I går var første gang for i høst jeg prøvde meg på Stand up på Rick’s. Jeg har tidligere vært på Latter, der jeg representerte nybegynnerne på Latterfestivalen i slutten av august. Det var jo riktig morsomt, og gikk riktig ok, men det er nå en gang Rick’s og Bergen som er hjemmebanen, da. Det er der det er lettest.
Stand up Bergen satser bare sterkere for hvert halvår som går. Nå er det ikke bare hver onsdag det er forestilling i visekjelleren på Rick’s, i tillegg er det samme sted hver første fredag i måneden, og humorlaboratoriet på Pasific (om de ikke har flyttet) hver siste torsdag i måneden. Det siste er mer spesielt, her er det nye komikere som får slippe til og prøve seg, og gamle komikere som får prøve ut nytt materiale og eksperimentere litt, og øve litt. Dette er vel så mye for komikerne, som for publikum, kan man si. Men det er likevel et flott tilbud for publikum også, med halv pris på inngangsbilletten, og mange av de samme komikerne som man betaler det dobbelte for på Rick’s.
Til tross for den store aktiviteten har de (eller vi, jeg er jo strengt tatt med selv) nok komikere å ta av, til å snekre sammen skikkelige program hver eneste gang. På Rick’s er man garantert minst fem komikere, minst to av dem etablerte, og alle sammen virkelig flinke. I går var det foruten meg selv, det morsomme talentet Nils Ingar Aadne som konferansier, TV-kjente Henrik Thodesen som toppnavn på plakaten, siddisen Harald Ellingsen og fra Bergen utflyttede til Danmark Adam T. Jonna Strømme var også i byen, og steppet inn som en ekstra overraskelse. Så publikum fikk virkelig valuta for pengene, som de får hver gang.
Jeg har lenge ligget og ruget på manuskriptet jeg fremførte i går. Det ble unnfanget sommerferien på Krim, der jeg var med min som meg nygiftede hustru, og vi virkelig begynte å diskutere våre lands fortrinn. I den diskusjonen kom jeg som man kan vente sørgelig til kort, og i det mente jeg å ha et glimrende utgangspunkt for en god tekst stand up. Det viste seg at det var materiale nok å ta av, og jeg rakk ikke engang å komme frem til selve hovedpunktet, det som var selve ideen og inspirasjonen til å skrive på denne måten. Så denne gangen er det delt i to, resten kommer neste gang. Diskusjonen fortsetter, og mitt liv som gift mann fortsetter.
I går fikk jeg ikke i det hele tatt med meg de andre. Før det er min tur, hadde jeg min vanlige gange frem og tilbake med å repetere tekst og finpusse hvordan jeg skal fremføre den, og etterpå satt jeg bare og drakk øl og diskuterte med de andre. Det var jo to politikere der, og man må jo benytte anledningen til å spørre hva partiene virkelig mener. Harald Ellingsen var også et nytt og hyggelig bekjentskap. Det er alltid morsomt med siddiser på besøk.
Nå har jeg ikke vært der på en stund, og når jeg har vært der, har jeg ikke gått ut etterpå. En ikke ubetydelig årsak til det er at jeg begynner grytidlig på jobb torsdager for året. Og mens jeg har vært borte, har det skjedd en helt vill omkalfarting av hvor vi går hen etterpå. Der vi før gikk til Biskopen, eventuelt innom Hectors hybel, gikk vi nå til Corta eller Carta eller noe sånt, nede ved hotell Norge, hipt så det holder, og dyrt som det er hipt. Men i godt selskap blir det jo trivelig hvor det enn er, og de aller fleste komikerne var der, både av de som hadde stått på scenen, og de som hadde sett på, og det er alltid gøy å utveksle erfaringer etterpå.
Jeg ser for eksempel at jeg er helt ute når det gjelder å få meg jobber. Jeg skal kanskje justere opp dette her lite gran, for det er jo morsomt, og jeg er jo morsom. Jeg skal se om jeg kan få opp aktiviteten et hakk, slik at jeg går fra mine cirka 20 % deltidskomiker nå, til et tall i landet mellom 22-25 %. Og så får vi heller ta det videre derfra.
Neste opptreden for meg er ennå ikke kjent, men jeg tror ikke det skal bli så altfor lenge til. Hva Stand up Bergen har på programmet fremover, finner dere på hjemmesiden deres: www.standupBergen.no.
Jaja, posten i dag vil nok få folk til å tenke om igjen, om noen skulle tro det er noe luksusliv å være komiker. Pussig ting å tro, forresten. Fredag og lørdag var Stand up Bergen på rundreise i distrikene sørover, og jeg var en av dem som var med.
Første dag gikk turen til Bømlo, hjemstedet til Arne Larsen Økland, som storspilte på Bryne tidlig, tidlig på 80-tallet, og headet ballen rett i mål mot Vest-Tyskland i OL-kvalifisering, stupheading, der han vinket for å få ballen, og fikk den, og kastet seg frem og headet den inn. Da jeg var liten og spilte «veggen» med meg selv (det går ut på å skyte ballen i veggen, og så en gang til, og den som ikke klarer å treffe veggen, taper. Normalt er det en lek for to eller flere spillere) var det bare to spillere aktuelt å være, Arne Larsen Økland og Diego Armando Maradona. Det var et stort tap for Bryne fotballklubb da storstjernen Arne Larsen Økland gikk til Bayer Leverkusen som fotballproff, det var prisen vi måtte betale for at vår mann headet ballen rett i mål mot Vest-Tyskerne, de tok ham. Og vi kom ikke engang til OL, fordi vi boikottet lekene i Moskva. Alt dette husker jeg litt uklart, jeg var bare et barn, men Larsen Økland gikk i alle fall videre til Racing Paris, hvor han spilte sammen med Algerieren Madjer, han som scoret målet da Algerie helt uhørt slo Vest-Tyskland 2 – 1 i VM i Spania i 1982.Så dere forstår, å komme til Bømlo er noe helt spesielt. Og jeg skulle altså etter alle disse årene komme dit som komiker, en av fire fra Stand up Bergen. Vi reiste hjemmefra i komimobilen til Rune Lothe, den lovende komikeren fra det kommunale arkivet, og i tillegg til meg var også den erfarne distriktskomikeren Vidar Hodnekvam og selveste Pål Rønelv med. Det går i kjent stil utover til Os og Halhjem, litt sånn på kryss og tvers, riktignok, siden de bygger så mye bybane for tiden, og Rune slett ikke har som prinsipp å ta den snareste veien alltid. På ferjen fra Halhjem til Sandvikvåg blir det kjøpt mat vi kan håpe å få trukket fra på skatten, om vi bare greier å ta vare på kvitteringene, og ellers blir det mye snakk om hva som er morsomst.
Klokken sånn cirka litt over sju kjørte vi inn på Bømlo Bowling og Biljard, med nettadresse www.Bowlingen.no, som dere ser av det fine bildet, hvor også jeg har sneket meg med.
Her står jeg ved inngangen til Bømlo Bowling og Biljard. Vi skal spille nede i Gruvo.
Vi skulle imidlertid ikke spille direkte der, men i et lite hjørne i denne bygningen, i utestedet Gruvo. Vi fikk beskjed om at det var solgt 58 billetter, og at det kunne være hundrevis der i helgene. Og det var jo strengt tatt helg. Men de fleste – for ikke å si alle som én – går der for å danse og drikke seg Bømloskitings, de fleste – for ikke å si ingen – går der for å se på komikere, og sitte stille og følge med. Cirka sånn er det.
Frem til vi skulle på klokken ti satt vi nede i discoen og så på «The roast of Bob Sadget» på den bærbare datamaskinen til Vidar, og litt over ti gikk Vidar på scenen og sa at nå begynner showet, før han selv begynte det. Man kan trygt si at alle de 58 ikke møtte opp.
Lydprøve på scenen i Bømlo. Legg merke til leoparden i bakgrunnen.
Men alright, vi leverte nå varene våre, og folk lo av dem. Etterpå var det å kjøre samme veien hjem, denne gangen i mørke. Vi var vel fremme i Bergen sånn mellom halv ett og halv to, da var det ti timer til vi skulle møte for neste jobb på Øygarden.
Tor Inge introduserer showet som skal komme. Man hadde en underforstått enighet om at det ikke ville bli nødvendig med scenevakter
Til den var Tor Inge Ulveseth – den lovende komikeren som også er tryllekunstner – skiftet inn for arkivkomikeren Rune, fordi Rune skulle være morsom i Norheimsund den kvelen, som oppvarming for Roar Brekke. Tor Inge er en meget god erstatning, for det første var han en av dem som vant nykommerkonkurransen usett og uhørt på humorfestivalen i Stavanger i vår, for det andre har han bil. Så det var han som kjørte.
Vi kom frem til Øygarden ungdomsskole, hvis det var det det var, vi var hele tiden litt usikre på hva dette egentlig var, en ungdsomsskole var det i alle fall, men hva mer og hva vi gjorde der, skjønte vi vel egentlig aldri. Uansett, vi kom frem dit litt over klokken ett, da det skulle være lydprøve, det var det ikke. Men vi fikk brus og rundstykker, og frem til vi skulle begynne klokken halv fire på ettermiddagen, satt jeg i et klasserom, som også var bandrom og komikerrom, og skrev fremtidige manus. Et av dem ble veldig morsomt, heldige de som får se det.
Ok, om Bømlo bare kan kalles en betinget suksess for oss, ble Øygarden en ubetinget fiasko. Av og til bør man ikke bruke så mange ord, men heller vise frem et bilde, og la det tale for seg selv.
Den erfarne distriktskomikeren Vidar Hodnekvam mente dette ikke hadde noen ting med noen grenser for noe han ville være med på å gjøre, riktignok litt enklere formulert enn det jeg refererte ham, dette ville han bare ikke. Og Tor Inge, som vel praktisk talt kom rett fra Latter i Oslo for å spille her, var enig. Dette gjør vi bare ikke. Selveste Pål Rønelv ville kanskje også vært enig, men det var litt for sent for ham, for han hadde allerede gjort det.Dermed hadde min spede motstemme lite den skulle sagt, jeg mente vi burde gjennomføre showet uansett, det var det vi var betalt for, og for min del ville det bare vært gøy og noe å snakke om resten av livet, å ha spilt på denne surrealistiske scenen med strikkhopping og hoppeslott like ved. Jeg var også spent på om jeg ville klare det, om jeg ville få noen her ute til å le av de tingene jeg synes er morsomt, eller i det minste få noen til å følge med. Eller kanskje det beste å håpe på, at de som ikke fulgte med, ikke fikk en følelse av at jeg forstyrret dem. Det fikk jeg aldri prøvd, i stedet reiste vi hjem.
Det er kanskje ikke så lett å forstå ut i fra det dere ser, men selveste Pål Rønelv er faktisk på scenen i det bildet blir tatt.
Jeg må jo også si at arrangørene var veldig greie, og forstod godt at det ikke var noe særlig for oss å gå opp på den scenen, sånn som det ble. I settingen som det var, passet det bedre med dans og musikk, og andre ting som gjorde at folk kunne kjøpe pølse og brus, snakke sammen og kose seg i finværet. Vi har ingenting usnakket med dem, og jeg synes det er veldig kjekt at det skjer ting rundt omkring, og at vi får være med.
Stand up Bergen har nå show hver onsdag i visekjelleren på Rick’s, der er vi på hjemmebane og drar godt med folk og god stemning hver gang. Som gode (for ikke å snakke om mindre gode, og elendige) fotballag ofte gjør, sliter også vi litt på bortebane av og til. Men vi vet at vi må lykkes også der, om det virkelig skal bli til noe, derfor reiser vi gladelig igjen når noen spør. Og det skjer ganske ofte for tiden, så det er bare å følge med. Plutselig så er vi der.
En helt grei blogg 