Enn om t-skjorten krevde passord?

Forrige helg skrev jeg et innlegg ment å være en solskinnshistorie om hvordan jeg bestilte en PC for mor på internett. Datamaskinen var fra Toshiba, bestillingen var gjort hos Komplett, den gang la jeg ut lenke både til maskinen og nettstedet jeg bestilte den fra. Det gjør jeg ikke denne gangen, og her skal jeg forklare hvorfor.

Jeg fikk vite om mors problemer med datamaskinen da jeg leste hennes blogg, der hun så fint og søtt skrev om hvordan jeg likte at nye t-skjorter bare lå i skapet når jeg trengte dem. Jeg tenkte jeg skulle gi mor en lignende opplevelse, med datamaskiner i stedet for t-skjorte, og vise hvor greit det er når noen som kan det tar seg av tingene. Men det er nå en ting med det, at når t-skjorten ligger i skapet, er det bare å ta den på seg. Med datamaskiner er det slik at når man får dem er det problemene begynner.

Og problemet hører til dem jeg har satt det til min oppgave å ergre meg over her på bloggen min og der jeg får slippe til og ergre meg over det. Det er et sikkerhetshysteri i verden, frykten for at noe skal gå galt resulterer i forholdsregler mye verre enn det de skal beskytte oss mot. Flysikkerheten tar førsteplassen i dette tøyset, eller forresten går det ikke an å uttale seg så bastant, kanskje er frykten for nye epidemier (og særlig epidemier med navn på dyr i navnet) enda verre, og datasikkerhet må også komme høyt opp. Datasikkerhet for ens egen personlige datamaskin må komme høyt opp, for det som kan skje selv i verst tenkelige tilfelle, er temmelig ufarlig. Likevel blir vi foret med passord og «virusprogram» og andre ting som liksom skal beskytte oss, men egentlig bare gjør det vanskeligere å bruke datamaskinen og får maskinen til å gå langsommere.

Standardinstallasjonen på mors nye Toshiba krevde at hun måtte velge seg et passord, slik jeg regner med alle nye datamaskiner krever passord for å komme inn i Windows. Windows er altså like skyldig som Toshiba i dette tøyset. Hva i all verden skal en helt vanlig person som folk flest trenge noe passord for å komme inn på sin egen datamaskin? Hva er det egentlig de frykter? Om det er familier der eldstesønnen for enhver pris ikke må la far se hva han egentlig driver med på datamaskinen, kan passord godt være en valgfri mulighet for brukerkontoene, det er for de som ønsker det som skal gjøre en spesiell innsats. Ikke de som ønsker å få det bort.

Mor skrev nå likevel lydig inn et passord, hun fulgte for sikkerhets skyld «tipset» datamaskinen gav, og skrev inn sitt eget navn. Kari Mette Salen. Så ser alle hva hun heter, og hva som er passordet på maskinen hennes, og hvor ufarlig det er at hele verden vet det.  For interesserte kan jeg si at jeg har ikke passord for noen av datamaskinene jeg bruker privat, det er bare å trykke «Enter», så er man inne i mitt system.

Etter å ha brukt datamaskinen litt, forlot mor den og spiste middag. Da hun kom tilbake var datamaskinen gått i hvilemodus. Og krevde passord for å komme seg på igjen. Mor skrev inn sitt «Kari Mette Salen», i alle tenkelige varianter. Njet, som de sier på russisk. Hun ringte Toshiba, hun fikk ekstern hjelp av kraft av sin kommende svigersønn, og hans bror, pluss meg, som også kontaktet Komplett. Njet again, som de sier på russisk og engelsk. Det var ikke snakk om, inn på datamaskinen kom hun bare ikke.

For virkelig å plage dem igjen skal jeg gjengi svaret fra Komplett da jeg klaget til dem, og skrev en til og med mer nøyaktig beskrivelse av feilen enn det jeg har gjort her:

Hei.
Hvis du har problemer med din Tosiba maskin gr du frem slik:

http://www.komplett.no/k/k.aspx?action=custserv&topic=retur-toshiba

Med vennlig hilsen,
Ole Henrik
Salg & Kundeservice

For de som ikke gidder sjekke lenken, der kommer man opp til en side der det stort sett blir beskrevet hvordan man sender datamaskinen tilbake igjen.

Enden på visen var at mor måtte bestille «gjenopprettingsdisk» for et par hundre kroner som hun sa, hun ønsket nok å uttrykke det litt forsiktig siden jeg var så rasende, penger måtte hun bruke, og det av det helt uhørte argument fra Toshibas forhandler: Når du kjøper så billig PC følger ikke slik disk, eller CD-rom, som det vel er, med på kjøpet. Du må bestille utenom.

Hva er dette for slags tøys? Hadde det vært jeg som stod for handelen og skulle hatt PCen, ville jeg sendt den straks tilbake med angrerett og takk for handelen nå og for alltid. Da skulle de nok se om det gikk an å lage maskiner folk klare å komme seg inn på og bruke. «Det er et helt vanlig problem», sa Toshibas representant, liksom for å trøste. Hvis det er et «helt vanlig problem» så er det deres oppgave som produsent å gjøre noe med det. Når man kjøper et produkt skulle man ta for gitt at det virker.

Mor valgte imidlertid altså å bestille denne gjenoppretningsdisken, innstallere alt på ny, og glemme det hele. Livet er jo for kjekt til at man skal ergre seg over hundrelapper man har god råd til å bruke. Jeg er nok mer prinsippfast i slike sammenhenger, og vil i det minste få hengt ut både Komplett og Toshiba for elendig kundebehandling, slik at den som har valget – og det har man jo når man bestiller PC – kan velge en annen produsent og en annen forhandler. Særlig netthandlerne burde jo være mer påpasslige med at kundene ble fornøyde. Hadde maskinen vært kjøpt på Eljøp, Expert eller en av de andre som selger over disk, hadde det bare vært å levere maskinen tilbake, og fått en ny eller operativsystemet reinnstallert. Hos Elkjøp koster riktignok PCen noen hundrelapper mer, de samme hundrelappene mor nå må bruke. Og hos Elkjøp ville man vært helt fri for ergrelsen.

Hvor deilig det var den tiden t-skjorten bare lå i skapet, og man verken trengte bekymre seg eller ergre seg for noe når man tok den på. Det var bare å ta den på og bruke den, slik det også burde være for moderne datamaskiner, skru dem på og bruke dem uten noe tøys og tull.

Datamaskinen ligger på plass i nærbutikken

I går kveld så jeg gjennom familiens blogger og merket at min mor hadde problemer med datamaskinen. Hun skriver så fint at hun skulle ønske det var som jeg sa i barndommen, at «sånn vil jeg ha det, t-skjorten ligger bare på plass i skapet». Sånn ville jeg ha det, og sånn vil jeg fortsatt ha det. Klær vil jeg ikke kjøpe, ikke være med på verken å bestemme eller prøve, men de kan godt ligge der når jeg trenger dem. Mor er derimot som kvinner flest, for henne er det å gå i klesbutikker like behagelig som å jogge, da kobler hun av, og smører sitt sinn med velvære, for å si det litt poetisk.

Men datamaskiner kan hun ingenting med. Hun skriver som om hun ikke engang forstår at det er mye lettere å irritere seg over en død ting av type datamaskin, enn de aller fleste levende ting av type menneske.Mennesker reagerer i det minste når man irriterer seg på dem, mens datamaskiner skamløst fortsetter med sitt, og leverer uttrykksløst nye feilmeldinger om man aldri så mye truer med «en feilmelding til, og jeg knuser deg». De kan til og med finne på å sløyfe feilmeldingen, og simpelthen bare slutte å virke.

Ulikt min mor digger jeg å kjøpe datamaskiner og andre tekniske ting. Jeg lot meg friste til å bruke et litt ungdommelig uttrykk her, det henger jo igjen fra ungdommen. Min far, legen, var ganske tidlig ute med forskjellige typer datamaskiner, og jeg hang alltid med, prøvde og utforsket. Drømmen var alltid å ha en egen datamaskin, litt bedre, på rommet mitt. Men den gang på begynnelsen av 90-tallet var slike drømmer umulige for en ungdom. I dag er det en selvfølge. Sånn forandrer verden seg, det skal det ikke handle om her.

Her skal det handle om at jeg allerede i går bestemte meg for å sørge for at verden er så bra som mor her ønsket. Jeg skal kjøpe denne datamaskinen for henne, like lett og elegant som hun i alle år kjøpte t-skjorter til meg. Jeg vet bedre enn henne hva hun trenger. Så jeg gikk inn på Komplett.no, der jeg nesten litt pinlig å melde gjør flere handler i året, og alltid litt forskjellige ting hver  gang, for liksom å spare porto, og så gjennom datamaskiner enda en gang. Det var en ren bonus, jeg fikk kjøpe en datamaskin jeg ikke engang trengte å betale for. Det er ikke det at jeg ikke har råd til dem, det er bare litt dumt at det flyter over av datamaskiner og blir flere Pcer enn folk i hustanden. Jeg har selv en veldig stor og råflott, en slags bærbar stasjonær, og en veldig liten og råflott, en i sin tid førsteklasses reise-PC. Jeg har ingen bærbar PC i standard forstand, som skal være både den man bruker hjemme og tar med på reise, som har passe stor skjerm og passe stor ytelse. Nå kunne jeg kjøpe det til mor.

Og valget falt på et merke jeg ikke har prøvd før. Det er en Toshiba Satellite L650-19P 15.6″ HD, lavere mellomklasse prismessig, men en kraftmaskin for alt mor trenger å bruke den til. Prosessoren er iCore, 2.26 Ghz, 4Gb ram er rikelig med minne, og med 500 Gb harddisk kan hun fylle opp med bilder fra seg selv og alle sine fire barn, pluss alt hva hun bare måtte tenke seg. Plass og fart og ytelse vil ikke bli noe problem de nærmeste årene. Om noen dager ligger den i nærbutikken hennes, Prix på Ganddal, det vil gjenstå for henne å skru den på og koble den til internett. Slik det for meg alltid gjenstå å oppdage at jeg hadde en ny t-skjorte i skapet, og ta den på meg.

Upålitelige tester av bærbar PC

Hver gang jeg skal kjøpe noe nytt teknisk utstyr surfer jeg alltid gjennom noen utvalgte tester på forskjellige nettsider først. Metoden er enkel, jeg skriver inn «Test bærbar PC» eller «Test speilreflekskamera» på Google, og får opp en rekke med tester. Det har slått meg at noen av disse testene er nødt til å være litt sammenraskede. Produsentene skjønner at det er viktig å gjøre det bra i dem, og sidene som presenterer dem vet at de blir godt besøkt, så det er bare å ha mange av dem. For eksempel for datamaskiner er ikke det viktigste hvordan den klarer seg den første måneden. Det viktigste er at det ikke blir noe krøll med den når man har hatt den en stund, at den ikke blir treg og overbelastet, at batteriet ikke blir altfor utslitt, og at man unngår det blir feil på den. Testene varer ikke lenge nok til å få med seg dette.

Har man noenlunde peiling ser man lett selv ut i fra spesifikasjonene hvilken maskin som er best til behovet man har. Mye minne er alltid bra, god lagringsplass er alltid en fordel, og så er det jo litt artig med forskjellig slags bluetooth, åpning for minnekort og litt sånn forskjellig. Man kan gå ut i fra at alt virker, og da er det egentlig ikke så mye mer å teste.

Likevel blir det altså testet, og det flittig. Og de som er mest interesserte, er også de som sikkert leser testene flittigst. Så det er viktig å klare det bra. Og dermed er det åpnet for uærlig spill. Dette er en test foretatt av DinSide nå i høst. Konkurransen gikk på å sette sammen den beste bærbare PC til under 10 000 kroner. En PC fra netshop vant. Problemet er bare at denne maskinen nå koster kroner 10 995, altså 1000 kroner mer enn minimumsprisen. Netshop er ikke engang snauere enn at de reklamerer for at de har vunnet.

Sjekker man de andre PCene i konkurransen, ser man at også noen av de andre har skrudd opp prisen etter at prisen er gjennomført. Her er for eksempel maskinen til Komplett. Testene er altså ikke til å stole på.Det er ganske synd når forbrukerne skal stole på at testene er ordentlig gjort. Skal man være nødt til å sjekke at det produktet man kjøper virkelig er det som har vunnet testen, og at det koster det samme?

Jeg har kontaktet både Netshop, DinSide og forbrukerombudet for å gjøre oppmerksom på problemet. Jeg vil poste i kommentarfeltet når jeg får svar.