Romjulsro

Jeg føler jeg har gjort en god jobb som far når barnet på tre er i stand til å kjenne igjen Toccata og fuge i D-moll, Dorian, sånn at jeg kan spørre: hvem er det som spiller? – Det er Bach. Følelsen får seg imidlertid en knekk når jeg spiller en Madrigal av Monteverdi, og barnet spør om det er – Neil Young…

Det har vært noen svært rolige romjulsdager dette året. Jeg har som så mange ganger fortapt meg i sjakken, hurtigsjakk og lynsjakk, direkte på NRK, og mange nettsider og sosiale medier. Det tar overhånd, men ikke verre enn at jeg skjønner jeg må ut med mitt lille barn, de få dagene vi har snø her i Sør-Rogaland, og at jeg skjønner hun er i sin fulle rett til å forstyrre meg samme hva jeg måtte holde på med. Og at ingenting er viktigere enn at jeg ikke øyeblikkelig kan legge det bort for henne.

Fredag reiste hun og jeg bort til mor. Egentlig var det for å se sjakk, men på veien fikk vi også gått noen skritt på ski. Det var hennes første forsøk. Kanskje kommer det av at hun har prøvd seg litt på skøyter, hun var i alle fall stødig og sikker fra første stund på skiene, om enn hun ikke fant hun helt hvordan hun best skulle bevege seg på dem. Det var såpass lite snø at jeg måtte gå til fots, så jeg kunne ikke vise, hun måtte finne det ut selv. Det gjorde hun på enkleste vis, og beveget seg på skiene som om hun hadde lange bein. Om hun skled på dem, så falt hun.

I dag klarte hun seg litt bedre på skiene, men fremdeles er det veldig langt igjen. Hun går helt fint på flat mark, da faller hun ikke lenger. Men det er bom stopp, om det går opp eller ned. Da må hun ha hjelp. Det samme gjelder når hun faller, hun kommer seg ikke opp uten at jeg løfter henne. Dagens fremgang var at hun klarte å snu seg rundt. Og hun er etter de riktige bevegelsene, når jeg holder henne i jakken i nakken, og løper etter henne når hun sklir ned bakken utenfor. Hun vil gjerne hvile seg på meg, men det får hun ikke lov til. Holder hun ikke balansen selv, stopper jeg, eller lar henne falle. Det er i overført betydning å lære barnet selvstendighet, tenker jeg. Hun må lære å stå på egne ben.

Ellers er det veldig rolig, her hos oss. Juleselskapene gjør vi unna lille julaften, julaften og første juledag, da er det hektisk og tradisjonsrikt. Siden var vi for oss selv. Vi har kjøpt inn overdådig med julemat, men vi rekker ikke helt å spise den. Jeg er også mer bedagelig anlagt enn vanlig, og sjekker heller tøysenyheter og sosiale medier, enn å ta fatt på noe mer ordentlig. Veldig mye går jo også med i sjakk, først alle timene med runder, så alt før og etter med å lese om det og delta i diskusjonen. De fleste tingene som ble diskutert fant sin løsning, heldigvis.

Og så fortsetter jeg en tradisjon fra ungkarsdagene. Hver dag i feriene åpne jeg en ny CD-plate. Det er klassisk musikk, og det er i den forbindelse den morsomme episoden med Irina og Neil Young og Monteverdi jeg satt opp i innledningen oppsto. Alle som vet det minste om Neil Young, skjønner hvorfor det er så artig. Kjenner man det minste til Monteverdi, forstår man det desto mer. Om ikke er det bare å spille av noe av ham,, fjernere fra Neil Young er det vanskelig å komme. Dog er jeg veldig godt fornøyd med at barnet mitt har lært navnet på to artister her i verden, to navn fra musikkhistorien: Bach og Neil Young.

Det er velvalgte navn.

 

Hänssler classic: Bachs samlede verk til 2399 kroner

Det er 172 CD-plater. Det er noe av den aller vakreste musikken som er laget i verden, 178 timer av den. Prisen per CD er litt under 14 kroner, prisen per time guddommelig musikk er 13,50. Jeg kjøpte den i høst, som en tidlig julegave til meg selv.

Jeg er allerede godt bevandret i Bach og hans musikk. Jeg har det meste, og mye i forskjellige versjoner. Orgelmusikken har jeg av Helmut Wacha, messen, oratoriene og pasjonene med Karl Richter, Karl Münchinger og John Eliot Gardiner (Mateuspasjonen i tillegg med Otto Klemperer), kantatene i utvalg av Richter og Gardiner (i tillegg til noen med Rene Jacobs), konsertene med Trevor Pinnock, Brandenburgkonsertene, suitene for orkester og kammermusikk med Reinart Goebel (og Brandenburg i tillegg med Richter), pianomusikken (eller egentlig cembalo) med Andras Schiff (Goldbergvariasjonene i tillegg med Glenn Gould) og musikk for solo cello og solo fiolin henholdsvis med Pablo Callas og Nathan Milstein.

Etter det ble mulig å strømme har jeg benyttet periodene jeg har hatt på Wimp, Spotify, iTunes (eller hva det heter) og Tidal til å høre verkene i andre versjoner også. Så jeg skal kjenne det ikke så verst, til å være en amatør.

Her, med dette kjøpet, får jeg det alt sammen samlet på et sted. Det meste er spilt inn av Helmuth Rilling, og hans Bach-ensemble. De som går og lurer på om det er verdt å kjøpe samlingen, kan tenke på at den inneholder samtlige kantater. Kantatesamligen til Gardiner – som ikke er komplett – koster 2199 kroner. Den består av 56 CD-er. Her er det 60 CD-er med de religiøse kantatene, i tillegg til 8 med de verdslige. Hvilken innspilling man foretrekker er smak og behag, men Rilling er en av de store, dette er helt skikkelig. Jeg liker hans utgave av kantatene og den andre musikken veldig, veldig godt. Det går litt raskere enn hos Richter, litt lettere, men er ikke så rå og kjapp som Gardiner. Gardiner er den nye tid, med originale instrumenter og forsøk på å legge seg nærmest mulig det man tror er originalen. Som sagt, det er smak og behag.

Akkurat nå hører jeg juleoratoriet, sammensettingen av 6 kantater, hver for de seks viktige dagene i julen. Jeg synes det er ubegripelig vakkert, nesten i enhver innspilling, og i hvert fall i de nå fire jeg har. Rilling står ikke noe som helst tilbake fra de andre. Ved siden av de fire jeg har, liker jeg særlig å høre Ton Koopman og Phillipe Herreweghe når jeg har tilgang på strømmetjenester. Det er vel de fire som har de beste, etter min smak.

De verdslige kantatene er ikke så enkle å få tak i, eller finne frem til. Her får man dem alle sammen, og kan høre at den berømte starten av juleoratoriet egentlig er en verdslig kantate for en fyrste av Magdeburg, tror jeg det var. Også av andre verdslige kantater er det lånt litt av, så vidt jeg vet. Jeg gleder meg veldig til å høre dem.

Motettene er også spilt inn av Rilling. De har jeg i en innspilling av Jacobs. Det er vakker musikk, men går kanskje litt langsomt. Jeg har liksom aldri fått helt tak på dem. Kanskje blir det bedre når jeg får dem av Rilling?

Messene, oratoriene og pasjonene til Bach er det beste som er laget av musikk. Det er overveldende mektig og vakkert. Jeg kan ikke huske å ha hørt dem av Rilling, tror ikke jeg har gjort det. Det er kantatene og juleoratoriet jeg har hørt på med strømming. Jeg antar messene og pasjonene er angrepet på noenlunde samme måte, juleoratoriet er i alle fall det, og lover veldig godt for det andre.

Koralene er ganske spesielle, veldig korte verk, ned mot minuttet, og de finnes både for orgel og for kor, så vidt jeg vet. Jeg har bare hørt noen av orgelversjonene, innspilt av Wacha. Med så liten tid er det måte på hva man kan få til, men dette er Bach. Noe av det er guddommelig. Her skal det være arier, hymner, jeg har ikke hørt dem og vet ikke hva det er. Men jeg gleder meg til å sette meg inn i også denne, perifere delen av Bachs verk.

Så kommer orgelverkene. De er spilt inn av en Kay Johannsen, Andrea Marcon, Wolfgang Zerer, Martin Lücker og Pieter van Dijk. Blant andre. Jeg kjenner ingen av dem. De jeg har slått opp har vært ganske unge, Johannsen er født i 1961. Innspillingen jeg har av Helmut Wacha er kjempegreier, de er definerende for meg, og jeg måler alle andre versjoner opp mot dem. Som om Wacha er originalen. Den samlingen består imildertid av 12 disker. Her, med Johannsen er det 20. Så det venter meg en del flere verk.

Tangentmusikken er spilt inn av Robert Hill, for det meste. Han mener jeg å ha hørt om, selv om jeg ikke kan huske å ha hørt noe av ham. Andre som bidrar er Peter Watchorn, Ergeni Koroliov, Robert Levin, Edvard Aldvell og Trevor Pinnok (!). Pinnock har 6 partitaer, Levin de viktige Das Wohltemperierte Klavier (Bachs utrolige prestasjon av å lage preludium og fuge til hver av toneartene på klaveret, heltone og halvtone, dur og moll, og alt uimotståelig vakkert). Levin er kjent, Pinnok er veldig kjent, han er en av de jeg oppsøker når jeg har tilgang på strømmetjenester. Koroliov har Goldbergvariasjonene, for de som lurer på det. Jeg tror ikke jeg har hørt hans versjon av dem.

Også med tangentmusikken er det en del svært lite kjente verk som har kommet seg med. De har virkelig satt seg fore å få med seg absolutt alt. Min samling med Schiff består av 13 CD-er. Her er det 26. Dobbelt så mange.

Kammermusikken er på 10 disker. Det består av arrangementer for Lutt, spilt inn av Oliver Holzenburg, disse kjenner jeg ikke. De berømte og fantastiske sonatene og partitaene for solo fiolin er spilt inn av Dmitri Sitkovetsky, de enda mer berømte og vel så fantastiske suitene for solo cello er med Boris Pergamenchikov. Det var disse suitene for cello som var min inngang for Bach, jeg kunne bare ikke få inn i hodet at det var mulig å lage så vakker og avansert musikk med bare fire strenger. Det var – og er – meg komplett uforståelig. Det er det nærmeste jeg kommer religiøse opplevelser, det finnes ingen vitenskaplige forklaringer på Bach, han lar seg ikke begripe med fornuften. Det er noe overjordisk, religiøst, med ham. Først møtte jeg det i disse solosuitene. Nå møter jeg det i nesten all hans musikk. Rikdommen og mangfoldet i musikken og verkene er med på å underbygge det. Hvordam er det mulig å få til så mye og så bra i løpet av bare ett menneskeliv? Det er virkelig ingen i nærheten. Innspillingene til Sitkovetsky og Pergamenchikov kjenner jeg ikke. Det gjør jeg heller ikke med de som deltar i innspillingene av den øvige kammermusikken, satt sammen av fløyte og klaver, fiolin og klaver, cello og klaver, noe også med cembalo. Jeg har en innspilling av disse med Goebels og hans Köln-musikere, noe av denne musikken er fantastisk, noe mer menneskelig. Det er heller ikke helt sikkert at Bach var komponisten bak alle disse verkene. Om det er han, har man kvalitetsgaranti.

Orkesterverkene består også av 10 disker. Dirigenten er alltid Rilling, men solistene varierer. Jeg ser Levin tar seg av konsertene for cembalo, de har jeg forventninger til. Fiolinkonsertene er det Christoph Poppen og Isabelle Faust som har. Det er en obo-konsert med Ingo Goritzki. Så vidt jeg vet er instrumenteringen hos Bach av og til litt uklar, så man må bare anta hva som er ment å være soloinstrument. Jeg er ganske sikker på at fiolinkonsertene også er spilt inn med tangenter, og omvendt, man har prøvd litt forskjellig. Man har også prøvd med original cembalo og med moderne piano, med moderne piano har det aldri gått bra for meg. Det får jeg ikke til å passe inn, med Bach. Innspillingene jeg hadde fra før, med Trevor Pinnok, var på 5 CD-er. Så også her er det dobbelt så mange, med 10.

Til slutt er det noe som heter Sonstige werke, eller «andre verk». De består av 13 stykk CD-plater. Her er kanoner, det som heter Musikalisches Opfer, die Kunst der Fuge, og mye mer.  Robert Hill spiller cembalo på den siste. Så er det klaver-heftet for Anna Magdalena Bach, det som vel må være «øvelsesmusikk», og også slik øvelsesmusikk for et par andre. Det er noen rekonstruerte verker, noen spesielle kantater og ytterligere noe vokalmusikk. Det er virkelig litt av hvert. Rilling er dirigenten her også, de gangene det skal være dirigent. Solomusikerne er ukjente for meg. Det samme er de fleste av disse verkene.

Til sammen blir det 172 CD-plater. Ganske utrolig. Det er ganske spesielt at vi lever i en tid der det er mulig å kjøpe all denne musikken samlet, og bor i et land der vi har råd til det. Jeg skal posisjonere det ut forsiktig, høre litt og litt, ta en plate av gangen, ved passende anledninger.

Jeg tror – og har inntrykk av ut i fra hva jeg har lest – at det er Rilling som er beholdningen her. De andre bidragsyterne er litt kompromiss, det er ikke øverste hylle, der finnes det innspillinger som er bedre. Men med Rilling får man alle kantatene, inkludert de verdslige, og de viktige messene og pasjonene. Med ham får man også mye av orkestermusikken, konsertmusikken. Musikken som trenger en dirigent. Der er Rilling en av de store i tolkningen av Bach.

Med i settet kommer også en booklet på 296 sider med navn på og katalogisering av alle de ulike verkene, detaljinformasjonen. I tillegg har man en CD-rom med utfyllende informasjon, alle tekstene på tysk, fransk, engelsk og spansk, og informasjon om verkene og innspillingene. Man får også kantatene organisert etter søndagen og helligdagen de hører til. Her er alt man kan drømme om for de som liker statistikk og tabeller og orden. Det er helt skikkelig gjort. CD-romen ser veldig fin ut, de har til og med laget lyd når man blar om i det som skal være et digitalt CD-hefte, men det er jo litt teknologi fra 20 år siden i disse nettider. Folk bruker ikke mye tid på CD-rom nå lenger. De bruker nok ikke så mye tid på CD, heller.

Det gjør imidlertid jeg. Og jeg synes dette er et av de beste kjøpene jeg har gjort. Det vil gi meg rik glede i mange, mange år fremover, Bach er en gave som varer og varer og varer.

Bachs fantastiske Goldbergvariasjoner

Det er tradisjon og har vært det i mange år. Hver søndag kveld lager jeg meg en kanne kaffe, setter vestlandslefse i bløt, og finner frem Bachs Goldbergvariasjoner. Det er 30 stykker av dem, de varer noen minutter hver, så sammen med ariaen som er utgangspunktet for variasjonene og som starter og avslutter seansen, blir det 32 spor og en god time. Det er noe av den vakreste og mest avslappende musikken som finnes.

All musikk av Bach er guddommelig. Alle hans verker kan knyttes til historier, at alle er vakre, men akkurat dette er det noe spesielt med. Min inngang til Bach var cello-suitene, det er magisk musikk. Man skulle ikke tro det var mulig å få så mye vakkert og noe så komplisert ut av et instrument med fire strenger, og en bue som kan stryke strengene en og en. Siden har jeg kjøpt det meste, og noen av favorittene har jeg kjøpt dobbelt og mangedobbelt opp.

Den nye måten å høre musikk på med nedlastning og streaming gjør at man får ikke det samme forholdet til platene sine som man gjorde før. Akkurat nå hører jeg Goldberg-variasjonene på Wimp, i en utgave av Andrei Gavrilov. Det er uimotståelig vakkert, selvsagt, men jeg vil aldri få det samme forholdet til denne innspillingen som jeg har til mine egne. Fristelsen vil alltid bli litt for stor til å velge en annen innspilling neste gang.

Jeg har klassikeren, innspillingen som nesten kan kalles den opprinnelige. Det er Glenn Gould, Sony-utgaven fra 1955, i nyutgivelsen på CD, selvsagt. Mine venner ved Grieg-akademiet kunne fortelle meg at Gould behandlet denne musikken polyfont, han var den første som egentlig klarte å spille det som det skulle være. Tidligere pianister har alltid latt den ene hånden dominere, Gould spilte med begge hendene helt ut, slik at de ulike melodiene la seg oppå hverande. Her var det nok noe også om at han spilte variasjonene på et moderne piano, tidligere ble det gjort bare på cembalo, tangentinstrumentet som fantes på Bachs tid og som han skrev verket for. Jeg skal ikke skrive for detaljert fra hukommelsen for år tilbake, kanskje har jeg forandret litt på det de egentlig sa, og musikk er ikke mitt fag, dessverre.

Men jeg er gitt evnen å kunne nyte vakker musikk. Og da er det ikke mange verk som ligger mer parat til nytelse, enn akkurat Goldbergvariasjonene til Bach.

II. Tryllefløyten, av W. A. Mozart

Hermann Hesse skriver i Steppeulven om hovedpersonen Harry Haller, som ikke finner seg til rette i det tyske borgerskap på 1920-tallet. Det er en favorittbok for alle på vei fra lettere litteratur til skikkelig litteratur, Harry Haller er en karakter man har svært lett for å tro man forstår, og svært mange liker å prøve å kjenne seg litt igjen, i hvert fall mens man er mye yngre enn Hesses hovedperson. Hesse sa selv at ingen bok og ingen karakter han har skrevet er så misforstått, som Steppeulven og Harry Haller.

Dette skal imidlertid ikke handle om Hesse og Steppeulven, det skal handle om Mozart og Tryllefløyten. Forbindelseslinjen er at Harry Haller mot slutten av den lille romanen blir invitert inn i ”det magiske teater”, der han får prøve drømmene sine bli virkelighet. Noe Haller forakter mest med det tyske borgerskapet, er det kulturelle forfallet han ser i det, kunsten og kulturen de nyter er på det absolutte lavmål, og når de prøver seg med finere kultur, forstår de ingenting av den. Det er herlig vist i middagsselskapet hos besteborgerne som har en vakker skulptur av Goethe i stuen, nettopp en slik skulptur Goethe selv ville foraktet. I det magiske teater blir imidlertid Haller spurt om hva han egentlig mener om Mozarts tryllefløyte, om ikke dette verket også representerer all den enkelhet og det kulturelle lavmål Haller forakter. Og han må jo motvillig innrømme at operaen gjør nettopp det, handlingen har absolutt null ettertenksomhet med seg, og musikken tilbyr lite annet enn behag ved å lytte til den. Likevel er operaen en av Halles favoritter, et verk som betyr mye for ham, og et verk han er fullt klar over er akkurat så enkelt som de som konfronterer ham med det i det magiske teater vil ha det til. Men Tryllefløyten er og blir tryllefløyten, musikken i den overvinner alt, den er uimotståelig og gjør hele verket om det er aldri så enkelt – helt herlig.

AKT 1

Handlingen begynner ved at en kriger kommer ut på scenen med en drage eller om det er en slange i hælene, dragen eller slangen blir snart drept og har siden ingenting med historien å gjøre. Krigeren viser seg å være Tamino, en prins forvillet inn i fremmed land. Det er ikke han som overvinner dragen, han besvimer i stedet av skrekk, og den som hjelper ham er tre damer. De tre er hjelpere for nattens dronning, og de blir alle sammen forelsket i den vakre prinsen.

Hvor forelsket de enn er, bestemmer de seg likevel for å forlate scenen. Inn kommer i stedet en aldeles utrolig fyr, fuglefangeren Papageno. Det er en av menneskehetens største prestasjoner at Mozart gjennom musikken klarer å gi interessant liv til denne umulige figuren. Blant Papagenos karaktertrekk er at han er en notorisk feiging, en notorisk slappfisk og en notorisk løgner. Han sier det er han som reddet livet til prinsen, og blir for dette øyeblikkelig straffet av de tre damene som nå finner det for godt å vende tilbake igjen og låse munnen på ham, så han ikke får løyet mer på en stund.

Introduksjonen av nye karakterer fortsetter i heseblesende fart. Nå er det datteren til Nattens dronning, som først bare blir vist frem til Tamino på et bilde. Tamino blir likevel øyeblikkelig forelsket, og dedikerer sin evige kjærlighet til prinsessen ene og alene på grunn av bildet. Nattens dronning får dette med seg, og kommer inn på scenen med beskjed om at Tamino kan få gifte seg med datteren hennes, om han bare befrir henne fra den onde Sarastro. Det er klart han vil, og han får av de tre hjelperne til nattens dronning den magiske fløyten til hjelp. Papageno får også være med, han får fjernet låsen for munnen, og utlevert et magisk klokkespill.

Av grunner vi ikke får vite noe om skiller Papageno og Tamino lag for å finne prinsesse Pamina, det er det hun heter, Pamina. Librettoforfatteren har gjort det lett for oss, Tamino skal ha Pamina, og Papageno erklærer allerede nå at han ønsker seg en Papagena. Det er fuglefangeren Papageno som finner Pamina, og hun er selvfølgelig klar til å gjengjelde kjærligheten til Tamino, om hun bare kan finne ham. Papageno har forresten ingen problemer med å befri Pamina, her.

Mens Papageno lykkes i å både finne og befri Pamina, står Tamino plutselig foran tre svært viktige dører, ledet dit av tre gutter som også har dukket opp, og som også straks forsvinner igjen når Tamino står foran de viktige dørene. Gjennom årsak og natur får han ikke komme inn, men døren for visdom er åpen, og i den får han vite at Sarastro ikke er ond allikevel.  

Etter at denne viktige erkjennelsen er oppnådd, er det på tide å finne Papageno og eventuelt Pamina for den noble prins, Tamino. Han gjør det ved å blåse i fløyten, og han får svar fra Papagenos klokkespill. Papageno og Pamina blir henrykt over at Tamino er i live, eller hva de blir henrykt for, og skynder seg for å møte ham. De blir imidlertid straks stoppet av Monostatos og soldatene hans, Monostatos er enda en karakter, det var han som holdt Tamina fanget da Papageno kom og befridde henne. Nå ser det ut til at han skal fange henne på ny, men i en av operahistoriens kostligste scener blir dette full fiasko da Papageno setter i gang klokkespillet sitt. Det er en helt umulig prestasjon av Mozart å lage en melodi som forsvarer det som her skjer.

Sarastro kommer så, og setter i gang en slags rettssak eller hva det skal kalles, for å finne ut hva det er med Pamina. Pamina bekjenner at hun prøver å flykte, fordi Monostatos har prøvd å vinne hennes kjærlighet, noe hun ikke ønsker. Sarastro viser full forståelse for dette, og sier at hun ikke skal måtte gi bort sin kjærlighet mot sin vilje, men at han ikke kan gi henne friheten.

I mens har Monostatos fanget Tamino, og bringer ham inn på scenen, slik at Tamino og Pamina kan se hverandre for første gang. De er imidlertid begge fanger, og blir ført bort hver for seg. Mengden – koret i operaen, de som er til stede ved rettssaken, eller hva det er – spør hva i all verden dette er for noe, og det samme vil nok publikum til operaen spørre seg. Det er ikke lett å få øye på noen tråd i denne handlingen her.

AKT 2

Akt to begynner med at Sarastro sammen med presteskapet sitt bestemmer at Tamino skal få Pamino om han består den store prøven, eller de store prøvene, fortsatt holder vi oss altså godt innenfor den aller enkleste revysjangeren når det gjelder handling. Av en eller annen grunn blir også Papageno med på disse prøvene, og der Tamino erklærer seg villig til å gå gjennom hva som helst for å få sin kjære Pamina, erklærer Papageno at han helst vil stikke av.

Papageno får imidlertid ikke lov til å stikke av, han skal også være med, og han skal få sin Papagena om han lykkes i prøvene. Den første prøven er om de kan tie stille, altså holde munn, mens de blir fristet til å snakke. Papageno snakker som en foss hele tiden, også mens han gjennomgår denne prøven. Tamino må også snakke for å få Papageno til å holde kjeft.

I en mellomscene får vi nå se at Tamina på ny er fanget hos Monostatos, som på ny forsøker å vinne hennes kjærlighet med vold. Taminas mor, Nattens dronning, dukker også opp, og gir Tamina en kniv, slik at hun kan stikke i hjel Sarastro. Det er i denne scenen hun leverer en av de mest kjente ariene i operahistorien, den med ekstremt lyse toner som liksom hikstes ut, den heter Der hölle Rache kocht in meine herze, eller ”Helvetes vrede koker i hjertet mitt”. Tamina vil imidlertid ikke drepe Sarastro, og Monostatos får ikke viljen sin med henne.

Nede i tempelet der Papageno og Tamino gjennomgår prøvene sine, gjelder det fortsatt om å være stille. Papageno har nå helt gitt opp, og snakker som han vil, mens Tamino fast og viljesterkt holder munn, enda når det er Pamina som kaller på ham. Taminos taushet får imidlertid Pamina til å tro at Tamino ikke elsker henne lenger, og hun vil for dette begå selvmord.

De tre guttene som ledet Tamino til de tre viktige dørene – som i likhet med så mye annet nå er helt ute av historien – er de som hindrer Pamina i selvmordet, og i stedet bringer henne til Sarastro, slik at hun kan bli gjenforenet med Tamino. Tamino er nå ferdig med prøvene, han har bestått dem, og Tamino og Pamina kan elske hverandre. Forresten går de sammen gjennom en siste prøve, som den magiske fløyten hjelper dem med.

Papageno har i mellomtiden forsøkt å få seg sin Papagena ved hjelp av det magiske klokkespillet sitt. Og når ikke det lykkes, vil også han ta livet av seg. Scenen ville vært aldeles tåpelig, om det ikke hadde vært for musikken til Mozart som gjør den først særdeles komisk, og siden helt herlig. Det er på ny de tre guttene som dukker opp og hindrer selvmordet. Ved hjelp av det magiske klokkespillet får Papageno ønsket seg konen sin, og han får henne også. Det er Papagena, og han har møtt henne tidligere i forkledning, da han avviste henne fullstendig.

Monostatos og Nattens dronning gjør et siste forsøk på å ødelegge alt sammen, men er sendt av gårde av magiske krefter.

Dermed har alle som skal ha hverandre, fått hverandre, og alt har endt godt og alle kan leve lykkelig. Musikken og operaen ender i triumf.

I. Tryllefløyten, av W. A. Mozart

Jeg har nå satt av tre dager til et av de mest briljante verk i musikkhistorien. Det er også et av de mest briljante verk overhodet, og selv en som aldri vil ta et sterkt ord som ”genial” i bruk, vil kunne gjøre det her. Dette er et genialt verk. Det er et verk som ikke er til å tro, det er magi, akkurat som det ligger i tittelen. Dette er tryllefløyten.

Wolfgang Amadeus Mozart er et av de mest utrolige menneskene som har levd på jorden. Han var et vidunderbarn, som allerede i 12 års alderen var i verdensklasse som komponist, og som utøver. I 18-årsalderen var det ingen som overgikk ham i samtiden, og da var rundt 30 er det knapt noen som har overgått ham overhodet. Han dør slik at jeg kan låne og vri på et  kjent sitat: ”Når Mozart var på min alder, var han dessverre allerede død.”

Mozart produserte stor musikk i absolutt alle former som fantes på hans tid, og han produserte rikelig, slik at han tross sin unge alder har etterlatt oss svært mange verk. Hans 27 pianokonserter går alle glatt inn blant de 50 beste piankonsertene som er laget, kanskje kunne man også si blant de 30, for virkelig å understreke storheten som ligger i dem. Pianokonsertene før Mozart kan i alle fall ikke måle seg (med et mulig og selvsagt unntak for Bach, om man kan kalle noen av konsertene hans pianokonserter), og ettertiden lærte å skrive pianokonserter av Mozart. Ved siden av pianokonsertene laget Mozart også konserter for fiolin og for diverse blåseinstrumenter, alle ledende i sine sjangere.

Kammermusikken til Mozart kjenner jeg ikke så godt. Jeg vet bare at han også her løftet sjangeren til nye høyder, og viste ettertiden hva som var mulig. Han skrev for alle instrumentgrupper og kombinasjoner, jeg kjenner bare verkene for piano og fiolin, og er selvsagt ikke skuffet over dem. Kjennere setter kvartettene til Mozart ennå høyere, noe som fort bare kan skyldes at han skrev dem da han var eldre. Han rakk heldigvis å bli bråmoden, unge Mozart.

Slik kunne vi fortsatt med Mozart fra sjanger til sjanger. Av symfonier laget han 41. De første er barndomsprodukt, men likevel lytteverdige, så har en rekke med symfonier på linje med Haydn, den andre store Wienerklassisisten. Til slutt har Mozart fire symfonier som peker frem mot Beethoven. Det er samme antall som Brahms, og kanskje ikke all verden til prestasjon på det aller høyeste nivået, bortsett fra at Mozart skrev tre av sine største i løpet av en sommer. Det er umulig. Det skal bare ikke la seg gjøre å skrive så kompliserte verk i løpet av så kort tid.

De fleste med helt minimal og moderat kjennskap til Mozart kjenner likevel til hans Requiem, verket som viser at han også innen kirkemusikken hører til enerne. Her får Mozart også vist at ingen følelse er ham ukjent i musikken, han har overhodet ingen problemer med å finne musikalske uttrykk for enhver følelse, enhver ide. Hans Grosse messe er også et fantastisk verk, som plasserer ham i toppen også blant vanlige messer.

Det er ingen andre komponister som kan måle seg med så stor produksjon innenfor så mange sjangre, og med så mange instrumentgrupper. I alt han berørte er han i verdenstoppen, og han berørte alt.

Men hvis man skal være tvunget til å trekke frem en sjanger der Mozarts geni kom best til uttrykk, så må det være opera. Der er det ingen som kommer i nærheten. Operaene som er laget før ham er så godt som glemt, helt overskygget av Mozart, de som er laget siden, er stort sett forsøk på å kopiere Mozart, uten å klare det helt. Wagnerentusiaster vil kanskje være uenige, de er i så fall de eneste berettiget til å være det. Wagner gjorde noe helt annet, og har man den smaken, er det bare Wagner som er Wagner.

For meg er ikke dette noen sammenligning. Mozarts fire store operaer, Cosi fan tutte, Le nozze di figaro, Don Giovanni og Tryllefløyten står alene som de fire beste operaene noensinne laget. Det er ingen som er i nærheten av dem. Hver av dem har også sin umiskjennelige karakter, de er hver sin type opera, der for eksempel alle operaene til Verdi og også alle til Wagner ligner på hverandre. Don Giovanni ligner ikke på Cosi fan tutte, Le nozze di figaro ligner ikke på Tryllefløyten, og ikke ligner heller Cosi fan tutte på Figaros bryllup, eller Don Giovanni på Tryllefløyten. Sant å si ligner ikke Tryllefløyten på noen annen opera, eller noe annet verk i musikkhistorien.

Tryllefløyten er et verk som skiller seg ut fra alt annet. Librettoen, selve historien, er latterlig enkel. Den er full av små selvmotsigelser og rariteter, plutselige og umotiverte skift både i handlingsgang og karakterenes følelsesliv, den står utenfor enhver lov, alt kan skje hele tiden. Det er en slik historie enhver revyskribent kan skrive i en fart. Det er det gode mot det onde i litt skiftende forkledninger, og en magisk fløyte og noen andre små magiske gjenstander som ordner opp i alt.

Det er ikke noen egentlig opera. Det er mer et syngespill. Det er plump, tysk lavkultur. Og så kommer Mozart og setter musikk til, og vi har noe av det høyeste høye i den fineste finkulturen. Gjennom Mozarts musikk må man bare gi seg ende over, alle skiftene i stemning og i handling blir uten problemer fanget opp i musikken, der de er helt legitimert og får lytteren helt med seg. Det er ren og skjær magi, det er tryllefløyten.

I morgen skal jeg gjøre rede for historien.

Bachs juleoratorium

Jeg har tidligere skrevet om rock når jeg har skrevet om musikk her på bloggen. Artistene har vært Bob Dylan, Neil Young og REM, mine favoritter der. Men jeg har gjennom årene fått en like omfattende samling  klassisk musikk. Favorittene er Bach, Beethoven og Mozart, og Johan Sebastian Bach (1685-1750) overgår dem alle. Det er på tide jeg skriver litt om ham også.

Og det gjør jeg i anledning juleoratoriet hans. Jeg har det i tre forskjellige versjoner, av Karl Richter, Jon Eliot Gardiner og Karl Munchinger. Jeg hører det bare i den perioden det skal høres, det vil si, jeg hører det julemåneden desember og frem til hellige tre kongers dag 6. januar. Det er julestemning, og det er med på å gjøre julemåneden litt bedre enn de andre månedene i året.

Selve verket ble skrevet for julefeiringen i Leipzig i 1734. Det er bygget på kantater Bach tidligere hadde skrevet, også verdslige kantater, det er den samme musikken til ny tekst. Jeg ser norsk Wikipedia gjør et stort nummer av å forsvare denne praksisen til Bach, nokså uleksikalsk, mener jeg, all den tid det var sånn man kunne gjøre det den gangen. Vi skal bare være glade for at en av verdenshistoriens mest begavede komponister også var en av de aller mest produktive. I tiden i Leipzig skulle Bach skrive en kantate i uken, hver søndag skulle han ha klart et nytt verk på mellom 15 og 30 minutter, med kor og arier, resitativer, soloinstrumenter og orkester, det skulle være nyskrevet og innøvd. Siste kantatesøndag før jul var første søndag i advent, og etter det, hadde Bach en liten måned på å skrive ferdig hele oratoriet. Ganske forståelig at han brukte tidligere verker og stykker han hadde laget.

Resultatet er uansett et verk som skinner i musikkhistorien. Verket er satt sammen av koraller, kor, arier og resitativer. Det er juleevangeliet med Jesu’ døsel, gjeternes bebudelse og beundring, Jesu’ navngivelse og omskjæring, og de tre vise menns reise og beundring av barnet. Dette er også rekkefølgen av nummerene. Ved å studere sammenhengen mellom tekst og musikk vil man se at dette er inderlig, dypfølt og gjennomtenkt, her er ikke en tone som ikke forsterker teksten den er satt til.

Men det er musikken som er guddommelig, og man trenger ikke skjønne teksten for å få utbytte av den. Jeg blir begeistret bare å tenke på dem, og vil øyeblikkelig fremheve hver og en av dem som dem beste av dem alle. Det hender halve verket blir fremført under konserter (hele oratoriet tar omlag tre timer), og man må da velge ut tre av dem. Det er da en umulig oppgave å velge ut hvilke.

Første del (1. juledag, 25. des)

Dette er signaturen. Jauchzet, frohlocket, auf, preiset die Tage med pauker og trompeter er hva som introduserer delen og verket, og som for mange med meg introduserer julen. Det er også såpass kjent, at mange som ikke aner at de kjenner til Bachs juleoratorium, likevel kjenner til denne. Men den er som vi skal se bare en av mange jubelkor i dette storverket, og her er mye som ikke står tilbake for den storslåtte introduksjonen. Første del har også en nydelig arie med Bereite dich, Zion, mit zärtlichen Trieben.

Andre del (2. juledag, 27. des)

Denne begynner med en simfonietta, det vil si en instrumental. Det handler om gjeterne som får høre om barnet. Min favoritt i denne delen er «Schlafe, mein Liebster, genieße der Ruh'», en ubeskrivelig vakker og inderlig arie, en vuggesang, der fløyte, oboer, kontinuo og strengeinstrumenter legger en bakgrunn så kjær og trygg, og gjeterstemmen som trekker ut «schlaaa…aafe, mein Libster,» så lenge at det sprenger i brystet. Og som alltid med Bach, når han har laget en uimotståelig vakker melodi, så stanser han den ikke, den går og går, og når sangen en gang dør ut så fortsetter instrumentene. Det er så mange vakre øyeblikk i denne arien, dette er sånn det blir når verdenshistoriens største komponist skriver vuggesang for barnet i krybben.

Tredje del (3. juledag, 28. des)

Denne delen åpner og slutter med jubelkoret «Herrscher des Himmels, erhöre das Lallen», med både manns- og kvinnestemmer, trompeter og andre blåsere, slagverk, strenger og kontinuo. Det er noe eget når Bach hyller og priser. Legg for eksempel merke til delen der alle instrumentene faller fra, og koret blir liksom hengende igjen i intet, før alt på ny slår inn med full kraft. Vi har også den nydelige duetten Herr, dein Mitleid, dein Erbarmen, med bass og sopran, ledsaget av to oboer og en kontinuo. Og vi har originalen Schließe, mein Herze, dies selige Wunder, arien Bach spesialskrev for oratoriet. Her er det jomfru Maria mediterer over hva hun har hørt og opplevd, at hun har født en sønn, og at det er jordens frelser. Det er en fiolin som spiller rundt henne, og en kontinuo som holder rytmen. Dette er regnet som den mest dyptfølte og inderlige arien, og slik må det være, for det er også den viktigste. Etter kort tid kommer så jubelkoret Herrscher des Himmels, erhöre das Lallen, på ny, med fornyet kraft. Denne tredje delen er bare helt fantastisk.

Fjerde del (Navnedagen (omskjæring), 1. jan)

Denne delen skiller seg litt ut. Den er skrevet i F-dur, og er dermed den eneste som ikke hører med i harmoniene til tonearten oratoriet er satt i (1,3 og 6 er i D-dur, 2 og 5 er i G og A). F står litt utenfor, litt i kontrast, og det gjør også teksten til denne dagen. Der de fem andre er fødselen til barnet og beundringen fra gjetere, engler og vise menn, så er det her navngivningen av Jesus Kristus og omskjæringen av ham det her handler om. Med i navnsettelsen hører selvsagt også at dette er det hellige barn, lovet av Herren. Denne delen er også den eneste delen som gjør bruk av horn, noe som passer bra, da et signalhorn godt kan varsle om at den hellige sønn er født. Flößt, mein Heiland, flößt dein Namen er arien å legge merke til her. Den er satt sammen av en duett mellom to sopraner, eller rettere sagt, det er en sopran, og et ekko. Instrumenteringen er bare en obo, og en kontinuo. Det er herlig vakkert gjort hvordan ekkoet og oboen gjentar tonegangen til sopranen. Og spørsmålet er for om man nå skal frykte døden, om man nå skal fryde seg, og oboer og sopraner sier så flott og trygt: ja! En annen stor arie fra denne delen er Ich will nur dir zu Ehren leben, og alt avsluttes med korallen Jesus richte mein Beginnen.

Femte del (Første søndag i det nye året)

Denne delen har også et fantastisk startkor Ehre sei dir, Gott, gesungen. Bach var uovertruffen når det gjaldt slike jubelkor, raske rytmer og polyfonisk helhet, det er rett og slett et tilsvar til at stor kunst kan ikke være positiv og livsbejaende. Dette er ren fest. Bassarien Erleucht’ auch meine finstre Sinnen er ledsaget av obo og orgel. Men favoritten er Ach! wann wird die Zeit erscheinen? satt sammen av en tenor, en alt og en tenor, og en fiolin. De synger og spiller alle med hver sin stemme, med en bassgang som går liksom helt av seg selv i bakgrunnen, slik også fiolinen også spiller for seg selv, de har hver sin melodi, og hver melodi er vakker, men samlet blir det overjordisk. Bach var en mester på denne måten å la en fiolin ledsage en arie, fiolinen gjør store løp over tonene i akkorden, kromatisk, er det kanskje det heter, kanskje heter det noe annet. Den er liksom satt i gang, og bare fortsetter og fortsetter.

Sjette del (Hellige trekongers dag)

Og den avsluttes av en ny del i D-dur, det lukker liksom verket. Jeg nevnte det var umulig å avgjøre hvilken del som var den beste. Og her, når trompetene nå kommer på ny i et nytt jubelkor, er det vanskelig å forestille seg at noe skal kunne overvinne dette. Hør bare hvordan trompeten legger seg på toppen av koret, instrumentene og trommene i Herr, wenn die stolzen Feinde schnauben. Dette er jubel og gledens triumf.  Verket slutter naturligvis i samme ekstatiske glede som er holdt gjennom hele. Dette er et gledens budskap fra start til mål, og slett ingen dramatisk tekst. Nun seid ihr wohl gerochen har dirrende trompeter, pauker og kor i de lyseste toner som all den andre d-dursjubelen her. Oratoriet ender i gledens triumf, som den også startet med å varsle.

Juleoratoriet kommer ikke opp mot pasjonene til Bach, og heller ikke til h-moll messen, men utenom Bach selv, er det ingen som kan komme opp mot denne musikken. De som er inne og vet og sette pris på ham er alle enige, det er ingen over og ingen ved siden, og ingen i nærheten. Bach er favoritten. Og juleoratoriet er et guddommelig verk som kan gjøre en hedning religiøs.