Privat bank i Ukraina nasjonaliseres

Mandag var en dag med store og stygge nyheter rundt omkring i verden. Få fikk med seg eller gjorde noe nummer ut av den som kom om morgenen, fra Ukraina, om at landets største private bank nasjonaliseres.

Banken heter Privat bank, og er den del av Privat group, konglomeratet til den ukrainsk-jødiske oligarken Igor Kolomoiskij og hans partner, Gennadij Bogoliubov. Kolomoiskij er den dominerende av de to, den mektigste og rikeste. At Ukraina under president Petro Porosjenko nasjonaliserer banken hans er virkelig store nyheter, på veldig mange måter, men vil ventelig ikke behandles slik i vestlige medier.

To kilder skriver innsiktsfullt om emnet. Det er Leonid Bershedskij, på Bloomberg views: Ukraine nationalizes on Oligarch’s losses. Og den britiske avisen The Telegraph: Ukraine leader urges calm after PrivatBank is nationalised. Vårt eget NRK skriver distansert og nøkternt, omtrent sånn som Harstad Tidende gjør, etter det som ser ut til å være en melding fra NTB. I denne meldingen heter det at «Ukraina nasjonaliserer gjeldstynget bank», og at det er for å «avverge finanskrise i landet». Jeg har det man kanskje kan kalle «utfyllende informasjon».

Så hvor skal man begynne? Da demonstrasjonene begynte på Maidan for tre år siden var det to ukrainske TV-kanaler som viste bilder fra demonstrantenes synspunkt, altså hadde en vinkling som støttet protestene. De kanalene tilhørte nåværende president Petro Porosjenko og – nettopp – konglomeratet Privat group, og oligarken Kolomoiskij. Det er også de to – om noen – som har klart å berike seg på det som har skjedd. Resten av Ukraina, rike som fattige, har som man vet ellers mistet veldig store verdier og blitt veldig mye fattigere.

Da protestene mot tidligere president, Viktor Januovitsj, lyktes, og han forsvant, manøvrerte Porosjenko og Kolomoiskij raskt, og posisjonerte seg i gunstige posisjoner. Porosjenko åpent og synlig, og til vestlig applaus, han ble president, Kolomoiskij i det skjulte, han ble guvernør i Dnjepropetrovsk og både finansierte og tjente penger på krigen i Donbass. Som takk for hjelpen ventet han kontrakter og posisjoner, slik systemet fungerer i Ukraina, og kontrakter og posisjoner fikk han også, men ikke så mange som han ønsket. Porosjenko og Kolomoiskij endte i åpent klammeri med hverandre, Kolomoiskij sendte faktisk en av bataljonene sine til Kiev og okkuperte en bygning, for å kreve en styreplass i Ukrnaft. Det fikk han ikke, men han fikk fornyet visum til USA og reiste dit, etter en sedvanlig hestehandel og et høyprofilert møte der de to liksom skværet opp. De høyoppløslige bildene er lette å søke opp på Google (Poroshenko Kolomoisky billedsøk). Et mer arrangert møte og bilder skal man lete lenge etter. De trenger ikke engang late som.

Privat bank er mildt sagt synlig i Ukraina. Minibankene deres er overalt. Den første tiden kona og jeg var gift fikk jeg ikke bruke andre minibanker, hun stolte ikke på dem. Etter hvert fikk jeg ikke bruke de til Privat bank. Også fordi de som en av de få krevde en avgift, for uttak. Slagordet til banken er: Banken for dem, som elsker Ukraina.

Porosjenko er sjokoladekonge med et godslig utseende, så han slipper billig unna at han i likhet med tidligere president Janukovitsj, og presidentene før ham, bruker posten til å berike seg selv, og plassere sine folk i posisjonene som betyr noe. Kolomoiskij er et rovdyr. Selv i ukrainsk og russisk standard skiller han seg ut, skruppelløs, og langt over alle siviliserte grenser for å være kriminell. Alle ukrainske rikmenn driver med raiding, det å «bearbeide» business man vil kjøpe opp, for å gjøre prisen mer «gunstig». Bearbeiding vil si alt fra ren vold og fysisk skadeverk, til plaging med rettslige krav og byråkratiske problemer, hjulpet av et korrupt embedsverk og rettsvesen. Alle gjør det, bare Kolomoiskij sier dertil at han er stolt av det. Han bruker selv rovdyrmetaforen, den sterke spiser den svake. Sånn ser han business og verden. Når han snakker, er det med så grov banning og slang at han gjør Filippinenes president Duterte rangen stridig som den ubestridte gatespråkrepresentanten i maktposisjon.

Helt siden Sovjetunionens oppløsning har Ukraina levd på utenlandske lån og «statsfinansiering». Med statsfinansiering i hermetegn mener jeg at landet rike elite har gjort seg rikere på å suge penger ut av statskassen. I stedet for å lage et mer effektivt økonomisk system, og få økonomien til å vokse, har de forsøkt å fylle mer penger i den, altså statskassen. Om det er lånte penger eller hva det er, er ikke så viktig for dem. Det er uansett ikke de som skal betale tilbake.

Etter Maidan har denne statskassen – eller honningkrukken, for å bruke et mer billedlig uttrykk – fått enda mer påfyll, av EU-midler og midler fra IMF. Disse pengene kommer med krav, men kravene har alltid blitt omgått og fraviket under det evige påkuddet om at Russland og Putin og så videre, og så videre, Vesten fyller søkkrike oligarkes lommer med gratis penger fordi Ukraina liksom er i konflikt med Russland. Nå venter et annet styre i USA, og da er det ikke sikkert pengene til Ukraina vil flyte like fritt. Det er til og med tvilsomt de vil gjøre det.

Derfor måtte oligarkene bak Privat bank og den ukrainske staten tenke raskt. Privat bank har i årevis kunnet skrive ut rause lån med penger garantert for at den ukrainske stat, som igjen er garantert for av EU og IMF og vestlige institusjoner som tviholder på historien om at Ukraina må «reddes fra Russland», og derfor ikke må gå konkurs, slik Privat bank heller ikke må gå konkurs. De er jo landets største bank, en konkurs er en økonomisk katastrofe. Slik har lånene banken har skrevet ut vært risikofylte og risikofrie på en gang. De er risikofylte med det at sjansen for at de ikke blir betalt tilbake, er stor, risikofrie med at risikoen til syvende og sist ikke ligger hos banken.

Til hvem er lånene skrevet ut? Stråselskaper til Kolomoiskij, selvsagt. Dette er gratis penger for ham, etter klassisk, ukrainsk oppskrift: suge penger ut av statskassen. Når banken nå nasjonaliseres, er det den ukrainske staten som overtar de råtne lånene. Oppgjøret for banken er som vanlig det engelskmennene kaller «murky», på norsk kan vi sivilisert kalle det «lite transparent». Ukrainske – og russiske – oligarker er skruppelløse, og nøler ikke med å slå på noen titalls millioner dollar til egen fordel under en handel. De svindler stort, og de svindler skikkelig.

Forskjellen nå er at de gjør det med Vestens velsignelse. Oligarker som Kolomoiskij og president Porosjenko blir rikere, mens det ukrainske folket vil slite med regningen i det som nå ender opp som statsgjeld. De er ikke i stand til å betale regninene sine. Men det løser staten elegant ved å vente til de dør, og så hente inn alle uoppgjorte skatter og avgifter, før de etterlatte kan arve stumpene.

Banken Privat bank har slagordet: For de som elsker Ukraina. Vi elsker et annet Ukraina enn det denne banken og de ukrainske politikerne står for, og vet ikke hva vi kan skrive, si eller gjøre for å få folk til å forstå det.

Hvor ble det av Kolomoiskij i alt mylderet?

Da protestene på Maidan i sentrum av Kiev utspilte seg vinteren 2013/14 var det to oligarker som tidlig og støttende viste dem på TV-kanalene sine. Den ene var Petro Porosjenko, sjokoladekongen, og den nåværende presidenten. Den andre var Igor Kolomoiskij, kongen av et konglomerat av forskjellige firmaer og businesser, sentrert rundt hans Private bank, den største private banken i Ukraina. For kort siden var han guvernør av Dnjepropetrovsk, og den mannen den ukrainske hæren kjøpte drivstoff av, i krigen i Donbass. Begge to posisjonerte seg altså godt for regimeskiftet som skulle komme, og begge er blant de ytterst få som har profitert på det. Både rike og fattige har blitt fattigere i Ukraina. Porosjenko og Kolomiskij har blitt rikere.

Kolomoiskij var sist sett da han hadde et høyprofilert møte med nettopp Porosjenko tidligere i år, etter at Kolomoiskij hadde brukt noen av hærstyrkene sine til å okkupere kontorbygningen til Ukrnafta. Det gjaldt krangel om en styreplass. Og Kolomoiskij gikk hardhendt til verks, som han har hatt for vane å gjøre. Alle ukrainske – og russiske – oligarker er skitne på fingrene, bare de mest skruppelløse kunne tjene penger i det lovløse samfunnet på 90-tallet, og det er aldeles skamløst av oss i vest å ønske disse pengene velkomne i våre økonomis, så lenge disse kjeltringene ligger lavt når det gjelder Putin og Krim. Om oligarkene er villige til å bruke sine veldige ressurser til å sverte Putin og Russland (eller kjøpe en fotballklubb), velsigner vi dem.

Ingen av de som ikke regnes som rent kriminelle, de som regnes til den såkalte Mafiaen, er verre enn Kolomoiskij. Han legger ikke en gang skjul på det, han er stolt av det. Ukrainsk – og russisk – business har problemer med det som kalles raiding. Det vil si at et firma blir «kjøpt opp», til det som med en fin understatement må kalles for en «god pris». For kjøperen. Nettet er også fullt av informasjon om hvordan slik raiding foregår. Det gjelder om å ødelegge businessen man vil kjøpe opp, med lovlige og ulovlige midler, litt rettssaker, litt hærverk, kanskje et mord eller noe annet kriminelt på åstedet, et eller annet som gjør at eieren skjønner at det er ikke verdt å kjempe videre. Kolomoiskij er berømt og beryktet for slike raid. Han tar det som et kompliment, svake bedrifter blir slukt, businesseverden er en jungel, han vil heller være rovdyr, enn bytte. Kursorisk har han også uttalt at Russlands annektering av Krim var et raid, og han berømmet Putin for det. «Han gjorde det vi alle ville gjort».

Kolomoiskij er så grov i forretningsmetodene sine at han har fått visa-nekt til USA. Det er rett og rimelig. Han skulle gjerne bli satt på en sanksjonsliste også, om målet var en verden drevet etter lover og regler, og man ikke skulle slippe unna med landeveistyveri, om det bare er stort og spektakulært nok. Sanksjonsregimet som er nå rammer latterlig urettferdig, med ingen ukrainske oligarker på listen (så vidt meg bekjent), men med turistnæringen på Krim plassert der. Den som aldri har gjort en flue fortred, og som gjelder helt vanlige mennesker, med litt for lite penger til å ha det helt greit. Det vestlige sanksjonsregimet skal knekke den viktigste næringen på halvøyen, turismen, mens en bajas og kjeltring som Kolomoiskij går helt fri,

Mer enn det, han har fått visum-forbudet opphevet, innreisetillatelse til USA, og befinner seg nå – der.

Det amerikanske magasinet Harpers har historien, på det som ser ut til å være en blogg av Andrew Cockburn. Hovedsaken i det grundige innlegget ser ikke ut til å være at Kolomoiskij plutselig befinner seg i USA, men at han har tappet den uforståelige summen $ 1,8 milliarder fra penger overført som lån fra IMF. Det er ikke småtterier, og det er rart det ikke er slått større opp i flere medier, hvis det virkelig er tilfellet. Cockburn ser imidlertid ut til å være etterrettelig, han skriver fra rettssaker, og han beskriver i detalj hvordan tappingen har skjedd. Han bruker også ukrainske «Nasji grosji» – «Våre penger», som kilde og informatør. Nasji grosji er opprettet i Ukraina nettopp for motkjempe korrupsjonen, den er på skrytelisten over den.

Innlegget inneholder også mange andre opplysninger, kjente og ukjente, som skulle kunne forklare hvorfor noen av oss mener at konflikten i Ukraina ikke er så svart hvit som det store flertallet i den vestlige verden mener at den er. 

Dystert, skummelt og usikkert i Ukraina og Russland

Torsdag var det fotballkamp på Olympiastadionet i Kiev mellom hjemmelaget Dynamo Kiev og engelske Everton. Stadionet ligger i gangavstand fra der vi bor, og der min kone og vårt nå er på besøk hos hennes familie, og det var spesielt å se kampen og vite jeg kunne sett den live, om jeg hadde hatt anledning til å reise ned sammen med dem. Det var en praktkamp, Dynamo Kiev vant 5 – 2, og det gjorde de med noen spektakulære mål. På tribunen satt også president Petro Porosjenko, og klappet, smilte og lo, mens Dynamo Kiev satte inn den ene scoringen etter den andre.

Det var deilig å få en pause fra problemene for en stund. Ukraina har denne evnen til å dekke helt over problemene, som turist og som gjest og som tilskuer kommer man ikke på hvor vanskelig det er. Folk smiler og er hyggelige, idrettslivet og kulturlivet ser ut til å fungere, samfunnet ser ut til å fungere, alt går sin gang, alt ser vanlig ut. Tenk hadde Ukraina vært som det så ut, hvilket flott land det ville vært. 5 – 2 smadret de Everton i en fotballkamp der det ikke var problemer av noen slag, verken på banen, eller blant publikum.

For ganske nøyaktig ett år siden var det avslutningsseremoni for OL i Sotsji. Den gang var det Russlands president, Vladimir Putin, kameraene stadig søkte å fange opp. Mon hva han tenkte på? Han også klappet og smilte. Men Putin er nå en gang mer lukket av seg, det ser ut til å være meningen at det skal være vanskelig å vite hva han føler (mens ingen skal være i tvil om at Porosjenko koste seg på fotballkamp!). I dag vet vi etter dokumentaren Krim – Veien til hjemlandet,  som ble vist på russisk TV, at planen om å ta kontrollen over Krim allerede var iverksatt. Putin var tilskuer til avslutningsseremonien. Men han hadde nok helt andre ting i hodet.

Også Porosjenko hadde nok andre ting enn fotball å tenke på, der han satt og koste seg med en etterlengtet ukrainsk seier. Det var en sak som ble best kommentert hos Leonid Bershidsky, i en artikkel i Bloomberg News, kalt Ukraine’s Oligarchs at war (again), men vil man ha en saftigere propagandautgave kan man også gå til Russian Today, som har valgt overskriften Oligarch governor raids oil company HQ in Kiev. For balansens skyld tar vi også med den ukrainske versjonen, i Kyivpost, som valgte den lengre og mer kontrollerte tittelen: Lawmakers want Kolomisky fired after outburst involving his attempt to hold on to old firm.

Jeg har også tidligere skrevet om Kolomoiskij, og varslet om ham. Han finansierer den ukrainske hæren, det vil si, de frivillige bataljonene i den, og får for det enerett på energiforsyningen til den, og betydelige skattefordeler (business Kolomoiskij er involvert i, skattes mildere enn konkurrentenes). Det enkleste for å finne tidligere bloggposter om Kolomoiskij, er å skrive inn «kolom» i søkefeltet på bloggen, og så kommer alle innleggene opp. Det er klart det har vært en fare at en kar som har utstyrt og finansiert flere bataljoner, deriblant Ukrainas aller mest kampvillige, også vil bruke hærstyrkene mer for egen interesse enn for landets. Nå skal han ha uttalt at har 2000 soldater klar til å gå inn i Kiev, skal det bli problemer med de ukrainske styresmaktene.

Det kommer neppe til å skje. Porosjenko har rett og slett ikke maktmidler til å ta opp kampen mot Kolomoiskij, enda Kolomoiskij har gjort svært åpent opprør. Betegnende nok har verken Porosjenko eller statstminister Jatseniuk uttalt noe som helst om saken. Ved siden av å være oligark med sterke interesser i bankvesenet, media, metallurgi, olje, kjemisk industri og flere flyselskap, så er han også guvernør i Dnjepropetrovsk, utpekt av staten ved Porosjenko. Det tar seg ikke ut at en statlig guvernør ikke retter seg etter statlige instrukser, og bruker vold og militærmakt for å beholde kontrollen over viktige selskaper som Ukrtransnafta (olje- og gassrørledninger) og Ukrnafta (olje- og gassprodusent). Dessverre er det ikke stort President Porosjenko kan gjøre, da ressursene Kolomoiskij kontrollerer kan måle seg med statsmaktens, også når det gjelder militære ressurser. Dessuten var Kolomoiskij viktig for å slå ned det gryende opprøret i Dnjepropetrovsk, det som ingen klarte å slå ned i Donetsk og Lugansk, og det er ikke sikkert Porosjenko vil ha så lett for å finne noen erstatning for Kolomoiskij i posisjonen han har. Maktkampen mellom oligarkene dominerer fremdeles ukrainsk politikk. Nå er det bare satt enda mer på spill.

Så Kolomoiskij kan være ganske trygg på at han får beholdt både den politiske og økonomiske makten sin. Det vil ikke bli nødvendig å sende noen soldater til Kiev, budskapet er skjønt. Jeg og andre kan reise trygt ned i påsken. Det vil ikke bli krig og opptøyer, ikke nå, ikke i Kiev.

Men i øst begynner våpenhvilen å gå opp i limingen. Det var enorme problemer med den, det var ikke for ingenting at Merkel måtte reise i skytteltrafikk rundt i verden for å få alle med på laget, og til slutt bruke 16 timer forhandlinger i Minsk for å presse noe alle parter kunne skrive under på, ned på papiret. Men noen skrev under med hånden, og ikke med hjertet. Det var indre motsetninger i avtalen, det var bevisst laget uklarheter, for noe kompromiss var ikke mulig å få til. Vi har allerede vært gjennom problemet med Debaltsevo, transportknutepunktet mellom Donetsk og Lugansk, som ukrainsk side insisterte på å ha kontroll over, opprørernes side på at var omringet og ville falle. Våpenhvilen rakk ikke engang å komme i gang før opprørerne fullførte oppgaven, og erobret byen.

Våpenhvilen overlevde dette. Kanskje var det fordi partene visste hvor det bar, og særlig frankrikes president, Hollande, skal ha presset på for å få Porosjenko til å gå med på at byen var omringet og tapt, og måtte gis til opprørerne. Ukraina hadde ikke midler til å fortsette krigen, og forsøke å få den vesle byen tilbake. De måtte akseptere nederlaget.

Men det var bare midlertidig. De har lenge hatt økonomisk boikott over de opprørskontrollerte områdene, og lenge lagt hindringer i veien for grensepasseringer, slik at vanlige folk ikke får det til, og det blir problemer å få tilført varer og tjenester. Videre er det lagt hindringer i veien i bank- og pengesystemet i disse regionene, og jeg har ikke klart å finne ut om pensjonsutbetalingene har startet igjen, etter å ha vært stanset i månedsvis tidligere. Alt dette er Kievs ansvar, i henhold til våpenhvileavtalen.

Alt dette lar seg imidlertid håndtere på et vis. Grensene mot Russland er åpne, og der kan det skje en viss økonomisk aktivitet, de kan få matvarer og andre livsnødvendige varer derfra, og de kan kanskje få solgt noen av varene de selv produserer. Russiske styresmakter er stadig etter Tyskland og Frankrike om å legge press på Kiev for å få dem til å få orden på banksystemet, noe de er forpliktet til, men ikke ser ut til å ha noen vilje med. Her kan ikke Russland gjøre så mye, siden det er ukrainsk valuta som skal brukes, hryvna.

Nå har det imidlertid dukket opp et problem som har det i seg at hele fredsavtalen skal falle. Med i avtalen er økt selvstyre til utbryterregionene. Dette skal inn i den ukrainske konstitusjonen. Men det ukrainske parlamentet – der disse utbryterregionene ikke er representert, merk det, USA, No taxation without representation, husker dere kanskje, nå er det et parlament og en president utbryterregionene ikke anerkjenner, og ikke har deltatt i valget om, som forvalter deres politiske og økonomiske liv – snek nettopp inn en listig mine i vedtaket. De vedtok at endringene i konstitusjonen kun skulle bestemmes etter at utbryterregionene har gjennomført nyvalg organisert av Kiev, med valgobservatører fra OSSE, med full grensekontroll langs hele den ukrainsk-russiske grensen, og med alle våpen trukket tilbake. Det vil si bare etter at opprørsregionene har gitt fra seg all makt.

Det vil ikke skje. Dermed fyrer partene opp stemningen med anklager og beskyldninger, russerne er rabiate, hele poenget er jo at disse områdene skal få selvstyre, får de ikke det, er ingenting oppnådd, og ukrainerne er kompromissløse på at områdene er deres, og skal være under deres fulle kontroll. Her er det ikke så lett for Tyskland og Frankrike å utøve press, som det er når det gjelder bankvesenet, for dette er ikke like klart nedtegnet i Minsk-protokollene. Et tilbakevendende problem er for eksempel statusen til Debaltsevo, transportknutepunktet, Kiev insiterer på at den skal være deres, selv om den er tapt, og viser til Minsk-II-avtalen, der det finurlig er tegnet slik at det er et tolkningsspørsmål hvilken side Debaltsevo hører til.

Så dermed bærer det mot ny oppblussing av krigen, om ingen denne gangen har vett til å bryte med den negative spiralen vi har havnet i. Europa og USA kan ikke finansiere Ukrainas krig til landet er utpint, forgjeldet og fortapt, det er galskap, men det er en galskap vi ser ut til å foretrekke fremfor å la Russland få viljen sin.

Og som om ikke dystre utsiktene var nok, så er det skumle nyheter som kommer ut også fra Russland. Her er det imidlertid vanskelig å vite hva som egentlig foregår, så lukket som landet er, og verre er det blitt, med denne konflikten her. Spekulasjonene går i om Putin kanskje ikke har så god kontroll over makten som han liker å gi inntrykk av. Det er noe foruroligende med drapet på Nemtsov, og så dette forsvinningsnummeret, nesten 10 dager, uten forklaring. Min søster gjettet at han hadde tatt Botox, og så hadde det ikke gått helt bra, og så måtte man vente til alt var i orden igjen, før man viste ham frem. Det er en forklaring å håpe på.

Det er også spekulasjoner som går på at det foregår en maktkamp også innad i Russland. Putin har utstyrt en del personer med stor makt, store ressurser, inkludert våpen. En av disse er Kadyrov, i Tsjetsjenia. Andre er de ulike krigsherrene i Donbass. Noen av dem synes ikke Putin går langt nok, at han er for mild og forsiktig. Jeg synes disse spekulasjonene er vanskelige å orientere seg i. Det er mange som hiver seg på og skriver i vei om alt som er negativt for og om Russland, noen av dem gjør det skikkelig, og vet hva de snakker om, andre skriver i vei overbevist om at de har skjønt det, uten at de ser ut til å ha dekning i fakta for denne overbevisningen. I disse spekulasjonene mangler faktaopplysningene. Det er svært få som vet hva som rører seg i de indre maktsirklene i Kreml.

Avslutningsvis vil jeg dele noen lenker fra Carnegie (Endowment for International peace), de har svært mange artikler som dekker Ukraina-krisen, og som tilbyr kunnskap og innsikt fra fagpersoner. Der vil dere se mye av det samme synet som jeg gjør rede for her, og fremheving og poengtering av mange av de samme konfliktlinjene. Jeg ble oppmerksom på siden ganske nylig, og det er tilfeldig at de har en artikkel kalt How the EU sleepwalked into a conflict with Russia omtrent samtidig som vi diskuterte det samme, her på bloggen.

 

 

Hvem finansierer den ukrainske hæren?

I dag var en spesielt varm dag i Kiev. Mor til Olia sa det skulle bli 36 grader, mens vår norske YR sa det skulle holde med 29. I alle fall var det for varmt for meg. På min rusletur rundt i byen valgte jeg i dag en rute langs østbredden av Dnjepr. Der fant jeg en trivelig utekafe, midt i ingenmannsland, langt unna enhver metro og trafikknutepunkt. Der satte jeg meg ned, og drakk på rappen 5 øl, mens jeg betraktet det døsige livet langs elven, og den spesielle utsikten mot vestbredden, der viltvoksende løvtrær danner en tett skog, og krigsminnesmerket, Rodina Matj, stikker opp sammen med kirkene i Lavra og noen boligblokker i helt forskjellig stil.

– Det er en styggvakker by, tenkte jeg. Jeg vil invitere alle til å komme ned hit. Det er helt trygt. Kampene er i øst, og i Kiev merkes ikke noe til det, annet enn i mediene. Ut i fra folkelivet i hovedstaden er det utrolig at vi befinner oss i et land i krig. Utrolig at vi er i et land på randen av konkurs. Utrolig at det nå er Europas fattigste land basert på gjennomsnittslønn. Det er et land av kontraster. Det er en av grunnene til at jeg elsker det så høyt.

Jeg må også innrømme at det er en av grunnene for at jeg er litt redd for Europa, her. Jeg er redd europiseringen skal ødelegge Ukrainas særpreg. Reiser man til Talinn, Riga, Krakow eller Praha, er det ikke lenger store forskjellen. Sentrum er turistifisert, europifisert, det er de samme pubene og restaurantene man finner overalt ellers. Turistattraksjonene er forskjellige. Men måten de presenteres på er prikk lik. Jeg er så glad for å komme til et land der alt ikke er så striglet. Der det fortsatt finnes noe genuint ekte.

I dag leste jeg et tall fra FN om at drepte sivile i krigen i øst nå har kommet over tusen. De militære kommer i tillegg, mange av dem er jo frivillige, og skulle vel også være liv man regner med. Når norske og andre vestlige militære liv går tapt, er det ikke måte på sorgen, og oppmerksomheten det blir gitt. I Ukraina synes de knapt på statistikken. De færreste er klar over hvor mange som egentlig dør her nede. Hvor harde kampene egentlig er.

Den ukrainske hæren forsterket offensiven ytterligere i dag, etter å ha trappet opp intensiteten gjennom hele helgen. Det er full krig i krasjområdet til MH17, ikke snakk om at vestlige eksperter får slippe til der. Men nå kan rebellene vanskelig lastes. De blir angrepet, og velger å forsvare seg, fremfor å overlate store områder til den fremadstormende ukrainske hæren. Det er ukrainsk side som bryter våpenhvilen.

Jeg har også sett meldinger i dag, om at den selvutnevnte statslederen i de selvutnevnte republikkene i Donbassenget, Borodai, har reist tilbake til Russland. Jeg har ikke sett dette bekreftet. Hans militære kompanjong, Igor Girkin, eller Strelkov, som han kalles, holdt en kort pressekonferanse i Donetsk, der han blant en del annet sært meldte at kraften i de ukrainske artelleriangrepene hadde overrasket selv ham.

Så hvor kommer disse tilsynelatende godt utstyrte og godt motiverte ukrainske soldatene fra? Vi husker alle de pinlige scenene fra tidlig i «aksjonen», som det da ble kalt, da vanlige folk stanset demotiverte ukrainske soldater i tanks, og overtok tanksen. Jeg vil ikke klandre de ukrainske soldatene, som for luselønn blir satt til å krige mot egen befolkning.

I dag er det en ganske annen standard. Soldatene nøler ikke med å skyte raketter like inn i boligområder, og risikerer villig livet i møte med tungt utstyrte opprørere. Kontrasten er enorm til scenene fra tidligere i vår, fra den gang «operasjonene» kalte på smilet, og ikke vemmelse og sjokk. Noe må ha skjedd. Ukraina er også et land praktisk talt uten penger. Særlig nå som parlamentet har sagt nei til nye kriselån fra IMF (les tidligere poster), og regjeringen har valgt å gå av på grunn av det. Hvem er det egentlig som finansierer denne krigen? Hvordan kan Ukraina ha råd til det?

En suspekt video på YouTube ble en tid mye delt på russiske, sosiale medier. Den inneholder en middelaldrende mann som snakker til en mindre gruppe mennesker om Ukraina. Han er veldig bastant, russisk i stilen, her er aldri uttrykk for tvil eller usikkerhet, han er aldri argumenterende, det er bang, bang, bang med fakta. Sånn er det.

Den politiske situasjonen i Ukraina beskriver han som at det er fire klaner som rivaliserer om makten. De er alle sammen ledet av eller støttet av oligarker. Tre av dem var kjente, jeg tar det nå etter hukommelsen, det er vanskelig og tidkrevende å finne denne videoen igjen (kanskje får jeg tid å gjøre det, nå prioriterer jeg skriving og lesing), Janukovitsj, Firtasj var i alle fall to, og så lurer jeg på om det var Timosjenko. Akhmetov hører til Janukovitsj. Jeg tror det var noe slikt. Men den fjerde var ukjent for meg. Han het Igor Kolomoiskij, en jødisk dollarmilliardær fra Dnjepropetrovsk. Jeg hadde aldri hørt om ham.

Vi i vest har nok vanskelig for å ta inn over oss hvor jødefiendtlige Russland, Ukraina og andre land i øst-Europa egentlig er. Det er alvor for dem. For oss er det noe som hører fortiden og nazi-Tyskland til. Vi kan ikke forstå at det er folk som fremdeles er det, og at det spiller en rolle i lands politikk. I Russland og Ukraina er det nok av dem som undersøker en persons bakgrunn, når et nytt navn kommer inn på arenaen, mon det er noe jødisk der. Det blir også behørig spredt på sosiale medier, når noen – rett eller urett – er funnet å egentlig være jødiske.

Så det er ikke tilfeldig når den bastante foredragsholderen, eller informatoren, på YouTube, tar med at Kolomoiskij er jødisk. Det gjør øyeblikkelig tilhørerne fiendtlig innstilt til ham. Deretter følger han som fører ord opp med å fortelle hvem Kolomoiskij støtter, hvem som hører til klanen. Det er i alle fall bokseren Klitsjko, og hans UDAR, og det er partiet Svoboda. Også foredragsholderen gjør et poeng i det spesielle at en jøde støtter et fascistisk parti. Men partiet Svoboda retter sin fiendtlighet mer mot russere, enn mot jøder, så sånn forklares den. Litt av et land.

Navnet Klomoiskij dukker opp på nytt i denne utrolige artikkelen her. Det dreier seg om en journalist fra Blomberg news, Stepan Kravtsjenko, som blir arrestert av pro ukrainske soldater, fordi han blir observert i det han sender en tekstmelding med navnet Aleksander Borodai, den selvutnevnte statslederen i den selvutnevnte republikken bestående av de ukrainske regionene Lugansk og Donetsk. Alt er i følge Kravtsjenko selv, han beskriver fangenskapet, tragisk morsomt og dystert skremmende, det er virkelig lesverdig. Jeg anbefaler artikkelen på det varmeste. Les den, og få et innblikk i hva det dreier seg om, og hvor kaotisk alt er.

Legg også til at jeg skriver pro ukrainske soldater, og ikke bare ukrainske soldater eller soldater fra den ukrainske hæren. Dette er nemlig ikke den ukrainske hæren. Det er hæren til ingen ringere enn Mr. Igor Kolomoiskij, den omtalte milliardæren fra Dnjepropetrovsk. Og straks begynner det å demre. Ukraina som stat har praktisk talt ingen hær, de greier ikke å finansiere den. Staten er uten penger. Så for å kunne bruke en fungerende hærstyrke, må de lene seg mot dem som har penger i landet. Oligarkene. Kolomoiskij er nærliggende å bruke, tett knyttet som han er til mange i Porosjenkos krets, antagelig også til Porosjenko selv. Vi husker hvordan bokseren Klitsjko oppga sine planer som presidentkandidat, og i stedet valgte å støtte Porosjenko. I dag er Klitsjko borgermester i Kiev. Utpekt av Porosjenko. Og Kolomoiskij, han er ikke bare oligark og dollarmilliardær. Han er også guvernør i Dnjepropetrovsk. Utpekt av regimet i Kiev.

Så her er det enda mer som demrer. Kolomoiskij er ikke den eneste styrtrike ukraineren satt til viktige admistrative stillinger ute i regionene. De er praktisk talt alle det. Putin nevnte det i en av sine taler, jeg tror det var etter overtakelsen av Krim, at det er spesielt at Ukraina som nå skulle begynne på en ny vei uten oligarker og korrupsjon, likevel utpeker så mange oligarker til å styre regionene. Putin vet godt at Ukraina ikke har noe valg. Det er bare oligarkene som har penger. Staten har ikke noe å bidra med.

Det er altså det gamle sammensurium av økonomi og politikk, personlig økonomi og offentlig økonomi, kjennskap og vennskap, tjenester og gjentjenester, som det alltid har vært. Det ser ikke ut til å være noen vei ut av det. Særlig når parlamentet sier nei til økonomiske reformer påkrevd av IMF, som vil medføre kraftige kutt i offentlige utgifter, men også begrense makten til oligarkene. Oligarkene stritter i mot. Og parlamentet er som andre ukrainske politikere nok mer lojale til dem, enn til folket de skal representere. Oligarkene finansierer politikerne også, må man huske. De politikerne som ikke selv er oligarker.

Jeg vil også ha med at oligarkene antagelig er vettskremt over situasjonen i Ukraina nå. Kaoset er en alvorlig trussel mot deres posisjon. De aller fleste av oligarkene har bygget sin formue i Donbassenget, motoren i ukrainsk økonomi og politikk, men også det området der uroen er størst. Som avisen the Guardian skrev i en artikkel fra mars, så er en russisk overtakelse av disse områdene et skrekkscenario. De vil gå fra å være storfisker i Ukraina, til å bli fisk blant større fisker i Russland. Putin har også tatt knekken på de verste oligarkene i Russland, og makten de hadde over landets økonomi og politikk. Noe lignende er aldri, aldri blitt gjort i Ukraina. Det er foreløpig ingenting som tyder på at det vil bli det nå heller.

Derfor kjemper oligarkene med nebb og klør mot det russisk-støttede opprøret i øst. Derfor bruker de av egne penger, for å opprette og utstyre egne hærstyrker til å bruke i kampene. Derfor er de ivrige etter å ta i mot utsatte guvernørposter, og bruke av egne penger – eller la være å stjele så mye – for å få regionene til å fungere, i alle fall sånn noenlunde. Det gjør også min tanke om at krigen kan ende fordi pengene tar slutt, lite sannsynlig. Den ukrainske staten kan øke skatter og kutte utgifter på sin vei mot stupet. Hæren vil ikke få problemer med finansieringen, så lenge det er behov for den. Hæren får pengene sine fra oligarkene. Der tar ikke pengene slutt.