Skulle på Cruise til Kiel – havna på Bastøferja til Moss

Det var planlagt som et eventyr, men ble et helt annet eventyr enn planlagt. Dette er historien om hvordan vi skulle stå opp tidlig og reise med El-bilen til Oslo, for å ta et todagers cruise til Kiel, men i stedet havnet i et rom på loftet i en villa i Moss.

Yes.

Jeg har et godt hode, men det skjer kortslutninger der av og til. Vi har sjelden vært så godt forberedt. Vi hadde liksom tenkt på alt. Jeg hadde igjen og igjen sett hvor lang tid det tar å kjøre til Oslo, til forskjellige tider, på forskjellige kartprogram, og til og med forskjellige nettbrett, mobiltelefoner og PCer.

Båten skulle gå fra Oslo klokken 1400. Vi måtte være der en time før, altså klokken 1300. For å være på den sikre siden, beregnet jeg det til at vi skulle være der klokken 1200. Sånn at det ble litt slingringsmonn. Yeah, right.

I hodet har jeg at det tar 8 timer med bil til Oslo. Så da må vi av gårde hjemmefra klokken 0400. Det er veldig, veldig tidlig. Så tidlig at det ikke kan kalles morgen, det er natt, og litt sånn at det kan ødelegge døgnrytmen litt, å stå opp da på natten. Fra klokken 0500 kan jeg stå opp, og la det være vanlig dag. Når det kniper, klarer meg med mindre søvn en periode. Særlig når det er mye som skjer, og jeg er på reise.

Men jeg tenkte det var fint når Google maps og Apple-kartene skrev det tok 7 timer til Oslo i bil. Ganske så greit tok den beregningen også plass i hodet mitt. Vi trengte ikke reise klokken 0400, det holdt med 0500. På syv timer ville vi fremdeles være i Oslo til 1200. Og om det knep, så hadde vi godt med slingringsmonn til klokken 1300, en hel time.

Det er jo litt pinlig. Jeg mente det holdt å sette å vekkerklokken 0430, «siden det tidspunktet allerede var plottet inn på telefonen», mens kona insisterte på 0400. Klokken 0400 våknet vi, klare og fine i hodet. Og jeg, vet dere, tenkte jeg skulle benytte den ekstra tiden til å dusje, barbere meg, og rydde og vaske litt på kjøkkenet. Praktisk talt alt var gjort dagen i forveien, i god tid, Olia hadde pakket, alt var klart.

Men vi somlet det til klokken 0500. Og så tjue minutter ekstra, til 0520.

Fremdeles hadde vi god tid etter min bergening. I hvert fall grei tid. Men jeg så det var forskjell å kjøre elbil på sakte veier i godt vær, enn å kjøre på E18 i mørket på natten, i pøsregn. Jeg hadde et håp om å komme meg til Lyngdal, før første lading.

Flekkefjord

Det var sjanseløst. Ladingen måtte skje på Flekkefjord. Og da var det bare drøyt en mil igjen på batteriet. Dessuten nærmet klokken seg allerede sju. Og vi fikk ikke laderen til å virke.

Det er litt panikk. Vi står med batteri til å reise ingensteder. Om morgenen i regnet. Og med billett til et cruiseskip som skulle legge fra kai om 7 timer. Hoppsan. Plutselig var det litt stress.

Årsaken til at batteriet ikke tok lading, var at bilen ikke var skrudd skikkelig av, og dørene låst. Med det på plass, ladet bilen. Men når bilen var ferdig ladet i Flekkefjord, skjønte jeg at dette kunne bli trøbbel. Vi hadde ikke engang tid til å snakke med den russiske damen i kassen i butikken, der i Flekkefjord. Vi måtte bare smile og vinke, og skynde oss av gårde.

Kristiansand

Så var jeg i en situasjon jeg har vært i så altfor mange ganger før. Svært dårlig tid, svært mye stress, og i tillegg måtte svært mye på do. Slik kjørte vi inn mot Kristiansand. Kona hadde fått en lynleksjon i hvordan finne ladestasjoner på displayet i bilen. Det kunne hun nok klare, men hun er ikke lokalkjent, og det satt litt inne at det måtte være hurtiglading, og Grønn kontakt.

Vårt første forsøk ledet oss av hovedveien, og utover mot Søgne. Jeg stanset straks, gjorde mitt toalett første og beste sted, satte meg i bilen, og fant selv en ladestasjon i Kristiansand. Også den lå litt utenfor byen, oppe ved noe som het Renovasjonskraft eller noe sånt, 5 km ekstra å kjøre, hver vei. Og også der fikk vi problemer med å få ladingen startet. Vi var ikke ferdige og ute av Kristiansand igjen, før klokken var nærmere 1000.

Det begynte å bli temmelig håpløst. Vi kjørte på, på de gode, brede og raske veiene mellom Kristiansand og Arendal, bare for å registrere at på den måten å kjøre, så kom vi ikke lenger. Vi måtte lade allerede i Arendal. Og nye 20 minutter går.

Fra Arendal og utover, var det krise. Kona var naturlig nok sint og oppgitt, det var jo jeg som mente vi ville rekke det fint om vi kom av gårde klokken fem, og jeg hadde vært helt avslappet om morgenen, ikke skyndet på i det hele tatt. Jeg kunne ikke skjønne selv heller, hvordan jeg kunne få det inn i hodet at det kunne ta 7 timer til Oslo med elbil, når det er det som står på kartangivelsen for en vanlig bil. Som om ladingen vår ikke teller. Og den times sikkerhetsmargin jeg hadde, ryker fullstendig, og vel så det, til ladingen.

Det var dårlig stemning. Jeg sa det til lille Irina, på 4, vi trenger litt optimisme nå, litt positivitet. – Kakaja krasota! sa den lille, – så nydelig! Om høstfargene på trærne. Det lettet på stemningen.

Porsgrunn

Spikeren i kisten ble slått inn i Porsgrunn. Om vi hadde hatt et håp, om kanskje å kunne klare det, noen minutter før avgang, om vi slapp med en kort lading til, og alt gikk mirakuløst, så ble dette håpet lagt dødt.

Kona fant igjen et ladepunkt for oss, i Porsgrunn. Hun er en herlig kone, det beste jeg har, men hun har denne egenskapen at hun blir veldig serviceinnstilt som passasjer i bil. Og denne serviceinnstillingen går på bekostning av reell hjelp. Hun har veldig lyst til å bidra å finne riktig vei, så lyst, at det spiller litt mindre rolle at den veien vi sammen finner, er den riktige. Så hun finner en ladestasjon, hurtiglading, Chademo, i Porsgrunn. Det er jo vår type.

Vi havner langt inne i et boligfelt. Latterlig langt inne, uten GPS og navigering i bilen hadde det vært sjanseløst å finne. Det gikk til høyre og venstre i gater uten veimerking, uten trafikk, og med bolighus på alle sider. Nær et uhell var vi også, da vi helt glemte vikeplikten, i farten etter å finne denne forbaskede ladestasjonen. En bråbrems reddet oss.

Til slutt kom vi til en bom. Olia gikk ut og sjekket, den lot seg ikke åpne. Ladestasjonen hun hadde funnet, var nødt til å være på en arbeidsplass. Ikke noe Grønn kontakt.

Jeg måtte til med mobilen, 4G, ladekart til Grønn kontakt, og finne ladestasjon ved Telemarksporten. Dit kjørte vi. Men fra Porsgrunn til Oslo er det knapt nok tiden og veien. Cruiseskipet var nødt til å gå uten oss.

Kanselering

Jeg surrer mye, og gjør mye feil. Men jeg har gjennomføringskraft, og kan jobbe med god intensitet for å få det til å gå allikevel. Flyet kan være i skikkelig trøbbel, men det vil alltid lande. Og det vil være etter en fin tur, med gode minner.

Nå skjønte jeg at jeg måtte ringe til Color Line. På ny var det opp med 4G, finne telefonnummeret, ringe, og få ombooket billetten. Det kostet en latterlig høy sum, så høy at det alltid vil være et argument mot å prøve å reise på ny en annen gang. Men det var i det minste mulig. Å utsette én dag gikk ikke, det var fullt, sa de. Men to dager gikk, altså torsdag, overimorgen.

Parkeringen jeg hadde betalt, fikk jeg refundert. Med det var det noen penger spart, men et nytt problem gitt: Å finne parkering i Oslo for to døgn. Det var ikke sikkert det ville bli penger spart, egentlig.

Og så hadde vi et annet problem. Vi måtte finne overnatting disse to nettene.

Raske søk på mobilen, på 4G, viste at de hadde badeland i Tønsberg. Det kunne jo være gøy. Så kan vi overnatte der. Olia er økonomisk, hun vil ikke på dyre hotell, i alle fall ikke når det skjer sånn, ved en feil. Det var også grunnen til at Oslo ble avvist som en mulighet, det er sikkert dyrere der. Vi har også slekt og venner det kunne være aktuelt å besøke, men vi ville ikke komme sånn overrumplende, med problemene våre.

Vi valgte altså Tønsberg. Olia fant en billig bolig på airbnb, viste meg den, og bestilte og betalte for to dager. Jeg var bare glad for å få en ny plan på plass, sånn at turen ville bli gjennomført. Flyet vårt var på ny i rute, bare en litt annen rute.

For virkelig å understreke hvor umulig det hadde vært, tok ikke bilen lading der i Porsgrunn. Vi måtte prøve en gang til, og bruke et nytt kvarter.

Tønsberg

Nå hadde vi plutselig god tid. På de utmerkede veiene mellom småbyene i Vestfold kunne vi kjøre som vi ville. Vi kjørte av hovedveien også, for å se litt på Sandefjord, og prøve oss på flyplassen der, sightseeing, som vi kaller det. Stemningen var på ny upåklagelig.

Så var det Tønsberg, der vi ladet på Nøtterøy, ruslet litt rundt, og ellers kjørte litt på måfå i sentrum. Det var fint vær, sol og varmt, og Olia fant noen epler som hadde falt ut på veien fra et epletre. Irina løp også rundt og koste seg. Alt var velvære.

I bilen var det litt verre, for det var notorisk med betalte parkeringsplasser her i byen. Til og med ved butikken, måtte man betale. Det var ingen steder å stå gratis, og vente. Vi ønsket kontakt med husverten vår. Ankomsten skulle være mellom 1500 og 1700, og vi var litt tidlig ute. Uvant som vi er med airbnb, visste vi ikke at vi egentlig hadde adressen allerede.

Vi parkerte ved jernbanestasjonen, og satt i bilen, mens jeg sjekket dette her. Olia sa boligen skulle være ved jernbanen, noe som virket litt rart, all den tid det var her vi var.

Og så, i mailen, kunne jeg, som er kjent i Norge, se at det var bekreftelse på betalt værelse i en villa – i Moss.

Moss

Kona gav opp.

Hun forlot bilen. Det ble mye for henne, hun hadde jo allerede hatt kvaler, hvorfor vi straks bestilte to netter, og ikke først én, så én til, eventuelt, om vi var fornøyde. Nå hadde vi fått i en helt annen by.

Jeg vet riktignok hvor Moss er. Det er ikke et sted man kjører til fra Tønsberg, når man skal til Oslo, men det er ingen katastrofe. Jeg plottet inn Moss og adressen på bilens GPS, og fant det var en time å kjøre. Kjipe greier, men ingen katastrofe.

Verst er det kanskje for Irina, som mister badelandet sitt. Men vi får finne på noe morsomt for henne i stedet. Kanskje har de badeland rundt Moss også? Har man bil, er man mobil, da kan man kjøre et stykke for å komme dit man vil.

Olia roet seg også, da hun fikk høre at det ikke var så veldig langt, og heller ikke lenger vekk fra Oslo, å reise til Moss. Hun satte seg i bilen, og vi reiste av gårde.

Ny optimisme.

Vi kjørte radig av gårde, fulgte navigeringen på bilen, helt til de ville ha oss inn en vei som førte ingen steder, bare ned til en kai

Det ble en ekstra runde i rundkjøringen, før jeg gikk med på det. Så var det gjennom bommen, som viste seg å åpne seg automatisk, da den skjønte jeg hadde elbil.

Og i stedet for cruiseskip – Bastøfergen!

Der fikk Irina seg en friskis.

Fra kaien i Moss var det bare noen meter til boligen vi skulle i. Og slik havnet vi her, i et loftværelse i en villa ved Jernbanestasjonen i Moss, i stedet for i en fin lugar i et cruiseskip til Kiel.

 

Snøfall 2.0

Og i dag ble det bare verre…

Min kone og jeg våknet klokken seks. Hun hadde fri, men jeg vekket henne likevel, for å vise henne været og bilen, og fordi jeg forresten uansett gjerne pleier å vekke henne. Det er jo sjelden vi har slikt snøfall i Rogaland. Men de fire årene hun har vært her, har vi hatt det to ganger. Så for henne var det bare moderat overraskende.

Uansett: Vi måtte stå opp. Og hun stod opp hun også, selv om hun hadde fri. Og hun insisterte på å å gå ut og måke bilen, mens jeg spiste frokost. På radioen sa de på riksnyhetene at folk i Rogaland burde vurdere å holde seg hjemme, og i alle fall ikke ta bilen.

Men jeg måtte ta bilen, for bilen var mors, og jeg måtte levere den til henne. Hun skulle også på jobb. Avtalen var å være hos henne klokken sju.

Sju over sju ringte jeg og sa jeg ville bli forsinket. Olia hadde måket og børstet tappert, men snøværet var nok barskere denne gangen. Det var langt frem. Og som vanlig på telefonen var mor full av gode råd, både med hensyn til denne gangen, og med tanke på fremtidige ganger, og ting som før hadde skjedd. Det er flott med gode råd, men situasjonen krevde også handling. Så på et tidspunkt måtte jeg legge på og gå i gang med graving og ordning jeg også.

Vi trenger ikke utbrodere dette så lang tid det tok. Det var likt over hele Rogaland. Glatt og snefenner i oppkjørselen, ingen måking i sideveiene. Snøen lå halvmetertykk i vår kjære grein av Gaupeveien. Også nedover Elgveien var privatfolket ute og måket, en enslig kjørebane var laget for oss bilister.

På Kvernelandsveien ringte mor. Det var håpløst. Søster Tone hadde ringt, det var nytteløst for meg å kjøre til Klepp stasjon. Men nå hadde min mors lange måte å føre samtaler på sin effekt. Før samtalen var avsluttet, var jeg praktisk talt på Klepp stasjon, og så at det var mulig å komme dit. Det var i den andre kjøreretningen en trailer hadde kjørt i grøfta.

Men jeg sier det klart og greit: Jeg gjør ikke gjerne en sånn kjøretur igjen. Der det ikke var snø, var det glatt og uberegnelig. Rundt omkring stod bilene, parkert, sittende fast, ventende, hva de nå drev med. I veien stod de, og mange av dem hadde nok ikke noe valg. Jeg ville nødig bli en av dem.

Jeg kom meg imidlertid frem til mor på Engelsvoll. Hun tok rattet, og kjørte først meg på jobb, så seg selv. Om det kan kalles galskap er kanskje å ta hardt i, men jeg tror jeg vil ha ordene i behold om jeg kaller det ivrig. Min arbeidsdag sluttet sånn rundt ni, og deromkring, hennes for en liten halvtime siden. Det er ikke så mye å gjøre på jobb, for det er få som kommer seg dit.

Etter min korte arbeidstid fikk jeg tilsvarende problem med å komme meg hjem igjen. En liten hajk med andre i samme situasjon brakte meg 0pp til krysset med Engelsvollveien, derfra kunne jeg gå hjem til mor. Der kunne jeg også se lastebilen avbildet under, i ferd med å komme seg opp. Godt hjulpet av spadefolk snakkende hissig russisk. Kult.

Fra Klepp Stasjon til Ganddal tviler jeg på om jeg kommer meg i dag. Jeg er værfast. Dog, værfast hos mor, skal det være gode muligheter til å overleve.

Dagen før den siste flyttingen

I morgen reiser mor og jeg til Bergen. Vi har leid bil fra Rent-a-wreck, Rogaland, Stavanger/Sola, den største bilen de har. Den står ute i gårdsrommet. Grytidlig i morgen ringer klokken, vi spiser en liten frokost, smører en liten niste, kjører Olia på jobb, og så kjører vi videre til Bergen. Der skal alt tas, hele resten av flyttelasset skal pakkes og stues inn i bilen, og leiligheten skal vaskes ned. Det skal alt sammen gjøres i morgen. Tidlig mandag morgen er det overtakelsesmøte med kjøperen av leiligheten. Den skal være overtakelsesklar, han skal skrive under papirene, og så skal vi levere nøklene til eiendomsmegler, som skal levere dem videre til kjøper på overtakelsesdagen første august, når pengene er kommet. Mandag morgen må leiligheten være så fin at kjøper skriver under kontrakten. Vi må gjøre alt i stand i morgen.

Det blir travelt. Det blir halvannet døgn fullstendig travelt. Bilen skal leveres på Sola flyplass senest klokken fem. Det vil si at vi nok bør rekke en av fergene fra Halhjem før klokken tolv, vi bør kjøre fra Bergen før elleve. Det er mye som bør skje, og må skje. Og vi må arbeide veldig hardt for å få det til.

Men om alt går i orden disse to dagene. Om vi virkelig får alt vi nå har i leiligheten og i boden inn i bilen, eller ned i søpla, i løpet av morgendagen, og også i løpet av denne dagen får renvasket leiligheten. Om alt dette går i orden, som det må, kan vi ta i mot kjøper mandag morgen. Han skal ikke og må ikke ha noe å klage over. Da skriver han under kontrakten. Vi leverer nøklene, og reiser hjem. Det er gjort, det er gjennomført.

Så er det bare å kjøre hjem igjen. Det er bare å få alt ut i Gaupeveien 5, om det er dårlig tid, er det bare å sette tingene rett i gårdsrommet, eller maksimalt i garasjen, og komme oss videre til Sola flyplass for å levere bilen. Får vi alt dette til, som vi skal og må gjøre alt for å klare, så er arbeidet med å selge leiligheten og å flytte fra den ferdig. Da er det bare å vente på pengene komme. Det vil være en deilig dag.

Det er eventuelt mandag. Frem til da blir det travelt.

Første flyttelass Bergen – Sandnes

Et par kompromiss er gjort i denne posten. Den er tilbakestilt, skrevet søndag formiddag – og vel så det, mandag ettermiddag er hovedvekten skrevet – og satt tilbake til torsdagen vi reiste. Og jeg har valgt å bruke Sandnes i stedet for Ganddal, for det kan være flere som er interessert i hvordan man får et lite flyttelass billig og greit fra Bergen og Hordaland til Stavanger og Rogaland.

Vi leide varevogn fra Rent a wreck. Den kostet drøye 3 000 kroner for en helg. Opprinnelig skulle vi ha en mellomstor Renault Trafic, men da den ikke var kommet inn i tide fra den forrige som lånte den, fikk vi en kjempestor Mercedes Sprinter i stedet. Det var positivt med tanke på plassen, her skulle vi få plass til mer enn vi trengte å flytte, negativt med tanke på manøvreringen, vanskelig var den å kjøre.

Olia i bilen ved begynnelsen av pakkeprosessen.

Det meste var pakket og gjort klart på forhånd. Men det er rart med det, det meste gjenstår allikevel når tiden først er der. Den lange, gode frokosten før jeg reiste ut og hentet bilen klokken ti ble det ikke tid til, det gikk det meste i hui og hast som vanlig. Biluleien befinner seg like ved Flesland flyplass, så nær at det ville være naturlig å benytte flybussen. Jeg ville likevel forsøke å spare noen kroner, flybussen tar skampris så man kan av rent prinsipp forsøke å spare noen kroner på den, så jeg tenkte å ta en buss til Birkelandskrysset og spasere videre derfra. Nå i ettertid vet jeg jo at Rent a wreck ligger i Lilandsveien, og hvor den er, så en buss ut mot Hjellestad vil være den aller beste løsningen med tanke på pris og kort gangavstand. Uansett: Sånn som det gikk for meg, så rakk jeg ikke bussen til Birkelandskrysset, og tok derfor flybussen uansett. Så mye for den kronesparingen.

Jeg skrev under de nødvendige kontrakter og fikk de nødvendige instruksjoner, raskt og kjapt, og så smalt døren igjen og jeg var alene i bilen. Aldri har jeg vel jeg kjørt noe slikt beist. Jeg følte meg som i den tiden jeg skulle prøvekjøre moped for kameratene mine i Ganddals aller stilleste gater, og ikke våget meg til å gire, av frykt for hva som da ville kunne skje. Sånn var det her også. Bilen staret i nedoverbakke, så den var det jo greit å rulle ned. Men det kom jo raskt et punkt hvor man burde begynne å gi gass, og dermed et punkt hvor man trengte den i både andre og tredje gir. Det var en bratt læringskurve, der, fra Lilandsveien til Birkelandskrysset. På motorveien som fulgte burde tiden for prøving og feiling være over. Jeg kom meg nå inn til byen på et vis, valgte konsekvent minste motstands vei når det kom til kjørefil, seilte forbi bystasjonen, rundt ved Grieghallen, opp Festplassen, til venstre ved DNBs hovedkontor – og alle som vet hvor jeg bor og hvordan det nå ser ut i Bergen, vil i likhet med meg vite at jeg allerede hadde kjørt for langt. Nå gikk det nedover til Bryggen, mens jeg skulle ut til Nordnes, og langs med Bryggen var det ingen steder å snu for en med mine kjørekunnskaper og en slik svær Mercedessprinter, i ett ord. Det gikk til Bontelabo og vel så det, Sandviken var det i alle fall, mot NHH var jeg på vei, da jeg endelig fant en parkeringsplass stor nok til at jeg kunne svinge rundt på den. Tilbake gikk det bedre. Da fant jeg frem.

Et nydelig bilde av Olia og lenestolen min jeg bare måtte ha med, selv om det ikke passer helt inn i dramaturgien i teksten.

Etter et mindre – men ikke ubetydelig – reversmellomspill på parkeringsplassen bak bygget vårt, denne parkerinsplassen skulle også fungere som lasteplassen vår, reversmellomspillet besto at jeg ikke fikk bilen i revers, det tok noen kvarter og noen telefoner før det gikk, men etter det, så begynte også flyttingen. Klokken var en del over elleve.

Dette bildet passer bedre. Her styrer hun og ordner for at alt skal få plass i bilen, og komme uskadet frem.

Vi bar ut i bilen i fire timer. Det er et slit og et strev, et kav og et mas. Olia var fabelaktig i å stue alt i bilen så det fikk plass og ikke skulle bli skadet på reisen, hun hadde også fått pakket det meste på forhånd, men det tar uansett fryktelig lang tid å få alle ting gjort. Effektive Olia hadde også fått malt baderomsdøren denne dagen, og hun måtte demontere den uhåndterlige skrivepulten, og så var det alle disse ekstra småtingene vi fant ut vi like godt kunne ta med med en gang. Krangle måtte vi også, lite grann, og spise litt. Den første interessenten meldte seg også for å kjøpe leiligheten, det var naboen i underetasjen. Det tok alt sammen tid, og når jeg nå i ettertid regner gjennom det og ser det var bare fra drøyt elleve til drøyt tre, blir jeg overrasket.

Det underlige er ikke hvor godt hun har fått surret fast stereoanlegget mitt, men hvor i all verden hun fikk tauet fra.

Så kunne vi kjøre. Det var sjarmøretappe, det var strålende. Olia i forsetet, jeg sjåfør. Vi kunne begge se etter skilt og finne veien, E39 skulle vi holde helt inn, Stavanger var målet, Halhjem et delmål. Jeg instruerte Olia nøye i alle bilens utfordringer, hun var entusiastisk tilhører og enda mer entusiastisk radio når jeg selv ikke snakket (jeg snakket forresten sjelden). Vi kom oss lett og greit ut av byen, fant lett og greit alle veier og filer, alt gikk veldig lett og greit og uten kollisjoner. Olia kunne peke og forklare hvor hun har jobbet i barnehage hen, særlig spennende var Kaland på Os, vi så og kommenterte landskap og bygninger, jeg forklarte hvor jeg før hadde bodd på Øvsttun, og at jeg den gang kunne kjøpe hybelen der til prisantydning 85 000. Jeg må ha husket feil.

En spøkelsesleilighet som ikke ennå har blitt helt spøkelsesaktig. Dette er like før vi reiser.

Ferge, Olias første ferge i sitt liv. Halhjem – Sandvikvåg er distansen, jeg forklarer Olia alle prinsipper jeg kjenner når det gjelder ferger. Vi har kjøpt sjokolade og brus, kaffe har vi med, glemt i bilen, Olia løper ned og henter den, vi må selvfølgelig ha kaffe på fergen. Tekstmelding til mor om at vi er på vei går også. Her gjør vi ingenting feil.

Her er vi i ferd med å ta, riktignok er jeg på vei inn feil dør i forhold til førersetet, men litt kunsterisk frihet må man tillate ved fotografering.

Så er det den lange mellometappen mellom Sandvikvåg og Årsvågen, over Sunnhordaland og Nord-Rogaland, langs med, over og under fjorder og sund, flott, norsk, vestlandsk kystlandskap. Olia er selvfølgelig henrykt, og jeg enda mer selvfølgelig enda mer henrykt. Jeg forklarer Olia hvor fælt det er å ligge bak lastebiler og andre store biler, og hvor viktig det er å komme forbi når det er mulighet i krabbefelt. Slike krabbefelt finnes det jo en del av, i de nye tunnelene som skal under både land og fjord, men sprinteren vår er jo også tung, så det er ikke snakk om å få den i mer enn 70 når det går maks oppover. Hele tiden er vi oppmerksomme på å holde oss på E39.

Ferjekø. Dette er noe Olia sjelden ser.

Til slutt får vi øye på fergen på vei inn til Årsvågen. Det var akkurat i tide til at vi også var på vei ned der. Jeg sendte mor optimistisk melding, om 40 minutter er vi hjemme, og kjørte like etter like optimistisk ombord i fergen. Det skulle gå atskillig mer enn 40 minutter før vi virkelig var hjemme.

Olia på ferjen. Vi ser hun gjør alt riktig.

Men til slutt var vi det. Vi svingte inn Gaupeveien, inn til nummer 5, hvor mor ventet med mye god mat og mye god omtanke. Vi bar inn det aller verste fra bilen, lass etter lass, tunge esker med bøker, sekker med tunge bøker, veldig mange bøker, og dessuten CD-plater, musikkanlegg og forskjellige slags tekniske ting. Vi bar alle tre, og forsøkte også å få satt tingene sånn noenlunde et sted de kunne bli stående en tid. Det ventet oss en travel helg, og satte vi det ikke på plass med en gang, måtte vi uansett gjøre det senere.

Statoils storanlegg på Kårstø. Det syntes Olia var spennende, så spennende at hun fotograferte det gjennom bilvinduet.

Underveis fikk også mor varmet opp middagen, laget spaghettien, gjort alt klart. Jeg rasket meg til en dusj, Olia skiftet litt – og så var det mat og hvile. Mor har også skrevet om seansen på sin blogg. Hun legger mye vekt på et kakefat som knustes, men det skal ikke overdrives, det vakte fortjent lite oppmerksomhet. Middagen var overlegen super, og til alt hell hadde vi feil vin, slik at det ble 17,5 i stedet for 12,5 alkoholprosent. Hvem kunne vite det, forutenom Olia, når informasjonen stod på ukrainsk? Og hvem sjekker på forhånd? Vi merket vi ble gladere og gladere. Mor hadde laget enorme mengder spaghetti, og det var akkurat nok. På sine gamle dager har hun gjort kjøttdeig og spaghetti om fra et håndverk til et kunstverk, ingen andre er i nærheten.

Etterpå var klokken allerede mye, og vi var søvnig slitne etter en laaang dag med pakking, bæring, flytting og kjøring, sånt tar på. Men det var nå denne omtalte kaken, Firkløverkaken, vi måtte nå spise den, når den først var laget. Og når man først skal ha kake, må man også ha kaffe. – Ikke lag så mye kaffe, er en setning man sjelden får høre fra meg. Her sa jeg den. Mens vi ventet på kaffen og kaken mistet mor altså kaken i gulvet. Sånt er alltid ergerlig, særlig når kaken står på et kakefat og fatet er av glass, og knuses, i tusen biter kaken lander på med fyllet ned. Det er selvsagt ergerlig, og enda ergerligere er det jo å spise disse knuste glassbitene. Men det er selvsagt ikke nødvendig, fyllet skrapes enkelt bort der det er nødvendig. Resten av kaken er like god, om ikke like fin.

Til kaffen hadde jeg cognac.

På vei inn til Mortavigå, som vi sier i Rogaland.