Solhjell og vandalene på Fosen

Av alle skandaleanlegg for vindkraft i Norge er kanskje Fosen i Trøndelag det aller, aller største. Men konkurransen er beinhard, her er det mye sykt, og nå skal de ansvarlige få kjørt seg. I dette innlegget er det hanskene av.

En av dem som frivillig stakk hodet frem, i en Facebook-post, er Bård Vegar Solhjell. Det er den tidligere SV-politikeren, som nå er leder av WWF, Verdens Naturfond. Mange har tatt seg tiden og bryet med å gå inn på nettsidene til WWF, og se på hva de selv sier om å ta vare på dyr og miljø. Jeg nøyer meg med å nevne WWFs sponsor, Statkraft. Temmelig nøyaktig akkurat det samme selskapet som bygger ut hele anlegget.

I Norsk skole lærer alle barn nå hva etos er for noe. Bård Vegar Solhjell demonstrer godt med sitt innlegg på Facebook et takras av etos. Han får også høre det, i 269 kommentarer, i skrivende stund. I begynnelsen forsøker han å svare litt, men han skjønner snart her er det bare å trekke seg ut, og holde kjeft.

Jeg skal skrive mer om Fosen Vindkraftanlegg senere. Her vil jeg bare nevne kjapt: FN har grepet inn med tanke på urfolks rettigheter, dette er reindriftsområde for samene, et urfolk som i henhold til internasjonale konvesjoner Norge har sluttet opp om, har krav på spesiell beskyttelse. Det er også hekkeområde for flere fredete fugler, derbilant Hubroen. Hubroen står på rødlisten over arter som kan ha en risiko for å dø ut fra Norge. Også her har Norge internasjonale forpliktelser om å bevare utrydningstruede arter. Man skulle kanskje tro at Verdens naturfond også var interessert i det, men neida, ikke når totalfredede dyr og urfolks rettigheter kommer i konflikten med vindindustrien.

Solhjell skal i alle fall ha for at han har dumhetens nådegave til selv å ha spasere inn i gapestokken. I innlegget på Facebook, han selv har valgt å legge ut, har han også postet noen bilder av seg selv foran turbinene. Det man kaller selfie, eller bomskudd. Der står de hele gjengen fra WWF, Marte Conradi, Ragnhild Elisabeth Waagaard og Solhjell selv, sammen med Mattid Vidnes fra statkraft, og Hilde Bruheim Johnsborg fra Multiconsult. Dere kan jo gå inn og se selv, og kommentarene hvert bilde får. Det er helt surrealistisk.

Så er det posten selv, der Solhjell står på Fosen og tenker, 20 m/s blåser det, og det er derfor ikke rart de her bygger Europas største «Vindpark», som han kaller det. I neste avsnitt kaller han det riktigere industriprosjekt. Og dertil det største i Norge, akkurat nå. Jeg liker å være etterrettelig, og er brydd over at jeg kom i skade for å skrive at Solhjell tenker. Det er vel litt betenkelig å bygge Norges største industriprosjekt i det som burde være et naturreservat? Et område som for få år siden ble lagt til side for varig vern?

Man kan tenke at storkapitalen kanskje vil se denne naturperlen og tenke her har vi et utmerket område for å tjene litt penger, om vi bare får lov. Men WWF? Det er Verdens naturfond, fond for naturen, ikke for pengene. Organisasjonen ble opprettet for å beskytte truede arter, og deres leveområder. Den skal ta vare på naturen og miljøet, på bekostning av pengemakten? Dette er en organisasjon frivillige idealister jobber for og støtter, fordi den skal beskytte verneverdig natur. Ikke låne bort sitt gang gode navn og rykte for å legitimere raseringen av den.

Og så har vi stjernesitatet, gjengitt i sin helhet:

Difor synest vi i WWF Verdens Naturfond det er rett å bygge ut vindkraft i Noreg i åra framover. Men det må skje på naturen sine premiss, utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde. Det er – i dei aller fleste tilfeller – mogeleg.

En norsklærer kan godt arrestere Solhjell i rettskrivingen også, om den ikke er på topp, er gjerne ikke fornuften det heller. Det heter dei fleste tilfelle på nynorsk, ubøyd fleirtal har inga ending. Og inga ending har heller ikke paradoksene i det Solhjell her får seg til å skrive. «Det må skje på naturen sine premiss», samtidig som naturen blir nedbygd fullstendig, naturens premiss er at den må gi tapt. Og videre: «utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde». Det er i de aller fleste tilfeller, mulig, skriver han. Men på Fosen er det visst ikke mulig, og heller ikke noen av de andre stedene vindkraftbransjen søker konsesjon.

På Fosen ødelegger Norge – med WWFs velsignelse – et av de aller, aller viktigste friluftsområdene Norge har. En søknad herfra er om det skal bli naturreservat, eller på Unescos liste over verdens natur- og kulturarv. Naturverdiene blir ikke større enn de er her. Området er unikt, i Norge, og i verden. Å si at det er viktig å respektere naturen samtidig som man bygger vindkraftanlegg på Fosen, er som å si at det er viktig å respektere det man ødelegger. Som om tobakkindustrien skulle si det viktigste for oss er å respektere folks helse, helsen er det viktigste vi har, og kan ikke måles i penger.

Eller en mer nærliggende sammenligning: Som om vandalene skulle si at det viktigste vi tenker på når vi går inn i en ny by, er at det skjer på denne byens premiss, og at vi må respektere de som allerede bor der. Det betyr at vi ikke må drepe, ødelegge og herje mer enn det som er nødvendig.

Det er – i de fleste tilfeller – mulig, kunne vandalene fulgt opp med. – Men det har dessverre vært tilfeller der andre hensyn har gjort at vi har nødt til å ruinere noen få, for ikke å si alle, overalt hvor vi har vært. Og vi har vært alle steder, vi har greid å komme til.

Dette er vindkraftbransjen. Med miljøbevegelsen på slep.

  • Ved å sikre god og seriøs konsesjonshandsaming, der motargument også blir lytta til.

Før de bli ignorert, kunne man legge til. Når det gjelder Fosen, kommer motargumentene også fra FN, som har bedt utbygger stoppe prosjektet, inntil spørsmålet om samenes rettigheter er grundigere undersøkt. Dette motargumentet lytter de til, godt og seriøst, før de fortsetter med uforminsket fart. FNs innvendinger er ikke rettslig bindende, må vite (sitat regjeringsadvokaten, NRK P2, Hva skjer, søndag 10. marsHva skjer, søndag 10. mars), sånn som ingenting er bindende for de som ikke eier moral.

  • Og ved å gjera gode avbøtande tiltak og bruke flinke landskaparkitektar og andre til å utføre naturinngrepa så skånsomt som mogeleg.

Vandalene utførte også ødeleggelsene og drapene sine så skånsomt som mulig. De var alltid nøye på å få med seg absolutt alt. Sånn at ingen skulle bli forledet til å tro at det en gang stod en by her. Interesserte kan jo gå inn på Google, og se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig,se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig, eller bedre, oppsøke sidene til noen av de som fotograferer, dokumenterer og sier hvordan det virkelig er, i stedet for plansjene og visjonene til vindkraftbransjen selv, de som har fordreid hodet til Solhjell, WWF og andre som ikke har fulgt med i timen. Disse er: La naturen leve, DNT, delvis Miljøvernforbundet, og noen av lokallagene til Naturvernforbundet. Det er bare å grave litt, så ser man at det er forskjell på visjon og virkelighet, når det kommer til vindkraft.

Så skriver Solhjell om «gode og avbøtande tilak». Her kan man skrive som sant er, at de opprinnelige vandalene ikke hadde noen gode og avbøtande tiltak mot ødeleggelsene de gjorde. Her skiller de seg ut fra vindkraftbransjen, med det at de ikke skrøt på seg at de hadde det heller. Eller, man kan jo også spørre Solhjell, WWF og bransjen hva disse «avbøtande tiltakene» er? Hva jeg har lest, er at de skal legge ut mat til hubroen. Det er hva Solhjell på sin Facebook-side kaller gode og avbøtande tiltak, av vi legger ut mat til den, for å bøte på at vi ødelegger dens habitat. Så kan de jo spise denne maten, den utrudningstruede hubroen og de andre fredete fuglene, inntil de ender sine liv i metallbladene fra vindturbinen. På naturen sitt premiss, som Solhjell avslutter med. Den svakeste dør.

Håpet for menneskeheten ligger i kommentarene Solhjell får. Ta deg tid til å lese gjennom dem. Dette er resultatet når dumhet møter sannhet. Vinner dumheten, er vi f**d.

De katastrofale elsertifkatene

Heidi Sørensen var statssekretær i miljøverndepartementet mens Erik Solheim var dobbeltstatsråd, både miljøvern- og utviklingsminister. Han brukte som alle som følger litt med vet, mye av tiden sin på reiser, gjerne slike som gav medieomtale og gjorde det mulig å bruke litt store ord. Det dagligdagse arbeidet hjemme i departementet var ikke noe for ham, det overlot han til Sørensen, som nok vel så mye var miljøvernminister, som Solheim var det. En kan si det si at Solheim gjorde den synlige jobben, Sørensen gjorde den viktigere, og usynlige. Hun har også vært leder av Natur og ungdom og av Naturvernforbundet. Hun er medlem av SV, selvsagt, og møter nå fast på Stortinget som vara for Kristin Halvorsen.

Hun skriver også en blogg. Jeg pleier vanligvis ikke henvise til andre blogger, og i hvert fall ikke til politikere, men jeg gjør denne gangen et unntak, for her er en person med høy miljøprofil som også går i mot de grønne elsertifikatene som er innført fra i år. Hun har skrevet et innlegg om det her (Det store bekkerøveriet), og et annet her (Ingen moralsk plikt til å ødelege natur) som et tilsvar til et angrep mot det første.

De grønne sertifikatene er en ordning som skal favorisere produksjon av fornybar energi. Det lyder jo ikke så dumt, så det er en ordning det var tverrpolitisk enighet om å innføre, men det er også en ordning som viser at vi her i Norge gjerne lar den gode hensikt gå foran den gode innsikt.

I Norge har vi ingenting annet enn fornybar energi. Det er en gave fra naturen, vi har fjell og vi har vann, begge deler rikelig, det er ingen land i verden som har bedre forutsetninger for å bygge ut lønnsom vannkraft. Det har vi også gjort. Slik sett er det hos oss ikke nødvendig å innføre grønne sertifikater eller andre triks for å stimulere den fornybare kraftutbyggingen. Den er der allerede.

Problemet er at vår evne til å produsere kraft varierer gjennom året. Om vinteren, da det er kaldt og vi trenger det mest, har vi minst, fordi vannet i fjellene da frosser til. Aller størst produksjonsevne har vi om våren, da snøsmeltingen gir store vannmengder. Da blir det også varme, og vi har ikke slikt behov for oppvarming i husene. Det er altså slik at vi har underskudd på elektrisk kraft da vi trenger det mest, overskudd da vi trenger det minst.

I Europa, som ellers i verden, har de ikke denne naturens gave i mengder som monner. Der må de produsere kraften gjennom ikke fornybare kilder som kull, gass og olje, eller så må de bruke atomkraftverk. Vind, vann og sol er helt marginalt. Kull, gass og olje produserer også store mengder CO2, som legger seg i atomsfæren og gjør planeten varmere. Det er derfor om å gjøre at bruken av denne energiformen blir redusert. Men på noen måter er denne kraftproduksjonen den fornybare overlegen, den kan nemlig produsere stabile mengder kraft hele året, uavhengig vær og vind. Vi i Norge må importere denne typen kraft når vi går i underskudd om vinteren. Til gjengjeld eksporterer vi av vårt fornybare overskudd om våren.

Med de grønne sertifikatene er det en tanke om at vi skal øke vår eksport av fornybar energi til Europa. Vi trenger den ikke selv, gjennom størstedelen av året har vi mer enn nok for eget bruk, og i alle fall for norske husholdninger og småbedrifter. Det skal altså være slik at vi bygger ut anlegg for fornybar energi, for å eksportere denne til Europa.

Dette kunne også vært vel og bra, om det skjedde uten omkostninger. Jeg tar de tre viktigste:

1. Å bygge ut betyr også å bygge ned. De nye anleggene går på bekostning av den norske naturen, om det er arealkrevende vindmølleparker, eller bygging av demninger og vann i rør. Kraften må også transporteres. Til det trengs kraftledninger, som den som nå nettopp ble bygget gjennom Hardanger. Naturen er det vakreste vi har. Om folk visste hva som skjedde, ville de kanskje ikke gå med på å gjøre store inngrep i vår vakre, uberørte, for å forsyne Europa med vår energi. Heidi Sørensen sa det også fint: «Jeg forstår ikke hvordan vi kan bevare naturen ved å ødelegge den».

2. Å importere og eksportere kraft er sløsning. Det er energikrevende å transportere kraft, det vil alltid gå endel tapt på veien, og over større avstander vil mer gå tapt. Slik vi holder på nå, med å transportere den ferdigproduserte kraften vår frem og tilbake til Europa, går 10-20 % tapt i rent svinn. Du kan dusje ganske lenge i godt og varmt vann for å komme opp i slike energimengder. I det hele tatt blir alle oppfordringer om å være sparsomme med strømmen litt merkelige mot denne bakgrunnen. Det skal veldig mye til før vanlige folks sparsomhet kan komme opp i energimengdene som går tapt i energitransporten.

3. Elsertifikatene koster penger. Noen må ta regningen, og noen får fortjenesten. Regningen går til oss vanlige folk. Strømregningen har allerede blitt lite grann dyrere på grunn av disse sertifikatene. Det har imidlertid ikke vært mye bråk om dette, for strømmen i Norge er uansett billig, særlig i forhold til inntektene våre. Men det skulle kanskje mer være et spørsmål om hva som er rett og rimelig, enn hva vi har råd til. Det er kanskje ikke rett og rimelig at vi skal finansiere strømforbruket i Europa. Og det er i hvert fall ikke riktig at vi skal betale for (altså ikke tjene penger på, som vi vitterlig gjorde da de første vannkraftverkene ble bygget, de var et gode for nasjonen) nedbyggingen av norsk natur.

Fortjenesten går til investorer som investerer i fornybar energi. De er sikret lønnsomhet, sikret penger i lomma. Det er politisk vedtatte penger de får, og ikke noe de rettmessig tjener på fordi de har tenkt ut noe smart. En av dem som tjener gode penger på disse elsertifikatene er erkekapitalisten Øystein Stray Spetalen. Han tror ikke engang på klimaendringene. Men han tror på sikker fortjeneste, og han får ekstra glede når han har tjent pengene sine på skikkelig sleipt vis, særlig på bekostning av sosialistene, som han hater. Om noen er så idealistiske at de ikke har noe i mot å finansiere Europas energiforbruk, så vil de kanskje ha noe i mot å finansiere Stray Spetalens inntekter. Jeg har ingenting i mot en ærlig og gjennomført sleiping som ham, han står for det han er – en drittsekk, men jeg har ikke lyst til å betale overpris for strømmen jeg bruker, for at han skal bli rikere.

Det er alt sammen en del av det jeg etterlyser i den norske miljødebatten. Det er så mange som har så lyst til å gjøre noe, at det blir ikke lagt skikkelig arbeid i å finne ut av hva som virker. Mange gode nordmenn er oppriktig innstilt på å gjøre noe for verden og for klimaet, og er beredt for at det skal svi litt på pungen. Men i mye av det som blir vedtatt og gjennomført, ser det ut til at det skal være viktigere at det skal svi, enn at det skal virke.