Religion og klima

Det er jo fristende å dra noen sammenligninger, selv om jeg ikke vil plassere meg i gruppe med dem som mener global oppvarming er et problem. Jeg vil bare diskutere hva som kan være løsningen på problemet, og hva jeg tror i alle fall ikke kan være noen løsning.

Jeg tror at slik vi nå oppfører oss, så vil det lede til den samme temperaturøkningen vi uansett ville fått, men vi vil få mange forbannede og frustrerte og fortvilte folk på kjøpet. Forbannet fordi de føler seg urettferdig behandlet, frustrerte fordi de ikke klarer å gjøre noe med egen situasjon og med utviklingen, og fortvilte fordi de rett og slett vil ende opp i en fortvilet situasjon. Status så langt, er at forskjellen mellom rik og fattig øker, og at utslippsmengden går opp, ikke ned.

Sånn var det ikke det skulle være. Verst går det ut over nedre middelklasse, som rammes hardt av at alt effektiviseres, sånn at de om de får beholde jobben, må arbeide mer for samme lønn. I Norge er de også rammet av spesielle avgiftsystem, som bombenger og grønne sertfikat. Det er fordelt flatt over alle som bruker strøm, eller kjører bil gjennom en bomring, men det merkes kun hos de som har litt lite fra før. Det er også denne gruppen som har lavest utdanning, så de vil være veldig mottagelige for argument som at global oppvarming er en bløff, og at de økonomiske problemene skyldes innvandring. Når de i tillegg blir moralsk fordømt av en bedrevitende elite, er det klart veien blir farlig kort til de politiske ytterkantene.

Dette innlegget skulle ikke handle om politikk, men om religion. Vi lever i den mest sekulære tidsalder verden har sett, og ingen er mer sekulære enn oss, i det nordvestlige Europa. Ingen steder er det så håpløst å komme med et argument, om at noe står i en religiøs bok, og derfor er det noe vi må gjøre. Det gjelder uansett spørsmål, uansett tro. Selv religiøse mennesker vet bedre enn å argumentere ut i fra sitt religiøse ståsted. Skal de vinne frem, må de bruke rasjonelle argumenter, og eventuelt appellere til en allmenngyldig – ikke religiøs – moral.

Likevel er det trekk i samfunnet vårt som til forveksling ligner sånn som trossamfunnene har fungeter opp gjennom tidene. Jeg kjenner best kristendommen, og aller best tidlig kristendom, siden det nå en gang er hovedfaget mitt. Slående i den tidlige kristendommen, som i flere religioner, i ulike kulturer og til ulike tider, er forstillingen om at verden skal gå under, og at det er vår skyld. Det gamle testamentet er fullt av slike spådommer, som alle blir oppfylt. Jødene blir straffet, fordi de synder, og de fortjener bare straffen sin, når de ikke kan leve etter reglene religionen krever.

I den tidlige kristendommen var forestillingen om verdens undergang mer konkret. Det var ikke bare et samfunn, og et folk, det var hele verden, dommedag. Tidsperspektivet er også interessant. Undergangen skulle komme om kort tid, én til halvannen generasjon ned i tid, og det var så sterkt, at det var ikke verdt å gjøre så mye annet, enn å forberede seg på denne undergangen. Mennesket kunne ikke redde verden ved å la være å synde på denne tiden, og i denne troen, men de kunne redde seg selv og sine nærmeste med å følge Herrens bud, og å spre budskapet.

Det var ikke noe rasjonelt, ikke dypest sett, siden begrunnelsen lå i profetier og religiøse skrifter. Men når nå en gang troen var som den var, så var det veldig rasjonelt å følge den. Alternativet var frelse eller fortapelse. Da er det uhyre viktig å velge frelsen. Og det er ikke nok at bare du gjør det, du må få alle andre til å gjøre det også. De som lever annerledes, om det så er at de bare tolker de religiøse tekstene på en annen måte, de svekker disiplinen, og kan føre til at hele samfunnet forledes utfor stupet.

I disse gamle, religiøse samfunnene var fordømmelsen av de som falt utenom svært, svært hard, og det var de i godt og vel tusen år oppover historien. Var du en frafallen, var du en trussel, og måtte elimineres. Det skjedde gjerne under grusom tortur, sånn at du selv skulle lære, og sånn at andre ikke skulle komme på samme ideer som deg. Mest kjent er nok den spanske inkvisisjonen, men eksemplene er legio. Og ikke bare i kristendommen, om man skulle tro det.

Global oppvarming er en vitenskaplig teori.  Kristendommens dommedag er en religiøs tro. Utenom det, er det noen forbløffende likheter. Også innen diskusjonen om global oppvarming er det mange som snakker om verdens undergang. Også der er det vår skyld, menneskets skyld, deg og meg, og vi må endre våre handlinger, for å redde  verden. Videre er tidsperspektivet det samme, verden er i ferd med å gå under nå, sannsynligvis er det allerede for sent, og det er ikke sikkert neste generasjon vil vokse opp, og leve vanlige liv. Jeg er ikke så sikker på om forskjellen er så enorm, om du gjør det av religiøs, eller vitenskaplig overbevisning. Uansett er det et budskap som du ikke forstår så mye av, men som du velger å tro på, fordi du stoler på dem som kommer med det. Prestene den gang, forskerne nå.

Her er det viktig å presisere at jeg også står på forskningens side. Poenget er at klimaforskningen er uhyre komplisert, det er svært, svært mange faktorer som spiller inn, og det er selv for mennesker som vier hele sitt liv til dette, ikke mulig å ha den hele oversikten. Og selv om man må regne med at forskerne forstår sin egen forskning, er det ikke å vente at de som lener seg til denne forskningen og frykter verdens undergang, at de har forstått så godt hvorfor teorien er som den er. Min teori, min hypotese, er at oppslutningen om dagens forskning, har mange fellestrekk med oppslutningen om datidens religion, og religiøse teorier. Det er de samme mekanismene som virker.

Jeg vet ikke om jeg har rett. Det er en teori, og en hypotese, og som alle teorier, kan den angripes og kritiseres. Teorien min understøttes av hvordan datidens religiøse og nåtidens vitenskaps-troende angriper problemet. Man skal ofre noe, og det skal gjøre vondt. Uttallige religioner har ofret kuer og geiter og annet kjøtt, det mest verdifulle samfunnet hadde. Nå er kjøtt industrivare, og en okse fra eller til ville ikke utgjort noen forskjell i det hele tatt, ingen merker det gigantiske matsvinnet vi står for, det er blitt en del av tingenes orden. Men om vi, personlig, slutter å spise kjøtt. Så vil jo det være et offer.

Likeledes er det et offer å slutte å reise. Slutte å bruke unødig luksus. Slutte å gjøre det som er gøy. Vie sitt liv til saken, for hvis verden går under, så vil man jo ikke kunne gjøre det som er gøy, uansett. Er det ikke det kirken og kristendommen er blitt kritisert for opp gjennom århundrende, da, å nekte folk å gjennomføre livets gleder? Ofte i en påfallende dobbeltmoral, der de selv forsyner seg rikelig, i alt hva de synes andre må unngå? Det finnes og fantes også oppriktig troende, også i kristentroen og den nye klimatroen, som virkelig forsøker å unngå alt det syndige, og kvitterer med dårlig samvittighet og botsgang, når de ikke klarer å holde seg. Begrunnelsen for at de gjør som de gjør, er forskjellig, men de menneskelige mekanismene som virker, er de samme.

Jeg vet ikke om jeg har rett i dette her. Men om jeg har rett i hva jeg tror om global oppvarming, så vil det ikke hjelpe noen ting om vi gjør oss selv vondt. Noen mennesker kan finne en merkelig glede i sin egen lidelse, de kan få det bedre av å klare å forsake noe de egentlig har lyst på. Kanskje er det noe i å ofre seg for fellesskapet, som ligger bak? Ikke vet jeg. Men global oppvarming er vitenskaplig basert. Den menneskeskapte delen av temperaturøkningen skyldes utslipp av klimagasser. Skal vi redusere den menneskelige påvirkningen, må de menneskelige utslippene gå ned. Og det må være noe som monner, ikke noe som gjør vondt.

Vi i sekulære Norge er landet med pietismen og den aller mest møysomme protestantismen. Kanskje er vi derfor også mottagelige  for klimapietismen? Ingen andre land er i all fall i nærheten av å gjøre så drastiske tiltak som vi gjør, så dyrt, og så vondt, og med så liten virkning. Men å påpeke dette skal du være ytterst forsiktig med. Du vil bli angrepet av menigheten for dine kjetterske tanker. Og det er jo også forståelig, for om du virkelig tror at det er dette som skal til for å redde verden, så er det uhyre viktig at alle slutter opp om det, og ingen svekker disiplinen.

For de gamle religiøse som fastet og led og unngikk jordelivets gleder, regner de fleste i dag med at det ikke hjalp noen verdens ting, på noe som helst. Om det også er slik med ofrene på klimaets alter, kan det jo hende at det er en ide å slutte med dem. For i den grad den globale oppvarming og alt som følger med den, er en reell trussel, så er det også nødvendig med reelle løsninger. Ikke bare løsninger som gjør vondt, og føles som et skikkelig, skikkelig stort offer.

Solhjell og vandalene på Fosen

Av alle skandaleanlegg for vindkraft i Norge er kanskje Fosen i Trøndelag det aller, aller største. Men konkurransen er beinhard, her er det mye sykt, og nå skal de ansvarlige få kjørt seg. I dette innlegget er det hanskene av.

En av dem som frivillig stakk hodet frem, i en Facebook-post, er Bård Vegar Solhjell. Det er den tidligere SV-politikeren, som nå er leder av WWF, Verdens Naturfond. Mange har tatt seg tiden og bryet med å gå inn på nettsidene til WWF, og se på hva de selv sier om å ta vare på dyr og miljø. Jeg nøyer meg med å nevne WWFs sponsor, Statkraft. Temmelig nøyaktig akkurat det samme selskapet som bygger ut hele anlegget.

I Norsk skole lærer alle barn nå hva etos er for noe. Bård Vegar Solhjell demonstrer godt med sitt innlegg på Facebook et takras av etos. Han får også høre det, i 269 kommentarer, i skrivende stund. I begynnelsen forsøker han å svare litt, men han skjønner snart her er det bare å trekke seg ut, og holde kjeft.

Jeg skal skrive mer om Fosen Vindkraftanlegg senere. Her vil jeg bare nevne kjapt: FN har grepet inn med tanke på urfolks rettigheter, dette er reindriftsområde for samene, et urfolk som i henhold til internasjonale konvesjoner Norge har sluttet opp om, har krav på spesiell beskyttelse. Det er også hekkeområde for flere fredete fugler, derbilant Hubroen. Hubroen står på rødlisten over arter som kan ha en risiko for å dø ut fra Norge. Også her har Norge internasjonale forpliktelser om å bevare utrydningstruede arter. Man skulle kanskje tro at Verdens naturfond også var interessert i det, men neida, ikke når totalfredede dyr og urfolks rettigheter kommer i konflikten med vindindustrien.

Solhjell skal i alle fall ha for at han har dumhetens nådegave til selv å ha spasere inn i gapestokken. I innlegget på Facebook, han selv har valgt å legge ut, har han også postet noen bilder av seg selv foran turbinene. Det man kaller selfie, eller bomskudd. Der står de hele gjengen fra WWF, Marte Conradi, Ragnhild Elisabeth Waagaard og Solhjell selv, sammen med Mattid Vidnes fra statkraft, og Hilde Bruheim Johnsborg fra Multiconsult. Dere kan jo gå inn og se selv, og kommentarene hvert bilde får. Det er helt surrealistisk.

Så er det posten selv, der Solhjell står på Fosen og tenker, 20 m/s blåser det, og det er derfor ikke rart de her bygger Europas største «Vindpark», som han kaller det. I neste avsnitt kaller han det riktigere industriprosjekt. Og dertil det største i Norge, akkurat nå. Jeg liker å være etterrettelig, og er brydd over at jeg kom i skade for å skrive at Solhjell tenker. Det er vel litt betenkelig å bygge Norges største industriprosjekt i det som burde være et naturreservat? Et område som for få år siden ble lagt til side for varig vern?

Man kan tenke at storkapitalen kanskje vil se denne naturperlen og tenke her har vi et utmerket område for å tjene litt penger, om vi bare får lov. Men WWF? Det er Verdens naturfond, fond for naturen, ikke for pengene. Organisasjonen ble opprettet for å beskytte truede arter, og deres leveområder. Den skal ta vare på naturen og miljøet, på bekostning av pengemakten? Dette er en organisasjon frivillige idealister jobber for og støtter, fordi den skal beskytte verneverdig natur. Ikke låne bort sitt gang gode navn og rykte for å legitimere raseringen av den.

Og så har vi stjernesitatet, gjengitt i sin helhet:

Difor synest vi i WWF Verdens Naturfond det er rett å bygge ut vindkraft i Noreg i åra framover. Men det må skje på naturen sine premiss, utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde. Det er – i dei aller fleste tilfeller – mogeleg.

En norsklærer kan godt arrestere Solhjell i rettskrivingen også, om den ikke er på topp, er gjerne ikke fornuften det heller. Det heter dei fleste tilfelle på nynorsk, ubøyd fleirtal har inga ending. Og inga ending har heller ikke paradoksene i det Solhjell her får seg til å skrive. «Det må skje på naturen sine premiss», samtidig som naturen blir nedbygd fullstendig, naturens premiss er at den må gi tapt. Og videre: «utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde». Det er i de aller fleste tilfeller, mulig, skriver han. Men på Fosen er det visst ikke mulig, og heller ikke noen av de andre stedene vindkraftbransjen søker konsesjon.

På Fosen ødelegger Norge – med WWFs velsignelse – et av de aller, aller viktigste friluftsområdene Norge har. En søknad herfra er om det skal bli naturreservat, eller på Unescos liste over verdens natur- og kulturarv. Naturverdiene blir ikke større enn de er her. Området er unikt, i Norge, og i verden. Å si at det er viktig å respektere naturen samtidig som man bygger vindkraftanlegg på Fosen, er som å si at det er viktig å respektere det man ødelegger. Som om tobakkindustrien skulle si det viktigste for oss er å respektere folks helse, helsen er det viktigste vi har, og kan ikke måles i penger.

Eller en mer nærliggende sammenligning: Som om vandalene skulle si at det viktigste vi tenker på når vi går inn i en ny by, er at det skjer på denne byens premiss, og at vi må respektere de som allerede bor der. Det betyr at vi ikke må drepe, ødelegge og herje mer enn det som er nødvendig.

Det er – i de fleste tilfeller – mulig, kunne vandalene fulgt opp med. – Men det har dessverre vært tilfeller der andre hensyn har gjort at vi har nødt til å ruinere noen få, for ikke å si alle, overalt hvor vi har vært. Og vi har vært alle steder, vi har greid å komme til.

Dette er vindkraftbransjen. Med miljøbevegelsen på slep.

• Ved å sikre god og seriøs konsesjonshandsaming, der motargument også blir lytta til.

Før de bli ignorert, kunne man legge til. Når det gjelder Fosen, kommer motargumentene også fra FN, som har bedt utbygger stoppe prosjektet, inntil spørsmålet om samenes rettigheter er grundigere undersøkt. Dette motargumentet lytter de til, godt og seriøst, før de fortsetter med uforminsket fart. FNs innvendinger er ikke rettslig bindende, må vite (sitat regjeringsadvokaten, NRK P2, Hva skjer, søndag 10. marsHva skjer, søndag 10. mars), sånn som ingenting er bindende for de som ikke eier moral.

• Og ved å gjera gode avbøtande tiltak og bruke flinke landskaparkitektar og andre til å utføre naturinngrepa så skånsomt som mogeleg.

Vandalene utførte også ødeleggelsene og drapene sine så skånsomt som mulig. De var alltid nøye på å få med seg absolutt alt. Sånn at ingen skulle bli forledet til å tro at det en gang stod en by her. Interesserte kan jo gå inn på Google, og se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig,se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig, eller bedre, oppsøke sidene til noen av de som fotograferer, dokumenterer og sier hvordan det virkelig er, i stedet for plansjene og visjonene til vindkraftbransjen selv, de som har fordreid hodet til Solhjell, WWF og andre som ikke har fulgt med i timen. Disse er: La naturen leve, DNT, delvis Miljøvernforbundet, og noen av lokallagene til Naturvernforbundet. Det er bare å grave litt, så ser man at det er forskjell på visjon og virkelighet, når det kommer til vindkraft.

Så skriver Solhjell om «gode og avbøtande tilak». Her kan man skrive som sant er, at de opprinnelige vandalene ikke hadde noen gode og avbøtande tiltak mot ødeleggelsene de gjorde. Her skiller de seg ut fra vindkraftbransjen, med det at de ikke skrøt på seg at de hadde det heller. Eller, man kan jo også spørre Solhjell, WWF og bransjen hva disse «avbøtande tiltakene» er? Hva jeg har lest, er at de skal legge ut mat til hubroen. Det er hva Solhjell på sin Facebook-side kaller gode og avbøtande tiltak, av vi legger ut mat til den, for å bøte på at vi ødelegger dens habitat. Så kan de jo spise denne maten, den utrudningstruede hubroen og de andre fredete fuglene, inntil de ender sine liv i metallbladene fra vindturbinen. På naturen sitt premiss, som Solhjell avslutter med. Den svakeste dør.

Håpet for menneskeheten ligger i kommentarene Solhjell får. Ta deg tid til å lese gjennom dem. Dette er resultatet når dumhet møter sannhet. Vinner dumheten, er vi f**d.

Å komme til Ukraina fra Norge

Jeg tenker på det, å komme til Ukraina og Kiev etter en intens høst og vinter i Norge, er å komme til virkeligheten. Hva er det egentlig som har ridd diskusjonene og fylt forsidene på avisene våre? Jeg vet ikke om jeg ville klart å forklare folk her nede hva som er problemet engang. Hvorfor det gikk sånn i kok da KRF valgte høyre eller venstre, hvordan abortspørsmålet kom opp igjen, og hva det egentlig var med abortspørsmålet vi diskuterte. Å kalle det diskusjon er å være diplomatisk, folk ble rasende sinte, og kledde seg ut på Slottsplassen. Så er det klimakrangelen, for lengst sklidd ut in absurdum, med folk som ikke kan nok fysikk til å forklare termodynamikkens lover, i panikk over at verden vil gå under før 2050, om vi ikke får gjort noe så vi når 1,5 graders målet. Nå sist er det Giske-saken, eller ikke-saken, som jeg som en anstendig blogg har lyst til å kalle det.

I Kiev står en enslig, liten vindmølle, rett ved flyplassen. Det er ikke monstrene som ødelegger utsikten i mils omkrets, slik vi setter dem opp i Norge, liksom for å redde verden. Folk som praktisk talt ikke får lønn, har begynt å smile i passkontrollen. Man kommer seg raskt gjennom. Jeg husker da jeg var i Moskva i 2005, da det tok lenger tid å komme seg ut av flyplassen, enn det tok å komme seg fra flyplassen til sentrum. Taxi-sjåførene i avgangshallen er mindre aggressive, det er ikke lenger sånn at den som får kunden, får pengene, de er organisert, og neste i køen kjører kunden dit man skal, til fast pris, eller med taksameter.

Vi har ikke taxi denne gangen, men Sergej, en mann min kones søster er med. Han og Tanja, konas søster, kjører oss hjem i ei bomma, som vi kaller det i Rogaland, en varebil. Den er gammel og slitt og tung på rattet. Ingen heisan-hoppsan elektronikk som alle biler man setter seg inn i, har i Norge. Den fyller bensin på bensinstasjon, der det finnes en kar som har som jobb i livet, å sette bensinpumpa inn i bensintanken, sånn vi for lengst har effektivisert bort hos oss. Pengene blir betalt kontant, inne i butikken, eller bensinstasjonen. Det er ennå uvanlig å bruke kort, nettbank er veldig lite i bruk, om det finnes, og regninger betales fysisk, med at man oppsøker den man skal betale til, og betaler. Det er en annen verden. Men det er en sånn verden som er hverdagen, for langt flere mennesker, enn den rike og ubekymrede boblen vi lever i i Norge. Da må man kanskje hisse seg opp over sakene vi gjør, og få panikk over at kloden blir varmere?

Jeg bagatelliserer ikke klimaendringene. De er et reelt problem verden skulle ta høyst alvorlig. Men de blir ikke løst av at man blir hysterisk i Norge, og legger ned all økonomisk aktivitet, og tapetserer villmarken vår med vindmøller. I Kiev blir man møtt av røyken til et av de seks kullkraftverkene, i det man kjører over Patona-broen, og inn til sentrum. Dette er verden. I Norge vil man helt seriøst betale milliarder av kroner for å sette opp vindmøller i vår vakre og verneverdige natur, og frakte strømmen langt til havs, slik at vi kan pumpe opp olje og gass med strøm fra land, i stedet for å bruke gassen til å lage strøm direkte. Det skal liksom være klimavennlig å frakte utslippene ut av Norge.

Ukraina har som alle østblokklandene ingen problemer med å nå klimamålene i Kyoto-avtalen og Parisforhandlingene. Hvert land skal forplikte seg til å redusere utslipp, og året de skal redusere fra, er satt til 1990. Det året var Ukraina del av Sovjetunionen, klimautslippene var himmelhøye, de blir redusert uavhengig av alle møter og forhandlinger, med det at ineffektiv sovjetisk tungindustri blir faset ut. Norge hadde praktisk talt ikke utslipp i 1990, siden all vår strøm den gang kom fra ren vannkraft. Så når vi er hysteriske hos oss, og som alltid skal være best i klassen og redusere mer enn alle andre, så må vi ta av det som gav utslipp i 1990. Og det var transportsektoren og oljeutvinningen. Derav elbilene og landstrømmen, folkens.

Å ta bort kullkraftverk og å erstatte det med gass er tiltak som monner. Å erstatte med kjernekraft, monner enda mer. Vindkraft er kosmetikk. Det trengs temmelig mange vindmøller for å gi strøm til en by som Kiev, og den leverer bare strømmen når det blåser. Kiev kommer ikke til å fase ut kullkraftverkene med det første. For i den virkelige verden er det økonomien som avgjør, og Ukraina er ikke i nærheten av å ha pengene som skal til for å få bort kullkraftverkene, og få inn noe annet. Kullkraftverk forurenser så det blir rent komisk å snakke om bilturer og kjøttspising, men de har den fordelen at de er billigst. Og når de først er bygget, sørger de for at fattige folk får strøm de har råd til å betale for. Dessuten er det arbeidsplasser i kullindustrien, noe også selvgode Norge har fått merke, da det ble spørsmål om vi kanskje burde legge ned gruvedriften på Svalbard? Å legge ned kullgruver er å legge ned hele lokalsamfunn. Det har også en kostnad.

I Kiev har de andre bekymringer enn den globale oppvarmingen. Man skal være ganske rik og velutdannet for at det skal være den største bekymringen. Det finnes dem som har nådd opp dit her også, og kan skrive om det i tidsskrift og på sosiale medier, slik vi gjør det i Norge. Men for de fleste andre handler livet om å komme seg gjennom latterlig lange arbeidsdager, for latterlig lite lønn. Folk kunne prøve å jobbe mer for en tidel av lønna, i måned etter måned, år etter år, liv etter liv, og se hvor mye engasjement man har igjen for spørsmålene som setter sinnene i kok i Norge.

Gode og dårlige nyheter fra en verden i forandring

Det er klimatoppmøte på gang i Paris om dagen. Jeg tenkte en stund at dette kom til å gå dårlig, verdens statsledere har andre ting å tenke på, og enda så viktig disse møtene i Paris er, så har de litt vanskelig for å trenge frem i nyhetsbildet i en dramatisk verden. Det lovet ikke godt at franskmennene forbød demonstrasjoner i forbindelse med arrangementet, og begrunnet det med terrorfaren etter 13. november.

Kanskje var pessimismen og den dempede oppmerksomheten det som skulle til. I hvert fall er signalene fra klimamøtene mye mer positive enn på lenge. De franske arrangørene gjorde sammen med andre arrangører også noe smart ved å la hvert land komme med sine klimamål på forhånd, i stedet for å la dette være gjenstand for forhandlinger. Det var også lurt å la statslederne komme inn først, og holde fine taler, i stedet for å la dem komme til slutt, når alt skulle være ferdigforhandlet, som det aldri har blitt. Kanskje kan også dagens statsledere og toppolitikere klare å bli enige om noe, også når det gjelder en så vanskelig og motsetningsfull sak som klimaendringene og den menneskeskapte globale oppvarmingen.

Her i Rogaland er det spesielt å skrive disse ordene akkurat i dag, som vi i sørfylket har de verste oversvømmelsene i manns minne. For å kjøre fra Stavanger til Kristiandsand må man kjøre om Haukeli, Egersund har evakuerte hus, Kvinnesdal har hus som er tatt av elven. Med min lille datter gikk jeg selv tur langs vår lille Figgjoelv, som var større enn jeg noen gang har sett den, men som ikke er truende for hus og hjem. Kanskje har også dette noe med at det virkelig kan gå mot en forpliktende klimaavtale nå i Paris, mange land og mange steder opplever endringene allerede, gjennom uvanlige og dramatiske værfenomener. Sånt gjør inntrykk.

Det er veldig mange problemer med den avtalen som eventuelt måtte komme. Det tjener bare til det beste at det ikke er så mye oppmerksomhet rundt disse problemene, det gjelder å få på plass et rammeverk. Så kan man ta for seg problemene, litt og litt. Sånn synes jeg hele den internasjonale storpolitikken skal utformes. Det har vært en tendens de siste årene at man har ønsket litt for mye, litt for fort, og man har ikke vært så gode til å justere målene når de viser seg å være urealistiske, eller uoppnåelige.

Her kan Syria, Ukraina og de fleste av landene landene som var med i det som ble kalt den arabiske våren fungere som eksempel. Det er ikke lett å gå fra dysfunksjonelt autoritært styre eller kvasidemokrati til vestlig inspirert statsstyre med vestlige verdier i løpet av en kort «revolusjon», det er kanskje ikke engang mulig. Kanskje må man ta små skritt om gangen. Reformer, ikke revolusjon.

Jeg vil være veldig fornøyd med en avtale i Paris, som ikke er perfekt, men som er en start. Det ser det ut til at jeg vil få oppfylt.

Den største bekymringen jeg har er at det skal bli væpnet konflikt mellom verdens stormakter. Det er en bekymring jeg deler med få, tross konflikten på noen måter allerede er her, med den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet. Det var en villet handling, det var ikke noe uhell. Man kan diskutere om det russiske flyet virkelig krenket tyrkisk luftrom, som tyrkerne hevder, og om det i så fall var riktig å skyte det ned, som NATO offisielt mener det var, her finnes sterke meninger på begge sider. Det er imidlertid udiskutabelt at dette har drastisk forverret forholdet mellom de gamle fiendene Russland og Tyrkia, og at tyrkerne har blitt atskillig mer forsiktige med å krenke gresk luftrom og tyrkisk luftrom, slik de har hatt for vane. Plutselig er det et tyrkisk fly som blir skutt ned, eller et fly fra et annet NATO-land. Da har situasjonen eskalert enda et hakk.

Konflikten i Syria har i elementer i seg som allerede gjør det til en verdenskrig. Et stort antall av verdens stormakter tar del i den, hele Europa, Nord-Amerika, Midt-Østen, Russland, stormaktene i Midt-Østen har satt svært mye på spill, og satt seg i en posisjon det ikke er lett å rygge vekk fra. Saudi-Arabia, Tyrkia og Iran er i direkte konflikt, med Saudi-Arabia og Iran er det nesten eufemisme ikke å kalle det krig, siden de også utkjemper en lignende kamp i Jemen. Den nye enheten man ikke engang klarer å få satt et skikkelig navn på, Den islamske staten, er veldig langt i fra å være en stormakt. De satser på å klare seg uten venner i verden, er så vidt jeg vet ute av stand til å produsere sine egne våpen, og er avhengig av illegal handel med land og mellommenn det er merkelig liten oppmerksomhet om hvem er, de kan bare eksistere så lenge de virkelige stormaktene har andre mål det er viktigere å oppnå, enn å bekjempe dem.

Jeg vet ikke dette. Men fra alt jeg leser og hører, lar jeg meg ikke overbevise om at noen av maktene i konflikten egentlig har som hovedmål å få stanset IS. Gulfstatene, Tyrkia og den vestlige alliansen har heller arbeidet for å få fjernet Assad, bak i tid finnes det videoklipp av Obama som uttaler denne rekkefølgen, først Assad, så IS. Det er også minst en amerikansk tenketank som har uttalt at forholdene for fred i Syria nå ikke ligger til rette, siden den eneste som kan garantere for denne freden er den syriske statsmakten, opposisjonen er ikke sterk nok. Russland, Iran og de andre vi i Vesten effektivt har gitt merkelappen «røverstater» (i motsetning til det etablerte uttrykket «moderat opposisjon», som gjelder de som bekjemper Assad, mens de som bekjemper regimet i Kiev, Ukraina, er «separatister» og «terrorister», helt motsatt sånn det blir beskrevet i Russland, der motstanderne av Assad er terrorister, motstanderne av Kiev er nettopp det, motstandere av Kiev) vil nok heller først og fremst behold Assad, eller et annet vennligsinnet regime, og da er ikke Is den største trusselen.

Heller ikke denne posten ble skrevet ferdig som den skulle. Min kone kom ned, og ville ha meg til sengs, noe jeg selvfølgelig gikk med på. Noe av poenget skulle være at deler av konfliktene er ute av kontroll. Det er folk med tunge våpen i hånd som styrer begivenhetene. Vi har vennet oss til å diskutere, argumentere. For tiden er det mange som heller bare setter i gang, skyter, bomber, terroriserer, man får beveget sakene mer på den måten. Det er veldig farlig. Det var det jeg ville si.

Elektrifiseringen av Utsira i et ukrainsk og europeisk perspektiv

I dag kom det en uventet pressemelding fra opposisjonen i Stortinget om at de har vedtatt at hele olje- og gassfeltet på Utsira blir elektrifisert. Tidligere var det bare det største feltet, Johan Sverdrup, som garantert skulle elektrifiseres, mens resten var under utredningen. Opposisjonen har flertall i Stortinget, og kuppet behandlingen med dette plutselige vedtaket. Regjeringen kan ikke kritisere Stortinget, de må pent innfinne seg med det Stortinget bestemmer, sånn er det vårt demokrati fungerer, men regjeringspartiene kan være kritiske, og mene at for så store verdier som står på spill, så man følge spillereglene, være forutsigbare og sikre rammebetingelsene for Norges klart viktigste industri.

Opposisjonen vil sammen miljøbevegelsen, som står sterkt i Norge, mene at vedtaket er forutsigbart, siden klimaforliket fra 2008 sier at 2/3 av Norges utslipp skal kuttes hjemme. Det går ikke uten at store oljefelt blir elektrifisert. Kritikerne kan mene at dette ikke reduserer verdens samlede utslipp, siden gassen Norge normalt bruker på å produsere olje og gass er den samme som finnes i feltene, og nå bare blir transportert til Europa for å bli brent der. Olje- og gassindustrien inngår dessuten i det europeiske kvotesystemet, der reduksjoner et sted, gir økning et annet. Skal elektrifiseringen monne her, må det samlede antall kvoter bli redusert. Miljøvernbevegelsen jobber selvfølgelig for dette, men det har vist seg enklere å lobbe norske politikere, enn europeiske og internasjonale.

Norge er i en særstilling med vår lille størrelse og enorme lommebok. Vi kan tillate oss å frivillig gjøre egne produkter mange milliarder kroner dyrere, norsk olje og gass er uansett konkurransedyktig, og overskudd på statsbudsjettet kommer av seg selv. Kutt i Norge kommer fordi vi vil unngå overoppheting av økonomien, ikke fordi vi er nødt til det. Norske lønninger har i årevis steget mye mer enn prisen på varer og tjenester, med det resultat at den norske befolkning har blitt en overklasse som den gamle britiske adelen, uten helt å ha fått det med oss selv. I likhet med den nevnte adelen, har vi mistet litt kontakten med resten av verden, og vet ikke lenger hvordan folket har det.

I Europa har det oppstått en usikker energisituasjon akkurat nå. For Ukraina er krisen akutt. Det truer russerne med å skru av gassforsyningene i juni om ukrainerne ikke betaler regningene, og Ukraina har ikke penger å betale med. Dessuten krever Russland overpris, den dyreste i Europa, siden «alle rabatter er falt bort». Selv om Ukraina hadde hatt pengene, ville de neppe betalt. Den ene parten kan ikke bare skru opp prisen etter forgodtbefinnende, selv om den andre ikke har noe alternativ. Men Russland har tradisjon for å gjøre det man «bare ikke gjør», og Ukraina har altså ikke noe valg. De har gjort seg avhengig av russisk gass, og må betale det russerne krever, eller finne seg i å være uten gass. Det har skjedd før, og det gjorde vondt.

Det er også andre land enn Ukraina som skjelver. Betydelige mengder av gassen Russland eksporterer til Europa, går gjennom Ukraina, og når Russland slår gass av for Ukraina, forsvinner også gassen for disse landene i Europa. Nå går det heldigvis mot sommer, så det vil ikke bli så kritisk som den kalde vinteren dette sist skjedde, da vanlige folk i sørøst-Europa ikke hadde strøm til oppvarming. Det er nemlig uhyggelig mange land som mangler alternativ til russisk gass i strømproduksjon.

Her nytter det ikke å snakke om bekymringer for klimaendringer og FNs togradersmål. Folk trenger strøm, det er i den moderne verden blitt noe nær et elementært behov, og fattige folk i fattige land har ikke råd til å betale for flottere og renere strøm. Derfor er det også at investeringer i kullkraftverk overgår det meste av investeringer i fornybar energi, også i de aller siste årene, og det ville gi en stor og reell klimagevinst om noen av disse kullkraftverkene ble erstattet av gasskraftverk. Bare i Kiev er det seks kullkraftverk, inne blant bebyggelsen, i god Øst-Europeisk stil. Som de fleste land i verden får Ukraina sin strøm gjennom brenning av kull og gass, det er ikke noe spørsmål å legge over til noe annet. Spørsmålet er bare å sikre energiforsyningene, altså kullet – som Ukraina har selv, i gruvene i øst, – og gassen – som Ukraina har halvparten selv, og får halvparten fra Russland. Norge skiller seg fullstendig ut med at vi kan basere strømproduksjonen vår på ren vannkraft. Det er en gave fra naturen. Land som ikke har denne gaven, må finne andre måter å skaffe seg elektrisitet på. De rike landene har da en mulighet å la en marginal del komme fra fornybare energikilder, støttet av subsidier og en befolkning med råd til å betale. De fleste landene må velge alternativet som koster minst.

Nå som russiske gassleveranser er blitt usikre er land avhengige av denne gassen desperate etter å finne alternativ. For de baltiske landene er situasjonen litt ekstra prekær, de får 100% av gassen sin fra Russland, og er blant landene som er mest hissige mot Russland. Omsider er de nå i gang med å bygge en havn for flytende gass, såkalt LNG, noe som vil gjøre import langveisfra lettere og billigere (men fremdeles klart dyrere enn gass i rør fra Russland). Havnen blir bygget i Litauen, og er definert nå som et spørsmål om nasjonal sikkerhet, og derfor gitt høyeste prioritet. Forhåpentligvis blir den ferdig i løpet av året.

LNG-havnen i Litauen vil kunne betjene alle de tre baltiske landene. Det tok så lang tid å den bygget, fordi de baltiske landene ikke kunne bli enige om hvem av dem som skulle ha den. Tenk, det er 23 år, helt avhengig av gass fra erkefienden, Russland. Slik er det når det gjelder gassrør, gassproduksjon og gasslevering, nasjonale interesser går foran internasjonale mål som leveringssikkerhet og stabile priser. Derfor har Europa i alle disse årene hatt store problemer med å gjøre seg mindre avhengig av russisk gass, og det er ikke mye som tyder på at dagens krise skal gi noen bedring av det. For de forskjellige landene er det nasjonal politikk som teller mest. Det vet vi godt, også i Norge.

Derfor kan ikke Europa vente økte gassforsyninger fra Norge, om det skulle bli problemer med Russland. Den ekstra gassen Europa kan håpe på, vil komme i LNG-skip fra USA, og vil være fra den svært forurensende skifergassproduksjonen der. Europa har også skifergass, men her er det ikke samme vilje og evne til å produsere den. Vi kan være kritiske til denne gassen, men likevel så kjøper vi den og investerer i den.

Så det vil kanskje se flott ut i norsk klimaregnskap, at vi nå elektrifiserer sokkelen på Utsira. Men det er kanskje betegnende at ingen internasjonale medier nevner nyheten. Det eneste er Bloomberg, finansmediet, som er opptatt av kostnadene, og at børsselskaper taper verdier. Dobbeltmoralen springer jo i øynene, når Statoil skal betale milliarder ekstra for å kutte ekstra på norsk sokkel, samtidig som de tjener milliarder på oljesand i USA. Sånt er nok vanskelig for folk ellers i verden å forstå. Og ikke er de særlig interesserte heller.

Ukraina har for tiden løst deler av energiproblemet sitt med å importere gass tilbake fra Europa. Idiotien er åpenbar. Dette er gass som kommer fra Russland, og snur, og kommer inn igjen til Ukraina, fra Slovakia. Operasjonen er uøkonomisk og ineffektiv, og mengden gass så liten, at det knapt har symbolsk betydning. Men det illustrerer det storpolitiske maktmiddelet gass har blitt. Gassen gjør Russland til en stormakt. Og det er ingenting som tyder på at dette vil bli endret de nærmeste årene. Det finnes nemlig ikke alternativ, og Europa har store problemer med å komme opp med noen, selv når de blir tvunget til det.

Norge bør være forsiktig med å brese seg, bare fordi vi er i den luksussituasjon at vi både har store mengder ren og billig strøm, og i tillegg har enorme mengder olje og gass å produsere og eksportere. Det er veldig lett å være oss. Resten av verden har helt andre problemer.

Kald sommer i Kiev

Vi har ikke gradestokk, men på Yr står det at temperaturen i Kiev nå er 13 grader. Maksimum i dag var 17. Stort sett har det vært overskyet, med mer regn enn sol, og også mer vind enn sol, om de to tingene kan sammenlignes. Jeg har nettopp trukket inn fra balkongen, det var for kaldt å sitte der. Helt utrolig. Alltid tidligere alle fire årene har problemet vært at det har vært for varmt. Jeg har lengtet etter å få det litt kjøligere.

Ønsket er oppfylt. Til overmål.

Jeg har som vanlig ikke pakket annet enn kortbukse og kortermet. Hele mitt liv har jeg pakket med tanke på at det kan bli for varmt, alltid har jeg holdt åpent for at det kan bli kortbuksevær eller bading, det er alltid regn og kulde som kommer uforberedt på meg. Vi skulle jo egentlig være på Krim, så det var ikke så veldig urimelig pakket.

Også i Kiev er det uventet vi får en sommer som ligner den vi pleier å ha på Vestlandet. Ukraina ligger på breddegradene lite grann nord for Frankrike, Kiev treffer rett sør for Lille, det er ikke så verst sør. Det skal være sommervarmt. Det er også helt uvanlig at gradene ikke kommer over 20 grader om dagene. Det er heller et spørsmål om de kommer under om nettene. Da jeg kom hit i slutten av juni var det opp mot 35 grader, jeg slet både i solen og skyggen, og inne.

At det ble litt kjøligere er derfor etterlengtet. Men alt med måte.

I dag var jeg i Hydropark. Jeg så sant å si flere som badet da jeg var her vinterstid i februar, i snø og minusgrader. I dag badet ingen annen enn jeg, som jeg så. Den gang var det alltid en og annen isbader, som kledde av seg, og slengte seg uti.

Langitdsvarselet har ingen betydelige endringer, så langt det går, og så lenge jeg skal være her. Det vil holde seg rundt et par og tjue grader.

Man skulle ikke trodd at dette var Dnjepr ved Hidropark, i juli. Men det er det. Det er ingen der, fordi det er for kaldt. Sånt får man ikke oppleve ofte.

Heller det, enn et par og tredve, sier jeg.

De katastrofale elsertifkatene

Heidi Sørensen var statssekretær i miljøverndepartementet mens Erik Solheim var dobbeltstatsråd, både miljøvern- og utviklingsminister. Han brukte som alle som følger litt med vet, mye av tiden sin på reiser, gjerne slike som gav medieomtale og gjorde det mulig å bruke litt store ord. Det dagligdagse arbeidet hjemme i departementet var ikke noe for ham, det overlot han til Sørensen, som nok vel så mye var miljøvernminister, som Solheim var det. En kan si det si at Solheim gjorde den synlige jobben, Sørensen gjorde den viktigere, og usynlige. Hun har også vært leder av Natur og ungdom og av Naturvernforbundet. Hun er medlem av SV, selvsagt, og møter nå fast på Stortinget som vara for Kristin Halvorsen.

Hun skriver også en blogg. Jeg pleier vanligvis ikke henvise til andre blogger, og i hvert fall ikke til politikere, men jeg gjør denne gangen et unntak, for her er en person med høy miljøprofil som også går i mot de grønne elsertifikatene som er innført fra i år. Hun har skrevet et innlegg om det her (Det store bekkerøveriet), og et annet her (Ingen moralsk plikt til å ødelege natur) som et tilsvar til et angrep mot det første.

De grønne sertifikatene er en ordning som skal favorisere produksjon av fornybar energi. Det lyder jo ikke så dumt, så det er en ordning det var tverrpolitisk enighet om å innføre, men det er også en ordning som viser at vi her i Norge gjerne lar den gode hensikt gå foran den gode innsikt.

I Norge har vi ingenting annet enn fornybar energi. Det er en gave fra naturen, vi har fjell og vi har vann, begge deler rikelig, det er ingen land i verden som har bedre forutsetninger for å bygge ut lønnsom vannkraft. Det har vi også gjort. Slik sett er det hos oss ikke nødvendig å innføre grønne sertifikater eller andre triks for å stimulere den fornybare kraftutbyggingen. Den er der allerede.

Problemet er at vår evne til å produsere kraft varierer gjennom året. Om vinteren, da det er kaldt og vi trenger det mest, har vi minst, fordi vannet i fjellene da frosser til. Aller størst produksjonsevne har vi om våren, da snøsmeltingen gir store vannmengder. Da blir det også varme, og vi har ikke slikt behov for oppvarming i husene. Det er altså slik at vi har underskudd på elektrisk kraft da vi trenger det mest, overskudd da vi trenger det minst.

I Europa, som ellers i verden, har de ikke denne naturens gave i mengder som monner. Der må de produsere kraften gjennom ikke fornybare kilder som kull, gass og olje, eller så må de bruke atomkraftverk. Vind, vann og sol er helt marginalt. Kull, gass og olje produserer også store mengder CO2, som legger seg i atomsfæren og gjør planeten varmere. Det er derfor om å gjøre at bruken av denne energiformen blir redusert. Men på noen måter er denne kraftproduksjonen den fornybare overlegen, den kan nemlig produsere stabile mengder kraft hele året, uavhengig vær og vind. Vi i Norge må importere denne typen kraft når vi går i underskudd om vinteren. Til gjengjeld eksporterer vi av vårt fornybare overskudd om våren.

Med de grønne sertifikatene er det en tanke om at vi skal øke vår eksport av fornybar energi til Europa. Vi trenger den ikke selv, gjennom størstedelen av året har vi mer enn nok for eget bruk, og i alle fall for norske husholdninger og småbedrifter. Det skal altså være slik at vi bygger ut anlegg for fornybar energi, for å eksportere denne til Europa.

Dette kunne også vært vel og bra, om det skjedde uten omkostninger. Jeg tar de tre viktigste:

1. Å bygge ut betyr også å bygge ned. De nye anleggene går på bekostning av den norske naturen, om det er arealkrevende vindmølleparker, eller bygging av demninger og vann i rør. Kraften må også transporteres. Til det trengs kraftledninger, som den som nå nettopp ble bygget gjennom Hardanger. Naturen er det vakreste vi har. Om folk visste hva som skjedde, ville de kanskje ikke gå med på å gjøre store inngrep i vår vakre, uberørte, for å forsyne Europa med vår energi. Heidi Sørensen sa det også fint: «Jeg forstår ikke hvordan vi kan bevare naturen ved å ødelegge den».

2. Å importere og eksportere kraft er sløsning. Det er energikrevende å transportere kraft, det vil alltid gå endel tapt på veien, og over større avstander vil mer gå tapt. Slik vi holder på nå, med å transportere den ferdigproduserte kraften vår frem og tilbake til Europa, går 10-20 % tapt i rent svinn. Du kan dusje ganske lenge i godt og varmt vann for å komme opp i slike energimengder. I det hele tatt blir alle oppfordringer om å være sparsomme med strømmen litt merkelige mot denne bakgrunnen. Det skal veldig mye til før vanlige folks sparsomhet kan komme opp i energimengdene som går tapt i energitransporten.

3. Elsertifikatene koster penger. Noen må ta regningen, og noen får fortjenesten. Regningen går til oss vanlige folk. Strømregningen har allerede blitt lite grann dyrere på grunn av disse sertifikatene. Det har imidlertid ikke vært mye bråk om dette, for strømmen i Norge er uansett billig, særlig i forhold til inntektene våre. Men det skulle kanskje mer være et spørsmål om hva som er rett og rimelig, enn hva vi har råd til. Det er kanskje ikke rett og rimelig at vi skal finansiere strømforbruket i Europa. Og det er i hvert fall ikke riktig at vi skal betale for (altså ikke tjene penger på, som vi vitterlig gjorde da de første vannkraftverkene ble bygget, de var et gode for nasjonen) nedbyggingen av norsk natur.

Fortjenesten går til investorer som investerer i fornybar energi. De er sikret lønnsomhet, sikret penger i lomma. Det er politisk vedtatte penger de får, og ikke noe de rettmessig tjener på fordi de har tenkt ut noe smart. En av dem som tjener gode penger på disse elsertifikatene er erkekapitalisten Øystein Stray Spetalen. Han tror ikke engang på klimaendringene. Men han tror på sikker fortjeneste, og han får ekstra glede når han har tjent pengene sine på skikkelig sleipt vis, særlig på bekostning av sosialistene, som han hater. Om noen er så idealistiske at de ikke har noe i mot å finansiere Europas energiforbruk, så vil de kanskje ha noe i mot å finansiere Stray Spetalens inntekter. Jeg har ingenting i mot en ærlig og gjennomført sleiping som ham, han står for det han er – en drittsekk, men jeg har ikke lyst til å betale overpris for strømmen jeg bruker, for at han skal bli rikere.

Det er alt sammen en del av det jeg etterlyser i den norske miljødebatten. Det er så mange som har så lyst til å gjøre noe, at det blir ikke lagt skikkelig arbeid i å finne ut av hva som virker. Mange gode nordmenn er oppriktig innstilt på å gjøre noe for verden og for klimaet, og er beredt for at det skal svi litt på pungen. Men i mye av det som blir vedtatt og gjennomført, ser det ut til at det skal være viktigere at det skal svi, enn at det skal virke.

Klimamelding

I går kom regjeringen med sin klimamelding. Jeg rekker nok ikke å skrive denne posten ferdig i kveld, men jeg rekker å begynne på den. Det er noe merkelig med denne meldingen, som det er med veldig mye klimapolitikk og medienes omtale av den, som det også er det med hele saken. Det er noe av det mest alvorlige vi står overfor, men dette blir gjentatt så ofte og så intenst at budskapet er i ferd med å bli tømt for mening. Verdens undergang er varslet så lenge vi har skriftlige kilder, og det er ikke noe nytt at mennesket har skylden.

Verdens undergang blir det nok neppe, selv om de verste progonosene skulle slå til. Det vil heller ikke bli noen katastrofe av størrelse som kan måle seg de andre større katastrofene forskjellige århundre har hatt å by på. De to verdenskrigene var verre, og svartedauden var mye verre. Klimaet har dessuten skiftet gjennom århundrene og årtusnene, også uten menneskenes hjelp. Men det er et par ting som gjør at trusselen ikke er noe å bagatellisere, selv ikke for dem som skulle like å gjøre det. Det er et par værforandringer som kan være irreversible. Vi kan få smelting av deler av tundraen i det nordlige Russlad og Canada, med en voldsomt selvforsterkende effekt, siden her er det lagret mye karbon som da vil bli sluppet ut i atmosfæren. Det er også faste og livsviktige værfenomen som kan forsvinne, mest kjent er sikkert El Nino i Sør Amerika. Vi kan få alvorlig tørke, og sårbare områder som får vannet i kraftige regnskyll over et par dager, i stedet for jevnere fordelt over noen måneder, slik at jorden kan ta i mot dem. Nøyaktig hva som vil skje vet ingen, men risikoen gjør at dette er noe vi bør være forsiktig med.

Derfor er det viktig og nødvendig at politikerne i forskjellige land tar dette på alvor, og får satt i gang tiltak som gjør at vi får redusert utslippene våre. Jeg hører ikke til dem som mener ansvaret ligger hos politikerne alene. Ære være dem som vil bli politikere, de har mye å tenke på, folk flest må også ta ansvar. Men de store avtalene er det bare politikerne som kan gjøre. Presset av medier og forskjellige mer eller mindre miljøvennlige pressgrupper er det her mye rart som blir bestetmt. Og det er i oppgitthet over dette jeg mest av alt skriver denne posten.

Den gangen hysteriet stod sterkere enn det gjør i dag ble det vedtatt at Norge skulle gjennomføre kraftige utslippsreduksjoner, og at 2/3 av disse skulle tas hjemme i Norge. Det var et helt urealistisk og kanskje direkte dumt vedtak. Jeg hører ikke til dem som mener at Norge som et rikt og oljeeksporterende land ikke har et ekstra ansvar for å gjøre noe, vi har pengene og vi har et ekstra lag med skyld. Men folk må ikke bli ført bak lyset. Vi må ikke late som vi reduserer utslippene i verden, når alt vi gjør er å flytte utslippene våre til utlandet. Det er ingen fin måte å bli kvitt søppelet på, å kaste det over til naboen.

Vi har for eksempel klimatiltaket «elektrisfisering av sokkelen». Det vil si at vi bygger kraftledninger gjennom vår vakre vestlandsnatur, for å forsyne oljeinstallasjonene med elektrisitet fra land. Slik unngår vi å bruke gassen vi pumper opp til å drive oljeplattformene. Med elektrisitet fra land sender vi gassen til Tyskland, og ellers i Europa, slik at den kan bli brent der og gå på disse landenes klimaregnskap. Ved siden av å ødelegge naturen vår med skjemmende master, betaler vi vanvittige pengesummer for å få dette til. Og det eneste vi oppnår er at utslippene blir bokført i andre land enn vårt. Søppelet ligger hos naboen.

Til overmål får vi strømmen fra denne gassen tilbake igjen. Norge er ikke helt selvforsynt med strøm. Våre vannkraftverk fungerer ypperlig om våren, når snøsmeltingen foregår. Når vinteren står på og elektrisiteten trengs mest, har vi underskudd og må importere. Da importerer vi fra Eurpoa, brent kull og gass. Den samme gassen vi sender elektrisitet fra land ut for å pumpe opp, og sende videre. Og forresten, oljevirksomheten er med i den ganske uoversiktlige og vanskelig forklarlige kvoteandelen. Det vil si at om vi skulle spare noe Co2 på å elektrifisere sokkelen, blir denne kvoten brukt tilsvarende et annet sted i Europa.

Som argument mot dette blir det sagt at Norge bør gå foran som et godt eksempel. Vi må redusere mer enn vi er pålagt, som et eksempel for andre til å følge etter. For det første vet jeg ikke hvor interesserte folk rundt omkring i verden er etter å følge gode eksempel. Om alle er så navlebeskuende som oss, skulle det være ganske håpløst. Dessuten er det kanskje ikke det beste eksempelet, å skryte på seg ren industri og god samvittiget, ved å flytte alt som er skittent ut av landet. Det delvis statlige oljeselskapet Statoil borer oljesand i Canada, mens det blir diskutert om det er rett eller galt å utvirke nye felter er på hjemmebane. Dette er godt kjent. Mindre kjent er det at et annet delvis statseid selskap, Yara, ikke bygget aluminiumsfabrikk i Norge. Den må drives med et gasskraftverk. Så fabrikken er bygget i Qatar, der de ikke later som de er renere enn de er, ved å eksportere sine utslipp.

Vi trenger en ordentlig og saklig diskusjon om hvilke tiltak som vil virke. Nå har det kommet noe som heter Grønne sertifikat. Det har ført til at alle vi her i Norge har fått litt dyrere strømregning, i form av økt nettleie, mens det blir bygget vindmøller i Sverige. En av de som tjener penger på disse grønne sertifikatene er Øystein Stray Spetalen, en fyr som regelrett kaller klimaendringene oppspinn, men han kan gripe en pengeseddel når den dingler foran ham. Han har investert i vindmøllepark, eller hva det nå var han invisterte i, og nyter godt og gratis av støtteordningene. Vi må passe på at vi ikke blir som Tyskland, som varsler stenging av atomkraftverkene sine, for så å måtte importere strøm fra Frankrike – som får strømmen fra atomkraftverk.

Det er for mye bløff og tull og tøys. Klimameldingen har tatt turen direkte inn i parodien. Her skal vi kutte to tredjedeler ved å begynne å sykle, og en «kraftig satsning på kollektivtrafikken». Det siste er det satset kraftig på så lenge jeg kan huske, uten at det er mulig å si det har skjedd så mye. I hvert fall har ikke privatbilismen gått ned. Og at politikerne sier at «folk skal sykle mer» er noe av det mest uforpliktende de kan si. De kunne i det minste prøve seg på å antyde hvor mange som må skifte ut bil med sykkel hvor ofte, for at det skal monne i det hele tatt. Det ville for eksempel være interessant å vite hvor mye det ville utgjøre om alle i Norge satte fra seg bilen og syklet for alltid (jeg har sjekket, privatbilismen utgjør cirka 10 % av norske utslipp, om vi skal kutte 30 % og ta to tredjedeler hjemme, vil det utgjøre 1/2 av det som er nødvendig om all privatbilisme i Norge opphørte).

Jeg vil ikke torpedere en god sak. Men jeg vil ha mindre skryt og mer ærlighet inn i diskusjonen.

Lyntog og fly

Det var som om de hadde samkjørt publiseringen. På en gang får vi den store utredningen om lyntog, den som et utvalg nedsatt av regjeringen har arbeidet med et par år, og meldingen om at flyselskapet Norwegian kjøper over 200 nye fly. Rapporten om lyntog konkluderer negativt, det er ikke lønnsomt, verken økonomisk eller i klimautslipp. Klimaregnskapet vil ikke gå i null før et halvt århundre, frem til da vil det være positivt for klimaet at en slik jernbane ikke blir bygget. Fly er å foretrekke. Og nå ser det ut som det skal bli enda flere flyreiser, de 200 flyene må jo settes inn et sted. Likevel mener jeg det er gode nyheter vi er blitt servert i dag.

Jeg mener det mange ganger er sunt å tenke hvordan vi hadde sett på tingene om Norge ikke hadde vært en egen stat, men en del av Europa. Vi hadde ikke hatt usannsynlig med oljepenger å bruke på oss selv, disse pengene måtte fordeles over hele Europa, eller hele verden. Når det kommer til klimaspørsmålet er ikke denne måten å se tingene på så dum, temperaturøkningen vi har i vente henger jo ikke sammen med hvor i verden utslippene kommer fra.

Hvis oljerikdommen vår fantes i et europeisk fellesskap, og man skulle vurdere hvor det kunne være lurt å utrede mulighetene for lyntog, så er ikke akkurat fjell- og fjordlandskapet i det tynt befolkede Norge som faller oss i øynene. Det vil være dyrere å bygge, både pengeøkonomisk og klimaøkonomisk, og det vil være færre som vil få glede av det. Det er tjukt av storbyer i Europa som ikke har lyntogforbindelse, og hvor landskapet er flatt og fint som om det var tenkt ut til å brukes for lyntog. Vi har for eksempel St. Petersburg og Moskva, millionbyer med større befolkning enn Norge og Sverige til sammen. Landskapet er paddeflatt, det går fly noe sånt som en gang i halvtimen, i tillegg til vanlige tog og busser. Her er det lurt å bygge lyntog. Å bygge mellom Bergen og Stavanger er ekstravagant.

Den norske regjeringen liker utredninger. Godt er det, for det hadde tatt seg ut om beslutninger ble tatt uten skikkelig bakgrunnskunnskap. Men noen utredninger ser nyttigere ut enn andre, og av og til kan det se ut som om regjeringen setter i gang utredninger bare for å vinne tid, eller for å skaffe seg ryggdekning for upopulære avgjørelse som uansett må komme. Jeg mener også å huske at det var et nokså samlet storting som gikk for lyntogutredningen.

Akkurat når det gjelder tog, har vi imidlertid her i landet nok av problemer med de helt vanlige togene. De går ganske sjelden, er veldig dyre og holder altfor ofte ikke rutetabellen. Det er rart hvordan subsidierte NSB tar mer for billetten enn de ganske godt skattlagte flyselskapene for samme strekning. Er det togets elektrisitet som er dyrere enn flyenes bensin, kanskje? Vårt eneste lyntog i dag går frem og tilbake til Gardermoen flyplass, og tar mer for billetten enn mange flyreiser for å komme dit. Jeg har vanskelig for å se hvordan lyntog over større strekninger skulle klare det bedre.

Jeg håper debatten om lyntog nå raskt blir lagt død, det er en blindvei i diskusjonen. Samferdselspengene bør heller gå inn i den ordinære jernbanen. Den entydige konklusjonen i rapporten om lyntogene skulle gjøre det umulig å argumentere videre for den.

At flyparken er så ny og moderne som bare mulig er gunstig for både klima og lommebok. De nye flyene har mindre utslipp, og er billigere i drift. De vil konkurrere ut gamle fly som ikke er effektive. Det er også finansiert av ærlige og redelige penger, og ikke gratispengene vi har funnet i Nordsjøen. Det er god butikk, mens lyntog bare vil være flottenfeieri og vifting med rikdommen vi har.

Glimrende innlegg av Hogne Hongset

Da vi kom hjem fra vinterferie lå halvannen ukes aviser utenfor døren og ventet på oss. Jeg er historiker, og mener aviser ikke blir gamle, jeg samlet dem sammen i en bunke, og satte i gang med å lese dem. Det skulle betale seg, for i Bergens tidende 3. mars var det et leserbrev som gjør at man også i våre dager på ny kan få troen på ordets makt.

Det var skrevet av Hogne Hongset, en person jeg inntil da ikke hadde hørt om, men nå har fått sjekket opp. Han har noe på hjertet, og i en alder av 70 år debuterte han som skjønnlitterær forfatter for å få det ut. Debutromanen het «Varsleren», er av sjanger krim, og kom ut i 2009 på Kagge forlag. Den henter stoff fra Hongsets mange års erfaring fra det som rundt på forskjellige nettsteder blir kalt oljerelatert virksomhet, privat og offentlig, nå er han spesialrådgiver i fagforbundet Industri Energi. Han forsøkte først å skrive en dokmentarbok om saken, den kom ut i 2003 på Damm forlag, men siden dokumentarbøker gjerne ikke selger så godt, la han det samme stoffet inn i en romantrilogi i krimsjangeren i stedet. Sånt er det vanskelig å mislike. «Varsleren» er første bok, verket som helhet heter «Traktaten», og neste bind kommer ut nå i slutten av mars.

Hva Hongset har skrevet om i Bergens tidende er kraftforsyningen i Norge. Det er velplassert 3. mars, midt mens mastene gjennom Hardanger blir vedtatt bygget, linjer jeg har skrevet om i et tidlligere innlegg. Den gang visste jeg ikke helt, jeg hadde nettopp fått vite det jeg ikke kunne tro kunne være sant, at strømforsyningen ikke skulle gå til hustander i Bergen, men til å frakte gass til Europa. Jeg har etter jeg skrev innlegget funnet ut at jeg er i mot disse kraftlinjene og eventuelle strømkabler, og etter hvert slikt naturinngrep, jeg ville foretrukket å være uten strøm nå og da, om så skulle være. Det er slik jeg ser tingene et bedre alternativ enn å ødelegge Hardangernaturen med master. De som er helt avhengig av strøm har selvfølgelig reservebatterier for slike situasjoner, vi vanlige husstander kan glatt klare oss uten strøm noen timer eller til og med dager hvert tiende år, eller så.

Dette alternativet er imidlertid ikke nødvendig. Og Hognset har argumentene jeg manglet, han har tallene, han kjenner systemet og har ordets makt. Hvis argumenter blir satt mot hverandre, så er det vanskelig å se noe annet enn at Hognset har rett. Men de som vil ha opp mastene har makten, og trenger ikke argumenter. De har manøvrert som alle vet, tatt en liten timeout, fått motstanderne av mastene til å splitte seg i forskjellige grupper, noen av dem til å vakle litt, noen til og med å skifte side, og til og med fikk de uansett begynt på linjetraseen et sted den ikke skulle være kontroversiel. Det stod til slutt mellom master og kabler, det beste alternativet var effektivt holdt utenfor den reelle diskusjonen, og mellom master og kabler er det rett og slett mulig å argumentere hjem at master er best. Ikke at det var nødvendig, for selv i et demokrati teller makten mer enn ordet.

Likevel har enkelte løpegutter for makten vært ute i leserbrevspaltene og ellers i mediene og prøvd seg. Jeg tenker selvfølgelig dem som representerer for selskapene som tjener penger på vedtaket, og på representanter for Arbeiderpartiet som jo må prøve å få sitt eget vedtak til å se noenlunde ut, at privatpersoner støtter mastene og argumenterer for dem på sitt vis er selvsagt greit. De har gjort seg opp en mening, og står for den. Men når makten liksom skal ut og argumentere lite grann, kan det bli temmelig stygt, som de som forsøker seg med at mastene også er estetikk, noen forsøkte seg til og med på en sammenligning med Eiffeltårnet. Da må man virkelig ta i med godviljen, eller tjene penger på å mene det. Det neste blir kanskje at noen prøver seg med at forurensning er fint, «jeg har alltid likt søppel i havene, det viser at mennesket tar det i bruk».

AUF i Hordaland har i sin snuoperasjon lagt vekt på at hensynet til klimaet må gå foran hensynet til naturvern. De vil kalle mastene «Miljømaster». Det er en merkelapp jeg gjerne vil feste på dem, for når de går ut med noe slikt, fortjener de å bli husket for det.

Det er i argumentet mot å kalle mastene Miljømaster Hognsets innlegg virkelig har sin kraft. Mitt argument i forrige innlegg stanset med at det er for dumt at vi skal ødelegge Hardanger-naturen for å frakte gass til Europa å brenne den der, i stedet for selv å bruke deler av gassen som energikilde til overføringen. Det er akkurat det samme for klimaet om gassen blir brent i Norge eller Tyskland, og det er et ganske dumt forlik vi har fått i det tiljublede klimaforliket, om det bare vil gå ut på å flytte utslippene våre til utlandet. Så viser det seg altså – hvis vi skal tro innlegget til Hognset, som skulle være ganske greit å imøtegå om han tok feil – at det er atskillig verre enn som så.

For det er nemlig ikke bare det at vi eksporterer gassen til Europa får at den skal bli brent der, vi importerer deler av kraften til denne gassen tilbake igjen for å bruke den her. Det skjer 7 av 10 dager, i følge Hognset, som skal ha sin informasjon fra kraftselskapene. Man skal ikke ha mange studiepoengene i fysikk for å skjønne at å frakte energi over store avstander tapper den for kraft, Hognset har tallet, 10 % går tapt. Minst. Det skulle være enkelt å sette opp regnestykket om man har tilgang på tallene, Hognset skulle være lett å tilbakevise om han tar feil. Man skal dusje ganske mange timer for å komme opp i 10 % av kraftproduksjonen, hva er nå dette de prøver å innbille oss at vi skal dusje sjeldnere, kortere og i kaldere vann, mot dette?

Hognset har flere argumenter. Vi baserer vår energi på vannkraft, og ønsker å supplere med vindkraft. Begge deler er utsatt for naturens luner, det er ikke alltid nok vann, ikke alltid nok vind, selv om disse tingene til vanlig ikke er noe problem her i Norge og vi også på dette feltet er heldigere enn vi har godt av. Dessverre er vannforsyningen på sitt laveste når strømbehovet er på sitt høyeste, om vinteren, og vindkraft kan ikke dekke inn mangelen. De største kraftslukerne er som alle vet den kraftkrevende industrien, nå etter hvert inkludert oljeindustrien med skryteprosjektet «Elektrifisering av sokkelen», noe som enkelt og greit kan løses med et lite gasskraftverk rett ved siden av der behovet ligger. Strømtapet i frakt går ned mot null. Vi har imidlertid ikke valgt dette argumentet, vi kan ikke velge det, det har foreløpig vært som spedalsk, for om vi bygger slike kraftverk vil vi ødelegge vårt eget klimaregnskap. I stedet importerer vi den samme gasskraften fra utlandet. Med 10 % svinn, var det ikke det?

Tro heller ikke det er så vel. Kraftlinjer blir bygget i master på kryss og tvers i vår vakre vestlandsnatur (som blir fylt av Eiffeltårn, for den som synes slikt er fint), gjennom Hardanger og Geiranger. Til Østlandet blir ikke sendt nye linjer, de får også kraften importert, og det fra Danmark og Polen som har gasskraftverk og kullkraftverk. Om vi fikk lagt om verdens kullkraftverk til gasskraftverk, ville vi fått et klimatiltak som virkelig monnet, i stedet for at hvert land nå sitter for seg selv og bygger vindmøller.

Det er enda et par ting til. Vi i Norge bygger disse vindmøllene våre. Mange er glade i dem og mange tjener penger på dem. Men de må bygges der det er vind, og strømmen som produseres der må fraktes dit det er folk. Vil ikke det bety nye kraftlinjer, eller hva, på kryss og tvers av vestlandet? Og vil ikke prisen for disse linjene bli sendt til oss vanlige forbrukere, som stort sett i våre liv ikke har bruk for slik kraft? Det er ikke privathusholdningene som trenger mer strøm, det er industrien – og det er eksporten. Elektrisiteten er nå en gang slik at den må brukes når den er produsert, den kan ikke lagres, så i perioder vi har for mye strøm må overskuddet fraktes til utlandet. Det skjer gjennom nye kabler, som må bygges, og regningen blir sendt til oss vanlige forbrukere. Inntektene går til kraftselskapene.

Hognset avslutter med et slående regnestykke. Gasskraftverk slipper ut 360 gram CO2 pr KWh, importert kraft i gjennomsnitt 526 gram. Gasskraftverket på Kårstø slipper ut 1,2 millioner tonn CO2 per år, om det stenges vil det tilsvarende tallet for importert kraft være 1,8 millioner tonn. Vi kan spare det globale klimaet ved å bygge flere kraftverk her i Norge, og samtidig unngå skjemmende kraftledninger over vår vakre vestlandsnatur.

Hvilke argumenter hadde egentlig motstanderne mot gass og forkjemperne for master mot dette? At mastene så fine ut?

Hongsets innlegg finner dere her.