Daniels konfirmasjon

Det var den første konfirmasjonen i den generasjonen, mine foreldres barnebarn, mine onklunger, som det vel nå heter. Det er Trude og Lars som fikk Daniel i 2002, nå er han 15 år, og ble konfirmert forrige lørdag.

Det var også første konfirmasjon min kone Olia fikk være med på i Norge. Tidligere har hun vært med på dåp og bryllup, men aldri altså konfirmasjon, som kanskje er noe litt særnorsk, i hvert fall i måten vi gjør det på. Vår lille Irina har vært med på dåpen til David, men alt i verden er selvfølgelig veldig nytt for henne, to og et halvt år, som hun er.

Vi hadde kjøpt ny kjole, sommerjakke og sko til Irina. Olia er det vanskelig å få kjøpt noe nytt til, mens jeg skulle prøve meg i en litt frisk, lyseblå sommerdress, for anledningen. I kjent stil var vi i seneste laget ute, men ikke katastrofalt sent, og ikke sånn at det ble ubehagelig stress. Hadde det ikke vært for at vi hadde et ærende på veien, så hadde vi rukket det. Nå var vi i kirken rett etter det var begynt, og måtte finne oss en plass oppe på galleriet.

Tjuetre komfirmanter var det denne lørdagen på dette tidspunktet i Frøyland og Orstad kirke. Den strømlinjede effektiviteten vi finner så mange steder i våre moderne samfunn, var her også. Alt var nøye planlagt, så alle vårens konfirmanter skulle komme seg igjennom, og alle skulle føle det var en høytidsstund. Fra vår plass oppe på galleriet hadde vi fin anledning til å fotografere og filme, også noe som hører med i vår tid.

Hos Trude og Lars var det pyntet og ordnet til gjester på begge sider av slekten, onkler, grandonkler og søskenbarn, og besteforeldre. Maten var kjøpt inn fra en thailandsk restaturant i Sandnes, også noe man bare ikke gjorde før, og i alle fall ikke til konfirmasjon. Dugnadsgjengen som pleier å koke poteter og servere, var erstattet av et par venninner som kunne rydde litt og ordne. Vi forsynte oss selv av maten som stod på kjøkkenet – enkelt og greit. Både forrett og dessert var droppet, til gjengjeld var det rikelig med kaker, og snop.

Talene ble holdt av mor Trude, Daniel selv og Daniels mormor, altså min mor. På Lars sin side er de ikke så glade i å tale, som vi er det hos oss. Det var en konfirmasjon av de enkle, avslappede. Trude holdt til og med sin tale før maten, så hun skulle slippe å sitte og være nervøs, som hun sa. Far Lars hadde også noen ord, helt innledningsvis.

Lengst av alle spiste som vanlig Olia og jeg. Den asiatiske maten er ganske lettspist, så det er sjelden nødvendig å stoppe. Vi måtte endelig gi oss da det var tid for å ta det store, obligatoriske gruppebildet i hagen.

Familien Kirkeby med Tonje og Espen og barna hadde reist helt fra Paris for å være med, så det var kjekt å få snakket litt med dem. Lille Irina greide seg veldig fint blant alle folkene. Hun liker seg hos familien Nygård, både inne og ute er det mange ting å gjøre, og hun var vel egentlig stort sett et eller annet sted utenfor foreldrenes kontroll. Mama Olia greide seg også, om det skulle være nødvendig å si, det er ikke alltid hun vil være med på slike familieselskap. Det kan bli litt voldsomt, selv om vi jo selv føler det er veldig uhøytidelig og avslappet hos oss.

Neste i rekken er om to år, da både Sofie til Trude og Lars, og Andreas til Tone og Torben, skal stå klare. Som så mange ganger ellers har Trude og Lars gått foran, brøytet vei og vist hvordan det kan gjøres.

 

Jennys konfirmasjon

I dag var det konfirmasjon for Jenny. Fra familien Salen og forgreininger møtte vi fulltallig opp, og det gjorde man visst fra alle andre forgreininger også, så det ble godt besøkt og en verdig konfirmasjon. Tonje og jeg tok bussen til hotell Clarion på Mastemyr, der mor og far lå, Trude og Lars med familie også var. Der spiste vi frokost, hotellfrokost, mens mor og far var og overvar selve konfirmeringen.

Etterpå var det ut og leke seg litt i finværet,  før middagen. Sofie og Daniel hadde fått seg noen slags gjøglersett, en slik med to pinner og en tau i mellom, og en liten dings man kan snurre frem og tilbake og kaste opp i luften, sånt gjøglerne holder på med, og så Daniel, da.  Sofie hadde fått seg en slags tallerken, som det gikk an å snurre på en pinne, og hun viste godt forholdet mellom leke og selskapskjole, da leken falt i bakken og hun tørket den på kjolen. Om vi tar med prisen på leken og på kjolen, så viser det at hun vil få et godt forhold til penger også.

Konfirmasjonsmiddagen var coldtbord, den var førsteklasses, bare litt uheldig at den kom så tett på hotelfrokosten. Det var også mange taler og sanger, og uten forkleinelse for de andre, vil nok prisen gå til bror Joakim og Jørgen som hadde laget sang til søsteren på melodi «Forelsket i læreren», og fremførte helt alene med refreng og koring og pappa Anders på kontrabass. Tøft gjort. Forsamlingen viste for øvrig en usikker vilje på å være med, men på grunn av en litt uklar melding fra Joakim før han begynte, var vi ikke helt sikre på hva han ville.

Jeg må vel også si, her, at den første, større, offisielle seremonien jeg var med på, var konfirmasjonen til min tante Nina (som er mor til Jenny), da hun var 14 (selvsagt) og jeg var 7 helt på begynnelsen av 80-tallet. Da husket jeg Nina nektet å smile fordi hun hadde tannregulering (om jeg ikke husker feil), og satt der veldig voksen (for meg) og var veldig hovedperson. Mor og tante Trine hadde laget sang på melodi «Tenke sjæl» av Trond Viggo, og fortsatt assosierer jeg den sangen til den konfirmasjonen og mor og Trines versjon av den. Også denne gangen, for Jenny, var det forbausende mange som hadde valgt akkurat denne melodien, og også deler av teksten og poengene i den. Og Jenny satt litt sånn som jeg husket Nina, men Nina så jeg som 7-åring og Jenny som 34-åring. Du verden som verden forandrer seg, og som den ikke forandrer seg i grunnen. Her vil jeg også trekke frem Jennys tale, som ble lest lynraskt og med ungdommens intensitet, verken de store ord eller de store følelser ble holdt igjen. Tøft gjort av Jenny også.

Talen til Jenny

Talen til Jenny

Men det er greit nok med middag og taler, mange setter nok likevel mest pris på pausene. Her var det lett i finværet på Langhus. Det var i tillegg en hel skog av unger å leke med. Like ved var det for eksempel en maurtue, og jeg ser med glede at jeg får overført min begeistring for dette vesenet til både Trude og Tones barn. Det gjelder selvfølgelig om å studere når mauren går inn og ut av gangene i tuen, og å ta noen av maurene opp på en pinne, og se på dem nærmere. De som ser en maur bære et eller annet til tuen, må rope, slik at de andre kan styrte til og følge med.

 
Sara, Andreas og Daniel studerer en maurtue

Sara, Andreas og Daniel studerer en maurtue

 

Så var det tid for kaffe, og for kaker, en tid som nokså glidende ble avløst av mer tid ute. Nå gjaldt det om å løpe om kapp, og å fange hverandre. Det gjaldt også om å kaste kongler på tre. Så var det å løfte hverandre og stupe kråke, og klatre opp og ned stubber. Ungene storkoste seg, og det er jo det det gjelder om når ungene er med, da har de voksne også det kjekt. Og så vidt jeg registrerte Jenny, så hadde hun en venninne også invitert, og gikk med henne og diskuterte venninneting.

Konfirmasjonen ble avsluttet hjemme hos Nina og Anders. Hunden Whinny fikk kamp mot Nina og Anders hund, Ayla, en kamp som varte alle de timene vi var der. Ungene var også mer eller mindre med på leken, eller på andre leker, det var alltid et eller annet prosjekt å holde på med. Vi voksne fikk etter hvert nok med å sitte bedagelig og følge med, og oppmuntre og snakke med dem.

Klokken sånn cirka litt før ti var alt slutt. Mor og far kjørte Tonje og meg hjem til henne, mens alle de andre kjørte hver til sitt (forresten virket det som den alltid utholdende Bjørnsen-familien kom til å holde ut en stund til her også). Nå har mor og far tatt med seg litt flyttelass fra Tonje, og reist hjem til hotellet. Tonje og jeg skal følge opp tradisjonen fra dagene her, med å se en liten film. 

Lek

Lek

Gratulerer til Jenny som ble konfirmert, og takk til Nina og Anders som inviterte meg til festen. Det var veldig gøy, og godt arrangert. Bilder vil følge…