Oppussing og bursdag og litt annet

Det har vært en flott helg. Den ble avsluttet, lykkelig foran peisen. Enda en gang. Nå begynner det imidlertid å ta seg opp rundt her, sånn at huset vårt ligner et sted å være. Min venn og jeg hadde vår daglige gitar og vodka-rutine nå fredag, og knertet en liter vodka sammen og en god del grapseved. Det er flere kvadratmeter ledig plass, her nå. Og kona har fått satt ut karmer i vinduet. Det begynner å bli koselig, her, det er mulig å lage det varmt. Huset vårt begynner å ta form.

Denne bloggen vil aldri bli noen interiør-blogg og aldri noen blogg for dem som er reelt interessert i hus og hage. For oss er det veldig, veldig langt i fra å være en lidenskap. Vår mål er å få den nødvendige oppussingen og nyrestaureringen unna på min lønn. Vi har ikke råd til profesjonell hjelp, det er kun til det nødvendigste, og vi betaler ikke i dyre dommer for å få det fint.

I går var det Daniels 16-års dag. Det er ganske vanskelig å få inn i hodet at min lille nevø er 16 år, da jeg selv var på den alderen, var jeg jo snart voksen. Trude inviterte til selskap, Irina og jeg tok turen, mens Olia som vanlig heller ville være hjemme og pusse opp. Til å begynne med presset vi på for å få Olia med på slike selskapligheter, men vi er en stor slekt, så det blir ganske mange av dem. Olia har det bedre når hun får slippe.

Irina var pyntet i fin, hvit kjole og en diskret beige jakke over. Håret hadde vi ikke fått vasket, og det hadde hun nyst grøt i til frokost, så det ble en fin kontrast med den nydelige jenta og det ikke helt fløffy håret. Jeg skrev i går at Irina er en tøffing. Det beviste hun i dag, da hun falt av krakken mens hun spilte ishockey med Lars. Etter et par minutters stille gråt hos han far, var det på an igjen med mer hockey. Nygård-familiens romaskin og tredemølle fikk hun også prøvd seg på, flere kilometer, faktisk. Og ikke ville hun hjem igjen.

Mens vi var der, gjorde Olia nytt oppussingsarbeid. Og nå begynner det endelig, endelig å ligne noe. Hele Irinas levetid, siden 2014, har vi i praksis levd på en byggeplass. Først var det utendørs, kledning og etterisolering og vinduer og terrasse, hus og garasje, et enormt arbeid til enormt mye tid, krefter og penger. Dette arbeidet tok på også med det at det var kritisk, råtne planker måtte bort, og ny kledning måtte opp når den gamle var tatt bort. Det var et kappløp med tiden, også.

Nå er det innendørs. Olia har gått hardt ut, sånn hun pleier, og revet ned tapeten og rensket veggene i hele korridoren, både oppe og nede. I tillegg har hun gjort etterarbeid på vinduene, innendørs, og hun har revet ned lister rundt dører og langs vegger. Det har tatt på, for det har vært veldig mye å rive ned, uten at så mye har vært bygget opp igjen. Og hun har ikke tatt ett rom om gangen, men slått til over hele huset. I skrivende stund har vi ikke et normalt rom i hele huset. Alt er i ferd med å bli gjort noe med, alt er midlertidig.

Det er også det som er i ferd med å endres. Nå er det ikke mer å rive ned. Nå kommer det ikke mer grapseved. Det trengs et par planker til i vinduene her i peisestuen, så kan vi flytte skrivepulten bort til veggen, og begynne å bruke dette som et vanlig rom. Veggene i korridoren er klar til å males. Etterpå kan vi legge parkett, og sette opp lister igjen. Barnerommet til Irina trenger møbler. Noen av dem er bestilt, andre er enkle å kjøpe. I stuen trenger vi nok ny spisegruppe. Bordet er gitt vekk, sofaen og lenestolene ryker snart, og nye må kjøpes inn. Alt er i ferd med å bli noe av.

Den store skrekken er å legge sand og stein på gårdsplassen ute. Der var nok kona litt forhastet med å gi steinen bort, før vi var klar med ny. Men sånn er hun, handlekraftig, og går i gang før hun har helt klart for seg hvordan hun skal komme seg i mål. Det er en egenskap på godt og vondt. Hadde det vært min handlekraft som gjaldt med oppussingen, så hadde alt stått på stedet hvil. Jeg liker bedre å lese bøker og å skrive blogg. Og jeg liker alt jeg gjør sammen med lille Irina, gullskatten vår. Så vi har funnet en god fordeling, Olia og jeg. Vi har det veldig fint.

Nellikappelsin – Hvor mange dager er det igjen til jul?

I dag er det Lucia-dagen. Den blir forbigått i stillhet i vårt hjem, som så mange andre merkedager. At det er mor som pynter til jul er en av de ikke altfor mange ting som henger igjen fra de gamle kjønnsrollemønstrene, om far gjør noe, så er det å henge opp lysene ute. Kalendere, adventslys, nisser og julekuler og stjerner og engler, og røde duker og gardiner, det er det mor som sørger for. Sånn tror jeg det er i ganske mange familier, ennå.

Sånn er det imidlertid ikke hos oss. Min kone er fra Kiev. Der har de russisk juletradisjon, hvor nyttårsaften og første nyttårsdag har overtatt helt, med alle juletradisjonene. Det er den dagen treet er pyntet, og den natten gavene blir lagt under det. Noen julepynt ellers er ikke å snakke om. Vi er jo generelt veldig pyntete av oss, her oppe i nord. I Kiev, hvor livene er hardere og pengene aldri strekker til, blir pynt regnet som unødvendig dilldall. Så kona synes vi gjør altfor mye ut av det, og vil ikke være med på det.

Dermed er det jeg som må sørge for julepynten. Hvilket betyr at den glimrer med sitt fravær. En enslig julestjerne henger i et av vinduene, det er satt opp et lite stabbur i karmen, ellers er det lite og ingenting.

Det samme gjelder juletradisjonene. Jeg er jo egentlig ganske tradisjonsbunden, men har vist meg ganske dårlig til å ivareta dem selv. Det eneste er maten, julematen, der sparer vi ikke på noe, og kjøper inn overdådig av spekemat og kjøtt. I mørketiden gjelder det å spise godt.

Nå har vi imidlertid et lite barn som vokser til. Irina begynner så smått å merke seg at det er noe som heter jul, og at det er nisser og utstillinger i butikkene. Hun har vært med bestemor og bakt julekaker. Hun har snappet opp ordet jul, på norsk, og rozjdetsvo, på russisk, uten at hun bruker dem selv. Hun reagerer bare på dem. Det er noe der.

Med tiden regner jeg med at hun vil få med seg enda mer, og begynne å kreve sin rett og at vi skal ha det som andre. Det er spennende tider i vente. Mama Olia er parat til å holde veldig sterkt på sin tradisjon, sånn hun husker det fra sin barndom, mens jeg nok heller mot ja-takk, begge deler. Og synes vel kanskje julehysteriet har gått vel langt, oppe hos oss, vi kvalifiserer vel ikke lenger til å bruke uttrykket «amerikanske tilstander». Det er like ille hos oss, med pynt og overforbruk.

Nåvel, poenget med denne posten var å skrive at jeg gjorde et lite forsøk med lille Irina å innføre en juletradisjon jeg husker godt fra egen barndom. Det er å ha nellik i en appelsin. Det lukter godt, og er koselig. For lenge siden kjøpte jeg inn appelsiner, på tilbud, 5 stykker. Helt tidsnok til første desember var jeg riktignok ikke, men det var ikke så langt i fra, heller.

Problemet var nellikene. De fant jeg ikke. I flere butikker lette jeg etter nelliker, mens dagene i desember ble flere og flere. Så fikk jeg nellik av mor, nå på fredag. Lørdag satte jeg dem i den ene appelsinen, 24 stykker, jeg telte dem sammen med den lille. Hun fulgte nøye med.

Så gjelder det jo å ta bort én nellik for hver dag frem til jul. Vi var ti dager på etterskudd, og måtte ta ti stykker ut igjen, straks. Irina fulgte kort etter på med å ta ut resten. Appelsinen ligger nå på kjøkkenbordet med 24 hull, der det en gang har vært nelliker. Og ingen vet hvor mange dager det er igjen til jul.

Flytting og ukrainsk likestilling

I dag meldte jeg meg av mine videre russiskstudier. Jeg ser at flytting, fysikk og jobb blir nok. Særlig det første. Jeg er av typen som synes at å pakke kofferten er noe av det som gjør livet litt vanskeligere, bare å tenke på det. Å pakke en hel leilighet – der møter jeg veggen før jeg har begynt. Hittil kan man si det slik, at Olia har pakket og ordnet alt i hop, mens jeg har meldt meg av russisk på 200 nivå.

Det er kortversjonen. I langversjonen er det slik at det er på tide å flytte. Olia og jeg har møtt starten på ekteskapet vårt ved å bo skikkelig kummerlig. 35 effektive kvadratmeter er leiligheten, de fleste av dem har jeg effektivt fjernet med hyller, møbler og stereoanlegg, alt i en størrelse som sømmer seg en ungkar. Det skal være stort. Så ble jeg i 2009 plutselig gift, jeg tror slik det skjedde kvalifiserer til ordbruken, det var i 2009 og er dekket på bloggen. I 2010 bodde Olia og jeg i leiligheten her i Strandgaten 204, av alle ting hun har klaget på her i Norge, er leiligheten min ikke blant dem. Vi har spøkt mye med at hun flyttet fra en stor og fin luksusleilighet i sentrum av Kiev, til en liten enmannsleilighet på Nordnes i Bergen.

Tidlig i flytteprosessen. Rotet er mitt.

Nå skal vi flytte fra den. Det er ganske sikkert, veldig sikkert har det blitt. Kontrakt er skrevet, og da er det for sent å snu. På torsdag flytter vi første lass av tingene våre ned til mor på Ganddal, leiligheten skal bli foto- og visningsklar, bil er leid, det skjer på torsdag. Ville vi ombestemt oss, måtte vi gjort det tidligere.

Det er også bra vi blir litt presset på tiden. Skjønt, det har jo ligget i kortene noen måneder. Men det er først nå det begynner å bli øyeblikkelig hast med en del ting. Det er først nå det er på tide for meg å gå rundt og himle med øynene og gi opp. Det er nå det er på tide å la Olia overta.

Olia i gang med å skru ned bokhyllene. Jeg i gang med å fotografere.

Jeg husker fra tiden jeg gikk på Sandnes videregående skole og det var 1991 som gjaldt, vi var førsteklassinger i F, og jeg var som alle gode førsteklassinger forelsket. Det var også den gang snakk om kvinne- og mannsroller, likestilling, hvem som gjorde hva, og jeg rakk opp hånden, og sa at hjemme hos oss var det sånn, at far målte opp og gjorde tingene, mens mor stod bak og passet på at det ble beint. Jeg reagerte ingenting på formuleringen, for det var jo slik det var hjemme hos oss, men hun jeg var forelsket i klukklo, for hele poenget med diskusjonen i klassen var å rive opp det gamle kjønnsrollemønsteret.

Olia og jeg har ingen slike mål med vårt samliv. Jeg digger det gamle kjønnsrollemønsteret og alle de fordelene det gir meg. Og Olia har sine meget bestemte oppfatninger om hva som er mannens og kvinnens oppgave, de er for henne selvsagte og naturgitte, og ikke noe som er åpent for diskusjon.

Noe har skjedd med fingeren til Olia.

I korte trekk kan vi si at arbeidsdelingen vår er slik at Olia gjør alt, mens jeg nyter det. Det kommer veldig klart frem når det gjelder mat, hun lager den og serverer den, jeg spiser den. Når det nå gjelder flyttingen har vi imidlertid snudd på det. De siste par dager har hun gått opp og ned av boden, funnet eskene vi trenger, kastet tingene vi ikke trenger, tatt ut alle bøker og ting og tang og tøys og tull og krims og krams fra bokhyllene, og skrudd dem fra hverandre. Jeg laget middag. Kokt torsk i hvit saus, servert med poteter og gulrøtter, og noen flak bacon på toppen. Vi snudde som man ser fullstendig rundt på det gamle kjønnsrollemønsteret.

I dag har hun trikset til et par ting som ikke var helt på stell. Hun har lagt på noen lag maling her og der, kløktig hadde hun tatt med seg maling fra Kiev, den var bare her når vi trengte den. Vi fikk nå for eksempel den ene benkeplaten noenlunde innbydende på kanten, noe den ikke har vært siden jeg kjøpte leiligheten i 2003.

Hyllen skal ned, ikke opp.

«Vi utfyller hverandre», prøvde jeg å si, på russisk, men hadde ikke ordet for «utfyller». Hun kan de tingene jeg ikke kan. Hvis jeg forsøker å reparere noe, og fotograferer tingen før og etter, kan det være veldig vanskelig å se hva som egentlig er før eller etter. Å drive og male og pakke sammen og skru fra hverandre er noe jeg klarer å utsette, ikke å gjøre. Jeg fant den rette kvinnen når jeg fant Olia.

Det er nok dette som gjør at Olia og jeg har det så godt sammen. Vårt forhold har nå vart i drøye to år, akkurat da det skal begynne å bli vanskelig i følge statistikken. Men hos oss er det ikke noe vanskelig i det hele tatt, nettopp fordi vi har så fin arbeidsfordeling. Hun gjør tingene, jeg blir glad for dem.

Olia har tatt på seg sine røde øyne i anledning fotografiet.