En dag for meg selv i Kiev

I går kveld fikk jeg melding fra min kjære Olia at hun ikke kom hjem for kvelden. Det vil si, hun forble hjemme. Fra leiligheten i Petsjersk til leiligheten i Lepse boulevard er det en god time med forskjellige marsjrutkaer, og hun orket ikke reisen når klokken var elleve. Uansett hadde hun flere gjøremål med utgangspunkt i sentrum i dag, og måtte i alle tilfeller ha reist tidlig inn til byen i dag morges. Så jeg hadde kvelden i går og hele dagen i dag alene.

Det største problemet for ikke å si et av de eneste i slile tilfeløer er maten. Jeg har bodd uten kone eller mor opp mot halvparten av årene mine, så jeg har vært tvunget til å lære meg å lage mat, men med kone eller mor på plass, blir man raskt bortvendt, i alle fall har jeg blitt det. Og her i Ukraina går det bare ikke. Her kan man si at kvinnesak er at mannen selv skal betale for maten kvinnen lager til ham, og selv betale for spriten han drikker.

Kort sagt: jeg har spist alle mine måltid ute siden Olia bleborte for en stund. I går lette jeg etter en restaurant i nærområdet, fant den ikke, og ble derfor stående uten mat for kvelden. Folk som har det minste kjennskap til sakene vet også at her i øst er gatene dårlig opplyst, sidegater ikke i det hele tatt, så letingen ble også litt halvhjertet. Jeg er jo ennå ikke helt kjent i området vi bor nå. Som regel tar jeg bare drosjebuss (marsjrutka) bort fra det.

Det ble en urolig natt uten Olia. Vi har bare vært gift halvannet år, jeg er allerede avhengig. Jeg følte meg våken hele tiden, drømte rare, skumle drømme med en rekke mennesker jeg til vanlig ikke forholder meg til i sentrale roller. Om morgenen var jeg ikke utsovet.

Selv om jeg skriver på min nye tablet med berøringstastatur og litt for småbokstaver, er jeg tydeligvis ike redd for ord. Først nå begynner jeg på det posten skulle handle om.

Tredje inngang til venstre er leiligheten vår.

En ting går til min fordel når Olia er borte: jeg får lese i fred. Ellers har hun alltid en historie å fortelle, spørsmål å stille, og hun er like slepphendt med ordene når hun snakker som jeg er når jeg skriver. De renner ut, som fra en kran til et vannmagasin som aldri blir tomt. Jeg leste til å begynne med ti sider i Mortvie dusji (Døde sjeler) av Gogol. Det er krevende lesning, tre timer og over hundre gloser tok det. Men så gjenstår også bare tolv sider i hele romanen (første del av den, den kjente, den delen som er oversatt til norsk). Jeg får lest den ut i kveld når jeg kommer hjem, alt er da lest i løpet av vinterferien, verd hele ferien bare det.

Så var det ut å spise frokost. Litt slumaktig ble den spist på McDonalds, i perieferien ute i Provitofloski boulevard, om jeg fikk det riktig, laangt oppe i den veien som går opp fra Lev Tolstovo, undergangen like ved jernbanestasjonen. Der fikk jeg sjekket internett, ikke minst når flyet vårt går hjemover i morgen. Jeg fikk også sjekket kartet på min eminente tablet (det er koblet til nettet, og jeg har ikke funnet ut noen måte å laste ned byene jeg er i på) og lagt planen for veien videre.

Denne McDonalds i Kiev er det nok ikke mange turister som har besøkt, selv om jeg ikke med det vil reklamere for den.

Herfra gikk jeg. Det er mange timers gange og god mosjon. På ørene hadde jeg foredrag, spilt av på min Phillips GoGet Mp3, først et om astronomi, «galaxies, stars and the universe», så et om kosmologi, «dark materie and dark energy». Dette er hva jeg studerer i fysikk for tiden, og en fin liten repetering. Det er også artig å legge merke til hvordan særlig den første forelesningsrekken unngår all matematikk. Foreleseren snakker om kompliserte emner som partiklenes bølgenatur, Heisenbergs usikkerhetsrelasjon og Einsteins generelle relativitetsteori, men en enkel ting som gravitasjonskonstanten lar han bare ligge. Ingen tall, ingen formler. Det er rart det har blitt sånn her i verden – og ikke bare i Norge – at man frykter matematikken mer enn det abstrakte.

Det fine med Kiev og andre russiske byer av en viss størrelse er at det aldri er langt mellom en russisk kirke med en sovjetrussisk boligblokk i bakgrunnen.

Alright, mens jeg gikk og hørte på dette foredraget, beveget jeg meg ned hele den lange hovedgaten Utruskovo ned til broen ved stasjonen, broen jeg kjenner fra første stedet vi bodde her denne ferien. Jeg fotograferte også en del, men kan ikke laste opp biøder fra denne anretningen. Fra broen gikk jeg opp Lev Tolstovo (ikke plassen, gaten), og tok dristig til venste. Det er en omvei, men også en vei jeg sjeldnere går. Det blir rumdt universitetsparken på venstreside. Cirka ved Volodimorskij-katedralen skiftet jeg foredragsserie, den nye er mer seriøs, 24 foredrag er satt av, formler er ingen frykt, det eneste er at det virker til å være opprinnelig en filmet serie, for foreleseren henviser hele tiden til bilder, men jeg ser selvfølgelig ingen der jeg går. Jeg ser bare Kiev.

Russere og ukrainere har aldri vært for opptatt av klima og miljøvern. Dette kullkraftverket - Tets-3 - er plasser midt i sentrum av Kiev, like ved stasjonen.

Ved den gule katedralen ved den store hovedgaten – Taras Sjevsjenko – oppkalt etter den store, ukrainske nasjonalforfatteren, den eneste av dem som skrev på ukrainsk (men Olia gjør også et nummer av at han var halvt tysk), tar jeg til venstre, og holdt meg lengst mulig på veier jeg sjelden går. Jeg gikk på baksiden av nasjonaloperaen, men Volodmirskaja ulitsa nedenfor «Den gylne port (Zolota vorota)» er det naturligvis vanskelig å unngå.

Den gule Volodomirskij-katedralen ved Boulevard Taras Sjevsjenko delvis skjult bak trær - som vanlig, når man skal fotografere den fra denne vinkelen.

Det er også en vakker gate, med den ærverdige St. Sofia katedralen med sine grønne kupler, og med utsyn til St. Michaels gylne dom som ble skandaløst revet i Stalins 30-årene, men gjenoppbygget i år 2000. Her er også mye annen vakker arkitektur, selvsagt kontrastert med plumpe betongbygninger fra Sovjet-tiden.

Målet for denne delen av spaserturen er Bulgakovmuseet. Vinterferien 2008 gjorde jeg helhjertede forsøk på å finne det, jeg hadde adressen, kart og russiskkunnskaper. Det hjalp ikke. Siden har jeg hatt museet i tankene hver gang jeg har vært her, og også spurt Olia hvor det er. Hun vet det, hun har vært der, så det eksisterer, men hun har aldri vært noe særlig ivrig på å forklare nærmere nøyaktig hvor det er hen. Årsaken til at jeg var mer optimistisk denne gangen, var at det dukket opp på kartet på tableten min. Da skulle jeg være nødt til å finne det.

Andriskij-kirken til Bartolomeo Rastrelli er et yndet bakgrunnsobjekt for bryllupsfotografier i Kiev.

Museet ligger i Andreiskij gaten, eller – nedstigningen. Det er en gammel, ærverdig gate, sikert den høyest elskede i Kiev. Her ligger brosteinen som den har ligget siden den ble lagt der. Her er ingen biler, men fredelige gateselgere og koselige småkafeer på begge sider av gaten. St. Andrews katedralen, tegnet av samme arkitekt som tegnet Ermitagen – Vinterpalasset – i St. Petersburg, ligger flott på en liten høyde langs nedstigningen. Det er Pittoresk, i ordets beste betydning.

Andrivskij uzviz, som det må bli på ukrainsk, Andrivskij-bakken, er kanskje best på norsk. Kievs høyt elskede og gamle ærverdige gågate ned fra en byens mange høyder.

Etter litt strev fant jeg også Bulgakovmuseet. Jeg gikk først litt for langt, men med kart der stedet var merket av, måtte jeg klare det, og klarte det. Jeg fotograferte det lille, gule huset, som ligger på innerhjørnet i svingen ned mot Kontraktnova Plotsjad, men besøke det fikk jeg ikke denne gangen heller. Denne dagen var museet reservert for grupper.

This is it. Bulgakov-museet i Kiev.

Neste mål var en liten lunsj, som jeg konsumerte raskt, før jeg gikk ned til elven og fulgte den til hengebroen over til en av Dnjeprs mange øyer. Jeg gikk over denne broen første gang i sommer, og kommer til å gjøre det til en tradisjon. Det er en praktfull utsikt mot den nordlige delen av byen, og selvsagt også nedover østbredden. Jeg går alltid øangsomt over, stopper ofte, fotograferer flittig. Det er 3 grader i Kiev nå, etter en periode med kraftige kuldegrader. Så det er lagt seg opp is på elven, nå løsner den, og renner nedover i store flak. Det er et mektig og forunderlig syn.

En vinterdag i mars ser hengebroen over Dnjepr gjerne slik ut.

Jeg brukte også litt tid på øyen, tuslet rundt, hadde gladelig kjøpt.meg et beger øl hadde jeg funnet noe, men vinterstid er visst selv ikke Kievs ølkiosker åpne.

De beveger seg, disse isflakene, i en forunderlig rekke som ikke ser ut til å ha noen ende.

I stedet gikk jeg tilbake, opp til vennskapsbuen, satt skulle det være i hermetegn, det er et symbol på vennsskapet mellom Russland og Ukraina. Kanskje er det et ufrivillig godt symbol, for buen er grell, plantet der i 1983, i Sovjettiden, og helt vilt har det to kommunistmennesker med hammer og sigd midt under buen, og en vakrere skulptur av ukrainere opp igjennom historien som står og ser på det. Det ser ut som den ukrainske rekken er satt der først, viljesterke folk somskuer fremover – og så er kommunistene satt der midt i synet på dem etterpå. Takke meg til vennsskap.

Jeg ville gjerne også ha med bildet av disse vintervolleyballspillerne i Kiev.

Etter dette gjensto bare sjarmøretappen ned paradegaten Kresjtsj. Den er stengt for biler i helgene, så det var god plass til meg og alle andre fotgjengere. Jeg ble rent optimistisk i hodet. Ved enden av gaten, og litt til, ligger restauranten Pervak, der jeg er nå og skriver denne posten. Så er det bare å betale regningen, og ta drosjebuss 69 eller 411 tilbake til leiligheten langt unna. I morgen går flyet hjem til Bergen via Riga klokken 1550.

De har det med å bli vellykkede, disse vinterferiene i Kiev.

Turen jeg gikk, som den blir strukket opp i GoogleEarth. Den begynte oppe i toppen, og endte som man ser på Pervak. Cirka halvannen mil var det alt i alt i følge denne beregningen.

Rundtur i Riga

Først litt informasjon som kan gi togelskere noe å tenke på. Mellom de baltiske hovedstedene er det praktisk talt ingen togforbindelse. Det går ikke tog mellom Tallinn og Riga, og mellom Riga og Vilnius går det kanskje ett om dagen, kanskje. Da jeg på togstasjonen ville kjøpe billett, henvendte de meg til busstasjonen, og da jeg på turistinformasjonen spurte om man virkelig kjøpte togbilletter på busstasjonen, sa de at det ikke gikk noe tog. Det demret for meg hva den estiske flyveren jeg delte kupe med mellom St. Petersburg og Tallinn sa, da jeg forklarte ham om planen min om å reise med nattog mellom de baltiske hovedstedene: ”Det er også mange gode bussforbindelser, og fly”.

Så et område med omtrent det dobbelte av vår befolkning og kanskje halvparten av vår størrelse, paddeflatt, regner ikke tog som noen god, moderne reisemåte. Buss er billigere og bedre, sier de. Og det er vanskelig å argumentere mot dem, når det ikke går tog i det hele tatt.

Dermed måtte jeg justere planene mine litt. Det skulle ikke mye tankearbeid til, for å fjerne seg fra ideen om å sitte gjennom natten på en baltisk buss, det ville jeg ikke. Og jeg ville heller ikke ankomme Vilnius noe kveldstid, og begynne å finne meg hotell igjen i mørket. Det fikk bli morgenbussen mandag, og ingen overnatting i Vilnius, bortsett fra den korte natten frem til flyet går 0655 tirsdag.

Jeg kjøpte billetten i dag, og selv om det rundt omkring blir skrevet og påstått at bussene blir fylt opp om sommeren, tror jeg ikke det ville gjort så farlig å kjøpe billetten helt opp mot avgang. Det er busser nok, og plasser nok, i hvert fall om man ikke er absolutt avhengig av å komme seg på en helt bestemt buss.

Med dette får jeg tre fulle dager i Riga. Det passer meg godt, når jeg først måtte forlate Russland. Av de baltiske byene synes jeg denne er den mest spennende. Uten at jeg helt kan argumentere helt saklig, føler jeg den er den mest russiske av hovedstedene, mens Vilnius liksom er polsk, og Tallinn mest forbundet med Finland. Riga har også den mest spennende historien, igjen uten at jeg helt saklig kan begrunne hvorfor den er mer spennende enn Vilnius’. Tallinn er eventyrhistorie og turisthistorie, der er ikke mye sus.

Jeg kjøpte Rigakortet for tre dager, 16Lt, cirka 150 kroner, kanskje, og med det får jeg gratis adgang på en rekke museum og gratis reise på trikker og busser, samt rabatter på hoteller og restauranter. Siden de to beste museene er gratis, og jeg ikke ligger på hotellene med rabatt, og ikke helt ser grunnen i å gå langt for å oppsøke restauranter med rabatt, når andre restauranter er like bra, er jeg ikke sikker på om jeg vil gå helt i pluss, her. I hvert fall når jeg foretrekker å gå rundt og se, fremfor å kjøre rundt i buss.

Uansett er det så billig her borte, at man med en norsk gjennomsnittslønn kan gjøre hva man vil. Det er en av de billigste byene jeg har vært i, igjen og igjen når jeg kjøper noe, blir jeg stående forundret ”skal jeg virkelig få igjen så mye?” Jeg har derfor skåret igjennom, og bestemt meg for bare å gå på topprestauranter. Middag og lunsj, dagens to viktigste måltid, sammen med frokosten, som også er svært viktig.

Med dette er min dag i dag via en omvei nokså beskrevet. Jeg stod opp, gikk og spiste frokost, før jeg kjøpte togbilletter, nei, det var visst bussbilletter. Så gjorde jeg unna noen museum, før jeg spiste en bedre middag, nei, lunsj, på restaurant Columbia, hotell Metropol. Forresten var det rabatt for Rigakortet, her. Deretter var jeg på flere museum, deriblant et interessant om kunsten i Latvia i Sovjettiden. Herre min hatt, det var en vanvittig tid, og ufattelig at oppegående kunstnere og filosofer kunne støtte et slikt regime. De fleste intellektuelle støtter jo den frie kunsten, her var den mildt sagt ufri. Og styrt av folk som ikke hadde greie på kunst – what so ever.

Denne plakaten hang inne i museet. Oppgave: Finn 5 feil! (Klikk på bildet for rett svar)

Eksempel på Sovjetisk kunst

Jeg fikk også brukt mitt Rigakort til å komme meg gratis inn i Domkirken. Enda mer enn museer skal være gratis, som jeg mente i gårsdagens post, mener jeg at kirker skal være gratis. Det er en selvfølge. Domkirken i Riga er en koloss, en kjempe, den er imponerende i sin rene, skjære størrelse. Men den utmerker seg ikke akkurat med sin arkitektoniske dristighet (bortsett fra størrelsen, da) eller med sitt interiør, den er nokså tom og glissen inni, med høye, hvitmalte, gotiske vegger, og treverk og treskjæringer. Likevel er det alltid godt å komme seg inn en kirke, spesielt etter en lang dag med mye gåing. De spilte også noen orgelverk på et av verdens største orgel, som er der inne, det var jo kjekt å se på, og fint å høre på. Klostergården var altfor preget av restaurering (og enda mer av behovet for restaurering) til å gi noen opplevelse.

Domkirken i Riga

Da første museum jeg kom til var stengt, tok jeg bussen hjem. Jeg bor billig en kilometer nordøst for gamlebyen nå de siste nettene, ”Best hostell” heter det, 14 Lt koster det, og selv om det liksom skal være fellesrom, er det bare jeg som er her. De skulle ha gratis Wifi internett, det står oppgitt på nettsiden, men det har de ikke. Dermed blir posten skrevet først – og postet senere.

Og nå går jeg ut og spiser middag, på byens aller beste restaurant, Bergs i Elisabetes gaten.

Jekaterinburg

 

En uvanlig konstellasjon: En kommunistisk statue står foran en kirke som en rytter til hest pleier å gjøre det. Kirken er reist på stedet der tsarfamilien ble drept i 1918.

 Denne byen ligger rett på Østsiden av Uralfjellene der de er på sitt laveste, og befinner seg derfor akkurat på grensen mellom Europa og Asia. Byen ble grunnlagt av den utrettelige Peter den store i 1723, og hensikten var å ha en by som kunne utnytte mineralforekomstene i Uralfjellene. Navnet kommer både fra Peters kone, Ekaterina (senere Katerina I), og den russiske helgenen for gruvedrift, Santa Katerina. Fra 1924 til 1991 het byen Sverdlovsk, etter Yakov Sverdlov, en av lederne i borgerkrigen som fulgte den russiske revolusjon.

Tatisjtsjev og de Gennin, grunnleggerne av Jekaterinburg

Byen er i dag kjent eller burde vært kjent av flere årsaker. Den er en millionby, med cirka 1,1 millioner innbyggere, og oljerikdommer i området har sørget for en god økonomisk vekst. Det er også hjembyen til Russlands ledende dramatiker, Sigarev, noe Ingrid gjorde meg oppmerksomt på, kjekt å skrive hun er en av Norges ledende Sigarev-eksperter, men det er hun altså, siden hun har hovedoppgave om ham (eller masteroppgave, som det nå så bakstreversk heter). Det var også her Boris Jeltsin begynte sin politiske karriere, som guvernør i kommunistpartiet. Partisekretær Mikhail Gorbatsjov ble gjort oppmerksom på ham, og trakk ham oppover i gradene. Resten av historien er velkjent. Byen var også åsted for noen av de verste oppgjørene i den russiske mafiaen på 90-tallet. Dog er dette alt sammen å spnne rundt grøten. Mest av alt er byen berømt, fordi det var her familien Romanov ble myrdet 16. juli 1918. 

Minnesmerket over tsarfamilien i Jekaterinburg

 

Med kors og tsarfamilie og russisk tekst...

Det er jo ikke akkurat uvanlig at den regjerende makt blir myrdet under revolusjoner, men det er sjeldent drapene blir så myteomspunnet som disse mordene på den russiske tsarfamilien. Hva som skjedde under oktoberrevolusjonen i 1917 er klart nok, kommunistene tok makten ved å storme vinterpalasset i St. Petersburg, og tsarfamilien ble forvist til Ekaterinburg. Om det var meningen at de skulle få leve der i et slags indre eksil, eller om det hele tiden var meningen å henrette dem, er ikke like klart. Dog hadde kommunistene lite å tjene på å la dem leve, og døde ville de tsarvennlige ikke ha noen legitim tsar å slutte seg om, så krigens og revolusjonens logikk tilsa å gjøre ende på dem. Det ble i alle fall gjort. 

Minnesmerket der tsarfamilien ble skutt og blodskirken i Jekaterinburg

Jeg er ikke den som skal forfølge ryktene om at unge Anastasia – 17 år gammel da hun ble drept – fortsatt er i live, tvert i mot skal jeg henvise til at DNA-tester på 90-tallet viste at hun var blant de drepte. Uavhengig av dette, visste kommunistene at de her hadde et valfartssted, drapsstedet kunne bli åsted for både direkte og indirekte protester. De løste det på sedvanlig vis, de anla et museum for ateisme der, som de også gjorde i Kazan-kirken i St. Petersburg, og flere andre hellige og potensielt hellige steder. Dette museet ble imidlertid nedlagt av selsomme Boris Jeltsin i 1977.

 

 

Den lille trekirken (kapellet for den ærede martyr storfyrstinne Jelisaveta Fjodorovna - familiens tante) og korset der tsar Nikolai II og familien hans ble skutt av kommunistene i 1918

Etter kommunismens fall, er tsarfamilien gjort til helgener, og på drapsstedet er anlagt et lite kapell av tre og noen små kors og en liten grav. Kapellet er tilegnet den storfyrstinne Jelisaveta Fjodorovna, som giftet seg med Sergej Aleksandrovitsj, sønn av tsar Alexander II, bestefar til Nikolaj II, og hun ble altså senere hans tante. Hun var tysk protestant, men konverterte til den ortodokse kirke etter at hun giftet seg og flyttet til Russland. Hun ble nonne, da ektemannen Sergej ble drept av russiske revolusjonære i 1905, og martyr og helgen da hun selv ble drept i 1918 (utnevnt til helgen av den ortodokse kirke i 1981). Dette kapellet er tross størrelsen helt virksomt, ortodokse kristne korser seg før de går inn, og kvinner bærer skaut på hodet, som jeg selv så da jeg var der. Ved siden av hytten er det anlagt en prangende kirke, ”Kirken av blodet”, er den beste oversettelsen jeg kommer på, «Blodskirken» er et annet forsøk, og det ser alt sammen temmelig pussig ut ved siden av den seks felts hovedveien. Kirken er også kontroversiell, den er for eksempel noe av det dyreste som er laget, og kanoniseringen av Romanov-familien er også naturligvis omdiskutert.  Jeg hører til blant dem som ikke helt skjønner hvorfor denne familien skal hedres, og kan ikke helt se at tsar Nikolai II skal ha gjort noe som fortjener overdådige minnesmerker eller valfart.

Inngangen trekirken, som egentlig heter kapellet for prinsesse Jelisaveta Fjodorovna, tanten til tsarfamilien som ble skutt på dette stedet.

 

Inne i Kapellet for den hellige martyr Jelisaveta Fjodorovna, på stedet tsarfamilien ble skutt i Jekaterinburg

 Men Jekaterinburg er langt mer enn bare åsted for et av verdenshistoriens mest berømte drap. Det har tross størrelsen et ganske koselig sentrum, med mange kafeer og restauranter, og den utstrakte byggevirksomheten viser at økonomien er ad oppadgående. Det blir sagt at alle Russlands ressurser ender opp i Moskva og St. Petersburg, det er en sannhet jeg ikke skal tilbakevise, annet enn å si at noe blir igjen i Jekaterinburg også. Det er en levende og trivelig by.

 

Gågate i Jekaterinburg

Som de fleste russiske byer er det meste konsentrert rundt Prospekt Lenina, eller Leningaten. Og selv om det er en millionby, er severdighetene og restauranter og kafeer og alt verdt å besøke, konsentrert rundt gangavstand i sentrum. Spise- og drikkesteder er det ikke mange av, men det er mange nok til at du ikke vil gå tom for nye steder å besøke. Dessverre er drikkestedene begeistret for utenlandsk importøl, som de selger til tilnærmet – faktisk – norske priser. Restaurantene er imidlertid bra, spesielt «Datsja» i vestre ende av Leningaten, hus nr. 20, ypperlig mat og ypperlig servert i ypperlige omgivelser. Ypperlig.

 

Pelemeni på den utmerkede restauranten i Jekaterinburg, Leningaten 20.

 Severdighetene innbefatter noen statuer, av Lenin, selvfølgelig, og av byens grunnleggere Tatisjtsjev og de Gennin, begge disse er plassert rundt bydamen langs Leningaten. Lenger borte mot øst, er en statue av Jakov Sverdlovsk, som gav byen dens navn i kommunisttiden. Rett syd for dammen er den litt merkelig utseende Leninordenen, gitt for innsatsen under andre verdenskrig. Den er mer for å ta bilde av, enn å la seg fengsle av. Her er også byens riktige sentrum, der ungdom i alle aldre nå om sommeren samlet seg, og gjorde triks på rulleskøyter, skateboard og sykler, eller bare gikk med hverandre og koste seg i solskinnet. Noen tok seg også en båttur på dammen. Jeg så til og med noen som fikk påbud om å bruke redningsvest.

 

Sentrum i Jekaterinburg

 Lenger borte fra sentrum, men fortsatt nær Leningaten og fortsatt i gangavstand, er flere museer og flere kirker, og noen flere minnesmerker. Ingenting er av topp klasse, etter hva jeg synes, men minnesmerket fra krigen i Afghanistan er i det minste interessant. Er det overgriperen som nå skal sørge?

 

Minnesmerket for krigen i Afghanistan, Jekaterinburg

Jeg bodde på Hotell Sverdlovsk, som har den store fordel at det er svært enkelt å finne, det er bare rett ut fra stasjonen. Standarden er helt grei, det man kan kalle funksjonelt, og for en storspiser som jeg, er det greit at man av frokosten kan forsyne seg selv, og ikke får den servet, som er vanlig i russiske hoteller. Men hotellet var elendig under utsjekking, og hadde ikke engang plass for oppbevaring av bagasjen. Det er for dårlig. Så unngå dette hotellet, reis heller ned til byen til et av hotellene der.