Første hele dag i Kiev, varmt og godt, bading og spising

Det at flyreisen var så behagelig gjorde også at vår første dag i Kiev ble en ordentlig feriedag. Det har den ikke vært så lenge jeg kan huske, alltid har det vært å sove ut og finne seg selv igjen etter en slitsom flyreise. I dag fikk jeg stått opp og trent, jeg fikk min morgenkaffe og gode frokost, vi reiste og badet, og til og med fikk jeg en gratis konsert rett borti nabobydelen Klovskaja. Endelig er det ferie, øyeblikkelig.

Jeg er ikke noen treningsnarkoman, veldig langt i fra, jeg trener om morgenen her, fordi det er de beste morgenene jeg kan tenke meg. Jeg hører In Our time, podcast fra BBC, løfter på vekter, har et bad i elven, og drar med meg noen kopper kaffe på det lille kaffestedet. Denne gangen var det om Midtsommer natts drøm og om Nero jeg fikk hørt, to ting jeg kan mye om fra før.

Hjemme var det som alltid en respektabel frokost, sirniki, som det heter, en slags form for stekte, friterte, ostekaker, basert på noe lignende Cottage cheese, men jeg har aldri sett det eller spist det andre plasser enn her. Så hadde vi et par timer før vi kom oss ut.

Det var veldig varmt, akkurat over 30 grader, akkurat litt mer enn jeg for min del trenger. Vi var med hele gjengen, inkludert babusjka og Tasia. Uvanlig lenge måtte vi vente på buss 118 over til strandsiden, men det var ingen utålmodighet og ingen problemer med å vente. Og når vi først er på, går turen raskt over.

Så er det det korte spaserstykket bort til selve stranden. Vi valgte høyre side av broen, når vi kommer fra Kiev, altså på nedstrømssiden. Og vi tøvet ikke før kom oss i vannet, som danskene sier. Vi var raske med det. Lille Irina hadde bitte litt sperrer til å begynne med, noen grenser hun har trått over tidligere, som på ny gjaldt, men hun var likevel langt foran alle fire åringer og også langt foran storesøster Tasia. Tasia er ikke storesøster, men søskenbarn, men her hos oss i Kiev skiller man ikke så nøye mellom søsken og søskenbarn. Med Tasia og babusjka på plass ble Irina passet mye bedre på enn hun pleier, og trenger, de er veldig, veldig forsiktige her nede.

Jeg er jo ikke forsiktig i det hele tatt, og rev av flyteringene Irina hadde på armene. Det er bare å komme tilbake dit vi har vært. Irina kan svømme. Hun kan hoppe. Hun er ikke redde for å få vann i ansiktet, eller hodet under vann, og også på eget initiativ dukket hun som bar juling. Men hun holder seg for nesen, når hun gjør det, og ordentlig stup har hun bare forsøkt der i Lyngdal, der det var en gutt som viste hvordan det skulle gjøres. Jeg håper hun finner tilbake til det i år, og at hun også knekker koden med at det ikke er nødvendig å holde for nesen når hodet går bortover under vann. Vannet renner ikke tilbake igjen, inn i nesen.

Så får vi se. Jeg smatt unna veldig jenteprat og jentelek med kone, svigermor og to jentebarn, jeg gikk bort til kafeen og fikk meg et par øl. Det har de veldig forståelse for, jeg tror sant å si de synes det er like greit å snakke og styre helt i fred.

Det ble mer bading, litt mer av alt, og så var det bort å spise middag på Kvartal, restauranten på stedet. Det ble et overdådig godt måltid, Olia fikk frie tøyler til å bestille, og de bestilte straks to hveteøl til meg. Så visste de at jeg ville være fornøyd. Videre kom det en suppe, et par lokale retter, og forsøk på pizza og hatsjapuri. Ingen av disse forsøkene ville passert i rettenes hjemland, men her gikk det fint.

Hjemme hadde dagen ennå litt overraskelser på lager. Jeg startet med det deiligste som er, å sove litt når man er behagelig trøtt. Det er godt. Men så var det mer aktivitet, klassisk konsert. like borti høgget, i nærmeste bydel, Klovskaja. Det var babusjka som var tipset, det er et kulturelt program som foregår over hele byen, gratiskonserter. Og denne var virkelig fin. Det var en liten kvartett som spilte, to unge gutter og to unge damer, konsentrerte og fine. Da jeg kom, gikk det i en divertimento av Mozart. Det var det siste av verkene jeg kjente i fra før, men det var et flott møte med ny musikk for meg. Og en god misunnelse om at musikk gjør seg best live, uansett hva slags type musikk det er.

Med klassisk musikk skal ingenting ødelegges med elektronikk. Da er det lyden fra instrumentene som skal bære. Her ble det selv om det var utendørs, veldig intimt og fint. Mellom hvert nummer var det en ung blondine som introduserte, og hun var helt åpenlyst glad for at det var så mange som kom, og at konserten gikk så fint. En fyllik på første rad gjorde sitt beste for å underholde litt ekstra, og den uerfarne konferansieren gjorde nok tabben ved først å fore ham litt med kompliment, han hadde jo brukt navnet Rostropovitsj, om den kvinnelige cellisten. Med det trodde fylliken det var fritt frem, å snakke og kommentere, og hun måtte til slutt be ham tie stille. Og det gjorde han, han hadde det fint på konserten han også, lett å se.

På vei hjem gikk jeg en veldig omvei. Jeg fikk kjøpt litt vann for tørsten, pløyet meg gjennom mange gloser, og kjøpt litt ekstra drikke for fremtiden på supermarkedet.

Sånn var vår første dag. Det blir flere slike.

Helaften på byen med torden og gratiskonsert

Skal du se på tyskerne i dag? Dette spørsmålet fikk søster Tanja på jobb, og det var også spørsmålet min kjære kone Olia spurte henne da hun kom hjem. Det skulle vi.

Jeg hadde tenkt at nå skulle den forbaskede forkjølelsen og det mindre forbaskede dårlige været være over. Men jeg våknet med skikkelig trykk mot øyne og panne, ikke helt bra, og på treningen ville jeg heller sovne, enn å løfte noe. Det var så ekstremt at jeg droppet kaffen på vei hjem.

Babusjka er frisk igjen, og hadde laget skikkelig frokost. Oksekjøtt. Jeg spiste, men det jeg ville, var å sove. Det gjorde jeg like etterpå, og hele dagen.

Det ble rett og slett en helt ekstrem hviledag, dette. Irina ville selvsagt ut, men ikke så insisterende som hun pleier. Hun slo seg til ro med mobilen i sengen, hun også. Eller med å leke med lekene sine på gulvet. Olia sier aldri nei takk til en dag med søvn, hun lå formerlig og smilte. – Den beste dagen i ferien, sa hun.

Og om vi skulle ha forhåpninger om større sprell, var det rikelig med lyn, torden og regn utover ettermiddagen, som holdt oss fra det. Irina fant her en ny lek, og sa simit grom, i stedet for grimit grom, som er det riktige for «tordner torden», eller bare tordner. Hun lo høyt da vi rettet henne, og holdt på sitt, simit. Særlig da jeg kilte henne som straff. Da hadde vi en lek gående.

Tordnet varte i timevis, og var en kort stund så nær at vi trodde det var nabobygningen som ble rammet, et skikkelig brak. Og på kveldingen kom regnet, som pleier å følge med. Klokken var 1806. Vi hadde ikke gjort noe som helst hele dagen. Og nå var det snart konsert.

Vi hadde jo tenkt å få spise litt før konserten. I alle fall hadde jeg det. Men nå begynte det å bli knapt tiden og veien. Konserten skulle begynne klokken 1900, trodde vi først, 1930, viste det seg etterpå, og den ekstra halvtimen gjorde oss godt. Vi hadde trengt ytterligere en time, skulle det senere vise seg.

Da Olia skjønte klokken var over seks, fikk hun litt bevegelse i seg. Irina ble gjort klar, mer eller mindre. Det er ei skjønn, lita jenta, og hun har mange kleskombinasjoner som får meg til å smelte helt. I dag var det konsert, så da var det litt røff, med kortbukse og t-skjorte, og pannebånd. Tre og et halvt år, er hun.

Sminke tok hun ansvaret for selv. Om det er kulturelt betinget, vet ikke jeg, men Olia tar det veldig piano når lille Irtsjik går i voksne sminkesaker. Resultatet kan man selv tenke seg. Det er sminke både her og der. Men Olia tar og glatter det ut, sånn at det ser ikke så verst ut. For ei nydelig jente som Irina vil uansett sminke gjøre mer skade enn nytte. Naturen klarer dette best selv.

Alt dette her førte til at klokken ble sju, og Tanja kom hjem. Nå var det pøsregn, og Tanja frarådet oss sterkt å gå. Hun var selvsagt ivrig med at vi skulle se tyskere, det er det som har vært snakket i vår omgangskrets, det kommer tyskere til Kiev! Det er det deilige russiske mindreverdighetskomplekset: Tenk at det vil komme tyskere til byen vår!

Olia har en egen forkjærlighet for tyskere, hun var absolutt med på å få meg til å studere faget, og hun er alltid på jakt etter tyske bekjente i sin omgangskrets. Så vi skal gå på denne konserten. Jeg har hatt det for meg at det er noe tysk pop, et eller annet band, men nå blir det klart at det er orkestermusikk, vi får besøk av et tysk, lite symfoniorkester.

Da blir jeg bare desto mer interessert, og presser skikkelig på for å komme oss av gårde. Konserten begynner jo vitterlig snart. Den skal være oppe ved historisk museum, litt klønete beliggende for oss, ikke sånn at det er en god buss, og så er vi der. Og regnet pøser ned.

Moren kommer hjem, og vil servere oss mat. Da vet jeg det raskt går en time, så dette vil jeg unngå. Jeg har også lyst til å spise ved den georgiske restauranten Zhinkali, som opprinnelig var planen. Bare etter konserten, og ikke før den. Så nå presser jeg på for å få oss av gårde, går hvileløst omkring, litt redd også for at det hele ikke skal bli noe av. Det ville ikke vært moren i mot. I dette været. – Metroen er stengt, sier hun, med den ukrainske skråsikkerheten jeg har lært meg ikke alltid betyr at det som blir sagt er uomtvistelig.

På nettet finner jeg ingenting om at metroen er stengt. Metroen er én av tre måter vi kan reise til dette museet på, det ligger oppe ved Andreiskij spusk, ikke så langt fra der taubanen ender, nær utenriksministeriet. Hadde taubanen virket, hadde buss 62 og bane vært en god reisevei, men det ser ut til at det er fast at den stenger noen uker i sommermånedene for reperasjon og vedlikehold. Det samme gjaldt i fjor.

Vi endte i buss nummer 14. Planen om å vente til oppholdsvær, holdt ikke. Med to paraplyer skulle det liksom hjelpe, men Irina tok den ene, og så måtte Olia eller jeg bli våt. Bussen tar oss bare ned Lesu Ukrainka, og så må vi går rundt hele det bessarabiske kvartalet, og over hele Khresjtsjatik. Når lille Irina har paraply, er det ikke så lett å leie henne, eller bære henne, så det er hun som bestemmer tempoet. Klokken er 1950. Konserten begynte for tjue minutter siden.

Og som om det ikke var vanskelig nok fra før, måtte Olia på do. Det må hun aldri, det er alltid jeg som må på do, jeg som drikker så mye øl og kaffe, Olia drikker ingenting, literally, som de sier på engelsk. Alle med ukrainsk eller russisk familie kjenner dette fenomenet, det er som om de ikke trenger væske. Men nå hadde hun altså et eller annet som måtte ut, og sedvanlig nok for oss, stakk hun av, før vi hadde gjort en skikkelig avtale hvor vi skulle møtes. «Vi hadde jo telefon».

Dette var i undergangen under Maidan, uavhengighetsplassen der alle revolusjonene skjer. Det er den mest håpløse plassen, for det finnes minst to utganger, og fra dem er det 3-4 veier å gå opp mot museplassen der konserten skal være. Det er ingen steder for oss å stille oss, der Olia helt sikkert vil gå forbi.

Jeg har lyst på kaffe, det vet Olia, det har vært et tema, om jeg skal kjøpe meg en kaffe, og nå er det naturlig vi kjøper, mens vi venter. Irina får en kopp varm sjokolade. Kaffebaren vi kjøper på, heter Aroma Kaffe, en kjede, den finnes over hele byen, blå og oransje er fargene, og den vi sitter i, er rett ved utgangen der det går en rulletrapp opp. Det var også den Olia så eller burde sett, Irina og jeg gå opp, da vi forsvant fra hverandre. Fra denne kaffebaren, holder jeg konstant oppsyn med denne utgangen. Ingen Olia.

Ingen Olia.

Ingen Olia. Irina og jeg får drikkene våre, lovlig sent. Det er tre stykker som jobber der, fem gjester, men det ser ikke ut til å være prioritert å få gjestene servert. Han som ekspederer oss er lynrask med penger og bestilling, og med informasjon om hvordan vi kan få rabatter. Han ekspederer straks alle som kommer til. Men ingen får servert. Det tar en stund. Og at Olia kommer opp, tar enda lenger stund. Jeg ringer en gang, ingen svar. En gang til – rasende Olia.

Hun er gått opp på plassen. Hun har tatt det for gitt vi har gått opp til konserten, slik vi alltid gjør, i følge henne. Hun har et godt, østeuropeisk temperament, uvant for oss, men vant for meg, som har vært gift med henne alle de årene. Koselig vile Irina sitte igjen for seg selv i kaffebaren, og drikke sjokoladen sin, mens jeg var ute og så etter Olia og ringte henne. Hun tar alt med stoisk ro.

Nå må hun ut å gå. Med kakao i hånden og litt for stor jakke, blir det litt søl. Stadig må hun ta pause, for å drikke sjokolade i sugerøret. Så det går ikke noe fort. Litt økt fart blir det, når jeg overtar sjokoladen. Men det er tung oppoverbakke for et lite barn, opp på høyden. Da hun vil sitte spå skuldrene, må jeg ta gulltrikset: kappløp.

Oppe på toppen hører vi musikk. Det er fin, klassisk musikk, og jeg blir desto ivrigere etter å komme dit konserten er. Nå kan vi også gå etter lyden, og finne enklere frem. Akkurat dette historiske museet er litt tricky, det var noen år jeg rett og slett ikke var i stand til å finne det, så jeg fikk ikke besøkt det på ny, etter å ha vært der første gang jeg var i Kiev, i 2007. Det ligger liksom litt bakom.

Omsider var vi på plass. Klokken var 2030. Vi var én time for sent ute, ganske utrolig, en dag vi hadde gjort så lite, men veldig typisk oss, egentlig. Olia var blid som en sol, og kunne fortelle at hele den første timen hadde bare presentert hverandre, «typisk tysk». Dette var det første verket de spilte. Det var akkurat ferdig i det vi kom, så Irina fikk med seg applausen. – Spasibo! ropte hun, veldig, veldig glad for å være på konsert. Veldig rørerende og kjekt.

Oppe på skuldrene ble det selvsagt raskt klart at dette gikk litt i sakteste laget for Irina. Men de hadde laget til to tegnebord for barn, med hver sin vakt. Der fant Irina seg øyeblikkelig til rette. Hun ble sittende hele konserten, og gråt vilt da vi skulle gå. Dette var kjekt! Her ville hun være.

Konserten var et samarbeid mellom et tysk og et ukrainsk ungdomsorkester. Veldig fine greier, akkurat sånn verden trenger mer av, samarbeid og samspill. Tyskerne var glade over å være i Kiev, mens ukrainerne var glade for å ha tyskere på besøk. Det var tjukt av folk på plassen, de kjenner sin besøkelsestid, når noe er gratis. Av verker mener jeg å dra kjensel på noe av Haydn, jeg har melodien i hodet, men er rimelig tonedøv, så jeg aner ikke hva tonearten er, og har ingen mulighet til å kontrollsjekke hvilken det kan ha vært. Haydn har 108 symfonier, så det er litt å velge mellom. Det andre som ble spilt, kjente jeg ikke igjen.

Artig nok ble jeg også intervjuet. Jeg er ikke sikker på om det var for TV, eller hva det var, kanskje noen nett-greier? Kameraet var et fotoapparat, speilrefleks, så det ut som, men det var en som filmet, og en dame som intervjuet, med mikrofon, så jeg tror ikke det var privat. Hun lurte på om jeg hørte mye på klassisk musikk, og i hvilken stemning jeg gikk til konserten i. Det første var enkelt å svare på, et rungende ja, for det andre har jeg jo gjort ganske godt rede for det her i blogposten, hvordan det var for oss på vei til konserten.

Russerne har et godt ord, nanja, for folk som passer barn. Det er ikke blitt belastet, som vårt barnehagetante, og det virker ikke så oppkonstruert som «barnepasser». Det var en nanja ved hvert av barnebordene, ett der det ble tegnet og farget, ett der det ble klippet og limt. Hun på tegnebordet kilte Irina lite grann, og dermed var det gjort. En grense var overskredet, og barna skjønte at det var lov å ta på hverandre. Irina kilte noe så til de grader tilbake, og flere barn kom til, krøp opp på fanget hennes, og omfavnet henne. Irina også.

Som alltid fikk hun god kontakt også med de andre barna. Hun ene hadde en liten bror, de kunne prøve å lære å gå. – Ja, det var rett og slett kjempegreier. Hver gang vi prøvde å snike oss av gårde, ba Irina oss om å være litt til, tsjut-tsjut, som det heter på russisk. Da det ikke var noen vei utenom, og hele konserten var over, gråt Irina sine modige tårer, slik hun alltid gjør når det er oppbrudd.

Vi rakk innom den georiske restauranten også. Klokken var over ti da vi gikk inn, konserten sluttet 2200, og det var 10-15 minutter å gå. Vi var ikke ferdige å spise før stengetid, 2300, og så var det den tungvinte veien hjem. Helt bort til Lev Tolstova, metro, hele Khresjtsjatik med Irina på skuldrene, hun falt vondt på det harde fortauet, og var ferdig med å gå selv. Hjem gikk det i metro. Ingen busser går så sent.

Klokken 2330 var vi hjemme, etter det som må kalles en helaften. Ingen problem å sovne da, lykkelige hele gjengen.

Konsert med Randy Newman på Bergensfest

Jeg var på konsert i går. Det var Randy Newman som hadde tatt turen til Norge, for å spille en kveld i Oslo onsdagen, og i Peer Gynt salen i Grieghallen i Bergen. Det var en stiv pris for billettene, 520 kroner, men må man så må man. Jeg kjøpte også en CD-plate, klassikeren Good old boys fra 1974, året det definitivt kom ut flest bra plater her i verden. Det var mange gode band og artister som nådde høyden akkurat det året, og også flere bare halvgode band nådde sine høydepunkt. Det er bare å sjekke det opp, faktum taler for seg selv.

Med Randy Newman er ikke jeg spesielt godt bevandret. De to platene, Trouble in paradise og 12 songs, er nokså tilfeldig kjøpt, og strengt tatt bare gjennomsnittsplater for Newman. Men de er kjekke å høre på, særlig liker jeg Trouble in paradise, med I love LA, He’s different og perlen My life is good, sistnevnte er en av de kjekkeste sangene jeg vet. Den kan overvinne ethvert humør.

På konserten kunne ikke jeg gjøre regning med at han skulle spille så mye fra mine plater. Men det gjorde ikke så mye, sangene hans er ganske umiddelbare, i alle fall når man kommer inn i stilen, og tekstene hans trenger man ikke høre flere ganger for å nyte. Newman var også morsom når han geleidet oss gjennom sangene, som alle store artister har han stor humor, eller så unngår man humoristiske forsøk. Newman hadde denne kvelden generelt flere ideer til min egen lille stand up karriere, og det er ikke så verst bare det.

Jeg ser på Randy Newman som talsmann for kjendisen som ikke er så altfor kjent, eller for det vakre utgangspunktet at man har et stort talent, det er bare at man skjønner at det er andre som har større. Og det skjønner man selv veldig godt.

Randy Newman har flere sanger der han insisterer på at han er fornøyd med det livet han lever, at det ikke inneholder så mye, men det gjør generelt ikke liv. Man vokser opp, prøver å få seg jente og å bli til noe her i livet, får seg en kvinne og blir til noe, det er bare det at det man har blitt er ikke så stort som man hadde tenkt. Man får barn som også vokser opp, man blir gammel, som Randy Newman også nå har blitt, men hva skal man gjøre annet enn å holde på videre, inntil «barna sender en av sted,» som han synger i en sang, «til et lite hus i Florida, der man kan spille Dam hele dagen». Utfordringene er liksom ikke akkurat all verden, i et velstående Amerika for dem som er velstående i det. I par med disse satiriske sangene har han også noen følsomme kjærlighetssanger, og de står seg godt sammen med satiren. Randy Newman tar dem også alltid ned etterpå, og viser en ganske herlig distanse til sitt eget stoff, og sitt eget liv.

I tråd med den Newmanske rockemyten, som overhodet ikke har noe mer rockemyten å gjøre, begynte konserten klokken syv, sluttet klokken ni, og Newman drakk selv bare vann. Det var bare en vanlig dag i en vanlig jobb.

Jeg må også få med til slutt at det var skammelig så deler av publikum bråkte, snakket sammen og skrev og mottok meldinger, og også fant det for godt å gå midt i konserten de skal ha betalt 500 kroner for å være på. Hva er det som skjer med oss nordmenn? Vi skulle gjerne hatt en Newman til å utlevere oss.

REM på Koengen i Bergen

R.E.M, Neil Young og Bob Dylan, det er alle band og artister som har hatt storhetstiden tidligere, og som nå holder det gående og har hatt konserter i Norge. De har også alle nylig gitt ut plater, Dylan suverent best, men hadde da også jukset litt, og forsynt seg grovt av andres materiale, for så å utgi det som sitt eget. Bare tre av sporene på Modern times er fullt og helt hans. Neil Young durer i vei med sitt på Chrome dreams, mens R.E.M har kommet med rockeplaten Accelerate. Den har jeg skrevet fyldig om, her.

REM – Accelerate

På konsertene er Bob Dylan den soleklart mest kompromissløse og utilgjengelige. Det er ikke bare det at han ikke snakker med publikum, han ser heller ikke på publikum, og i alle fall ikke med noe som kan minne om et ansiktsuttrykk. Her er musikken ett og alt, og den er jo også udiskutabel, med musikerne Stu Kimball, Donnie Herron, Tony Garnier, Denny Freeman, George Recelie, disse folkene trår ikke feil, og kråkestemmen til Bob Dylan kan ikke ødelegge noen ting. Man får inntrykk av at denne gjengen er på turne mer for seg selv, enn for publikum, og det har ikke jeg noe i mot. Det er også grunnen til at noen kan vie livet sitt til å følge Dylan-konserter, her vil ingen konsert være en kopi av en annen, man vet aldri hva man får, bortsett fra at det vil være toppkvalitet. Neil Young er også kompromissløs, men han er det på sitt eget vis, og har liksom oppnådd en posisjon der han kan være kompromissløs og vennlig på en gang. Han kan begynne konserten med Love and only love, uten å være oppdresset som Dylan, uten at alt er så striglet, han bare griper gitaren og leverer en solo så lenge han vil. Og han er ikke redd for å ta de største hitene sine, selv om de kanskje ikke er helt representative, slik som Heart of gold og flere av de andre fra Harvest, men han slenger også på noen nyskrevne ingen har hatt sjanse til å høre før, om de ikke har lastet dem ned i fra internett. Og han småprater med publikum, uten at han kan beskyldes for å gjøre forsøk på å få publikum med seg, han er ikke full av triks, publikum får han med seg ved hjelp av musikken. Og med det at han er Neil Young.

R.E.M er helt annerledes disse to på konsert. De har frontfiguren Michael Stipe, og etter han overvant den fortvilte, pubertale sjenansen sin sånn like rundt Monster, er han blitt riktig så ekspressiv på scenen, og han har alltid vært karismatisk så det holder. Han har en nærmest magisk tiltrekningskraft, og er det soleklare midtpunkt samme hvor mye Mike Mills dresser seg opp. Stipe ikke bare småprater med publikum, han er full av historier og ideer om hva man kan gjøre, og han er i stand til å få jubel og ovasjoner når det måtte være, han kler rett og slett stadionkonserter. Han kler det så godt at det nesten blir for mye av det gode. REM, som tidligere var et alternativt band, et for dem som fulgte med og hadde meninger om musikk og andre ting, er vel kanskje i ferd med å bli et band for det minste felles multiplum, et band som litt for mye gjør alle til lags, og dermed gjør ingen ekstatiske.

Nesten. For jeg skal ikke innrømme annet enn samme hvor utdannet jeg er, og hvor trenet i å holde analytisk distanse, så er ikke jeg den som unngår å bli revet med av påfunnene, og må bare også innrømme at jeg gjerne skulle gjort sånt selv, om jeg bare skulle klart det. Jeg må bare innerømme at jeg syntes det var en riktig flott ide å holde mobilene opp som lyskilde under «Electrolite», og det hørtes fullkomment ærlig ut da Stipe etterpå sa «That was awesome!» Å vifte med hendene under «Tick tock» på Drive, er bare helt topp, og herlighet så gøy at det var en i publikum som fikk rope «Fire!» i mikrofonen – til Stipe -, under To the one I love. Og selvfølgelig er det bra å la publikum rope «fine!», og Stipe «I feel» på herlige It’s the end of the world as we know it. Publikum blir glade og lykkelige og ekstatiske av sånt, og det er jo nettopp derfor vi kommer.

Musikken til R.E.M er jo også helt topp, og påfunnene til Stipe vil alltid bare være krydder til den. De spilte flere sanger fra de tidlige IRS-platene, dette er sanger som har større magi enn de nyere, men i versjonene i går kom ikke magien helt til sin rett, synes jeg. Det R.E.M hadde da, har nå dessverre forlatt dem. Men når man tar ut det beste av det nyere, blir også dette feiende flott musikk, med «The great beyond», «I’m gonna DJ» (som jeg ikke syntes var helt topp i går), «Bad Day» (som var det), som høydepunkt, mens sangene fra den nyeste platen Accelerate, også fungerte fint, synes jeg. Virkelige høydepunkt og magiske øyeblikk, var for eksempel når Michael Stipe i en tipp topp versjon av «Imitation of life», der han hadde tryllet publikum i kjempestemning med en liten historie om hvordan denne sangen hadde slått an i Japan, i sekvensen «No one can see you tryyyyy» synger direkte til Mike Mills, som står der som en klovn i stjernedressen og hatten sin. Nei, det var bra, det var virkelig bra. Og versjonen av Let me in, med både bassist, trommis og Scott Mc Carthy på kassegitarer, mens gitarist Peter Buck spilte keyboard, nei, det var stort. Det var øyeblikkelig av gammel magi.

Slutten på det ordinære settet, og ekstranumrene er også det største band i verden verdig. Etter Let me in går de rett til I’m gonna DJ, den type sanger som liksom er laget for konsert, og enda høyere med Bad Day, en kjempesang, og høyere til topps med Orange crush. Ja, det var avslutningen sin. Så kommer ekstranumrene, med overjordiske «Losing my religion» som de riktignok spiller hver gang, men som også er the soundtrack of my life, som det en gang var, og som jeg alltid vil høre igjen, og så «It’s the end of the world as we know it (and I feel fine)». Jeg undrer på om det ante dem, da de laget den, at de ville bli stadionrockere, og at denne sangen ville passe perfekt i gigantformat. Etter den sier de trademark-setningen, «we are R.E.M, this is what we do», og så kommer «Man on the moon», en annen sang for the gigantiske.

Da er det bare å si, well, alright, R.E.M, you do it very well.

… og så blir det enda en REM-konsert

Den fjerde i rekken, og den fullender et år der jeg allerede har fått sett Bob Dylan og Neil Young, bedre blir det ikke for meg. Setlisten fra Oslo tiltaler meg, der skulle jeg gjerne vært, med både Begin the begin og West of the fields, og med en overraskende Pretty Persuassions i ekstranumrene. Nei, det så ut til å være en skikkelig konsert. Måtte den bli gjentatt i kveld.

Min søster og jeg har de siste to dagene hørt gjennom alle platene fra Murmur til Accelerate, en oppvarming helt på sin plass. De spiller jo sangene mye mer energisk på konsertene, og spesielt Michael Stipe er jo riktig karismatisk, og magisk å se på. I det siste har han i tillegg blitt riktig blid, og godsnakker, smiler og vinker til publikum. Noe forretsten også Mike Mills prøver på, men han er ikke karismatisk, og slett ikke magisk å se på. Peter Buck ville aldri finne på verken å snakke, smile eller vinke til publikum, det beste vi kan håpe på fra ham, er et hoppesprett med gitaren.

Men live er jo musikken og stemningen, jeg er ikke den som applauderer sjarmoffensiver og publikumsfrierier, når musikken er god, er publikum fornøyd. I alle fall jeg. Og jeg kan ikke forestille meg annet enn at jeg vil være meget fornøyd i kveld. For nå kan jeg skrive at jeg straks skal på konsert med REM, og ikke være i nærheten av å overdrive! I feel fine!

Keep on rockin’, Neil!

But there’s a warnin’ sign on the road ahead/There’s a lot of folks sayin’ their’ll be better of dead/Don’t feel like Satan, but I am to them/So I try to forget in any way I caaaannn…

Keep on Rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world

Wow.

Det var ikke noe å si på avslutningen av Neil Youngs ordinære set, som det heller ikke var noe å si på begynnelsen, midtpunktet, eller noen som helst del av den. Det var Rock n’ roll og en konsert som den bare kan bli, når det er Neil Young som holder den. Fra han kom inn, feit og fin, og uten særlig plan om sceneshow og dingel dangel og den slags type ting, fra han kom inn og fant frem gitaren sin, slo an noen toner til «Love and only love», fra Ragged glory. og satte i gang med en flere minutter lang solo for fansen, fra da og inn i evigheten var det bare Neil Young.

Og han øste på så til de grader der i starten, «Love and only love» er nevnt, det er rockesang, Love and only love can endure/Hate is everything you think it is/Love and only love can bring you down/Love and only love – can bring you down… og så er det solo som bare vrir ut alt som er av gitaren, Only love can bring you down. Det er kunst, rockekunst. Og et enda større kunstverk er «My, my, hey, hey», unnskyld, «Hey, hey, my, my», elektrisk versjon, må vite, fra Rust never sleeps, en av rockens beste platetitler, og et sitat fra samme sang. Denne sangen har et riff og en rytme bare Neil Young kan komme på, fra Am til G, og hamring på Fmaj, vidunderlig, vidunderlig hamring. Og så forløsningen med C – G- Em7 og F, og høy, lys synging, for eksempel med verdensberømte «It’s better to burn out, than fade away» (som han riktignok ikke sang på konserten da, der var det «It’s better to burn out, cause rust never sleeps», og igjen solo og pryling av gitaren. Det var bare to sanger, men det hele var på plass, det var flat pedal og øs på.

Og så fulgte de som elektriske perler på en snor, «Everybody knows this is nowhere», fra platen med samme navn, kraftigere enn versjonen på platen, «Powderfinger», der godeste Neil hadde et lite, artig feilskjær med teksten, slik at det ble «Daddy’s gone and…/Daddy’s rifle in my hand felt reassurin'», han begynte rett og slett på tredje vers en gang til etter å ha sloss litt med gitaren noen minutter i en sedvanlig solo. Og så kom den nye «Spirit road», some Neil Young sa han skrev for et år eller to siden, «I don’t know, they are all the same», og så skampryler han gitaren en gang til, og har helt rett. «They are all the same». Selv over 60 lager Neil Young sanger som er like bra som på alle steg av karrieren, denne står slett ikke tilbake for de tre første her på konserten, og i euforien tenker jeg på Neil Young selv som sa: At når han laget en ny sang, satte han den på full guffe og gikk inn i naborommet. Om det da gikk an å høre melodi gjennom all støyen, var det en sang.

I starten her var det ingen bremser i det hele tatt. «Down by the river» har alltid vært en av mine absolutte favoritter av Neil Young, et episk, lidende drama, der alvoret i sangstemmen og kraften av gitarspillet helt kamuflerer det litt enkle mordet som skjer i refrenget, det burde jo være komisk, men er her intenst alvor. Down by the river, I shot my baby/Down by the river, I shot my baby/Dead, shot her dead. I dagens konsertversjon hadde Neil Young kuttet ut at han «shot her dead», kanskje ikke så dumt, og siden stemmen kanskje ikke bærer så godt som den en gang gjorde (ikke at den bar så godt den gangen heller), kom koring og instrumenter langt tidligere inn og overtok i overgangen mellom verset og refrenget, i en riktig så vakker effekt, som jeg syntes løftet sangen. For om refrenget ikke er så lett å ta på alvor, er verset rock så godt som det blir «Take my hand, I take your hand, babe/Together we might get away/There’s so much sadness, so much sorrow/I don’t know if I can’t make it this waayyyyyyy (som han sang i går)» Så er det refrengtid. Mesterlig. Og Cinamon girl, krydderjenten av kanel, som Neil Young vil leve med, tredje knallsang fra Everybody knows this is nowhere, den smalt inn i går også, som den alltid gjør det.

Det var 7 sanger elektrisk rock i både direkte og oveført betydning, her står Neil Young uten sin like, her er han kongen og eneste mann på haugen. Så gikk han inn i et akkustsk set, og her vartet han ikke opp med sine vakreste sanger, uten at han lot være å overbevise av den grunn. «Oh’ lonesome me», av Don Gibson, er jo en helt annen sang når Neil Young synger den, enn når Don Gibson gjør det, for Don Gibson er det jo en munter trudelutt, for Neil Young er det fortvilet lidelse. «I bet she’s not like me/She’s out and fancy free/flirting with the boys with all her charm» Prøv å si den med den lyseste og mest pipende, lidende stemmen dere kan, prøv å etterligne Neil Young. Det er klart, ordene kan dog ikke ha samme betydning når han nå står og synger dem som godt over 60-åring, som den gang han gav den ut på plate (After the goldrush) og var i 20-årene. «Mother earth» på orgel er det bare Neil Young som kan få til, mer er ikke å si om det, sånt må bare oppleves, og for å oppleve det, må man kjenne godt både Neil Young og sangen. Videre sanger i det akkustiske settet var «Needle and the damage done», der Neil Young vel ikke var helt inspirert, og spilte litt feil, «Unknown legend», som jeg synes er en helt herlig sang fra Harvest Moon. Nei, den sangen her, den er gøy å spille å høre og å tenke på, og tenk at han spilte den her for oss, også. «Heart of gold» er en hit, og når jeg hørte den i går, skjønner jeg det, det er jo en nydelig sang, og jeg spiller den så sjelden, at den ikke er overspilt. I det akkustiske settet dominerte sanger fra Harvest, og til slutt kom «Old man», der det var veldig koselig å høre Neil Young referere til siste sang til Real Ones (som var oppvarmingsbandet), de er jo et Bergensband, og liksom er en del av oss. «Ballad of an old man», heter sangen til Real ones, flott den også, og en finfin avslutning på oppvarmingen, men det er nå Neil Young som er Neil Young, og når han sier «This is my version of that song», det er litt av et kompliment. Og når banjoen kommer inn, som den jo skal og alltid gjør, men likevel er overraskende, da er det kanskje den som i knallhard konkurranse tar den akkustiske premien. Jammen overbeviser ikke Neil Young her også, og det altså uten å plukke fra de aller største skattene sine.

Deretter fulgte den mest krevende delen av konserten, krevende selv for blodfansen. Jeg som har kjøpt «Old ways», countryplaten, og også de fleste andre av de tvilsomme platene fra 80-tallet, jeg har selvfølgelig glede av «Get back to the country», i en elektrisk versjon som ikke er til å kjenne igjen fra komikøntrien på platen (gjennomført, med munnharpe og det hele). Men «Just singing a song», «Sea change» og «When world’s collide» er ennå ikke utgitt, og ikke så enkle å bli klok på ved første gangs høring. Både Neil og bandet kjørte imidlertid på med både innlevelse og glede, så det er tydelig at de liker sangene og vil noe med dem, i det minste, og de to første hørtes vel ut til å ha noe ved seg.

Det var god greit å kunne kjenne igjen Cowgirl in the sand, etter at Neil Young hadde hamret litt på gitaren noen minutter. Dette ble en kraftversjon, som sikkert varte et kvarter om noen tok tiden, hva vet vel jeg, og hver gang var det like tøft når Neil Young etter en solo for evigheten på ny gav seg i gang med et vers «Hello Ruby in the sand/Is this place at your command«, «Could I stay here, for a while/Could I see your sweet, sweet smile«. Og så var det avslutningsvis ingen over, ingen ved siden, «Keep on rockin’ in the free world», den sangen er bare helt utrolig, både i tekst og melodi. Em – D – C, med basshamring i mollakkorden, og selv en som ikke kan spille gitar, kan få det til å bli tøft, Neil Young bare pøser på med lyd og elektrisitet. Og når man da får forløsningen med en G i refrenget, og tekstlinjen «Keep on rockin’ in the free world», forløsning både fra tekst og melodi, for teksten er jo nød og elendighet og rockens samfunnsengasjement. Det er mye enklere utført enn for eksempel hos Bob Dylan, men med en direkte ærlighet som når Neil Young gjør det blir vel så bra. «Now she puts the kid away and she tries to get a hit/She hates her life, and what she’s done to it/That is one more kid, that will never get to school/Never get to fall in love, never get to be cooooollll…» med beintøff koring på «NEVER», og aggressivt fortvilt, og forløsningen Keep on rockin in the free world, igjen og igjen. Til hvilepunktet og energioppsamlingen, en ren, skjær A-akkord, i overgangen fra refreng til solo, uten annen hensikt til å hamre opp energien, og så skyter bare Neil Young avgårde i et oppgjør på liv og død på gitaren, eller om det er et kappløp vekk fra elendigheten, hva det enn er, det er så tøft, det er så rock, og når det er Neil Young, så vet man at det trenger aldri å ta slutt. Det fortsetter in i evigheten.

There’s a a man in the people/Says keep hope alive

Got fuel to burn/Got roads to driive….

Yes.

Ekstranummeret var temmelig pussig A day in the life, den store Beatles-sangen fra Sergeant Pepper, og man skulle vel kanskje tro at det ble litt stilkrasj mellom Beatles og Mr. Young. Neil Young har jo en ganske annen måte å lage musikk på. Men det var jo så godt innøvd at man skjønner godt at de spiller denne hver eneste kveld denne turneen, og har den som siste sang. Neil Young går jo mye lenger enn Beatles når det gjelder å lage støy i overgangen fra det første verset, til det fantastiske innskuddet (Woke up, got out of bed…), for ikke å snakke om avslutningen, der Neil Young ryker alle strengene i en kakafoni av lyd. Konserten er slutt.

Arrangementet var også meget bra, synes jeg, ros til konsertarrangøren Bergen Live. Koengen er ikke det beste området å holde konsert på, siden det kan bli trangt ved inngang og utgang (i motsetning på et fotballstadion, for eksempel, der hele anlegget er laget for å håndtere sånne menneskemengder). Men her gikk det ganske så raskt både inn og ut. Det var fullt av frivillige rundt omkring som ble synlige bare når man trengte dem, for eksempel når man skulle på do eller kjøpe øl, og til det første hadde de meget smart laget en skikkelig lang renne for mannfolkpissingen. For ølkjøp hadde de briljante holdere, slik at en person raskt og enkelt kunne kjøpe opptil 10 øl til gjengen sin. Nei, dette var bra fra ende til annen.

Og om en drøy uke, er det R.E.M…

Den ideale Neil Young-konsert

Blant Neil Young-konsertene som er blitt holdt opp gjennom årenes løp, er det mange, mange, mange jeg kunne ha tenkt meg å ha vært på. Hva han gjorde rundt 1970-tallet, er jo musikalsk helt uovertruffent, og det blir gitt ut på Live-plater nå, slik som Fillmore east og Live at Massey hall. Her skulle jeg selvfølgelig likt å ha vært, dette er fantastiske utgaver av fantastiske sanger, og fantastiske utgaver, av sanger som til vanlig slett ikke pleier å være så fantastiske. Å, ja, alle konsertplatene til Neil Young, for eksempel Live rust, eller til Rust never sleeps, der han spiller først akkustisk, så elektrisk, og når det er elektrisk, så er det så til de grader elektrisk. Weld, det er jo Neil Young på høyden, tenk å ha vært på en slik konsert, da dere, da Neil Young begynner på Like a hurricane, og så simpelthen bare aldri slutter. Ja, det hadde selvfølgelig vært artig å ha vært der på 90-tallet også, da Neil Young reiste rundt og spilte skjorta av Pearl jam, som for ham fungerte som bandmusikere. Det hadde jo vært kjekt å sett, og fått forholdet i rocken litt på plass. Ja, jeg hoppet visst over unplugget, som jeg selv som svoren Dylan fan, vil si at Neil Youngs konsert rett og slett er bedre, og mye bedre. Det er vidunderlig, 14 sanger, deriblant akkustiske skatter alle visste var vakre, og nye skatter i form av nye innpakninger. Mine favoritter fra denne platen, er for eksempel Pocahontas, Helpless, Transformer man og Like a hurricane, og det er ikke alt dette man kan si høyt i Neil Young kretser, så jeg sier det bare her på bloggen.

Og jeg skulle så gjerne vært på mange av de konsertene som ikke er kommet ut i offisielle utgivelser også. For meg henger materialet som har nådd ut på Accoustic young veldig høyt, det er en eventyrlig kombinasjon av ustyrtelig vakkert og ustyrtelig komisk. Neil Young spiller og synger med en innlevelse som gjør et ubetalelig inntrykk med den altfor lyse stemmen hans, og de altfor enkle tekstene. Og så snakker han mellom sangene, og blir både fornærmet, lei seg og irritert på publikum når de buer på ham for det. Særlig er hva han holder på med i forbindelse med sangen «Too far gone», en sang gitt ut på Freedom så sent som 1989, og der gitt ut mest som en spøk, som sangen ikke kan være noe annet enn. Bortsett fra her, i denne 1970-talls konserten, der publikum har betalt for å høre hits som Harvest, Heart of gold og After the goldrush, Down by the river, og alle de andre, og så kommer denne sangen her, som ingen har verken hørt eller hørt om.

«I know you can relate to this song, all though I wrote it about myself», og så går han i gang med en sang så fortvilet som det blir. Og som han ikke det var nok, har han også en liten snakkesekvens midt i, om hva som skjedde da hun og han satt i bilen hans. Ubetalelig. Musikken, teksten, sangen, ubetalelig. Her skulle jeg veldig gjerne vært.

Og jeg hadde heller ikke hatt noe i mot å ha vært med en hvilken som helst konstellasjon på 80-tallet, det være seg rosapop med «The shocking pinks», country, blues, eller den rent strålende turneen etter Trans, og her er jeg knapt nok ironisk. Og selvfølgelig, da han vender tilbake med «Freedom» og «Ragged glory», som om ingenting var skjedd. Som om han alltid hadde vært den beste, og bare leverte praktplater og energikonserter. Jeg skulle vært der, jeg skulle så gjerne vært der.

Å, ja, selv om billetten kostet over 1000 kroner, og jeg hadde sjansen til å gå, og lot være, angrer jeg. Konsertene etter Greendale ville jeg ikke hatt det minste i mot. I en alder av godt 50+, gjør Neil Young det samme som han gjorde i ungdommen, som han den gang ble pepet ut for, og siden ble elsket for. Han holdt konserter og spilte bare sanger ingen hadde hørt. En ting er å gjøre det på høyden av karrieren, mens man er ung og sint og fremmadstormende, og de nye sangene senere finner veien til Tonight’s the night, en plate ingen med sans for god musikk og god smak vil finne på å klage på. Det er noe annet å gjøre det når man altså er 50+, har tyngdepunktet av karrieren bak seg, og nettopp har levert platen Greendale. Men herlighet, jeg liker Greendale, og skulle hatt minnet om denne konserten i hodet, enn 1000 kroner i banken.

Nei, jeg har vært på en eneste konsert, det var på kalvøya på 90-tallet, og Neil Young hadde nettopp utgitt Broken arrow. Den platen har siden alltid vært en sommerplate for meg, «Big time», «Loose change» og «Slip away» har alltid passet å bli spilt utendørs. Jeg synes de er klassikere alle tre, lange og gode, og med typiske Neil Youngske tema, han er der fortsatt, «I’m still living the dream we had, for me it’s not over», og nå skal jeg også være med på denne drømmen, lite grann.

Det er konsert på Koengen, Neil Young har nettopp gitt ut «Chrome dreams II», men han spiller omtrent ingen sanger derfra. bare rockeren «Spirit road», epikiren «No hidden path» og av og til «Dirty old man», ellers er det gammelt stoff fra mellom 1970 og 1990. For min del kan han bare spille hva han vil. Jeg gleder meg som en gammel venn, så lenge det er Neil Young er det håp, og nå går jeg, nå går jeg.

Nå går jeg på konsert med Neil Young. Tenk å skrive noe slikt, og så er det helt sant!

Neil Young til Bergen

Det er litt av en konserthøst. Bob Dylan har allerede spilt i Stavanger, R.E.M kommer til Bergen, og Neil Young kommer sannelig også til Bergen. Allerede på tirsdag, faktisk. Jeg har selvsagt kjøpt billett, jeg skal selvsagt gå, jeg har selvsagt skaffet meg den nyeste platen, Chrome dreams II, og jeg hører på den hver dag, som jeg også har sjekket opp sangene Neil Young spiller på denne turneen, om det skulle være noen jeg ikke kjente på forhånd.

Om Neil Young, vil jeg gå tilbake til den gode gamle tiden i RF, Realistforeningen i Bergen, en forening som ikke hadde så mye med realister å gjøre, som den hadde med gøy og rølp og konserter og arrangementer på HULEN og Kvarteret, vi arrangerte hver torsdag og har gjort det lenger enn jeg har levd. Der stod Neil Young selvsagt sterkt, hvor er det vel Neil Young ikke har stått sterkt, og der sa en gang Martin Sognstad, var det vel han het, at han hadde ganske mange plater hjemme, og opp mot en tredjedel av dem var Neil Young. Det er litt av en prestasjon, for mange plater for en konsertbookingarrangør, som Martin, det betyr mange plater. Og det er helt troverdig 1/3 var Neil Young.

Det er mange av de store artistene som har vært produktive, og hva Bob Dylan holdt på med på 60-tallet, er det vel ingen som kan konkurrere med, verken i kvantitet eller kvalitet. Neil Young har holdt på slik hele karrieren. Han har gitt ut en til to plater i året, siden han debuterte som soloartist i 1968, og her snakker vi studioplater. Live- og samleplater kommer i tillegg, som sideprosjekt og gjesteopptredener også gjør det. Neil Young var den kreative kraften i Buffalo Springfield og Crosby, Still, Nash & Young, band som var en kolossal suksess så lenge Neil Young var med, og som forresten forble en suksess også når Neil Young forlot dem, som Crosby, Stills og Nash.

Med Neil Young er det ikke bare det at han har gitt ut plater, han har skiftet stil og retning og uttrykk i tillegg. Flere artister har eksperimentert litt i ulike sjangre, men Neil Young kastet seg med hud og hår og sjel inn i 50-talls rockpop, 80-talls synth og elektropop, country og blues på 80-tallet, etter å ha vært en forløper for grungen på slutten av 70-tallet. Han har cirka jevnt opp med lavmælte, akkustiske plater, og øs på med elektriske gitarer og tøylesløs rock. Og han har holdt dette helt opp til han nå i en alder av 63 år, altså gav ut Chrome dreams II. En sint og Neil Youngsk troverdig rockeplate, han er rett og slett en artist som insisterer på å ha noe å melde.

Jeg har jo tidligere på bloggen skrevet panegyrisk om både Bob Dylan og R.E.M. Neil Young er ikke i nærheten av å ha Bob Dylans kvaliteter på tekstene, og han er ikke i stand til å lage spennende melodier og arrangementer, som R.E.M, men Neil Young har det at han bare gir på 100 % samme hva han lager og holder på med, og i rock og herlig støy er det ingen som kommer opp mot ham. Og de lavmlælte sangene hans er jo riktig søte og såre, i all sin enkelhet, som for eksempel klassikere som Helpless, After the goldrush og Mellow my mind, men også mindre kjente perler som Birds, Running dry og min store favoritt «I’m wonderin» (i 70-talls versjonen, vel og merke).

Neil Young har også laget så mange sanger av typen «(When you’re on) the loosing end», «To far gone» og «Dreamin man», for ikke å snakke om «Computer age», «Mother earth» og «Old king», at han er fritatt for å gjøre noe pinlig. Han slipper unna med alt, og kan gjøre hva han vil.

Som jeg har skrevet før, er Neil Young han jeg ville trukket frem om jeg var tvunget til å nevne et idol. Det er mange, mange, mange plater å anbefale, og konsertopptakene offisielt utgitt og sirkulerende på nettet er både musikalske og til og med humoristiske opplevelser Neil Young er alene om. Hør for eksempel Accustic Young, fra 1976, eller se Neil Young i Berlin på 80-tallet. Han har der nettopp gitt ut kritikerslagten «Trans», og spiller sanger derfra, sammen med praktverkene «My, my, hey, hey», «Like a hurricane» og nevnte «After the goldrush». Neil Young er sjenert, men innlevelsen er upåklagelig, og innlevelsen til gitarist Nils Lofgren er et humoristisk studium.

Dette er den andre Neil Young konserten jeg ser. Den første så jeg på Kalvøye på 90-tallet. Da måtte jeg dessverre gå før konserten var slutt, noe jeg har angret på resten av mitt liv. De jeg satt på med, kunne bare reist hjem til Rogaland uten meg. En Neil Young konsert forlater man ikke.

Nå får jeg altså sjansen igjen. Svorne fans kan sjekke disse nettsidene her: http://hyperrust.org/, for gitarakkorder, ingen over, ingen ved siden, og her: http://www.sugarmtn.org/years/08nysets.html og her: http://www.rustradio.org/chart.php?tour=euro2008p2, for en ide om hva han kommer til å spille. Så er det bare å håpe på all slags vær.

Bob Dylan på Viking stadion

30. Mai spilte Bob Dylan på Viking stadion på Jåttå i Stavanger, og for meg var det en maktdemonstrasjon. Forrige gang jeg så Bob Dylan var i Pistoia under en festival i 2006, jeg var i Firenze og skulle lære italiensk, og så skulle Bob Dylan spille i en for meg den gang ukjent naboby. Det var ikke engang særlig med plakater eller oppmerksomhet rundt kurset, det var noen venner fra språkkurset som nevnte det, og jeg trodde det knapt, men det var altså sant, og slik fikk jeg sett mr Bob på en piazza i Italia. For meg er det alltid magisk å se Dylan, og det var det så visst den gangen også, men Dylan bak keyboardet er ikke det samme som Dylan med gitar. Han står sidelengs mot publikum, og snur seg svært sjelden mot publikum, og stemmen er en gammel manns, og han gjør heller sitt for å forsterke det, enn å skjule det. Siden kritikkene også hadde vært litt blandet, var jeg forberedt på at det kunne bli større å se legenden, enn å høre musikken. Så feil kan man ta, så feil kan man ta.

Vi var en gjeng på 7-8 stykker fra Bergen Dylan society som var nede (hvem som helst kan bli medlem, 100 kr i året), og vi hadde etter hva jeg forstår gjester fra Wales, en blodfan som hadde vært på 55 konserter hittil (eller, dette var den 55’te). Hun skulle nå hjem igjen og ha en eksamen, og deretter følge Dylan på 6 konserter i Spania. Jeg med mine 3 konserter er miniputt i dette selskapet, her er alle sanger i alle versjoner mulig å diskutere. Flere av den eldre garde har fulgt Dylan og konsertene hans siden 80-tallet, og har de nødvendige bootlegs og konsertopptakene fra 70- og 60-tallet også, noe som i disse internett-tider ikke lenger er så stor kunst som det var. Og vi kom godt forberedt, en av oss hadde med utskrift av setlisten fra de siste konsertene, godt å studere i ventetiden før konserten tok til.

Så kom han. Og alle forbehold forsvant fra første øyeblikk, dette ville bli en konsertopplevelse av de aller største. Bandet i grå dresser, gamle og ærverdige menn, Tony Granier, Danny Freeman, George Recile, Stu Kimball og Donnie Herron, skal du se kul ut, må du være det, disse hadde ingenting å bevise, dette var ren, skjær musikkmakt. Og så Dylan selv, i sort dress med hvit, spansk-mexico-inspirert pynt, ditto hatt, som et nesten komisk midtpunkt, den suverent dårligste musikeren, vesle mannen, krokrygget over keyboardet og dirigerer alt. Jeg skal ikke holde igjen her på posten, hver sang skal få sin kommentar, så til sangene er det bare å sjekke lenger nede.

Her er det til musikken og musikerne og konserten som helhet. Oppvarmingsband var Hellbillis, et norsk band som slett ikke er så verst på instrumentene sine, men som her bare satte i kontrast hvor vanvittige Dylans musikere er. De har spilt hele livet, og er så stødige at de kan gjøre omtrent hva de vil, de andre henger med. Ta for eksempel trommeslager George Recile, rett som det var fikk jeg intrykk av at han simpelthen bare forandret rytmen, han spilte bare raskere, eller saktere, eller han fylte ut med langt flere trommhvirvler enn det egentlig var plass til. Han spilte rett og slett på trommer, i stedet for å slå på dem, og med ham på rytmebunnen stod det aldri i fare for å bli statisk. Og Tony Garnier på bass og kontrabass, han er garantisten, han holder det sammen uansett, man får inntrykk av at han i søvne kunne holdt bassen på stell om rytme, tempo og toneart skiftet etter forgodtbefinnende, Med Recile og Garnier i bunn, blir det rikelig med plass for de andre å fylle ut, og her er det vel sologitarist Danny Freeman som imponerer mest. Han ikke bare spiller briljant, han får det også til å se usannsynlig lett ut, og han trenger ikke engang bøye knærne for å se tøff ut. Og både Stu Kimball på rytmegitar og Donnie Herron på steel, banjo og mandolin og slike typer strengeinstrumenter, er kapable til å trå til og fylle ut med både rytme og solo og øvrig pynt, skulle det bli nødvendig. Lydbildet var rett og slett fabelaktig.

Og sånn var konserten sang for sang

Bob Dylan, Stavanger 30. mai, 2008

1. Rainy day woman #12 #35

Introen var bare fenomenal, der Dylan og bandet slentret inn og spilte denne merkelige sangen, som er mer populær utenfor Dylan-kretser enn i dem. Sangen er jo naturlig urytmisk, og her kunne bandet bare leke seg, og Dylan både så og hørtes ut som om han ikke engand hadde gjort forsøk på å lære seg teksten sin. Et herlig signal, det er bare tull alt sammen, nesten 20 000 mennesker har betalt et halvt tusen norske kroner for å se ham, og han gjør som han vil. Det er det vi har betalt for. Kongestart.

2. Don’t think twice, it’s allright

Denne sangen skrev  Dylan da han var 21, nå er han nettopp fylt 67. Og det er klart, å avslutte et kjæresteforhold er ikke det samme i de to alderne, han kan ikke synge den nå, som han sang den da, og dette tar Dylan helt på alvor. Det var en nydelig versjon, som også gav meg mye latter, det var så briljant gjort. It ain’t no use to sit and wonder why, babe, synger Dylan med en frasering som tilsier, at det er det nettopp ikke.  En fin beskjed fra 67-åringen til 21-åringen, og konserten var allerede verd inngangsbilletten for min del.

3. Rollin’ and tumblin’

Den første sangen fra det nyeste albumet, Modern times. Disse sangene ligger i anstendighetens navn bedre til stemmen Dylan har nå, og bandet spritet opp alle de raske, nyere sangene så det ble virkelig godstemning.

4. Tangled up in blue

Dylan pekte og forklarte voldsomt før denne sangen, og det er ikke så rart, for selv om dette er blant hans aller største sanger, ble den spilt i en helt ugjenkjennelig versjon selv for oss svorne Dylan-tilhengere. Vi kjente den bare igjen på teksten, men vi kjente den ikke så godt der heller, for han forandret den også. Han forandret faktisk toneart, tempo, det karakteristiske riffet (som er en sus4-akkord) og teksten, men den samme sangen var det likevel. Og tekstlinjen «Me I’m still on the road, heading for another joint/we allways did feel the same/we just saw it from a different point of view, var med, i en litt omskrevet versjon, men artig fra en 67-åring dette også.

5. I’ll be your baby tonight

Denne sangen er sistesporet på John Wesly harding, og skiller seg ut som en kort og koselig sak på den. Det er enkelt og greit, ingen bekymringer, I’ll be your baby, og tekstlinjen jeg liker så godt Do not fear/bring that bottle, over here. Grepene er F og Bb, og det er seigt og hest og deilig. Her i konsertversjonen gikk sangen i et lystigere tempo, den hadde mer karakter av smørswing, og den var dradd ut til godt over dobbel lengde, med soloer, trommer og fyldig instrumentering. Og så gøy så gøy at gamle Dylan vil være vår baby tonight.

6. High water (for Charlie Patton)

Denne sangen er vel fra «Love and theft», mener jeg å huske, der han etter min smak heller skulle spilt «Mississippi», men la gå, la gå. Disse nye sangene er laget for Dylans liv og stemme nå til dags, og jeg mener de satt godt og er helt uenig med dem som mener Dylan skulle spilt mer av de gamle. For eksempel har sangen tekstlinjen «It’s tough out there, high water evevrywhere». Der særlig første del av setningen ble sagt med et artig alvor som gjorde meg mer oppmerksom på denne sangen, enn jeg ellers har vært.

7. Just like a woman

Denne sangen ble spilt i en aldeles nydelig versjon. I likhet med Rainy day woman # 12 # 35, er ikke dette sangen Dylan-fans trekker frem fra platen Blonde on blonde, derfra er nok av andre perler å velge mellom. Men slik den ble spilt i Stavanger, er det ingen som skulle ha noe å klage på. Det var en lang intro, med gitartrillen etter refrenget fremhevet, men nå i en appeggio-versjon, som om han skulle spille en sang på måten feks «Everybody hurts» eller «Unchained melody» er spilt på. Dylan har imidlertid ingen slik sang, dette var Just like a woman, og meget inspirert. Også publikum var inspirert, og sang på i refrenget, da Dylan hadde arrangert en liten pause før «Just like a woman», som blir sagt så enkelt og greit etter «She gives», «she takes», «she gives love», og på meg virket det som Dylan ble aldri så lite grann overrasket over publikumsreaksjonen. Det ble i alle fall riktig så vakkert, og Dylan fylte ut med sitt mer gryntende «just like a woman», i tråd med melodien, sånn den var arrangert. Denne var en høydare.

8. Honest with me

Den ene av to sanger fra Love and theft, og sanger fra Time out of mind spilte han ikke. Honest with me er en rask sang som kanskje blir litt anonym på platen, men som bandet her kan kose seg med. «I can’t understand it, my feelings for you», og den lille bendingen på gitaren, er det vel, som får melodien liksom til å hoppe av gårde, en sang å nesten danse til.

9. Spirit on the water

Dette er en gladsang med en karakteristisk, synkende bassgang, fra Modern times. Den skulle passe meget godt til dette formatet, særlig når Dylan var i slaget og prøvde å synge, men sangen gikk ikke helt som planlagt, da Donnie Herron fikk litt problemer med steelgitaren sin, og måtte ha hjelp av teknikerne. Det hadde gjort seg med en stilgitar til å fylle ut lydbildet, men det var ikke verre enn at en av de andre musikerne fylte inn det som steelgitaren skulle spille, så det ble en flott versjon, også som den ble. Ja, de andre musikerne så rett og slett ut til å bry seg mindre over Herrons problemer.

10. Highway 61… revisited

Før konserten hadde jeg to favoritter jeg ønsket han skulle spille, den ene er denne, med det legendariske første verset

God said to Abraham, kill me a son

Abe said, man, you must be pullin’ me on

God said, no, Abe, said what,

God said you can say what you want, Abe, but

Next time you see me coming, you better ruuuuuuunnnn

I konserten i Nygårdsparken i Bergen var det ikke måte på hvor langt Dylan dro ut dette ruuuunn, det var et løp uten hastverk, kan man si. I utgaven på Stavanger stadion var det ikke dette som var poenget, her var det musikken mer enn teksten som regjerte.

11. Working man’s blues #2

Den beste sangen fra den nyeste platen, og en av de beste Dylan-sangene overhodet. Tekstlinjene er usannsynlig vakre.

I can see for myself that the sun is sinking

how I wish you were here to see,

tell me now I’m wrong in thinking

that you have forgotten me.

Den var også meget inspirert utført, med uvanlig tonal sang til Dylan å være, og et praktfullt arrangement. Dessverre var det et par gærninger blant publikum som skulle både snakke og klappe, denne sangen skulle bare nytes i andektig stillhet. 

12. It’s allright ma

Dette var den andre sangen jeg på forhånd ønsket Dylan skulle spille, og igjen er årsaken å hente i konserten i Nygårdshøyden. Det var ikke så altfor lenge etter Clinton og Lewinsky hadde holdt på med sitt, slik at tekstlinjen Even the president of the United states sometimes have to stand naked, fikk et ekstra betydningslag. Dylan hadde også det som ikke kan være annet enn et glimt i øyet, da han sang I got nothing mum, to grow up to, en tekstlinje som gjør seg godt noen og seksti år gammel som han den gang var. På konserten på Viking stadion gikk Dylan nokså rett gjennom disse linjene, og jeg er temmelig overbevist om at han hoppet over et par vers (det er nok å ta av i denne sangen). Sangen var likevel et av konsertens absolutt høydepunkt, drevet av det kraftulle riffet, som på en akkustisk gitar kan gjøres ved å flytte en d-akkord opp til 5, 7 og 9 bånd, om jeg ikke husker helt feil, men enda så mye jeg fulgte med på gitaristene, var det ingen som løste riffet på denne måten. Men det var der, og det samme var en banjo, som i hvert fall ikke jeg har hørt til denne sangen før, og i refrenget gav rytmeseksjonen på og drev opp tempoet i aller riktigste forstand.

If my thought dreams, could be seen

They’ld rather put my head, in the guljotine

But it’s allright, ma

It’s life and life only.

13. Beyond the horison

En slapp og fin og rolig sang for godfølelsen, dette, bygget over en gjentakende og synkende bassgang. På konserten fikk den vel kanskje preg av å være en liten mellomstasjon, i likhet med

14. Summer days

som passet godt den varme sommerkvelden. Dylan roet ned kvaliteten, når konserten gikk mot slutten, kvaliteten på sangene, ikke på fremførelsen. Den holdt mål frem til siste slutt, etter min mening.

15. Masters of war

Den gamle antikrigssangen var siste sangen i det ordinære settet. Den var naturlig nok mer lavmælt nå, enn kraftversjonen den var på 60-tallet, da Dylan var kraftigere i stemmen og var yngre og sintere. Det er en av mange Dylan-sanger som er meget enkelt oppbygd, det er en moll-akkord med litt add og sus og litt forskjellig, kraften ligger mer i hva som blir holdt igjen, enn hva som kommer, og slik var det også her. Og den har en av de mest kraftfulle bilder rocken har produsert:

And I see through your words, and I see through your mind

As I see through the water, that runs down my drain.

Tenk gjennom den, dere.

Eksttranummer

Thunder on the mountain

Det er spesielt å begynne ekstranumrene med en av de aller nyeste sangene, Dylan som har så mange kremsanger. Vi var flere som håpet på en overraskelse, og en lang versjon av Desolation row, men slik gikk det ikke. Det svingte dog skikkelig av denne.

Like a rolling stone

Han pleier å avslutte med denne eller Blowing in the wind, og vi var alle glade han avsluttet med denne i forhold til den andre. Også denne sangen var mer lavmælt enn den var på 60-tallet, og Dylan var mer medfølende enn sint, til denne damen , som i storhetstiden pleide å gi de fattige en mynt, og nå selv er en av dem. Dedikerte fans la sikkert merke til at han hoppet over tredje vers, det med Never turned  around to see the frowns, on the jugglers and the clowns/when they did their tricks for you/Never understood that it ain’t no good/you should not let other people get your kicks for you, og der diplomaten med den siamesiske katten stjeler alt he could possibly steel, husker jeg ikke feil, droppet han dette verset i Pistoia også. Men hvem forutenom oss legger merke til sånt? Publikum kunne heller ikke her la være å synge med, selv om Dylan hadde lagt til en ny melodi, som slett ikke var så lett å synge med til, sånn er han, sånn liker vi ham.

Etterpå gikk vi alle og kjøpte en t-skjorte, det hører med, det følger liksom av seg selv etter en opplevelse som dette. Med Dylan er det akkurat som om det gjelder å bli gammel, så lenge det er liv som dette, vil det alltid være håp.