle bryllup jeg har vært i, har det sjelden vært knyttet slik spenning til det. Det var det siste bryllupet på vår side, Tonje er den minste, og siste som blir gift. Og det var det første på Kirkebys side, Espen er eldst og førstemann ut. At dette var den første virkelig store familiehendelsen som ble arrangert her hjemme etter at far døde gjorde det hele ekstra spesielt.

Her før bruden stelt håret sitt på den store dagen.

Så dagen kom planlagt og ventet og forberedt og dobbeltsjekket til aller minste detalj, her var ingenting overlagt til tilfeldighetene. Og alle rundt brudeparet var fra første stund innstilt på at verken Tonje eller Espen skulle gå glipp av en eneste av de gledene som følger denne store dagen.

Bryllupskjolen hadde Tonje kjøpt for månedsvis siden. Skoene var kjøpt enda tidligere, som om de var evige, kjøpt inn før Tonje ble født, det måtte være dem. Mor skulle være den som satte opp håret og kledde på kjolen. De hadde tørrtrenet flere ganger med å ta den på skikkelig, og ordne med håret som det skulle være. Klokken 1200 skulle vi være i bilen, seremonien skulle begynne klokken 1230. Klokken 0500 våknet Tonje. Ding!

Bruden, før avreise.

Mens Tonje satt og fikk håret stelt, ringte søster Tone for å sjekke at bruden var våken og at alt var i orden. Denne samtalen ble allerede for mye for Tonje, denne omtanken, og det at Tone sa at hun var ikke bare en god søster, men også en god venninne, det var så rørende. Hun brast i gråt. Siden sa hun hele tiden, «jeg må ikke tenke på Espen, jeg må ikke tenke på Espen, for da griner jeg bare». Det er «ikke tenk på månen» som er setningen, det skal være ganske umulig å unngå å tenke på noe man skal konsentrere seg om å unngå å tenke på. For Tonje et par timer før vielsen å ikke å tenke på Espen, det var ikke til å tenke på en gang.

Min kone Olia og for så vidt også jeg selv vil nesten alltid være en ukjent faktor i en planlagt ligning. Det er ikke mulig å planlegge noe fullstendig, når det involverer oss. Jeg vil jo alltid surre litt, tøyse litt, glemme litt og forveksle litt, jeg lever jo med den innstillingen at det er ikke så mye som er så veldig farlig. Og Olia har tatt med seg et herlig kaos fra Ukraina, med henne er det alltid et spørsmål om sinnstilstanden. Hun kan finne på hva som helst.

Et flott bilde av bruden og hennes forlover, Tonje og Ann Helen, før avreise.

Mor og jeg og Olia har bodd sammen hele sommeren, og lært oss godt å kjenne. En av tingene som skiller oss, er at mor er veldig nøye på klokka, man skal være ute i god tid og vite på forhånd når forskjellige ting skal se. Olia har et mildt sagt nonchelant forhold til klokka, det er svært sjelden hun ser på den, og hun forholder seg bare ikke til faste tider. Slik er det å leve sammen, det blir en del morsomme situasjoner. Men på bryllupet var det jo viktig å være på tiden, dette var mors store dag. Og hun måtte få lov til å slippe å stresse seg opp når hun ville være ute i god tid.

Jeg fikk vekket Olia klokken halv tolv, etter at hun hadde vært våken litt på morgenen, og sovnet igjen. Det må med at hun har sommerjobb et stykke unna der vi bor, så hun får nettene avkortet, og hun liker veldig godt å benytte mulighetene til å sove når hun har dem. Jeg hadde også gitt henne beskjed om at det startet klokken 1230, noe som var litt misvisende, siden hun måtte være ute av huset med mor klokken 1200. Plutselig hadde hun altså bare en halvtime på seg. Og vi hadde selvfølgelig ikke lagt noe klart kvelden før, uansett hvor mye Tonje og mor hadde minnet oss på at vi måtte gjøre det, de skjønte jo godt at det aldri kom til å skje. Så Olia dusjet og stelte og sminket seg, og fikk på seg det som var å finne frem av antrekket, det var jo strengt tatt det meste, først og fremst var det ekstra pynt og dingeldangel som manglet. De kom seg av gårde bare litt over 1200. Etter at mor hadde strøket dressbuksen min sånn litt før klokken 1200.

Og følget med Tonje og forlover Ann Helen og jeg, vi kjørte litt etter 1215, som planlagt. Eller som ventet.

Viselsen

Menigheten før bruden ankommer.

Jeg husker hvordan før jeg giftet med Olias søskenbarn Dennis snakket om dagligdagse ting mens jeg ventet på henne, og jeg prøvde å snakke med Tonje om det samme. I Russland kjører brudgommen sammen med bruden til vielsen, i hvert fall gjorde vi det. Jeg hentet min brud hjemme hos henne. I Norge er det som kjent i kirken man får se hverandre, i hvert fall for kirkebryllupet. Det var stor spenning da vi stod bak de lukkede dørene, og kirketjeneren stadig spurte oss om det var greit at han bare startet klokkene.

Det er spent stemning hos brudgommen og hans forlover i kirken før bruden kommer.

Til slutt gjorde han det. Barna i Nygård-familien skulle være med, de skulle gå inn først. De var nydelig pyntet av Trude, søsteren vår, og moren deres, og de var tydelig preget av situasjonens alvor. Så åpnet døren og vi gikk inn.

Det er Nygårdsungene som leder an da bruden og jeg kommer opp kirkegulvet.

Det var jeg som førte bruden opp til alteret, i plassen til vår avdøde far. Det var et sterkt øyeblikk for mange.

Bruden blir overgitt til sin brudgom.

Både Tonje og Espen er habile kirkegjengere, og de hadde fylt opp det meste av sang og musikk og tekstlesning av venner og kjente. Tonjas nære venninne, Tarja, stod for det meste av sangen, backet opp av et band jeg mener å tro for det meste var venner av Espen. Mor leste dagens tekst. Det var sterkt alt sammen. Og Espen og Tonje så hele tiden nydelige ut der de satt og strevde med følelsene som overveldet dem.

Følelsesladet øyeblikk.

Så var det selve vielsesseremonien. De har etter hva jeg forstår tørrtrenet på dette også, som om de var redde for å si noe feil, og ende opp med å ikke bli gift allikevel. Det er likevel noe eget når det gjelder, og særlig Tonje måtte ta sats for å forsikre seg om at hun fikk stemme når hun uttalte sitt «JA».

Og så er de gift!

Min kone Olia oppfylte flott sin rolle som den uforutsigbare. Hun har russiske følelser, og gråt med tykke tårer på hvert eneste vakre punkt i seremonien, også både da vi gikk inn og ut av kirken. Hun syntes alle var enestående vakre, særlig brudeparet, selvfølgelig, og forloverne deres, som hun fotograferte flittig. Det siste sørget for litt ekstra underholdning for oss som klarte å slappe av med det. Olia har aldri vært i en vestlig kirke før, og visste ingenting om hva man gjør og ikke gjør i den. Plutselig forsvant hun, som barn gjør, slik Tone fortalte meg etterpå, og hun kunne vel egentlig dukke opp hvor som helst etterpå, for å fotografere litt i forskjellige vinkler. Det er klart, det blir fine bilder. Men det må ikke utarte med for mange som går og fotograferer i stedet for å se på, og de som fotograferer må ikke forstyrre. Jeg tror ikke Olia forstyrret.

Got him.

Pausen

Etter vielsen var det naturligvis mange lykkeønskninger og gratulasjoner. Mor lot sin normalt kledelige beskjedenhet komme i overkant til uttrykk her, da hun i stedet for å stille seg på foreldrenes naturlige plass ved siden av brudeparet, stilte seg langt nede i et hjørne og godt gjemt, fordi hun følte hun måtte gi plass til alle folkene som kom. Heldigvis var det en god gjest som skjønte hva det stod om, og sendte henne opp på gratulasjonsplassen igjen.

Et vakkert og menneskelig bilde av bruden.

Olia og jeg hadde også en kanskje litt spesiell plass, her. Ikke at vi stakk oss frem, tvert i mot, jeg har aldri følt meg helt hjemme i slike formelle sammenhenger der alle hilser på hverandre og gratulerer hverandre og klemmer hverandre, men det var også Olias introduksjon til mange i slekten. Vi fikk aldri holdt et bryllup i Norge, som vi så kategorisk annonserte,  det ble med det vi hadde i Kiev. Det var veldig gøy og veldig skikkelig, men det var naturlig nok ikke så mange som var der.

Her sitter de så flott i amcaren.

Slike problemer hadde ikke Tonje og Espen, så godt planlagt og vel forberedt alt var i deres bryllup. 85 gjester hadde de, så mange deltok i middagen. Nå etter vielsen stod de fleste på det som vel fortsatt må hete kirketrappen, selv om det streng tatt ikke var en trapp, og småpratet inntil brudeparet forlot området i en tøff kabriolet. De skulle fotograferes. Resten av selskapet var overlatt til seg selv frem til middag.

Standsmessig doning. Den som finner anledningen verdt å fotografere ansiktet til forloveren, Ann Helen, er BrendaLarry, et ektepar fra statene.

Mor, Olia og jeg reiste hjem til Gaupeveien. Olia så skikkelig flott ut i kirken, men hun hadde ikke fått gjort seg helt ferdig med å stelle seg. Kvinner og unge jenter har alltid noe mer de kan og vil gjøre med seg selv for å bli litt finere, for oss menn og unge gutter blir det fort stopp. En dusj, en dress – nok.

Dette brudeparet står på toppen av kransekaken.

Mor og Olia fremviste nå en forening i effektivitet. Mor smurte en kombinert frokost og lunsj, som Olia spiste mens mor fønet håret hennes. Jeg satt og finpusset talen jeg skulle holde til Tonje, og forberedte meg til toastmasterjobben jeg skulle ha.

Det var kjøpt inn og satt inn nydelige, blå blomster til middagen.

Vi måtte tidlig tilbake igjen til festlokalet, som var i kirkekjelleren, og dermed samme sted som vielsen hadde vært. Mor var i høyeste grad i festkomiteen, og kunne ikke godt la Kirkeby ta seg av alt mellomarbeidet alene.

Tonje Marie - bruden.

Det var ikke så mye å gjøre. Noen få gjester hadde kommet, eller aldri forlatt stedet. De satt og småpratet, og spiste av den serverte frukten og av grønnsakene som var satt frem. Olia og jeg gikk også og småpratet, i tillegg til at hun fotograferte flittig her også.

Slik ser en toastmaster ut før han går på jobb.

Utenfor Frøyland & Orstad kyrkje (jeg tror det er det den heter) er det flott jærlandskap. Olia og jeg brukte også en tid der mens gjestene smått om senn strømmet tilbake. Da vi omsider vendte tilbake til lokalene var det omtrent allerede fullt, og snart etter ble brudeparets ankomst varslet. Festen var i gang.

Middagen og talene

Brudeparet ankom, tjukke av lykke, i den samme amcaren de hadde forlatt oss i. Nå var det mer klapping, mer jubling og mer fotografering. Akkurat her var det noe som kanskje ikke var innøvd eller tenkt på på forhånd, for på et tidspunkt ropte Tonje brud «Ke ska me gjør??» noe som også kanskje hørte til ritualet. Søster Tone kunne fortelle at også hun hadde lurt på hva hun skulle gjøre, når hun kom ut av bilen og alle stod der. De skulle ikke gjøre  så mye. De skulle komme, til stor jubel, som de hadde gjor.

Man kan lure på hva bruden vil uttrykke med dette ansiktet her og denne gesten.

Med brudeparet vel på plass kunne middagen endelig begynne, og flere av dem som for eksempel skulle holde taler kunne begynne å la nervene sige inn. Det er noe høytidelig med slike middager, og det skal det også være. Særlig tydelig var det denne gang at begge familiene ønsket så veldig sterkt at alt skulle bli veldig kjekt.

Dette er avdelingen for venner av brudeparet. Ann Helens kjæreste tydeligst, nederst til høyre.

Og det ble det, selvfølgelig. Det er ikke så veldig vanskelig.  Da alle endelig var på plass, først bruden, selvfølgelig, så resten, kunne mor ønske velkommen, og etterpå overlate ordet til meg som skulle være toastmaster. Jeg kjenner naturligvis min egen familie veldig godt, og vet hvordan vi vil ha det, men det var mitt første møte med Kirkeby så jeg måtte føle meg litt frem der. Jeg visste Espen ønsket et verdig bryllup uten for mye tull, og prøvde å holde meg til det med korte og greie introduksjoner til hver taler, og ikke for mange sprell. Ellers var det jo også en meget takknemlig forsamling, der ingen gjorde seg vanskelige og alle sørget for at alt fløt fint like inn til mål.

Brudeparet er også spent før de skal inn og spise mat. De siste formaninger får de av mor.

Mor var den første ut med tale, allerede mellom forrett og hovedrett. Jeg visste at hun var veldig spent, det var jo veldig blandede følelser for henne, godt med at det var så kjekt at Tonje blir gift med en mann også vi liker så godt, men vondt med at vår kjære far ikke fikk være med på å oppleve det. Akkurat denne delen av talen var hun redd for om hun kom til å klare å komme gjennom, men det er for mor som det er for mange: Styrken kommer når man trenger den. Mor holdt en svært flott og gripende tale, og fikk også uttrykt mye av det hun ville si i den vakre sangen hun hadde skrevet. Den kom helt til sin rett når den ble sunget i denne forsamlingen.

Slik ser en brudgom ut før han skal holde tale.

Den neste som skulle ut og holde tale var brudgommen Espen, mellom de to serveringene av hovedretten. Han var nervøs, dette betydde mye for ham. Han hadde en tale helt fri for krimskrams, den gikk rett i kjernen av det brudgommens tale i bryllupet skal inneholde. Den henvendte seg til foreldrene på begge sider, med hjertelig takk for at han og Tonje hadde blitt tatt så godt i mot. Deretter henvendte han seg til sin elskede brud, og brukte ord som ene og alene skulle uttrykke hvor mye hun betydde for ham. Her var ingenting av at han skulle vise seg frem som en god taler, eller vise seg på noen som helst måte, her holdt han opp og frem bruden som den som var verdt all beundring og takknemlighet. Det var en mektig tale som gjorde inntrykk på alle.

Det er ikke bare i ordene innholdet i en tale kommer frem. Her ligger budskapet tjukt utenpå Espen.

Jeg kan ikke ta alle talene i detalj, selv om de alle utmerket seg hver på sin måte. Ann Helen, forloveren til Tonje, vet jeg ikke liker seg når hun skal stå frem og være midtpunkt i oppmerksomheten, hun hvilte seg som så mange andre på lapper hun hadde skrevet og holdt i hånden. På lappene hadde hun imidlertid fått skrevet ned mye sant, mye gripende og mye morsomt. De er jo to venninner som har gått gjennom en del, de som kjenner historien vet hva det er, og for resten skal vi la den ligge. Det var en flott tale Ann Helen holdt. Espens forlover, Steinar, hadde en lettere jobb. Han er naturlig sjarmerende, og finner lett ordene, han er en taler rett og slett, som han også selv påpekte. Det er også kjekt å se på talere som koser seg når de snakker. Steinar gjorde forresten et godt inntrykk fra første stund vi så ham i kiren. Han virker til å være en god mann, som de sier i Bergen.

Tonjes forlover, Ann Helen, holder tale.

Mor til Espen holdt den siste talen før pausen mellom middagen og desserten. Hun så ut til å være tryggere på det enn vår mor, med det at hun virket som hun visste akkurat hva hun ville si, og ikke bekymret seg så mye om den ville bli for lang eller ikke ville falle i smak. Jeg tror vel jeg kan si ganske kategorisk at mødre generelt ikke er noe å frykte her, det er fedre som kan henfalle til lange og eiendommelige familietaler, de har gjerne overdrevet tiltro til egne talegaver. Mødrene undervurderer dem. Kanskje var det derfor far til Espen ble holdt borte både fra taler og sanglaging? Han gjorde seg godt bemerket på andre måter, og virket til å være en riktig hyggelig kar som lignet veldig på Espen. Og moren – eller Siri, som hun heter – fikk sagt det som var å si om Espen og hans oppvekst. Det var kjekt å høre på henne.

Pausen mellom hovedrett og dessert brukte jeg til å tusle rundt omkring bak kirken i ensomhet, slik er det før jeg skal gjøre en opptreden. Da går jeg gjennom hva jeg har å si. Nå skulle jeg holde en tale for Tonje. Det var en tale som betydde litt. Jeg hadde mye jeg ville sagt, og siden jeg tok opp alvorlige tema, var det viktig at den ble skikkelig. Jeg ønsket å få frem Tonje og det forholdet jeg har hatt til henne, det var jo en tale fra meg til henne, men jeg ønsket også å få med litt om mitt forhold til Olia, siden jeg aldri har fått holdt noen bryllupstale for henne her i Norge. Jeg var derfor nødt til å si noe om mitt syn på ekteskapet, og hvor glad jeg er for at Tonje og Espen deler dette synet. Til slutt måtte jeg ta opp tråden med at vår far er død, og alt vi har måttet overvinne som følge av dette, men at vi nå sitter her, gift begge to, vi har greid det. I dette siste ville jeg også involvere mor.

Det var kort sagt litt av hvert. Og jeg var førstemann ut, straks vi kom inn fra pausen. Etter meg var det søstrene mine, først Trude, så Tone. Trude utmerket seg for en gangs skyld med en liten tabbe hun hadde gjort. Da hun giftet seg med Lars var Tonje like gammel som Daniel er nå. Den gang turte ikke Tonje holde tale, naturlig nok, 9 år gammel, men hun skrev noen fine ord ned på en lapp hun leverte dem etterpå. Den hadde det vært fint å lese opp, fant Trude ut under en av de andre talene, lenge etter det var for sent. Det hadde vært kjempegreier å vite hva Tonje den gangen mente om ekteskapet, og om Trude og Lars. Tone åpnet som vanlig slusene når hun skulle holde tale, og lot ordene strømme ut rett fra hjertet, jeg hadde nær sagt i form av følelser. Sjelden ser vi talere så følelsesmessig involvert i sin egen tale, over hele registeret, smil, latter og flere typer gråt. Jeg synes det er veldig bra, og beundrer Tone for dette.

Etter dette var det ingen flere taler. Det var bare verdensberømte i alle våre selskap Trine og Bård, som skulle ha takk for maten talen. De legger veldig press på seg selv med stadig mer kreative innslag og kombinasjoner av innslag, og finurlige måter å få matrettene å passe inn i finuerlige historier på, og jeg bidro som toastmaster med å øke dette presset med å introdusere dem som det de var – verdensberømte hos oss.

Et ekstra bilde av brudommens tale. Han er jo staut og fin der han står.

Festen etterpå

Så kunne alle slappe av. Det var ingen flere taler, og arrangmentskomiteen som først og fremst var brudeparets mødre, hadde allerede fått alt som var viktig vel i havn. Treretters middag vra spist, alt hadde gått bra, alle var fornøyd.

Skuldrene ble senket, om de ikke var blitt senket tidligere. Det var ønske om å ta bilder av forsamlingen, og slike ønsker skal man jo etterkomme. Slike ting tar alltid tid. Det gjorde det denne gangen også. De som ikke var med på bilder, var inne og snakket. Det er mange i slekten vi sjelden ser, her hadde vi sjansen til oppdateringer og minneforfriskninger.

Plutselig var klokken 2315. Det er jo som man vet ingen tid i et bryllup, men jeg hadde fått det for meg at brudeparet skulle hentes klokken 2400, og jeg videreformidlet også denne desinformasjonen til noen av gjestene. Det ble derfor plutselig litt veldig liten tid, med tanke på at kakene ennå ikke var satt frem, og det gjensto underholdning som ennå ikke var påbegynt.

Nåvel, brudeparet skulle ikke hentes på noe bestemt tidspunkt, de skulle forlate festen når det passet dem. De hadde brudesuite bestilt, og ville vel egentlig bli på festen så lenge vi klarte å holde på dem. En brudesuite er jo også fristende.

Det ble litt hektisk, selv om jeg tror kanskje at det egentlig kanskje bare var jeg som følte på dette lille hektiske, siden jeg sånn halvveis fremdeles var toastmaster, og hadde et par underholdningsinnslag å introdusere. Det gikk seg veldig fint til. Bryllupskaken ble båret inn og skåret opp til stor oppmerksomhet, alle ingridienser var med, inkludert triksene med å kjøre skjeene inn i hverandres munn på kryss og tvers av hverandres armer. Etterpå var det en million andre kaker å fordele på en stappmett forsamling.

I mellomtiden hadde også Siri blitt klar med bilder å vise fra Espens barndom og oppvekst. Underholdningen kom også i gang. Jentelaget til Tonje før bryllupet hadde filmet og redigert sammen en liten musikkvideo fra alt de utsatte henne. Tonje hadde jo skuespiller som en mulig karrierevei, og slapp veldig godt fra det. Det var morsomt og skikkelig. Liv Bente og Anne Kari fikk sin lille tale mye senere enn de var forespeilet, det var min feil, men det så ikke ut til å gjøre dem noe. De hadde en fin ide om å dele ut sjokloade for alle gode egenskaper Tonje hadde, og for å ta dem tilbake igjen av andre grunner. Til slutt fikk Tonje uansett hele esken.

Artig nok hadde vi søskene til Tonje også planlagt et lite innslag. Jeg var imidlertid litt stresset over at vi hadde gått over tiden jeg hadde sagt til mange, og at vi i Salen-familien hadde tatt ganske mye oppmerksomhet gjennom hele kvelden. Vi kunne godt droppe hele greiene. Det var mor som overtalte oss til å la være. Og det var lurt, for innslaget vårt falt godt i smak. På humorbloggen min har jeg lagt teksten til sangen ut. Det er en sangtekst som står seg mot kritisk lesning og litterær analyse. Blant mange finesser vil jeg selv trekke frem opptakten til siste refreng, der det ender opp med en mulighet for tolkning om at det rett og slett er alle fuglene som leverer dette refrenget. Det står i fin kontrast til det kraftfulle uttrykket dette siste refrenget krever i fremføringen. Sjekk selv i Koss kan du la dette skje?

Steinar forlover demonstrere nok en gang sine talegaver da han viste og forklarte hva Espen hadde gått gjennom i tilsvarende lag som Lene og Tarja viste for Tonje. Guttelaget hadde imidlertid ikke film, men foto, men Steinar loste det likevel og selvsagt morsomt i havn.

Dermed var det hele over og brudeparet var like lykkelige som det var planlagt de skulle være. På begge sider av slekten var det bare fornøyde tilbakemeldinger, noe vertskapet skal ta som et skikkelig kompliment, all den tid det som vanlig er i bryllup var en sammensatt forsamling til stede. Her fant man en måte å gjøre det på som gjorde alle glade, og brudeparet gladest av alle. Slik skal det også være.

Opprydningen etterpå

Med brudeparet reist fra festen går luften gjerne noe ut av selskapet. Tilfredsheten lå tjukt utenpå både Tonje og Espen da de takker for seg og forlot selskapslokalet, de hadde en bryllupssuite på Vatne som forståelig nok til slutt lokket mer. De gamle og helt små forsvant snart etter, Daniel, Sofie og lille Benjamin hadde jo vært med på det hele fra start til mål, og familien Nygård som de er en del av hadde snedig planlagt en tur til Lysebotn søndag morgen, skikkelig morgen, med BrendaLarry. Selvsagt måtte de gå.

Mer eller mindre var det nå ryddemannskapet som overtok. Det var mange å la seg imponere av her, jeg vil trekke frem Olia, som like før hadde vært trøtt og sliten og lurt litt på når det var slutt, men som når ryddingen var i gang deltok for fullt like til det var gjort alt hun overhodet kunne gjøre. Brudeparets mødre må selvfølgelig trekkes frem, de var ansvarlige for festen og tok selvsagt fullt ansvar for ryddingen også. Både Trude og Tone må beundres, mine søstre. De deltok begge fullt ut i ryddingen, selv om begge hadde gjester hjemme som ventet, og begge hadde hver sine grunner for heller gjerne å ville være med dem. Brødrene til Espen deltok også, «skiftet til arbeidsklær», som jeg hørte en av dem si, og bar og stod i.

Jeg deltok imidlertid ikke. Jeg anså at jeg hadde gjort mitt under selve festen, og det ble stilltiende akseptert. Slik fikk vi alle gjort det vi er flinke til. Og det var veldig godt for meg å få lov til å tusle litt rundt og koble litt av.

Ryddingen varte helt frem til klokken nærmere tre, gode to timer. Jeg synes det er imponerende å ordne og styre så lenge midt på natten etter en fest. Det var imidlertid nødvendig, siden kirken skulle brukes til normale kirkeaktiviteter dagen etter, som var en søndag. Det ville ikke ta seg ut om det var rester av bryllupsaktiviteter da menigheten kom.

Det er veldig gode grunner for å være veldig godt fornøyd med denne dagen for alle som var med på den. Det var mange som la ned en eller annen innsats for at denne dagen skulle bli så kjekk og minneverdig som bare mulig for de to viktigste i den, Tonje og Espen, og i dette er konklusjonen entydig: Det klarte vi fullstendig.

Jeg er veldig glad Tonje og Espen fikk en slik flying start på ekteskapet sitt, og ønsker de skal holde seg der oppe så lenge som mulig, også når hverdagen kommer. Det er veldig fine folk som kommer til å få et godt hjem og et godt liv. Jeg ønsker dem all mulig lykke, og er selv glad for at jeg får være med og ta del i den.

Et enestående vakkert bilde av bruden, det vakreste av dem alle.

Bildene i posten er tatt av min kone, Olia. Dessverre gikk vi tom for batteri i kameraet, så det er utenom et av forloveren Ann Helen mens hun taler til Tonje ingen bilder etter talen til Espen.

Patriark Kiril

Han er foreløpig bare Metropolitt, men han ble formelt valgt i går til å bli den russisk ortodokse kirkes neste patriark. Valget foregikk i Kristus frelser katedralen i Moskva, katedralen som ble bygget mot slutten av 1800-tallet for å feire seieren over Franskmennene i 1812, for så bli revet av Josef Stalin i 1931 fordi plassen skulle brukes til å bygge Sovjetunionens palass. Det palasset lot seg ikke bygge, og kirken ble bygget opp igjen på samme sted på 1990-tallet etter Sovjetunionens fall. Både kirken og valget av patriark har mye historisk ved seg. Jeg skriver på posten, men vil kanskje ikke rekke å skrive den ferdig før jeg må gå i dag.

Det var i denne kirken patriarken ble valgt i går, 27. januar 2009.

Når man går inn i den russisk ortodokse kirke og dens historie, så går man direkte inn i den russiske kultur og historie, og får det med en gang mer vilt og spennende enn man får det når man holder seg i det norske. Kirken ble protestantisk i 1536 fordi Norge den gang var en del av Danmark, som ble det, og vi i Norge valgte om vi valgte noe, den mest pietistiske, stivnede og kanskje til og med vi kan prøve oss på å si kjedelige versjonen, når vi med kjedelige mener at her skal vi ikke gjøre noe som er synd, og for sikkerhets skyld kaller vi det meste for synd, og prøver å holde oss i ro. På slutten av 1800-tallet gikk kunstere og forfattere til moralsk angrep mot kirken, et angrep som kort og enkelt gikk ut på å skrive leserinnlegg i aviser og blader, og å skrive negativt om prester i bøker. At disse bøkene er de suverent beste og mest leste fra perioden, gjør kanskje at vi i dag ser på motstanden mot kirken som større enn den egentlig var. Motstanden mot forfatterne var større. På 1900-tallet var aller, aller mest kontroversielle og opprivende som skjedde kirken og den kristne troen, at Arnulf Øverland ble anmeldt for brudd på blasfemiparagrafen. Han ble anmeldt, ikke dømt. Og han ble heller ikke skutt, banket opp, satt i torturkammer og lagt naken på en benk i en kjeller og slått med en jernstang på fotbladene og rompeballene, og han endte ikke sitt liv i en arbeidsleir. I dag er kirken rystet av debatten om homofile vielser, kanskje litt fortstatt om kvinnelige prester, i alle fall afrikanske prester som snakker litt gebrokkent, ja, det er dette som gjør at kirken i dag blir beskyldt for manglende toleranse.

I Russland blir homofile banket opp på gaten og likestilling mellom kvinner og menn finnes bare ikke. Dette er et samfunnsproblem, og ikke et kirkeproblem. Kirken ble forbudt kort etter oktoberrevolusjonen i 1917, og for å gjøre det skikkelig ble kirker revet ned (deriblant den flotte frelserkatedralen, som er avbildet) og prester og biskoper arrestert, torturert, skutt og satt i arbeidsleir. I stedet for ikonet i stuen, skulle man ha et bilde av Stalin.

Det er ganske utrolig at den ortodokse kirke kunne våkne sånn til liv igjen da kommunismen falt i 1991. Den hadde vært forbudt og undertrykt i 70 år, med et regimeskifte var den vital og levende igjen.

Patriarken den gang var Aleksej II, født Aleksej Rudiger, i Estland, 1929, med far av ærverdig tysk opprinnelse, og mor med russisk. Familien hadde som ortdokst troende flyktet fra Sovjetkommunismen, men bare for snart å komme inn under Sovjetstyret allikevel, da Estland ble angrepet, okkupert og lagt inn i unionen i 1939. Det var en invasjon og okkupasjon estlendere flest ser på som jevngodt med nazistenes, men som Aleksej støttet. Det er klart, det er større kontroverser om en slik patriark, enn om han er mann eller kvinne, slik vi opprøres av i Norge.

Men Aleksej er patriarken som nå er død, Kiril skal overta fra 1. februar. Han ble født i 1946 i Leningrad, av foreldre som hadde overlevd Leningrad-blokaden, han ble erkebiskop av Vyborg, byen russerne tok fra finnene under vinterkrigen, i 1979, han ble metropolitt av Kaliningrad, byen – eller enklaven, russerne tok fra tyskerne under andre verdenskrig, – og Smolensk i 1991, og han ble altså valgt til den nye patriarken av Moskva nå i 2009.

Ingen skriver til obersten lenger

Man har ikke vært ordentlig i en by om man ikke har vært der natten gjennom i en nattklubb. Jeg har vært i mange byer i Øst-Europa, og ikke uventet er det slik at jo mer russiske de er, dess villere, snålere og på sitt vis gøyere er klubbene. Kaken – eller kanskje man skulle si tønnen – tat Hungry duck i Moskva, stedet der alt man kan forestille seg om russiske nattklubber simpelthen skjedde. Jeg var der med mine italienske venner som i likhet med meg var på russsisk språkkurs ved Lomonsov universitetet, og jeg brukte stort sett tiden på å stå og kope.

I går var jeg på nattklubb i Riga. Helt russisk kan det jo aldri bli, men nå har jeg jo levd så godt som sivilisert i en måned, det var på tide å se litt, gjøre litt. Og jeg falt for tittelen, navnet, «Pulkvedim Neviens Neraksta», som altså betyr «Ingen skriver til obersten lenger». Det er en ypperlig tittel, om det så er en bok, en film, eller altså en nattklubb. Som nevnt i gårsdagens post var jeg også i byens beste restaurant, i følge In your pocket, som er en guide jeg stoler på når det gjelder resaturanter (i motsetning til Lonely planet, for eksempel, som kan anbefale hva som helst), og det var også en ypperlig restaurant, der jeg fikk et fullt måltid for cirka 250 kroner. Vel verdt.

Det var altfor tidlig å gå på klubb, så jeg tok en liten runde med anbefalte puber også, først «Runcis» i sentrale Jana Seta, der lokalbefolkningen liksom skulle gå, og spille sjakk og sånt noe, lokalbefolkningen var der, men sjakk spilte de ikke. Deretter «Orange bar» like ved, der det ikke var vanskelig å få bord, og der det også var bra, det var fine puber begge de to.

Så var det nattklubb, og det var veldig bra, selv om det ikke var særlig russisk. Det var tvert i mot riktig så sivilisert, det var omtrent som et vanlig utested, bare de hadde åpent lenger og hadde dansegulv. Musikken var befriende fjernt fra Techno og støy, det var liksomrock fra tidlig 80-tall og rundt der, Billy Idol, U2 og den slags, Abba også, og til og med Jimmy Hendrix, flott musikk for en helnatt.

Jeg benyttet også anledningen til å menge meg med lokalbefolkningen, og folk fra resten av verden. Det mest spennende var selvsagt Latvierne, og hvordan det er å leve her i Riga, og hvordan de ser på russere og baltere og Europa og livet og det hele. Jeg prøvde meg også på litt russisk, og fikk til min skrekk høre at når jeg prøvde å si «Du snakker russisk uten problem», til ei som var omtrent tospråklig og også snakket engelsk flytende, og så var det visst «hvis du snakker russisk, så har du et problem». Tenk alt jeg kan ha sagt på min lange reise gjennom Sibir.

Utesteder her østpå stenger når den siste gjesten ikke er lykkelig lenger, som teaterfolk fra en av de tidligere Jugoslavia-republikkene (jeg husker ikke hvilken, men lurer på om det var Krotaia) så treffende uttrykte det, da vi halsende på norsk vis måtte fra sted til sted under Ideafestivalen i Bergen i 2001, ettersom de stengte. Lang setning. Utpå morgenkvisten gikk vi alle hjem fra «Ingen skriver til obersten lenger», de som skulle være lenger utvekslet telefonnummer, jeg som snart skulle til Vilnius, gikk.

Og dagen etter våknet jeg som jeg skal, godt uthvilt, men overbevist om at lillesekken min var stjålet. Jeg kjøpte slik en fin sekk, en veske, nærmest, treningsveske, kjøpt i sportsbutikk, liksom for å ha når jeg springer opp og ned Sandviksfjellet, tenkte jeg, og kjøpte den. Og hadde også bruk for den på nattklubb, til å ha mobiltelefonen i og kamera i og «In your pocket» i. Neste morgen fant jeg den ikke øyeblikkelig, og var helt overbevist om at den var stjålet. Men ingen panikk, ingen panikk, jeg er jo forsikret for tiden, og måtte bare justere planene litt til også å stikke innom politistasjonen denne dagen. Disse planene måtte tilbakejusteres da jeg fant vesken i det jeg skulle gå, jeg hadde snedig lagt den i kofferten. Haha, de bekymringsløse har det godt.

Frokost serverer de ikke på hostellet jeg bor på, det er i det hele tatt lite de gjør der, men de har gratis vann, og er veldig billige. Og så er det så få som bor der, at man har rom for seg selv, til tross for at det er ment å være felles. Jeg tenkte derfor å ta frokosten på «Klondyke», et sted med WiFi, for å justere meg i forhold til verden og kanskje også se på hoteller nær flyplassen i Vilnius, litt sån forskjellig. Og på veien stakk jeg innom den nygotiske kirken i Gertrudes gaten, den som også heter St. Gertrudes kirke. Der var det pyntet som til bryllup, og i det jeg kom inn, begynte orgelet å spille og alle snudde seg mot meg, som om det var jeg som skulle gifte meg. Og vet dere, der og da var jeg i så godt humør at jeg tenkte det kunne jeg godt gjort, jeg måtte bare mens jeg gikk oppover kirkegangen spurt noen hva er ja! på latvisk.