Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra

Hvert år pleier min venninne Henriette og jeg å ta en kjøretur til noen av kystområdene rundt Bergen, og ta en liten spasertur. Vi har vært mange steder, men favoritten er kanskje noen av turstedene langs ytterkantene av Sotra. Der er det mye fint, mye forblåst landskap, og flott utsikt mot havgapet mot vest. Hver tur skiller seg ut fra de andre, hver av dem har sin egen identitet, så å si, men i dag ble den veldig spesiell, for i dag besøkte vi et nedlagt bølgekraftverk.

Bølgekraftverket, Toftestallen, Sotra

Dette kraftverket er noe å tenke på for dem som vil kaste friske penger etter alle mulige miljøprosjekter. Det er ikke sikkert det er lønnsomt, bare fordi det er godt for miljøet. Og det er heller ikke sikkert det vil gi noen god energiproduksjon, bare fordi det benytter seg av fornybar energi. For at det skal fungere, må det være effektivt. Og man kan godt se på prosjektene med sunn fornuft og sunn skepsis, og ikke hive seg på enhver populær bølge nye energikilder. Denne posten skal bli litt om turen, litt om natur og miljø, og mest om det nå forlatte bølgekraftverket på Toftestallen på Sotra. Her er historien om hvordan et av 80-tallets store miljøprosjekter først gikk i bølgene, så gikk i luften.

Her står Henriete og ser på ruinene av det nedlagte og ødelagte bølgekraftverket.

Veien til anlegget

Jeg må gi litt reklame til GoogleEarth. Det har jeg gjort før, og det gjør jeg gladelig igjen. Det var GoogleEarth som gjorde at vi fant frem til kraftverket, og at vi fikk rede på at det i det hele tatt eksisterte. Det var Henriette som var på jakt etter turområder. Hun brukte GoogleEarth, og så dukket altså dette kraftverket opp. Dere som prøver selv, må skru på funksjonen «GoogleEarth community» (Dere finner den under «Gallery») for å finne frem. Og så skrifter dere Toftøy i søkerfeltet, og zoomer dere inn i riktig område. Det dukker opp en I, og den kan dere trykke på og lese. Det finnes også bilder, hvis dere skrur på noen av de andre funksjonene.

Her er sånn cirka veien ned til bølgekraftverket på Toftestallen. Det er imidlertid enklere å finne på kartet, enn i virkeligheten.

På GoogleEarth så det lett ut å finne frem, i følge Henriette (jeg er ikke helt enig med henne, når jeg har sjekket selv), i virkeligheten er det ikke noe lett i det hele tatt. Man kjører fra Bergen lett og greit til Sotra, riksvei 555 over Fjell, og så følger man like greit riksvei 561 nordover til man kjører over Svelgen bro, og kommer til Toftøy (eller Toftøyna, som den heter på GoogleEarth). Der blir det vanskeligere. Man skal ta av innover til Toft (skiltet), og så skal man omtrent umiddelbart ta til venstre for å komme innover dit kraftverket lå. Om vi ikke hadde spurt etter hjelp, hadde vi aldri funnet det. Det er en usannsynlig liten vei. Man tar av ved et rødt «Hans og Grethe-hus», som de sa, de som forklarte oss veien sa. Det var en ikke så verst beskrivelse.

Når man kjører innover denne smale, lille veien, som ikke virker som den skal føre noe sted, så skal man holde mot høyre alle de stedene det ser ut til å være noe valg. Det er også beskrivelse fra dem som forklarte oss veien, og også det stemmer godt. Hold til høyre. Etter en kort stund kommer man til en bom, og der parkerer man. Fra bommen er det lett å finne frem nedover til fots. Den tidligere så stolte «Bølgekraftvegen» er nå stengt for biler.

Her ser dere naturformasjonene ved selve bølgekraftverket.

Litt mild underholdning får man når man passerer en av de to broene utover mot anlegget. Det er satt opp stort, flott skilt ved siden av: «Kryssing av broen skjer på eget ansvar». Jeg lurer på hvem som har satt dette skiltet opp, og hva de mener med det. Henriette og jeg tok ansvaret, og gikk over.

Her står jeg ved det pussige skiltet om at ferdsel over broen skjer på eget ansvar.

Anlegget som vi så det

Da vi kom over denne broen, så kom vi til et sted som så ut slik det ser ut på film, steder som er helt forlatt. Det var brakker og småbygg, alle med knuste vinduer og dører, ofte også knuste vegger, og alle med tydelig preg at her hadde ingen vært på en stund. Det var et merkelig forsøk på å lage en slags vei. Det var liksom ryddet slik at det skulle være mulig å kjøre, men for å komme til denne øyen, hadde vi jo passert broer som i alle fall var umulige å kjøre på. Det var også en ny bro, vanvittig bro, midt på øyen. Det var skjellettet av den, støttepilarene var der, tre stykker av dem, og den ene brohalvdelen var plassert – skjevt – på to av dem. Den andre brohalvdelen lå sykt på bakken noen meter unna. På andre siden av denne ødelagte broen, fortsatte det merkelige forsøket på vei.

Eksempel på ødelagt brakke på Toftestallen, Sotra, i forbindelse med bølgekraftverket som en gang var der.

Så fikk vi øye på en renne, som vi kom til måtte være selve anlegget. Dette måtte være selve kilden til kraftverket. Rennen var lang og smal, og lå i et sund. Det var støttet opp med betong, tilsynelatende for å gi bølgene størst mulig kraft innover rennen. Og bølgene gikk da også ganske bra innover der. De smalt i veggen på den andre enden, og sprutet vann opp i luften. Men hvordan i all verden kom det kraft ut i fra dette? Både Henriette og jeg har studert våre vekttall realfag, hun har hovedfag mikrobiologi og søker nå til doktorgraden, jeg har matematikken på plass, og studerer for tiden fysikk. Vi skulle ikke være helt forblåst når det gjelder å forstå hvordan man får elektrisk kraft ut i fra vannkraft. Men ingen av oss skjønte hvordan de skulle få til en turbin nedi eller utav denne rennen, eller hvordan de skulle få et roterende hjul til å rotere jevnt samme vei, når vannet så tydelig gikk frem og tilbake i rennen.

Et oversiktsbilde over bølgekraftverket. Som man ser er det ikke lenger lett å skjønne hvordan det har fungert, og hva som har skjedd.

Selve området var fra naturens side vakkert. Det er Sotra på sitt beste, stein og hav, vilt og fint. Bølgeanlegget var ypperlig plassert. Det var tungvint å komme seg bort dit, så det forstyrrer ikke noe turterreng for ille. Når man først skulle gjøre et inngrep, var det greit her. Det lå også inne i et sund, mellom to øyer, der bølgene kom inn med stor kraft, men samtidig ikke for bredt og uhåndterlig. Hvis det ikke lykkes her, er det vanskelig å se hvordan det skal lykkes, tenkte jeg.

Bølgene slår inn mot det nå ødelagte bølgekraftverket på Sotra.

Henriette og jeg spratt opp på den ytterste øyen for å få oversikten fra alle mulige kanter og vinkler. Det skiftende, vestlandske været ønsket meg velkommen tilbake fra Krim, da vi gikk fra bilen angret jeg at jeg ikke gikk i kortbukse, nå blåste det opp med kaldt regn og kald vind, og jeg angret at jeg ikke hadde tatt med jakken. Men det forblåste, sure været satte også anlegget i sitt rette element. Her var det naturen som hadde kontrollen. Det passet også med Henriette som sa at bølgekraftverket var ødelagt av bølgene. Vi ble filosofiske og småhumoristiske der ute i uværet, og i de surrealistiske, uforståelige betongkonstruksjonene, midt blant de mektige naturkreftene som mennesket forsøker å kontrollere. Det er kjekt når naturen av og til får siste stikk. Det er naturen som er sjefen.

Her står jeg ved inngangen til sundet der bølgene går inn til det nå nedlagte og den gang mislykkede bølgekraftverket.

Når vi gikk opp og ned fjellsidene, og inn i kriker og kroker, så fant vi enda mer betong, og enda flere forsøk på å tilrettelegge naturkreftene for menneskelig kraftproduksjon. Det virket på meg som all betongen var laget for å sende bølgene med renest mulig kraft inn i anleggssystemet. Men noen steder virket det temmelig meningsløst, hvorfor de eventuelt trengte denne ekstra, siste kraften. Henriette mente også at de måtte ha sprengt litt langs fjellsidene, for å lage det til, ellers ville det være vanskelig å forklare alle steinrestene, og de kanskje litt for rette bergveggene her og der. En stund mente vi – i hvert fall jeg – at anlegget ikke var blitt forlatt, men at det aldri var blitt ferdig. Det var den eneste forklaringen jeg kunne finne på den ødelagte broen, for eksempel, og på flere av de andre merkverdighetene som var der.

Henriette har tatt sjansen på å gå opp på den ødelagte broen ved bølgekraftverket.

På vei tilbake tok vi en titt inn i det som vi trodde var et kontorbygg, noen små titallsmeter fra enden av renden. Der inne var det en turbin. Der var det flere innretninger som nok kunne brukes til å lage strøm fra vann. Men hvorfor ha den så langt unna selve bølgene? Og hvordan har det egentlig fungert? Utenfor denne bygningen var det demmet opp med helt stille vann. Vi tenkte at steinsamlingen mellom rennen og bølgene og det stille vannet og kontorbygningen, var fylt på i ettertid, og at rennen da anlegget var aktivt, gikk helt opp til denne bygningen med turbinen. Om vannet gikk gjennom der, ville det forklare problemet med hjulet som bare måtte snurre en vei. Men da vi kontrollerte, var det under huset helt tett, og støpt slik at det måtte ha vært det fra første stund. Gåten var ikke løst.

Var det denne som gav bølgekraftverket dets lille kraft?

Og gåten ble ikke løst mens vi var der. Vi skjønte ikke dette. Det var et forfallent monument over menneskets feilslåtte forsøk på å kontrollere naturen. Henriette lurte på hvem som hadde ansvaret for å rydde opp i alt dette, der jeg hadde forslaget om hvem det enn var, så må de ha gått dundrende konkurs. Og det personlige ansvaret har ingen. Nå ligger verket åpent, for alle å se og føle.

Gjennom et knust vindu i det lille betonghuset ser vi demningen i det som egentlig var vannforsyningen i bølgekraftverket.

Anlegget som det var

Trygt hjemme i leiligheten på Nordnes var det for meg å slå opp på internett, og finne forklaringen. Den overrasket meg. Og den overrasket meg ikke.

http://tea.blogg.no/tur_og_natur.html er en turblogg med mange turer i Bergensområdet. 16. apr 2007 var skribenten som kaller seg Tor Erik på tur til Toftestallen, og han legger ut om turen med informasjon om bølgekraftanlegget der. Han skriver det har vært to kraftverk på stedet. Det første ble bygget i 1985 av Kværner brug, og det var dette som ble tatt av bølgene og sendt på sjøen i 1988. Noen av de uforklarlige restene vi så der, hørte antagelig til dette anlegget, men det var ikke nok å se, til å skjønne hvordan det har fungert. Systemet med rennen ble bygget i 1986, her var nok selskapet Norwave med, og dette anlegget var i drift frem til 1991. Det var ikke bølgene som tok det, men en sprengningsulykke i forsøket på å utvide rennen. Så Henriette hadde rett i at det var sprengt her.

Dette bildet har jeg tatt oppe fra den ødelagte broen. Vi ser rennen hvor vannet kommer inn, og en gang havnet i et baseng høyere oppe, for å gi litt kraft på vei ned igjen.

Løsningen på gåten hvordan rennen og turbinen hadde fungert, var at det ikke på vei opp turbinen hadde hentet kraft, men på vei ned. Rennen hadde fått vannet opp i et reservoar, dette var det rolige vannet vi så demmet opp og ikke forstod noe av, reservoaret var noen meter høyer opp, og når det rant ned igjen, hentet turbinen ut kraft. Merkelig. Det kan vel neppe bli særlig mye kraft ut av et vannfall på et par meter?

Stor kraft ble det heller ikke. Det første anlegget produserte 450 kW, det andre 350 kW. Ti vanlige bolighus ville være tøft nok for disse kraftverkene å holde liv i.

Her står jeg inne i det lille betonghuset, hvor kraften antagelig ble produsert.

Internettsurfingen bekrefter også mistankene om dundrende konkurs, og legger i tillegg til at det er mistanke om økonomisk kriminalitet også. Her er det mange statlige midler som har gått i mange lommer, men som det ikke har kommet så mye ut av. Bergens tidende skriver om det her, og professor emiritus Johann Falnes ved NTNU uttaler seg her.

Betonghuset, Toftestallen, Sotra

Oppsummert

En gang var disse bølgekraftverkene skryteprosjekt og miljøbestinger, slik vindkraft, biodisel og hurtigtog er det i dag. Selv om anlegget knapt produserte kraft i det hele tatt, påkalte det stor oppmerksomhet både i Norge og internasjonalt. Selveste FNs miljøvernkonvensjon, den gang styrt av Gro Harlem Brundland, tok turen for å se på pionerprosjektet (i følge nevnte BT-artikkel). Det minner om omreisende politikere og komiteer i våre dager. Det er ikke et godt tegn når alle pengene som er tjent er tilførsel fra staten, og all energi som blir produsert, knapt dekker energien brukt til å lage anlegget. Man må bruke sunn og grei matematikk med tallene. Vil dette lønne seg? Er det fornuftig? Hvis ikke risikerer vi flere mounment over vår storslåtte begredelighet, som bølgeanlegget på Toftestallen.

Bølgekraftverk, Toftestallen, Sotra

Interesserte i Bergensområdet bør bare ta turen bort og se selv. Det er et veldig fredelig turistområde, nesten ingen som er der, og overhodet ikke tilrettelagt for noen ting. Det er et ærlig og redelig bevis for hva som har skjedd. Det er forsøplet natur, men samtidig også naturens hevn. Her har naturen tatt siste stikk. Og så lenge man ikke finner ut hvem som skal betale for opprydningen, vil stikket ligge der til syne for alle som vil ta turen ut.

General Motors – Tidenes største industrikonkurs i USA

Jeg hørte nyhetene på BBC world service i dag morges at det amerikanske megakonsernet General Motors har søkt konkursbeskyttelse under det såkalte chapter 11. Det er en vanvittig nyhet. Dette selskapet ble grunnlagt i 1908, som et slags holdingselskap i regi av industripioneren og bilentusiasten William Crapo – eller Billy – Durant, det er svært mye industri- og bilhistorie her. Durant var på denne tiden president i et annet bilselskap, ikke så ukjente Buick, ledet av den utflyttede skotten David Dunbar Buick, en større oppfinner enn forretningsmann. Durant ønsket en større slags paraplyorganisasjon – nettopp holdingselskap – som kunne produsere flere forskjellige bilmerker. Og det var dette som var hensikten med General Motors.

Historien

I 1908 var det slett ikke sikkert at bilindustrien skulle bli vellykket, og i alle fall umulig å vite i hvilken form den skulle bli det, diskusjonen gikk fortsatt om vogner var best med eller uten hester, og de fleste steder i verden var det ikke engang noen diskusjon, hester var best. Men Billy Durant gjorde på denne tiden veldig mye riktig, og fikk seg en ledende posisjon i en industri som skulle vokse seg ut over alle forestillingsevner. Han gjorde også noe galt, for i likhet med de fleste optimister, overvurderte han også mulighetene noen ganger, og i 1910 ble han på grunn av finansielle problemer tvunget ut av selskapet han hadde etablert, bare for å kjøpe det tilbake igjen i 1916. Kjente merker som nevnte Buick, Cadillac og året etter Chevrolet var allerede inne under paraplyen til General Motors, i tillegg til en rekke andre merker som i dag ikke er så kjente, i hvert fall ikke i Europa.

Det er industrihistorie, dette, og verdenshistorie. Gjennom  å følge historien til General Motors kan man følge mye av den amerikanske kulturen gjennom forrige århundre og frem til i dag, man får med seg oppturer og nedurer i økonomien, man får med seg forholdene for arbeiderne og søkkrike eiere, og man får hele populærkulturen fra 50- og 60-tallet og fremover. Teknologisk utvikling får man også med seg. Og siden amerikanerne på de fleste av disse områdene var ledende i verden, så ble deres historie snart etter resten av verdens historie. Fra den berømte krisen med depresjonen i 1929, har den økonomiske utviklingen i USA også smittet over til resten av verden. Og populærkulturen med pop- og rock som oppsto i USA fra litt utpå 1950-tallet, har siden blitt nærmest enerådende over hele verden. Og bilen stod sentralt, og de fleste av bilene kom fra General Motors i Detroit.

General Motors overtok for Ford som det selskap i verden som solgte mest i 1931, og gav ikke den ledende posisjonen fra seg før i 2006. Det er utrolig, det er 75 år i rekkefølge som verdens mest solgte bilmerke, eller merker, siden det er flere merker som hører inn under General Motors paraply. Fra 2006 til i dag var General Motors nummer 2, etter japanske Toyota. Hvor uhørt det er for amerikanerne at et japansk selskap skal selge flest biler i verden, er vanskelig å sammenligne med noe. Både bilen og produksjonen av den er så knyttet til amerikansk kultur, det er USA som er billandet, det er de som gjorde de nødvendige oppfinnelsene for at bilene skulle fungere, det er herfra samlebåndet kommer, utviklingen av forbrenningsmotoren, det ene og det andre. Det er også i USA bilen først gikk fra å være et overdådig luksusgode, til noe alle kunne eie, og skulle eie. Det er også i USA bilen trengs, med enorme landskap og store avstander, og brede fine veier. En øy som Japan?

Hva som gikk galt for General Motors og de andre store amerikanske bilselskapene Chrylser og Ford må de fleste som finner frem til denne posten ha fått med seg fra andre steder. Jeg liker godt sammenligningen med dinosaurer, amerikanerne klarte rett og slett ikke å følge med på sine egne spilleregler. Det er markedet som rår, og det nytter ikke å produsere store, bensinslukende biler når oljeprisen går opp, og miljøvern blir et krav. Når de endelig skjønte at de måtte omstille seg, var det allerede altfor sent, og det temmelig uavhengig av finanskrisen, den fremskyndet bare døden som måtte komme. Japanerne produserer rett og slett bedre biler. Og da har ikke amerikanerne i følge egne spilleregler livets rett.

En gigantisk konkurs

Det er ikke riktig som andre medier skriver at konkursen til General Motors er den største i verdenshistorien. Jeg ble selv litt overrasket da jeg sjekket og kontrollsjekket, og fant at General motors på det meste i år 2000 var verdsatt til drøye 350 milliarder kroner (aksjekurs $ 94). Det er nokså det samme som Statoil. Til sammenligning hadde Lehman brothers verdier for 691 milliarder ved sin konkurs i fjor høst. Og det var i dollar. Og fra dem oppsto ikke noe nytt selskap, slik det nå vil gjøre med General Motors, Lehman brothers forsvant og de 691 millarder dollarne med dem. Tilbake i 2002 var det etter dot.com (eller for dette selskapet var det mer mobilbølgen) bølgen et gigantselskap verdt 102 milliarder dollar som gikk over ende, world com. Det hører med til historien at denne sammenligningen min ikke er helt rettferdig. Med General Motors brukte jeg aksjeverdsettelsen, med de andre bokførte verdier. Men selv med bokførte verdier kom ikke General Motors seg høyere enn 5’te plassen, med sine 91 milliarder dollar. Det er dog en gigantisk konkurs, og en konkurs omtrent umulig å forestille seg.

For hvordan er det mulig å gå fra verdens største bilselger til konkurs i løpet av bare et par år? De må jo ha anstrengt seg for hardt for å selge disse bilene sine, og solgt dem billigere enn de kunne, for å beholde posisjonen som nummer 1. I årsrapporten jeg leste for 2003 var de riktig så selvsikre, det var ingen antydning til at de skulle være presset, de forsikret oss om at den gode følelsen vi fikk i bilene deres, var den vi alltid skulle få, og de skulle fortsette å jobbe knallhard, for fortsatt å være best i alt. Det er ganske utrolig at de seks år etterpå er konkurs.

Enkelte av de andre monumentale konkursene de siste årene har hatt sin noenlunde logiske forklaring, de har skyldtes åpenbar udugelighet eller til og med kriminalitet. Lehman brothers holdt på med en spiral der det med tiden ikke var forskjell mellom lånte og egne, kunstige og ekte penger, det ble bare tall i datamaskinen, og man vil i fremtiden kunne forklare den like forenklet som vi forklarer alle konkursene etter krakket i 1929. Worldcom hadde investert med en tro på fremtiden som vokste seg like kunstig høy som aksjekursene, og da regningen kom og skulle betales med ekte penger, så gikk det ikke. Et annet eksempel er Enron, den sjette største konkursen, 65 milliarder dollar var deres verdi, og de hadde i årevis vært både analytikernes favoritt på Wall street og de ansattes favoritt, og vinner av mange kåringer som det beste selskap å jobbe i, det best drevne selskapet, og egentlig de priser man vinner slike kåringer. De vant imidlertid alt sammen på falske tall, og jukset og trikset og skjulte tap gjennom alle slags underselskaper og pussige handler med seg selv. Til slutt kom det for en dag, favorittselskapet gikk konkurs, og styreformannen Kenneth Lay havnet i fengsel som USAs den gang minst populære mann.

Det er vanskelig å peke på hvilken tilsvarende feil General Motors har gjort. Denne konkursen er ikke så åpenbar. Den viser bare hvor fort det kan gå, selv blant et av verdens aller største selskaper, og uten at udugeligheten blir så eventyrlig som den i andre konkurser har vært.

Roger and me

Denne konkursen stiller vel kanskje også debutfilmen til den amerikanske dokumentarfilmregissøren Michael Moore i et annet lys. Den handlet om hvordan General Motors konsernsjef Roger Smith ville legge ned en fabrikk i byen Flint, Michigan, Michael Moores hjemby, og den fabrikken faren hans jobbet i. Flint har for øvrig historisk sus, det er herfra han var, Billy Durant, eller det var rettere sagt her han gjorde avtalen med David Buck, og opprettet General Motors første hovedkontor. Fabrikken ble nedlagt. Nå er det ganske så mange andre fabrikker som også vil bli nedlagt.

Den gang tok alle parti med Michael Moore, men historien har vist at tingene ikke alltid er så enkle som populærversjonen fremstiller dem som. At arbeidsplasser blir nedlagt og flyttet til land de er billigere er forferdelig for dem som blir berørt, men det nytter heller ikke å holde ulønnsomme arbeidsplasser kunstig i live. Ingen vil kjøpe et produkt de kan få billigere og bedre andre steder.

General Motors og populærkulturen

Michael Moore var kritisk, men opp gjennom årene har General Motors fått svært mye hjelp av populærkulturen. Både i musikken og i filmer fra 50- og 60-tallet står biler fra General Motors sentralt, ofte så sentralt at noen av sangene kunne vært rene reklamesanger. Dette var fra uskyldens tid, da man ennå ikke hadde begynt å betale for produktplassering i filmer, og man ennå ikke betalte rockestjerner for å opptre i reklamesnutter. Rocken og bilen henger uløselig sammen, og mange av bilene det synges om er nettopp biler som blir produsert av General Motors. Samme skjebne lider jo de to andre store, Ford og Chrysler. My baby drew out, in a brand new cadillac, Mustang sally, Think I’ll pack it in, and buy a pick up og From a buick 6 er bare en remse jeg kom på i farten. Det finnes mange, mange, mange flere.