Ølberg på siste dag i Rogaland på en stund

I morgen reiser vi for en ferie på mange uker i Kiev. Omstillingen er alltid spesiell, særlig for oss som nesten lever to liv: et på norsk her i Norge, et på russisk der i Kiev.

Vi overnattet vesle Irina og jeg fra fredag til lørdag hos min mor, hennes mor, og det ble som alltid en god og fredelig natt med en lang og god frokost etterpå. Både Irina og jeg fikk sove godt ut. Det samme gjorde konemor Olia, som sov hjemme. Da Ira og jeg endelig skulle reise, sånn litt etter tolv, satte veslejenta kursen strake veien mot nærmeste lekeplass, slik at vi fikk vært der også et par timer.

Deretter var det hjem, og ut igjen, med Olia også med. Etter litt stopp på veien endte vi litt tilfeldig på arrangementet Trolljegeren på Foss Eikeland, der med Sandnes Ullvare. Vi stod på sidelinjen og heiet litt vi også, selv om vi ikke kjente noen som var med. Også lille Irina lærte seg å si «hurra» og «bravo», og klappet i hendene hun også i det de slitne og skitne deltakerne passerte de siste hinderne på vei mot mål. Selv prøvde hun seg på balansering og på klatring. Begge deler gikk riktig så bra, synes jeg som far, men ikke uten uhell og problemer. Under balanseringen ramlet hun over ende, og fikk et stygt og hovent sår under øyet. Under klatringen fant hun aldri ut av klatretauet og sikkerhetsutstyret, og virket atskillig mer engstelig og redd enn hun gjør når hun klatrer fritt, og far eller andre kjente står trygt i nærheten og følger med. Jeg liker godt at hun prøver nye ting, og oppmuntrer til det.

Så var det en rolig kveld med familien Salen, for første gang på lenge, lenge.

I dag spiste vi en lang frokost, riktig lang. For min del ble den avbrutt av en liten hvil, noen minutter på øyet, før den kunne fortsette enda en stund. Det var ikke noe spesielt med den, ikke noe spesielt godt pålegg, ikke noe spesielt godt brød eller rundstykker. Det handlet mer om å få spist opp det vi har av mat som blir dårlig, før vi reiser på ferie. Men den varte altså cirka fra klokken ni, til klokken tolv, eller noe sånt. Mens vi spiste, lot vi bilder fra tidligere ferier til Kiev rulle over den store dataskjermen vår. Det var nok med på å forlenge spisingen.

Deretter var det på tide å komme seg ut. Jeg sendte en melding til familien, hele gjengen, inkludert Tonje i Paris, alle måtte jo få sjansen til å komme seg ut til Ølberg, denne siste dagen vi er i Norge på en stund. Min mor og Tone (og Sara og hunden) valgte å være med. Konemor Olia ville være hjemme og pakke og rydde og styre og ordne, og hvile.

Lille Irina liker seg veldig godt på stranden, og Ølberg, men denne gangen ville hun ikke være på selve stranden og slett ikke ned til vannet, som var kaldt, i følge henne, hun ville til lekeplassen. Der satt hun seg i disså, som vi sier i Rogaland, samme hvilket ord jeg bruker på bokmål, føles det galt, i alle fall ville hun ha «stoje fajt». Det er favoritten om dagen, på alle lekeplasser som tilbyr leken. Vekselsvis går hun til skliå, som vi sier, også her på Ølberg.

Det kunne tegne til å bli en veldig rolig strandtur. Irina var hele tiden i lekeapparatene, eller i sanden like ved siden av. Mor og jeg satt og så på, og spiste maten mor hadde med, hjemmelagde fylte horn med kokos og melis, en slags skolebollehorn, og hjemmelagde kanelruller fylt med kjøttdeig i stedet for kanel, en slags pizzasnurrer. Kaffen var på termos. Irina var ganske rolig og tilbakeholden, det kunne nesten se ut som noe plaget henne, for eksempel såret hun hadde fra i går  under øyet.

Det var hunden som ble utålmodig, og tok oss med videre. Lille Irina ble også med, etter litt overtalelser. Og for første gang siden hun lærte ordentlig å gå, fikk jeg henne med på svaberg-siden, opp til bunkeren, og til å være der. Det var veldig kjekt! Endelig fikk hun utfolde seg som en liten vestlending, som en ekte nordmann ved kysten, opp og ned de skrå og spesielle steinene, formet av hav og vind i tidens løp, veldig karakteristisk, vi som bor her skal selvfølgelig beherske dem. Og vi må lære det i tidlig alder. Endelig fikk jeg Irina opp dit!

Først løp Sara opp de primitivt anlagte trappene. Deretter kom Irina, fulgt og sikret av meg, og så kom hunden i kraftige byks. Deretter var det mor og Tone. Oppe ved bunkeren våknet Irina for alvor til liv. Hun var ikke redd for mørket og betongen, løp inn, og ropte til ekkoet som svarte henne. Deretter var det å stå i døråpningen og peke på båtene, og alt annet hun visste navnet på. Nå var hun i farten.

Så var det opp og ned på steiner, og i tyskergangene og vaktgropen, overalt hvor hun bare kunne komme til. Endelig fikk jeg med Irina hit, så også hun kan sette pris på denne delen av Ølberg, den jeg liker best. Jeg vil jo gjerne ha et klatrebarn, et barn som behersker naturen som vi har den på vestlandet, at barn som beveger seg lett og fritt på svaberg og knauser og småfjell. Hun må vite hvor bratt det må bli før det er vanskelig, forskjellen på glatte og ikke glatte steiner, hvor man kan gå på og hvor man må være forsiktig, hva som går og hva som ikke går. Et godt tegn er det når hun begynte å reise seg opp og balansere på steiner, der jeg syntes det var skummelt.

Nede i viken var det lunt og godt. Selv sjøvannet gikk an å vasse greit i. Og vi fant reker, flyndrer, skjell og kreps. For første gang fikk Irina være med og utforske havbunnen. Den lille pauseturen det hadde begynt med, der vi bare satt stille på lekeplassen, var blitt til en ordentlig tur, med lek og utforsking, akkurat som det skal være!

Til slutt spanderte mor folkelig middagsmat på oss alle, burger, franske og pølser. Den nye ølberg-bua eller hva den skal kalles, er langt fra etter min smak, jeg stoler ikke på at brannen i den gamle var rent og ærlig spill. Noen hadde for stor fordel at den brant opp, så man kunne bygge nytt og finere og mer lønnsomt. Køsystemet har de i alle fall ikke fått til. Mor hadde stått i ti minutter i kø, bare for å høre at den køen hun stod i var for «henting», eller hva det var. Bestillingen var i en annen kø. Frustrerende. Men pølser og pommes frites er moro for barna. De spiller hovedrollen i livene våre.

Turen var ikke slutt før klokken var sju. Hjemme var de å la freden senke seg, og kjenne på den spesielle stemningen, dagen før avreise. Det venter oss en lang og god sommer i Kiev.

 

Tur til Melsvatn med tante Tone og barna

I dag var det fredag, og tid for en litt skikkelig tur. Vi fikk med oss tante Tone og søskenbarna Sara og Andreas, avtalte vi reiser til Melsvatn i morgen formiddag, tar med god mat og kokeapparat, og ser hva det blir til. Det ble en skikkelig Salen-tur, klassisk stil, med timevis i den frie natur, og nye påfunn for hver femtende meter. Ingen var i nærheten av å gå så seint og lenge rundt Melsvatn som vi gjorde. Som om de var av den oppfatningen at turer er noe man må bli ferdig med, vår oppfatning er at tur er noe som må vare.

Lille Irina sov som en heltinne i dag morges. Helt til halv elleve. Det er ikke mange norske toåringer som kan holde det gående i søvn såpass, men så er da også lille Irisjka halvt russisk. Mama Olia tillot at vi fikk slippe ut uten å spise først, kledde bare på henne noen fine og varme klær, og så var sekken pakket og vi av gårde. På veien svippet vi innom baker og kjøpte ferskt brød, og gårdsutsalg for rikelig med tomater og agurk. Selv om vi er på tur, skal det ikke spares på pålegget.

Hos Tone var alle klare da vi kom. Ulikt meg hadde vi til og med sendt tekstmeldinger til hverandre for å være klar samtidig, sånn er det å være voksen barnefar. I bilen min kjørte vi alle sammen, lille Irina var smil som skinte i hele bilen, så glad hun var, i samme bil som tante Tone, Sara og Andreas. Hun visste jo vi skulle på tur, og nå med dem!

En liten forsinkelse fikk vi opp fylkesvei 220 fra Frøyland, Åslandsvegen, der er det veiarbeid, og vi måtte vente et kvarter. Det var ikke bare enkelt, da alle var sultne, og vi gjerne ville frem. Ti over tolv var vi der imidlertid, akkurat som onkel Eivind hadde sagt, det er ti minutter herfra. Og det var det.

Der vi ventet på å få kjøre videre var det ganske varmt. Men ved Melsvatnet, der vi skulle være, var det kaldt. Det blåste ganske guffent, og solen kavet for å få gjort noe ut av seg. Vi var i kjent stil ganske tynt kledd, heller forberedt på at det kunne bli for varmt, enn at det kunne bli kaldt. Det gjorde at vi måtte se oss om etter et sted i le for vinden, stedet jeg hadde tenkt ut på forhånd var ikke ideelt, men vi endte opp det stedet likevel, rett ved den første broen, den store åpne plassen. Der er det best.

Og så var det å fyre opp kokeapparatet, og gjøre klar maten. Vi hadde fem egg til fem stykker, men det endte med at jeg spiste tre og Andreas spiste to. Tone hadde med en hel pakke med bacon. Alt ble lagt på pannen, og spist, stort sett av Sara, så av jeg og lille Irina, og til slutt litt av Andreas. Sara spiste omtrent ikke noe annet enn bacon. Lille Irina prøvespiste litt forskjellig, men endte opp med mest banan, bacon, tomater og peanøtter. Litt antydning til skive var det nå der, og litt musebitt av speilegget. Andreas spiste nok en del brød, Sara ble tvunget til å ta en halv skive, eller så. Mesteparten av brødet spiste jeg. Og alt forsvant. God appetitt!

Jeg spiste også resten av bananene og tomatene til Irina, så det var nesten ikke plass til de to kanelrullene fra Tone.

Kruttsterk kaffe ble også servert, det hører med, og tolvårige Andreas fikk det for seg at han også skulle prøve, nå skulle også han drikke kaffe. Lykke til. Kokekaffe er for viderekomne, særlig når jeg har laget den. Jeg følger min egen oppskrift der det skal være så mye kaffe at det i alle fall ikke er for lite. Og der man skal vente til man ikke holder ut lenger, da er den ferdig. For Andreas ble det nok litt tidlig, og litt sterkt.

Alt ble fyldig dokumentert på film og foto, for slekt og venner.

Andre begivenheter på denne første rasteplassen, som var verdt en hel tur (mange går jo bare bort hit og tilbake, særlig når de spiser så lenge som oss), var klatring opp og ned steiner, hiving av pinner og stein i vann, krype rundt på gresset, rutsje ned steiner, hoppe fra stein til stein, løping, og så hadde Andreas med seg en fotball for triksing og spilling. Hvem vet hvor lenge vi var der?

I alle fall måtte vi videre. Det var ymting om hvor vi skulle hen, jeg visste jo godt vi skulle helt rundt. Hvordan skulle vi vel kunne unngå det, når vi først var begynt? Med Irina på to uten vogn og bæremeis, på egne, små, spreke bein, så går det tid, om det er aldri så mange sauer å løpe til, og det var forresten ikke alltid Irina som forsinket oss mest. Jeg fant for eksempel en morken liten tømmerstokk ved siden av en gjørmebekk. Å kalle den en tømmerstokk er flatterende for den, både mennesker og døde trestubber liker nok å bli kalt for noe bedre enn de er, jeg slengte den i alle fall over gjørmen som en bro.

Til å begynne med var det en spøk, men for Sara på ti var det alvor, hun balanserte over denne broen. Og når Sara hadde gjort det, måtte storebror Andreas også over. Da var det kort vei til at også jeg måtte gjøre det, dritskummelt og tøysete. Knakk stokken, var det dypt vann (så dypt at en skikkelig feit fisk svømte der, inntil Sara forsøkte å fange den med hendene, eller skremme den, eller hva hun nå prøvde på) å falle i med lave turjoggesko. Sekk hadde jeg også. Om stokken ikke knakk, kunne jeg skli på den. Latterlig å gå på den, som jeg gjorde.

Og da måtte jo også lille Irina få være med på moroa, over med henne også, frem og tilbake, fra meg, til Sara. Til sist var det Tone sin tur, hun måtte forbedre meg, som hadde stått litt og nølt først, Tone gikk straks. Fordi hun ble filmet.

Så var det tid for sjokoladepausene til Irina. Vi var nå kommet kanskje 30 meter fra der vi spiste lunsj, som kanskje var 200 meter fra der vi parkerte bilen. Rundt vannet er det fire kilometer. Så det er klart, dette kunne ta tid. Irina sparer ikke på sjokoladepausene, de tar hun på alvor. Jeg løftet henne opp, og da visste hun nok hva som var i lommen.

Oppe på toppen av første lille bakken er laget til en liten rasteplass. Der spiste vi sjokoladen, og vel så det. Det var trening for Irina å klatre på stein, og hoppe ned fra den, en trening hun klarte ganske bra, til stor jubel fra oss, og uten sammenligning mye større jubel fra henne selv. Med tiden vil hun nok lære det ikke sømmer seg å være så uttrykksfylt fornøyd av egne prestasjoner, men nå, i hennes alder, er det – mildt sagt – sjarmerende. Sara viste også sine triks, å stå i bro og stå på hendene.

Storebror Andreas var nok allerede i ferd med å bli litt lei av hele turen, og søsteren og slekten. Han hadde nok litt lyst å reise hjem, men skjulte det godt og var hele tiden en solid deltaker på turen. Nå ville han imidlertid ha en pause, og la seg på en stein med fotballen som pute. Det ville lille Irina og lillesøster Sara hjelpe ham med, og kløv opp på steinen de også, til store smil fra dem, og kanskje et litt mer oppgitt smil fra Andreas. For å gjøre hvilen mer komfortabel eller for at Andreas skulle forstå hva dette dreide seg om, dyttet Irina ned hele fotballen, så slapp Andreas å ha noe å hvile hodet på.

Neste post på programmet var å gå ut på noen steiner som lå uti vannet. De ble bare for fristende. Jeg gikk først, og hele gjengen kom etter. Jeg benyttet anledningen til å få vasket den ene skoen litt, i tilfelle den var skitten. Jeg fikk det til å se ut som jeg gled, sånn at det ble litt mer diskret. På den andre siden var en liten grøft å hoppe over, som vi gjorde. Sara først, så Andreas, så jeg med Irina og sekken, og så var det å slenge Irina frem og tilbake her også. Det er godt hun får øvd seg.

Deretter var det å kaste stein i vannet. Her var Tone så håpløs at jeg tror jeg dropper henne i denne delen av posten, hun klarte ikke å få en eneste stein i noen som helst størrelse uti vannet, så for henne var det å kaste stein på trær og i terrenget, helt håpløst. Sara, Andreas og jeg kastet imidlertid stein i vannet. Irina kastet også, hun er rask til å skjønne hva det går i. Men det virket som hun tok etter Tone, for fikk ikke steinene bort til vannet hun heller.

Og så ble det kult. Jeg er som min avdøde far var veldig glad i små bekker som klukker ut i en liten kulp, og hvis det er litt rør og bro og greier i tillegg, så er det allerede veldig mye å gjøre. Jeg tenkte nå helst på kulpen og bekken og det bittelille fossefallet, det rant så skjønt, men Tone og barna hennes gikk heller til angrep på rørene. Det var en god idé å rope gjennom. Så fikk Sara den helt enestående ideen å krype gjennom. Det tror jeg ikke det er mange som har gjort, for disse rørene er lange og smale. Er du 15 år, er det for sent. Er du ennå ikke 7-8, er det for tidlig. Disse rørene er ikke fristende. Men lille Sara smatt sannelig i gjennom. Hun er som skapt for dette, slank og tynn, veldig bevegelig, og helt uten frykt i sånne spørsmål.

Andreas er allerede for stor, det går bare om man er liten. Så han sendte ballen igjennom. Det vil si, han sendte ballen helt til den krasjet i en stein midt inni. Veldig morsomt. Så var det et slit å få ballen ut igjen. Sara hadde ikke akkurat så lyst å krype inn en gang til, bare for å hjelpe storebroren. Med flere steiner, litt pinner og kreativitet, gikk det. Lille Irina syntes også disse rørene var kjempegøy, og ropte i vei hun også, og kastet rikelig med stein inn der, etter ballen var ute, slik de større barna hadde gjort. Hun er rask å skjønne hva det går i.

Litt lenger borte er det mer sau. Og så er det en grind. Og så dukket det opp et gammelt naust, der det gikk an å klatre opp på taket. Dette er sånn man knapt skulle skrive på offentlige blogger, men jeg vil jo også være redelig og etterrettelig, de krøp oppå der hele gjengen. Sara først, så sendte jeg Ira etter, og så kom Andreas seg opp så vidt han også. Tante Tone orket ikke se på, heldigvis, for hadde hun vært der hadde de neppe fått lov til all turningen de drev med. Det var jo et spesielt syn, høyt oppe på taket, godt to meter ned til vannet, og Sara oppe på hendene, og Irina tuslende rundt og turne hun også. Mange gode bilder ble det. Vi benekter alt, skulle det bli noen problemer.

Inne i naustet gikk det også an å finne på gøy. Lille Irina hadde en 20 cm bred kant å gå på. Jeg er kald i blodet, og lar henne gå. Hun pleier jo ikke falle uti, hun har lært seg ganske bra respekt for vann. Hun vet hva det går i, hold deg unna, ikke fall. Hun gikk forsiktig, men skummelt var det, mer for meg, enn for henne, vil jeg tro. Sara kravlet over på den andre siden, der det ikke var noen kant, men der det gikk an å henge i takplanker og rekkverk, og komme seg over som en apekatt langs veggen. Alt ble dokumentert av meg, på en ganske bra film. Få mødre ville være villig til å lage en slik film. Det er det man har fedre, å la barna utvide grensene sine, ikke bare utfordre dem.

Nå var storebror Andreas mektig lei, nå snakket han om hvor langt det var igjen, men Sara hadde mer på programmet. Irina også. Vi også. Et enormt, gammelt bjørketre står i den søndre enden av vannet. Det skulle Sara opp i. Etter å kommet seg opp den første, vanskelige, så var det ganske lett å klatre rundt omkring. Hun klatrer mye, mye høyere enn mor Tone setter pris på, akkurat litt høyere enn det er forsvarlig, og så langt ut på tykke greiner lenger nede at folk som går rundt vannet, stopper opp. Lille Irina klatrer ikke, hun hiver pinner og stein i vannet, og leker i strandkanten. Hun har det kjempefint, og hyler av fortvilelse i det vi må gå, akkurat i det hun har funnet en ekstra kjekk pinne å røre i vannet med. Nå begynner hun kanskje å bli trøtt.

Det tenkte jeg da. Nå vet jeg hun ikke sovnet før klokken var nærmere elleve i kveld. Så om hun var trøtt, har hun god stayerevne. Som sin far. Slik vil vi ha det.

Den korte langsiden av vannet gikk raskere. Der stoppet vi nesten ikke på badeplassen en gang, kanskje fordi flere av oss hadde behov for toalettbesøk på toalettene som er der. I skogen som her begynner, ville Sara se hva «Klubben» er for noe, det står på et skilt, og hun forsvant inn stien. Da blir det grining fra Irina, ‘ara, roper hun, med skarre-r, og løper etter. De fant hverandre, og tok en snarvei gjennom skogen, mens Tone og Andreas driblet på stien.

Litt bortenfor her er det en hinderløype, som både Sara og Andreas passerte i begge retninger. Jeg fikk også trent litt, men i respekt for selskapet som ville hjem, ikke så meget. Irina, derimot, tumlet frem og tilbake i hinderne, med god hjelp av Tante Tone.

Nå gikk det ganske fort. Irina gikk ikke så mye selv, men fløy mellom hendene på Tone og meg, eller satt på skuldrene til noen, eller balet med Andreas og fotballen. Ved en av broene var det øving og gjennomgang av bukkene bruse, og hvem det nå er som tramper på broen, uten at jeg er overbevist om at Irina skjønner poenget.

Siste biten er sjarmøretappen. Det er ingen grunn til at Tone skal gjøre noe feil her, men hun spilte fotball med Andreas, og sannelig greide hun å falle for andre gang på denne turen. Første gang fikk hun hull i buksen, veldig pinlig for oss andre, hun skulle liksom føre ballen bortover, og så greide hun det bare ikke i det litt ujevne terrenget og grøften ved siden av, der lå hun med hull i buksen som varig minne om hva som var skjedd.

Vi andre har bilder og hukommelse til minnebruk. Det var en begivenhetsrik tur, som vil bli husket. Nå er den også grundig og etterrettelig dokumentert her på bloggen. Ingenting er tatt fra, eller lagt til (i hvert fall ikke lagt til, en god del er tatt fra, det skal sies). Klokken var sikkert fem, eller hva den var. Seks var den, da vi kjørte, og enda litt tid tok det før vi var hjemme.

Snu (med tung sekk i fjellveggen)

Jeg forsøker meg med en ny type post, og en ny kategori. Det er «korte poster», om noe som skjedde eller opptok meg dagen innlegget blir postet, noe som karakteriserer dagen, men som jeg gjerne ikke hadde tid å skrive om før senere. Dette innlegget, for eksempel, er skrevet tirsdag 27. september, da jeg er trygt hemme igjen, og ikke engang har fått skrevet ferdig posten om turen det jeg nå skal skrive om skjedde.

Vi var utenfor turstien i Stølsheimen nær Modalen. Vi hadde gått opp feil pass, dette ville bare føre oss ned igjen, på andre siden, ned mot ingenting. Terrenget vi ville gå i lå mot høyere, over en fjelltopp som vi ikke så enden på, men som ikke virket umulig. Alternativet var å gå over denne toppen, eller å gå helt ned igjen passet vi var gått opp, for eventuelt å finne det riktige passet der turstien gikk. Instinktet er hele tiden å gå på, ikke snu gå tilbake, ikke tape høyde. Det var ingen seriøs diskusjon, ingen tanker, vi skulle bare gå over den lille, ekstra høyden, over toppen.

Der vi gikk opp så det lett og greit ut. Det var gresstuster, og det var som å gå i oppoverbakke, bare at vi måtte bruke armer og bein. Praten gikk som vanlig, om andre ting. Sekkene var blytunge, morgenen, første hele dag av turen. Vi hadde praktisk talt alle måltidene igjen oppi der. Og jeg, som forholdsvis nybakt barnefar, hadde ingen fersk trening i å gå i krevende terreng. Jeg hadde ikke vært på ordentlig fjelltur siden min venn og jeg gikk i 2013, en ganske snill tur, var det. Jeg tenkte det skulle være slutt på tiden jeg klatret meg fast, som jeg gjorde en del i yngre dager.

Min kamerat kom litt foran, og fant et sted han ikke kom opp, så han måtte gå litt videre. Jeg valgte å komme meg oppover litt tidligere, og kom på en annen hylle enn ham. Jeg beveget meg på alle fire, tyngdekraften inn mot veggen. Men falt jeg, og begynte å trille, var det mange meter nedover.

Jeg kom meg til en gresstust hvorfra jeg måtte gjøre en ordentlig klatreoperasjon for å komme videre. Vanskelig var det ikke, litt koordinering av armer og bein, holde med hendene, satse med føttene, kneet opp, og så kravle på plass med resten også. Uten sekk ville det ganske sikkert gå ganske fint, med sekk også. Deretter var det å gå langs en skrå steinhelle, skrå vegg av stein, bort dit min venn satt og ventet. Etter det var det videre oppover, vi så ennå ikke toppen. Fra hvor min venn satt, så han ingen store vanskeligheter, men heller ikke altså noe trygt sted å være.

Og jeg tenkte på alt jeg nå har å miste. På min skjønne datter Irina, min kjære kone. De betyr så altfor mye for meg, og livet mitt er altfor godt å leve. Jeg kan ikke tulle det bort. Faller jeg nå, er det altfor dumt.

Så jeg ville ikke gå dit opp med sekk på. Jeg tok den av, noe som var svært dumt, for det var vanskelig å legge den noe sted den ikke ville skli ned. Og da jeg skulle ta den på igjen, var det forferdelig tungvint og vanskelig, tung som den var, og bratt som jeg stod. Jeg hadde en idé om at min venn, som er en bedre og dristigere klatrer, kunne komme og hente den, og ta den med. Uten sekk kunne jeg jo klare det.

Men jeg ville ikke ta sjansen. Jeg ville velge den feige og sikre løsningen, gå ned igjen, helt ned, finne et sted det var trygt. Jeg har for mye å miste. Jeg sa det til min kamerat, – jeg vil ikke gå opp dit, det vil jeg ikke, jeg gjør ikke det.

Kanskje var det vanskeligeligere å få på seg sekken der jeg stod, enn å komme seg opp på den lille hyllen jeg måtte. Vått var det også, lite grann, små bekker rant, antagelig fra regnet natten før. Jeg kavet på meg sekken, fordi jeg måtte.

Ned igjen gikk det på alle fire, tyngdekraften inn i fjellveggen. Det føles sikkert mer skummelt enn det er. Man faller ikke nedover uten at det skjer noe helt feil og spesielt, man må nesten gå inn for det, tyngdekraften er inn i fjellet. Instinktet om at det er farlig slår inn mye før det virkelig er det.

Jeg tok ingen sjanser. Jeg gikk ned. Min venn også. Vi måtte helt ned passet, ned nesten dit vi startet, ned til samme høyde, før vi kunne finne riktig eller nesten riktig pass, og heller gå opp det.

 

 

Grilltur til Hellestø

Da jeg var liten reiste vi hver påske til Hellestø for å grille pølser. En gang stoppet vi med det, og begynte i stedet å gå i skogen for å grille, første gang til Brekko, siden hver påske til en bestemt kulp i nærheten av Foss Eikeland. Denne kulpen i Figgjoelven er grei å nå til, både for de uten barnevogn som vil gå et stykke, de kan reise rundt Bråstein og gå gjennom det vi kaller hundeskogen, de med barnevogn kan spasere noen få meter fra en parkeringsplass på andre siden av elven. Jeg har alltid savnet strandgrillingen, og i dag ble den gjennomført, riktignok en stund etter påske, men ellers med de fleste tradisjoner ivaretatt.

Daniel viser hvor det er vanskeligst å gå ned.

Man blir eldre i kropp og ikke i sinn, det er en kjent sak. Jeg har det alltid for meg at det er jeg som skal spille hovedrollen, og klatre rundt på knauser og hauger, sprelle i sanden og leke alle mulige slags leker, nå er det mine små nevøer og nieser som gjør disse tingene best. Jeg viste meg imidlertid som sønn av min far, og startet friskt ut i kortbukse og t-skjorte, barbeint, og var ikke i nærheten av å endre antrekket til noe varmere enn vårdag som første mai, tvert i mot. Heldigvis har jeg også påvirkningskraft, med Daniel på 7 og Sofie på 5 snart etter i barbeint og underbukse. Sånn går det når foreldrene – Trude og Lars – ikke tar med korrekt strandantrekk kalenderdag mai. 

Det skal tidlig krøkes...

Den gamle parkeringsplassen vi pleide å bruke gjelder ikke lenger. Tidligere kunne vi parkere like oppenfor knausen vi pleier å være, nå må vi parkere på hovedparkeringsplassen, og gå bort. Allerede der er det mye som skjer. Det er en liten slags elv å krysse, rennende vann er riktigere å si, men det er fullt mulig å gjøre det dramatisk, om man bare blir ivrig nok, som man selvsagt blir. Deretter er det en liten knaus man må over eller rundt, selvsagt over, og gjerne dramatisk. Noen var klar til å grille allerede her, noe som selvsagt ville vært gøy, men det er åpenbart bedre ved det større området vi pleier å være. Så vi gikk bort dit.

Her er vi samlet på plassen som nå skal bli vår.

Og Andreas fant på veien et tau, og jeg fant øyeblikkelig en fjær, slik at det ble fullt mulig å fiske i bølgene. Endelig ville det bli agn for fisker som liker fugler, og trives helt  inne på de aller grunneste grunner, for tauet var bare halvannen meter, dessuten blåste det frisk motvind. Så de friske fiskekast endte bestandig på land, gjerne lenger bak tapre Andreas, som ikke et øyeblikk vurderte å forkaste fiskeprosjektet på grunn av denne ubetydelige motstand. Han viste faktisk tegn på ingeniørsinn, da han i det en bølge trakk seg tilbake, løp frem og stakk fjæren i sanden, der den snart etter fikk en ny bølge skylt over seg. Siden viste Andreas tegn på sivilingeniørsinn, og ville ha meg uti med fjæren, siden jeg nå en gang var barbeint, og i kortbukse. Med det ville vi få fjæren lenger ut, og enklere for ham, og farligere for fisken. Etter kort tid ble det også napp, eller forresten tror jeg ikke Andreas har lært det ordet ennå, han brukte det i alle fall ikke, men sa bare ganske enkelt at han nå hadde fisk. Og fisken var fjæren som helt uventet hadde gått veien fra agn til fisk.

Sara holder overblikket.

Første ekspedisjon var med Tonje, Daniel, Sofie og jeg, de fleste korrekt antrukket, og det gjaldt om å komme forbi en liten sjøstrekning og over på en liten sandstrand bortenfor en liten holme. Her benyttet vi også anledingen til på en trygg måte å begynne å lære Daniel og Sofie hvordan det går når steinene er våte og sleipe, de datt begge to, men ikke særlig langt. Ellers forsøkte jeg også  å få med meg Andreas, men han likte ikke vannutfordringen, og i mellomtiden hadde Daniel og Sofie og for så vidt Tonje klatret over hele holmen og ned igjen på andre siden. Det var ekspedisjon 1.

Andreas og Sara  til Tone og Torben var med på den neste ekspedisjonen opp den veldig fine fjellknausen i nordenden av Hellestøstranden. De to utmerker seg allerede som fremragende klatrere, og fyker opp hvor det måtte være, særlig Andreas viser en fin, intuitiv forståelse av hva det gjelder om, ved å alltid å velge veien som er brattest, der det er flere å velge mellom. Sara på 3 og snart et halvt blir rasende når vi forsøker å hjelpe henne, så det har vi helt sluttet på. Dessuten virker det bare forstyrrende, de beveger seg stødig og sikkert som gikk de opp og ned en vanlig trapp. På toppen var en stein det gikk an å gjemme seg under, slik at vi kunne leke gjemmeleken, så lenge vi passet på  å ikke lete under steinen før akkurat det rette øyeblikket. Her også viste Andreas og Sara fabelaktige evner til å klatre opp og ned og rundt steinen, som egentlig ikke skulle være så enkel, for små barn, to ganger høyere enn den, som den var, og med et lite juv de måtte trå over i tillegg.

 

Tone griller pølse eller noe sånt.

 

Så var det utålmodig pølsemiddag. Vi begynte for tidlig, og fikk pølser som var svarte av sot, og nokså lunkne, på bålet der flammene fortsatt stod på den knusktørre veden vi hadde med hjemmefra. Men maten skulle ikke spille hovedrollen denne gangen. Et sikkert tegn på at jeg er blitt voksen, at det nå er jeg som er den som bare skal spise ferdig, og som trenger en kopp kaffe.

Tone og særlig Andreas griller pølse.

Neste post på programmet var litt sjonglering med boggia-kuler. Tonje og jeg skulle sjonglere med tre, og kaste den ene til hverandre nå og da. De gangene vi mislyktes, og det var så ofte at det gir liten mening å snakke om de andre gangene, var Daniel og Andreas snare med å hente ballen til oss, og kaste den tilbake, slik at vi fikk tatt den i mot, og begynt på nytt. Noen ganger var \»tatt den i mot\» å overdrive, særlig når Andreas kastet, han er jo sjarmerende ofte med i en lek som foregår alene i hans eget hode, og her gikk den ut på å kaste ballen av full kraft i en eller annen retning, og etterpå le høyt. 

Andreas i gang med en av de mange lekene bare han vet om.

Så ble vi delt opp i naturlige grupper, de oppsto av seg selv, noen gjorde det ene, noen det andre. Sara klatret opp de høyeste punktene på den lille slags holmen, som ligger delvis på stranden, delvis i sjøen, og ropte ned at hun aldri til å komme ned igjen, og at vi alle og særlig jeg like godt kunne gi opp å komme og hente henne. Jeg ropte tilbake. Daniel, Tone og Torben spilte Boggia, Tone og Torben med jernkuler, Daniel med kuler av plast, uten at jeg vet hva det hadde å si for resultatet, eller hva resultatet ble. Sofie hadde forlengst inntatt rollen som prinsesse i prinsessestolen, godt kledd, og bare ropende ut kommandoer om et og annet å spise eller drikke. Andreas var delvis med i jakten på Sara, eller i flukten fra meg, som vanlig vilt deltakende i sin egen lek. Og Trude ble på et tidspunkt funnet godt kledd i anorakk og turbukse, sittende på en stol, og som en god mor med full kontroll over alle tingene vi hadde spredd ut over plassen vår, lykkelig iakttagende hvordan storfamilien koser seg.

Daniel og Lars spiller boggia.

På dette tidspunktet var storesøster Tonje i ferd med å skifte over til et mer bekvemt badeantrekk, er det sol og vann, så er det sol og vann, og til en ordentlig påsketur hører litt bading, i hvert fall når den kommer så unormalt og umulig sent som i år. Første mai er ingen dato for oss, og Tonje hadde sikkert badet lenger, om det ikke hadde kommet tre hester med ryttere for å ta seg et bad, eller hva det nå var de skulle ta seg. Jeg mener det er enhver nordmanns plikt å aldri se noen bade, uten å bade selv, når den eneste mulige unnskyldningen er at vannet er kaldt, vannet er aldri kaldt når noen bader i det, og selv om det skulle være kaldt, som det riktignok av og til er, så holder aldri det som noen unnskyldning.

 

Tonje gjør kardinalfeilen, og får det til å se kaldt ut.

Hester holder imidlertid som en unnskyldning, i alle fall for en utsettelse, særlig når de driter. Det var bare en liten bukt vi brukte, og tre hester gjør mye av seg (og mye fra seg), men alt skal en gang ta slutt, også hestebadingen, så da var det min tur. Vannet var slett ikke kaldt, jeg kan friste alle Rogalendinger med vanntemperaturer helt opp mot 15 grader, tatt helt på feelingen, uten ethvert hjelpemiddel. Det største problemet var at det var så grunt, og at man på Hellestø skal være litt forsiktig med å gå ut dit det ikke er grunt lenger, da det er sterke strømmer her, og de kan være farlige. Men det lar seg i alle fall gjøre å rulle og flyte litt. Tre runder bading gjorde jeg.

Sånn skal det se ut, fornøyelig og godt.

Dermed var det ikke mye som gjenstod, man pakket seg hjemover, skiftet litt, de som hadde badet, lot være å bade, de som ikke hadde gjort det. Turen var overstått, alt var gjennomført, og alle var glade. Det var godt vi fikk gjort en slik påsketur, selv om den ikke akkurat ble i påsken.

Oversiktsbilde - slik har vi det