Flåsete av Strøksnes om Kongo

Før bloggenes tid ville denne posten bli sendt som et leserbrev til Bergens Tidende og fått tittelen «Flåsete av Strøksnes». Leserne av Bergens Tidende ville skjønt hva det handlet om, og hvem Morten Strøksnes var. Innlegget ville hatt noen hundre tusen potensielle lesere, og utvilsomt blitt lest av mange flere enn de som finner frem til denne bloggen her. Men i bloggen er jeg min egen redaktør, jeg trenger ikke tilpasse teksten til BTs tabloide format, jeg kan skrive så langt og utfyllende jeg vil. Og viktigst av alt: i blogger bruker man ikke boksehansker.

23 august har Morten Strøksnes et innlegg i BT med tittelen Bongo i Kongo. Det er tittelen sin. Den spiller på harselaset den gang utenriksminister Torbjørn Jagland ble utsatt for, da han var på besøk til Gabons president Omar Bongo. I et underholdningsprogram på TV sa Jagland at han med sine folk leende hadde kalt ham Bongo fra Kongo, for akkurat dette er jo et morsomt rim for oss, og selve ordet Bongo er jo også både morsomt og litt nedsettende. Så når Strøksnes bruker denne tittelen, er det en mening der om at nå har tilstanden i Kongo blitt riktig så bongo. Nå gjelder det.

Innlegget handler om rettsaken mot nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French, en sak som engasjerer også meg, og som jeg lenge har hatt lyst til å skrive om, men som også deprimerer meg litt slik den blir fremstilt i mediene. Jeg har egentlig ikke lyst til å bidra til at de to skal bli mer berømt. Morten Strøksnes har imidlertid satt seg litt inn i saken, og undersøkt slik jeg ser for meg skribenter som ham undersøker når de skal skrive om noe. Han skriver inn søkeordet «Kongo» på Google, og i tillegg «Congo», slik at han også får engelske treff. Slik får han opp en side i New York times, det er denne siden her, om at det har vært enn voldektsepedimi blant menn i de østlige delene av Kongo. New York times behandler saken med det alvoret den har, Morte Strøksnes er mest av alt glad for at han får en fengende innledning på innlegget sitt.

Videre forsøker han å sette seg inn i hva som egentlig kan ha skjedd i denne drapssaken, og i hva de to nordmennene egentlig holdt på med i Kongo. Her spekulerer han like mye som alle andre må gjøre, enten de kommer fra Norge eller Kongo. Jeg kan vel egentlig ikke se hvordan spekulasjonene til Strøksnes så fullstendig overgår spekulasjonene til de Kongolesiske rettsmyndighetene. Folk fra Kongo har jo dessuten den fordelen at de kjenner landet sitt. Jeg har derfor litt problemer med hvordan Strøksnes kan få til følgende passasje:

Rettssaken er teatralsk og kaotisk som en uttværet vond drøm som spiller på alle våre verste fordommer om det usiviliserte Afrika. I fengselet skal de to til og med ha blitt truet med å bli spist av kannibaler.

Jeg skjønner meg kort sagt ikke på disse to setningene. Språklig er det til å grine av, «teatralsk og kaotisk som en vond drøm», en vond drøm er vel ikke særlig teateralsk, og han følger opp med at det er den vonde drømmen som spiller på våre verste fordommer om det usiviliserte Afrika. Jeg skjønner ikke hvordan Strøksnes’ verste fordommer om Afrika kan bli spilt på i en rettssak som dette. Jeg tror vel egentlig virkeligheten fortsatt lett kan overgå både Strøksnes vondeste drømmer og verste fordommer. I feltet rettsfarser er det langt igjen til de virkelige høydene verden har sett.

Til slutt går Strøksnes litt inn i historien, og nevner det enhver som går ut av videregående skole i Norge skal vite. Under kolonitiden ble Kongo styrt av kong Leopold av Belgia. Og det var ingen vanlig koloni, det var hans personlige eiendom. Jeg skjønner vel ikke helt hva sammenhengen er. «Mye er råttent» skriver han, med en setning hentet fra Shakespeare og Hamlet, som innledning til dette avsnittet. Men å gå tilbake over 100 år for å finne noe råttent i Kongo? Og fortelle noe så elementært? Og hvordan i all verden får han til setningen: «Ved hjelp av folkemord ble kongen av Belgia en av verdens rikeste menn». Folkemord hører med til de ord man skal være litt forsiktig med. Det er ikke nok at man bruker folket som slavearbeidere, om man behandler dem aldri så dårlig. Man skal ville utrydde dem. Det ville aldri kong Leopold av Belgia, enda ingen behandlet sine afrikanske plantasjearbeidere verre enn ham.

Strøksnes får et svar

Strøksnes artikkel om «Bongo i Kongo» hører til hans vanlige standard, en tekst man kan bli oppgitt over han får betalt for å skrive, og som ellers ikke er verd å bruke krefter på. Ingrid Samset fra Chr. Michelsens institutt  tar seg imidlertid bryet, og skriver 28. august en kronikk i BT med tittelen Espen Askeladd i Kongo. Hun går i rette med Strøksnes’ fjas riktig så sivilisert, langt mer enn han fortjener, og stiller ham i samme bås som de andre storøyde norske medier. Helt sant. For egen regning vil jeg legge til at alt rundt dette viser at man fortsatt i Norge ser det som langt mer rimelig at en hvit mann dreper en sort Afrikaner, enn at en sort afrikaner dømmer en hvit mann. Selv om nordmennene skulle være skyldige, er kravet at de må dømmes andre steder enn i Kongo, og i alle fall ikke sone der. Sympatien er helt og fullt på nordmennenes side. Og man synes det er forferdelig at de må tilbringe tid i skitne og farlige afrikanske fengsler, bare fordi de har oppholdt seg i Kongo uten lov, og drept sjåføren sin som de fant der nede i den lovløse jungelen i Afrika.

Ingrid Samset avslutter kronikken sin med å skrive litt om voldtektene i Kongo, og i Norge. Hun kommer med tall og statistikk, der hun rett nok litt underlig trekker inn mørketallene for voldtekter i Norge (hentet fra A-magasinet til Aftenposten), mens hun for Kongo bare opererer med de offisielle tallene. Slik får Norge flere voldtekter per innbygger, enn Kongo. Det er misvisende bruk av statistikk, men poenget til Samset er at man kanskje bør slutte å se på voldtekter i Afrika som dagens orden, at medienes hausing av disse overgrepene kanskje har gått litt langt. Hun angriper konkret Strøksnes’ innledning om voldtekten av menn, der han skriver at voldtekt av kvinner «knapt ville vært en nyhet».

Strøksnes svarer selv

Det er i svaret til Ingrid Samset Morten Strøksnes virkelig overgår seg selv i flåsete skriving. Det er en prestasjon. Det er dette innlegget som gjorde det verdt å skrive et leserinnlegg, for svaret er så dumt og så idiotisk krenkende mot Ingrid Samset, at det for meg blir galt at hun skal måtte svare på det selv. Hun er på et helt annet nivå, hun vet jo hva hun snakker om, og hun virker oppriktig til å bry seg om hva som foregår i Kongo og i andre Afrikanske land. Morten Strøksnes gjør ingen av delene.

Det forhindrer ham ikke i å gå til frontalangrep mot stakkars Ingrid Samset, som ikke har gjort annet enn å forsøke å oppklare fjaset han selv har kommet med. Foreløpig er ikke dette innlegget å finne på internett, så jeg kan dessverre ikke henvise direkte til det, og må ta hva Strøksnes skriver etter hukommelsen. Jeg antar innlegget ikke ligger ute, siden det var et leserinnleg, og ikke tekst fra Strøksnes som søndagsgjest, eller som kronikk.

I innlegget fremstår Strøsknes som det aller verste eksempelet på det nye fenomenet øyeblikkelige eksperter. Han har gjort grundige søk på internett, sjekket lenker bakover i systemet, og i tillegg sett et par filmer. Kanskje har han uten at jeg vet det også lest et par bøker. Dermed er han i følge seg selv i sin fulle rett til å skjelle ut en skarve forsker, som bare bruker hele yrkeslivet sitt på det han maksimalt har lest noen bøker om, og i alle fall sett film om og søkt på internett om. Han skriver at han er bekymret for hva forskerne driver med borte på Christian Michelsen, når de er i stand til å komme opp med tekster som den Samset har skrevet. Kanskje har de i motsetning til ham, drevet forskning.

Strøksnes gjør kardinaltabben å anbefale Samset en film han har sett. Det finnes ikke noe mer nedalatende, jeg snakker av erfaring, og når skribenten Strøksnes anbefaler dette forskeren Samset, så blir det rett og slett for dumt. Her er det skribenten som forskeren å se film for å sette seg bedre inn i saken hun forsker på. Og legitimerer filmen ved å si at den er prisbelønnet. Mange filmer er det, uten å kunne gjøre krav på verken å være innsiktsfulle, viktige eller gode. Derimot er de ofte manipulerende. Filmskapere er ikke historikere, de er ikke forskere, det de kan er å lage film, og å argumentere ved hjelp av filmmediet. Det er et sterkt medium som gir sterke argumenter. Det betyr ikke at argumentene er riktige. Jeg tror filmen Strøksnes har sett har sin betydelige del av skylden for å bringe ham på det villsporet han er på i forståelsen av Afrika, og hva som foregår i Kongo.

Siste del av innlegget bruker Strøksnes på over flere avsnitt forklare Samset alvoret med voldtekter, og særlig afrikanske voldtekter. Det er også nedlatende, å forklare noen ting som man vet, Samset trenger slett ikke  å se noen film for å vite at afrikanske voldtekter i Kongo er grusomme. De overgår alt. Og en mann skal være svært, svært forsiktig med å begynne å forklare kvinner alvoret med voldtekter. Det blir rett og slett ganske pinlig når Strøksnes skriver seg mer og mer opphisset over Samsets bagatellisering over kongloesiske voldtekter, når poenget hennes nettopp var å angripe Strøksnes’ flåsete bemerkning om at voldtekt av afrikanske kvinner knapt er en nyhet. Hun vil bare dempe oppfattelsen av at det er fri flyt av voldtekter i deler av Afrika og deler av Kongo, og påpeke at vi også i Norge har problemer med misbruk og voldtekt av kvinner. Strøksnes skriver som om Samset ikke forstår hva afrikanske kvinner blir utsatt for. Det forstår hun bedre enn ham, og hun tar det også på større alvor.

BT har en del søndagsgjester og andre skribenter som tillater seg å skrive ganske så mye snodig på avispapiret folk betaler for å lese. Ved å angripe dem på bortebane, i BT selv, slik Samset gjorde, stiller man seg lagelig til for hogg. Men jeg mener man godt kan forlange litt kvalitet fra skribenter som er betalt for å skrive, og å skrive skikkelig. Og de som har greie på tingene, kan godt sette disse øyeblikkelige og selvutnevnte ekspertene på plass.

Tirsdag faller dommen i saken mot Tjostolv Moland og Joshua French. Jeg håper i alle fall noen medier i Norge skriver at det egentlig er rett og rimelig at svarte afrikanere dømmer hvite nordmenn for forbrytelser gjort i deres hjemland. Hvis Moland og French er skyldige, så er det de selv har gjort, mye verre enn det som blir gjort mot dem. Moland og French bør ikke bli sett på som helter, rettssaken bør ikke bli sett på som en teaterforestilling, og man bør ikke la seg begeistre og underholde av at det er kaos i Afrika. Jeg mener man bør tenke gjennom spørsmålet om nordmenn som blir dømt i Afrika, fortjener bedre behandling enn afrikanere som blir dømt i Afrika. Jeg håper Moland og French får en rettferdig dom. Og at skribenter som Strøksnes hver gang blir arrestert og satt på plass når de skriver flåsete og sleivete om tema betalte skribenter bør ha greie på.

Konflikter i Kongo og andre steder i verden

Jeg skal nå gjøre et unntak og skrive om et land der jeg ikke har vært med et språk jeg ikke kan, og som ligger i en region jeg ikke kjenner spesielt godt. Jeg vil også melde meg inn i det kor som mener at konflikter der USA er involvert – med eller uten NATO – får altfor store overskrifter, i forhold til alvorligere konflikter andre steder i verden. Spesielt har jeg i tanke den korte krigen i utbryterrepublikkene i Georgia, hvor man på et blunk hentet frem uttrykk som både etnisk rensing og folkemord, og hvor de 100 000 innbyggerne i Abkasia og noen flere i Sør Ossetia plutselig var nok til å legge mektige NATO på vektskålen mot mektige Russland. Wow.

Jeg skal ikke ha noen snarveier til poengene. Georgia ligger i et strategisk viktig område, og Russland er en stormakt som kanskje kan bli truende flere steder i verden, en konflikt med dem kan spre seg. Afrika er greiere slik. Det skal noe til at konflikter sprer seg gjennom Sahara. Og ingen Afrikansk makt vil i overskuelig fremtid være noe i nærheten av å true den øvrige verdens interesser på noen måte. En humanitær katastrofe der er ene og alene humanitær. Det er til og med ikke engang selvsagt at vesten skal blande seg inn overalt i verden hvor det er problemer. Og hvis de skal gjære det, er det mange måter å gjøre det på, og ikke engang FN – som jeg mener har hatt en enestående positiv utvikling etter murens fall – er alltid i stand til å avgjøre hvilken involvering som er best.

Så er det sagt.

Dermed til konflikten i Kongo, til landet Kongo. For dem som er nybegynnere i historien og geografien: Dette er et gigantisk land midt i hjertet og sentrum av Afrika. Det er større enn Storbritannia, Italia, Frankrike, Spania og Tyskland til sammen, og mye, mye mer ressursrikt. Alle som har kost seg med Cappelens gamle, gode skoleatlas med ressurskart har sett hvor enestående mye verdifulle mineraler og metaller det finnes der. Naturen er praktfull, regnskog og Kongo-floden, alt ligger til rette for et strålende og rikt land. Men dette er Afrika, og styresettet der har aldri vært i stand til å utnytte ressursene. Jeg hører ikke til dem som vil legge all skyld på koloniherrene, skjønt, akkurat i Kongo var det Belgia med den infame kong Leopold. Han så på kolonien som sin personlige eiendom (et syn også flere statsledere i Kongo har hatt på staten sin), og er selv i verste imperialistiske målestokk beryktet for sine forferdelige straffer mot afrikanske arbeidere som ikke nådde produksjonsmålene. Alle som har sett bilder i sort hvitt av afrikanere uten hender – de er sannsynligvis fra Belgisk Kongo, og har ikke produsert mye nok raskt nok med hendene sine mens de hadde dem.

Som i de fleste afrikanske land gikk det ikke stort bedre da kolonistene forlot kontinentet. Kongo fikk sin frihet i 1960, og ble snart etter overtatt av general Joseph Mobotu, mer kjent som Mobotu Sese Seko, diktator. Han er opphav til en helt ny styreform, i hvert fall navnet på den: Kleptokrati. Det går ut på fullstendig gi blaffen i hvordan det går med landet, og bare ville tilrane seg mest mulig verdier til seg selv. Det var Mobotu Sese Seko. Legg til god Afrikansk tortur, brutalitet og vold, og man har Zaire (som han kalte landet sitt) fra 1965 til 1997. Det var hans periode. Og den nye staten Kongo (eller den demokratiske republikken Kongo) kom ut helt skakkjørt, med en ny militær leder – Laurent Kabila – som hadde tatt landet ved kupp og krig, og slett ikke var anerkjent i alle regioner, og i tillegg ble skutt i 2001. Siden den gang har sønnen hans – Joseph Kabila – forsøkt å styre, uten at alle i landet og rundt landet som har skjønt hvorfor det er han som skal gjøre det.

Jeg har sluttet å kopiere kart fra andre nettsider inn på bloggen min. Men alle kan lett finne frem et kart over Kongo (eller Congo på engelsk) og se at dette er det landet i Afrika som grenser til flest forskjellige land. Kamerun, Republikken Kongo (det skal ikke være lett), Angola, Zambia, Tanzania Rwanda, Burundi, Uganda, Sudan og Den sentral afrikanske republikk. Av disse landene har Kongo vært i direkte militær konflikt – altså krig, ren krig – med Angola, Rwanda, Burundi, Uganda og hatt mer enn litt bryderi med Sudan. Mellom disse landnene er det nesten litt vanskelig å snakke om grenser i den forstand, militære grupper beveger seg frem og tilbake etter forgodtbefinnende. Blir de forfulgt i et land, går de over i et annet. Og ofte deltar de i et eller annet statskupp, eller i ren og skjær og afrikansk grusom terror.

Ingenting av det som skjer eller har skjedd i verken Abkasia eller Sør Ossetia er noe i nærheten av å komme opp mot dette. Verken i antall drepte, skadde eller flyktninger, der er det mer i alle kategorier i Kongo, enn det er innbyggere i Sør Ossetia og Abkasia til sammen. Heller ikke i grusomhet, der det som er skjedd i Kongo overskrider grensene for hva jeg mener det er verdt å vite.

Jeg har enda ikke kommet til selve landet som det er i dag. Dette er bare grensekonfliktene. Landet har elendig infrastruktur, med lite veier og dårlige kommunikasjonslinjer, den ene enden av landet vet ikke hva som foregår i den andre. Og sentralmakten til president Joseph Kabila har liten og ingen kontroll over store deler av landet sitt, strengt tatt har han vel ikke særlig kontroll over områdene han kontrollerer heller. Det er veldig langt frem til en legitim og velfungerende sentralmakt.

Den akutte krisen akkurat nå er at krigen i øst har blusset opp igjen, og skapt et foreløpig uløselig flyktningeproblem. I øst grenser Kongo altså til Rwanda og Burundi, også gamle belgiske kolonier, og med den nå etter hvert nokså velkjente konflikten mellom hutuer og tutsier. Jeg mener at man ikke skal bruke begrep som folkemord og etnisk rensing om så mange andre konflikter enn denne, for her er de på sin plass. Og alle som klandrer seg selv over konflikten som foregikk i vår levetid på 90-tallet, vist i filmen Hotell Rwanda (og jeg tenker spesielt på en anmelder som skrev akkurat dette om filmen, hvordan kunne dette skje), nå skjer det igjen i en ikke så altfor begrenset målestokk.

Det er bare å søke rundt på nettet for å finne mer informasjon om hva som foregår akkurat i dag. Konflikten kommer aldri til å spre seg til noe som kan ramme europeiske interesser, gullet og diamantene derfra vil vi alltid få kjøpt, og det er heller ikke noen konflikt som må løses for å sikre stabiliteten i verden. Men humanitært overgår den alt våre vestilige medier skriker om til sammen.