Våpen til Ukraina

Vi har gode juledager hjemme i Norge. Men det er nyheter få vet om ute i den store verden egnet til å ødelegge enhver god stemning hos oss.

Jeg er i stuss hvor mye tid og krefter jeg skal bruke på det. Det gjør meg bare deprimert, sint og redd, og det gir meg en overveldende følelse av maktesløshet. Jeg kan ikke gjøre noe med dette uansett, så hvorfor ta belastningen med å engasjere meg?

Det er ikke frivillig at jeg gjør det. Det er ikke et valg jeg tar. Jeg kan ikke la være å ta til orde for noe som provoserer meg noe helt forferdelig, selv om jeg vet at mine stakkars ord ikke hjelper mot noe som helst.

Vår allierte USA har besluttet seg for å gi våpen til Ukraina. Disse våpnene skal brukes til å drepe mennesker der borte. Jeg vet ikke om det er noen vestlige medier som rapporterer det? Har det stått i noen norske aviser, blitt nevnt i NRK? Det er rystende nyheter, for få år siden var det stor diskusjon, og også ganske stor enighet om at å gi våpen til Ukraina ikke var særlig lurt. Det var Obama-administrasjonen. Her hjemme hos oss i Norge var det ingen som forsvarte å forsyne Ukraina med våpen, der gikk grensen.

Nå er den grensen brutt. Til øredøvende taushet. Og det Trump-adminstrasjonen, den vestlige medier og vestlige leg-intellektuelle er hysteriske etter å stemple som «Russlands-vennlig». Enkelte ser ut til å ville ha Trump avsatt på grunn av hans forbindelser til Russland, at det liksom skal være en nødutgang fra en president som nå en gang er demokratisk valgt, men som oppfører seg som en vandrende katastrofe.

Jeg har en ikke så altfor fjern slektning som har vært involvert i denne krigen, på ukrainsk side. Det er ikke noe tema, ikke når vi har snakket med ham, og ikke når jeg har snakket med de nære slekningene mine som er kona, og familien hennes. Det har ikke så veldig mye å si om det er ukrainsk eller russisk side, eller om inndelingen «ukrainsk» og «russisk» gir noen god mening. Det er en veldig vestlig tanke, dette her, at det finnes gode og dårlige sider i konflikter, og at vi i vest på nesten magisk vis alltid er i stand til å velge den moralsk riktige.

Jeg tror ikke lenger noe på det. Krig er vold, drap og grusomheter. Alt man lærer der, er å drepe hverandre, og at den som har de beste våpnene og største ressursene kan påføre sin egen vilje andre. Jeg er helt i mot, man skulle holde seg unna, ikke gripe til våpen, ikke sende våpen, ikke sende soldater, ikke krige utenfor egne landegrenser, og egentlig ikke krige innenfor landegrensene heller.

Det er akkurat nå ikke noe håp. Det er opprustning alle veier. Krigen i Donbass ser ut til å ville kunne fortsette med utømmelige ressurser fra stormaktene i alle fremtid, krig i muslimke land vil jeg holde meg unna fra å snakke om en gang. Ukraina er ødelagt av stormaktenes politiske spill, der vi i vest helt merkelig har overbevist oss selv om at vi ikke er en del av spillet, av vi liksom «bare vil det beste» og at vi er de eneste i verden med gode hensikter. Så når vi gir våpen til Ukraina for å drepe mennesker i Donbass, så er det gode våpen som dreper dårlige mennesker. Når Russland gjør ganske det samme, så er det onde Putin som ønsker egen makt og verdensherredømme.

Tilbake til julefeiringen.

Privat bank i Ukraina nasjonaliseres

Mandag var en dag med store og stygge nyheter rundt omkring i verden. Få fikk med seg eller gjorde noe nummer ut av den som kom om morgenen, fra Ukraina, om at landets største private bank nasjonaliseres.

Banken heter Privat bank, og er den del av Privat group, konglomeratet til den ukrainsk-jødiske oligarken Igor Kolomoiskij og hans partner, Gennadij Bogoliubov. Kolomoiskij er den dominerende av de to, den mektigste og rikeste. At Ukraina under president Petro Porosjenko nasjonaliserer banken hans er virkelig store nyheter, på veldig mange måter, men vil ventelig ikke behandles slik i vestlige medier.

To kilder skriver innsiktsfullt om emnet. Det er Leonid Bershedskij, på Bloomberg views: Ukraine nationalizes on Oligarch’s losses. Og den britiske avisen The Telegraph: Ukraine leader urges calm after PrivatBank is nationalised. Vårt eget NRK skriver distansert og nøkternt, omtrent sånn som Harstad Tidende gjør, etter det som ser ut til å være en melding fra NTB. I denne meldingen heter det at «Ukraina nasjonaliserer gjeldstynget bank», og at det er for å «avverge finanskrise i landet». Jeg har det man kanskje kan kalle «utfyllende informasjon».

Så hvor skal man begynne? Da demonstrasjonene begynte på Maidan for tre år siden var det to ukrainske TV-kanaler som viste bilder fra demonstrantenes synspunkt, altså hadde en vinkling som støttet protestene. De kanalene tilhørte nåværende president Petro Porosjenko og – nettopp – konglomeratet Privat group, og oligarken Kolomoiskij. Det er også de to – om noen – som har klart å berike seg på det som har skjedd. Resten av Ukraina, rike som fattige, har som man vet ellers mistet veldig store verdier og blitt veldig mye fattigere.

Da protestene mot tidligere president, Viktor Januovitsj, lyktes, og han forsvant, manøvrerte Porosjenko og Kolomoiskij raskt, og posisjonerte seg i gunstige posisjoner. Porosjenko åpent og synlig, og til vestlig applaus, han ble president, Kolomoiskij i det skjulte, han ble guvernør i Dnjepropetrovsk og både finansierte og tjente penger på krigen i Donbass. Som takk for hjelpen ventet han kontrakter og posisjoner, slik systemet fungerer i Ukraina, og kontrakter og posisjoner fikk han også, men ikke så mange som han ønsket. Porosjenko og Kolomoiskij endte i åpent klammeri med hverandre, Kolomoiskij sendte faktisk en av bataljonene sine til Kiev og okkuperte en bygning, for å kreve en styreplass i Ukrnaft. Det fikk han ikke, men han fikk fornyet visum til USA og reiste dit, etter en sedvanlig hestehandel og et høyprofilert møte der de to liksom skværet opp. De høyoppløslige bildene er lette å søke opp på Google (Poroshenko Kolomoisky billedsøk). Et mer arrangert møte og bilder skal man lete lenge etter. De trenger ikke engang late som.

Privat bank er mildt sagt synlig i Ukraina. Minibankene deres er overalt. Den første tiden kona og jeg var gift fikk jeg ikke bruke andre minibanker, hun stolte ikke på dem. Etter hvert fikk jeg ikke bruke de til Privat bank. Også fordi de som en av de få krevde en avgift, for uttak. Slagordet til banken er: Banken for dem, som elsker Ukraina.

Porosjenko er sjokoladekonge med et godslig utseende, så han slipper billig unna at han i likhet med tidligere president Janukovitsj, og presidentene før ham, bruker posten til å berike seg selv, og plassere sine folk i posisjonene som betyr noe. Kolomoiskij er et rovdyr. Selv i ukrainsk og russisk standard skiller han seg ut, skruppelløs, og langt over alle siviliserte grenser for å være kriminell. Alle ukrainske rikmenn driver med raiding, det å «bearbeide» business man vil kjøpe opp, for å gjøre prisen mer «gunstig». Bearbeiding vil si alt fra ren vold og fysisk skadeverk, til plaging med rettslige krav og byråkratiske problemer, hjulpet av et korrupt embedsverk og rettsvesen. Alle gjør det, bare Kolomoiskij sier dertil at han er stolt av det. Han bruker selv rovdyrmetaforen, den sterke spiser den svake. Sånn ser han business og verden. Når han snakker, er det med så grov banning og slang at han gjør Filippinenes president Duterte rangen stridig som den ubestridte gatespråkrepresentanten i maktposisjon.

Helt siden Sovjetunionens oppløsning har Ukraina levd på utenlandske lån og «statsfinansiering». Med statsfinansiering i hermetegn mener jeg at landet rike elite har gjort seg rikere på å suge penger ut av statskassen. I stedet for å lage et mer effektivt økonomisk system, og få økonomien til å vokse, har de forsøkt å fylle mer penger i den, altså statskassen. Om det er lånte penger eller hva det er, er ikke så viktig for dem. Det er uansett ikke de som skal betale tilbake.

Etter Maidan har denne statskassen – eller honningkrukken, for å bruke et mer billedlig uttrykk – fått enda mer påfyll, av EU-midler og midler fra IMF. Disse pengene kommer med krav, men kravene har alltid blitt omgått og fraviket under det evige påkuddet om at Russland og Putin og så videre, og så videre, Vesten fyller søkkrike oligarkes lommer med gratis penger fordi Ukraina liksom er i konflikt med Russland. Nå venter et annet styre i USA, og da er det ikke sikkert pengene til Ukraina vil flyte like fritt. Det er til og med tvilsomt de vil gjøre det.

Derfor måtte oligarkene bak Privat bank og den ukrainske staten tenke raskt. Privat bank har i årevis kunnet skrive ut rause lån med penger garantert for at den ukrainske stat, som igjen er garantert for av EU og IMF og vestlige institusjoner som tviholder på historien om at Ukraina må «reddes fra Russland», og derfor ikke må gå konkurs, slik Privat bank heller ikke må gå konkurs. De er jo landets største bank, en konkurs er en økonomisk katastrofe. Slik har lånene banken har skrevet ut vært risikofylte og risikofrie på en gang. De er risikofylte med det at sjansen for at de ikke blir betalt tilbake, er stor, risikofrie med at risikoen til syvende og sist ikke ligger hos banken.

Til hvem er lånene skrevet ut? Stråselskaper til Kolomoiskij, selvsagt. Dette er gratis penger for ham, etter klassisk, ukrainsk oppskrift: suge penger ut av statskassen. Når banken nå nasjonaliseres, er det den ukrainske staten som overtar de råtne lånene. Oppgjøret for banken er som vanlig det engelskmennene kaller «murky», på norsk kan vi sivilisert kalle det «lite transparent». Ukrainske – og russiske – oligarker er skruppelløse, og nøler ikke med å slå på noen titalls millioner dollar til egen fordel under en handel. De svindler stort, og de svindler skikkelig.

Forskjellen nå er at de gjør det med Vestens velsignelse. Oligarker som Kolomoiskij og president Porosjenko blir rikere, mens det ukrainske folket vil slite med regningen i det som nå ender opp som statsgjeld. De er ikke i stand til å betale regninene sine. Men det løser staten elegant ved å vente til de dør, og så hente inn alle uoppgjorte skatter og avgifter, før de etterlatte kan arve stumpene.

Banken Privat bank har slagordet: For de som elsker Ukraina. Vi elsker et annet Ukraina enn det denne banken og de ukrainske politikerne står for, og vet ikke hva vi kan skrive, si eller gjøre for å få folk til å forstå det.

Kvinnedagen fortsetter… (Mikrobølgeovn, gaver og gass)

Jeg skriver disse postene om morgenen, før barnet og Olia våkner. Når de gjør det, er det slutt. Da går det i ett med barnepass, og andre ting. Slik må det være.

I går ble en litt travel, litt gøy og litt annerledes dag. Jeg kan egentlig ikke huske at det har vært så mye oppmerksomhet rundt kvinnedagen, som det var det i går. Det kom blomster på bordet, tullipaner og trekvister med gåsunger. Jeg oppfattet aldri om det var spøk eller sant at det var en mann som leverte juice som kom med dem. De kom i alle fall samtidig, juicen og blomstene, og moren sa det var fra ham. Hun bestilte mye juice, i flasker som ser mer ut som syltetøysglass, og har skrulokk som slike, heller enn skrukork, som flasker flest. Grapefrukt, druer, eple, appelsin, jeg aner ikke engang alle sortene. De står nå på fryseboksen, ved siden av mikrobølgeovnen Olia kjøpte til sin mor, noe jeg hadde tenkt å skrive om i går, men som jeg aldri kom frem til.

På kvinnedagen var Olia ute og kjøpte verktøy. Skikkelig verktøy, i mannfolksklassen. Som må ha motor for å virke, som bråker og er tungt, jeg vet knapt hva det var. Hun skal bruke det til datsjaen vår, kanskje får vi reist ut dit en gang under oppholdet. Jeg syntes det var en passende gave på kvinnedagen å betale denne for henne, men hun syntes det var altfor mye. Jeg insisterer, som man skal gjøre det her nede.

Hun reiste ut i halvni-tiden i går, hadde vekkerklokken på klokken åtte. Det var for øvrig årsaken til at skrivingen min ble raskt avbrutt. Jeg måtte være med henne og spise frokost, den er ofte lett når det er Olia som lager den. En skive med ost, inn i mikrobølgeovnen. Moren våknet og sa hun skulle lage skikkelig frokost til meg senere, sånt vas som en skive med ost går ikke an. Klokken ti var det borsjtsj, som det korrekt skal transkriberes, eller borsj, som det like godt kan skrives. Det er jo slik vi får til å uttale det, vi som ikke er fra språkområdet .

Da lille Tais, eller Taisja, som hun sier hun vil kalles, niesen vår, våknet, ble det liv i leiren. Hun er hjemme fra skolen fordi hun er syk, men i går var den ekstra dagen «for sikkerhets skyld». Hun var frisk og livlig. Jeg tok med henne og Irina vår ut på lekeplassen utenfor, en liten time, så barna fikk løpt for seg og babusjka fikk ro. Irina får også til å leke litt nå, og kan kravle opp på lekeapparatene, og nesten skli ned igjen, i hvert fall om hun får litt hjelp. En litt eldre gutt var der også og lekte, 7-8 års alderen. I begynnelsen gikk det fint, men så var det noe som ble feil, og Taisja ville inn.

Der hadde Olia kjøpt «instrumenter» for en tier, lekefløyter, munnspill og tamburin, i billig, rød og gul plast. Med det ville Taisja ha konsert, ledsaget av ekstra «melodier» fra den rose eventyrbilen hun eier. Alle småbarnsforeldre vet hva slags lyder slike lager. Lille Irina løp også rundt og ville være med. Det var ganske intenst. Og jeg tenkte hvordan i all verden Olia kunne kjøpe slike gaver, og så stikke av for å la meg være igjen og lide med dem.

Etter Maidan-revolusjonen i 2013-14 har Ukraina havnet i bitter konflikt med Russland. Kanskje er det riktigere å si at det er statslederne som har havnet i konflikten. Eller at det er de som har forårsaket den og som nå sørger for at den er der, mens folk flest har havnet i den , uten å kunne gjøre så mye fra eller til. Olias mor har aldri engasjert seg i «politikk», som nesten må settes i hermetegn her. Jeg vet ikke om hun har stemt noen gang i sitt liv, etter Maidan har hun i alle fall ikke stemt, verken på Porosjenko eller Jatseniuk, eller noen av de andre som nå styrer landet. Men hun klaget nå da vi kom. Trykket i gassen er blitt svakere, slik at maten på kjøkkenet ikke lar seg varme skikkelig opp.

Det er sånt Ukrainas mange millioner husmødre merker godt. Ukraina er i gasskrig med Russland, de vil ikke lenger kjøpe «russisk gass». Så i stedet kjøper de fra «Europa». Jeg setter det i hermetegn, for den europeiske gassen har selvfølgelig vært i Europa først. Det er russisk gass Ukraina liksom kjøper fra Slovakia, den blir offisielt fraktet først til Slovakia – over Ukraina, – og så tilbake igjen til Ukraina, for å bli brukt der. Så syk er verden blitt her nede. For å unngå å kjøpe gass direkte fra Russland, må Ukraina også spare på gassen. Derfor er trykket svekket, slik at alle hus og hjem blir tvunget til å bruke mindre. Og resultatet er at maten ikke lar seg varme godt opp. Det tar lang tid, og mat som skal stekes på høy varme, blir stekt på den varmen som er.

Så suppen moren skulle varme raskt opp, ble varmet på den tiden det tok. Det skjer samtidig som general Breedlove har vært ute i mediene igjen, han er kommandør over NATOs styrker i Europa, og nå kan han varsle om «økt aktivitet i Donbass» og at «russerne bomber Syria for å lage flyktningekrise i Europa». På annen måte kan ikke han forstå at russerne bomber som de gjør. Det er veldig, veldig spesielt sagt. Og nå blir det heldigvis møtt med manglende interesse, i det minste. Forhåpentligvis kommer en tid da uttalelser som dette vil bli møtt med avsky.

Å skrive som dette pleier bringe meg i trøbbel. I stedet for å gå ut i det, ber jeg interesserte lese denne artikkelen av Paul Craig Roberts, på Foreign Policy. Ta det opp med ham. Det handler om en bok av John Perkins, Confessions of an Economic Hit Man, hvor Perkins skriver hvordan amerikanske interesser overtar økonomien i verdens land. Oppskriften er nøyaktig som den er brukt i Ukraina, skifte ut en leder som ikke ville være med på spillet, lasse på med lån fra IMF og andre institusjoner, innføre «austerity» og privatisering i landet for å kunne betjene lånene, og med det overta landenes økonomiske politikk. Det er økonomisk nyliberalisme i ekstrem utgave, noe vi er sterkt i mot i Norge, når det gjelder oss selv, men som vi tilsynelatende ikke har noen problemer med å være med på lasset for når amerikanerne og big business utøver den samme politikken i den tredje verden, og nå også i Europa, som både Perkins og Craig Roberts skriver.

Jeg har gode dager med ikke å bry meg så veldig, lenger. Verden går sin gang samme hva jeg skriver om den. Og om jeg lar være å skrive, så slipper i alle fall jeg problemer. Vi løste problemet med den omtalte gassen ved å kjøpe til moren en mikrobølgeovnen. Så kan hun varme suppen raskt opp i den. Ikke alle har råd til det, men vi har norske penger, og det gjør at vi har mistet kontakten med virkeligheten ellers i verden. Vi kan løse de fleste problemer med enkelt og greit å betale oss ut av det.

Olia kjøpte også et lite nettbrett til moren, eller en stor smarttelefon, fra Lenovo. Så nå kan hun gå på internett og se youtube uten å måtte skru på datamaskinen først. Nå kan hun sitte ute på altanen og holde på med sitt. Hun kan snakke med Olia på Skype, de trenger ikke først å ringe til vanlig telefon, for å få kontakt. Hverdagen blir mye enklere. Mikrobølgeovnen fikk hun dagen før kvinnedagen, det var bare en gave, mens tablettelefonen ble pakket inn i gave, og høytidelig overbrakt. Vinen jeg drakk het Kleopatra, fra vinprodusenten Kobleva, et passende valg, syntes jeg, men også helt naturlig siden det nå en gang var den rødvinen vi hadde igjen.

Vi var litt engstelige for om hun skulle synes det ble for mye med alle disse gavene, men hun ble veldig, veldig glad, og var yr som et barn hele kvelden. – Nå er jeg tapt for dere, sa hun. – Det er deres egen feil, det er dere som har kjøpt denne telefonen!

Svartsyn

I går ble jeg syk. Det er noe jeg har for vane å bli, når det altfor lenge er altfor varmt, og du aldri får noe fred for klam svette og kroppens egne nedlkølingsporosesser. Det er som om organismen sier «Dette gidder jeg ikke lenger – her er min protest». Sykdommen gjorde at jeg nokså tidlig på dagen måtte til sengen, der jeg stort sett ble værende til i dag morges. Det gjorde også at jeg fikk god tid å høre på nyhetssendinger og gamle opptak på nettet. Det var en dyster opplevelse. Dømt etter kommentarene jeg får her og mine sveip over norske medier er folk flest nokså optimistiske til hvordan det kommer til å gå i Ukraina, og i konflikten mellom NATO og Russland. Det er det ikke dekning for.

Da George W. Bush ble president i USA fikk han og landet hans etter kort tid en voldsom sympati i verden, etter angrepene 11. September. Få kriger har vært mer støttet enn den de så startet i Afghanistand, og det som etter hvert utviklet seg til det nokså voldsomme «krigen mot terror». Sympatien han hadde greide Bush nokså effektivt etter hvert å rydde vekk, hatet og forakten mot ham nådde etter hvert høyder man må til dagens omtaler av Putin for å finne maken til. Motstanden mot Bush var så sterk at neste president, Barack Obama, fikk fredsprisen for ikke å være han.

Nå er det også sterke krigshissere i amerikansk politikk. De er den ene av to leire, den andre ønsker en mer diplomatisk linje, og vil være villige til kompromiss. Hvilken side står vi i Norge på? Støtter vi diplomatiet, eller støtter vi linjen fra Bush, den som ser verden slik at «the one with the biggest gun win»?

Tendensen er å nedtone betydningen krigshisserne i Wahington har. Det blir bagatellisert, oversett, man ser heller til Russland som aggressoren. Og Russland og Putin er aggressoren samme hva USA og NATO måtte finne på, slik det er bortimot umulig å få den engelskspråklige verden med Norge som del av den, til å mene noe negativt om det nye regimet i Kiev. Det er Russland som er skurken. Alle andre parter i konflikten kan gjøre som de vil.

Slik ha vi fått den vanvittige situasjonen at plutselig organiserer både Russland og NATO store militærøvelser like opp til hverandres grenser. Men i vest har det grodd fast et syn at de russiske øvelsene er «aggressive» og «ukloke», mens våre øvelser er «for forsvarets skyld» og «nødvendige». Det samme er plasseringen av nye baser og permanente NATO-styrker i Polen og Baltikum, stikk i strid med alle løfter og avtaler, og en åpenlys provokasjon mot Russland.

Også mine kommentatorer pleier å forklare meg at dette er «helt nødvendig» fordi Russland er en trussel, og NATO er en forsvarsallianse som må forsvare sine medlemsland. Det er en ganske utrolig måte å se verden på, helt uten forståelse for at andre land kan føle seg truet av vår «sikkerhet». Jeg har tenkt ut analogien at hvis naboen leier en permanent vaktstyrke med maskingevær rettet mot deg, din familie og ditt hus, så vil du ikke føle deg særlig trygg.

De siste dagene har vært riktig skumle, som jeg også skrev om i gårsdagens post. På mandag uttaler en russisk general at en ukrainsk offensiv mot Donbass for å ta tilbake områdene, vil føre til en full russisk invasjon. Rapportene fra fronten tilsier at kampene tiltar, og at ukrainsk side frakter tunge våpen inn i området der slike er forbudt etter Minsk-avtalen. Det er ingen garanti for at dette vil gå bra. Garantien begynner å nærme seg det motsatte, dette kommer til å gå riktig ille.

På BBC Newshour i går var det intervju med Ian Kearns, leder av European Leadership network, en engelsk tenketank. Han advarer mot den militære opptrappingen mellom NATO og Russland. Det øker sjansen for uhell og misforståelser, og man kan skli inn i en konflikt ingen av sidene egentlig ønsker. Rapporten har fått mye oppmerksomhet, det er bare å søke på nettet. Dette er skikkelige saker, og ikke naiv, norsk optimisme om at alt vil gå bra.

Det kommer ikke til å gå bra. Jeg tror jeg kan si det så sterkt nå. Det har vært forsøk på fredelig løsning, vi har Minsk-avtalen, forhandlet frem etter en diplomatisk kraftanstrengelse av Tysklands Angela Merkel, vi har noen initiativ fra John Kerry, og samtalene i Normandie-formatet (Russland, Ukraina, Tyskland, Frankrike) går sin gang. Problemet er at kreftene som ikke ønsker noen fredelig løsning eller noen avtale, er for sterke. De befinner seg i Kiev og i Washington, og de torpederer ethvert forsøk på kompromiss og tøvær. Det kan de gjøre i ly av et hylekor som sier Putin har skylden.

Syk som jeg var i går kunne jeg høre gjennom en rekke gamle programmer i serien til The nation, der programleder John Batchelor snakker med professor emiritus Stephen F. Cohen. Der var det mye destruktivt å finne, mye å miste nattesøvnen av, men saklig, faktabasert og informativt, som alltid når professor Cohen er involvert. Man kan rive seg i håret av at så lite av den informasjonen når frem til tradisjonelle medier, slik at folk flest fikk et mer balansert forhold til konflikten, og skjønte mer av hva som er på spill. Det ville også dempe den uforbeholdne støtten krigshisserne har, så lenge våpenopptrappingen er rettet mot Putin og russerne.

For eksempel var det et program i begynnelsen av juli, eller slutten av juni, der det ble annonsert at president Poroshenko hadde lagt frem et forslag i nasjonalforsamlingen om å erklære avsettelsen av Janukovisj ulovlig. Det er jo fint i tråd med det Russland og Putin alltid har hevdet, og med Ukrainas egen konstitusjon og egne lover og regler. Men det var kanskje litt uventet at dette var noe Ukraina selv skulle mene?

Årsaken var at president Poroshenko frykter for sin egen stilling. I perioden forslaget ble lagt frem var det varslet store demonstrasjoner fra den høyreekstreme gruppen, Pravyj sektor, og det kunne være en reell sjanse for at de eller senere demonstrasjoner vil velte Poroshenko, som Janukovitsj tidligere ble veltet. Poroshenko er heller ikke mer populær enn Janukovtisj var, han er mindre.

Det gjør jo noe med legitimiteten til hele dette vanvittige styret som har kapret Ukraina, og forvalter landet delvis som ren amerikansk vasallstat, delvis som en nasjonalistisk frisone. Bare ikke kall det demokratisk og liberalt, i de to størrelsene er Ukraina i klasse med Russland.

Noe annet som har fått passere i fred i massemediene er hva villmarken Saakashvili drive med i Odessa. Professor Cohen har fullt litt med på det. Han har også bakgrunnsinformasjon som tilsier at det er helt rett når russerne hevder han er plassert der av Washington. Det bærer fingeravtrykkene til John McCain og Joe Biden. Det har også vært en god del skriverier om ham i Washington Post, det nærmeste man kommer en lyttepost til det hvite hus. Her har amerikanerne litt av de samme mulighetene som russerne har med alle sine statsmedier. De kan annonsere nyhetene her, så blir det ikke så offentlig og kontroversielt.

Stygt over alle grenser er at Saakashivili vil erstatte huset til handelsforeningen, eller hva vi skal kalle det, huset der noen og førti pro russere ble brent inne mens ukrainske nasjonalister stod utenfor og sang den ukrainske nasjonalsangen, den bygningen vil Saakashvili gjøre til et sjøfartssenter. Så er det akkurat som om hele brannen aldri har skjedd. Ukraina setter strek over historien i beste Sovjet-stil, som Cohen formulerte det.

Den vandrende kanonen på dekk, Saakashivili, har også stengt russernes transportlinje til Transdenistria. Transdenistria er utbryterrepublikken i Moldova, den vestlige folk med sine moralske kompass straks kan fastslå er ulykkelig russisk, men der noen enkle fakta skulle justere det synspunktet. Transdenistria var dem første regionen som erklærte uavhengigheten fra Sovjetunionen, og de har lenge tettere tilknytning til Russland, noe russerne ikk vil gi dem. Det har vært en krig der på 90-tallet, og russerne har halvannet tusen fredsbevarende styrker i området. Disse trenger forsyninger, og de har blitt gjennom Ukraina, etter gjeldende avtaler Saakashvili nå har annullert.

Det kan han ikke gjøre uten amerikanernes velsignelse. Det er amerikanere som nå ønsker en full konfrontasjon med Russland, krigshisserne, de som følger i linjen fra George W. Bush, og som nå har frikort til å ture frem som de vil, fordi på forbausende kort tid har man fått det for seg at Russland er en aggressor og en trussel.

Russland har to alternativer for å kunne fortsatte å forsyne fredaatyrkene i Transdenistria. De kan enten lage en luften, som vestmaktene gjorde i Berlin (en sammenligning russerne selv bruker), eller de kan ta kontroll over Odessa med militærmakt, og sørge for at forsyningene får fortsette. Det siste er en reell trussel. Hadde krigshisserne i Moskva hatt samme makt som krigshisserne i Washington, så hadde dette blitt løsningen. Men Putin er riskioavers, stikk i strid med alt som blir skrevet og sagt om ham. Foreløpig har Spetsnats tatt seg av problemet.

Det går altså faretruende mot full konflikt mellom USA og Russland. Det er ikke Russland som styrer inn mot den konflikten, men Russland er nødt til å reagere når nabolandet Ukraina nær sagt over natten blir anti-russisk, og NATO kryper helt opp mot landets grenser. Russerne føler seg også dypt urettferdig behandlet, fullstendig forståelig når man kjenner historien, som russerne gjør, og amerikanerne ikke. Folk som føler seg urettferdig behandlet er farlige. De kan bli irrasjonelle.

Man kan også spørre seg hvor lurt det er å behandle en mektig paranoid nabo som for å vise ham at det er god grunn for hans paranoia. Etter konflikten startet har også Russland gått i antidemokratisk retning. Det er helt etter læreboka, Russland gjør alltid det, når hun føler seg truet. Den liberale opposisjonen i landet er nå så godt som eliminert. Well done, USA og EU.

I går kom også det nyeste programmet i samtalene mellom programleder John Batchelor og professor emiritus Stephen F. Cohen. Der blir de to alternativene diskutert, enten vil Kiev og Washington si fra seg de opprørskontrollerte områdene i Lugansk og Donetsk, de vil aldri få kontroll over dem uansett, og uten kan Ukraina bli med i NATO. EU er neppe noe tema lenger, de som satte i gang hele driten, ser nå hva Ukraina er for noe, og er ikke interessert i noe ukrainsk vrakgods. De har nok med egne problemer. USA vil selvfølgelig heller ikke gi Ukraina den hjelpen de egentlig trenger, der er konflikten med Russland viktigst. Og så er det andre alternativet, å forsøke å ta tilbake med opprørsområdene med makt, starte den krigen den russiske generalen advarer mot.

I Norge er sikker folk mest opptatt av sommeren som går mot slutten. Vi lever i en verden der ganske mye kan gå mot slutten om vi fremdeles lar generalene, machomennene (av begge kjønn) og krigshisserne styre showet. Foreløpig ser jeg ingen antydning til at man vil ta til fornuft, og satse på samarbeid og diplomati. Det ser ut til at man vil kjøre dette ulykksalige toget til endestasjonen. Det gir grunn for svartsyn.

Propagandakrigen – eller når generalene får føre ordet

I dag er det 8. mars, den internasjonale kvinnedagen. Den ble første gang feiret i Russland, på det som for dem var siste dagen i februar, 28. februar, 1913. Norge kom to år etter, i 1915. I dag er Russland det landet i verden som har flest senior kvinnelige businessledere. 40 % av disse er kvinner, i Russland, skyhøyt over verdensgjennomsnittet på 22 %. Sverige, som skal være så likestilt, og er så i mot Russland, for tiden, de har 28 %. Tyskland har 14 %, og ligger nede mot bunnen.

Det er noe å tenke på, når vi ler av russerne og deres tradisjoner med å feire kvinnedagen. Der går ikke damene i tog, og arrangerer politiske møter, der er det damenes dag, og det er forventet at mannen tar med seg hjem en flott gave. Gjerne blomster eller undertøy. Vi rister på hodene over dette i Norge, men tradisjonen med å feire en internasjonal kvinnedag har altså sine røtter i Russland, og det finnes flere kvinnelige businessledere i Russland, enn hos oss.

Med dette vil jeg ikke underslå at Russland er et land med svært tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Det er så godt som ingen kvinner i politikken, for eksempel, og den høye representasjonen kvinner i businesslivet, skyldes nok dessverre også at kvinner tar ansvar, mens en god del menn er lite å samle på.

I går skrev jeg litt om den nesten utrolige artikkelen i Der Spiegel, der NATO-general Philip Breedlove skremmer tysk etterretning og tyske politikere med aggressiv krigsretorikk mot Russland, mens deres statsleder, Angela Merkel, går en ytterst vanskelig balansegang for å mekle fred mellom Putin og Porosjenko. Hun trenger ikke USA og NATO å mekle med i tillegg. I dag forsøker Breedlove å rydde opp, gjennom en uttalelse gjengitt i Reuters. Den uttalelsen beroliger ikke meg. Breedlove sier vel egentlig akkurat det samme, han klarer ikke å justere autopiloten, Russland forsøker å forvirre med desinformasjon og propaganda, og at NATO setter sammen informasjon fra 33 medlemsstater og partnere, så det er ikke alltid alt stemmer med informasjonen til hver enkelt.

Det han sier at NATO-ledelsen forbeholder seg retten til å plukke ut informasjonen som til enhver tid passer dem best, og så si det frem som om det var sannhet. I motsetning til Russland, som «forvirrer med desinformasjon og propaganda». Vi husker ikke så veldig godt, her i Vesten, og særlig i USA husker man ingenting, men det var vel en historie om noe masseødeleggelsesvåpen og Irak, en gang for ikke altfor lenge siden, i 2003, og det gjorde at USA gikk til ulovlig angrep på Irak, støttet av en rekke NATO-land og andre land, ført bak lyset av løgnen. Vi vet hvordan det gikk, regimet til Saddam Hussein ble bombet sønder og sammen. USA oppløste hæren og andre institusjoner med for sterke bindinger til det gamle regimet, og så var det vel noe med at de flyttet makten over fra sunnier til shiaer, og å forsyne med våpen, ganske mange milliarder dollar i våpen, og så endte det forsyne meg med at Irak sluttet å fungere som stat, og den vanvittige Islamske stat har fått store områder å kontrollere.

Så kan vi se litt hvordan det har gått andre steder, der amerikansk etterretning og NATO har kunnet plukke informasjon som det passer dem. I Libya er bildet mistenkelig likt det i Irak, statsmakten har sluttet å fungere, den islamske stat kontrollerer store områder. I Afghanistan er det ikke noen Islamsk stat, men en statsmakt som ikke fungerer har de også. Og hva er det egentlig som foregår i Jemen, og hvilken rolle har USA i det? Hva er det egentlig de prøver på i Syria?

Hvis vi hadde en statsmakt og en militærmakt vi kunne stole på, så hadde det jo vært veldig greit når de sa Russland er en stor trussel. For da måtte vi jo tro det. Nå har vi NATO-generaler som skummer gjennom etterretningsrapporter fra 33 land, og plukker ut de som høres mest skremmende ut.

Så har vi Victoria Nuland, viseutenriksministeren, som overalt i Russland er husket som «Mrs. Fuck EU», etter uttalelsen i den lekkede telefonsamtalen med den amerikanske ambassadøren i Ukraina, Fuck EU, nå vet vi at hun mener det. Den uavhengige tidligere presidentkandidaten, Ron Paul, har en nettside han kaller Ron Paul institute for peace and prosperity. Der går han gjennom uttalelsene til Breedlove, som de er gjengitt i Der Spiegel, og sannelig har han litt krutt om Nuland også. Hun var med den amerikanske delegasjonen til sikkerhetskonferansen i München, nettopp den som var den ytterst krevende uken, der Merkel reiste verden rundt for å tvinge frem en våpenhvile, fordi alternativet er virkelig skremmende. Merkel og tyskerne skjønner det, Nuland og amerikanerne skjønner det ikke. Jeg klipper og limer fra Ron Pauls side, dette er uttalelsene til Nuland:

While talking to the Europeans this weekend, you need to make the case that Russia is putting in more and more offensive stuff while we want to help the Ukrainians defend against these systems…

Dette ligner jo mistenkelig mye på det vi har lest i norske medier også i det siste. Har vi ikke fått en følelse av at nå går russerne helt berserk, at de bare pøser inn med våpen, at det er den russiske hæren som er der, at den ukrainske hæren er forsvarsløs, og etter det vil baltikum og det meste av Europa være forsvarsløst. Det er ren, skjær propaganda, og det er fra vår side, fra NATO, og det er propaganda i den hensikt å få USA til å kunne sende våpen til Ukraina, og la ukrainerne kjempe mot det USA og NATO sier er Russland, med amerikanske våpen.

Jeg er skremt og provosert av dette. Skremt av hvor farlig det er, hva man risikerer. Ukraina er fortapt, det er på full fart mot å bli Europas svar på Irak, Libya, Afghanistan, you name it, et land der statsmakten ikke fungerer, der økonomien er i kaos, og der forholdene er lagt til rette for at væpnede grupper kan herje rundt med litt for tunge våpen til at de lar seg kontrollere. På ukrainsk side kjemper noen og tjue væpnede grupper av uklar opprinnelse sammen med regjeringsstyrkene, på opprørernes side er det ikke godt å si hvor mange grupperinger som står sammen. Foreløpig er det nokså klart hvem som er på lag. Det var det til å begynne med i Libya og Syria også.

Jeg er også skremt og provosert over at vestlige medier underslår disse problemene. At de mer eller mindre fungerer som mikrofonstativ for generalene, krigsherrene, kan man kalle dem, for å bruke litt retorikk. Det er skremmende hvor identisk budskapet i mediene våre er med budskapet NATO-generalene har. Det er skremmende at nettopp slik var det også i 1914, da krigsretorikken, våpenopprustning og mønstre man ikke klarte å bryte ut av, førte til en forferdelig krig man etterpå hadde store problemer med å forklare poenget med.

Situasjonen i Ukraina er ikke under kontroll, og man skal gjøre alt man kan for å roe den ned, heller enn å fyre den opp. Når det bygger seg opp til krig og konflikt, lønner det seg ikke å la generalene snakke fritt. Det skulle historien ha lært oss.

Hvem er den største trusselen?

President Barack Obama har nettopp bedt den amerikanske kongressen om å vedta et budsjett på 534 milliarder dollar for det amerikanske militærvesenet. Ikke dårlig for en fredsprisvinner, kan man si. Det er sikkert bare EU som kan konkurrere. Enkle billedsøk på Google viser grafisk hvordan amerikanske militærbudsjetter står seg mot resten av verden, eller hvor store militærutgiftene er sammenlignet med andre ting amerikanerne bruker penger på. Man ser raskt at amerikanerne bruker mer penger på militæret enn de 7-8 neste på listen til sammen. NATO bruker mer penger på militært forsvar og angrep enn hele resten av verden. De er helt i særklasse.

Likevel har det lyktes militærstrategene å få opinionen i NATO-landene med på at det kan være nødvendig å øke militærbudsjettene ytterligere. NATO har et vedtak om at ethvert land i alliansen skal bruke minst 2 % av statsbudsjettet på – jeg får meg ikke til å si forsvaret – militæret. De som fulgte debatten i fjor, fikk sikkert også med seg at det ikke bare var å bruke 2 %, men skulle bruke det på «ting som smeller», på våpen. Det nytter altså ikke å ha et militærvesen med mange arbeidsplasser, og å få brukt pengene på den måten. Nedbemanning må til. Så man kan kjøpe nye, dyre og effektive våpen.

Selv i Norge, ja, selv i Norge, Sverige og i Danmark, det vi en gang kunne kalle «det fredelige nord» uten å lyve så veldig, er det nå press om å øke forsvarsbudsjettene. I Norge er vi ikke langt unna å slå oss på brystet over at vi er et av de få landene i NATO-alliansen som faktisk er i nærheten av det vanvittige målet om å bruke 2 % av statsbudsjettet på militæret.

Det er slett ikke forsvar. Våpnene er kjøpt inn for å brukes. NATO gikk fra å være en forsvarsallianse – basert på et fornuftig og akseptabelt prinsipp om at et angrep på den ene var et angrep på alle – til å bli en angrepsallianse i 1999, for at vi skulle kunne bombe Serbia. Det skjedde helt uten debatt. Det var et vedtak som ble gjort i maktens korridorer, helt uten det norske folks kontroll, det var noe våre politikere bare skrev under på var greit. Siden har NATO vært med på ganske mange slike angrepskriger, ofte med Norge som ivrig deltaker, slik som i Libya i 2011. Da var det Jens Stoltenberg som var statsminister. Nå er han generalsekretær i NATO. Den forrige generalsekretæren het som vi vet Anders Fogh Rasmussen. Han var statsminister i Danmark, da Danmark villig vekk var med på å bombe Irak i 2003.

Det fredelige nord – vel, vi reiser i hvert fall langt vekk for å krige. Og Sverige har så langt holdt seg unna. Men nå er det så smått oppstått en diskusjon også der, om å melde seg inn i NATO – og med det forplikte seg til å være med i kriger over hele verden.

For ordens skyld, formelt er ikke NATO-medlemmene forpliktet til å delta i NATO-operasjoner utenfor NATO-landene, men det er forventet at man gjør det. I de forventningene ligger at man praktisk talt ikke har noe valg.

Grunnen til at det plutselig i fjor på ny ble interessant med NATO-toppmøter, og på ny ble legitimt å kreve mer penger til militærvesenet, er at Russland er blitt en trussel. Russland har økt sine militærbudsjetter, de er mer konfronterende i retorikken og provoserende i oppførsel, og de har gått over en rekke grenser med sin oppførsel i Ukraina. Det har glidd inn en idé om at «Russland må stanses», og at «Russland skjønner bare maktspråk».

Kanskje er dette riktig. Men det ville være enklere å forholde seg til om det i minste var en skikkelig debatt, at det var noen som hentet frem argumentene, og at det ikke bare i løpet av 2014 ble allment akseptert at Russland er en trussel, og at vi er nødt til å øke forsvarsutgiftene for å forsvare oss mot dem. Russland er ikke i nærheten av å være en trussel mot NATO når det kommer til konvensjonelle våpen, og selv brushodene i verdens militærkommandoer skjønner at med kjernefysiske våpen taper alle.

Ellers i norske medier er det jo gjerne klimaendringene som er den største trusselen her i verden. I amerikanske budsjetter er ikke det akkurat synlig, men så er heller ikke amerikanerne og amerikanske medier så opptatt av dette, som vi er. Jeg har ikke registrert noe sted at det finnes et mål om at 2 % av et statsbudsjett må brukes på å motvirke klimaendringer (norske statsbudsjetter har jo gjerne hatt mål om å ha 1 % til kultur og 1 % til bistand, altså sammenlagt like mye som til militæret, det sier jo noe tankevekkende om prioriteringene, og Jens Stoltenberg har forpliktet seg til å kjempe for å få dette gjennom, jeg er skuffet over ham). Da jeg skulle tenke etter om Norge brukte noe i nærheten av 2 % på dette, kom jeg i stuss om vi i kampen mot klimaendringene går i pluss eller minus, staten drar jo inn en god del i avgifter på det som skal være kamp mot klimaendringer, det er ikke like lett å få øye på tiltak som skal redusere utslipp, og som koster penger.

Så kan man si det er «naivt å ikke ta trusselen fra Russland på alvor», at «Russland har seg selv å takke for at de blir ekskludert fra det gode selskap» og at det er totalt uakseptabelt det Russland holder på med i Ukraina. Det blir likevel et spørsmål hvordan vi skal reagere på denne trusselen Russland sies å være. Foreløpig har vi jo ikke akkurat stilt opp en modell til etterfølgelse, gjennom vår demonisering, våre sanksjoner og våre provokasjoner. Nå sist er det at det skal opprettes NATO-kommandoer i flere av de tidligere Østblokk-landene, helt opp til grensen mot Russland, i Polen og i de baltiske landene. Videre skal det sendes NATO-soldater til Ukraina, ikke for å krige direkte, men for å lære ukrainerne å gjøre det.

Disse kommandosentralene er noe USA har siklet etter lenge. Fra vår side er det bare rett og rimelig at slike sentraler opprettes, for å forsvare oss og våre allierte mot «trusselen» fra Russland. Fra russisk side er det bare enda et bevis på hvor viktig det er at ikke NATO ekspanderer ytterligere, at det ikke blir pakket med NATO-kommandoer, NATO-baser og NATO-soldater langs hele grensen. Det ville hjulpet ganske godt på verdensfreden om NATO hadde erklært at de skal ikke utvide alliansen med flere medlemmer nå, og at de skal gå tilbake til å bli en reell forsvarsallianse, altså igjen at det rådende prinsippet skal være at angrep på én er angrep på alle. Hvis ingen blir angrepet, skal NATO heller ikke krige.

Aller mest hadde det hjulpet på verdensfreden om NATO ble nedlagt.

Norge har lang tradisjon i å ha et godt forhold til Russland. Det går ut på å ligge lavt i terrenget, ikke å provosere. Finland har også noe å lære resten av verden i så måte, enda de har gjennomlevd noen forferdelige overgrep og hylende urettferdighet i konflikter med Russland. Det går hva som skjer nå i Ukraina en høy gang. Ukraina er støttet av sine vestlige partnere sendt ut i åpen og konfronterende konflikt. Det er en kompromissløs borgerkrig, der Kievs fiender er støttet av Moskva. Det gjør det helt usannsynlig at de vil klare å vinne. Å begrense tapene ville da kanskje være en fornuftig strategi, men av det som siver ut i offentligheten ser ikke dette ut til å være noe tema.

Så hvem er trusselen her i verden? Russland er imperialistisk og ekspansivt, men de har aldri sendt soldater over sjø og land som stormaktene i NATO har vært så flinke til å gjøre, og fortsatt gjør. De vil beholde sin innflytelse og dominans over Ukraina, og andre land som tidligere har vært en del av imperiet. USA vil beholde sin innflytelse og dominans over alle land i hele verden, og skaffe seg innflytelse og kontroll der de ikke allerede har det. Om regimet i et land er i mot dem, vil USA bruke sine ressurser og sine muligheter til å forsøke å skifte dette regimet ut. Det kan gå tøft for seg, som i Irak og i Libya, for å nevne noen ferske eksempler.

De aller fleste gangene USA åpenlyst involverer seg i konflikter og regimeskift rundt om i verden, så er de på den «gode» siden. Ingen vil finne på å støtte Saddam Hussein eller Muammar Gadafi. Det var redselsregimer godt å være kvitt, særlig hvis det hadde vært mulig å stable på beina noe fungerende statsstyre etterpå. Men det vakre menneskerettsalibiet til USA og deres allierte ble jo seende litt rart ut, da kong Abdullah av Saudi Arabia døde, og vestlige ledere la fra seg alt annet arbeid og sedvanlig retorikk for å delta i begravelsen, og hyllesten. Utenriksminister John Kerry presterte til og med å kalle kong Abdullah en mann «of wisdom and vision», og at verden i ham har mistet «en stor leder».

Geopolitikken er altså viktigere enn humanismen. Det er kanskje et tankekors at nettopp Saudi Arabia er det landet som slapp lettest unna den arabiske våren, det var ikke mye tegn til vår der. Derimot ble det satt veldig mye inn på å velte regimer i de mest USA-kritiske araberlandene. I Libya hjalp USA og NATO til med våpen, mandatet var å stanse bombingen av Bengazi, NATO fortsatte bombingen til Gadafi var avsatt og drept. I Syria ville også NATO inn og bombe. Der satte Russland og Putin foten ned. Det var etter dette forholdet mellom USA og Russland, og mellom Russland og vesten, virkelig begynte å surne.

Og så ble det uutholdelig da en viss Edward Snowden landet i Moskva…

Det er mye stygt som skjer i verden om dagen. Ukraina ville hatt ordinært valg om cirka en måned, om ikke Janukovitsj var blitt presset til å gå av, for ett år siden, i demonstrasjoner som var svært sterkt støttet av USA, NATO-landene og EU. I forbindelse med krisen i Georgia, en av dem, så uttalte daværende utenriksminister i USA, Condeleezza Rice, at «USA kunne aldri gå med på Russlands krav om at Georgias president, Saakashvili, skulle gå av», begrunnelsen var at «USA ikke kunne kreve at en valgt president skulle trekke seg». Det var nettopp det USA og deres allierte, inkludert Norge og Børge Brende, krevde at Ukrainas valgte president, Viktor Janukovitsj skulle gjøre.

Det ville være en fordel om retorikken ble dempet, om man forsøkte å bygge fred og fordragelighet mellom nasjonene, om det ble gjevt å bygge ned militærvesenet, ikke å bygge det opp. Men det ser ut til å være veldig langt frem, og i år og i fjor, veldig, veldig mye lenger enn det var før.

Fremdeles mye på gang i Ukraina

I går hadde jeg annet å gjøre, og rakk ikke å skrive noen post om utviklingen i Ukraina. Jeg tenkte også at situasjonen var stabil, at den ikke lenger var så langt fremme i det vestlige nyhetsbildet, og at ikke så mye vesentlig vil skje før Merkel reiser til Kiev lørdag, og det store møtet i Minsk tirsdag. Jeg har tror på dette, og jeg ser det også siver ut i norske medier at noe er på gang. Dekningen er nå mer treffende, de skriver at EU må legge press på Kiev, og ikke bare at den vestlige verden må ta kampen om mot Russland. Det er det siste jeg hele tiden har vært så sterkt i mot, at kampen mot Russland skal være den viktigste. Det viktigste må være at det går bra i Ukraina. Det tror jeg ikke det gjør gjennom en full konfrontasjon med Russland.

Stemningen i det ukrainske parlamentet er slik at det er så godt som umulig å få til noe godt kompromiss. Retorikken mot Russland er også svært sterk, og ytterligere forsterket av ukrainske massemedier. Her er det lite snakk om annet enn full seier. Selv fornuftige folk, som kunne finne på å ta til orde for en mer moderat linje, er forsiktige, fordi de vil bli slaktet i mediene og id en ukrainske offentlighet. Landet har kjørt seg helt fast i at det er Moskva-støttede terrorister og separatister som vil rive i stykker Ukraina, og legge landet under seg som før, og at man er nødt til å bruke våpen og økonomisk krigføring for å unngå dette. Gjør man det, vil man vinne, og Ukraina vil bli fritt og helt.

Her er på sin plass en liten episode fra i sommer. Min kone Olia er ikke så sikker på Ukrainas sjanser i en handelskrig med Russland, og heller ikke sjansene til å knuse opprøreret i øst, hvis det virkelig blir jevnt forsynt med våpen og mannskap fra Russland. Russland vil ikke gå tomt for ressurser. Ukraina har vel på noe sett og vis allerede gjort det. Så var det en kar som samlet inn penger til ukrainske tropper i krigen. Det er jo synd at fattige ukrainere skal bruke sine få slanter til å finansiere en krig med dystre utsikter for seier, men det får være. Noen betaler, og føler seg bra med det. Det er jo også et overgrep fra Russlands side, de bruker sin overmakt mot et land i store problemer. Å ta opp kampen er på en måte å kaste penger inn i en brennende bygning.

– Hvordan skal dere klarere å vinne mot Russland, med alle dets ressurser, spør Olia?
– Patriotisme, sier han som samler inn penger.

Det er symptomatisk. En gammel dame vi ble snakkende med på bussen, sa det slik at ukrainere forventer alt mulig i hendene, fordi de er ukrainere. – Hvorfor skal du ha dette, spør hun retorisk? – Fordi jeg er født i Ukraina, ler hun.

Disse små historiene kommer lett til meg i hodet, når Ukraina ber om mer penger fra EU, fra IMF, og fra alle mulige kanter, og alltid ber om å få slippe betingelsene som følger med pengene. De har reagert mot Bric-landene, som stemte ned Ukrainas bønn om å slippe betingelsene ved et nytt lån fra IMF, fordi landet var i krig. Nettopp land i krig, skal man være ytterst forsiktig med å gi penger. Ukraina har også vist seg som notorisk dårlige betalere. Det er ikke et land å gi penger, hvis det ikke er penger du vil bli kvitt.

Fremdeles oppfører parlamentet seg som om Ukraina skal få særbehandling. Som om det å kaste Janukovitsj var nok, til at den vestlige verden bare skal fylle på med penger. Det er også andre land som har hatt revolusjoner, og trengt penger etterpå. De kan godt behandles ekstra strengt, siden penger har en lei tendens til å forsvinne i land med politisk kaos og vaklende regimer. Ukraina er nødt til å forstå at de må betale regningene sine. Det gjelder også regningene til Russland.

Mange ganger fremstår Ukraina som en uskikkelig unge som trenger å strammes opp. Tyskland og Angela Merkel er den rette til å gjøre det. De trenger å forstå alvoret. De går tom for penger, og det står ingen klar til å fylle opp. Like lite som NATO stod klar for å hjelpe Saakashvili militært, i Georgia, i 2008. Ukraina er nødt til å stable på beina økonomiske forhold som gjør det mulig for landet selv å skape vekst, og dette haster, veldig.

Derfor er jeg optimistisk. Forholdene er så ille, at selv ukrainerne må skjønne det. Det er de som står mest i veien for en minnelig løsning.

Russland står også i veien, selvsagt. Mange ser det slik at de har ingenting i Ukraina å gjøre, og derfor bør fravike alle krav. Russerne ser det ikke slik. Og det er et stort spørsmål om vesten har maktmidler til å tvinge dem å skifte mening, og om det er verdt det. Russland skal ikke få herje fritt i Ukraina, og de kan godt få forstå at den militære involveringen er uakseptabel. Men å komme Russland og den russiske befolkningen i Ukraina noe i møte, det synes jeg er meget rimelig, og jeg tror ikke det er noen vei utenom.

Jeg tenkte også skrive litt om ulike avisartikler jeg har sett, men det blir ikke tid til det i kveld. Det får bli i morgen, i en ny post.

Den russiske militærkonvoien med humanitær hjelp

Det er ganger man sitter på flyet og tenker hvorfor i all verden man reiser hjem. Man hadde det jo så fint der man var, og man kjenner så godt det vante livet hjemme. Denne gangen ble følelsen forsterket av at Kiev ikke bare tilbød oss en veldig fin ferie, en veldig riktig plass å være for oss, men også at det er hovedstaden i et land hvor veien fremover er i spill, og hvordan dette går vil ha vesentlig betydning ikke bare på forholdene i dette landet, men også forholdet stormaktene i mellom.

Konfliktene i Syria, Irak, Libya, Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan er betraktelig verre når det kommer til menneskelige lidelser, men de begrenser seg til områdene direkte berørt, og i verste fall regionen rundt. Konflikten i Ukraina merkes allerede over store deler av verden. Den gir utslag på børsene, har innvirkning på verdensøkonomien, og fører til at 40 mennesker ved en fiskefabrikk i Loftoen blir permittert fra jobben sin. Det er veldig konkret.

Det er også noe ved oss mennesker som gjør at vi føler det sterkere når de som lider ligner oss selv. Det gjør mye vondere når vi kan identifisere oss med dem. Å si sånne ting pleier å provosere litt, slik skal det jo ikke være, de lidende i fjellene i Irak er jo mennesker akkurat som oss. Men det er bare å se på hvordan vi forholdt oss til krigen i Ukraina, da det var lokalbefolkningen og soldatene som døde, og hvordan alt forandret seg da det var vestlige liv i et nedskutt fly, som gikk tapt. For meg er det slik at jeg identifiserer meg veldig med de sivile i Donetsk og Lugansk, og de andre byene som blir bombet. Jeg ser jo de bor i akkurat de samme boligblokkene som Olia og jeg bor i, når vi er i Kiev. Jeg føler vi kjenner dem, vet hvordan de tenker og føler. Det er en sterk erkjennelse av at dette kunne vært oss.

Hjemme i Norge er det klart større avstand til begivenhetene. Her følger vi med, men er mer opptatt av andre ting. Mange jeg treffer er litt interessert i å høre, og de fleste blir svært overrasket over å høre at ikke alt er bare fint med regimet i Kiev, og ikke alt er bare stygt med regimet i Moskva. Fortellingen om at Putin er en diktator som søker makt er den rådende, og vi er nødt til å stanse ham. Hvis ikke kommer han bare til å fortsette å ta til seg landområder, og øke undertrykkelsen av det russiske folket, og andre folk han klarer å legge under seg.

Det finnes argumenter som bygger opp under en slik fortelling. Men det finnes også argumenter at alt er ikke så klart og enkelt. Putin er sammensatt, fortsatt går det an å si han har gjort mer godt enn vondt for Russland. Og om du som leser dette synes det er en hårreisende ting å si, så bør du ta inn en tanke om at det i dag er vanskelig å finne en russer som mener noe annet. Og det kan hende denne russeren vet mer om Russland og sin egen livssituasjon, enn du.

Det siste trekket Putin har gjort er å sende av gårde en stor konvoi med hjelpesendinger til de krigsutsatte områdene i Øst-Ukraina. Det har fått det til å gå helt i ball for ukrainerne, og for oss i vest, som gjerne vil opprettholde bildet om at vi er de gode, Russland de onde. Det ser ut som vi har problemer med å akseptere en hjelpesending som ikke kommer fra oss. NATOs generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, som så lenge har ridd retorikken om et krigshissig Russland vi er nødt til å stagge, at han verken klarer å snu eller bremse når Russland sender hjelpesendinger, uttaler i følge New York times at

russerne fokuserer på de humanitære behovene i det østlige Ukraina som pretekst (pretext) til militær aksjon.

 

«We see the Russians developing the narrative and pretext for such an operation under the guise of a humanitarian operation. We see a military buildup that could be used to conduct such illegal military operations in Ukraina.»

Det skal man nok være litt forsiktig med å si. Det vil i hvert fall gjøre det veldig lett for russisk propaganda, at NATO er fiendtlig, og at de ikke bryr seg om russeres liv og helse. Det er bare å sitere hva generalsekretæren sier. Heldigvis skal denne generalsekretæren skiftes ut, og det er bare å håpe at vår egen Jens Stoltenberg ikke er fullt så militant i uttalelsene sine.

Også vestlige medier har store problemer med hva de skal skrive og mene om denne hjelpekolonnen. De kan ikke skrive som sant er, at dette er nok et briljant trekk fra Putin og Kreml. De har gjort alt riktig. Bilene er hvite, sjåførene er kledd i kortbukse og gummisandaler, alt annet enn truende. De har til og med latt en representant for den ortodokse kirke velsigne bilene. Vist på fllm og på TV, og lett tilgjengelig på utallige filmsnutter på nettet. Med det er de hellige. Den sekulære verden i vest bryr seg sikkert ikke så mye om det.  Men det er å vanære kirken om en slik velsignelse blir omgjort til en krigsstrategi. Putin står nær til den ortodokse kirken. Det skulle vi i vest vite, vi som syntes det var så flott når Pussy riot vanæret en av kirkens helligdommer, og med det kritiserte Putin – og ble arrestert.

Vi må nok ta inn over oss at akkurat disse bilene ikke er noe annet enn det de gir seg ut for. Det er hjelpesendinger. Russland lyver ikke om dem, og trenger ikke lyve. En amerikansk journalist fikk seg til å skrive at bilene ikke egentlig var hvite, det var grønne militærbiler malt hvite. Som om ikke det er akkurat sånn man skal gjøre det. Hjelpesendinger skal sendes i hvite biler, slik at det ikke blir forvekslet med militærkjøretøy, og de ikke skal bli angrepet.

Den britiske journalisten, Steve Rosenberg, fra BBC, tvitret om at det var rart ikke russerne lot journalister reise med bilene, om det var så viktig for dem å gjøre dette kjent. Underforstått at her var det noe muffens, her var det noe å skjule. Men russerne har fått all omtale de kan be om, og vel så det. Og forvirringen og diskusjonen som raser i vest, tjener bare russernes sak. Hva er det vi mistenker dem for? Hvorfor kan vi ikke tro at russerne vil hjelpe sivilbefolkningen i Donbassenget, som jo for en stor del også er russere? Hva slags hjernevask er vi utsatt for, som ikke gjør oss i stand til å tro at Putin kan gjøre annet enn ondt? At han ikke kan gjøre noe snilt, uten å ha baktanker med det?

Baktanker har han nok. Det skal vi komme tilbake til. Etter tvitringen til Rosenberg, og sikkert andre skriverier om at russerne på sin egen film bare viste innholdet i noen få av bilene, så åpnet russerne for at vestlige journalister fikk være med konvoien. De kan sjekke alle bilene de vil, åpne hva de vil, se alt. Ikke en eneste en har funnet noe som helst mistenkelig. Dette er 270 lastebiler med hjelpesendinger. Sjåførene er 270 ubevæpnede menn, uten militært utstyr av noe slag. Kanskje skulle man spørre Fogh Rasmussen, som jo er en mann med makt, og en mann, hvis uttalelser kan være forskjellen mellom krig og fred, nøyaktig hvordan russerne kan bruke dette som dekke for en militær invasjon? Skulle han ikke i det minste skille mellom denne hjelpesendingen, og muligheten russerne uansett har for å sende militæret over Ukrainas ubevoktede grense? Det er to forskjellige ting. Det skulle være mulig å berømme det ene, fordømme det andre.

Påskuddet om å redde sivile, russiske liv i Donbassenget er forøvrig i følge internasjonal rett legitim grunn for militær inngripen i fremmed land. Det er for å beskytte egen befolkning, etter invitasjon av det fremmede landets lovlige styre eller etter vedtak i FN. USA kriger nå i Irak, etter invitasjon fra landets leder. Krigen i Libya var støttet av FN (det vil si, den var støttet til det punkt at det Libyske styret ikke skulle bombe egen demonstranter, ikke at NATOs bombing og kriging skulle fortsette til landets president var drept, der tok USA seg til rette). Russland pleier å bruke argumentet om å «beskytte russiske liv» på en måte som gjør «misbruke» et mer dekkende uttryk enn «bruke». De provoserer frem en situasjon som gjør at russiske liv kommer i fare – og så bruker de det som påskudd for full militær inngripen. Det er dette Fogh Rasmussn snakker om. Men i konteksten som er nå, er det nok flere enn jeg som burde mene at uttalelsene kommer skjevt ut.

Det er et mønster i Russlands handlinger gjennom denne krisen, og Putins uttalelser og handlinger gjennom hele sin karriere. Sammenligningen går ofte til sjakkspillere, en sammenligning jeg liker godt, og synes passer. Russerne er de beste sjakkspillerene i verden. Det gjelder også på noen måter i internasjonal politikk. Men Putin er ikke sjakkspiller, hans sport er judo. Der er det enda verre enn i sjakk, å komme på defensiven. Det er helt avgjørende å ikke komme bakpå, å være den som styrer begivenhetene, å ikke havne på rygg, som jeg har hørt noen kalle det på BBC. I sjakk går det an å forsvare seg til seier, du lar motstanderen få et angrep han ikke klarer å gjennomføre, og så tar du seieren i sluttspillet som følger. I judo går ikke dette.

Russland har to ganger vært virkelig bakpå i denne konflikten. Den ene gangen var da Janukovitsj flyktet, og det nye regimet i Kiev overtok. Da så det stygt ut for dem. Den andre gangen var da det malaysisk flyet ble skutt ned. Da famlet russerne veldig, og fikk det ikke til for seg. Det er den eneste gangen den russiske informasjonsstrategien har syntes håpløs, der handlinger og uttalelser har gjort mer vondt for russerne selv, enn for motparten. Etter at Janukovitsj falt, kom Russland straks på offensiven etter at OL i Sotsji sluttet. Etter flykatastrofen tok det lenger tid. Da var russerne virkelig presset, fikk det ikke til for seg, og så ikke ut til å kunne komme ut av det på noen god måte. For dem, må jeg vel legge til her.

Denne hjelpekolonnen er en strategi for russerne å komme på offensiven igjen, til å ta styringen over begivenhetene. Nå er det igjen den vestlige verden og Ukraina som må reagere på et russisk initiativ, i stedet for at Russland må forsvare seg mot kritikk og forklare sine handlinger. Her er det veldig lett for dem å forsvare seg. Befolkningen i Lugansk og Donetsk lider, det skjer ingenting, og Russland tar grep for at hjelpesendinger i det minste er på vei. Diskusjonen om hjelpesendingene er glimrende for dem, for det henleder oppmerksomheten på den humanitære situasjonen i de to ukrainske byene, og i spørsmålet hvem som har skylden, er det ikke bare Russland som kommer uheldig ut. Russerne forsyner kanskje opprørerne med våpen, men det er ukrainerne som bomber. Nærmere undersøkelser viser også at den ukrainske hæren ikke er så pen som man ville ha det til, med tropper og bataljoner bestående både av harde kriminelle og av nazister, og av folk som er begge deler.

Det blir skrevet og ment mye om Putin. Men demoniseringen av ham og støyen i den beiske kritikken gjør beskrivelsene lite treffsikre, slik at den egentlige Putin slipper unna, og han tar den vestlige verden på sengen hver gang. Han er en pragmatiker mer enn en visjonær, han er en type som gjør det som trengs for å få jobben gjort, han bygger langsomt og forsiktig, og er ikke den som river med seg folkemassene i store, begeistrede – men feilslåtte – løft. USA og NATO formerlig digger uttalelsen han hadde for mange år siden, om at oppløsningen av Sovjetunionen var den største geopolitiske katastrofen i forrige århundre. Det passer til deres fortelling om at han vil bygge Sovjetunionen opp igjen, og at han derfor er farlig.

I så fall bygger han langsomt. Han tar ikke mer enn han har mulighet for. I løpet av de 15 årene han har sittet med makten, har han fått lirket Abkasia og Sør-Ossetia ut av Georgia, Krim ut av Ukraina. Begge deler var landområder flyttet på i Sovjettiden, begge allerede rimelig selvstendige fra statsmakten de hørte inn under, og begge svært misfornøyde med denne statsmakten, og begge med en klart russisk-vennlig befolkning. Begge landrøveriene skjedde også etter uro i moderlandet, henholdsvis Georgia og Ukraina. Putin reagerer på mulighetene, mer enn han skaper dem. Det er i dette han er briljant, i dette er han i en egen liga, sammenlignet med andre statsledere.

Da Russland gikk inn med militærmakt i Georgia i august 2008 var verden lammet. NATO hadde flørtet med Georgia, eller om det var omvendt, og Georgias president, Saakashvili, stolte på NATOs militære hjelp og støtte, og var den som gikk til angrep først. Dermed fikk russerne et påskudd til å bruke argumentet at de skulle berge russiske liv og russiske statsborgere (i oppbygningen mot krigen ble det raskt mye lettere for borgere i Abkasia og Sør-Ossetia også å få russisk statsborgerskap, slik at Russland fikk en slags rett til å beskytte dem). Også da de gikk inn i Krim, ble argumentet om å beskytte russiske liv, brukt. Det er smart, fordi det også blir selvoppfyllende. Jo hardere Ukraina angriper i øst, desto mer viser det at det var riktig for folket på Krim å frykte for sine liv. Befolkningen i øst blir jo drept, det er et faktum. At russerne selv har vært med på å gjøre dette til en væpnet konflikt, blir underslått. Løgnen om at de ikke støtter opprøret i øst med våpen og mannskap og ledelse, gjør at kritikken mot dette ikke rammer med full styrke.

For å gjøre det vanskeligere for russerne å bruke argumentet om humanitær hjelp, har USA og NATO kommet dem i forkjøpet. Før hjelpesendingene ble sendt ut, gikk retorikken varm om at «man nå ser oppbygning mot militær invasjon» og at «russerne vil bruke argumentet om humanitær hjelp som påskudd». Vi kan ikke vite om dette var basert på reell etterretning, altså at man i Brussel eller Washington virkelig hadde snappet opp at russerne planla å bruke humanitær hjelp som unnskyldning enda en gang, eller om dette var rene spekulasjoner. Jeg heller til det siste. Jeg tror ikke man klarer å spionere på Putins innerste krets. Det er ingen som helst kjente eksempler på at noen har lykkes i det. Så det er ren bløff fra NATO og Fogh Rasmussens side, de har ikke peiling. Men de sier Russland har slike planer, fordi de har hatt slike planer før.

I stedet for da å reagere som forventet, noe Putin og Russland ikke har for vane, de vet at det uventede er mer effektivt, så sender de heller i vei en hjelpekolonne. Den blir raskt stablet på veina, Russland trenger ikke full enighet i alle de praktiske spørsmålene, diskusjoner mens kolonnen er på vei tjener deres sak, forvirring hos motparten er til fordel for dem, så et par samtaler med Røde kors og noen ukrainske representanter får være nok. Resten får man improvisere. Det er russerne bedre til enn sine vestlige motparter, og Ukraina er i et slikt kaos at de knapt kan kalles styringsdyktige. Hvis kolonnen blir tatt inn i Ukraina, er det en fin, liten propagandaseier for russerne. Det viser at de vil hjelpe. Hvis den blir nektet adgang, er det også seier for russerne. Det viser jo at ukrainerne ikke bryr seg om sin egen befolkning. Alle vanskeligheter og disputter som vil oppstå, vil være greit for Russland. Akkurat i forbindelse med denne kolonnen her, så har de ingenting å skjule. Så lenge oppmerksomheten er om den, som den lenge vil være, så er alt greit.

Og så skal man ha med i beregningen at alt er ikke bare beregning og spill. Det er en krig i Øst-Ukraina. Folk blir drept, og de som ikke blir drept, lider. Det skulle være absolutt topp prioritet å få slutt på den. Demoniseringen de ulike partene har av hverandre, gjør ingenting enklere. Vestmaktene kunne prøvd å bruke dette russiske initiativet som et slags første skritt på en ny vei, la sending av hjelpesendinger overta for sending av militært utstyr, diskutere reelt hvordan man skal få fred i Ukraina igjen, og få et økonomisk system basert på gjensidig tillit, ikke gjensidige sanksjoner. Enhver slik mulighet bør bli forsøkt krevet. Det bør vi kreve. I offentligheten ser det ut som om mistenksomheten har overtaket. Her går spørsmålet i hva det er russerne egentlig pønsker på. Det kan jo hende de pønsker på fred i Ukraina. Men fred på egne betingelser, ikke på våre.

Branner på Maidan og eskalerende sanksjoner

I dag morges satt jeg og spiste frokosten min mens jeg leste avisen og nyheter på nettbrett, som vanlig. Det blir gjerne til at jeg spiser lengst, mye lenger enn de andre, så når jeg blir sittende alene, leser jeg. På et tidspunkt svitsjet jeg over til Twitter, for å skrive en liten ting der, og jeg sjekket samtidig feeden, som det vel heter, nyhetsstrømmen. Der var det meldinger om at styresmaktene «rydder» Maidan, og at det brant i gummidekk. Det var også bilder og film. Meldingene var lagt ut for 3 og 11 minutter siden. Under hashtag #Ukraina og #Kiev var dette allerede dominerende.

Maidan nezavisimosti, eller Uavhengighetsplassen, ligger øverst i paradegaten Kresjtsjatik, og er regnet som sentrum i Kiev. Det tar omtrent en halvtime fra oss i Petsjersk å gå dit. I en storby som Kiev er dette like ved. Sjelden har jeg vært så nærme det som kan bli verdensnyheter.

Jeg spurte Olia om hun hadde fått med seg hva nyhetene, og det sa hun at hun hadde. Ansiktet hadde hun imidlertid boret inn i mobilen, der hun enda en gang leste kommentarfelt om norske menns syn på russiske og ukrainske kvinner, en del av komplekser hun tid om annen får, og noe som slett ikke lar seg løse av hva enkelte menn i landet vårt får seg til å skrive. Mine forsikringer om at disse nok ikke er representative verken hva gjelder meninger eller intelligens, pleier ikke å hjelpe når min kjære, ukrainske kone vil se ned på seg selv gjennom andres øyne. Søk på Google om det omtalte temaet gir mange negative treff.

Nyhetene fra hennes eget land og by hadde hun nok ikke fått med seg denne dagen. Jeg bestemte meg for å vente med å meddele henne det. Det ville jo kunne virke opprørerende på henne. Og på resten av familien hennes.

Etter en stund kom imidlertid moren inn til oss, og sa vi måtte lukke vinduet. Det luktet så rart og svidd. Jeg koblet med en gang, og spurte på ny om Olia hadde fått med seg nyhetene. Nå sa jeg også hva nyhetene var, og viste bilde fra Maidan. Det skapte reaksjoner. Mor, søster og Olia løp inn på rommet der TVen står, og skrudde på for å se hva dette var for noe. På ukrainsk TV var det ennå ikke nevnt, der dominerte andre nyheter. Utenfor vinduet så vi tykk røyk stige til værs.

Senere på dagen stakk jeg ned til Maidan for å ta en titt. Beleiringen der nede har irritert meg hele tiden. Til og med den gang de demonstrerte mot Janukovitsj, en demokratisk valgt president, i et valg som gikk lovlig for seg, og der han var utfordrer (altså ikke den som satt og kontrollerte statsmediene). Her har sikkert mange problemer med å være enig med meg, Janukovitsj var jo en korrupt og dårlig president. Det kan så være. Likevel ville det være bedre å vente til det ordinære valget som skulle være i begynnelsen av 2015, altså bare noen måneder til. Også korrupte presidenter er det best å kaste på lovlig måte.

Her må også vestlige politikere og medier se på sin rolle. Vår egen utenriksminister, Børge Brende, gikk veldig hardt ut, i januar og februar, og krevde at president Janukovitsj måtte trekke seg, og skrive ut nyvalg. Det er stikk i strid med den ukrainske konstitusjonen, som ikke åpner for at presidenten skriver ut nyvalg etter forgodtbefinnende. Valgene skal følge en oppsatt plan på hvert femte år. Brende er en utenriksminister som selv etter norsk standard er nærmest viljeløs, slik han dilter etter EU og USA. Han krever ikke nyvalg i Ukraina, uten at dette er offisiell linje i Brussel og Washington.

Kom ikke og si at Janukovitsj riktignok var en demokratisk valgt president, men at han i presidentperioden sin har brutt de demokratiske spillereglene. Nøyaktig det samme har det nye regimet i Kiev gjort. Kneble opposisjonen ved hjelp av lover og rettsapparat, forfølge sine rivaler, forfordele sine venner, bruke våpenmakt om nødvendig – alt dette har det nye regimet gjort vel så ille, om ikke verre, enn regimet til Janukovitsj. Det gjenstår å se om Ukraina klatrer på korrupsjonsrankingen til transparency.org. Foreløpig forbeholder jeg meg retten til å tvile.

Jeg ser gjerne at Ukraina slår inn på den demokratiske vei. Jeg tror ikke demonstrasjoner i gatene er den veien. Ikke når demonstrasjonene går over i å bli beleiring av sentrum og okkupasjon av offentlige bygninger. Ikke når en liten gruppe mennesker gjør seg til representanter for hele landets vilje. Ikke når dette blir den eneste måten man kan få sin vilje gjennom på. Demokrati er debatt og meningsutveksling. Det er respekt for andres syn, og for mindretallets ønsker. Alt dette er fraværende i Ukraina, og har vært det så lenge landet har eksistert som selvstendig land. Nå synes jeg det er verre enn noensinne. Det blir lagt fullstendig lokk på meninger om at også folket i øst kan ha rettigheter som bør bli respektert. Rundt om i gatene finner man lett folk med sympatier for Russland, eller for russisk språk og kultur i Ukraina. Offentlig får slike merkelappen forrædere, eller «hjernevasket av Kreml».

Det er ikke demokrati. Det er heller ikke demokrati at gjengen på Maidan har blitt værende der, også etter at Jaunkovitsj falt, nytt, midlertidig regime ble innsatt, ny president bla valgt, alle månedene siden desember i fjor. Hva slags folk som er der nå, er ikke godt å si. Kall dem i alle fall ikke helter. De okkuperer sentrum av landets hovedstad, og gjør at flere av innbyggerne i Kiev ikke våger å gå der. Tid om annen har det også vært tilløp til kamper. Senest nå 4. August, var det vel, da en hærstyrke fra kampene i øst, tok turen tilbake til Kiev for å «rydde opp» i en kafé, noen fra Maidan hadde okkupert. Det ble stygt. Blod og vold, og uhyggelige mengder våpen beslaglagt. Hva som gjør det ekstra pikant, er at hærstyrken som «ryddet opp» var en av de frivillige, finansiert av Kolomoiskij. Og rekruttert fra folk på Maidan.

Så også denne revolusjonen er i ferd med å spise sine egne.

Nede på Maidan så jeg en lang rekke gamle lastebiler linet opp oppover Kresjtsjatik. Det er tydelig styresmaktene nå mener alvor, gateokkupantene skal vekk. Det er visstnok en parade 25 august, på uavhengighetsdagen, som gjør at borgermester Klitsjko har blitt så oppsatt på å rydde plassen. De nye styresmaktene har jo et problem i forsøket på opprydning, med det at de så sterkt kritiserte Janukovitsj’ maktbruk for å rydde den samme plassen. Det var jo et av eksemplene som ble brukt for hvorfor det var nødvendig å fjerne ham.

Oppe på selve plassen så jeg at teltleiren og barrikadene var noe redusert, men ikke såpass at de ennå ikke totalt dominerer området. Her er ennå lite som minner om den blide sommerstemning som jeg assosierer med plassen. Noen av folkene der oppe gikk med krykker og bandasje, det kunne virke som de nylig hadde sloss mot noen, men her skal ikke jeg trekke noen konklusjoner uten dekning for dem. Restene av de brente gummihjulene fra i dag morges lå tydelige, tre forskjellige steder. Men det var også rikelig av hjul som ikke var brent. Jeg var på plassen bare for et par dager siden også, og kunne egentlig ikke registrere hvor de brente hjulene var tatt fra.

Det kunne virke som oppryddingen skjedde fra nordsiden. Der var det motordur og bråk, en kar som gaulet «Slava Ukraina», kampropet, om og om igjen, og hyttetet med nevnen. Folk i militærklær løp frem og tilbake. Noen kvinner kostet stille skrot og søppel. Typisk Ukraina. Kvinnene rydder opp. Stille, og uten å klage i annet enn ansiktsuttrykket.

Jeg syntes det var skummelt og ubehagelig der, så jeg forlot plassen. Jeg fant meg et sted å spise min lunsj. Der fant jeg også siste nummer av Kyiv post, gratisavisen med ukrainske nyheter på engelsk. Den har gjort det veldig bra internasjonalt, etter at krisen i Ukraina begynte å eskalere. I den leste jeg at det ukrainske innenriksdepartementet mente at Maidan nå var sponset av – hold dere fast – FSB. Det er det russiske statspolitiet. Etterfølgeren av KGB.

Ringen er helt sluttet. Russerne hevdet først at demonstrasjonene på Maidan var initiert og finansiert av USA og Vesten. Det ble møtt med forakt og hoderystning i Ukraina og i vest. Hvordan reagerer vi så når det offentlige Ukraina påstår okkupantene på Maidan er støttet og finansiert av Russland? Min grimme gjetning er at vi møter det som vanlig, med taushet.

Ellers i dag dominerer nyheten om at Russland har kommet med et motsvar til sanksjonene mot dem. Praktisk talt alle matprodukter fra alle land som sanksjonert mot dem er forbudt. Det vil si frukt og grønt, kjøtt og fisk, og meieriprodukter, fra USA, Canada, Australia, EU og Norge. Vår eminente – eller kanskje jeg heller skulle si tafatte – utenriksminister, Børge Brende, kaller motsanksjonene «urimelige». Det føyer seg inn i rekken av hans håndtering eller ikke-håndtering av situasjonen, som da han kalte Russlands oppmarsjing av egne styrker mot Ukrainas grense «uklok». Det er nok på tide at både utenriksministeren og vi andre tar innover oss at Russland handler i egne interesser, ikke i våre.

Det er uansvarlig om ikke storpolitikerne i EU og USA har tatt høyde for at det vil komme motreaksjoner. Det er en del av spillet. I Vesten blir effekten av motsanksjonene naturligvis tonet ned, det blir sagt at det mest av alt vil ramme russerne selv, med høyere priser og svekket valuta. Men det er klart, sanksjonene gjør vondt for de som er rammet. Jeg har tilbrakt lange ferier her i Kiev i fem år nå, andelen utenlandsk mat jeg har blitt servert er helt forsvinnende liten. Som de fleste andre land liker Ukraina, som Russland, å spise sitt eget. Det skulle ikke være vanskelig for oss å forstå i Norge.

I Norge går alarmen i laksenæringen. Norge eksporterer enorme mengder laks til Russland. Det er ikke gjort i en håndvending å finne andre markeder til den. Prisdumping pleier sjelden være aktuelt for matvarer, da kasserer man heller maten. Og kanskje er det det som vil bli enden på overskuddet av laks. Det er strenge regler for hvor mye laks man kan ha i merkene. Får man ikke solgt den, må den slaktes uansett. Det kommer ikke til å bety noe særlig for norsk økonomi, som sådan. Men for laksenæringen er det mer enn alvorlig nok.

For land som Finland, Polen og de baltiske landene kan det være virkelig ille. Finland har allerede bedt om ekstra støtte fra EU, for å kompensere inntektstapet. For finnene føles det sikkert ekstra ille. De har lang tradisjon for å finne ut av det med russerne, og leverte til og med meieriprodukter til dem under Sovjettiden. De har ikke vært noen pådriver i sanksjonene, ikke merket seg ut på noen måter. Nå blir de et offer for konflikten, selv om de kanskje ikke ønsker den.

Det har kommet rykter om at Tyskland og Angela Merkel var nær ved å komme frem til en løsning med russerne, like før den forferdelige flystyrten. Løsningen skal ha vært at Russland fikk beholde Krim, mot at de trakk seg ut av Øst-Ukraina. Jeg vet ikke hvor mye hold det er i disse ryktene, men på meg virker det som en løsning russerne burde kunne gå med på. Det er nå såpass mye uro og kaos i Ukraina, at russerne ikke trenger å fyre opp. I den forfatning Ukraina er nå, vil de neppe komme seg inn verken i EU eller i NATO. Kiev vil også få store problemer med å kontrollere Donbass, slik de vel egentlig alltid har hatt.

Uansett bør man nok kanskje vurdere om man bør prøve å finne tilbake til det det så smått, så smått positive sporet man var før den fatale flystyrten. Det virket som Frankrike og Tyskland sammen hadde noe på gang. Selvsagt er det horribelt å levere kvalitetsvåpen som BUK til tvilsomme hærstyrker som dem som Russland støtter der i øst. Det er nok korrekt å si at det er å levere kraftige våpen til banditter. Men det er banditter også på ukrainsk side, løst organiserte, og med tvilsom opprinnelse. De har også altfor kraftige våpen, og bruker dem. Leveransen av BUk – med det forbehold at det var russerne som leverte, og at våpenet ikke var stjålet fra ukrainske lagere – var bare en siste galskap i en konflikt som har eskalert langt ut av kontroll.

Det er nødt til å finnes en konstruktiv vei. Folks rettferdighetsfølelse tilsier at Russland må straffes for sin innblanding i et fremmed lands anliggende, og for å være den første som tok i bruk eller truet med militærmakt. Så la gå, straff gjerne Russland. Men tro ikke at det gir noen løsning på krisen. Og krisen må løses, for verden, for Russland, og – mest av alt – for Ukraina. Det er ingen som tjener på situasjonen som er nå, og Ukraina går til grunne av den.

Sanksjoner, bombing og ingen lyspunkt i sikte

I dag da jeg kom hjem fra min lille treningsrunde i Hydropark møtte jeg en kvinne i oppgangen. Jeg hørte på foredrag, som vanlig, så da hun snakket til meg, måtte jeg ta ut øreproppene. Siden jeg bar på varer jeg hadde kjøpt, var ikke det så enkelt som det pleier å være. Jeg måtte virkelig stoppe opp, og sette varene fra meg, for å høre hva hun hadde å si. Det hadde vært et dødsfall, i en av leilighetene her. Nå trengte hun hjelp. Jeg var selvfølgelig beredt til å hjelpe, men i en så alvorlig sak tenkte jeg også Olia måtte være med, så det ikke ble noen misforståelser i språk og kultur. Kvinnen mente da at det ikke var nødvendig, men nå bare et jeg som insisterte. Selvfølgelig skulle jeg hjelpe. Jeg løp opp til leiligheten vår, låste opp, og ropte på Olia, som kom med en gang. Men da kvinnen så hvilken leilighet det var, vinket hun, og sa hun ikke trengte noen hjelp.

Olia forklarte hvorfor. Det var ikke hjelp til å bære noe eller ordne noe praktisk, som jeg med en gang hadde tenkt. Hun trengte hjelp med penger. Dødsfall er som i Norge en ekstra utgift. Men i motsetning til i Norge har ikke folk her råd til det. Så når noen dør, er det vanlig å gå rundt og samle inn penger i nabolaget. Hun hadde allerede vært i leiligheten vår, og Olia hadde gitt penger. Så da hun så at jeg også hørte til der, ville hun ikke ha mer. Fattigdom er en skam. Og ukrainerne er som russerne et stolt folk. Kanskje er det derfor resten av verden ikke helt skjønner hvor dårlig det egentlig står til der borte, særlig i Ukraina.

Øst i Ukraina er det mye, mye verre. Styresmaktene i Lugansk har erklært byen en humanitær katastrofe. Det får ikke så mye oppmerksomhet, siden disse styresmaktene ikke er anerkjent. I området er det også kultur for å være raskt ute med de ytterste begrepene. Humanitær katastrofe er et uttrykk man skal være forsiktig med. Men det internasjonale samfunnet skal heller ikke overse at situasjonen er prekær. Byen er uten vann og elektrisitet, telefonlinjene er brutt sammen, og det er jevnlig – om ikke kontinuerlig – bombing med våpen som burde blitt ulovlige, slik klasebomber ble det etter krigen i Bosnia-Hercegovina første halvdel av 90-tallet.

Jeg tenker på kvinnen fra Lugansk, hun vi traff i lekeparken utenfor, for et par dager siden. Hun har moren sin der borte, og får ikke snakket med henne. Olia fortalte at en av dagene hadde det kommet en pro ukrainer, en patriot eller nasjonalist, eller hva man skal kalle henne, til lekeparken. Det hadde blitt diskusjon. Olia virket rimelig fortvilet, selv når hun gjenfortalte hendelsen til meg. Og det er jo noe vondt spesielt med det, å forsvare beleiring og bombing av en by til et menneske som har moren sin i denne byen.

Avstanden mellom øst og vest i Ukraina har blitt veldig stor dette året.

Også mellom øst og vest i verden blir avstanden større. Russland innførte i dag sanksjoner mot matimport fra land som er med i sanksjonene mot dem. Det er med andre ord en kraftig utvidelse av sanksjonene som først gjaldt frukt og grønt fra Polen, meieriprodukter fra Ukraina og vin fra Moldova. Nå gjelder det matprodukter fra praktisk talt hele Europa, samt USA, og Canada og Australia, vil jeg tro. Japan er også kanskje med, siden de har kastet seg på de siste sanksjonene mot Russland, som del av G7, og – kanskje – som fiende av Russlands nye venn, Kina, vil jeg legge til.

Slik har krisen i Ukraina på ny ført til ytterligere forverring i hele verden. «Det er pris verd å betale i kampen for demokratiet», blir det enkelt sagt, fra de som ikke har noen interesser i mateksport til Russland og som ikke følger så nøye med på hva slags demokrati det egentlig er i ferd med å utvikle seg i Ukraina. Russlands innblanding i Ukraina gjør alt verre, det er opplagt. Men det er ikke slik at om Russland trekker seg ut, er problemene i Ukraina løst. Det er langt i fra. De virkelige problemene i landet har Ukraina sørget for selv.

Jeg tok meg i å tenke om det gjennom hele krisen har kommet meldinger som har gjort situasjonen bedre. Har det siden desember i fjor kommet meldinger som har dempet konflikten, deeskalert situasjonen, i Ukraina selv, og i verdenssituasjonen som følge av krisen? Det har kommet noen meldinger om våpenhvile, om enighet, men de har som regel vist seg å være taktikk for å få fienden til å senke guarden, slik at man kan slå hardere til. Eller så har de bare blitt glatt ignorert av de involverte parter.

Ingen må leve i forestillingen at det er mulig for Ukraina å ta tilbake store byer som Donetsk og Lugansk uten at det vil koste mange, mange menneskeliv, og store, store lidelser. Jeg er skeptisk til om det er mulig i det hele tatt. Mektigere hærstyrker enn Ukrainas har forgjeves forsøkt å knuse partisanstyrker som skjuler seg i byene. Vanligvis ender det med at man knuser byene, mens partisanstyrkene reorganiserer seg andre steder. Dette vet partisanstyrkene utmerket godt. Ukraina kan ikke vinne. Og i forsøket på å gjøre det likevel, øker kløften mellom øst og vest, øker hatet og motsetningene. Det er noe som tjener separatistenes sak.

Jeg mener det er nødt til å bli funnet en diplomatisk løsning. Hva som helst er bedre, enn situasjonen som er nå. Det er mange løsninger mulig å se for seg, mange som burde være akseptable. Men de involverte parter ser ikke ut til å være interesserte i akseptable løsninger. Det er bare full seier som teller.

Dermed blir alle tapere.