Påsketur

Det er ikke som før å gå på tur. Det er flere grunner til det.

Korona-viruset har låst landet vårt ned. Lille Irina og jeg kan gå ut, for vi er jo hjemme med hverandre uansett hele dagen. Men det er ikke så lett å få med resten av familien som det pleier å være. Det er ganske uvirkelig.

Og så får ikke folk reise på hytta eller til leiligheten i utlandet eller noe sted. Alle er hjemme i påsken. Det legger press på turområdene. Og gjør at det er riktig folksomt, der vi går. Selv om lille Irina og jeg la turen vår til noe såpass halvuvanlig som Skjelbreidtjørna. Pleier aldri være noe folk der. Nå var det riktig folksomt. Vi fikk parkert, bare fordi det var noen som akkurat kjørte ut.

Stedet er ikke noe stort. Så det var nokså tettpakket rundt det lille fjellet. Ganske merkelig å gå tur i naturen som man går tur i en park.

Noe av årsaken er også at så kolossalt mange av turområdene blir tatt fra oss. De blir til byggefelt, eller de bygger veien slik at det blir klønete å komme til. Det øker presset på stedene som er igjen, og der det finnes plasser å parkere bilen. Her er ikke jeg bortskjemt, trenger ikke være rare plassen, men det lar seg ikke gjøre om det finnes noen veiskulder, og det er det vanskelig å finne i mye av det som kunne vært turområder.

Nåvel. Det er Skjærtorsdag i dag. En ordentlig helligdag. Påsken er i gang for alvor. Selv om kontrasten mellom påske og hverdag ikke er så stor som den pleier, i alle fall ikke hos oss. Jeg tar meg også i å tenke om mon ikke lille Irina har feiret samtlige av sine påsken i Kiev? I alle fall er det i år første gang vi planlegger påskeegg til henne, og det er hun mildt sagt opptatt av.

Med lille Irina går det bra. Det må jeg kunne si. Hun har fått med seg at det er virus, og bruker det som forklaring på at det verken finnes frosker eller edderkopper, med barnets herlige logikk. Vi har akkurat nå begynt å leke ja- og nei-leken, der det ikke er lov å svare ja eller nei. Slik Irina har forstått den, og vi leker den, så kan verken den som spør, eller den som svarer, si ja eller nei.

Og hun er bare helt nydelig. Konsentrerer seg helt enormt, men har kolossale vansker med å komme seg unna oppfølgingsspørsmål som «gjør du det»? Liknende teknikk bruker hun på meg, men så sjarmerende at jeg må bare tape overveldet av hvor søt hun er. – Liker du fisk? – Det gjør jeg. – Gjør du det? – Jeg gjør det. – GJØR du det? Ja. Tredje gang klarer jeg ikke annet enn å si ja.

En annen gang var hun enda mer overbevisende, og lurte på om jeg likte show hundre, tusen, million, hundremillioner, tusenmillioner, milliarder, og så hundre milliarder. Da måtte jeg svare ja.

I det siste har det vært litt vanskelig å få Irina med på tur. Jeg må lure og lirke litt. Hun sier hun blir sliten, hun vil heller på lekeplassen, heller gjøre noe annet. Men det er heldigvis ikke ennå sånn at hun vil jeg bare skal gå et sted, uten henne, når jeg skal av gårde. Hun blir med.

Og i dag ville hun egentlig til Sandve-parken. Men hun fant seg i det da vi kjørte til det som åpenbart var en tur. Og hun ble ikke sliten, som hun pleier å bli, eller pleier å si at hun blir, hun løp av gårde, og hadde det rett og slett veldig, veldig gøy.

Vi gikk rundt den lille knausen, rundt svingen, men der var det ikke noe fint å sitte, så vi bestemte oss for å gå litt oppover. Og sannelig løp ikke lille Irina helt til topps! Vi skulle finne den beste plassen, og det ble hun ivrig av. Jeg hadde en plass jeg mente var best, lunt, inntil en steinhelle, sånn det finnes tusenvis av i vårt herlige område, og som det er verdt å bevare tusenvis av, også, men Irina enset ikke denne, og løp videre. Hun skulle til topps!

Og der satte hun seg på den aller øverste steinen, en slags liten varde. Der skulle hun sitte. Hun hadde løpt opp hele den den lille knausen på minutter, det gikk rett opp. Sånn er barnekrefter! Oppe på toppen var det litt kaldt, blåste rester av vintervind, så der måtte lille varmeovnen ta på seg jakke. Vi er varmblodige i vår familie, sjelden er det jeg som fryser, men Irina er utrolig. Det var ti grader og skyet. Irina løp omkring uten jakke, uten lue, uten ekstra genser. Merkelig.

Jeg hadde laget solbærtoddy, og tradisjonen tro sølt ut hele innholdet i sekken. Sånn pleier det å være, de gangene jeg ikke glemmer den.

Og mor Olia hadde for lengst spist opp alle de fire appelsinene vi hadde kjøpt inn til påske. Så vi hadde et par skiver med brunost, og litt vann. Og sjokolade. Enkel servering, kan man si.

Ikke at det gjorde Irina noe. Hun spiste sine biter sjokolade, og så var det å leke doktortikken der oppe. Da var det av med jakken. Og fyke frem og tilbake på det lille platået. Veldig gøy, akkurat som på terrassen, bare kjekkere!

Ned igjen, jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg er engstelige for Irina enn jeg var for meg selv, da jeg var lite barn. Nå husker jeg ikke hvordan mor og far var med meg da jeg var 5 år, men da Irina ubekymret satte kursen nedover første og beste sted, sa jeg at der kunne det være skummelt. Jeg lot henne ikke gå så langt at hun fikk finne ut det selv.

Vi gikk ned den aller tryggeste plassen, som også gav oss en illusjon av å være på rundtur, og ikke bare frem og tilbake samme vei. Ved et punkt trengte Irina en fars hånd å holde i, men det var bare forsikring, hun holdt den et sekund, og forserte den lille hindringen med sjokoladebit i hånden. Hun har lært seg at hun må sette seg ned for å komme seg ned der det er vanskelig, viktig å lære i ung alder.

Og så var det å løpe ned skråningen. Der vrengte hun foten, og vi måtte ha en gråtepause, der hun satt under jakken. Sjokolade hadde hun allerede, så det var ingen ekstra trøst der. Og foten var snart god igjen. Løpe videre.

Jeg fikk lirket henne gjennom en annen port enn hvor vi var kommet, hele tiden for å late som vi gikk rundtur. Vår port var noen hundre meter fra den vi var kommet inn gjennom.

Så prøvde jeg å få henne inn i terrenget, da vi straks kom til en ny port ved den lille grusveien, og det var et fareskilt der (det skyldes at det er et lite damanlegg der, så varselskiltet er nok pålagt, om at damanlegget er der, som alle kan se). Og da kom vi til en liten bekk der vi kunne lage en demning.

Dette var skikkelig. For første gang var Irina i en lek der faren var vel så ivrig som barnet. Jeg leker lenge og vel med henne, og har gjort det hele livet, men det pleier nok først og fremst å være fordi hun synes det er kjekt, og så er det ingenting som er kjekkere for meg, enn at hun har det kjekt. Demning kan jeg lage for egen maskin.

Irina skjønte bare sånn cirka konseptet, og la sine steiner alle mulige plasser i vannet, men hun likte det godt, og enormt godt, da jeg med en liten stein gravde ut en bitte liten kanal, som gav deler av bekken nytt løp. Hun også stod og heide da de første dråper vann kom ned!

Så var det ren barnelek, med å kaste stein i vannet. Der er jeg med så lenge Irina synes det er kjekt. Og til å kaste stein i vannet, var det en fantastisk plass vi hadde funnet. Forsyningen var endeløs. Vi kunne kaste og kaste og kaste, og det var det vi gjorde. Igjen var det fascinerende å se hvor fullstendig hengitt til leken det lille barnet er, hvor uforbeholden hun er i sine utrop, og hvor ivrig hun er på å finne en ny stein når den forrige er kastet.

Dette var en bra tur! sa Irina, da hun løp hjem, rundt meg. Det er dette som er tur, kunne jeg bare sagt.