Tur til Melsvatn med tante Tone og barna

I dag var det fredag, og tid for en litt skikkelig tur. Vi fikk med oss tante Tone og søskenbarna Sara og Andreas, avtalte vi reiser til Melsvatn i morgen formiddag, tar med god mat og kokeapparat, og ser hva det blir til. Det ble en skikkelig Salen-tur, klassisk stil, med timevis i den frie natur, og nye påfunn for hver femtende meter. Ingen var i nærheten av å gå så seint og lenge rundt Melsvatn som vi gjorde. Som om de var av den oppfatningen at turer er noe man må bli ferdig med, vår oppfatning er at tur er noe som må vare.

Lille Irina sov som en heltinne i dag morges. Helt til halv elleve. Det er ikke mange norske toåringer som kan holde det gående i søvn såpass, men så er da også lille Irisjka halvt russisk. Mama Olia tillot at vi fikk slippe ut uten å spise først, kledde bare på henne noen fine og varme klær, og så var sekken pakket og vi av gårde. På veien svippet vi innom baker og kjøpte ferskt brød, og gårdsutsalg for rikelig med tomater og agurk. Selv om vi er på tur, skal det ikke spares på pålegget.

Hos Tone var alle klare da vi kom. Ulikt meg hadde vi til og med sendt tekstmeldinger til hverandre for å være klar samtidig, sånn er det å være voksen barnefar. I bilen min kjørte vi alle sammen, lille Irina var smil som skinte i hele bilen, så glad hun var, i samme bil som tante Tone, Sara og Andreas. Hun visste jo vi skulle på tur, og nå med dem!

En liten forsinkelse fikk vi opp fylkesvei 220 fra Frøyland, Åslandsvegen, der er det veiarbeid, og vi måtte vente et kvarter. Det var ikke bare enkelt, da alle var sultne, og vi gjerne ville frem. Ti over tolv var vi der imidlertid, akkurat som onkel Eivind hadde sagt, det er ti minutter herfra. Og det var det.

Der vi ventet på å få kjøre videre var det ganske varmt. Men ved Melsvatnet, der vi skulle være, var det kaldt. Det blåste ganske guffent, og solen kavet for å få gjort noe ut av seg. Vi var i kjent stil ganske tynt kledd, heller forberedt på at det kunne bli for varmt, enn at det kunne bli kaldt. Det gjorde at vi måtte se oss om etter et sted i le for vinden, stedet jeg hadde tenkt ut på forhånd var ikke ideelt, men vi endte opp det stedet likevel, rett ved den første broen, den store åpne plassen. Der er det best.

Og så var det å fyre opp kokeapparatet, og gjøre klar maten. Vi hadde fem egg til fem stykker, men det endte med at jeg spiste tre og Andreas spiste to. Tone hadde med en hel pakke med bacon. Alt ble lagt på pannen, og spist, stort sett av Sara, så av jeg og lille Irina, og til slutt litt av Andreas. Sara spiste omtrent ikke noe annet enn bacon. Lille Irina prøvespiste litt forskjellig, men endte opp med mest banan, bacon, tomater og peanøtter. Litt antydning til skive var det nå der, og litt musebitt av speilegget. Andreas spiste nok en del brød, Sara ble tvunget til å ta en halv skive, eller så. Mesteparten av brødet spiste jeg. Og alt forsvant. God appetitt!

Jeg spiste også resten av bananene og tomatene til Irina, så det var nesten ikke plass til de to kanelrullene fra Tone.

Kruttsterk kaffe ble også servert, det hører med, og tolvårige Andreas fikk det for seg at han også skulle prøve, nå skulle også han drikke kaffe. Lykke til. Kokekaffe er for viderekomne, særlig når jeg har laget den. Jeg følger min egen oppskrift der det skal være så mye kaffe at det i alle fall ikke er for lite. Og der man skal vente til man ikke holder ut lenger, da er den ferdig. For Andreas ble det nok litt tidlig, og litt sterkt.

Alt ble fyldig dokumentert på film og foto, for slekt og venner.

Andre begivenheter på denne første rasteplassen, som var verdt en hel tur (mange går jo bare bort hit og tilbake, særlig når de spiser så lenge som oss), var klatring opp og ned steiner, hiving av pinner og stein i vann, krype rundt på gresset, rutsje ned steiner, hoppe fra stein til stein, løping, og så hadde Andreas med seg en fotball for triksing og spilling. Hvem vet hvor lenge vi var der?

I alle fall måtte vi videre. Det var ymting om hvor vi skulle hen, jeg visste jo godt vi skulle helt rundt. Hvordan skulle vi vel kunne unngå det, når vi først var begynt? Med Irina på to uten vogn og bæremeis, på egne, små, spreke bein, så går det tid, om det er aldri så mange sauer å løpe til, og det var forresten ikke alltid Irina som forsinket oss mest. Jeg fant for eksempel en morken liten tømmerstokk ved siden av en gjørmebekk. Å kalle den en tømmerstokk er flatterende for den, både mennesker og døde trestubber liker nok å bli kalt for noe bedre enn de er, jeg slengte den i alle fall over gjørmen som en bro.

Til å begynne med var det en spøk, men for Sara på ti var det alvor, hun balanserte over denne broen. Og når Sara hadde gjort det, måtte storebror Andreas også over. Da var det kort vei til at også jeg måtte gjøre det, dritskummelt og tøysete. Knakk stokken, var det dypt vann (så dypt at en skikkelig feit fisk svømte der, inntil Sara forsøkte å fange den med hendene, eller skremme den, eller hva hun nå prøvde på) å falle i med lave turjoggesko. Sekk hadde jeg også. Om stokken ikke knakk, kunne jeg skli på den. Latterlig å gå på den, som jeg gjorde.

Og da måtte jo også lille Irina få være med på moroa, over med henne også, frem og tilbake, fra meg, til Sara. Til sist var det Tone sin tur, hun måtte forbedre meg, som hadde stått litt og nølt først, Tone gikk straks. Fordi hun ble filmet.

Så var det tid for sjokoladepausene til Irina. Vi var nå kommet kanskje 30 meter fra der vi spiste lunsj, som kanskje var 200 meter fra der vi parkerte bilen. Rundt vannet er det fire kilometer. Så det er klart, dette kunne ta tid. Irina sparer ikke på sjokoladepausene, de tar hun på alvor. Jeg løftet henne opp, og da visste hun nok hva som var i lommen.

Oppe på toppen av første lille bakken er laget til en liten rasteplass. Der spiste vi sjokoladen, og vel så det. Det var trening for Irina å klatre på stein, og hoppe ned fra den, en trening hun klarte ganske bra, til stor jubel fra oss, og uten sammenligning mye større jubel fra henne selv. Med tiden vil hun nok lære det ikke sømmer seg å være så uttrykksfylt fornøyd av egne prestasjoner, men nå, i hennes alder, er det – mildt sagt – sjarmerende. Sara viste også sine triks, å stå i bro og stå på hendene.

Storebror Andreas var nok allerede i ferd med å bli litt lei av hele turen, og søsteren og slekten. Han hadde nok litt lyst å reise hjem, men skjulte det godt og var hele tiden en solid deltaker på turen. Nå ville han imidlertid ha en pause, og la seg på en stein med fotballen som pute. Det ville lille Irina og lillesøster Sara hjelpe ham med, og kløv opp på steinen de også, til store smil fra dem, og kanskje et litt mer oppgitt smil fra Andreas. For å gjøre hvilen mer komfortabel eller for at Andreas skulle forstå hva dette dreide seg om, dyttet Irina ned hele fotballen, så slapp Andreas å ha noe å hvile hodet på.

Neste post på programmet var å gå ut på noen steiner som lå uti vannet. De ble bare for fristende. Jeg gikk først, og hele gjengen kom etter. Jeg benyttet anledningen til å få vasket den ene skoen litt, i tilfelle den var skitten. Jeg fikk det til å se ut som jeg gled, sånn at det ble litt mer diskret. På den andre siden var en liten grøft å hoppe over, som vi gjorde. Sara først, så Andreas, så jeg med Irina og sekken, og så var det å slenge Irina frem og tilbake her også. Det er godt hun får øvd seg.

Deretter var det å kaste stein i vannet. Her var Tone så håpløs at jeg tror jeg dropper henne i denne delen av posten, hun klarte ikke å få en eneste stein i noen som helst størrelse uti vannet, så for henne var det å kaste stein på trær og i terrenget, helt håpløst. Sara, Andreas og jeg kastet imidlertid stein i vannet. Irina kastet også, hun er rask til å skjønne hva det går i. Men det virket som hun tok etter Tone, for fikk ikke steinene bort til vannet hun heller.

Og så ble det kult. Jeg er som min avdøde far var veldig glad i små bekker som klukker ut i en liten kulp, og hvis det er litt rør og bro og greier i tillegg, så er det allerede veldig mye å gjøre. Jeg tenkte nå helst på kulpen og bekken og det bittelille fossefallet, det rant så skjønt, men Tone og barna hennes gikk heller til angrep på rørene. Det var en god idé å rope gjennom. Så fikk Sara den helt enestående ideen å krype gjennom. Det tror jeg ikke det er mange som har gjort, for disse rørene er lange og smale. Er du 15 år, er det for sent. Er du ennå ikke 7-8, er det for tidlig. Disse rørene er ikke fristende. Men lille Sara smatt sannelig i gjennom. Hun er som skapt for dette, slank og tynn, veldig bevegelig, og helt uten frykt i sånne spørsmål.

Andreas er allerede for stor, det går bare om man er liten. Så han sendte ballen igjennom. Det vil si, han sendte ballen helt til den krasjet i en stein midt inni. Veldig morsomt. Så var det et slit å få ballen ut igjen. Sara hadde ikke akkurat så lyst å krype inn en gang til, bare for å hjelpe storebroren. Med flere steiner, litt pinner og kreativitet, gikk det. Lille Irina syntes også disse rørene var kjempegøy, og ropte i vei hun også, og kastet rikelig med stein inn der, etter ballen var ute, slik de større barna hadde gjort. Hun er rask å skjønne hva det går i.

Litt lenger borte er det mer sau. Og så er det en grind. Og så dukket det opp et gammelt naust, der det gikk an å klatre opp på taket. Dette er sånn man knapt skulle skrive på offentlige blogger, men jeg vil jo også være redelig og etterrettelig, de krøp oppå der hele gjengen. Sara først, så sendte jeg Ira etter, og så kom Andreas seg opp så vidt han også. Tante Tone orket ikke se på, heldigvis, for hadde hun vært der hadde de neppe fått lov til all turningen de drev med. Det var jo et spesielt syn, høyt oppe på taket, godt to meter ned til vannet, og Sara oppe på hendene, og Irina tuslende rundt og turne hun også. Mange gode bilder ble det. Vi benekter alt, skulle det bli noen problemer.

Inne i naustet gikk det også an å finne på gøy. Lille Irina hadde en 20 cm bred kant å gå på. Jeg er kald i blodet, og lar henne gå. Hun pleier jo ikke falle uti, hun har lært seg ganske bra respekt for vann. Hun vet hva det går i, hold deg unna, ikke fall. Hun gikk forsiktig, men skummelt var det, mer for meg, enn for henne, vil jeg tro. Sara kravlet over på den andre siden, der det ikke var noen kant, men der det gikk an å henge i takplanker og rekkverk, og komme seg over som en apekatt langs veggen. Alt ble dokumentert av meg, på en ganske bra film. Få mødre ville være villig til å lage en slik film. Det er det man har fedre, å la barna utvide grensene sine, ikke bare utfordre dem.

Nå var storebror Andreas mektig lei, nå snakket han om hvor langt det var igjen, men Sara hadde mer på programmet. Irina også. Vi også. Et enormt, gammelt bjørketre står i den søndre enden av vannet. Det skulle Sara opp i. Etter å kommet seg opp den første, vanskelige, så var det ganske lett å klatre rundt omkring. Hun klatrer mye, mye høyere enn mor Tone setter pris på, akkurat litt høyere enn det er forsvarlig, og så langt ut på tykke greiner lenger nede at folk som går rundt vannet, stopper opp. Lille Irina klatrer ikke, hun hiver pinner og stein i vannet, og leker i strandkanten. Hun har det kjempefint, og hyler av fortvilelse i det vi må gå, akkurat i det hun har funnet en ekstra kjekk pinne å røre i vannet med. Nå begynner hun kanskje å bli trøtt.

Det tenkte jeg da. Nå vet jeg hun ikke sovnet før klokken var nærmere elleve i kveld. Så om hun var trøtt, har hun god stayerevne. Som sin far. Slik vil vi ha det.

Den korte langsiden av vannet gikk raskere. Der stoppet vi nesten ikke på badeplassen en gang, kanskje fordi flere av oss hadde behov for toalettbesøk på toalettene som er der. I skogen som her begynner, ville Sara se hva «Klubben» er for noe, det står på et skilt, og hun forsvant inn stien. Da blir det grining fra Irina, ‘ara, roper hun, med skarre-r, og løper etter. De fant hverandre, og tok en snarvei gjennom skogen, mens Tone og Andreas driblet på stien.

Litt bortenfor her er det en hinderløype, som både Sara og Andreas passerte i begge retninger. Jeg fikk også trent litt, men i respekt for selskapet som ville hjem, ikke så meget. Irina, derimot, tumlet frem og tilbake i hinderne, med god hjelp av Tante Tone.

Nå gikk det ganske fort. Irina gikk ikke så mye selv, men fløy mellom hendene på Tone og meg, eller satt på skuldrene til noen, eller balet med Andreas og fotballen. Ved en av broene var det øving og gjennomgang av bukkene bruse, og hvem det nå er som tramper på broen, uten at jeg er overbevist om at Irina skjønner poenget.

Siste biten er sjarmøretappen. Det er ingen grunn til at Tone skal gjøre noe feil her, men hun spilte fotball med Andreas, og sannelig greide hun å falle for andre gang på denne turen. Første gang fikk hun hull i buksen, veldig pinlig for oss andre, hun skulle liksom føre ballen bortover, og så greide hun det bare ikke i det litt ujevne terrenget og grøften ved siden av, der lå hun med hull i buksen som varig minne om hva som var skjedd.

Vi andre har bilder og hukommelse til minnebruk. Det var en begivenhetsrik tur, som vil bli husket. Nå er den også grundig og etterrettelig dokumentert her på bloggen. Ingenting er tatt fra, eller lagt til (i hvert fall ikke lagt til, en god del er tatt fra, det skal sies). Klokken var sikkert fem, eller hva den var. Seks var den, da vi kjørte, og enda litt tid tok det før vi var hjemme.

Forblåst tur til Hellestø

I en travel hverdag uten blogging og lite av det meste fant lille Irina og jeg endelig anledning til å være sammen en hel dag og reise ut til stranden i går. Det har vært en spesiell måned, september i år, veldig varm, og i går var ikke noe unntak med 18 grader i det måneden går mot slutten. Det var sjelden så varmt i juli, etter hva jeg forstår, vi var i utlandet. Gårsdagen var imidlertid ingen solskinnsdag, det var overskyet med tunge skyer, og det var sterk vind. Det er ikke det beste været for å reise på stranden, der er vinden sterkere og temperaturen kaldere, men det var siste sjanse for dette året å få en slags «sommertur» ut dit. Så jeg pakket intet mindre enn den gamle tursekken, med god plass, og så satte vi oss i bilen og reiste av gårde.

Med oss hadde vi kokeapparat, pølser og pølsebrød, og det som med det hører til, sjokolade, kaffe og appelsin, grapseved å brenne, varme klær og litt leker til Irina. Jeg var ikke så sikker på veden, men vi har så kolossalt mye etter at konemor Olia har hatt storopprydning i bedene rundt huset, og hos naboen, i tillegg til alt plankeverket som følger med skifte av hele kledningen på hus og garasje, pluss ny terrasse. Selv om et lite strandbål ikke monner i det hele tatt, føles det liksom greit å få brent unna litt. Det ble ikke noe av, riktignok, bål og barn går ikke når man er alene, særlig ikke i sterk vind, det visste jeg jo egentlig. Men ok, vi hadde i hvert fall muligheten. Det er viktig for meg, man skal ha muligheter, også mange man ikke utnytter. Det er livsvisdom.

Hverdagsvisdom er at Irina sovner i bilen om hun har hatt en litt kort natt, eller litt travel dag. Og hun sovner når man ikke tenker på det, sjelden når man håper hun skal gjøre det (dette er ren matematikk, folkens, det er såpass ofte man ikke tenker på det, og såpass sjelden man håper hun skal sovne, det er klart hun sovner oftest når man ikke tenker på det!). Jeg var hele tiden litt i stuss hvor vi egentlig skulle. Hellestø er liksom bålstranden vår, der finnes det knauser å brenne mellom, men det er også blant de mest forblåste. Jeg hadde jo også i tankene at det fort kunne bli bare kokeapparat, og at kanskje det viktigste ville være å finne le for vinden.

Det mektige synet av kraftige bølger langs den store stranden overbeviste meg. Her ville vi være. Vi parkerte, og jeg ventet til Irina våknet før vi forlot bilen. Klokken var da omtrent to.

Ankomst

Irina har dette herlige, overraskede blikket hver gang vi kommer ut av bilen. Hun har jo aldri peiling hvor vi skal, og fra barnesetet har hun ikke all verdens oversikt hvor vi kjører. Plutselig er vi liksom fremme, og et helt nytt sted, eller helt annet sted. På Ølberg kjenner hun seg igjen. På Hellestø har vi ikke vært på noen måneder, så om hun kjenner igjen stedet eller kjenner igjen stranden er ikke godt å si. Glad er hun i alle fall, og løper av gårde på de små bena i de altfor fine rosa joggeskoene kjøpt av bestemor på Klepp stasjon. De skoene skal få kjørt seg denne strandturen. Men, som jeg tenker, sko er til for å brukes. Om kort tid er de for små. Sko er til for å ha det kjekt i dem.

Vår tur på Hellestø når vi har bål å kanskje brenne går alltid til høyre, bort til knausen med den ene viken, der borte det ikke går an å parkere lenger. Det er noe som henger igjen fra barndommen, kanskje, det var det fritt frem å parkere der, og kort vei ned. Det er også det beste stedet. Men fra den nye og større parkeringsplassen er det et stykke å gå. Og det er få som gjør det, ingen denne forblåste lørdagen.

Irina er ikke vanskelig å be. Jeg må løfte henne over den skitne elvebekken nesten hver eneste strand har her i dette området av Jærstrendene, det er alltid rennende vann å krysse, og skilt fra kommunen om at det er tatt målinger, og at vannet er for skittent til å leke i. Jeg vasser likevel gjennom det i sandalene jeg har på meg. Også sandalene får kjørt seg. De en gang fine sandalene fra Nike holder seg langt fra så godt som de jeg kjøpte for 20 kroner, eller så, på Krim i 2009. De bruker jeg hele tiden, som tøfler mens jeg skriver dette, og er godt kvalifisert som kandidat til det mest nyttige fottøyet jeg har kjøpt i mitt liv.

Vi må lete litt etter et sted å være. Jeg hadde liksom en ide om at det skulle være le for vinden et sted på eller i nærheten av den landøyen som er der, en landøy er som en øy, men den ligger på land, strand og vann rundt, gress og stein på øyen, som en ordentlig øy. Le for vinden var det imidlertid ikke. Og det var så mye vann i sjøen at det nesten ikke var plass på det som ville vært lesiden, det var sjø opp hele viken.

På landøyen var gresset vokst veldig høyt. Det var aldri slik i min barndom. Lille Irina er veldig tålmodig med å gå, syter aldri, men her ville hun holde i hånden. Gresset var høyere enn henne. Hun fikk med seg det nye ordet, sjøen, og gjentok med store øyne sjøen, i det vi stod og så på den. Hun fikk imidlertid aldri inn ordet bølger, enten fordi hun ikke fikk til å si det, eller at hun aldri helt skjønte hva det var. Det holdt med sjøen.

Jeg tenkte kanskje vi burde reise et annet sted, med mindre vind. Her var det den lange veien tilbake til parkeringsplassen som reddet oss. Så uhorvelig langt er det ikke, noen hundre meter, men for langt til at man går det på et øyeblikk. Vi fant heller en plass mellom noen steiner, der det blåste litt mindre, men fremdeles var så kaldt at jeg måtte ha på treningsjakke og Irina ha på kjeledress. Hun var begynt å hikke i den tjukke buksen og fleecejakken. Uten fleecejakke, men med kjeledress, gikk det bra. Det var kleskoden.

Mat

Ny lærdom – eller gjenlæring av gammel kunnskap – var at kokeapparat på rødsprit ikke virker i sterk vind. Jeg vet ikke om det er noen som bruker slike apparat lenger, nå er det gass som gjelder, propan, atskillig mer effektiv. Det er ikke allmenn kunnskap å lage mat utendørs. Nåtidens felles referansepunkt er engangsgrillen. Med kokeapparat heller man rødsprit i en beholder, og fyrer opp. Stekepanner og gryter kan settes på. I kaldt vær virker det godt, vi har frest opp pølser i kuldegrader til fjelles. Men i vind blåser flammene vekk. Karakteristisk kunne lille Irina ta både på pølsene og på stekepannen mens det «stekte», i hermetegn, hun trente ikke legge begrensninger på nysgjerrigheten som følge av brente fingre.

Varme pølser?

Selv kalde og lunkne var pølsene en storsuksess. Hun svelgte ned tre stykker, to der med stekeapparatet, og så senere enda en, helt kald. Hun likte også å ha på ketsjup, et ord hun gjentok – «kettp» . uten helt å få det til, så godt hun likte hun det, at hun snek seg til å slikke av bare ketsjupen av og til, ikke så nøye med pølsen. Og enda mindre med pølsebrødet. Jeg spiste min dose på seks pølser, slik at vi hadde én med hjem av pakken på ti vi kjøpte.

Så var det uforskning. Først var det en liten pause med litt lek for Irina, mens jeg spiste min mat. Jeg hadde jo et lite håp om å få litt varme inn i pølsene, noe som bare i aller beste fall kan kalles delvis vellykket. Det var knapt lunk. Men mat må man ha, og med ketsjup, sennep, spørstekt løk og gode pølsebrød er det ikke vanskelig å få det ned, og vi hadde gammel cola å skylle ned med. Mens jeg spiste, lekte Irina for seg selv med spadene og bøtten vi hadde med. Hun liker å pusle sånn for seg selv, eller sammen med andre, i sanden. Hun er slikt et barn akkurat som det skal være.

Og så – endelig – var det utforskning. Jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det er å rusle rundt på svaberg og knauser langs stranden, klatre opp og ned, se på den ville sjøen, gå så nærme man tør. Jeg var flere lag ekstra forsiktig, nå som Irina var med. I baktankene hadde jeg også alle som er skylt på sjøen i England og Skottland denne sommeren, uerfarne folk som ikke skjønner sjøen er lunefull. Plutselig kommer en bølge større enn alle andre. Lille Irina og jeg var mer enn trygge. Og Irina skjønte herlig at disse steinene her, de gikk det an å kravle på. Så det gjorde hun, med min hånd som støtte, eller alene. Dette er noe nordmenn skulle ha i blodet, synes jeg. Hvilke steiner det går an å klatre på, hvor bratt det går an å gå, hva som kan være glatt eller løst og utrygt, hva som går helt fint. I en alder av to år er Irina i full gang av å lære det.

Hjem igjen

Her, mens jeg skriver dette står solen akkurat opp over fjellkammen i Melshei, til en ny, varm og vindfull dag. Det er godt å leve nær naturen, å la seg glede og fylle av liv av den. Irina og jeg går ut hver kveld, men kommer ikke så langt etter at jeg har vært på jobb. I helgene forsøker vi å kompensere, og om søndagene er det alltid ut, om det ikke er noe annet på gang, bursdager eller noe sånt. Forrige helg var jeg i Stølsheimen, noe jeg håper å få skrevet om, ellers har vi vært ganske flinke til å utnytte tiden vi har. Året jeg var i permisjon var vi ute mer eller konstant. I går var vi altså på Hellestø. Det gjelder å overvinne den lille motviljen mot å bevege seg bort fra den behagelige komforten man er i, komme seg bort fra innevarmen, ikke bare sjekke hvert minutt hva som har skjedd siden sist på internett. Min erfaring er at man alltid får igjen for det, det lønner seg alltid.

Hjem igjen fra den lille landøyen vår gikk vi i motvind. Vi hadde hentet frem den lille plastballen. Jeg kunne sparke den av gårde av alle krefter. Så ville den blåse tilbake til oss. Alt mens lille Irina løp etter, hylende av glede. Noen ganger spilte vi liksom litt fotball også. Noen ganger satt hun seg ned i sanden også. Eller la seg ned. Det er svært, svært viktig med god tid, når man er på tur med barn. Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

I nærheten av den andre landøyen, den som er mer et klassisk svaberg, uten gress og planter, bare stein, og like ved stien ned fra parkeringsplassen, der oppdaget Irina sjøen og bølgene. Så der satte hun seg ned. Minst en gang feilberegnet hun bølgene, eller tenkte ikke på dem, så de kom opp og skylte over henne, eller under henne, rettere sagt. Da ble hun overrasket, og krøp opp, spørrende i blikket til meg, hva var dette for noe? – Det var at du lærer hvordan bølgene virker, lille Irina. Der det er vått, vil bølgene komme en gang til. Der det er tørt vil de sannsynligvis ikke komme, men de kan komme der også. Det gjelder å passe på. Og det er veldig gøy å presse det litt, ta litt større sjanser enn man egentlig kan. Ikke bare risikere å bli våt, men faktisk å bli det.

Våt?

Vi klatret som bare juling over det ganske lille svaberget også (lite relativt sett, det er et par mannshøyder opp til toppen, og det er litt å gå oppe på toppen og langs den lille eggen også, bare at det andre lenger bort er så mye større). Irina fikk lære at sko med sand og særlig våt sand er glatte, så da får man ikke feste, og man sklir ned. Det går an å kompensere, ved gå raskt opp, løpe, eller finne fester på knausene. Foreløpig er beina hennes så små at det er ikke lett å bevege dem fra feste til feste, og hun får ikke fart nok til å løpe opp. Så hun må holde i fars hånd. Da går det helt fint. Hun kan klatre hvor hun vil.

Alt under kontroll.

Og så kommer den store overraskelsen for meg. Da vi endelig, etter enda en god del tid (hun satt ved bølgene på andre siden av svaberget også, og ble nesten skylt på en gang til, men nå løftet jeg henne opp, så hun slapp det), kommer bort til stien opp til parkeringsplassen, så vil ikke Irina opp den. Hun vil opp, over sanddynene. Det får hun lov til. Og hun er ganske ustoppelig, går helt opp til toppen, mister balansen, og faller nesten ned skråningen, uten å bli skremt av det. Hun går på, i høyt gress, og med bratt sandbakke ned på begge sider. Jeg forsøker å lirke henne mot venstre, dit vi skal, dit bilen er, og det går litt tid før hun finner seg i det.

Der nede er gresset så høyt og tett at jeg må leie henne, og gå foran. Vi kommer omsider til den brede stien, men hun vil ikke gå den. Hun vil ha mat, faktisk talt, og prøver alle ordene hun kan for at jeg skal forstå. Jeg trodde hun mente sjokolade, eller brus, men nei. Det var pølse, kald pølse. Den smalt hun rett ned, med sand på fingrene, og på pølsen.

Så ville hun ennå ikke gå. Hun likte seg der, på strandstien. Vi skulle sitte ved siden av hverandre, der. Jeg fant frem mitt siste triks, såpebobler. I vinden blåste de helt av seg selv, myriader av bobler, som forsvant bort over det høye gresset med en gang. Helt umulig å løpe etter, og fange. Det var likevel stor stas. Irina prøvde selv også, inntil hun i kjent stil helte ut resten av såpevæsken, rett på bakken. Så var det slutt, tomt. et ord hun ennå ikke har verken skjønt eller sagt.

Ennå gikk det en drøy halvtime, minst, før vi var tilbake i bilen. Enda det var knappe hundre meter til parkeringsplassen, og nye hundre meter over den, til bilen. Irina kikket på steiner, holdt i et gjerde, holdt på med sine ting, i sin verden. Jeg gikk langt foran, la fra meg sekken, la sekken i bilen, var ute av syne for henne, uten at det fikk henne til verken å stresse eller skynde seg. For henne var denne siste etappen vel så interessant som alle andre. Det er noe fascinerende med barnesinnet. De har ikke lært hva som er sjelden, og verdt å bruke oppmerksomhet på, og hva som er vanlig, og til å gå forbi. Irina er svært opptatt av steiner hun kan plukke opp, og kaste bortover. Eller bare se, og plukke på.

Hjem igjen

Hjemme fortsatte utedagen straks med en kort tur bort til skolen i nærheten, der det er litt lekeapparater for henne, og apparater til litt trening for meg. Konemor Olia hadde fikset takrenne og fått malt litt og saget til terrassen mens vi var ute. Nå ruslet hun med oss for å se på resultatet av arbeidet, og for å få snakket litt med oss. Irina satt på trehjulssykkelen, men var ikke så interessert i huset, hun ville til lekeplassen. Så det fikk hun lov til.

Først nærmere var vi hjemme, inne, og fikk kyllingmiddagen i ovnen. Det var å spise og å sove. Begge deler gjør man svært godt, etter slike lange, gode utedager.

Tur til Madland

I dag reiste vi til Madland. Foreløpig bare et bilde av Andreas på toppen av mastefjellet der borte, resten av posten kommer med tiden.

Forrige skitur var det bare meg. Denne gangen fikk jeg med meg Tone og barna hennes. Det var en sjelden konstellasjon, Tone og jeg, Andreas og Sara. Det var også min første tur til Madland i voksen alder.

Vi ble litt forsinket av gårde. Det er ikke godt å si hvordan og hvorfor, det er alt som tar tid, man skal pakke, og så går klokken helt av seg selv, uten at man har reist. Den var vel godt over tolv da jeg kom ruslende til Tone på Klepp stasjon, etter å parkert mors bil hos mor et annet sted på Klepp stasjon. Vi kunne reise.

Det gjensto et spenningsmoment, eller kanskje to. Sara syntes ikke det var helt greit å reise på tur denne dagen, og bestemte seg for å være sint på grunn av det til å begynne med. Det var vel ikke akkurat noe å bekymre seg over, hun kom til å bli revet med. Da var det større bekymring over rødsprit til kokeapparatet. Det hadde Tone – kanskje, et sted i hjemmet. Hun visste bare ikke hvor. Så vi måtte kjøpe på bensinstasjon. Skjærtorsdag. Om de ikke hadde rødsprit der, ville all tomatsuppen, pannekakene og kaffen være med oss forgjeves.

Heldigvis hadde de på Statoil på Ålgård. Da var allerede mye sikret. Andreas var i kjempeform, og i enda bedre form, da han kom løpende bort til bil, for å si at de hadde.

Vi hadde aldri kjørt alene til Madland før. Forrige gang vi var der, var sikkert Tone ensifret antall år, mens jeg var – som nå – fire år eldre. Jeg hadde sjekket kartet, det skulle være rimelig umulig å ta feil. Det var å kjøre til Brekko, men ikke ta inn til Brekko, og i stedet kjøre rett frem til det ikke gikk lenger. Da var vi fremme.

Det var herlig fra første skritt utenfor bilen. Det var midt på dagen, sol, varmt. Rett ved parkeringsplassen rant en bekk, på den var det is, og den holdt. Man kunne løpe rundt omkring på den, se ned på vannet under, hente istapper, krype under broen, fotografere, gjøre alt. Jeg tenkte det kanskje ville være vanskelig å komme seg videre, hvordan forlate et slikt sted, og jeg det var bra dumt at vi ikke var her allerede litt tidligere.

Sara glemte også med en gang at hun skulle være sint. Og verken Sara eller Andreas har hørt noe om at unger skal bli slitne i oppoverbakker. De løp og kravlet, og var spesielt ivrige over broer. Broene var jo litt skumle, siden det hadde knukket noen planker i dem, men så var det jo akkurat det de ikke var! prøvde ungene å forklare, og løp frem og tilbake. Det var et nydelig, nydelig terreng for oss vokse, noe å fotografere både for fotoapparatet og for minnet.

Hele tiden var det noe å finne på. Plutselig var det for eksempel en rennebakke rett ved siden av stien. Det var skrått, og så var det snø. Vi kunne sette oss på rompa, og skli ned. Det vil si, jeg kunne gjøre det. Jeg var eneste barn med glatt bukse. Sara og Andreas satt forgjeves med tøybuksene sine. Vi prøvde oss med en fektekamp med istapper, og så hoppet vi litt fra steiner, det var mye å finne på, selv om de ikke kunne skli så godt.

Under denne sklituren ødela jeg forresten telefonen min. Det er ergerlig, det var en flott telefon. iPhone 4S, ett år og to måneder gammel. Ingen slitasje, virket som ny. Men nå lå den i lommen mens jeg skled på snøen. Noe snø fant sin vei ned i lommen, smeltet der, og dermed var det gjort. Den lille mengden vann som da kom, gjorde telefonen umulig å slå på. Jeg håpet «alt skulle ordne seg» da jeg kom hjem. Riktignok lot telefonen seg skru på etter å ha ladet den, jeg fikk se bildene jeg hadde tatt til da på turen. Men jeg fikk ikke kontakt med noe nettverk. Telefonen var i det store og hele ubrukelig. Ergerlig, men en sånn tur som dette kan selv ikke et tap av en flott telefon ødelegge. Man må være forberedt på litt svinn. Vanligvis pakker jeg telefoner og kamera nøye inn i plast, men nå hadde det jo ikke regnet på ukevis, hvem skulle forestille seg at jeg skulle bli våt i lommen?

Neste telefon jeg kjøpte var vanntett.

Jeg fant ut at telefonen var ødelagt da jeg skulle fotografere ungene som klatret opp på en stein. De har arvet fra genene våre et herlig instinkt, de kan ikke se en stein uten å klatre opp på den. Sånn skal det være. Den stakkars steinen som lå så halvstor og tøff ved siden av stien ble klatret opp og ned i alle retninger. Andreas først, og Sara etter, eller omvendt, alle ruter steinen kunne skjule. De vanskelige rutene ble klatret, de lette med handicap : «jeg skal klatre opp her, uten å holde her, bare sånn».

Neste var is, den skled vi på. Igjen fikk ungene lide under sitt handicap, de hadde ikke sklibukse. Og jeg er strengt tatt for stor til å skli på is. Ikke at det ikke lenger er gøy, men jeg er blitt så tung og klumpete. Ramlere jeg, gjør det for vondt, og det er litt for fort gjort å ramle. Jeg kan ikke så lett gi fra meg kontrollen, som ungene kan.

Videre gikk vi. Vi angret at vi ikke hadde med kortbukse. Vi gikk i t-skjorte. Ungene var nå så smått begynt å synes det ble vel mye gåing, det begynte å bli antydninger til at ikke alt var helt greit. Og jeg stakk av gårde for å orientere meg i terrenget. Tone hadde barneoppdragelsen imens, hun førte bestikkelser med kvikklunsj.

Andreas først, så Tone og Sara, kommer fylt av kvikklunsj opp på platået hvorfra vi kan bestemme hvor vi skal spise lunsj.

Jeg har ikke helt klart å rekonstruere hvor vi egentlig var hen. Men jeg stakk opp til et platå noe høyere, hvorfra jeg hadde hele oversikten. Jeg så ned til et vann, et vann jeg hadde sett for meg skulle være målet vårt, men som det ikke var altfor fristende å gå ned til. Det var langt ned, is på det, og så var det hytter rundt. Det ville nok være mer fristende å stikke opp til noen av fjelltoppene rundt oss.

Her ser vi vannet i bakgrunnen, og Tone og Andreas på vei opp fjellet med masten på Madland.

Da Tone og ungene kom opp noen minutter senere, kunne vi alle sammen bestemmelsen. Nå kunne vi se hele landskapet, og selv bestemme hvor vi skulle spise nisten. Det ble det høyeste fjellet, det med masten. Vi klatret opp dit.

Sara har satt seg litt høyere oppe for å vente.

Her ble det mye morsomt. Sara og Andreas er jo begge rasende flinke til å klatre, og vil gjerne velge en rute som er litt utfordring for dem. Straks det ikke bare er en liten stein, men en liten fjellvegg, kan det bli litt skummelt. Om det skulle gjøre vondt, eller litt mer enn vondt å ramle ned. Begge to la ut i første rekke for å vise vei. Tone måtte som engstelig mor følge etter Andreas, for å «passe på» om det skulle skje noe. Det som skjedde var at hun selv ikke kom seg opp, og måtte snu og gå tilbake. Sånn er det. Barn uten sekk klatrer bedre enn voksne med, ja, rett som det er vil det ikke hjelpe om de voksne tar av sekken også.

Sånn så det ut, mastefjellet, vi gikk opp på. Dette var omtrent de knausene Tone ikke klarte å klatre opp, men som Andreas klarte.

Det var veldig flott der oppe, og bare oss. Både Sara og Andreas ville klatre rundt omkring, og ville at det skulle fotograferes. Tone og jeg måtte spre oss litt. Særlig ble jo Tone forsinket, siden hun ikke kom seg opp. Noen bilder ble også tøffere enn planlagt. Som da Andreas skulle stå på en fot ved siden av et par tre meteres stup, og mistet balansen lite grann. Tone fikk til å sette opp et virkelig skremt ansikt.

Her ser vi Sara klarte uanstrengt oppover.

På toppen var det hele fine oversikten. Vi løp litt frem og tilbake for å finne det beste stedet å være. Det ble ubehagelig for Tone, siden det på andre siden var stup på en god del mer meter enn tre, «du er heldig om du bare kommer på sykehus, om du faller ned der», som Tone sa til Andreas, og som deretter ble et stående uttrykk. I Andreas og Sara finnes ikke høydeskrekk, de er helt trygge på kantene og tar ingen sjanser. Men det er klart det er skummelt å se de trippe rundt en halvmeter fra det som kanskje er kanten, og så er det snø og kanskje is der. Tone måtte lage regel: Ingen bevegelse på isen.

Andreas (og jeg) har kommet oss opp litt før de andre, og setter oss for å vente. Særlig Andreas, setter seg og venter.

Nå kom rødspriten til sin rett. Heldigvis hadde vi litt nistepakker å spise på mens tomatsuppen gjorde seg ferdig. Og når tomatsuppen var spist, hadde vi pannekaker og bacon. Tone laget det på en ganske morsom måte. Først var det tomt for rødsprit, etter tomatsuppen. Så helte hun godt i nytt, mer enn i overkant godt i, det fløt ut på steinen under. Hun fyrte likevel opp, så det brant godt både i kokeapparetet og på steinen. Sånn laget hun den første pannekaken i en fart. Det ble jo ganske varmt, i flammen fra kokeapparatet og fra steinen samtidig. Deretter laget hun plutselig alt baconet. Og så fikk hun panikk, for det brant jo virkelig ganske godt på steinen. Her tok jeg bilde, mener jeg å huske. Men jeg fant ikke noe bilde med spektakulære flammer, så jeg tok nok ikke noe bilde her allikevel.

Her ser vi Andreas bakfra når han balanserer. Det er klart det er skummelt for Tonemor når han mister balansen her.

Uansett brant den store mengde rødsprit opp ganske fort. Og vi måtte helle oppi ny, sånn at baconet ble kaldt når det endelig ble tid for å spise det. Greit nok – og veldig godt.

Jeg får fotografert sekundet etter at Andreas har gjenvunnet balansen, etter å ha balansert og mistet den.

Så sprang ungene og jeg av gårde hadde løype. Det gikk ut på å springe etter hverandre, samme hva. Opp og ned steiner. I snøen, rundt omkring.

Her er det på tide med mat. Utsikten og omgivelsene er upåklagelige.

Og så ble det uventet overskyet. Nå kunne vi virkelig ergre oss, som ikke hadde kommet oss av gårde tidligere. Det ble kaldere. Det var på tide å komme seg hjem.

Her ser vi antrekket, barbeint. Det er idyll.

Tone lot seg kledelig forbause av at jeg foreslo å gå tilbake til bilen i passet ved siden av det vi hadde gått opp, altså en litt annen vei i samme retning. Det er ikke så veldig vanskelig å se hvordan det må bli, når man står på toppen av en fjelltopp. Og uansett har vi Brekko på andre siden av Madlandsvannet nedi dalen, det er et orienteringspunkt vanskelig å bomme på. Temmelig trygt.

Dette bildet gir en ide hvor mye rødsprit Tone sølte, om enn det ikke er synlig hvor mye det brenner. Eller, det har ikke begynt å brenne helt overalt ennå.

Temmelig trygt var det imidlertid ikke helt sånn vi gikk ned. Det vil si, farlig var det ikke, men ubehagelig kunne det bli. Det var ingen sti, nødvendigvis, og det var godt med snø, og det var trær. Barna var i hundre og vel så det, de viste vei, de fløt jo oppå snøen vi ramlet igjennom. Det var ikke antydning til at det kunne bli vanskelig å komme seg hjem, like langt som det var å komme seg opp, bare litt vanskeligere vei, men heldigvis nedover.

Tone langer ut med barna på slep, etter at vi har kommet ned fjellskrenten fra mastefjellet. Andreas har et av insektene i hånden, og på trå forsiktig.

Etter en egentlig ganske lang fjellside i dyp snø og egentlig litt tett bjørkeskog, så var vi nede ved et vann og litt åpent landskap. Der var det noen insekter, antagelig vannløpere, som hadde forvillet seg ut i kulden. Kanskje vil slutten av mars til vanlig være tidspunkt å overleve i, men ikke nå, ikke i år. De stod stive i snøen. Ungene reddet dem så gode de kunne, plukket dem opp og tok vare på dem, forsøkte å sette dem ut på vannet, der de hørte hjemme. Men de var allerede så døde at de neppe skjønte de var levende. Insekter er ikke laget for kuldegrader.

Her gjennomfører Andreas – med fare for sin egen tørrhet – en redingsaksjon for det som muligens er en vannløper, ved å sette den på vannet, og se hva som skjer. Den døde.

Det var ingen tvil om retningen vi skulle gå. Men det var ikke gitt på forhånd det ville bli en lett vei. Etter en kort rådslagning valgte vi den snareste, med en slags sti, men med en kanskje litt brysom forsering av bekk eller elv, litt lenger fremme. Her ramlet Sara gjennom isen. Ikke sånn at det var farlig, det var bare en liten bekk, hun ramlet fremover, fikk foten godt nedi, slo seg sikkert litt. Og så er det så dumt når man ramler gjennom is sånn som det der, at det blir ikke gitt pause. I det hun stilte seg opp for å gråte, ramlet hun gjennom på ny. Dumt, dumt.

Her har Tone og Andreas kommet trygt over bekken Sara ramlet nedi, to ganger. Vi ser den bak dem.

Men Sara har lang erfaring i å hoppe fra stein til stein mens det er glatt og vanskelig. På Tones beskjed, stilte hun seg på en stein i bekken. Og så kunne jeg komme med sjumilssteg og bære både meg selv og henne trygt til andre siden. Det er klart det er kaldt med isvann i skoene, men kroppen tåler greit sånn, når det ikke er andre plager og vanskeligheter på gang. Sara så ut til å ta til seg den fortjente sympatien hun fikk, det er klart det er dumt å ramle gjennom en gang til, når det allerede gjør vondt og er kaldt, men det er ikke sånn at det kan hindre mulige påfunn resten av turen.

Og her er alle strabaser overvunnet, vi er alle på vei hjem.

Turen ned til bilen var ikke like spektakulært vakker som den opp. Det skyldtes at nå var det overskyet, lyset var ikke så fantastisk. Vi var også mo og slitne etter en strabasiøs tur, der mye var skjedd. Tone var sikkert litt glad når det mot slutten av turen til og med dukket opp røde merker, et tegn for mødre på at man er på rett vei.

Og det var vi. Litt lenger nede stod bilen der vi hadde satt den. Det ble en kjempetur av typen man ikke vil bytte bort for en iPhone som virker. Det er opplevelser vi lever for. Neste dag reiste Tone og familien til Stavtjørn med mor og familien Nygård, mens jeg hadde hjemmepåske med min kjære kone Olia, og kandidatturneringen i sjakk.

En alle tiders tur i Bergensfjellene

 

 Jeg er hjemme nå. Det er midnatt. Jeg er trøtt, selvfølgelig. Det var en alle tiders tur. Posten skriver jeg i morgen. Nå skal jeg sove godt.

Dette er utsikten vi hadde, ned mot Tarlebøvannet

Og nå er det morgen, og jeg skal skrive posten. Det blir en lang post, inndelt etter kapitler. Det skulle være enkelt å finne frem, og ta del i turen, for dem som ikke fikk være med på den.

Avgang

Min kamerat og jeg har fast avgangstid klokken 1100, men den er ikke fastere enn at jeg pleier å komme for sent til den. Og det gjorde jeg denne gangen også. Det var underlig, siden jeg hadde våknet av meg selv bare litt over sju, og hva jeg egentlig hadde gjort ut over morgenen, var ikke godt å gjøre rede for. Jeg hadde spist frokost, i alle fall, vært litt på nettet etter forskjellig, spilt noe gitar, ordnet litt, og så var plutselig klokken over elleve, og jeg var fortsatt hjemme. Da gikk jeg.

Min kamerat var optimistisk ute i kortbukse allerede fra starten av, allerede før turen var begynt. Det er helt uvanlig at han går ut lettere kledd enn jeg, jeg hadde startet i langt, og hatt kortbuksen med. Men allerede den korte turen fra meg i Strandgaten og han mellom Nøstet og Engen, så kjente jeg det var varmt nok, og skiftet øyeblikkelig borte hos ham. Jeg var forberedt på overskyet, lettskyet var det. Og sol.

Hvor ferden går pleier å bli avgjort mens vi går den, og her er ikke noe dypere filosofisk enn at vi ikke har bestemt oss på forhånd, vi ser hvor det blir, og har som en baktanke at vi vil gå et sted hvor vi ikke har gått på en stund. Denne gangen hadde vi ikke gått noen steder i Bergensfjellene på en stund, siden det var sesongens første tur. Vi har skiturer fra jul til påske, og går aldri noen tur på andre dager enn søndag, dette var første den første turen i Bergensfjellene for i år. Og den gikk til Isdalen, eller Tarlebødalen, mellom Fløyen og Ulriken, det var slik det viste seg å bli i år.

Praten fra sentrum og oppover Kalfaret gikk om lyrikk og høystemt poesi, vi pleier alltid holde samtalen om et eller annet intellektuelt prosjekt, og det skal gjerne være kjennetegnet av å inneholde memorering, og ikke inneholde begrensninger. Vi skal lære oss noe, og lære det fullstendig, utvilsomt. Denne gangen var det altså dikt, jeg la merke til at han hadde en ode av Horats fremme hjemme, og siden jeg også har holdt på litt med oder i det siste, lurte jeg på hva han mente en ode egentlig var. Og jeg lurte på hvofor han drev og leste oder. – Jeg skal lære dem utenatt, sa han. Og slik blir det, man er nødt til å lære seg en del dikt utenatt på de språk man kan, og man bør strengt tatt kunne mange språk, og mange dikt i dem. I alle fall skulle man kunne de høyeste, så da vanket det kritikk av meg, som bare så vidt kunne sitere noen brokker fra starten av Divina commedia.

Denne samtalen varte hele veien fra sentrum til grusveien ved nedenden av Svartediket.

Her står jeg, og det er antydning til at det kommer nedover litt vann i vårt løp.

Vi går oss vill

Jeg må gjøre en liten avstikker til en tur vi gjorde for mange år siden. Det skulle være fjelltur, vi skulle ha med telt og overnatte, og området vi skulle gå i var Hundedalen i Rogaland. Vi skulle også ha med oss en tredje kamerat, Øystein, og han var temmelig lite turvant, både når det gjaldt dagsturer og i alle fall fjellturer som dette. Det viste seg med en gang, da han stilte i den lille skolesekken sin, og praktisk talt ikke hadde med seg noen ting. Det gjorde det også nokså umulig å fordele vekt, slik at vi gikk ut med at jeg bar kokeapparat og absolutt all maten, min kamerat Martin bar teltet, og vår venn Øystein bar omtrent ingenting. Det gjorde også at det gikk lettere for ham oppover. Nest lettest gikk det for Martin, og etter en stund ble dette veldig tydelig, da Øystein var langt foran, og jeg langt etter. Til slutt ble dette så drøyt at jeg måtte ta av meg sekken, for å løpe og ta igjen de andre to, skulle vi gå så fort, måtte vi fordele vekten bedre. Jeg klarte bare å ta igjen Martin, som sa at han ikke kunne ta hensyn til meg, for han var travelt opptatt med å holde øye med Øystein. Det hadde ikke gått særlig bra, for han var vekk. Jaja, jeg gikk vel tilbake etter sekken min, jeg husker ikke alle detaljer så nøye, dette er mange år siden, midt på nittitallet en gang. Vi fortsatte videre oppover den merkede løypen til turistforeningen, vi måtte jo tro at vår lite turvante venn en gang måtte stoppe opp og vente på oss, vi hadde jo absolutt alt utstyret. Utenom kartet, forresten, det hadde han.

Det begynte å kveldes, og vi tenkte at han i det minste må ha tenkt på et fint overnattingssted, i hvert fall tenkte vi på det, så da vi hadde gått så langt at vi fant en idyllisk plett, der små bekker av noen små elver møttes, friskt vann, liten dal, le, men med åpning for solen både i øst og vest, slik at vi kunne se der ville solen holde seg i kveld, der ville den stå opp i morgen, så bestemte vi oss for at her skulle vi være. Nå gjaldt det bare å finne Øystein. Vi fant ham ikke. Vi gikk nedover turstien tilbake igjen, hele tiden ønsket vi at vi skulle finne ham raskt, slik at vi rakk tilbake til den fine overnattingsplassen i tide. Til slutt måtte vi la et slikt håp fare, vi begynte jo å nærme oss bilen, startstedet, og det var begynt å skumre, selv nå om sommeren. Og vi skjønte til slutt at Øystein måtte ha gått helt tilbake til bilen, det er det sikreste, startstedet, og avslutningsstedet, finner man frem dit er man sikret. Øystein var ikke der heller.

Nå er ikke min venn Martin og jeg av typen som lett får panikk, vi får praktisk talt aldri panikk, men dette var ubehagelig, og dette var uforklarlig. Vi hadde jo gått opp og ned hele turstien til turistforeningen, helt opp til et idyllisk overnattingssted, man ikke går forbi, når det snart er tid for å slå opp telt. Og det var nydelig vær, enkelt terreng, og Øystein hadde verken mat eller telt, men han hadde kartet. Det var helt uforklarlig. Hvor kunne han ha tatt veien? Og hvorfor kom han ikke tilbake til bilen når det til og med begynte å bli natt? Vi kom til at han måtte ha falt og skadet seg, men også det virket usannsynlig i dette enkle terrenget. Det var usannsynlig alt.

Løsningen kom dagen etter. Vår lite turvante kamerat hadde på et vilkårlig punkt tatt av fra stien, og gått rundt et fjell, før han begynte å lete etter oss, alle andre steder enn langs turstien. Så hadde han intet mindre enn blitt sur fordi vi hadde gått fra ham, og han hadde tatt for gitt at vi ville gjennomføre hele helgeturen uten ham, slik at det for ham på ingen måte var noen hast med å komme tilbake til bilen, vi ville jo ikke komme tilbake dit før om et par dager. Han hadde tatt frem soveposen, spist den kjeksen han hadde, og overnattet under åpen himmel sommernatten. Vi traff ham da han var på vei ned, dagen etter. Hele turen kom vi oss praktisk talt ikke lenger enn til avgangsstedet.

Jeg tok med denne avstikkeren,  fordi denne gangen kom også min vante turkamerat og jeg oss bort fra hverandre. Og det i Bergensfjellene, hvor vi har gått søndagsturer i ti år, og jeg enda lenger. Når vi går oppover Tarlebøveien ved Svartediket, kan vi enten fortsette rett frem, holde grusveien, og komme til demningen ved Tarlebøveien, eller vi kan ta av tett på oppsiden av Svartediket, gå inn i skogen, og komme opp langs en nydelig dal, Hardbakkedalen, heter den, og til slutt ende ved Langelivatnet, om vi tar til venstre ved toppen av dalen, som vi må. Denne dalen har vi ofte gått nedover, og det er fint der. Så nå skulle vi gå opp.

Her er det siste bildet jeg fikk tatt av Martin, før han forsvant

Det gikk helt fint å ta til venstre inn i skogen. Men oppover der gikk han raskere enn jeg, han er raskere enn jeg oppover, det er bare å innrømme. Han fikk etter hvert et visst forsprang, som ble utjevnet, da han holdt seg lenger til høyre enn jeg, og vi fikk det for oss at vi skulle til venstre. I alle fall gjorde jeg det. Og stier hadde vi for lengst forlatt for å komme beineste veien opp, og buskas og kratt var vi havnet i. Der var i ropeavstand, og vi holdt denne avstanden et kvarter eller så, mens vi gikk bortover langs foten av et stup. Etter stupet fulgte ur, og det siste jeg fikk sagt min kamerat som han hørte, var at jeg skulle finne stien.

Men vi var på det tidspunkt noe så aldeles på feil vei. Og stien jeg liksom skulle finne, den lå på andre siden av det stupet som jeg nå gikk nede under. Og plutselig ble det så bratt å gå bortover der langs fjellskrenten, at jeg risikerte å kunne få problemer med tyngdekraften. Så da gikk jeg klokelig ned. Men der nede var det buskas og kratt, og enkleste vei brakte meg snart oppover igjen, og over ur der ingen pleier å gå, for her var steinene løse, og så plutselig så høyt og bratt at jeg valgte å måtte gå ned igjen. Og slik fortsatte det bortover i sikksakk. Jeg skjønte at min kamerat nå var tapt for en stund. Frem til sånn cirka der, hadde veien vi gikk vært logisk og nødvendig, all den tid den allerede var feil, vi var nødt til å holde oss nedenfor stupet, og et stykke etter der gikk det også rett frem, men nå hadde jeg gått så mye sikksakk og hytt og vær at ingen ville følge samme ruten sånn uten videre. Men på toppen av dalen jeg hadde i hodet er det et naturlig møtepunkt, jeg tenkte å komme meg opp dit, og vente.

Problemet var bare at dalen jeg hadde i hodet og dalen jeg var i, var to forskjellige. Jeg begynte å skjønne det, da jeg plutselig på vei nedover en gang fikk øye på en grusvei, den grusveien som leder opp til demningen ved Tarlebøvannet. Jeg satte straks kursen oppover, og feilberegnet helt hvor langt det egentlig er mellom denne dalen, og Hardbakkedalen, som vi skulle være i. Slik ble jeg gående midt oppe i ingenting, stort sett Einer-kratt, som jeg ofte havner i, faktisk, når jeg går for meg selv. Og jeg ble godt skrapet opp, som vanlig, kortbukse som jeg gikk i. Jeg ble etter hvert nokså lei, men holdt dette halvhjertede forsøket på å komme over i riktig dal, hele veien opp til demningen, faktisk. Der tenkte jeg at min kamerat sannsynligvis ikke ville være der, han ville være på andre siden av fjellet jeg hadde til høyre. Men jeg orket bare ikke å gå over det, og det ville være for dumt, om også han var kommet feil, og faktisk nå var ved demningen.

Nåvel, ved demningen hadde jeg en pause. Der drakk jeg en halvliter vann. Jeg følte kontrollen var hos meg. Jeg hadde det for meg at min kamerat var i riktig dal, og at han nå satt på møteplassen og ventet. Om ikke, så ville han gå opp mot Langelivannet, og ned over høyden der, til Tarlebøvannet, som er vannet med demningen, hvor jeg var. Så jeg måtte ikke drøye altfor lenge med å gå opp dit. Etter halvlitersflasken med vann, gikk jeg oppover. Det er en fin sti rundt Tarlebøvannet, man kan følge den rundt og opp til Øvre Jordalsvannet, der man er på stien som går opp til Vidden, og som man følger om man skal gå hele runden fra Ulriken til Fløyen, eller man kan ta til høyre og opp til Lanelivannet og Tarlebø. Dit gikk jeg, og langs denne stien er en nydelig bekk, som var så fristende at jeg drakk fra den, og helte ut alt mitt medbrakte vann.

Området på toppen der er alltid større enn jeg husker det. Og det tar sin tid å gå fra ene enden av Langelivannet til den andre. Og ikke lenge hadde jeg gått der, før jeg i andre enden fikk øye på en fyr i kortbukse. Det måtte være ham, vi hadde funnet hverandre, det gikk som vanlig bra. Jeg vinket og plystret litt, fant et flott svaberg ved vannet, tok av meg på beina, og ventet.

Gjensyn og mat

 Han kom og hadde straks to bokser øl parat. Det ble litt snakk om hva som hadde skjedd, men det var selvfølgelig ikke det viktigste, her var ingenting viktig skjedd. Nå var det kjeks og sjokolade og hver vår boks øl, og omringet av fin norsk natur på en 500 meters høyde, fint vær, og fint alt. Denne pausen tøyset vi ikke med, den tok vi ordentlig. En del fiskesprett ble også forsøkt, en del halvhjertede planer om hvor vi nå skulle gå, lagt, men mest av alt var det ingenting, fine været og naturen.

Da ølet var drukket opp og mesteparten av sjokladen spist, gikk vi. Helt uvanlig hadde jeg tatt på langbuksen, mens min kamerat forble i kortbuksen. Nå for tiden blir det snudd opp ned på alt.

Planen for gangen var å komme seg til bekken jeg allerede har skrevet litt om. Det er alltid kjekt å raste ved siden av vann, og nå hadde jo jeg i tillegg heldt ut mitt. Så vi kom oss bort dit, og gikk forbi ganske mange aktuelle steder jeg syntes var fine, før vi fant et sted min venn var fornøyd med. Det var veldig bra, det var en fin bekk, vi var fortsatt ganske i høyden og hadde fin utsikt, og det var lunt og fint, alt var fint, igjen.

Middagen var kongemiddag. Kjøttkaker i brun saus, poteter og gulrøtter, tyttebærsyltetøy. Ingenting manglet. Og vi hadde med hvert vårt kokeapparat, så vi skulle kunne koke poteter i vann og kjøttkaker i saus på en gang. Potetene og gulrøttene hadde jeg forkokt litt på morgenen, så de var egentlig bare å varme opp. Innen drøye fem minutter var kjøttkakene ferdige, og så var det mat. Det er det beste, det er kongemat. 

Her tilbereder Martin kjøttkakene

8 poteter hadde jeg med, 8 kjøttkaker og 4 gulrøtter, alt gikk ned i fryd og gammen. Så var det kaffe, selvfølgelig er det kokekaffe, og det var en fornøyelse alt i hop. Det var en fornøyelse alt i hop.

Demning

Her er bilde av meg i terrenget der det snart skal bli en bekk.

Jeg har alltid likt å lage demning. Det gjelder å finne en liten bekk, og så legge steiner ned i den, og dekke hullene med mose, slik at bekken forhåpentligvis finner et annet løp. Av og til er det også nok at bekken bare blir bremset litt, eller man får laget en liten kulp ovenfor demningen. Jeg har gjort det siden jeg var liten, først med min far, og jeg har alltid vært ivrig. Det er sjelden det er meg det står på, når det gjelder å lage demning, og jeg lar aldri en anledning gå fra meg til å innrømme at dette er noe jeg liker veldig godt.

Nesten utrolig at vi skal få til et betydelig løp til venstre, her

Min kamerat, derimot, går over alle grenser. Han mister øyeblikkelig all kontroll, og finner ingen prosjekt store nok. Han kan bruke en hel dag, og glemme både å spise og sove. Han begynte mens vi ventet på kaffen. Bekken var førsteklasses å lage demning i, frisk og fint rant den, akkurat passe med vann. Men det var ikke så mye materiale  å bygge med. De fleste steinene lå allerede i elven, og selvfølgelig på bunnen, som steiner har det med å gjøre. Min kamerat lot seg imidlertid ikke hindre av det, og flyttet på de steiner som var, til å begynne med planløst, enn si hodeløst, for han flyttet også de steinene han hadde å trå på, slik at han endte med å måtte gå midt i bekken. Ikke at det var noen hindring. 

Her ser vi hvordan min venn har laget det til for seg, så han ikke har noen steder å tråkke når han skal flytte flere steiner.

Det første han gjorde var å gi vannet fri flyt rundt ved der vi satt. Han flyttet alle steinene som hindret vannet, de fleste tok han opp på land, noen la han rundt på kantene for å få vannet til å renne i midten. Resultatet var at han fikk frigjort en stor, bunnfast stein, som tidligere hadde vært under rennende vann, og som man nå kunne stå på tørrskodd.

Deretter var det kaffe, bittelitt kaffe. Og så var jeg med, først litt forsiktig, jeg liker å se meg selv litt som en observatør av min kamerat, som altså mister all fornuft når han skal begynne å lage demning. Han ikke bare tetter igjen der det skal tettes, og graver ut der det skal graves, han jobber også lenger oppe, slik at vannet skal treffe demningen i riktig vinkel, og han kaster steiner og masse nedi der han ikke vil ha så mye vann, for å få det til å renne der han skal ha det. Som liten jobbet jeg alltid maksimalt to steder, ett for demningen, ett for det nye løpet. Min kamerat har alltid ubegrenset med steder å jobbe, og han jobber helhjertet overalt.

Slik ser det ut, før vi får vannet til å renne.

Og jeg observerer ham. Og begynner etter hvert litt forsiktig å være med selv. Det har hendt før, hendte igjen. Jeg begynte å foreslå litt steiner som kunne flyttes litt hit og dit, det var en gedigen stein som han bare hadde veltet ned i en liten kulp, om vi arbeidet sammen, kunne vi kanskje få den opp på land, og rulle den bort til der vi virkelig trengte den, foreløpig var det ennå litt uklart hvor det var. Men det tegnet seg til at vi skulle demme opp for hovedløpet, som rant stritt og fritt og dypt like nedenunder, men hvor det var litt smalt, så noe skulle vel kunne gjøres. Min kamerat var først skeptisk, steinen var for stor, og opp på land kunne vi i alle fall få den, men vi kunne kanskje rulle den ut i kulpen, for å få vannstanden høyere? Det varte ikke lenge, han ble revet med han også, og trådte glatt nedi vannet med begge bein, som jeg også gjorde det, for å få bedre tak. Og han sa etter hvert som så sant var, at vi skal få den opp, det er ikke snakk om annet, her er i alle fall ikke snakk om tid. Steinen skal opp. Og vi vrikket og vrengte og skiftet tak, og rullet, og vippet, og la steiner under til støtte, og alt som var mulig, og til slutt gikk steinen opp.

 

Her får vi den store steinen på plass i bekken til vår fordel

Noen minutter senere var den i bekken og hindret hovedløpet. Men ikke tilstrekkelig, den måtte på høykant. Noen minutter senere var den på høykant. Og noen flere steiner gikk oppi, hull ble tettet med mose, vannet steg i kulpen ovenfor, og måtte renne over, der vi la nye steiner og ny mose. Og så begynte jeg, rent sånn antydningsvis, å grave til for et nytt løp, et utenkelig løp, det lå høyere oppe, var tett av gress, og helt uten antydning til at noe vann noensinne hadde rent der. Øyeblikkelig var min kamerat med å grave, ikke med hånden, som jeg, men med foten, for å få unna mer raskere. Jeg antydet et lite løp vannet kunne renne i, rundt her, ned der, det er alltid viktig med et mål, og målet skal være ambisisøst. Min kamerat var selvfølgelig med. Og ikke mange minutter senere var målet vokst i Stalin-kommunistiske proporsjoner, vannet skulle ikke bare rundt den lille haugen jeg ville ha den rundt, det skulle helt ned til bekken flere meter nede, så langt det var mulig å komme faktisk. 

Her kommer de første dråper sølevann

Selvfølgelig måtte målet bli såpass. Og selvfølgelig var det ikke noe å tenke på, annet enn å gå i gang. Det gjelder å få størst mulig vannmengde til å velge vårt løp øverst, til det gjelder å demme opp det alternative løpet, som altså var hovedløpet. Om det bare kommer vann nok, skal vi nok få det til å renne. Så gjelder det å stenge av for alle hull og omveier vannet ville måtte ta, det velger alltid enkleste vei, av og til må vi stenge denne veien, et prinsipp er at vårt arbeid skal være synlig. Og så gjelder det å grave til en slags liten kanal, et slags lite løp til å begynne, slik at vannet kan renne. Kommer det nok vann fra toppen, så vil det også renne. Og så er det på ny å demme opp for sideveier og uryddigheter, det skal jo også se fint ut.

Det ble etter hvet litt av et arbeid som måtte gjøres, og litt av et arbeid som ble gjort. Først var vi fornøyd med å få vann i det hele tatt, jeg tok bilde av det, bitte litt sølevann. Så var vi fornøyd med at dette vannet vårt nådde frem til bekken helt der nede, selv om det var temmelig uklart  hvor det egentlig rant ut, det så helst ut som det bare forsvant. Dermed måtte vi rive til et løp. Og så måtte vi hele tiden grave ut overalt, for å gjøre vannføringen enklere. Og på ny demme opp, for den økte vannmengden, som tøt ut her og der nedover elveløpet vårt. Time på time gikk, jeg gravde og rev i røtter, for hver liter jord jeg fikk vekk, ville det komme en ny liter vann i vårt løp. Og jorden jeg gravde opp, la jeg på siden, for at vannet ikke skulle renne over, og flyte ut i bekken for tidlig. Spesielt er det en stor seier å grave ut en stein. Når en stor stein er vekk, blir den økte vannstrømmen direkte synlig.

Her kommer bekken

Min kamerat holdt helst på i den øvre delen av løpet, og sørget for å hindre alt vann som ville inn i hovedløpet. Praktisk talt alt som var av løse steiner der oppe, ble brukt til dette formålet. Og han fikk laget det til slik, at vannet der oppe tok en stor sving, og i denne svingen, svingte rett inn i vårt løp. Således fikk det også fart, og vårt alternative løp ble etterhvert riktig hissigere enn hovedløpet. Men det var hovedløpet som hadde mest vann. Og innbitt ville vi gjøre noe med det også. Og da er det bare en mulighet, grave vårt løp dypere og bredere. Med hender og negler og steiner rev vi og slet vi, røsket opp gravde, særlig ved inngangen er det viktig at det er dypt og bredt og fint. Det vil renne så mye vann inn som det er plass til.

Slik ser det ut på toppen. Som man ser har vi gjort alt for å få vannet til å renne vårt løp.

Og nye timer gikk. Vi snakket om alt som var mulig, og som skulle være mulig. Det er klart vi skal kunne drikke fra vannet i vårt løp, det skulle til og med være å foretrekke, vi la planer om en liten kulp der det det skulle være mulig å få seg et lite bad. Vi beundret svingene vi og vannet hadde fått til, og kraften vannet selv gravde med i disse svingene, og hvordan det fosset og bruste og strømmet seg frem i det løpet vi hadde lagt for det. Så gravde vi ut enda litt mer, for å få det til å strømme enda litt mer. Tettet igjen enda litt mer, der det var en liten lekasje. Min kamerat fant enda nye ting å gjøre med demningen på toppen, jeg fant enda flere steiner å prøve å grave ut nedover. Og nye timer gikk.

Her begynner det å hjelpe.

I romanen Anna Karenina av Lev Tolstoj er det en berømt scene der hovedpersonen Konstantin Levin er ute og jobber på markene med en ljå. Mens han gjør dette, opplever han fullkommen lykke, tiden, tankene og arbeidet går bare i ett, det er bare der og da, alle problemer og alle tanker er bare vekk, det er bare sunnheten og gleden i arbeidet. Dette er den dypeste meningen i følge Tolstoj, på den tiden han skrev den romanen, livet har ikke noe mer og høyere å by på enn slikt sunt kroppsarbeid, og trenger det heller ikke. Sånn er det også å lage demning. Det er så deilig konkret, man skal ha vannet til å renne bort dit, og så er det bare å gå i gang. Det er den reneste glede, her gjør vi ingenting for å oppnå noe annet, det er bare å grave ut, løfte og flytte og arbeide.

Til slutt hadde vi gravd så dypt øverst at det var kommet til albuedybde, da er det vanskelig å grave dypere, i alle fall her, for vi hadde egentlig ingen steder å sitte. Og vi kunne ikke godt grave den bredere heller, da ville vi gravd den ut i hovedløpet igjen, og på andre siden var bare en bakkehaug rett opp. Det var også begynt å kvelde litt, klokken må ha vært over ni, eller hvem vet hva klokken må ha vært. Vi visste bare at her skulle uvanlig mye arbeid til, for å få mer vann inn i vårt løp. Så vi tok på oss genser. Ja, litt oppussing var alltid å gjøre, her og der var jo noe rusk, helt oppe i toppen var jo en liten høyde kort etter munningen, den måtte vi jo grave ned, det gikk ganske radig, og da gikk også vannet nedover. Og så var det jo en stein til i løpet, denne måtte graves ut, og så var det litt her, litt der, og det gikk sikkert en ny time. 

To bekker, den til venstre er vår.

Og helt til slutt satte min kamerat seg til med sjoklade og kjeks, mens jeg spratt rundt og la til noen få steiner jeg hentet fra hovedløpet, det var noen lekkasjer som måtte bort. Så var det å sette seg til og beundre arbeidet. Jeg kunne hente min kopp, og på et blunk fylle den opp med vann fra vårt løp. Det så så flott ut, det var to løp, hovedløpet hadde fortsatt mest vann, men hos oss rant det tøffest. Vi hadde også fått laget oss en liten øy i midten, det var vi godt fornøyd med, vi var i det hele tatt godt fornøyd med det hele. Og vi forhastet oss ikke med å ville forlate det.

Hjem

Det var blitt sent på kveld da vi begynte å gå hjemover. Med slike bekker er det alltid litt ekstra å gjøre, man blir aldri riktig ferdig, det er alltid litt mer å legge til og grave ut og ordne opp i. Men til slutt la vi altså hjemover etter det som må kalles et godt dagsverk. Min kamerat gav alle tegn til å ville gå over rundemannen hjemover, men jeg visste det ventet meg en travel dag og at jeg måtte få sove, vi gikk nedover Tarlebøveien og til Kalfarveien ned til sentrum, selv om denne veien både er kortere og kjedeligere. Vi hadde fortsatt en appelsin igjen, den spiste vi foran min kamerats hus. Ved omtrent midnatt var jeg hjemme. Da var det å dusje og rense seg for søle og skitt, det var jo mye som var skjedd, oppi alle einerbuskene, og i bekken med sølen og gjømen, og alt jeg hadde revet opp i. Doven og trøtt var jeg da jeg la meg. Sovnet gjorde jeg øyeblikkelig.

Slik skal gode dager være.