I dag er det 11. november, dagen da den tyske kapitulasjonen under første verdenskrig ble undertegnet i en jernbanevogn i Frankrike. Tilfeldigvis hørte jeg siste del i en foredragsserie om første verdenskrig akkurat i dag, og tilfeldigvis var denne episoden også spilt inn 11. november, noe foredragsholderen gjorde oppmerksom på. Jeg koblet imidlertid ikke før jeg hørte på BBC, som også hadde en sak om den store krigen.
For meg begynte dagen litt senere enn vanlig, etter en litt urolig natt fra den lille. Det var helt lyst ute da jeg våknet, og straks stod opp. Jeg hadde planlagt å bake brød, men vi har så mye annen mat liggende, og som må spises, at jeg slo det fra meg. Min kone Olia laget pizzadeig i går kveld, og i dag formiddag laget hun selve pizzaen. Helt vilt for en konservativ nordmann, pizza midt i uken, midt på dagen.
Så var det ut med lille Irina. På veien sjekket jeg postkassen, og der lå brev egnet til å glede: Vi er tildelt kontantstøtte!
Kontantstøtten var mye lettere å søke om og få innvilget enn pappapermisjonen som voldte oss store problemer i fjor. Det vanskelige var å huske at vi var kvalifisert. Det er ikke mange påminnelser om det rundt omkring, påminnelsene går på at vi må huske å søke barnehageplass, noe vi foreløpig ikke er interessert i, siden jeg uansett er i permisjon. Det var rent tilfeldig jeg plutselig husket det ved kjøkkenbordet her om dagen, at det var noe med kontantstøtte, og et raskt søk på nettet viste at vi er kvalifisert som bare juling.
Det gjelder ikke om annet enn at barnet er mellom 1 og 2 år, og at det ikke går i barnehage. Da har man rett på 6000 kroner i måneden. Det er sure penger å gå glipp av. Søker man ikke, får man ingenting. Søker man for sent, kan man få tilbakebetalt for 3 måneder. Vi var en måned for sent ute, og får tilbakebetalt for oktober.
Selve søknaden kunne vi gjort elektronisk om vi hadde hatt Bank ID. Det får vi når vi nå skifter bank, men i stedet for å vente, sendte vi søknaden av gårde på gamlemåten. Opp til postkontoret, 11 kroner i porto. Ulikt permisjonssøknaden var søknaden enkel både å finne og fylle ut, det er navn og adresse, fødselsdato og personnummer, og så krysse av for at barnet ikke er i barnehage eller oppholder seg i utlandet. Alt får plass på en drøy A4-side. Ikke noen problem i det hele tatt.
Barnehageopptakene er i august, så hvis vi vil ha Irina i barnehage til neste år når jeg er ferdig med permisjonen, vil vi ikke få utbetalt kontantstøtte for månedene august og september. Ellers vil vi få fullt, og vi har heller ikke bestemt oss for om vi vil ha henne i barnehage til neste år heller.
Bankbyttet gjør vi fordi det som en gang var å regne som et frynsegode, lån i pensjonskassen, nå er blitt en belastning. Statens pensjonskasse har for tiden en rente på 2,7 %, Danske bank som vi skifter til, har så vidt over 2 %, effektiv. Det begynte med regjeringsskiftet, da de blå på høyresiden overtok gikk rentene i pensjonskassen straks opp, mens markedsforholdene gjorde at rentene i vanlige banker gikk ned. Siden har det tiltatt, og nå har gapet blitt for stort og vært der for lenge til at jeg vil ignorere det lenger.
Det er litt irriterende, for jeg var ganske godt fornøyd med banksystemet jeg hadde, lån i pensjonskassen, pengene i Skandiabanken. Nå havner alt i Danske bank. Foreløpig ser imidlerid betingelsene så gode ut at det ville være dumt å ha det som vi hadde det, bare fordi vi var «vant til det».
En pussig erfaring med bankbyttet var at jeg måtte opp på postkontoret for å legitimere meg. Sammen med brevet fra NAV om innvilget kontantstøtte var et brev fra Danske bank om noe jeg måtte hente på postkontoret. Jeg trodde det var visa-kort (eller Mastercard, som jeg nå får) eller bankbrikke, men nei, det var bare å ta med meg passet og legitimere meg. Jeg fikk utlevert et brev der det stod at jeg nå hadde «legitimert meg». Litt pussig, selvsagt, all den tid jeg dagen i forveien hadde vært i Danske banks filialer i Sandnes sentrum, og legitimert meg der også. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor personalet på Europris skal være mer å stole på når det gjelder legitimering enn bankens eget personale, og håper at denne tungvinte og dumme måten å gjøre tingene på ikke er noe som skal vare lenge.
Men jeg fikk jo en fin tur med lille Irina i vognen. Og jeg hadde uansett planer om å legge rusleturen vår til Vagleskogen denne dagen, ta en liten langtur på en lite mil. Postkontoret ligger i det vi før kalte Regnbuen, jeg har mange minner derfra, og en smak i munnen fra et godteri jeg pleide kjøpe der, det var ikke noen sak å legge en ekstra sløyfe på turen for å få med meg det. Det var midt i sovetiden til Irina også, etter å ha vist pass og fått ordnet med det, satte jeg Irina på en liten lekeplass i nærheten, så hun sovnet straks hun var ferdig der. Da kunne jeg ta foredrag om første verdenskrig på ørene, og høre de to siste programmene fra serien der.
En helt grei blogg 